Distrikt + sysselsetting + sikkerhet = Forsvaret

Mot – det er å være politiker fra Nordland og så støtte Forsvarssjefens innstilling om at den nye kampflybasen skal ligge på Ørlandet. Eller å være rogalending og støtte regjeringens ønske om å flytte det felles nasjonalt operative militære hovedkvarter fra Stavanger til Bodø .

Forsvarspolitikk i Norge blir – når det gjelder innenlandske forhold – som regel et spørsmål om lokalisering, ikke om kostnadseffektivitet. En rekke utgiftsposterter burde reelt sett rubriseres under merkelappen distriktspolitikk.

Det var rørende i går å registrere at Jan Arild Eriksen, Frp, medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, sto frem og postulerte at «Forsvarssjefen gir sine råd ut fra økonomiske, ikke fagmilitære betraktninger». Visst er det grunn til – generelt – å diskuter det som har skjedd etter at Bondevik II-regjeringen i 2003 opprettet en Integrert Strategisk Ledelse (ISL), der forsvarsledelsen ble integrert inn i Forsvarsdepartementet. Forsvarssjefen ble reelt vingeklippet og sterkere underordnet en forsvarsminister med mulighet for stor politisk makt, innflytelse og muligheter. En makt som til tider ble brukt, skal vi tro tidligere forsvarssjefer, til å gå utenom forsvarssjefen og forsvarsstaben i innhentingen av fagmilitære råd. Ansvarsforholdene i kommando- og ledelsesapparatet ble mer utydelige. Hva dette har betydd i norsk forsvarsdebatt og for forsvarsledelsens posisjon og avhengighet i ren militærfaglig sammenheng, er det all grunn til å vurdere nærmere.

Men Jan Arild Ellingsen kommer fra Nordland, og vikarierende argumenter er et uttrykk som lett melder seg. Er det noen grunn til å tro at han ikke støttet Bodø uansett hvor tunge de militærfaglige årsakene ville være for Ørlandet?

Han og mange andre fra nord trøster seg til at «sterke politiske signalene om en nordområdesatsing også denne gangen vil bli avgjørende.» Argumentasjonen går også på arbeidsplasser. «Over 3000 kan bli berørt hvis Bodø taper», sier Bodøs ordfører. Tidligere er det kommet frem med at Ørlandet regner med at rundt 700 vil bli berørt – relativt et mer problematisk tall for denne kommunen enn Bodøs tall for en by i fremgang og utvikling. Omstilling vil trolig være lettere der.

Min militærfaglige bakgrunn er mer enn beskjeden, et år som verneplikt og journalist i daværende Mannskapsavisa, nå Forsvarets Forum, for omtrent 50 år siden, teller ikke i dag. Men det jeg jeg oppfattet gjennom den tiden kampflybasen har vært aktuell, er at argumentene for Ørland er sterke – og skulle man ønske å ta distriktspoltiske hensyn stiller vel egentlig Ørlandet ytterst på Fosenhalvøya sterkere enn Bodø by.

Forsvaret vårt er i dag en blanding av distriktspolitikk, sysselsettingspolitikk og sikkerhetspolitikk. Jeg registrerer at den nye forsvarsministeren presiserer at Forsvarets overordnede behov alltid vil ligge over distriktspolitiske hensyn, og at han tar klar avstand fra det han presist kaller «kortsiktig populisme i forsvarspolitikken». Det blir spennende å se om dette blir avgjørende i den videre behandlingen av saken.

Adresseavisen skriver i dag at «Forsvarets soleklare basevalg er så solid begrunnet at det politisk er tilnærmet umulig å velge bort Ørland». Men så lenge ingenting er helt sikkert, er alt mulig i en politisk behandling av lokaliseringsspørsmål angående både forsvar, sykehus og statlige kontorer/institusjoner. Eller som Nelson Mandela har sagt det: Det virker alltid umulig før det er gjort.