Drar du til London må du ha med deg en musical. Og selvfølgelig kunne jeg tatt sjansen på noen av dem jeg har sett tidligere, som ”Mamma Mia” eller ”The Miserables”, men var det ikke bedre å være en kul bestefar og komme hjem med inntrykk fra en frisk ny jukebox-musical, ”Rock og Ages” på Shaftesbury Theatre?
Nei, det var ikke det. For å sitere fra programmet: “Bygd rundt klassiske rocke-suksesser fra 1980-årene, særlig fra de berømte glam metal-gruppene”. Men for også å sitere fra The Guardians Michael Hann, som jeg burde ha lest først: “unpleasant young rock musicians indulge in hard drugs and exploitative sex, and become even more unpleasant in the process.... an unvarying and unpleasant tone of careless sexualisation. it is almost entirely free of laughs, reliant on frequent recourse to the use of props such as prosthetic penise…. it climaxes, inevitably, with ‘Don't Stop Believin' and one thinks: Stop? I never started”. En stjerne (av fem mulige)
Men for alt verden: De yngre generasjoner i salen hylte og skrek. De var imidlertid ikke i nærheten av publikumsintensiteten i min første store London-opplevelse: The Beatles live i Odeon Hammersmith, i januar 1965 (jeg var journalist i Vårt Land og dekket Winston Churchills dødsleie + noe annet som jeg antagelig var sendt over for, men forlengst har glemt).
Særlig mye spilte de låtene fra ”A Hard Day’s Night”, gruppas første film (1964). Den kom faktisk før albumet, som også er kjent for et cover med 4x4 beatleshoder i ulike uttrykk og blå kanter.
Odeon hadde flere passasjer ned mot scenen. Og det var først da jeg så alle de unge ekstatiske jentene som hylende stormet nedover, hev seg opp på scenen og forsøkte å komme i nærheten av bandet, at jeg egentlig fikk en slags forståelse av hvor stort dette var. En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake.
”A Hard Day’s Night” var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet ”Beatlesmania”. Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket ”it has been a hard day” da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til ” ’s night” da han så hvor mørkt det var blitt. Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): ”Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien”. En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian.
Platen kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss. Vi syntes nok begivenheten definitivt passet bedre for låttitler som ”And I Love Her”, ”I’m Happy Just to Dance with You” og ”Things We Said Today”, enn “I Should Have Known Better” og “I’ll Cry Instead”, de to siste dekker best onsdagens opplevelse.
Både med plater og i livet er det for øvrig slik at “Can’t By Me Love”.
Du burde heller sett We will rock you
SvarSlett