Gallup og sprik

«Høyre er landets største parti», «Ap går klart fram». Meningsmålinger kommer og går, tallene går opp og ned, kommentarene svinger. Har man betalt for månedlige målinger, må det lages stoff og ikke minst overskrifter.

Denne uken har vi fått fire målinger, i rekkefølge i tid (tirsdag - lørdag): TV2 – Aftenposten – Dagens Næringsliv – Klassekampen/Nationen. For partiene ser tallene slik ut – gjennomsnittet til slutt:
Ap 31,3 - 30,7 - 34,8 - 33,4 - 32,6
H 31.6 - 33,3 - 26,7 - 27,2 - 29.7
Frp 12,9 - 11,7 - 16,6 - 17,7 - 14.7
SV 4,1 - 4,5 - 5,0 - 4,0 - 4.4
Sp 6,0 - 5,1 - 4,6 - 4,8 - 5.1
KrF 5,3 - 4,5 - 5,3 - 5,4 - 5.1
V 6,4 - 7,4 - 4,4 - 5,3 - 5,9

Tar vi bort laveste og høyeste notering, får vi (stortingsvalget i 2009 i parentes): Ap 32,3 (35,4) - H 29,4 (17,2) - Frp 14,2 (22,9) - SV 4,3 (6,2) - Sp 5,0 (6,2) - KrF 5,3 (5,5) - V 5,9 (3,9)

Det er ikke noe i disse tallene som får meg til å tro at det har skjedd endringer av betydning. Men når Høyre-tallene varierer med 6,6 prosentpoeng og Venstres med 3,0 er det åpenbart at råtallene veies ulikt og at utvalget kanskje heller ikke treffer like godt.

Til partikolleger som hoier av begeistring når Venstre får over 7,0 pst i en måling, har jeg stundom sagt at man skal glede seg over gode nyheter, men samtidig ha i mente, uten på noen måte å gjøre dem til et livsmotto, ordene Bjørnson lar Taylor si i "Maria Stuart": "Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg".

Av de mer kuriøse tallene nevner jeg at nettstedet pollofpolls.no (et utmerket sted for politisk tallinteresserte) i Aftenpostens (Respons) måling i desember oppnår ) Venstre og Høyre samlet 40,7 pst mot 40,3 pst for regjeringspartiene. "Vi kjenner ikke til noen tidligere nasjonal måling der Venstre og Høyre er større enn Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti".
En slik reell situasjon ville jeg ikke våge å sette en eneste krone på, mens jeg derimot gjerne vedder på at både H og V får lavere tall i januarmålingen.
Svært ofte opplever vi nemlig at at store hopp én måned følges av nedtur den neste, og det vil vi helt sikkert få frem mot september 2013, fullt av "større enn", "under eller over sperregrensen."

I de 20 månedene som er igjen før valget i 2013, får vi i hver av dem fem målinger fra de byråene som måler jevnlig, altså ialt 100. I tillegg kommer ulike målinger fra regionaviser, og i valginnspurten blir målingsfrekvensen kortere. Her vil det bli mange tolkningsmuligheter, men i den grad man bryr seg om slike tall, er det minst usikre å følge månedlige gjennomsnittstall over f.eks. et halv år.

Selv ser jeg ingen grunn til å endre på konklusjonen i min månedsgamle blogg :
"KrF og Venstre vil tidlig gjøre det helt klart at de vil stå garantister for borgerlige regjering dersom det blir rødgrønt nederlag. Avstanden til Frp på det aktuelle tidspunkt vil så avgjøre om man kan sitte i samme regjering, eller om man skal stå utenfor, og i mange saker bli viktige premissleverandører.
Men særlig med mørkere økonomiske skyer i vente advarer jeg igjen: Ikke undervurder Jens Stoltenberg."

Det beste rådet er trolig å utstyre seg med mye salt og bruke noen klyper for hver ny måling. Kanskje sukke - enten (historikerne strides) det nå er inspirert av Torbjøn Kolbrunarskald som kan ha sagt det i slaget på Stiklestad, eller av skalden Snegle-Halle, som ifølge Morkinskinna var veldig glad i grøt og sa da dette ble utnyttet av Harald Hardråde : - "Drep meg Herre Konge, men ikkje med graut".

Tre lys - for rettferd og frihet

Vi er over halvveis i adventstiden, og for 3.søndag heter det i sangen:
Tre lys skal flamme
for alle som må slåss
For rettferd og for frihet
De trenger hjelp av oss
Må ingen miste motet
før alle folk er ett
Tenn lys for dem som kjemper
for frihet og for rett
Eyvind Skeie)

I kampen for rettferd og for frihet, mot diskriminering og mot fremmedhat, må vi begynne med oss selv. Granske våre sinn. Motarbeide våre fordommer. Aktivt støtte dem som gjennom sin utrettelige innsats fører an i kampen mot den intoleranse, de fordommer og de holdninger som har kostet millioner uskyldige mennesker livet. Ikke i en fjern fortid, men i vår egen generasjon.

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning. Mot misbruk av tro til hat der religion skulle skape nestekjærlighet og forsoning

Kirkene i Jesu fødeby Betlehem gikk for et par år siden sammen om en protest mot den israelske okkupasjonen. Oppropet er like aktuelt i dag og er sammenlignet med det sørafrikanske kirkeoppropet mot apartheidregimet. Det sier – og jeg synes dette har klar adresse til enkelte grupperinger også i Norge - at den type teologi som legitimerer okkupasjonen ikke er kristen og bibelsk. At sann kristen teologi springer ut av kjærligheten og solidariteten med de undertrykte, og søker rettferdighet, likhet og verdighet mellom mennesker.

De palestinske kristne ber både verdens kirker og politiske ledere om å legge press på Israel og arbeide for at okkupasjonen kan opphøre. I tillegg til å ta avstand fra alle former for ekstremisme, både blant jøder, muslimer og kristne, understreker dokumentet at den ikkevoldelige motstanden mot okkupasjonen er eneste riktige vei for alle palestinerne - også de kristne.

Guds ord minner oss om nestekjærlighetens kraft i denne verden. Vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Får da Kristus frigjort oss så er vi virkelig fri.

Tre lys - for rettferd og for frihet.

Vår reelle miljøvernminister

«Både regjeringskolleger og opposisjonen peker ut statssekretær Heidi Sørensen (SV) som Norges reelle miljøvernminister».

Dagens Næringsliv satte i går offentlige ord på det som lenge har vært åpenbart: Sørensen styrer i det daglige, Solheim tar reising og pressen. I dagens situasjon tror jeg det er en utmerket arbeidsdeling. Heidi er faglig på topp og ser sammenhengene, og Solheim skal ha ros for at han våger å delegere. Som han selv sier det: «Det er ikke mulig for meg å spille en helt sentral rolle i den internasjonale klimakampen, og samtidig være tilstede i alle store og små saker.»

Uten sammenligning minner dette litt om da tidligere statsminister Odvar Nordli vble varaordfører i Stange, og gammelordføreren forklarte arbeidsdelingen slik: «Der det er varm mat går je, resten tar du.»

DN-artikkelen kom dagen etter at Norge raste ni plasser da den årlige klimaranking Climate Change Performance Index ble offentliggjort. Rapporten ser på både utslippsutvikling og nasjonal og internasjonal klimapolitikk i de 61 landene som vurderes. Utviklingene i klimautslipp er det som veier tyngst, og her får Norge karakteren «svært dårlig». Derimot når det gjelder innsatsen på internasjonale tiltak mot klimautslipp får vi, sammen med Mexico, Storbritannia og Sør-Afrika, særlig ros i rapporten.

Erik Solheim har en høyere stjerne i utlandet enn i Norge. En av grunnene til at han kanskje ikke når så mye frem på hjemmebane i regjeringen som han - og miljøbevegelsen – skulle ønske, er kanskje noe av det som DN skriver: «Solheims overfladiske grep om sakene viser seg i møtet med en svært detaljopplest regjeringssjef. Siden det er Heidi Sørensen som kan sakene, har det hendt at Solheim har kommet til kort overfor Jens Stoltenberg når SV kjemper for sitt syn».

Hadde miljøsakene fått sterkere gjennomslag på hjemmebane dersom Erik Solheim ikke hadde hatt også bistand som en del av sin ministerportefølje, eller dersom Heidi Sørensen var miljøvernminister og Solheim konsentrerte seg om bistand? Antagelig ikke. De ulike utbyggingskreftene er sterke.

Regjeringen Willoch skilte i 1983 ut norsk bistandsvirksomhet fra Utenriksdepartementet og opprettet et eget departement for utviklingshjelp. I 2007 ble dette ført tilbake til DU. Begrunnelsen om å kunne ta nasjonale og internasjonale initiativer som ser utvikling og miljø i sammenheng, var grei nok. Hensikten var å integrere bistanden i den samlede utenrikspolitikken og arbeide for at utviklingsland får kontroll over egne inntekter gjennom programmene.

Det bør likevel være nyttig å få en vurdering av om 2007-grepet har styret den samlede innsats for miljø- og utviklingspolitikk. Kanskje bør det skje i sammenheng med drøfting av en forenklet og mer overordnet departementsstruktur. Tiden burde f.eks. være overmoden for å få et primærnæringsdepartement som omfattet både landbruk og fiske, eller at disse områdene går direkte inn i et utvidet Næringsdepartement, med én statsråd og flere statssekretærer. Og jeg har tidligere skrevet om viktigheten av å få et overordnet vurdering av alle departementers avgjørelser som berører miljø og klima.

Heidi Sørensen forfølger alt som truer det som er verdifullt eller kan gjøre uopprettelig skade for natur og miljø og klima. Hun har gode gener i så måte, hennes onkel Knut Knudsen tok OL-gull (1972) og vant VM (1973) i 4000 m forfølgelsesritt på sykkel. Trolig har han også fortalt henne om viktigheten av både fornybar energi og energieffektivisering i sin idrett. Heidi fører dette bredt videre når det gjelder spørsmålet om hva som skal redde klimaet: «Det aller mest miljøvennlige vi kan gjøre er å satse på energieffektivisering. I spørsmål om hva man skal gjøre for å redde klimaet, er det ti ganger så viktig som alt vi gjør av utbygging. Det er garantert miljøvennlig uansett».

I den viktige kampen Heidi Sørensen står, møter hun så mange sterke motkrefter at hun nok trenger stadig fornybar energi selv også.

Politikken overskygget etikken?

Norge blir rikere, rikest i verden målt i fond. Vi har i år passert fondet til Emiratene. Skulle de over 3000 milliardene bli delt på oss alle, ville vi fått overført over 600 000 kroner hver. Steller vi oss fornuftig vil neppe våre etterkommere spørre som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»

Men det er også andre spørsmål, om forvaltningen av den arv som ikke kan måles i tall. «Av voksende rikdom følger bekymringer», sa Horats.

Tirsdag ble det kjent at Oljefondet er trukket ut av to selskaper som står bak fosfatoppkjøp fra det okkuperte landet Vest-Sahara. Fondet var massivt inne i plyndringen av kostbare naturressurser i okkuperte Vest-Sahara. Minst 4,5 milliarder kroner hadde mer eller mindre tilfalt direkte den marokkanske stat. Fondet handlet mot utenriksdepartementets egne retningslinjer i Vest-Sahara.
Et godt vedtak.

Men Finansdepartementet besluttet å ikke følge Etikkrådets tilrådning om å utelukke selskapet PetroChina fra Statens pensjonsfond utland sitt investeringsunivers på grunn av selskapets befatning med byggingen av rørledninger relatert i oljevirksomhet i Burma og faren for brudd på menneskerettighetene. Departementet mente imidlertid at PetroChina ikke er ansvarlig for normbrudd begått av morselskapet CNPC.

Avgjørelsen etterlater seg dessverre et stort spørsmål: Har utenrikspolitiske hensyn – forholdet mellom Norge og Kina er ikke akkurat det beste ett år etter siste fredsprisutdeling - overskygget etikken?

Oljefondet er på eiersiden i over 8.000 selskaper over hele verden. Da blir investeringene som et hinderløp med så mange prøvelser at det er umulig å ikke snuble i flere av dem uansett retningslinjer, uansett god vilje og etisk utvalg.

Fondet investerte eksempelvis i et selskap som selger kampdroner som kan ha vært brukt i strid med folkeretten i angrep på sivile på Gaza-stripen. Det har kjøpt seg opp i utenlandske spillaktører som Unibet, Betsson og Ladbrokes – alle tre driver blant annet med nettpoker og gamblingsvirksomhet på nett. Et annet investeringsobjekt har vært gruveselskapet som har kuttet vanntilførselen til flere landsbyer I Guatemala, og tapper grunnvannet og latt forurenset vann gå tilbake til elver og innsjøer.

Spørsmålene står i kø. Er det i dagens verden i det hele tatt mulig å leve opp til politiske ønsker om en høy etisk standard? Ville det ikke være mer troverdig å innrømme de faktiske etiske dilemmaene, enn å prøve å kle dem inn i fine ord?

Kan noe gjøres? Hvor langt skal, og kan, man for eksempel følge pengene som investeres? Mye av oljefondet er investert i andre fond som igjen er investert i andre fond. Hvilken oversikt og kontroll har pensjonsfondet over andre fonds kortsiktige investeringer fra dag til dag?

Skal land hvor det forekommer omfattende menneskerettighetsbrudd, som er udemokratiske og hvor befolkningen har liten mulighet til å kontrollere myndighetens låneopptak, fortsatt i prinsippet kunne selge obligasjoner til Norge? Skal norske kjøp av statsobligasjoner i enkelte land i verste fall kunne brukes til å lønne de som utøver menneskerettighetsbrudd, som politiet, sikkerhetsstyrkene og hæren i et undertrykkende regime? Slike spørsmål fortjener en langt sterkere bevissthet og offentlig diskusjon enn det vi har sett til nå.

Etikkfondetst virksomhet har skjerpet aktpågivenheten. Finansdepartementet følger stundom opp.

Er det riktig å skille så skarpt som myndighetene ønsker mellom utenrikspolitikk og finanspolitikk? Skal land hvor det forekommer omfattende menneskerettighetsbrudd, som er udemokratiske og hvor befolkningen har liten mulighet til å kontrollere myndighetens låneopptak, fortsatt i prinsippet kunne selge obligasjoner til Norge? Skal norske kjøp av statsobligasjoner i enkelte land i verste fall kunne brukes til å lønne de som utøver menneskerettighetsbrudd, som politiet, sikkerhetsstyrkene og hæren i et undertrykkende regime?

Slike spørsmål fortjener en langt sterkere bevissthet og offentlig diskusjon enn det vi har sett til nå.

«...også for Efterslægten»

«Vi lister oss på oljesand,
for den må vi utnytte,
og har vi noen klimamål,
så kan vi disse flytte … ».

Vi var bare rundt 60 som forrige mandag kveld sang om Oljå, Jens og Helge på Domkirkeplassen i Stavanger. Å demonstyrere mot oljeutvinning og Statoil i Rogaland er omtrent som da jeg i cupfinalen i 1994 hadde fått billett i en Lyn-sektor og heiet på Molde, iført Molde-skjerf (vi vant 3-2).

1962. Rachel Carson, miljøbevegelsens mor, slo alarm om manglende balanse i naturen med «Den tause våren». Hun gikk inn i rommet mellom vitenskap og politikk, og viste tydelig hvordan naturens imperativ måtte settes opp mot den altfor dominerende økonomiens imperativ. Enda mer aktuelt i dag i et land der hensynet til Statoil og inntekter er langt sterkere enn til klimautfordringene.

1972. Den første FN-konferansen om «Menneskets miljø» i Stockholm:
«Vi står ved et veiskille. Vi har valget mellom to veier, og de fortoner seg ganske forskjellige. Den veien vi så lenge har reist på, er bedragersk lett å komme fram på, en jevn autostrada, hvor vi kan kjøre med en fantastisk hastighet - men ved slutten av veien venter katastrofen. Den andre veien er mindre trafikkert, men den byr oss vår siste sjanse, vår eneste sjanse til å komme fram til en verden som kan fortsette å bestå.»

Verden har så langt valgt autostradaen, der det eneste som bremses er en offensiv miljøpolitikk. Eller kanskje landene som allerede opplever ødeleggende oversvømmelser tenker mer på Titanic-kursen (1912), der orkesteret flyttet ut på dekket og spilte helt til båtdekket ble oversvømt.

2011. Durban-konferansen startet mandag. Samtidig kom beskjeden om at konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren nærmer seg svært raskt nivåer som vil bety en økning av gjennomsnittstemperaturen på verdensbasis med mellom 2 og 2,4 grader.

«Det har vært en frustrerende høst å drive med miljø», sa en sentral miljøverner til Aftenposten nylig. Finansdepartementet vil bryte med klimaforliket størsteparten av norske klimakutt gjøres i form av kvotekjøp i utlandet. 4 av 10 miljøfaglige råd og innvendinger blir oversett ved tildeling av oljeblokker. Kullgruve skal åpnes på Svalbard. Klimaforskningen nedprioriteres. Alternativ energi tas ikke alvorlig.
Trusselen om klimakatastrofe er gått fra hett tema til glemt gjesp.

Bill Clinton har for lengst kåret seierherren i kampen mellom økonomi på kort sikt og klodens fremtid: «It’s the economy, stupid».

Flere departementer har miljøansvar, men har få operasjonelle klimamål og bruk av virkemidler i egen sektor. Riksrevisjonen kritiserte da også dårlig samsvar mellom ansvar for måloppnåelse og virkemidler, og mangelfullt systemer for mål- og systemoppfølging

1972. Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister. og mente departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk. Slik ble det ikke, men det er enda viktigere i dag. Alle saker med miljømessige konsekvenser trenger en overordnet vurdering. En klimalov kunne forplikte Regjeringen til å gjennomføre den vedtatte politikken innen de tidsfrister som er satt?

Grunnlovens §110b sier at «Enhver har Ret til et milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Productionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret også for Efterslægten» .

Kanskje skulle vi begynne å ta realitetene i grunnlovsparagrafen på ordet?
Rachel Carson var glad i Albert Schweitzers ord: «Menneskene har mistet evnen til å forutse og til å hindre at det uforutsette skjer. De vil ende med å ødelegge jorden. Mennesket er en del av naturen, og vår krig mot naturen vil uvegerlig være en krig mot oss selv.»

Det hjelper ikke å ha lovet oldebarna penger til gummistøvler når dekket oversvømmes.
(Kommentar i Klassekampen lørdag 3.12)

To lys - for tro og håp

Søndag tenner vi to adventslys:
”For kjærlighet og tro.
For dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet,
og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter,
og dem som trøster dem”
(Eyvind Skeie)

2.søndag i adventstiden er «Forventningens adventssøndag», og Den norske kirke har markert den som «Søndag for fred og menneskerettigheter»

Vi mangler ikke bekymringsmeldinger. Afghanistan, Midt-Østen. Klimatruslene. Sultkatastrofer. Mindre livstruende, men likevel alvor: Den vestlige verdens økonomitrøbbel. Millioner på flukt. Verdier på rek. En teknologi som ikke alltid er forankret i et frihetsbegrep med ansvar.

Men vi må også ta med oss håpet, og jeg siterer Åse Marie Nesses ord som har gyldighet for alle bekymringer, fordi livsvilje er av håpets kategori.

”Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik”

Og så avslutter hun slik:
”Den spinner silke av bølgeblekksdraumar
Den set garn ut på tusen famnars djup
Den er rødstrupens song blant kanonar
Den held mennesket oppreist i motvind”

Noen verdier blir det mindrer av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter.

En forfatter som fastholder gleden midt i mange mørke utviklingstrekk, er Fjodor Dostojevskij. Han var et menneske som ble rammet av mye motgang: Han var epileptiker, han satt fengslet i ti år som politisk opprører, han pådro seg en lungesykdom i Sibir som han aldri ble kvitt, han gikk gjennom et mareritt av et ekteskap. Han måtte flykte fra Russland på grunn av en gjeld han ikke kunne betale. Han frøs og sultet og satt på kalde hotellrom rundt om i Europa og skrev sine store romaner.
Men gleden går som et ledemotiv gjennom alt han skrev.

Dostojevskijs tro er preget av at livet er skapt i kjærlighetens lys, og det liv som ser tapt og fordervet ut, er gjenfødt i kjærlighetens lys.

Frem mot dette lyset ser vi forbryteren, Radion Raskolnikov. I dette lyset lever han sammen med alle forbryterne i Sibir og kan skrive akkurat som apostelen fra fengselscellen: Gled dere - igjen sier jeg: Gled dere.
Over vår hverdag, over dens glede, over dens nød og lidelse og skyld.

Kanskje skulle alle vi nyhetssultne innimellom være litt mindre opptatt av det døgnaktuelle, og heller søke til Dostojevskij og Åse-Marie Nesse og de mange andre som tross alt er opptatt av gleden, av håpet.

Flest voldtekter skjer i fylla

Min definitivt bedre halvdel, Marie, har skrevet en kommentar i Stavanger Aftenblad (der hun er journalist), som diskuteres. Jeg synes den er interessant, og bringer den med dette videre. Over til Marie:

«Jeg understreker at samleiet 22. november 2008 IKKE var frivillig slik motparten hevder, men jeg var ikke i stand til å motsette meg det pga for mye alkohol.»
Dette skrev bystyrepolitiker Beate Helland (Frp) fra Kristiansand i en e-post til NRK for noen uker siden da hun hadde anmeldt en politisk kollega for overgrep og sextrakassering.

I all sin tristhet var det en befriende ærlig beskjed. For selv om forskning viser at storparten av seksuelle overgrep og voldtekter skjer i fylla, har vi hatt og har fremdeles en kultur som niholder på at fyll liksom ikke skal telle når det gjelder seksuelle overgrep.

Rett til å advare
Fra en side sett er det rett at alkoholbruken ikke skal telle: Jenter skal ha rett til å gå på byen og drikke for mye uten å risikere å bli overfalt når de vakler på usikre bein hjemover midt på natta. Jenter skal ha rett til å drikke seg overstadig beruset på et nachspiel og ramle overende i en seng, uten at noen av de andre bruker anledningen til et overgrep.

Det må være lov å oppfordre jenter til å drikke litt mer med måte, skrev Høyre-politiker og aftenbladblogger Tina Bru i et innlegg, som avstedkom mye debatt.

Kvinner skal ha samme soleklare rett som menn til å drive med såkalt utagerende festing. Men samtidig skal foreldre eller venner ha samme soleklare rett til å advare mot en festing som i deprimerende mange tilfeller fører til overgrep mot kvinner. Her er mørketallene store. Selv om flere kvinner enn før anmelder voldtekter og overgrep, er anslaget at 90 prosent av de som blir utsatt for overgrep, ikke tar kontakt med hjelpeapparat eller politi.

Kripos har etablert en ny voldtektsgruppe, blant annet for å bedre kompetansen rundt etterforskning av alle typer voldtekter. Vi ser på alle voldtektssaker på nasjonal basis, og vi observerer at det er mange flere festvoldtekter, sier Cecilie Lilaas-Skari, leder for voldtektsgruppen.

80 pst hadde drukket
I vår kom rapporten «Voldtekt i den globale byen», laget av forskerne Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal: De sier at de fleste voldtekter skjer i forbindelse med fest og nachspiel. Det er mer eksperimentell seksualitet, større grad av utagerende festing og stort inntak av alkohol og narkotika som er den viktigste forklaringen på økningen i antall voldtekter i Oslo, mener de.

Offeret skal aldri måtte tilpasse seg. "Det er ikke opp til offeret, eller det eventuelle offeret, å endre atferd, klesstil, drikkevaner, hårfrisyre, sko eller utested å gå på", skrev Ap-politiker og aftenbladblogger Maren Østbø i innlegget.

Overgrepsenheten på St. Olavs Hospital i Trondheim har gjort en opptelling på hvor mange som er beruset i forbindelse med et seksuelt overgrep. Av rundt 100 saker totalt hvert år, oppgir om lag 80 av jentene at de har drukket alkohol i forbindelse med overgrepet. Det er en økning fra 50-60 for ti år siden, opplyser Cecilie Hagemann, overlege ved overgrepsenheten. I Adresseavisen understreker hun:
"Det er aldri jentene sin feil at de har blitt utnyttet seksuelt, til tross for at de kan ha vært beruset. Man kan aldri ha ansvar for andres handlinger" sier Hagemann.

Nødt til å passe på seg selv
På en måte har hun rett. Det er gjerningsmannen som har skylden. Men samtidig: På en rekke områder i samfunnet er man nødt til å ta ansvar og passe på, selv om man i teorien har rett til å gjøre både det ene og andre. Man har rett til å gå over veien, men samtidig ansvar for å passe seg for uvørne bilister. Man har rett til å gå hjem gjennom en mørk park klokken fire om natten etter en fest. Men man har samtidig et ansvar overfor seg selv for ikke å gjøre det.

Hvorfor har vi da fått en slags holdning om at man skal ha rett til å helle i seg ubegrensede mengder med alkohol, men ikke noe ansvar for hva som da kan skje?
"Et overfall er alltid forbryterens skyld,<"/span> sier Lars Norbom, Natteravn i Oslo. Men han føyer til at skulle ønske kvinner på byen ville følge noen enkle råd:

Mer politi
Ikke drikk så mye at du mister kontrollen. Hold sammen, ikke gå alene. Gå i gater med folk og lys. Snakk gjerne i mobiltelefonen. Da vil en eventuell overfallsmann se at du er i kontakt med noen andre, sier han.

Med andre ord: Vi er nødt til å ha to tanker i hodet samtidig. Ja: Du har rett til å drikke deg pære full. Men nei - ikke gjør det.

Det betyr ikke at jenter skal måtte ta på seg ansvaret for voldtektene. Politiet bør sette inn enda mer ressurser på å oppklare dem. Men jeg tror ikke jenter slipper unna å måtte ta en del ansvar for å unngå det som er det store flertallet av voldtektene og overgrepene, nemlig de som skjer på fest og nachspiel og med kjent gjerningsmann.

Nachspiel på eget ansvar
Nei, jentene skal ikke ta på seg skyld. Skylden er gjerningmannens. Men jentene er likevel nødt til å ta noe ansvar for at det ikke skal skje. Festen og nachspielet skjer i de private rom. Der er verken natteravner eller politi. Der er man på eget ansvar.

Forskeren Svein Mossige har vært opptatt av holdninger som viser at den som begår voldtekten, mener selv han har rett til det, at han er sluppet over dørterskelen og skal kunne ta seg til rette. Han sier til NRK at det interessante er at i denne situasjonen lar offeret seg gjerne også presse til å gå med på overgrepet, selv om hun absolutt ikke vil – og så angrer hun etterpå.

Forpliktet til sex?
Offeret blir styrt av de samme holdningene selv, nemlig at hun har sluppet gutten eller mannen litt inn og har en forpliktelse til å stille opp med sex. Det er like fullt en voldtekt, dersom jenta ikke vil, men blir presset inn i det, sier Mossige.

Og i en slik sammenheng må det være lov å være gammeldags formanende: Ikke drikk så mye at du mister kontrollen. Uansett hvor den juridiske skylden ligger, må man ta ansvar for å beskytte selv.
(Marie Rein Bore)

Garantier osv

En garanti? Et lovpålegg? Et ønske? En retningslinje? En målsetting? Et styringskrav? Veiledende tider? Alle begreper er nevnt av statsministeren og helseministeren når det gjelder behandling av kreftpasienter innen 20 virkedager fra sykehuset mottar henvisning fra spesialist til utredning.

Naturligvis har såvel statsminister som helseminister – i likhet med alle oss andre – et inderlig ønske om at kreftpasienter skal få behanding så tidlig så overhode mulig. Men kreftpasienter lever bokstavelig talt ikke av ord, med mindre det kommer friske penger til sykehusene eller hvis det gis klare direktiver om nedprioritering av andre behandlinger. Og skuffelsen kan bli desto større hvis de som er rammet erfarer at også denne sammenheng er livet er en serie løfter som aldri blir innfridd.

Statsministeren har rett i at han ikke brukte ordet «garanti» på pressekonferansen i juni: «Vi ga aldri noen garanti. Det står i pressemeldingen at det er en målsetting at 80 prosent av kreftpasientene skal få behandling innen 20 virkedager». Og i dag sa han i spørretimen: «Vi formulerte dette ikke som en garanti eller et lovpålegg. Det er en målsetting».

Ordvalget var sikkert bevisst. Kanskje formulert av en av dem som omfattes av den millarden regjeringen i året bruker på PR-arbeid. Men svært mange, også i Ap-rekkene, oppfattet det nok slik at Regjeringen garanterte.

Jeg har sett litt på presentasjonen i mediene etter 24.06:
TV2 Nyhetskanalen: Regjeringen innfører en 20 dagers garanti for kreftbehandling etter at diagnosen er stilt. Regjeringen antar at rundt 80 prosent av kreftpasientene vil kunne få behandling innen garantifristen på 20 dager. –Vi skal følge opp sykehusene og offentliggjøre resultatene og se hvor gode de er til å nå det målet, sier Stoltenberg

NRK.no: Jens Stoltenberg lover mer bråk og omstillinger i helsevesenet. Samtidig sier han at han vil innføre en tidsgaranti for kreftpasienter…… Samtidig kom han med et løfte: «Det skal ikke gå mer enn 20 dager fra man oppdager kreft til man begynner behandling».

NTB: Regjeringen innfører en 20 dagers garanti for kreftbehandling etter at diagnosen er stilt……Regjeringen antar at rundt 80 prosent av kreftpasientene vil kunne få behandling innen garantifristen på 20 dager.

Dagsavisen: Siterer NTB, og utstyrer meldingen med en mellomtittel: «Fakta om kreftgarantien».

Kreftforeningen.no 30.06: Vi mottar allerede nå tilbakemeldinger fra pasienter som lurer på hvor de skal henvende seg dersom fristen på 20 dager overskrides, sier generalsekretær i Kreftforeningen Anne Lise Ryel.

Arbeiderpartiet.no: Det settes nå krav til at det skal gå maksimalt 20 virkedager fra sykehuset mottar henvisningen til nødvendig utredning er fullført og første behandling starter.

Halsa Arbeiderparti: Regjeringen innfører en 20 dagers garanti for kreftbehandling etter at diagnosen er stilt.

Mobil.TV2.no 30.6.: I en kommentar til TV 2 sier helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen at utspillet kun var ment som en veiledende tidsfrist. -Dette er ikke en pasientgaranti, men veiledende tider som er gitt til sykehusene fordi dette er tider de skal holde seg til i forbindelse med behandling av kreft.
–Hvem skal pasientene henvende seg til hvis tidene ikke overholdes?
–Dette er noe sykehusene skal overholde.

Norsk hverdag:
VG Nett, 16.11:, På flere helseforetak kan psykisk syke unge måtte vente i flere måneder på hjelp, dersom situasjonen deres ikke vurderes som akutt.
VG 17.11: Unge med psykiske problemer kan måtte vente 245 dager for få hjelp
Seksjonsoverlege Ottar Rekkedal til tv2.no 09.11: «Vi som jobber konkret med pasientene vet at om det ikke følger penger eller ressurser med til en omstilling så skjer det ingenting. Så statsministerens løfte har blitt sabotert av sannsynligvis all ledelse i alle helseregioner i Norge. Helseministeren må våkne og ta situasjonen på alvor. Vi har en ekstremt usynlig helseminister».

Leder Andreas Stensvold i kreftlegenes forening 06.09: «Den såkalte kreftgarantien fra Jens Stoltenberg kun er valgflesk som har null effekt på behandlingstiden. Sykehusene jobber nemlig uansett så raskt man klarer» (TV2)

Ord er handlinger, sa Jens Bjørneboe. Et av hovedpunktene for så vel politikere som for alle oss andre bør være å få ordene til å bety noe igjen.Og ord kan slå tilbake, kan oppfattes forskjellig.

Var journalistene på pressekonferansen presise nok? Burde ikke regjeringen straks presisert da man så hvordan målsettingen ble oppfattet?

God vilje til tross, dette er ingen god sak for regjeringen.Den har skapt et inntrykk av at mer skulle gjøres enn det i praksis var mulig.
http://www.blogglisten.no/count?id=2621" alt="Blogglisten" />

"Så gode ting kan skje - i Durban"

Husker du ”Portveien 2” fra barne-TV som gikk i adventtiden for godt over 20 år siden? Eivind Skeie hadde laget en sang om å tenne fire lys, et hver søndag. I dag begynner dete nye kirkeåret, det er 1.søndag i advent:

”Tenn lys ! ETT LYS skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det”

Da Gud lot jord og himmel møtes, tente Han evighetens lys for alle mennesker. Vi tenner lys i juletiden for å minnes at Gud kom med livets lys til vår jord. Vi har fått ansvaret for Jorden, den blanke himmelstjerne.

I de neste 14 dagene møtes verdens toppledere til FNs store klimakonferanse i Durban. Det dreier seg om vår felles fremtid på jorden. Gud har kalt oss til å være kloke forvaltere. Håpet er - riktignok tynt, når vi ser hva som har hendt de siste 2 årene etter et tilsvarende møte i København - at denne konferansen hjelper verden et skritt videre på veien mot en mer ansvarlig forvaltning av naturen og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Og vi må be:

Gud, hjelp oss å ta vare på ditt skaperverk og dele dine gaver rett.
Gi verdens statsmenn vilje og visdom til å fremme rettferd og fred, og la samarbeidet mellom folkene ha fremgang.
Hjelp oss å dele jordens rikdommer rett og forvalte dem til din ære og til gagn for kommende slekter.

Også naturen har sine tålegrenser. Vi må åpne øynene for økosystemenes sammenheng. Det er en indre forbindelse mellom vår grådige livsstil, negativ klimautvikling og økende fattigdom i verden. Vi høster det vi sår.
I klimakrisens tidsalder skulle vi kanskje se at det er ved å bøye oss ydmykt mot jorden at vi strekker oss mest mot himmelen.

Vi tenner lys så gode timg kan skje, for å bryte mørket. Vi gjør det for å varme - og vi tenner lys for dem som trenger en strime av lys i livsmørket. Adventslysene tenner vi med forventning og i håp. Advent betyr komme og ankomst. Jesus kommer - med befrielse. Befrielse fra de grenser som livet setter for oss av død, sykdom og lidelse. Befrielse fra alle de murer vi mennesker setter opp mellom hverandre av vurderinger, krav, bedømmelse, prestasjoner, stand og stilling. Befrielse fra de gjerder av angst vi setter opp omkring oss og bygger opp i vårt indre av selvbedømmelse og skyldfølelse.
Jesus gir nytt liv til dem som livet har gått i stykker for, gir håp i håpløshet.

Distrikt + sysselsetting + sikkerhet = Forsvaret

Mot – det er å være politiker fra Nordland og så støtte Forsvarssjefens innstilling om at den nye kampflybasen skal ligge på Ørlandet. Eller å være rogalending og støtte regjeringens ønske om å flytte det felles nasjonalt operative militære hovedkvarter fra Stavanger til Bodø .

Forsvarspolitikk i Norge blir – når det gjelder innenlandske forhold – som regel et spørsmål om lokalisering, ikke om kostnadseffektivitet. En rekke utgiftsposterter burde reelt sett rubriseres under merkelappen distriktspolitikk.

Det var rørende i går å registrere at Jan Arild Eriksen, Frp, medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, sto frem og postulerte at «Forsvarssjefen gir sine råd ut fra økonomiske, ikke fagmilitære betraktninger». Visst er det grunn til – generelt – å diskuter det som har skjedd etter at Bondevik II-regjeringen i 2003 opprettet en Integrert Strategisk Ledelse (ISL), der forsvarsledelsen ble integrert inn i Forsvarsdepartementet. Forsvarssjefen ble reelt vingeklippet og sterkere underordnet en forsvarsminister med mulighet for stor politisk makt, innflytelse og muligheter. En makt som til tider ble brukt, skal vi tro tidligere forsvarssjefer, til å gå utenom forsvarssjefen og forsvarsstaben i innhentingen av fagmilitære råd. Ansvarsforholdene i kommando- og ledelsesapparatet ble mer utydelige. Hva dette har betydd i norsk forsvarsdebatt og for forsvarsledelsens posisjon og avhengighet i ren militærfaglig sammenheng, er det all grunn til å vurdere nærmere.

Men Jan Arild Ellingsen kommer fra Nordland, og vikarierende argumenter er et uttrykk som lett melder seg. Er det noen grunn til å tro at han ikke støttet Bodø uansett hvor tunge de militærfaglige årsakene ville være for Ørlandet?

Han og mange andre fra nord trøster seg til at «sterke politiske signalene om en nordområdesatsing også denne gangen vil bli avgjørende.» Argumentasjonen går også på arbeidsplasser. «Over 3000 kan bli berørt hvis Bodø taper», sier Bodøs ordfører. Tidligere er det kommet frem med at Ørlandet regner med at rundt 700 vil bli berørt – relativt et mer problematisk tall for denne kommunen enn Bodøs tall for en by i fremgang og utvikling. Omstilling vil trolig være lettere der.

Min militærfaglige bakgrunn er mer enn beskjeden, et år som verneplikt og journalist i daværende Mannskapsavisa, nå Forsvarets Forum, for omtrent 50 år siden, teller ikke i dag. Men det jeg jeg oppfattet gjennom den tiden kampflybasen har vært aktuell, er at argumentene for Ørland er sterke – og skulle man ønske å ta distriktspoltiske hensyn stiller vel egentlig Ørlandet ytterst på Fosenhalvøya sterkere enn Bodø by.

Forsvaret vårt er i dag en blanding av distriktspolitikk, sysselsettingspolitikk og sikkerhetspolitikk. Jeg registrerer at den nye forsvarsministeren presiserer at Forsvarets overordnede behov alltid vil ligge over distriktspolitiske hensyn, og at han tar klar avstand fra det han presist kaller «kortsiktig populisme i forsvarspolitikken». Det blir spennende å se om dette blir avgjørende i den videre behandlingen av saken.

Adresseavisen skriver i dag at «Forsvarets soleklare basevalg er så solid begrunnet at det politisk er tilnærmet umulig å velge bort Ørland». Men så lenge ingenting er helt sikkert, er alt mulig i en politisk behandling av lokaliseringsspørsmål angående både forsvar, sykehus og statlige kontorer/institusjoner. Eller som Nelson Mandela har sagt det: Det virker alltid umulig før det er gjort.

Et nytt Norge?

I går var det 4 måneder siden 22.07. Nasjonen finstemte den første tiden etterpå sitt emosjonelle register. Men er det noe som tyder på at «et nytt Norge stiger frem»?

I alle fall ikke det som utspilte seg i Stortingets spørretime onsdag.

Et det kommet utspill eller forslag om mer frihet, mer demokrati, mer solidaritet, mer humanitet, mer åpent samfunn, mer vekt på menneskerettigheter?

I alle fall ikke PST-bønnen om utvidede fullmakter til blant annet å overvåke og registrere personer basert på: politisk og religiøs aktivitet. Angivelig for å kunne fange opp og stansepersoner som antas å ville begå fremtidige terrorhandlinger alene.

I alle fall ikke det faktum at det bare er Maria Amelie og to andre som har fått opphevet utvisningsvedtak og innvilget arbeidstillatelse fordi de er faglærte - etter at regjeringen åpnet for gi utviste asylsøkere muligheten til å søke om arbeidsinnvandring.

Og lite tyder på at de ideologiske ytterunktene har lagtfra seg roperten og erstatten den med hørerøret.

Men det er et lyspunkt at flere av de største byene har sendt omtrent enstemmige henstillinger til regjeringen om å legge til rette slik at ureturnerbare flyktninger kan arbeide lovlig.

Det er også et lyspunkt at stortingspresidenten påpeker at når regjeringen henter statssekretærer blant valgte stortingsrepresentanter, utfordres prinsippet om at folkets valg skal respekteres.

Og endelig – Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke er opptatt av at ekstremisme i deres egne rekker blir oppdaget. De oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå sammen offentlig med en felles holdning, til å påtaler og imøtegå bruk av hellige tekster og religiøs retorikk mot religiøs ekstremisme.

Ingen generasjon huskes for sine ord og holdninger, men for sine handlinger. For sin mangel på handling da de visste. «Hand og munn skal følgjast åt», målbærer Ivar Aasen på vegne av det gamle samfunnet. Vil Henrik Ibsen om noen år måtte reise seg opp i stolen på Grand og konstatere: "Tenke det, ønske det, ville det med; - men gjøre det?"

Vil vi klare målet: Et nytt Norge stiger frem? Jeg skrev like etter 22.07 at jeg tviler. Det gjør jeg fremdeles. Vi er stadig Peer Gynts etterkommere, oss selv nok.

Vi kan og må ha håp. Men det spørs om ikke hverdagene fremover vil bekrefte Schopenhauers ord: Håpet er forvekslingen av ønsket om at noe skal skje og sannsynligheten for det.

Stengte kraner kl.02 - ja til regjeringen

Regjeringen skal nå ha gitt grønt lys til å gjennomføre en innstramming i skjenkepolitikken (VG). Bra!! Den maksimale skjenketiden reduseres med 1 time for å redusere alkoholbrukens sosiale og helsemessige skader, og for å redusere ordens- og voldsproblemene i bysentraene.
Dessuten: «Ved å stenge kranene klokken 2.00 vil vi kunne frigjøre politi til andre oppgaver», sier Jan Bøhler (Ap), som er fungerende leder i justiskomiteen.

Et av de store og mest uforståelige paradokser i norsk politikk er at politikerne driver utstrakt sosial- og reparasjonspolitikk med den ene hånden mens de med den andre ikke ønsker å ta konsekvensen av de fakta betydelig forskning fremholder: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk. Ønsker om mer forskning er i nærheten av hykleri, vi vet mer enn nok allerede.

Politikerne i stat og kommune er bekymret over økende voldsutøvelse, samtidig velsigner de en stadig økende alhoholliberalisering. De som ikke vil se, strør rundt seg med floskler om å «lære å drikke med kultur» og om «nei til restriksjoner, ja til holdningsendring» - uten at man legger to flasker i kors i praksis. Har noen hørt om en holdningskampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?

Det er politisk korrekt å være imot narkotikabruk, men alkoholen medfører samfunnsmessig langt større problemer. Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder.

Altfor mange tror at måteholdent alkoholkonsum er er uskadelig, og at det bare er en liten gruppe som ikke tåler å nyte alkohol. Dette er et syn som passer manges vaner, men det dekker ikke realitetene. Det er viktig å få ned summen av alkoholskadene og ikke bare peke ut skadene storkonsumentene påfører seg.

Voldsbruk og alkoholbruk følger hverandre. Et redusert alkoholkonsum kan minske voldsbruken med inntil 30 prosent. Man kan sette inn mer politi eller gi strengere straff for voldsbruk, men det vil være av underordnet betydning. Det hjelper ikke mer med politi i gatene hvis volden foregår på utestedene og hjemme hos folk.
Intervju med 4000 nordmenn har fortalt forskere at jo oftere man drikker alkohol, jo større er risikoen for å bli innblandet i voldsepisoder.

96 av 100 menn som har vært innblandet i så alvorlige voldsepisoder at de førte til synlige skader, pleide å drikke seg beruset. Fyll på restauranter og utesteder skaper fem til ti ganger så mye vold som hjemmefyll. Alkoholbruk er medvirkende i over 40 prosent av sakene i barnevernet. Og - norsk drikkekultur produserer i sum flere sykdommer og problemer blant måteholdere enn hos den lille andelen som drikker mye.

Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikke når igjennom hos grasrota og et flertall av politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.

Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll. Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Jeg gratulerer regjeringen – dette er et konkret og godt tiltak for bedre folkehelse, mindre press på akuttklinikker i weekenden og forhåpentlig færre voldtektsforsøk,


alt="Blogglisten" />

Overordnet miljødepartement?

Stortingspresidenten vil endre Grunnloven for å redde maktfordelingsprinsippet. Han vil ha slutt på at stortingrepresentanter eller vara forlater tinget til fordel for regjeringen, og skriver i en kronikk i Aftenposten: "Det strider mot den konstitusjonelle rollefordelingen mellom storting og regjering at en regjering kan ta representanter ut av sitt folkevalgte verv uten at de i sitt nye verv står ansvarlig overfor Stortinget"

Vel talt, Dag Terje Andersen. Vi har sett en økende tendens til dette gjennom flere regjeringer, men aldri så sterk som i den sittende rødgrønne. Det gir tydelige signaler om at både regjering, representanter og partiapparater man anser Stortinget som en uviktig arena i forhold til regjeringsapparatet. Slik realitetene er blitt, er dette en korrekt vurdering. I de interessante sakene spikres kompromissene mellom de tre partilederne, og de er stundom så skjøre at de ikke kan endres på når de kommer til Stortinget. Den politiske hverdag både for de menige rødgrønne og opposisjonen blir derfor langt mindre meningsfylt enn den kunne være.

Parlamentarisk leder i SV, Bård Vegar Solhjell, er også inne på grunnleggende spørsmål når han – også i Aftenposten i dag – uttaler seg om statsråder som mangler helhetssyn (foruten en lang rekke viktige kommentarer til rituelle budsjettprosesser, et stivnet embetsverk, et regjeringsarbeid som er mer en vedtaksmaskin enn et politisk prosjekt, statsråder som ikke våger å utfordre hverandre eller egne kjernegrupper på kutt, bruk av uavhengige fagfolk osv).

Solhjell utfordret til sterkere strategiske grep i regjeringen. I dag har Finansdepartementet ikke unaturlig en sterk stilling i regjeringsarbeidet. Nye forslag må vurderes, økonomiske konsekvenser utredes. Men hva med klodens viktigste spørsmål: Fremtiden, klimaendringer, klodens fremtid? Vi har et miljøverndepartement der Solhjells partifelle Erik Solheim styrer, samtidig som han også er statsråd for bistand/utvikling. Denne dobbeltheten er negativ for begge områder, og burde snarest utgå. Solheim har forøvrig nylig sagt at han har få instrumentelle hjelpemidler i den store miljøsammenhengen, fordi det er flere departementer som har ansvar i slike spørsmål.

Men er ikke dette så viktig at det fortjener en mye sterkere plass i regjeringers arbeid? Bør miljøspørsmålene løftes opp og overordnes virksomheten i de øvrige departementer? Jeg tror det ville være en stor fordel for miljø- og klimaarbeidet at alle tiltak/vedtak som hadde miljømessige sider/konsekvenser, måtte innom et eget departement, f.eks. knyttet til Statsministerens kontor.

Da slapp vi kanskje en der Finansdepartementet vil bryte med klimaforliket mellom partiene på Stortinget og legge opp til at størsteparten av norske klimakutt gjøres i form av kvotekjøp i utlandet.

Da Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister i 1972, ble spørsmålet reist om departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk.
Det ble dessverre med tanken.

Studentene, erkebiskopen og Robin Hood

Stort politioppbud da studentene protesterte (alle fotos Marie Rein Bore)

«Dagens samfunnssystem er ikke bærekraftig. Det er udemokratisk. Det er urettferdig. Vi vil ikke betale for bankenes krise».
Hun sitter i en rullestol. Noen holder en mikrofon for henne. Det er protest, det er driv. Rundt henne om lag 70 telt. Foran henne noen hundre på en trapp. Kirketrapp. Ærverdige St.Paul’s katedral i London. Og det er allmøte for protestantene som har bebodd teltene siden 15.oktober.

Hovedtema i dag er forholdet til Downing Street 10. Skal man invitere statsministeren til leiren, eller er det i utgangspunktet bortkastet å satse på en dialog? Tilhørere kommer frem, avlegger korte statements og har ulike forslag til hva som bør gjøres. Velartikulert, Møtelederen stiller spørsmål til de på trappa: Enig? Uenig? De vifter med hendene som svar. Det ender med at man setter ned en arbeidsgruppe som skal komme med et forslag til allmøte i morgen.

Inspirasjonen kom fra aksjonen Occupy Wall Street i New York. De hadde satset på å slå leir utenfor London Stock Exchange, men ble drevet bort fra privat eiendom og dro derfor til katedralen. Det skapte problemer for den anglikanske kirken. Først ble protestantene ønsket velkommen, men så ble det truet med rettslige tiltak or å få teltbyen fjernet. Det endte med at de fikk bli, og to prester ved katedralen har søkt avskjed på grunn av behandlingen.

Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, har støttet forslaget om en skatt på finanstransaksjoner som et kledd i kampen mot global kriseden såkalte Tobin-skatten. Og erkebiskopen har engasjert seg for at samfunnet skal finne adekvate svar til protestantene. «Mange ser denne demonstrasjonen som et uttrykk for bred og dyp fortvilelse fordi det økonomiske establishment ikke viser noen tegn til kursendring. Det er en sterk følelse blant folk at hele samfunnet nå betaler for bankenes feil og uansvarlighet, over at deres budskap ikke trenger igjennom, over bonuser og «business as usual» uten lærdom av fortidens feil.»


Erkebiskopen sier at en skatt på 0.05 prosent på hver enkelt transaksjon, ville gi mer enn 400 milliarder kroner på verdensbasis hvert år. EU støtter Tobin-skatt, men David Cameron og hans ministre er sterkt uenige.


Folkene i teltleiren er standhaftige. Nå har de fått et forslag om at de kan være til nyttår, hvis de lover å trekke seg bort når kalenderen viser 2012. Dette vurderes nå. Møtelederen referer en uttalelse fra jurister som sier at dersom protestantene jages bort, kan det være et brudd på paragrafene 10 og 11 i Den Europeiske Menneskerettserklæringen.

Det er full enighet om å støtte en stor demonstrasjon 30.november. «Vi vil forsvare helsetjenesten, velferd, utdannelse og sysselsetting». Og slagordene er velkjente:«Strukturelle endringer for å skape global rettferdighet». «Verdens ressurser må brukes til gode for mennesker og klima, ikke for militærvesen og mer profitt for de rike».
Viktig å ha noe å gjøre når telttilværelsen varer i uker

Men det er også de mer enkle sakene som behandles som behandles på allmøtet. En i matkomiteen kommer frem og forteller at noen har stjålet mat om natten. Man vet hvem de er, skal navnene bli offentliggjort i leiren? Selvfølgelig, sier noen, man stjeler ikke fra fellesskapet. Skal en handling skapt av sult følge et menneske negativt fremover? spør andre. Frem og tilbake, det ender med en ny arbeidsgruppe og et forslag derfra i morgen. Men det er allmøtet på trappa som skal avgjøre.
«Direkte demokrati, demokrat i praksis», sier en til oss idet vi går.

Rocke-skuffelse, men The Beatles

LONDON: Selvfølgelig var alt bedre før. Jeg burde ha skjønt det: ”Rock of Ages” var ikke min greie. Jeg har bare tre tidligere opplevelser i denne genren: The Beatles live, Andrew Lloyd Webbers “Starlight Express, rockemusicalen som gikk nesten 7500 ganger i London, og Bee Gees på konsert i det spektakulære Operahuset i Sydney like etter åpningen i 1973/74.

Drar du til London må du ha med deg en musical. Og selvfølgelig kunne jeg tatt sjansen på noen av dem jeg har sett tidligere, som ”Mamma Mia” eller ”The Miserables”, men var det ikke bedre å være en kul bestefar og komme hjem med inntrykk fra en frisk ny jukebox-musical, ”Rock og Ages” på Shaftesbury Theatre?

Nei, det var ikke det. For å sitere fra programmet: “Bygd rundt klassiske rocke-suksesser fra 1980-årene, særlig fra de berømte glam metal-gruppene”. Men for også å sitere fra The Guardians Michael Hann, som jeg burde ha lest først: “unpleasant young rock musicians indulge in hard drugs and exploitative sex, and become even more unpleasant in the process.... an unvarying and unpleasant tone of careless sexualisation. it is almost entirely free of laughs, reliant on frequent recourse to the use of props such as prosthetic penise…. it climaxes, inevitably, with ‘Don't Stop Believin' and one thinks: Stop? I never started”. En stjerne (av fem mulige)

Men for alt verden: De yngre generasjoner i salen hylte og skrek. De var imidlertid ikke i nærheten av publikumsintensiteten i min første store London-opplevelse: The Beatles live i Odeon Hammersmith, i januar 1965 (jeg var journalist i Vårt Land og dekket Winston Churchills dødsleie + noe annet som jeg antagelig var sendt over for, men forlengst har glemt).

Særlig mye spilte de låtene fra ”A Hard Day’s Night”, gruppas første film (1964). Den kom faktisk før albumet, som også er kjent for et cover med 4x4 beatleshoder i ulike uttrykk og blå kanter.

Odeon hadde flere passasjer ned mot scenen. Og det var først da jeg så alle de unge ekstatiske jentene som hylende stormet nedover, hev seg opp på scenen og forsøkte å komme i nærheten av bandet, at jeg egentlig fikk en slags forståelse av hvor stort dette var. En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake.

”A Hard Day’s Night” var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet ”Beatlesmania”. Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket ”it has been a hard day” da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til ” ’s night” da han så hvor mørkt det var blitt. Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): ”Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien”. En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian.

Platen kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss. Vi syntes nok begivenheten definitivt passet bedre for låttitler som ”And I Love Her”, ”I’m Happy Just to Dance with You” og ”Things We Said Today”, enn “I Should Have Known Better” og “I’ll Cry Instead”, de to siste dekker best onsdagens opplevelse.

Både med plater og i livet er det for øvrig slik at “Can’t By Me Love”.

"Mer utdannelse - beskatt de rike"

LONDON: ”Less police – more education” sto det på et av bannerne under onsdagens store studentdemonstrasjon i London mot nedskjæringer i universitetssektoren.

Og politi var det sannelig ikke mangel på, det var litt av en opplevelse å se over 100 politimenn og 6 politihester i spissen for et femsifret antall studenter med politi på begge sider, nedover Charing Cross Road, forbi St:Martin’s in the Field og så østover – kanskje i retning av protestantene i telt utenfor St.Paul’s Cathedral. Over hodene på oss surret tre helikoptere i minst en time,og totalt var det rundt 4000 politikledde som årvåkent fulgte med portestantene, uten at fikk noen grunn til å gripe inn så langt jeg kunne se.

I fjor var det nye vold i forbindelse med en lignende demonstrasjon, og på forhånd hadde politiet skrevet til 4350p som har vært arrestert under tidligere markeringen og bedt dem avstå fra kriminell eller antisosiale oppførsel”.

”Free education – tax the rich” var et av gjennomgangsmotivene. Studentene reagerer sterkt på økning av studieavgifter, på sterkt reduserte tjenester på universitetene nedlegging av viktige kurs, og angrep på studentansattes rettigheter, for å nevne noe. Klare meldinger: ”Abandon the plans to turn education into a profit-driven marketplace”.”Robin Hood-taxes, cut cakes, not courses”, ” Education for the masses, not only for thwe rich classes. “Don’t transfer the debt into us”. “All we want is a future”.

Neste store markering blir 30.november, da millioner offentlig ansatte vil streike til forsvar for sine pensjonsrettigheter. Som en av studentene sa det: ”Vår kamp for å forsvare utdannelse finenr ikke sted i et vakuum. Den er en del av et bredere oppgjør m"ellom regjeringskoalisjonen – en regjering av de rike, for de rike – og den store arbeidende klassen. Regjeringen vil ødelegge offentlig sektor, reversere velferdsstaten og gi frie tømmer til private profitører. Regjeringen må stoppes, men vi studenter kan ikke vinne alene, vi må ha en bred koalisjon med fagforeninger og ansatte i offentlig sektor”.

I Storbritannia generelt har siste året arbeidsledigheten for de som er mellom 18 og 24 år økt med 7,9 pst til 121.490. Men i enkelte områder, særlig i nordøst, er tallene mer enn doblet. Studentene frykter at med de prisøkninger g nedskjærinegr regjeringen ønsker, vil arbeidsledighetene øke ytterligere.
"
Etter demonstrasjonen gikk jeg forbi National Galleri. Der åpnet i en stor Leonardo da Vinci- utstilling (den skal stå helt til 5.februar). Køen slynget seg flere hundre meter. Politiet var ikke så se.

Se ikke bort fra Stoltenberg (III)

Arbeider de fire opposisjonspartiene seg tettere sammen i en borgerlig firerbande for å skape et troverdig regjeringsalternativ i 2013? Opplever vi nå for fullt rødgrønn regjeringsslitasje, kanskje av regjeringssprengende karakter? Kan valgresultatet i 2013 skape en mindretallsregjering, enten av Høyre eller Ap?

Det er ingen mangel på gode spørsmål, og kommentariet kan boltre seg i hypoteser, vurderinger, spådommer. Men intet er mer som skrift i sand, enn løfter om samhold to år før det skal prøves, som Rudolf Nilsen ville sagt det i dag. Også den nære politiske historie viser at det som er en sannhet i november 2011 kan være løgn i september 2013.

Mitt lille budskap er derfor dette: Ta det ikke for gitt at det rødgrønne prosjektet ikke vil overleve, at det blir borgerlig seier i 2013. Tre grunner: Ap-evnen til valgmobilisering. Jens Stoltenbergs posisjon. En økonomisk vanskelig situasjon.
Men hvis jeg var rødgrønn, ville jeg nok tolket tidens tegn i sykehussektoren og oljesanden som urovekkende.

Et lite knippe av sitater fra dagens aviser:
På en felles pressekonferanse mandag la de fire opposisjonslederne fram fire tiltak som de mener vil bedre situasjonen ved Oslo universitetssykehus. Bildet av fire borgerlige partiledere side om side kan være første steg på veien mot et fullverdig regjeringsalternativ, mener ekspertene.
VG

Det felles borgerlige utspillet er med tanke på pasientenes beste.
Knut Arild Hareide, KrF

Det er sakene som bærer et samarbeid.
Trine Skei Grande, V

Det er ikke vanskelig å bli enige om å bruke mer penger på gode formål. Det blir en ganske annen sak å samle seg om skattenivå og oljepengebruk.
Jens Stoltenberg, statsminister

Senterpartiet bør ikke sitte i regjering for enhver pris. Kløveren vår er blitt for rødfarget. Vi må tilbake til det grønne, til røttene og verdiene våre. Det betyr ikke at jeg nå er klar til å løpe etter partiene på høyresida, men vi må våge å ta en mye mer åpen debatt om hva som gir oss størst gjennomslag. Vi må ta stilling til dette i god tid før valget om to år. Sp er blitt veldig usynlig i regjeringen. Vi må bli tøffere i våre krav, og gjøre det klart for Ap og SV at Sp kan forlate regjeringen dersom vi ikke får tilstrekkelig gjennomslag. Vi bør ikke sitte i regjering for enhver pris.
Sandra Nygård Borch, ny leder av Senterungdommen

Diverre er ikkje det raudgrøne samarbeidet noko ideal lenger. Det har stagnert. Som ein arena for debatt og politikkutvikling har det gått i stå. På borgarleg side har tenketanken Civita levert dyktige leiarar til alt fra Venstre til Frp i fleire år. Dei deler ein langsiktig visjon som går vidare enn til å halde ein samlinsgregjering i hop. Noko slikt har ein ikkje i den raudgrøne leiren.
Johan Brox i Klassekampen

Enn felles rødgrønn konferanse kan være det vi trenger for å løfte fram diskusjonen om hva det rødgrønne prosjektet skal handle om, løfte det ut av dag-til-dag-arbeidet i regjeringen. Det kan skape entusiasme blant velgere og medlemmer hos alle tre partier.
Eskil Pedersen, AUF-leder

Det rødgrønne prosjektet må ha en breiere forankring enn bare de som deltar i regjeringssystemet. Vi har behov for et felles miljø for politikkutvikling.
Bård Vegar Solhjell, nestleder i SV

Vi har forsøkt med diverse rødgrønne nettsider, og det har vært en begrenset suksess. Det aller viktigste er å sørge for åpne kanaler partiene imellom. Vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk.
Raymond Johansen, Ap-sekretær

Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) svekker norske økonomiske interesser ved å forsvare oljesandprosjektet i Canada.
Erik Solheim,SV,miljøvernminister

I går snakka vi med 12 av SVs 19 fylkesleiarar. Alle kjem med krass kritikk av Borten Moes oljesandutspel. Fleire understrekar at dei ser på Borten Moe som ein solospelar.
Nationen

Eg synest Borten Moe framstår meir som ein lobbyist for Statoil i regjeringa enn som eit regjeringsmedlem som uttalar seg om regjeringa sin politikk. Steinar Nørstebø, leiar for SV i Hordaland.

Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) vil ikke svare på om klimaforliket står ved lag eller om kravene til hjemlige utslippskutt blir lempet på i den flere ganger utsatte klimameldingen.
NTB

Å si som Raymond Johansen at «vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk» er trolig i nærheten av å være årets overdrivelse.Klimapolitikk er sannelig "av betydning".

Men jeg tror Thor Viksveen, men en sterk Ap-fortid, har rett når han postulerer at «Stoltenberg vil gå til valg på en ny rødgrønn regjering i 2013. Vi vil derfor se en mer kompromissvillig regjeringssjef i tiden som kommer. Han er innstilt på å gi konsesjoner, slik at SV i større grad kan kvittere ut politiske seire».

Og det vil føre til at SV under Lysbakken kommer seg godt over sperregrensen. I debatten om regjeringsdeltakelse eller ikke, vil mange i SV være realistisk og si at man må være innenfor dersom man vil ha innflytelse. Mulighetene for å presse utenfra vil være vanskelig i mange situasjoner der Ap i mindretall kan hente støtte hos sentrum (sosial- og finanspolitikk) eller høyresiden (petroleumspolitikk).

En utenfor-posisjon kan være enklere for Senterpartiet, som har en mer pragmatisk enn ideologisk tilnærming til mange spørsmål.

Og den vil være enda lettere på borgerlig side. Uansett felles opptredener i enkeltsaker, vil både KrF og Venstre prøve å få forståelse for resonnementet om at det viktigste er hva slags politikk en regjering vil føre og hvilke muligheter de får til å påvirke regjeringen, ikke om hvilke partier som sitter i den. De to partiene vil tidlig gjøre det helt klart at de vil stå garantister for borgerlige regjering dersom det blir rødgrønt nederlag. Avstanden til Frp på det aktuelle tidspunkt vil så avgjøre om man kan sitte i samme regjering, eller om man skal stå utenfor, og i mange saker bli viktige premissleverandører.

Men særlig med mørkere økonomiske skyer i vente advarer jeg igjen: Ikke undervurder Jens Stoltenberg.

Jeg tror det rødgrønne prosjektet vil holde frem til valget. Men å stå tettere sammen, men samtidig å ha et sterkt behov for å vise forskjeller og fremstå med en egen klar profil, er ingen enkel øvelse. I øyeblikket er derfor min spådom: Etter 2013 mindretallsregjering enten av Ap eller Høyre.

Uansett vil dette gi mer makt til Stortinget, mer spennende politikk når den ikke lenger utøver i regjeringens underutvalg, som i dag «instruerer stortingsgruppene om kva dei skal røyste i dei viktige sakene» (Johan Brox i Klassekampen)

Fornye den politiske arven?

Tidlig 70-tall. Jeg er kommet til Oslo som redaktør i Vårt Land etter 4 år som redaktør i Romsdals Budstikke. Fest i Oslo Redaktørforening. Arve Solstad vifter energisk til den unge avholdsmannen fra Molde: «Bore, kom og sette deg her». Visst kommer jeg, «tenk at få dansa med Andersson, lilla jag, lilla jag og Fridtjof Andersson».
Han vil ha glasset mitt, selvsagt får han det. Og slik fortsetter vi, til glede for begge parter. Mest storstilt i Bordeaux under det årlige møte i Det Internasjonale Presseinstuttet, IPI («join the press and see the world»). Ved mottagelsen hjemme hos baron Rotschild står det 11 glass ved hver kuvert, og baronen skifter fløyelsjakke i takt med vinkuløren.

***
50 år siden. Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt.
Arve Solstad (25). Bare to år eldre, det er som et lite lysår.

***
40 år siden. Venstre sprekker på Røros. Jeg bærer veska til leder Bent Røiseland opp de dobbelttunge bakkene til Røros Turisthotell. Han er lei seg, partihøvdingen, «men det måtte ende slik». Oppe på hotellet samles noen av oss i en peisestue for å snakke om Folkepartiet Nye Venstre. Men på forhånd har Dagbladets Per Vassbotn vært inne og plassert en båndopptaker inne i peisen. Ikke rart at det blir en god reportasje dagen etter.
Arve Solstad og hans tre musketerer: Gudleiv Forr, Per Vassbotn og Arne Finborud. En dyktig og fryktet kvartett.

***

Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker, Keiseren i Dagbladet. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Fra siste halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken. Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der journalistene totalt sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.
Landets fremste politiske kommentator.

Arve Solstad brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.

Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet – før VG.

Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt.

Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet. Men trengs det – 50 år etter Solstads begynnelse – en ny ”ikkje revolusjon, men revisjon” (Bent Røiseland) av politisk kommentar- og særlig nyhetsjournalistikk?

”Stø kurs” er oppskriften når den allsidige og erfarne presseveteranen John Arne Markussen nå overtar. I øyeblikkets situasjon kan det være riktig, men på sikt tror jeg at Dagbladet tjener på å styrke politikksegmentet, får en sterkere identitet gjennom å fornye arven etter Solstad. Skape økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.

På sitt beste er John O. Egeland landets beste kommentator, og når Marie Simonsen gnistrer til kan det gi leseropplevelser. Likevel: Bør den totale kommentarvirksomheten innimellom bli litt mer uforutsigbar? Kan den flokkjakten som deler av media dyrker inntil det ekstreme, i noen tilfeller, erstattes av vilje og evne til å angripe fra andre vinkler, gå litt andre veier? Enn om Dagbladet gikk foran og ga oss mer skarp konfrontasjon – gjennomført av journalister med spesialkunnskaper like gjerne som fra politiske allroundere – mellom politikere og fagfolk i tillegg til møtene mellom politiker og politiker?

Og så neste gang kanskje ingen storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier - Alexandra Beverfjord?

(Litt utvidelse av en kommentar i Klassekampenlørdag 5.november)

Borten Moe - Solheim 5-0

Det er sagt om Ola Borten Moe at han er en annerledes politiker i den forstand at han faktisk tenker mens han snakker. Og det skal han ha – han er ingen A4-politiker med ferdigtygde og stundom meningsløse . Han har mot til å gå imot det store flertall, og han argumenterer utfra de spørsmål som stilles, han deltar ikke i den kommunikasjonsrådgiverinnøvde sporten å omgå substans og bygge et reisverk av floskler og gjentagelser.

Men som Frp-politiker Ketil Solvik-Olsen sier på twitter i dag: «Det fine med Borten Moe er at miljøbevegelsen kommer til å feire når FrP inntar regjeringskontorene". Det er ikke mye Sp-grønt å finne i Borten Moes energipolitikk.

Han tror ikke på konklusjonene fra FNs miljøpanel, tror ikke på
et EU-direktiv for drivstoffkvalitet som fraråder bruken av drivstoff der ukonvensjonell olje som oljesand er råstoffet. "Direktivet verken er opplyst eller vitenskapelig». Der fikk EU den. Det EU er for, er Borten Moe tradisjonelt imot.

Vi fikk et statsbudsjett som ikke inneholder noe som kan snu den norske utslippsveksten,tvert imot fikk oljeindustrien et betydelig gjennomslag for sine ønsker. Energifondet. Norges viktigste verktøy for energieffektivisering og utvikling av fornybare energikilder, skal reduseres. Støtteordningen til private familier som vil spare strøm, skal avvikles. Grunnfondet for fornybar energi står på stedet hvil. Midler til opptrapping av klimarelatert forskning uteblir. Men kullkraftverket på Svalbard skal styrkes.

Det er et sørgelig faktum at de norske investeringene i fornybar energi er under 10 prosent av investeringene i oljesektoren, og de er synkende.

Mindre enn halvparten av de kjente (2009) og økonomisk utnyttbare reserver av kull olje og gass kan brukes om man skal hae n realistisk sjanse til å nå togradersmålet for global temperaturstigning.

Realitetene er en stuasjon der oljeselskapene og oljeministrene – godt heiet frem av ulike regjeringer – gjør alt de kan for at oljealderen skal vedvare, mens miljøvernministrene og miljøorganisasjonene og forskerne argumenterer ut fra forskning og forsøker å stanse klimaendringene og redusere oljeforbruket.

Målet må ikke være å ta ut mer olje, målet må være å gjøre oljen overflødig og bruke opparbeidet ekspertise og arbeidskraft i arbeidet for å utvikle ny energi.

Erik Solheim er miljøvernminister og skjønner sammenhengene. Han arbeider det han kan for å Norges omdømme internasjonalt og anseelse i det verdensomspennende klimaarbeidet. Men han innrømmer at når det gjelder norske klimautslipp «ligger det få verktøy hos meg». Nei, de ligger hos Sigbjørn Johnsen i finans, Magnhild Meltveit Kleppa i samferdsel, Kristin Halvorsen i kunnskap og selvfølgelig Ola Borten Moe i olje og energi.

Han har utvilsomt statsministeren i ryggen. Derfor kommer spenningene mellom Borten Moe og Solheim til å øke. Derfor kommer norske økonomiske interesser i realpolitikkens verden fremdeles til å være langt viktigere enn hensynet til klimautfordringene. Derfor vil våre barnebarn med stor rett kunne si: Tilgi dem ikke, de visste hva de gjorde.

En nyhetsmelding i dag forteller at fra januar kan norske studenter som skal ta en doktorgrad innen finansiell økonomi på et eliteuniversitet få en sum på 200.000 kroner i året fra Oljefondet.I et fremtidsperspektiv trenger vi de beste hjernene til å forske videre på alternativ energi - hva med stipender til dem også?

Verdenskjent landbruksforsker og mormoner fra Titran og Utah

-Jeg vil gjerne gi deg noe mer verdifullt enn ny såle på skoene til sønnen din. Jeg kan lære deg Herrens plan for å frelse sine barn Jeg kan vise deg hvordan du skal finne lykken i livet og forberede deg for det kommende liv. Jeg kan fortelle deg hvorfor du er på jorden og hvor du skal etter døden. Jeg kan vise deg bedre enn noe du har hørt hvordan Gud elsker sine barn på jorden.
- Hvem er du?
- Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vi kaller oss mormonere.

Tiden: Våren 1881. Stedet: Trondheim. Skomaker Olaus Johnsen. Besøkende: Anna Widtsø, enke etter John Andersen Widtsø, som i 1878 døde 37 år gammel i Namsos.


Denne replikkvekslingen satte i gang en prosess som endte med at Annas sønn, John Andreas Widtsoe, ble en internasjonalt anerkjent vitenskapsmann, en av verdens største autoriteter innen landbruksbruksforskning, president ved to universiteter, og en av mormonerkirkens øverste ledere. Et liv som begynte i Titran på Frøya og endte i Salt Lake City i Utah.

John A. Widtsoes far, John Andersen Widtsø, var født i Hemne i 1840. Moren døde da han var 11 år gammel, etterhvert ble han en liten villstyring, litt av en rabagast: Dro hjemmefra og endte på Frøya, fikk hjelp til å dra til seminaret på Klæbu mot et løfte om å komme tilbake. Det gjorde han, ble umåtelig populær, forlovet seg med Anna Karine Gaarden, tok to år til i Klæbu, så tilbake til Frøya og bygget hus på Dalø, ble viet av presten Brodtkorb i Dolmen-kirken på Hitra, åpnet privatbiblioteket for innbyggerne, startet poesigrupper, planla og samlet penger til et åttekantet forsamlingshus. “Han vekket sambygdingene fra søvnen”, skrev en annen lærer.


Traktater i skoen
31. Januar 1872 kom John Andreas til verden, født med et håndledd vokset sammen med hodet. Ingen doktor på øya, atskillelsen brutal og blodig, faren rodde over til Hitra og kom tilbake med en prest som foretok dåp.
I 1875 dro familien til Namsos for nye utfordringer. John Andreas ble fast bidragsyter til lokalavisen, og presten fikk ham til å lede kirkekoret.
Men familens lykke ble brått avsluttet da han døde plutselig.
Anna dro tilbake til Frøya, mistrivdes, og dro til Trondheim der hun og de to sønnene (Asbjørn var en yngre bror av John Andreas) bosatte seg i Steensbakken. Hun og søsteren Petroline begynte som skreddersker, men oppdragelsen av John Andreas hadde førsteprioritet. Han ble en bokorm, som 8-åring leste han ”Kjøpmannen i Venedig” .

I sin sorg søkte den strengt luthersk oppdratte Anna trøst i Bibelen, men fant ikke den trøst hun håpet. Og så kommer skomaker Johnsen inn i bildet. Han la traktater inn i skoene han reparerte, og Anna fattet interesse, fant svar på noen av sine spørsmål i mormonenes lære. To år senere ble hun døpt av Eldste Anthon L. Schanche og i samvær med Christian H. Steffensen, Niels H. Børresen, Thorvald A. Thoresen og Hans O. Magleby fikk hun kraft til å møte de sterke reaksjonene fra venner og familie.

I 1882 dro hun sammen med 20 andre mormonere til sitt Sion: Logan i Utah, der med få unntak alle fem tusen innbyggere var mormonere. John A. ble plassert i 2.klasse fordi han nesten ikke kunne engelsk, men etter en uke ble han flyttet opp i 7.klasse. 17 år gammel begynte han på Brigham Young College, og gjorde det så godt at en lærer fikk ordnet med lån, slik at han to år senere kunne begynne på Harvard, verdens beste og mest prestisjefylte universitet, etablert 1636.


Toppkarakter på Harvard
Da John A. tok eksamen etter tre års studier i kjemi og biologi, fikk han karakteren summa cum laude, den beste eksamen på tiår. På en plakett i Beehive Hall of Fame står følgende: “John A. Widtsoe tok eksamen etter bare tre år med høyeste karakterer, inkludert to utmerkelser som aldri tidligere hadde blitt gitt til samme student: en for fremragende kunnskapsbredde, en for fremragende kunnskapsdybde på sitt felt”.

Broren Asbjørn (Osborne) utmerket seg med språkkunnskaper, han behersket 28 språk, ble professor i engelsk ved University of Utah, men døde forholdsvis ung.

John Andreas giftet seg med Leah Eudora Dunford, et barnebarn av Brigham Young mormonernes andre profet og president, grunnlegger av Salt Lake City) og fikk sin doktorgrad i biokjemi ved universitetet i Göttingen, 27 år gammel. Etter studier i Zürich og London ble han professor og leder ved Utah State Agricultural College. Gjennom tusenvis av forsøk ble han en internasjonal kjent jordbruksforsker, en spesialist og foregangsmann med å stimulere til bruk av kunstig vanning og “dryland farming” i tørre strøk, ved utnyttelse av fuktighet og så lite årlig årlig regn som 220 mm.

Han var svært opptatt av at hans forskning skulle være nyttig, og hadde utallige møter med konservative bønder for å overbevise dem om nytten ved å gjøre ting på en ny måte og hvordan de kunne få bedre og større avlinger. Han fant bedre metoder for å utvinne roesukker, noe som skapte stimulans til Utahs økonomi. I løpet av 10 år ble jordbruksarealet i staten firedoblet på grunn av økt kunnskap om dyrking og kunstig vanning, i løpet av 25 år var avkastninger pr. acre doblet, og i løpet av 20 år økte verdiene av farmene nesten 400 prosent.


“Kunstig vannings far”
Widtsoe ble bedt om å skrive fagbøker som senere ble brukt i alle verdensdeler, han ble av USAs regjering utnevnt til leder av en kommisjon som arbeidet med utvikling av de store, tørre landområdene i Vesten, og han fikk navnet “kunstig vannings far”. Han fortsatte dette arbeidet da han ble leder av jordbruksutdannelsen ved Brigham Young University, men gjennom all hans akademiske virksomhet gikk det en rød tråd: popularisering og formidling slik at ny kunnskap kunne implementeres i folks hverdag. Etter hvert ble bøndene i Utah de faglig dyktigste i Vesten.

Etter hvert kom han over i ledende akademiske stillinger, ble president ved University of Utah, ærespresident ved to amerikanske universiteter, og medlem av en rekke innen- og utenlandske institusjoner. Han foreleste ved mange universiteter og høyskoler, og flere universitetsbygg fikk hans navn. Med jevne mellomrom ble han rådspurt av USAs landbruksmyndigheter.

I 1921 ble Widtsoe kalt til å være en av de 12 apostlene i mormonerkirken, fikk etterhvert ansvar for misjonsvirksomheten i Europa, var i mange år redaktør av organisasjonens blad, endte som kirkens visepresident, og skrev over 30 bøker relatert til mormonerkirken.

Fikk opphevet norsk forbud
John A. Widtsoe var stolt over å være norskamerikaner, og han “spoke the Norwegian tongue with ease and power, using a forceful and convincing language” (Improvement Era). I 1899 besøkte han hjemlandet og skrev at “Trondheim brakte tilbake barndomsminner, og ute på den ytterste øy kunne jeg gjenopplive ferieopplevelser. Jeg er stolt over min opprinnelse“. Like stolt var han ikke over Norges holdning til mormonske misjonærer.
Menigheten i Trondheim feiret for et par år siden 150 årsjubileum, de første trønderne som mottok mormonenes dåp var Marit og Lorense Græsli. Misjonærene som kom fra USA ble forfulgt, stundom arrestert. I begynnelsen av 1900-tallet ble de nektet å preke i Norge etter påtrykk fra Den norske kirke, “prestene har et sterk grep på landet, derfor er det en stor motstand mot mormonere”(JAW).

Sammen med senator Reed Smoot dro Widtsoe til Norge i 1923. Den amerikanske presten i Oslo hjalp dem til å få møte Kong Haakon, utenriksminister Christian Fredrik Michelet og kirkeminister Ivar B. Sælen. Samme høst opphevde Norge forbudet mot mormonske misjonærer.

Da han besøkte slekt og menighet i Trondheim i 1933, skrev han i dagboken: “Lykkelige dager i Trondheim. Har med meg over 2000 navn på forfedre og mange tusen andre”.
Mormonerne forkynner evangeliet også for de døde og driver derfor utstrakt slektsforskning. (Jeg har besøkt forskningssenteret i Salt Lake City og er meget imponert over de enorme arkivene. I hyllene fant jeg en stor mengde bygdebøker, bl.a. svigerfars fire bind om Stadsbygd).

Widtsoe døde 29.november 1952. New York Times og andre store aviser hadde lange minneartikler der hans store innsats som “en av de lærdeste innvandrere i Den nye verden” ble berømmet.

“John A. Widtsoe var enestående som vitenskapsmann, administrator og kirkeleder. Han er en historisk bauta i Utahs utvikling, han var en verdenskjent forsker og fremstår som en av de store ledere i mormonkirken”, sa forfatteren Widtsoes biografi 2003) , Alan K.Parrish, da jeg møtte ham i Salt Lake City.

Sett en humanitær grense

Gledelig i Fredrikstad i går: Tvillingene Promice og William (7) og moren deres Genet Gebre på Norsk asylmottaket fikk i går beskjed om at de får bli i Norge. «Sterke menneskelige hensyn» og guttenes tilknytning til Norge gjorde at myndighetene nå lar dem få bli.

Dette er et positivt trekk i en situasjon i den senere tid der regjeringen har gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden.

I september var det 399 barn som hadde tre år eller lengre botid i asylmottak og som hadde plikt til å reise ut fordi de og deres foreldre hadde fått avslag på søknaden om asyl.

-Er vi ikke mennesker? spør 16 år gamle Jasmin Tunc. Hun har vært papirløs hele sitt liv. På FN-dagen, stod hun på Litteraturhusets talerstol og fortalte om en barndom full av oppbrudd. Om å bli hentet av politiet midt på natten, om å være et barn som trøster sin gråtende mor, om drømmer som brister igjen og igjen. Hennes foreldre flyktet fra krigen i Libanon på begynnelsen av 80-tallet. De møttes i Tyskland og har siden fristet tilværelsen som papirløse migranter i en rekke land. For tiden bor familien i Lillesand, der Jasmin går på videregående. Men familien har fått endelig avslag, og skal ut av landet.

Jasmin er ikke alene. Av hensyn til innvandringspolitikken neglisjerer norske myndigheter FNs Barnekonvensjon.

Utlendingsdirektoratet foreslo allerede i 2003 at avslåtte asylsøkere, burde kunne gis opphold eksempelvis fem år etter det endelige avslaget. Det foreslo også et umiddelbart amnesti, for å løse opp i menneskelige situasjoner som lenge hadde vært fastlåst. Synspunktet er minst like gyldig i dag.

Regjeringen bør nå legalisere oppholdet for illegale migranter som har bodd i Norge i mange år, Regularisering eller legalisering av uretturnerbare asylsøkere og andre papirløse innebærer at myndighetene i et land setter en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv skal settes på vent før de kan få en legal status, og på den måten kunne delta i samfunnslivet på lik linje med andre borgere.

Mer enn 15 europeiske land har de siste 10 årene gjennomført slike regulariseringer. Her er noen eksempler:
• Finland har en generell mekanisme som innebærer at papirløse får opphold to år etter endelig avslag hvis de fortsatt er i landet.
• Sverige gjennomførte en omfattende regularisering i 2006 hvor 17 000 avviste asylsøkere fikk opphold etter en ny behandling av søknaden.
• Belgia gjennomførte sin siste regularisering i 2009 hvor om lag 25 000 fikk opphold.
• Nederland sin siste regularisering i 2007 hvor cirka 30 000 fikk opphold.
• Spania legaliserte 700 000 papirløse i 2005. Resultatet var økonomisk gevinst, samt reduksjon av ulovlig innvandring
• I tillegg har en rekke land andre ordninger ved siden av regulariseringene som skiller seg fra norsk asylpraksis. I Frankrike har utenlandske borgere som fyller 18 år normalt krav på statsborgerskap hvis de har gått på skole i Frankrike i minst tre år.
”.
Konklusjon fra rapporten “Regularisations in Europe” fra 2009 fra International Center for Migration Policy Development slår fast at “More than 5.5 million persons [have been] involved in regularizations between 1996 and 2008”.

Særlig i Nansen-året trengs det at rommet mellom loven og det menneskelige må utvides betraktelig, spesielt der barn er inne i bildet.Denne saken og klimaspørsmål er der jeg har størst innvending mot den politikken de rødgrønne fører.

To slags moral samtidig

Forfatteren George Bernard Shaw spurte ved en middag sin borddame:
– Vil du gå til sengs med meg for en million pund?
– Selvfølgelig, tror du jeg er dum?
– Vil du gå til sengs med meg for 10 pund?
– Hva tar du meg for?
– Det har vi allerede fastslått, nå diskuterer vi bare prisen!

Tre varianter i nyhetsflommen i dag:
(I): «Statoil er medlem av en amerikansk bransjeorganisasjon som driver lobbyvirksomhet mot klimatiltak i USA. På hjemmesiden sin skriver organisasjonen API at det er usikkert i hvor stor grad den globale oppvarmingen er menneskeskapt, og har lenge drevet lobbyvirksomhet for å hindre at det innføres handel med CO2-kvoter i USA. -Vi er med der fordi vi totalt sett mener det gagner Statoil, sier selskapets sjef Helge Lund.» (Dagens Næringsliv)

Det var Statoil som true Litauens regjering med masseoppsigelser dersom forbudet mot nattsalg av brennevin på selskapets 66 bensinstasjon ble opprettholdt.

Det var Statoil som sa ja til ”Norges engasjement i den farlig, skitne og destruktive utvinningen av tjæresand” (Dr. James E. Hansen, klimaforsker).
Olje- og energidepartementet mener at det her utelukkende dreier seg om en "rent forretningsmessige beslutning". Men det er ikke mye "rent" over en operasjon der CO2-utslippet pr. fat er nesten ti ganger så høyt som på norsk sokkel.

Olje- og energidepartementet lyder her som et ekko av Ayn Rand, Frp-ideologen fremfor noen. Hun anbefaler å leve et produktivt liv med verdiskapning som den sentrale aktivitet,foreta handlinger som er slik at man selv vil tjene på dem på lang sikt.

I dette tilfelle: Statoil, og dermed Staten. Dette kalles også egoisme. Staten lar Statoil handle uetisk fordi Staten selv tjener på handlingen.

II): «Utenriksdepartementet (UD) godkjente i 2009 at et norskutviklet dataprogram ble eksportert til Muammar Gaddafis elitestyrker i Libya. Programvaren var en del av et britisk kommunikasjonssystem som skulle eksporteres fra Storbritannia til bruk i den såkalte 32. brigade, en hæravdeling bestående av Muammar Gaddafis mest betrodde menn" (Aftenposten).

Vi har strenge regler for våpeneksport i. Norske våpen ikke skal selges til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte. Det ville bedre sikre at kjøperland ikke selger våpen videre til land som Norge ikke tillater som mottakere . Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette.

Ingen bestemmelser er fullkomne Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.

I Libya-saken sier Teleplan Globe fornuftig nok: «Vi tar selvkritikk. For oss vil denne saken bli en viktig referanse i fremtidige vurderinger».
Utenriksdepartementet sier ingenting.

(III): "Norge framstår med en progressiv profil i regnskogsbevarende arbeid, mens vi tjener penger gjennom investeringer som undergraver akkurat de samme tiltakene. Norge har 14 milliarder kroner investert i aktiv regnskogødelegging. Det er mer enn det vi til sammen har lagt på bordet for å rydde opp. Det blir mer og mer påtakelig" (lederen for Regnskogfondet, Lars Løvold, til Dagsavisen).

Ifølge nye tall fra Environmental investigation agency (EIA) tjente Oljefondet i fjor hele fem ganger mer på investeringer i hogst-, plantasje- og gruveselskaper som er beskyldt for å være ansvarlig for store skogsødeleggelser i Indonesia, enn det Norge overførte som del av skogbevaringsavtalen med regnskogslandet.

(I)+ (II) + (III): «Norge har to slags moral samtidig: en som vi prediker, men ikke praktiserer, og en som vi praktiserer, men ikke prediker" (fritt etter Bertrand Russel).