"Samfundets Støtter" (anno 2009)

Spilt på Den Nationale Stortingsscene mars 2009

HØYTIDELIG ÅPNING
Jens Stoltenberg: Jeg vil bygge et forfærdelig højt norsk tårn. Og øverst oppe på tårnet skal der være en altan. Og ude på den vil jeg stå. Jeg er 50 år.

Opposisjonen (rapper): Luftslotte, - de er så nemme at ty ind i, de. Og nemme at bygge også

Magnhild Meltveit Kleppa (etter en tankegjønågang): Slot over Slot sig bygger!
Per-Kristian Foss: - længer og længere bort!

KURDERNE
Venstre og KrF (til regjeringen, om kurderne): Ikke tusind Ord sig prenter som en Gjernings Spor

Dag Terje Andersen: Her raader Magtsprog, ei Retfærdighed

Jens Stoltenberg: Gaa udenom, sae Bøjgen. En faar saa her

SV-gruppa: Vi protesterer for all verden, men følger med på ferden

Knut Storberget: Lovene spørger ikke om bevæggrunde

Odd Einar Dørum: Flertallet har aldri retten på sin side, sier jeg


MUSLIMENE
Siv Jensen: Det er det store muslimflertal i vort samfund, som berøver mig min frihed

Hallgeir Langeland, SV: Troll, vær dig selv nok!

Dagrun Eriksen, KrF: Onde normer råder over verden; med deres makt er ringe ifall de ikke finner hjelpere i vårt eget bryst

Trine Skei Grande, V: Ingenting bygget i grunnen. Og ingenting ofret for å få bygget noe heller. Ingenting, ingenting - alt sammen

Siv Jensen: Har jeg så sant en oppgave i livet, så skal jeg også utføre den!

Thorbjørn Jagland: Sannhetens og frihetens ånd, - det er samfunnets støtter

Per Sandberg: Dikt og forbannet løgn. Det er fra meg fremskrittene må komme, ellers kommer de aldri

Åslaug Haga: Per, du lyver

Per-Kristian Foss om Frp’ere: Å, personlighet - de? Hvis de noensinne har hatt ansats til den slags abnormiteter som De kaller personlighet, så er både røttene og trevlene blitt grundig ekstirpert allerede i gutteårene; det kan jeg forsikre Dem.

OPPOSISJONEN
Erna Solberg: Jeg må! Jeg må; så byder meg en stemme i sjelens dyp, - og jeg vil følge den. Kraft eier jeg, og mot til noe bedre, til noe høyere, enn dette liv

Høyre-gruppen: Hvilken vei bør vi velge! Mang en vei står oss åpen; og i valget kjenner man vismann fra tåpen

Siv Jensen: Læs tidens lov! Den tåler ingens trods

Dagfinn Høybråten: Dog se, til slikt behøver vi en kraftig leder - med mot og innsikt nok. Hvor finnes han?

Lars Sponheim: Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare

Erna Solberg: For det er dog en viss lykke i det å føle seg fri og uberoende til alle sider. Ha fullt opp av alle de ting som en kan falle på å ønske seg. Sånn utvendig da

Carl I. Hagen: Å, hvor vi her lider under mishandling af vaner og vedtægter

Regjeringen: Hvor utgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest

LØS KANON
Karita Bekkkemellem (innom Stortinget utlånt fra forlaget): I sørger for vandflom til verdensmarken. Jeg lægger med lyst torpédo under Arken.

Sylvia Brustad (ansvarlig for sjøfart): Jeg tror vi sejler med et lig i lasten

Anniken Huitfeld: Men når endelig så må være, så kan dog en kvinne erstattes av en annen

FRIE VITNESBYRD
Finansminister Halvorsen (om Folketrygdfondet): Se, Statens Forraad er kun tyndt; den vil Valuta for sin Mynt

Ulf Erik Knudsen, Frp: De må ikke tro om meg at jeg ubetinget fordømmer kunstnerstanden. Jeg antar der er mange som kan bevare sitt indre menneske ufordervet i den stand også

Liv Signe Navarsete: Jeg ser hvor mit Folk sidder spredt og tyst. En god vei kjenner ingen umuligheter

Øystein Djupedal (bittert, på vei ut døren til Arendal): Just i sejren bor forliset

Jonas Gahr Støre: Jeg betragter Skandinavismen kun som et gennemgangs-stadium til en sammenslutning af hele den store germanniske stamme

Inge Lønning: Evig eies kun det tapte

Lars Sponheim: Der ligger ingen sejrende magt i det, at have ret?

Dagfinn Høybråten: Der er ingen tro mellom menneskene mer,
ingen kristendom, slik, som skrevet og sagt er;
lite gjør de godt, og mindre de ber,
og har slett ingen akt for de veldige makter

Audun Lysbakken, SV: Der slap det ud af ham tillsidst. Han var en traakig Moralist

Laila Dåvøy, KrF: Hva nytter det å stå fast hvor alle ting ramler?

Erik Solheim: Jeg synes hele livet er som en lek, jeg!

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Fra vårt kontor går aldri noe ut

Finansminister Halvorsen: Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av de

Trond Giske: Jeg har tenkt og jeg har grublet meget på politisk reklame i disse siste dage, - grublet så mangfoldig, så det til slutt begynte å løpe surr i mitt hode –

Opposisjonen: Se, det fik Giske fordi han var dum og ikke beregned sit Publikum

Helga Pedersen: Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner jeg ikke!

Jens Stoltenberg (til Thorbjørn Jagland): Du var eslet til en blinkende knapp på Europavesten, men hempen glapp?

Hvisking på galleriet: Jeg får mere og mere bekræftelse på at der ligger noget demoraliserende i at befatte sig med politik og i at slutte sig til partier

Heikki Holmås, SV: Partiprogrammerne vrier halsen om på alle unge levedygtige sandheder

Lars Sponheim (også sauebonde): For en partihøvding er liksom en ulv, ser De - han er liksom en forsluken gråben; - han behøver så og så mange stykker småfe om året hvis han skal bestå.

Olaf Thommessen (fra galleriet): En politiker skal ikke forsverge noen ting i verden.

PRESSEN
(Kl.13 har presselosjen ikke funnet noen lekkasjer eller uenighet, og besøker Stortingssalen):

Stein Kåre Kristiansen: Flok må stå mod flok, krav mod krav, landsdel mod landsdel, hvis TV2 skal være den mægtige

Arne Strand: Opinionen er en overmåde variabel ting

Marie Simonsen: Mediene ejer Tiden, men tiden ejer ogsaa os

Magnus Takvam: Tar du spørretimen fra en gjennomsnittsrepresentant,
tar du lykken fra ham med det samme

Hanne Skartveit (til Per-Kristian Foss): Lett du hadde vunnet spillet
hvis du riktig hadde villet

Olav Versto: Jeg sier omtrent som Napoleon; de tvilsomme, sier jeg, det er det stoff hvorav man gjør politikuser; hehe!

Trine Eilertsen: Brug ikke det udenlandske ord: idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgn

Bjørgulv Braanen: Det er ikke grejdt at forstaa, hvor Skoen trykker, naar en ikke har den paa

Kyrre Nakkim (med lapp fra Hans-Tore Bjerkaas): Frihed og det Heles Vel var Maalet for NRKs Stræben

Medarbeider fra Morgenbladet: Der er visdomslærere nok i denne sal; men hvor er visdommen?

Bård Vegard Solhjell, kunnskapsminister: Politikk er krig med trolde i hjertets og hjernens hvelv. Visdom er at holde dommedag over seg selv

Arve Solstad (har tatt en tur ned fra hornet): Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!

Kjetil B. Alstadheim: Herinde hos os mellem Troldenes Flok. Det heder: "Trold, vær dig selv - nok!

Per Anders Hoel: Med himmelen, ser De, må man omgås lirkende

Erling Kjekstad: Nuomstunder skilles trætten af et magtsprog ret og slet
Hanne Skartveit: Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som regjeringen er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt

Pressekoret (til Regjeringen); De splittet har i fiendske Lejre den Flok, som samlet skulde sejre

WANNABEES
Ola Elvestuen, V (har tatt plass for tidlig): Det er ganske uvæsentligt om vore politikere skaffer samfundet nogle flere friheder, sålænge de ikke skaffer individerne friheden til heroin

Finn Jarle Sæle (opptatt emed fortiden, for sernt til høringen): Hvad De kalder frihed, kalder jeg friheder

Abid Raja, V (med tro på undere): Mitt rike, - mitt halve rike for en stortingsplass

Torstein Dahle, Rødt (med en fot i dørsprekken): Sandhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet

HØRING
Kåre Willoch: Her må dog iallefall være noen som holder idéens fane høyt

(Røst i Høyre-gruppen): Kan du afsé et ideal eller to?

Ari Behn (har slått ned Carl Erik Grimstad og Erlend Loe og er kommet helt inn): Det er ikke lovprisninger eller tilslutning, jeg tørster efter. Men forståelse. Forståelse

Carl-Erik Grimstad: Olav Skjevesland (vil ikke ha erkebiskop): En åndelig rangordning forliges ikke godt med de demokratiske principer

Dag Solstad (fra sidelinjen): Jeg står selv til ansvar for hvad jeg skriver, jeg og ingen anden. Jeg kan umulig genere noget parti; thi jeg tilhører ikke noget sådant

John Fredriksen: Kanhænde jeg sejler min Skude paa Grund; Men saa er det dog dejligt at fare!

Levi Fragell: Den sorte theologiske bande, som for tiden råder i den norske statskirke, skal jeg ved lejlighed sætte et passende humanetisk mindesmærke Der findes ikke i hele kirke-Norge 25 fri og selvstændige personligheder

Einar Gelius: Herregud! Slig ser en Himmelstormer ud!

Svein Roald Hansen (leder av Ja til EU) : Vi Skandinaver er, ligeoverfor Europa, endnu ikke kommen ud over sogneråds-standpunktetden tid, vi nu står i, kunde med lige så god føje betegnes som en afslutning, og at deraf er noget nyt nu i begreb med at fødes

Hemming Olaussen (leder av Nei til EU): Hold Kjæft og pas din Dont!

Svein Gjedrem: Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld

Vidar Kleppe, Demokratene: Den sterkeste mann i verden det er han som står mest alene

Oslo Høyre (til Per-Kristian Foss): Vee Den, der har faaet et stort Kald i Livet, og ei har Styrke til at udføre det

Manuela Ramin Osmundsen: Overbord med Fornuftens Ballast kun!

Gerd-Liv Valla (i opptak fra 2006): En kvinne er det mektigste i verden, og i hennes hånd står det å bøye en mann dithen hvor Gud Herren vil ha ham

Roar Flåthen: Den dame har ei sans for argumenter

Kristin Clemet: Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker.

Lars Haltbrekken, Naturvernforbundet (til olje- og energiministeren): At du ei kan, vil deg tilgis, men aldri at du ikke vil

Snåsamannen: Mangt værk mægter mænds vilje at fremme; men de store gerninger styres af skæbnen

Johan Galtung: Jeg må se at komme efter, hvem der har ret, samfundet eller jeg

Haakon Lie (i telefon til Stoltenberg): Alderstegne sandheder er altid forskrækkelig skindmagre

Venstregruppa: En normalt bygget sandhed lever - lad oss sige - i regelen en 17 - 18, højst 20 år– sjelden længer

Røst fra galleriet: I har jo været stortingsmenn, må I kjenne folk og land.

Backbencher: Jeg gjør bestendig og min plikt, men alltid innen mitt distrikt

SV (unisont til Stoltenberg, melodi Slavekoret): Vi ser at det liv vi to lever med hinannen, - det er i grunnen ikke noe ekteskap

SAMLIVET
Tora Aasland: Regjeringslivet er visseligen ikke alltid så rent som det burde være.

Ap-statsråd (kynisk): Regjeringspartnerskap? Ja, det er et hav av lutter fordring og lutter krav, som lite har med elskov å bestille

Liv Signe Navarsete: Herregud, en kan da ikke selv hjelpe for hvem en kommer til å holde av, vet jeg

Sv’er(mumler): Overkjørt blir vi alle sammen - en gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. Og late som ingenting

FINALE
Trond Giske: Nu vekk med sorg og klager! Følg meg, venner! I lystig nachspiel vi drukner dem!

Ingunn Yssen (trodde det var en pressekonferanse): Giske har aldri elsket noen utenfor seg selv, - det er kjernen i det hele

Martin Kolberg: Norge var et rige, det skal blive et Ap-folk

Jens Stoltenberg: Aldri faller det meg inn å tenke på enden. Øyeblikket nyter jeg

Hele salen (i kor, melodi: Alles vel er vårt mål): Går til sin gerning de norske velgere, viljeløst vimrende, ved ej hvorhen, - skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene, veke, som vaggende vidjer for vindene, - kan kun om en ting i verden de enes, den, at hver storhed skal styrtes og stenes

Journalister, redaktører og alkohol

Pressens paradoks og dobbeltmoral - totalavhold - dopet i New York Marathon - holde seg med avholdsmann - 11+11 glass i Bordeaux - intervju med død Onassis - mange motkandidater - fest i NRK

Hvorfor er ellers ganske så liberale politikere – godt støttet av mediene – så opptatt av forbud og restriksjoner når det gjelder spill, men ikke når det gjelder alkohol? Hvorfor er spilleavhengighet så mye lettere å skrive om enn alkoholavhengighet?
Spørsmålene ble nylig stilt i et innlegg i Aftenposten av Synnøve Skeie Fosse, tidl. næringslivsleder i Stavanger Aftenblad og redaktør i Fædrelandsvennen, nå student ved BI. Og pasjonert vindrikker

Jeg siterer:
"Pressen kan ikke skrive om alkohol som den skriver om pengespill uten å måtet ta et svært ubehagelig oppgjør meg eget alkoholforbruk og holdninger, uten å risikere å bli stemplet som avholdsfanatiker, restriksjonstroll og gledesdreper.
Men pengespill er møtt med økende kontroll og omfattende restriksjoner, er alkoholomsetningen liberalisert – og forbruket økt. Med pressens velsignelse. Det er pressens paradoksale – men akk, så forståelige – dobbeltmoral".

Selv hører jeg til den stadig mindre gruppe av mennesker som er totalavholdende og omtrent aldri har smakt alkohol (muligens noen dråper et par ganger, for ikke å gjøre et verskap som ikke hadde noe annet, forlegen). Uten at det har noe særlig med saken å gjøre: jeg drikker heller ikke kaffe. Med ett unntak: New York Marathon i 1982, da tok jeg tre kopper like før start. Jeg er rimelig sikker på at det hadde en dopingeffekt, men kaffe står heldigvis ikke på noen liste. Og det må ha hjulpet, pers'en ble slått med over 7 minutter (til 2.45.13).

I en del situasjoner har det forøvrig vært en stor fordel for andre at jeg var avholds. I de mange presseturer jeg var med på, ikke minst til årsmøtene i IPI, International Press Institute ("join the press and see the world") var det veldig greit å ha med en som sørget for betaling, at ingen ble snytt, og som hadde et distinkt bilde av veien hjem.
I slike sammenhenger både hjemme og ute kopierte Arve Solstad trønder-politikeren Jon Leirfalls berømte: "Hold deg med avholdsmann selv!", da han velvilligst hadde invitert en KrF'er til å sitte ved hans (grammatikkgenier: sin?) side, og en Høyre-representant gjerne ville ha KrF'eren til sitt bord (det var den gang alle i KrF var avholds, i alle fall nord for København).
Da jeg som 28-åring møtte opp på Bristol til mitt første møte i Oslo Redaktørforening (jeg var så ung og uskyldig at serveringsdamen trodde jeg var et redaktørbarn, og derfor slo meg lett på skulderen da hun syntes jeg forsynte meg med vel mye jordbær: "Nå, nå, gutten min") og straks fikk beskjed fra Arve Solstad: "Kom og sett deg her!"
Jeg ble naturligvis meget smigret, "tenk at få sitta med storoksen, lilla jag, lilla jag og Arve Solstad". Kom senere hen til andre resultater når det gjaldt intensjonene, men Arve var alltid et usedvanlig hyggelig bordfellesskap.

Under et IPI-stevne i Bordeaux ble vi invitert hjem til grev Rotschilds berømte vinkjeller. Den var så fin av greven skiftet fløyelsjakke alt etter den serverte vinens farge. Og ettersom det ved hvert enkelt bord stod 11 glass, ble det endel jakkeskifter. Ved Solstads plass ble det 22 glass.
Menyen var trykt, og en vinkjenner erklærte entusiastisk at den billigste vinen kostet over 1000 kroner flasken på Vinmonopolet. Solstad foreslo da øyeblikkelig at vi sendte menyen som postkort til Arne Hestenes, han ville trolig sette større pris på den enn de fremmøte pressefolk, som endte kvelden på en ølstue.

For den yngre garde: Arne Hestenes var stjernejournalist i Dagbladet. Det var han som uødeliggjorde (jaja, i 10-20 år,da)mottoet som avisen den gang kunne presentere uten å rødme: "Alltid foran". Hestenes ble avbildet på 1.side, netto med bare Dagbladet foran, det sto jo mye der.
Hestenes var kongen av Cannes og prinsen av en rekke andre celebritetsevenementer i verden den vide. Reiseregningens var ikke av det spartanske slaget, men de ble anvist helt til en dag da Gunnar Alf Larsen oppgitt kalte Hestenes inn på kontoret:
"Arne, hva er nå dette? Ute med Onassis? han er jo død!"
"Ja, det er derfor det ble så dyrt".

I Vestfold Presseforening var fuktigheten av et noe rimeligere slag. På et årsmøte ble man enige om å unngå vekslepenger, hvoretter man satte deltagernes navn på en liste og den enkelte krysset av hver gang han (det var sånn, den gangen, bortsett fra Birgit Borgersen Wiig, men hun eide Øvre Smaalenene, og det var i Østfold) hentet en longdrink.
Da formannen våknet neste formiddag, hadde kona luftet dressen og spurte interessert om hvordan årsmøtet hadde godt.
"Jo, det gikk greit, jeg ble gjenvalgt".
"Det så jeg jo av avstemnningsresultatene som jeg fant i lommen din. Men jeg var overrasket over at du hadde så mange motkandidater!"

For oss som dekket politiske partiers landsmøter, var det alltid en opplevelse å møte herrene Herbjørn Sørebø og Lars-Jacob Krogh. Det var Sørebø som sa: "Journalistkoner har det som sjømannskoner. De står ved vinduet og undres: "Kommer han hjem? Kommer han hjem, eller mon han blir der ute?"
Krogh leste en dag plutselig 22-nyhetene i radio, bare et par timer etter at han hadde lest noenlunde de samme nyhetene i Dagsrevyen.
Den plutselige overgang til det noe mer anonyme, og for Krogh derfor uinteressante medium, skyldtes at Dagsnyttstaben var på avskjedsfest for Jarl Veggan. Ettersom mmorgennyhetene dagen etterpå ble lest av Dagsrevyens Einar K. Slyngstad, kan man anta at det ble en vellykket fest.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive noe alvorlig i ettermiddag, i forlengelse av startsitatet. Det ble bare ikke slik. Innimellom skjer det. Jeg finne imidlertid ingen god sluttsats, så etter at jeg store deler av dagen har vært sportslig tv-titter, tar jeg med et godt svar på et av utallige sportsjournalistspørsmål. Stein Erik Kirkebøen i Aftenposten ville vite hvorfor Nina Skeime ikke hadde greid å henge med Tikhonova på tredje-etappen i 4x5 km:
"Hvorfor jobber ikke du i New York Times?"

Grønn superminister krever ny politikk

Åslaug Haga er tilbake i det politiske liv for fullt. Ytre og overspilte omstendigheter gjorde at den tidligere olje- og energiminister mistet energien, og ble sykmeldt i fem måneder. Nå smeller hun til med en artikkel som må tolkes som kritikk både den regjering hun selv deltok i og mot tidligere statsråder med bordplass på Slottet.

Hun er opptatt av at Norge er en betydelig eksportør av den energiformen som i størst grad bidrar til å kvele kloden, og at dette innebærer at vi må vurdere om vi ikke bør få en en energi- og miljøminister.I en artikkel i Dagsavisen uttrykker hun et ønske om at Norge både skal være et foregangsland i miljøpolitikken og samtidig være en betydelig eksportør av energi.

Det er en formidabel oppgave, her gjelder det i så fall å ri et tospann som helst vil dra i hver sin retning. Haga tror det er mulig å fylle begge roller, men det vil kreve betydelig politisk vilje. Uansett klimaforlik er det ingenting som tyder på at Norge i handling treffer tiltak som gjør at rike må spare energi mens fattige får muligheter til å bruke mer. Reaksjonene på kirkens utspill om fem års letepause tyder ikke på at olje- og utbyggingslobbyen vil bremse. Skulle det bli regjeringsskifte til høsten, er jeg usikker på om nødvendige konkrete tiltak vil komme.

Hagas analyse er interessant. Den tidligere statsråd kritiserer Miljøverndepartementet for å ha størst fokus på vern uten tilsvarende forståelse for verdiskaping. Hun er forsiktere i omtalen av det departement hun inntil sommeren 2008 hadde ansvaret for; her heter det bare at "departementet er ikke blitt tilført de ressurser som kreves faglig og økonomisk for den storsatsing på fornybar energi som burde vært gjort ut fra miljøhensyn". Dette er en korrekt beskrivelse, men setningen rekker pekefingeren mer mot statsminister og finansminister enn mot ansvarlig statsråd. Hennes etterfølger og partifelle Terje Riis-Johansen har forøvrig vært en gedigen skuffelse.

I norsk politikk bør man imidlertid være mer opptatt av å få unna årets snø enn å grave seg ned i fjorårets og forrige regjeringers urene nedbør. Åslaug Haga skal ha ros for for sin artikkel, den er en utfordring til våre politikere om at fremtidens generasjoner vil kritisere oss hardt for at miljøutfordringen ikke ble tatt alvorlig nok. Vi har kunnskap, men vi er ikke villige til å ta konsekvensene. Vi er fremdeles mest opptatt av tradisjonelle sosialøkonomiske lønnsomhetsbetraktninger.

Hennes forslag om en grønn superminister, å bringe miljøutfordringene og energibehovet inn under samme tak, er en mer spennende og fremtidsrettet innredningside enn planene om Det Norske Hus i 1996. Men det hjelper ikke mye å fjerne fysiske vegger hvis det er noe galt med fundamentet. Dette er Lars Haltbrekken i Norges Miljøvernforbund opptatt av:
"Du endrer ikke maktforholdene i samfunnet til miljøets beste ved å slå sammen OED og MD. Oljelobbyen vil tvert imot kunne styrke sin makt på bekostning av miljøinteressene. Det er først og fremst politikken det er noe feil med"..

I den grad jeg har maktet å følge den blekrødeblekgrønne regjeringens arbeid vil gi ros for barnehagestasing, arbeid med finanskrisen og flere andre gode tiltak og forbedringer. Samtidig registrerer med skuffelse at olje og energi er prioritert foran miljø. Advarsler fra miljødirektoratene er oversett.Jeg har stor sympati for Hagas mer generelle holdninger slik de fremkommer i hennes artikkel, men så var det dette med "Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det!".

Haltbrekken har et viktig poeng når han minner om at i dag gir MD uttalelser til OED i forbindelse med olje- og kraftutbyggingssaker. Jeg er også redd for at slike uttalelser kan bli helt borte fra offentligheten ved en sammenslåing, at det kan bli mindre debatt og kritiske merknader internt i regjeringen.

Grønn superminister kan være en god løsning, men da må grunnforholdene bli bedre.
Kanskje finnes det en enda bedre løsning? For 10-12 år siden skrev jeg en artikkel der jeg antydet at miljøspørsmålene burde løftes opp og overordnes virksomheten i de øvrige departementer, slik at alle tiltak/vedtak som hadde miljømessige sider/konsekvenser, måtte innom et eget departement, gjerne knyttet til Statsministerens kontor.
I dag spiller Finansdepartementet en lignende rolle når det gjelder økonomi. Da Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister i 1972, var det tanker om at departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk.
Det ble med tanken

****

Departementsstrukturen i Norge skifter stadig. Forslag om nye departementer. Omorganiseringer både av faglige, partimessige og personlige grunner. Sterk profesjonsuvilje mot en overmoden tanke om å slå sammen landsbruks- og fiskeridepartementet med Næringsdepartementet.
Ingen har imidlertid gått så langt som den danske Mogens Glistrup: Legg ned Forsvaret, og kjøp en telefonsvarer som eventuelle fiender kan ringe.

Noen departementer har bestått siden grunnlovsvedtaket på Eidsvoll:
1814 Finansdepartementet
1814 Forsvarsdepartementet (egentlig samling av armedepartementet og
marinedepartementet fra 1885),

Noen områder har gjennomgått en rekke rokeringer av ulike årsaker, da kultur og vitenskap ble skilt ut fra (Kirke- og undervisningsdepartementet 1814-1890) i 1981, ble det gitt plass til katolikken Lars Roar Langslet i nytt departement for Kultur og vitenskap, videre 1989-90 Kirke og kultur, 1990 Kulturdepartementet, 1990 Utdanning og forskning, 1991 Utdanning, forskning og kirke, 2002 deling i et departement for Utdanning og forskning, og et for Kultur og kirke.
1956-72 Familie og forbruker, 1972-89 Forbruker og administrasjon,
1989-90 Familie-og forbruker, 1990-2005 Barn og familie, 2006 Barn og likestilling

Nye felter har krevd egne departementer:
1972 Miljøvern, fra 2007 har Erik Solheim ansvar både for miljøvern og utvikling
1984-90 Utviklingshjelp, fra 1990 bistands- og utviklingsminister med sete i Utenriksdepartementet

En rekke andre departementer har vært tidsbestemte:
1916-1922 Provianteringsdepartementet
1822-1918 Revisjonsdepartementet
1917-1920 Industriforsyningsdepartementet
1939-1950 Forsyningsdepartementet
1996-1997 Planleggings- og samordningsdepatrtementet ("Det norske hus"

Det har også vært en rekke konsultative statsråder:
1945-48 Gjenreisningen av Finnmark
1945-48 Flyktninger og fanger
1974-69 Havrett og fiskerigrenser
1980-81 Samordnet langtidsplanlegging

1940-45 var det fem statsråder uten portefølje i eksilregjeringen i London, og i samlingsregjeringen (25.juni-3.november 1945) var det tre konsultative statsråder.

Trekanten Jensen, Kolberg og Solberg

Siv Jensen har helt rett: Arbeiderpartiet gjør nå sitt beste for å dobbeltkommunisere i spørsmålet om integrering, innvandrere og flyktninger. På den en siden tar partiet i ord generell klar avstand fra Fremskrittspartiet, på den andre siden legger man seg i handling stadig tettere inntil Siv Jensen. Den som hørte Martin Kolberg i kveldens Dagsrevy kan ikke være i tvil om at i denne saken er Soria Moria-holdninger på retur og sterk retorikk på fremmarsj på Youngstorget (og i regjeringskvartalet?. Det var kjekt å være venstremann da jeg hørte Abid Raja i 21-sendingen, han satte fingeren på et ømt regjeringspunkt.

Jeg skal ikke gjennomgå selve saken om kurderne som har vært her i 10 år men nå skal sendes ut av landet, det har jeg gjort i en tidligere blogg .

"De skulle reist før” sa statsråd Dag Terje Andersen. "De skulle reist" sier Høyreleder Erna Solbergt til Klassekampen i dag. Som statsråd ga hun i 2005 en forskrift at man ikke skulle ta hensyn til botid i Norge ved vurdering av oppholdstillatelse. Dette trass i at norsk lov sier at "sterke menneskelige hensyn" og "særlig tilknytning til riket" skal være likestilte oppholdsalternativ. Jurister peker i ene kronikk i Bergens Tidende på at det er lovstridig med en forskrift som fjerner deler av lovens regel. Derfor kunne ikke Erna Solbergs forskrift være noe "signal" til UDI om å innskrenke området for "sterke menneskelige hensyn".

Rettferdighet er ikke et matematisk prinsipp. Det må også være en rimelighet ut fra de aktuelle menneskenes situasjon og hvordan de er blitt behandlet av myndighetene så langt. Det er vel knapt noen andre som sendes ut etter 9 års opphold. Rettferdighet som moralsk prinsipp innebærer også en avveining av hva som er rimelig og godt skjønn. Jeg er helt enig med Mellomkirkelig Råd når det uttaler at "en rettferdig behandling av MUF'erne burde i større grad tatt inn over seg rimelige hensyn knyttet til disse menneskenes situasjon, verdighet og tilknytning til vårt land".

Norske myndigheter har endret spillereglene hver gang disse kurdernes saker er blitt behandlet i forvaltningen. Planmessig maktmisbruk? Er det vi nå ser fra regjeringen, Frp og Høyre et utslag av byråkratisk og politisk prestisje?

"Rettferdighet" sa stataråd Andersen. "Den kalde rettferdighet byr meg imot. I dommerens øyne ser jeg alltid bøddelens kalde stål", sa Nietzsche.

I Soria Moria-erklæringen het det at "Regjeringen vil føre en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk. Norge har en klar moralsk forpliktelse til å ta sitt ansvar for mennesker som trenger beskyttelse".
Det vi ser både i kurder-saken og i andre sammenhenger er tvertimot innskrenkning, kaldt byråkrati, politisk feighet av redsel for å tape flere velgere til Frp. Men hva sier SV? Følger med på ferden, som Peer Gynt?

Trekanten Jensen, Kolberg og Solberg er intet vakkert skue.

Ytringsfrihet: Indre og ytre trusler

Privat og offentlig rom - personifisering - kikkere - journalisme - avsløringsoppdraget - marken i eplet - starte med konklusjonene - sympati og tilgivelse - overstyring av NRK - enkildejournalistikk - PR og profesjonelle kilder - falle for eget grep - komformitetspress - åpne redaktører

12.mars er ytringsfrihetens dag på nettet. Jeg vil i denne bloggen se litt på ytre trusler mot denne friheten fra det offentlige, fra eierne og fra kildene. Det åpenbare press fra markedet eller kjøpere som ønsker underholdning, og fra annonsører, utelater jeg i denne sammenheng, men jeg berører indre trusler fra journalismen.

På slutten av 90-tallet var jeg medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, nedsatt av Regjeringen for å utrede spørsmålet rundt Grunnlovens paragraf 1oo, om at "Ytringsfrihed bør finde Sted". Det var et uhyre interessant arbeid som jeg har vært mye opptatt av senere.

En grunnleggende forutsetning for i det hele tatt å snakke om ytringsfrihet er at det er et skille mellom det private og det offentlige rom. Det private rom skal i stor grad være beskyttet mot både innsyn som inngrep. Bare da kan det fungere som basis for det offentlige, myndige menneske. Det offentlige rom må være bygget opp, institusjonalisert og regulert for å fungere utifra hensynet til ytringsfriheten og til den offentlige samtale.

Medieverdenene er i dag blitt stadig mer konkurransepreget, det fører med seg et økende behov for å vekke oppmerksomhet. I en slik situasjon er lett å falle for fristelsen til å gjøre trivielle observasjoner mer interessante enn de egentlig er, eller bruke dramatiserings- eller underholdningseffekter som egentlig er reportasjen fremmed, og som kan tilsløre det som skulle være budskapet.

Også jeg har har lært viktigheten – eller rettere: salgbarheten og gjennomslagskraften av – personifisering. Den kan skjerpe og øke interessen for viktige samfunnsforhold, men den fører også til at skillet mellom det offentlige og det private blir utvisket. Istedenfor å være deltagere i, eller et våkent publikum for, den politiske meningsutveksling, kan leserne og titterne bli forledet til å bli kikkere inn i andres privatsfære.

Egentlig var det kunstens oppgave å underholde og offentliggjøre det private gjennom fiksjonen. Slik kunne man diskutere almenmenneskelige forhold som angikk privatlivet samtidig som man opprettholdt det fundamentalt viktige skille mellom privatsfæren og den offentlige sfære.
I den grad det virkelig er en tendens til å viske ut dette skille og gjøre oss til kikkere inn i andres privatliv, er det svært uheldig. Jeg tror det er på denne bakgrunn vi må forstå den tildels skarpe kritikk mot pressen for å bryte med prinsippet om privatlivets fred

Mer interessant og kanskje mer urovekkende er utviklingen av journalismen; en egen måte å tenke og snakke om virkeligheten på som gjør at det utvikles felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten og for hvordan det skal bringes frem. På samme måte som enkelte kan skjule kritiserte handlinger under begrepet ”en helhetlig vurdering” har vi fått det uklare begrepet journalistiske kriterier.

Media har et avsløringsoppdrag og ut fra dette er det utviklet en undersøkende journalistikk. Vi har fått SKUP, Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse. På dette feltet har det skjedd uhyre mye positivt siden jeg trådte mine journalistiske barnesko for 50 år siden. Men det vil alltid ligge en fare i en avsløringsideologi. Der man ut fra mistankens hermeneutikk forutsetter at det i de fleste saksforhold er noe snusk eller dårlige motiver eller lignende. Man søker så inntil man finner noe som kan fortolkes i denne retning.
Eller, finner man tendenser til konflikt (og hvor finnes ikke slike tendenser), fremstilles disse tendenser som det essensielle ved saksforholdet. Som det er sagt, man leter etter marken i eplet – og finner den! – simpelthen fordi man forutsetter at det finnes en mark i ethvert eple. Midt i all den gode kritiske og avslørende journalistikken er det også tilfeller der jeg mistenker journalisten for å ha startet med konklusjonen og så bare har villet eller kunnet se de momenter som understøtter denne.
Her er det viktig å være på vakt og sørge for at det ikke er noen grunn til bekymring ut over den bekymring man alltid bør ha overfor utviklingen på så viktige områder.

I det siste året har vi i Norge hatt flere saker som har ført til diskusjon om pressens behandling av personer og i den sammenheng: ytringsfriheten. Her viser jeg til min blogg om det samlede medietrykk.
Jeg tror nordmenn har et stort potensial på sympati og endog tilgivelse. Det synes ofte å være en påfallende stor diskrepans mellom publikums reaksjoner og reaksjonene hos den person som blir eksponert for offentligheten. Til ”medieofre” har jeg noen ganger sagt at det ofte føles verre å bli eksponert for offentligheten enn det er grunn til. Det er ofte mer støtte, sympati og forståelse å hente der ute enn kritisk fordømmelse.

Mediene kan, ved å være enda mer påpasselig enn de er, bidra til å begrense frykten og øke respekten for offentligheten og ytringsfriheten. Selv om det er nok av eksempler på gale fremstillinger og urimelige proporsjoneringer, er det nok langt flere eksempler på at mediene har avslørt urimelig maktutøvelse eller skjødesløshet hos dem med makt. Trusselen om at dette kan gjøres, er et viktig incitament for at det offentlige (eller private med makt) skal opptre anstendig og ryddig.

Et problem for ytringsfriheten er den holdning vi i den senere tid har møtt i ulike instanser. Regjeringens holdning til blasfemi-/rasismeparagrafen og dagens ønske fra kulturminister Giske om overstyring av NRK når det gjelder politisk dekning, er to sørgelige eksempler. Jeg registrerer aktive tiltak for å bygge ut infrastrukturen slik at vi kan få en fri og utvungen informasjon og meningsutveksling. På den annen side er det stadig nye uttrykk for det offentliges paternalistiske bekymring og kontrollbehov. Vi så det i forbindelse med Språkrådets holdning til nynorsk og avisenes momsfritak.Vi ser kontrollbehov i forbindelse med praktiseringen av offentlighetsloven. Her viser jeg til min blogg om offentlighetsloven.

I min tid i Pressens Faglige Utvalg var enkilde-journalistikken noe av det som ble mest dømt. Den nedbygging av redaksjonell bemanning vi allerede ser klare tendenser til, og som på sikt kan bli langt sterkere, kan lett svekke kontrollen mot uavhengige kilder. Jeg ser også betydelige problemer knyttet til utviklingen av at stadig mer av informasjonen kan bli en vare på markedet, noe man må betale for å få adgang til.

Friheten i forhold til kildene er blitt vanskeligere fordi vi har fått en institusjonalisert PR-industri. Det er bygget opp PR-avdelinger i de store institusjoner, forvaltningsenheter, bedrifter, organisasjoner, for ikke å snakke om at myndigheter både nasjonal og lokalt satser på å selge inn gode og positive historier om virksomheten. Vi ser også at det utvikles stadig flere PR-firmaer. Naturligvis heter det ikke PR-agenter lenger, nå har vi fått kommunikasjonsrådgivere, informasjonsmedarbeidere og samfunnskontakter, uten at det er noen reell forskjell i innholdet.
Som Sigurd Allern har sagt det: ”En analyse av PR-bransjen bekrefter at publicrelations normalt kan defineres som kommunikasjon med sikt på overtalelse og påvirkning, utført på vegne av arbeidsgivere eller klienter”.

Stadig flere i informasjonsbransjen kommer fra journalistyrket. Dette fører til en mer profesjonell håndtering av stoffet, og tilsvarende fristelse til å sende det dirkete i produksjon. Det er nok å se på legemiddelindustriens PR-virksomhet for å finne eksempler på ukritisk, relativt ubearbeidet bruk av pressemeldinger.
Profesjonaliseringen av kildene betyr altså i noen grad at mediene får en mengde stoff som er tilpasset dem og som det er fristende å bruke.
Bak dette ligger naturligvis en økende erkjennelse av viktigheten av å ha et godt image i offentligheten. Man ønsker en kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, men naturligvis også at man kan ønske å legge lokk på visse saker, holde tilbake informasjon.

Profesjonaliseringen betyr at finansielt sterke aktører i økende grad bruker store midler på systematisk å forme og sile informasjon. Forsøk på uavhengig, undersøkende journalistikk overfor finansielt sterke og velorganiserte institusjoner kan bli vanskelig og ressurskrevende. Et saksanlegg kan, selv om mediet er rimelig sikker på å kunne vinne i siste instans, kreve såvel tid som penger. Selv sterke mediebedrifter kan fremover nøle med å ta opp saker som kan føre til saksanlegg, bli snillere nettopp der de ikke burde være det, eller at de kanskje bare begrenser seg til å avsløre snusk hos de mindre bemidlede.
Dette kan bli et problem for ytringsfriheten.

Samtidig som dette må fremholdes, er det også grunn til å sitere medieforskeren Martin Eide: ”En mediekritikk som stirrer seg blind på kildenes manipulasjoner og makt, ser ikke journalistikkens makt. Den overser at det nettopp er gjennom bruk av journalistiske grep og virkemidler at mektige kilder lykkes i å overliste journalister. Den overser lett den makt som ligger i den journalistiske dramaturgi og fortellermåte”.
Om journalistene faller for informatørene, faller de for eget grep.

Jeg begynte med, og jeg avslutter med, det offentlige rom. Har vi et konformitetspress? Hvor trange er grensene for hva man kan ytre uten at man blir utsatt for sosiale sanksjoner, uten at man skyves ut av det gode selskap? Synes vi at noen aktører er på grensen av det som det er comme il faut å mene og si? Jeg var uhyre skuffet da Lars Sponheim nylig på et spørsmål om hvordan man kan få innvandrings- og integreringsdebatten inn på et mer konstruktivt spor, svarte VG: ”Sannsynligvis ved å holde Frp helt borte fra debatten".

Det er vanlig å fremstille det norske samfunn som egalitært og konsensuspreget. Det skulle tyde på et relativt sterkt konformitetspress. I andre samfunn som er større og med større variasjon i sosial status, etnisitet og religion vil det kanskje kunne utvikle seg en større toleranse overfor annerledes tenkende. Jeg tror Norge står overfor et spesielt problem her, og at det vil føles sterkere jo mer vi beveger oss mot et flerkulturelt samfunn Det er i alle fall et problem det er viktig å være oppmerksom på når det gjelder ytringsfrihetens vilkår i det offentlige rom. Hvis det er trangere grenser for ytringsfriheten i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne oss med, måtte det først og fremst være på grunn av nettopp det norske konformitetspress.Vi trenger alle med stemme i det offentlige rom, som gjør det til en dyd å utfordre den alminnelige mening. Og ikke minst trenger vi redaktører med sans for denne type innspill. Det er ikke minst slike menneskers bruk av ytringsfriheten som legitimerer denne frihet og som samtidig utvider rommet for den.

Frp går internasjonalt

Frp blir internasjonale i kveld. En delegasjon under ledelse av Per Sandberg er dratt til drar til Malmø for å finne grunnlag for Siv Jensens uttalelser om et Rosengård der "utrykningspersonell ikke tør å kjøre inn i enkelte bydeler, hvor sharialoven har overtatt fullstendig og hvor svensk lov er satt til side". Er det barske tilstander der, vil nok Sandberg likevel stå han av. Selv om det er noen år siden han fikk en dom for å ha slått ned en asylsøker som kalte "ham bleik, feit riking", burde den verbale slugger-slagkraft kunne utløse tilsvarene fysisk kraft. Ettersom Sandberg i en periode mistet lappen, burde han klare å lappe til dem som eventuelt måtte leve opp til Jensens skrekk-scenarier.
Hun er forøvrig i Russland, og der kan hun nok hente hjem viktig kunnskap om hvordan man håndterer minoriteter.

Sandberg og kompani bør i løpet av kvelden avsynge Grundtvigs "Blomstre som en rosengård, skal de øde vanger, blomstre i et gyllenår, under fuglesange" (nr.13 i Norsk Salmebok). Men kanskje passer det bedre å introdusere et opplegg der partiets medlemmer tre ganger om dagen er forpliktet til å falle på sine knær med blikket rettet mot hovedkvarteret i Karl Johans gate 25 og avsynge partiets variant av Internasjonalen:

Opp, alle Norges bundne trelle!
Opp I, som islam knuget har!
Nå drønner det av fremmed velde,
til siste kamp det gjøres klar.
Alt gammelt de med jorden jevner:
Opp slaver, nå til frihet frem!
Vi norske var, men slåss med våre evner,
til rydning for vårt samfunnshjem

Halal i fengsler oss nå venter
fra Aslams eller Chaundrys flokk.
Nei, selv i samling vi den henter:
i Frp vi vinner nok.
Egne rom for bønn de krever,
for sin ånd et frihets vern!
Men en bannbulle vi sender,
og slår mens krefter er igjen.

Imot oss islams lover bøyes,
av sharia blir vi tynget ned.
Og fri for plikt imamer føyes;
mens norskhets rett ei finner sted.
Ramadan og bading, slutt med tøvet:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.

Muslimer har oss slemt bedraget,
de vil ei fred, men fremmed svik!
Mot tyranni vi retter slaget,
mot ramadan selv vi fører krig!
Kast hijab’en, la rekkene brytes!
Deres helter vi slett ikke er.
Og mordbud ikke mer skal lydes,
hvis ikke vil vi skyter mer

Trygdetyver, latsabbs hære
de alle er, som stevner frem!
Men nå skal vi dem norskhet lære,
skjønt helst de burde reise hjem.
Som rovdyr de vårt blod har suget,
men endelig vi slår dem ned.
Og mørket, som så tungt oss knuget,
gir plass for Jensens lys og fred

Så samles vi på valen,
seiren, vet vi, at vi får!
Og all den norske nasjonalen
skal få sin folkevår!

Når myndighetene bryter norsk lov

Departementene hindrer kontroll - statsråd kvalifisert til straff? - pinlig for regjeringen - nedbrytende for samfunnsmoralen - nytt i Offentlighetsloven - 18 uttalelser fra Sivilombudsmannen

Offentlighetsloven ble strengere fra nyttår, men departementene gjør det stadig vanskeligere å å kontrollere forvaltningen. Den sittende regjering har ansatt en rekke nye informasjonsmedarbeidere, men det virker som om de er mer opptatt av hindre medias kontroll av og tilgang til politikere og embetsmenn enn av å informere. Det hjelper slett ikke at de får finere titler.

Myndigheter og politikere bryter norsk lov - men krever at vanlige borgere skal være lovlydige. En alminnelig borger som har gjort en liten tabbe i forhold til pensjonsbestemmelsene, men gjør oppmerksom på det så snart man bli klar over det, straffes ubønnhørlig. En statsråd som bryter Offentlighetsloven og nekter Sivilombudsmannen innsyn i dokumenter, burde være mer kvalifisert til straff.

Statsråd Terje Riis-Johansen i Olje-og Energidepartementet(OED) bør ikke kunne tilgis, for han vet hva han gjør. Og statsminister Jens Stoltenberg skygger igjen unna en konflikt og er villig med på nektelsesferden. Begge hindrer Sivilombudsmannen (SO) i å utøve den kontroll av forvaltningen Stortinget har pålagt ham

Til saken: Bergens Tidende er av de avisene som er flinkest til å bruke Offentlighetsloven. I januar ba avisen om innsyn i en juridisk betenkning regjeringsadvokaten hadde laget for OED i forbindelse med økonomiske disposisjoner en avgått departementsråd hadde gjort i tiden som toppembetsmann (embetskvinne?). Departementet sa nei. SO ville se dokumentene. Nei igjen.
SO skrev til statsministerens kontor (SMK) og minnet om lovens ord: "SO kan kreve de opplysninger han trenger for å kunne utøve sitt verv.
Og videre fra SO: Det er ikkje opp til forvaltninga å avgjere kva dokument SO skal ha tilgang til når det gjelder sine oppgåver".

Etter å ha tygget på dette i tre uker svarte SMK at man ikke har kompetanse til å overprøve et departement. Statsminister Jens Stoltenberg forsterket imaget av å være konfliktsky og usikker i noen situasjoner. Han bidro ikke til at SO fikk svar på sitt spørsmål: Korleis skal SO kunne utføre kontrolloppgåvene sine om han blir nekta innsyn?
Selvfølgelig er de forskjell på hva som er et offentlig dokument og hva som SO - med taushetsplikt - kan få tilgang til.

Denne saken er ytterst pinlig for regjeringen.

Når ikke myndigheter på ulike plan vil følge norsk lov, gir det yttert uheldige signaler.
Det er nedbrytende for samfunnsmoralen når
- rektor ved Universitetet i Tromsø sier at ”jeg er fullt klar over at vi begår lovbrudd ved ikke å offentliggjøre kandidatene” (søkerne til en stilling). For henne er ”universitetes beste” viktigere enn norsk lov
- en ordfører på Jæren forteller til lokalavisen at han stadig vekk bryter Offentlighetsloven
- sivilombudsmannen slår fast at den rådende holdningen i svært mange etater er at mest mulig bør unndras fra offentlighet, og dermed setter eget skjønn over lovens
- når statsministerens kontor går i spissen og tolker loven på en måte en rekke juridiske tungvektere er uenige i
- kommuner unnlater å journalføre e-post i henhold til arkivloven
- somme saker som angår politikere på Stortinget gjør at folk sitter igjen med et inntrykk av at politikere ikke er så veldig nøye med å respektere lover som de selv pålegger andre å følge
Og så videre, videre, videre - den som leter på Google, han og hun skal finne.

To lovbrudd tas ikke så nøye av offentligheten: Å kjøre for fort, å betale arbeid svart. Og hvem er nå egentlig jeg som skriver dette? IO går brøt jeg bevisst trafikkreglene da jeg gikk på rødt lys. Det var ikke akkurat første gang.

Konklusjon: Lovens givere og lovens utøvere har et spesielt ansvar. Alle vi andre må kritisk følge dem, men samtidig ikke unnlate å lese Lukas 6.41 om splinten og bjelken.


OFFENTLIGHERTSLOVEN
Fra Norsk Journalistlags nettside gjengir jeg følgende om den nye Offentlighetsloven: Loven inneholder mange av de samme unntakene som den gamle offentlighetsloven, men det skal være vanskeligere å unnta dokumenter for innsyn.
Det skal bare være adgang til å gjøre unntak når innsyn kan ha skadelige virkninger. For eksempel må det kunne føre til skade dersom man skal unnta dokumenter fra offentlighet til en intern saksforberedelse som innhentes fra underordnet organ, fra ett departement til bruk i ett annet departement, og fra eksterne rådgivere.
Det kan kreves innsyn i flere former for informasjon enn etter tidligere lov.
Forvaltningen må i større grad må gi ut dokumentet, men sladde opplysningene som kan unntas.

Den nye loven øker også retten til innsyn i kommunal sektor. For eksempel kan ikke saksfremlegg eller sakslister til et kommunalt eller fylkeskommunalt organ unntas som "interne" dokumenter hos kommunen og fylkeskommunen.
For å motvirke korrupsjon og andre uheldige forhold gir den nye loven mer åpenhet rundt offentlige innkjøp. Egentlig innebærer bestemmelsen utsatt offentlighet om tilbud og protokoller i anbudssaker inntil valg av leverandør er fattet.

SIVILOMBUDSMANNEN
Jeg har sett på 18 saker fra Sivilombudsmannen de siste to årene. Svært mange gjelder nektet innsyn med begrunnelsen ”intern saksforberedelse” Gjennomgående viser uttalelsene at man er for restriktive. Her gjengis sakene, med hovedpunktene i ombudsmannens uttalelser.

1. Utenriksdepartementet unntok to dokumentet sendt fra Samferdselsdepartementet.
INNSYN. Saksbehandling lite tillitvekkende, og meroffentlighetsvurderingen mangelfull, neppe grunn til å unnta deler av opplysningene i dokumentene fra offentlighet

2. Sosial- og helsedirektoratet avslo en klage over nektet innsyn i to dokumenter knyttet til et forskningsprosjekt ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten Nektelse av innsyn i referat fra møte i prosjektgruppe og om innhenting rådgivere.
INNSYN. Ikke særlige grunner for å nekte innsyn i det ene, det andre kunne ikke anses å gjelde innhenting av uttalelser fra «særlige rådgivere eller sakkyndige»

3. Initiativ fra Sivilombudsmannen overfor Porsgrunn.
INNSYN. Offentlighetsloven kommer til anvendelse ved behandling av innsynsbegjæringer i eiendomsskatteopplysninger, med de begrensninger som følger av reglene om taushetsplikt. Kommunen kan ikke sette tilsvarende begrensninger for innsyn i eiendomsskattelistene som det som gjelder for skattelistene for fysiske personer og selskaper

4. Landbruks- og matdepartementet nektet innsyn i en rapport utarbeidet av Lotteri- og stiftelsestilsynet.
INNSYN. Rapporten ikke kunne anses å være utarbeidet for «intern saksforberedelse».

5. Nærings- og handelsdepartementet avslo en begjæring om innsyn i første versjon av departementets kommentarer til Riksrevisjonens rapport om Entra Eiendom (ble gitt innsyn i den siste rapporten).
INNSYN. Var ikke å anse som et «internt dokument» som kunne unntas.

6. Arbeids- og inkluderingsdepartementet avslo begjæring om innsyn i et notat fra Barne- og likestillingsdepartementet. Hva med forholdet til Statsministerens kontors retningslinjer for offentlighet i budsjettsaker.
MÅ VURDERE. Statsministerens kontor i den forestående gjennomgangen av retningslinjene må søke å sikre at adgangen til å unnta budsjettdokumenter fra offentlighet ikke nyttes i større grad enn det som har vært lovgiverens intensjon. Det bør bl.a. ses hen til at prinsipielle saker og prioriteringsspørsmål i økende grad tas inn i budsjettbehandlingen, og videre til de problemstillinger «budsjettlekkasjer» reiser. Praksis for å nekte innsyn i budsjettdokumenter etter at budsjettproposisjonen er fremmet i Stortinget, må også vurderes.

7. Sandefjord kommune, en privat part og Staten inngikk en avtale, og pressen ba om innsyn i en e-post som var sendt fra rådmannen til bl.a. den private forhandlingsmotparten. Kommunen avslo med henvisning til at det var tale om et organinternt dokument, og fylkesmannen opprettholdt avslaget.
INNSYN. E-posten med vedlegg etter utsendelsen til den private forhandlingsmotparten var ikke lenger eksklusivt forbeholdt den interne forvaltningsmessige behandlingen av saken. Vanskelig å se at de legislative hensynene bak offentlighetsloven gjorde seg gjeldende, og det var ikke adgang til å unnta dokumentet som organinternt.

8. Kunnskapsdepartementet avslo en begjæring om innsyn i dokumenter om mulige forskriftsendringer sendt fra Utdanningsdirektoratet til departementet, ledd i departementets interne saksforberedelse.
INNSYN. Ikke kritikk på et rettslig grunnlag, men mangler ved departementets meroffentlighetsvurdering, slik at det forelå en begrunnet tvil knyttet til forhold av betydning i saken, j Departementet bør behandle innsynsbegjæringen på nytt men departementet avslo. Ombudsmannen fastholdt, departementet ga delvis innsyn..
Sivilombudsamannen uttaler at ”så vel offentlighetsprinsippet og hensynet til andre beskyttelsesverdige interesser, herunder allmennhetens behov for innsyn, tilsier at taushetspliktbestemmelsen i forvaltningslovens ikke må tolkes for vidt”.

9. Finansdepartementet nektet innsyn i dokumenter fra en anbudskonkurranse for prosjekter som kunne generere klimakvoter under Kyotoprotokollen. Departementet lovet tilbyderne konfidensialitet også etter at anbudsrunden var gjennomført.
KRITIKK. Lovens bestemmelser om innsyn og offentlighet på
miljøområdet er av lovgiver ansett for å være svært viktig for å sikre naturkvaliteten. Det kan ikke være tvilsomt at offentligheten har sterke interesser i dokumenter som belyser hvordan norske myndigheter håndterer det som det er bred enighet om er den mest alvorlige miljøutfordringen verden har stått overfor.dette, og at. Den betydelige vekt Stortinget har lagt på miljøinformasjon, både gjennom lovgivning og ellers, viser at det søkes å legge til rette for en bred offentlig debatt om miljøspørsmål. Behovet for offentlig kontroll av, og informasjon om, hvordan Kyotoprotokollen oppfylles, er legitimt og ønskelig. Reglene om taushetsplikt har ikke vært å beskytte næringsvirksomhet mot enhver form for konkurranse eller mot offentliggjøring av enhver ubehagelig opplysning for vedkommende bedrift. Mindre sensitive næringsopplysninger vil derfor ikke være underlagt taushetsplikt og vil kunne offentliggjøres i medhold av offentlighetsloven. Dersom det i strid med offentlighetsloven er avgitt et taushetsløfte, vil dokumentet eller opplysningen likevel måtte offentliggjøres, selv om det er i strid med partenes avtale. At staten i den forbindelse vil kunne bli saksøkt, eller at offentliggjøring vil kunne være uheldig for Finansdepartementets ry som avtalepart, er i denne sammenheng uten betydning. Finansdepartementet bes merke seg dette, og besørge at fremtidige avtaler om hemmelighold utformes på en måte som er i samsvar med regelverket.

10. Mattilsynet unntok opplysninger om timepris og antall timer i en sak om kjøp av konsulenttjenester, med henvisning til taushetsplikten i forskrift om offentlige anskaffelser, men ga innsyn i totalpris og øvrige deler av avtalen.
INNSYN. Tvilsomt om opplysningene var undergitt taushetsplikt. Ombudsmannen la særlig vekt på åpenhet om bruk av offentlige midler. Mattilsynet ble bedt om å vurdere innsynsbegjæringen på nytt. Ombudsmannen ba deretter Landbruks- og matdepartementet om en uttalelse. Departementet kom til at opplysningene ikke kunne anses undergitt taushetsplikt, og klageren fikk innsyn.

11. Helse- og omsorgsdepartementet avslo innsyn i sammenlignende studier om osteoporoselegemidler ble avslått, under henvisning til at de inneholdt taushetsbelagte forretningshemmeligheter.
INNSYN. Tvilsomt om de direkte sammenligningene av preparatenes virkning og bivirkninger er beskyttet av reglene om taushetsplikt for forretningshemmeligheter. Vurderingen av om innsyn kunne gis ut fra sterke samfunnsmessige hensyn, var mangelfull

12. Vegmyndighetene begrunnet et avslag på innsyn i dokumenter om prosjektering og bygging av Hanekleivtunnelen på E 18 i Vestfold, med at begjæringen ikke gjaldt en bestemt sak, og at dokumentene var mange og med ulikt og komplekst innhold. Det ble også vist til at innsyn ville virke forstyrrende for gruppen som da undersøkte et ras i tunnelen.
INNSYN. At gjennomgang av dokumentene ville vært arbeidskrevende, synes i første rekke å skyldes at de var oppbevart nokså usystematisk i permer og kasser på en måte som synes lite forenlig med hensynene bak arkiv- og offentlighetslovgivningen. Med bedre oversikt over dokumentene på forhånd, ville det trolig vært mulig å finne en løsning hvor pressen kunne se gjennom dokumenter samtidig som undersøkelsesgruppen arbeidet. Det ble gitt innsyn i alle dokumentene bortsett fra anbudsdokumenter inneholdende enhetspriser og forretningsopplysninger.


PERSONALSAK
13. Justis- og politidepartementet sendte notat til Fornyings- og administrasjonsdepartementet om hvordan direktøren i Datatilsynet oppførte seg på under et åpent møte, for at saken skulle ta saken opp med direktøren. Direktøren ville ha innsytn i notatet.
INNSYN. Verken dagjeldende offentlighetslov eller forvaltningsloven ga ubetinget hjemmel for innsyn. Saken var imidlertid av en slik karakter at direktøren hadde et aktuelt behov for kontradiksjon. Ulovfestede krav til at all saksbehandling i det offentlige skal skje på en forsvarlig måte, kunne begrunne en rett til innsyn i notatet. Begrunnet tvil om den vurderingen Justis- og politidepartementet hadde foretatt.


JOURNALFØRING
14. Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde ikke som praksis å journalføre begjæringer om dokumentinnsyn og andre dokumenter knyttet til førstegangsbehandlingen av innsynssaker .<
strong>INNSYN. I strid med gjeldende regelverk

15. Innsyn i stemmesedler brukt ved ordførervalg.
NEI. Iintensjoner om anonymitet

BESLAGLAGTE DOKUMENTER
16. Bærum kommune nektet innsyn i fakturaer som var beslaglagt av politiet. Rådigheten over dokumentene var gått over til politiet i og med beslaget, og det var politiet som kunne avgjøre innsynsspørsmålet.
NEI. Bærum kommune har derfor ikke anledning til å gi media innsyn i fakturaene så lenge de er beslaglagt. At det beslaglagte er forvaltningsdokumenter som faller inn under offentlighetsloven, er i denne sammenheng uten betydning. Dette er en konsekvens av at det er politiet som råder over dokumentene under beslaget.
Til Riksadvokaten: Hensynene bak offentlighetsloven gjør seg (...) gjeldende også når forvaltningens saksdokumenter er beslaglagt av politiet på grunn av bevisforspillelsesfare. Allmennheten vil fremdeles kunne ha behov for/ønske om innsyn i de aktuelle dokumentene. Selv om de straffeprosessuelle hensynene i en konkret sak veier tyngre enn hensynet til åpenhet, bør beslaget eller pålegget om taushetsplikt ikke vare lengre enn nødvendig. Ved beslag av dokumenter som i utgangspunktet er omfattet av offentlighetsloven, har påtalemyndigheten en særlig plikt til løpende å vurdere nødvendigheten av å opprettholde beslaget, og til å bringe dokumentene tilbake til forvaltningsorganet, eventuelt oppheve pålegget om taushetsplikt, så snart det straffeprosessuelle formålet med beslaget er oppnådd.»

HENSYN TIL ETTETRFORSKNING
17. Justis- og politidepartementet avgraderte årsrapporten for 2003 fra Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, men sladdet enkelte opplysninger om omfanget av kontrollen.
NEI. Justisdepartementet og Riksadvokaten mente at innsyn i opplysningene ville medføre fare for at etterforskingen ble vanskeliggjort i aktuelle eller fremtidige saker. Vurderingen forutsetter slik fagkunnskap og oversikt over kriminalitetsbildet som Riksadvokaten og Justisdepartementet har. Ombudsmannen lot saken bero med de undersøkelser og vurderinger som var gjort.


BREV FRA POT
18.Justisdepartementet ville unnta et brev fra Politiets sikkerhetstjeneste offentlighet.
INNSYN. Kunne ikke se at det var påvist forhold som skulle tilsi hemmelighold. Det var derfor begrunnet tvil om «forhold av betydning i saken», jf. ombudsmannsloven § 10 annet ledd siste pkt. Departementet ble bedt om å vurdere meroffentlighet på nytt. Etter ny behandling besluttet departementet å gi innsyn i hele dokumentet.

SV-program mer totalitært enn liberalt ?

For en del år siden hadde vår familie en plakat på WC, med følgende tekst: ”Når Vårt Parti kommer til makten, skal alle få gjøre som de vil. Og vil de ikke det, skal vi nok få dem til det”. Jeg ble minnet om denne da jeg i Vårt Land i dag leste utkastet til nytt SV-program som vil piske kristen-Norge på plass.

I regjeringen har SV støttet at Den norske kirke og andre trossamfunn selv må få avgjøre om de vil utforme liturgi og dermed kunne vie lesbiske og homofile Nå vil SV at alle unntaksbestemmelser fjernes, også ”reservasjonsretten for religiøse ansettelser og begrensninger i muligheten for kirkelig vigsel”.
For et år siden sa partiet et tydelig ja til at Den norske kirke skulle få bestemme seg i fred og at politikerne skulle holde fingrene fra fatet. Sosialisme er altså det som SV til en hver tid måtte mene

Videre vil et stort mindretall at SVs landsmøte må ta en åpen votering om man skal true store deler av Kristen-Norge med å ta statsstøtten fra dem om de ikke oppfører seg slik SV vil. Et solid mindretall vil også at ”pedagogiske og religiøse alternativer på sikt avvikles”, altså: vekk med alle private skoler: ”Barn som har behov for alternativ pedagogikk skal få det i den offentlige skolen”. SV vil ha ”strengere retningslinjer og kontroll”. Skulle dette ble vedtatt, slår SV på en måte følge med Frp som heller ikke vil at man fritt skal kunne velge opplæring i religions-regi (motstanden mot muslim-skoler)
Mon tro hva statsminister Jens Stoltenberg vil si til dette. Han er jo tidligere elev ved Steinerskoloen. Og hva med Jonas Gahr Støre som sender sine barn til Steiner-skolen og er aktivt i miljøet rundt?

Organisasjoner må ha rett til selv avklare sitt syn på ideologiske, livssynsmessige spørsmål. Retten til ideologisk selvbestemmelse må ikke ofres på den politiske korrekthetens alter

«Suppe, såpe, frelse» er Frelsesarmeens motto. Organisasjonen gjør ufattelig mye godt. Jeg skulle ønske at den ikke hadde paragrafen som sier nei til tillitsverv for praktiserende homofile, men Frelsesarmeen tolker i likhet med en del andre kristne noen bibelord slik at denne bestemmelsen blir en naturlig konsekvens.
Mange andre kristne organisasjoner av disse gjør en god og viktig jobb i nestekjærlighetens tjeneste. Å frata dem støtte fordi de står for sitt eget grunnsyn, er et skremmende godt eksempel på hvordan man kan skade det gode i det bestes navn.

Det blir feil å forlange at organisasjoner skal velge ledere som lever i strid med organisasjonens grunnsyn. Hvis noen har opptakskriterier man ikke liker, går det an å velge noen andre.
Hvis SV skulle mene at partiet bare vil ha ansatte som deler partiets grunnsyn, må vi tåle det. Det finnes andre arbeidsplasser.

Et sant demokrati kjennetegnes av at majoriteten legger forholdene godt til rette for minoritetene. Det sanne demokrati viser seg i et mangfold av syn og meninger.

Det vil nesten alltid være permanente uenigheter mellom en stat og trossamfunn om etiske spørsmål. Denne uenigheten er naturlig, krever respekt og toleranse og beriker et demokrati fordi slikt mangfold er demokratiets kjennetegn.
Vi er inne på en høyst farlig vei om det skulle være slik staten skal ha rett til å si at visse meninger er akseptable og kan få støtte, mens andre meninger ikke er akseptable, og ikke kan få støtte.

SV har mange gode programposter som jeg er hjertelig enig i. Jeg deler på noen felter innvendinger mot de synspunkter som fremmes fra kristent hold når det gjelder homofili, ansettelsespolitikk osv., men jeg kunne ikke drømme om å gå inn for statlige tiltak som brukte økonomiske eller juridiske virkemidler som straff.
Hvis man arbeider mot diskriminering, må man passe seg vel for ikke selv å diskriminere.

For 40-50 år siden var det blant norske kirstne stor motstand mot kvinnelige prester, og for 20 år siden mot kvinnelige biskoper. I dag ser det store flertall at kvinner i slike roller er en berikelse fr kirken og for dens medlemmer, men de som holder på det gamle synes kan naturligvis fremdeles ha kappe og stola. På samme måte vil vi i fremtiden oppleve at det store flertall av kristne i Norge vil tolke Bibelens ord og ånd annerledes enn i dag når det gjelder homofili. Annerledes enn de holdninger som preget det sivile samfunn, som helt frem til 1972 levde med den såkalte konkubinatsparagrafen som bygde på lovens bestemmelser om "Leve ugifte Personer sammen som de være Ægtefolk, straffes de med Bøder eller Fængsel", og "Den, som trods Paatalemyndighedens Advarsel, fortsætter et offentlig Forargelse vækkende samliv i utugtig Omgjængelse med en Person af det andet Kjøn, straffes med Bøder eller Fængsel i indtil 3 Maaneder".

Det finnes i en ikke alt for fjern fortid uhyrlige gjerninger utløst av sosialist/kommunistiske holdninger og utslag som ingen norske sosialister vil forsvare og finne akseptabele i dag (Wikipedia: Alt fra kommunister på ytterste venstre til sosialdemokrater identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi).
"Nye ting (og jeg kunne tilføye: nye holdninger) må få skje, dei og" sier Vinje.

Enkelte holdninger i SVs programkomite er etter min mening en stor trussel mot frihetsbegrepet. Over tid kan det resultere i at meninger som kommer til orde i den allmenne debatt vi bli mer og mer harmonisert i samsvar med et knippe ukontroversielle og statsgodkjente meninger.

”Det handler om å dra samfunnet i en mer liberal retning”, sier nestleder Audun Lysbakken.
Tolker han da begrepet liberal på norsk eller amerikansk? I USA er liberal nærmest et skjellsord for folk man mer er for venstreorienterte. På norsk er det å være liberal i følge Wikipedia å ”vere open, romsleg, tolerant”, mens Store Norske Leksikon sier at liberale er i mot ”offentlige restriksjoner, inngrep, reguleringer, sensurtiltak o.l. skal tas bort”.
”Liberal retning”? Jeg synes Lysbakken tvertimot står for ensretting, tvang mot annerledestenkende. Han er på god vei i retning totale regimer, der alt handler om å bygge opp om det syn makthaverne har.

Skriver I, Ap-damer?

"Nød lærer naken kvinne å spinne, menn å skrive", sa Knut Hamsun (jeg tror det var ham). I dag er det stor medieinteresse omkring to bøker, begge av kvinner, begge med tilknytning til arbeiderbevegelsen, og begge bekrefter Haakon Lies ord om at "Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole".

Og når jeg i overskriften lett omskriver Vielgeschreys ord til til fire skrivekarler mens han snakker med Pernille i "Den stundesløse" (Ludvig Holberg,er det fordi både Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla og Karita Bekkemellem alle lager en ny vri på dette med spinning og skriving. Kvinnene skriver, mediene spinner.

Om det foreligger noen nød revansje for disse damene som rider sin Pegasus, eventuelt noe hat - i det minste en såret aggressivitet?
Intet personlig hevntokt, forsikrer Yssen, boken skal være en håndsrekning til alle som har følt seg trakassert på arbeidsplassen. Vi får tro henne, men journalister som har (forhånds-?)tittet, bruker betegnelser som et "knallhardt" oppgjør med Valla, og et "frontalangrep" på LO. Det er nesten som hun går James Bond i næringen når han sier: "Søker du hevn, så grav en grav for to".

For halvannet år siden kom Gerd-Liv Valla med "Prosessen", en sterk og subjektiv skildring av medietsunamien som feide over både henne og menneskene rundt. Nådeløse skildringer av Stoltenberg, Kolberg og andre av arbeiderbevegelsens ledere. Litt glede, men mye skuffelse, sinne og frykt.
Valla vet ikke om hun får lest Yssens bok. Sier hun.

Tredje dame ut er Karita Bekkemellem. Hun kommer riktignok ikke før til høsten med sin fortelling om hva hun har opplevd i politikken gjennom et langt liv. Hun blir den første som skriver bok om det politiske liv innad i en regjering. Arbeiderpartiets stortingsgruppe skal være så bekymret over fryktede avsløringer at noen av dem har bedt henne utsette publiseringne til etter valget.
"Hun har ikke vist tendenser til å ta mye hensyn til regjeringen i det siste, så jeg tipper at boken kommer til å komme før valget. Da blir den farligere, og hun vil dermed få mer medieoppmerksomhet", sier en kilde i partiet til VG. Sikkert er det at Bekkemellem ikke var spesielt begeistret over å miste statsrådtittelen.

Jeg tror ikke Ap eller LO skal frykte noe som helst. Det er ikke slik at det som skrives varer evig, i disse tre tilfellene varer oppmerksomheten knapt nok et par dager etter at alle interessante poeng er offentliggjort. Media krystet alle stoffdråper ut av Mia Gundersens memorarer, og det tror jeg er tilfelle for de fleste slike bøker som utløser et lanserings-fremmøte som skulle det være en nobelpris (8 tv-kameraer bivånet Yssen-seansen i formiddag. Mon ikke salgstallenes nådeløse realiteter vil vil vise seg å være like langt unna tro og håp som dagens børskurs er unna forventningene vårene 2007?
Det som kan slå mest negativt ut, er heller det inntrykk Ap-gruppens reaksjon etterlater seg, "er det så mye som ikke tåler trykksvertens mørke?"

Å skrive er et spørsmål om å finne små nok ord til store nok følelser. Mon ikke Ingunn Yssen beskriver det viktigste - naturligvis utenom det å gi tabloidene store overskrifter og salgbare 1.sider - ved slike bøker når hun sier:
"Det har vært altoppslukende, en renselse, men jeg føler at det var nødvendig for å få saken ut av systemet".

Jeg tror på det terapeutiske i det å beskrive en sak slik man selv ser den, har opplevd den. Ledende politikeres memoarer har nesten alltid preg av monumentbygging. I disse tre tilfellene dreier det seg mer om tre små minnesteiner. Sant å si tror jeg Valla-Yssen lenge har vært ute av offentlighetens system. På den andre siden er vi er inne i fastetiden, etter definisjonen og historien en tid for renselse (og bot, men det er neppe hensikten her).

Flyktningepolitikk på sitt verste

”Det er en skam at 130 kurdere etter ti år i Norge nå har fått endelig avslag på opphold på humanitært grunnlag”. Ordene kommer fra tidligere direktør Trygve Nordby i Utlendingsdirektoratet. Han mener politisk prestisje er eneste grunn til at de skal kastes ut.

Skam er ordet. Dette er norsk byråkrati og politikk på sitt verste. Det dreiser seg om en gruppe mennesker som har vært her i landet i ti år. De er i en svært vanskelig livssituasjon, og norsk jus og norsk praksis i forhold til alle andre som har vært i en tilsvarende situasjon, er at da har de fått lov til å bli på humanitært grunnlag. Regjeringen strammet i fjor inn på mulighetene for asyl og opphold i Norge. Etter min oppfatning skyldes det først og fremst et direkte/indirekte press fra Frp. Det vi trenger er etter min mening tvert imot en rausere og mer human asyl- og flyktningpolitikk. Slik politikk er verdipolitikk og angår menneskeverdet.Retten til opphold eller retten til å søke om opphold, gjelder Norges internasjonale forpliktelser. Menneskers behov for å søke om beskyttelse skyldes deres livsforhold i verden. Disse forholdene må aldri avhenge av partipolitiske posisjoneringer i Norge. Norske myndigheter må vise at vi tar ansvar. Våre store ressurser forplikter oss på en særskilt måte.

Det er pinlig å se arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen forsvare avgjørelsen om kurderne med at det skal være en "rettferdig behandling". Hva er rettferdig i denne saken? De har vært integrert, de har fått lov til å jobbe, de har blitt tatt ut av jobb. Ingen annen gruppe har det så vanskelig som disse kurderne. I løpet av 10 år har de knyttet sterke bånd til Norge og nordmenn, barn har vokst opp og fått norske venner.

Innstrammingen begynte under Bondevik-regjeringen. På noen områder har regjeringen Stoltenberg forbedret asylpolitikken, for eksempel når det gjelder norskundervisning, og FNs anbefalinger har fått større betydning. Men samlet sett er asylpolitikken skjerpet. Nå kan enkeltpersoner risikere å bli sendt tilbake til områder hvor det er krig eller konflikt. Og det er høyst kritikkverdig og inhumant at å nekte gjenforening med familien i en periode på 4 år etter at oppholdstillatelse er gitt. Flertallet av dem som får slik oppholdstillatelse kommer fra konfliktområder, og er helt uten mulighet til å returnere trygt til hjemlandet, anser vi dette tiltaket som inhumant.
Realiteten er at Frp indirekte/direkte i fjor presset regjeringen til å stramme inn på mulighetene til opphold i Norge.

Denne gruppen med kurdere har vært i Norge i 10 år. De det gjelder må sannelig sies å ha oppfylt kravet om ”sterk tilknytning til riket”. Det er helt spesielle omstendighetene knyttet til nettop denne gruppen. I stedet for å velge den inhumane, lettvinte veien, burde man skjære ikke foreta en kollektiv avvisning men gi opphold på humanitært grunnlag.

"Hjerterått" kommenterer Gunnar Stavrum i Nettavisen. Store Norske Ordbok har flere slike ord som passer på det som skjer. Norge ønsker å fremstå som en "humanitær stormakt". Men det er ikke nok å bevilge penger til det som skjer utenfor våre grenser, det handler også om å vise humanitet på hjemmebane.

Det som skjer er en skam, men det er ingen skam å snu.

Kvinner selv stod opp og strede

Min mormor sa ofte at vi kvinner måtte smyge oss fra vegg til vegg og be Gud om et dekke. Min mormors tid er forbi. Nå er det vår tid.
Jeg skal holde en appell og tenne på et slør etter det offisielle programmet på Youngstorget i morgen
Sara Azmed Rasmussen, kulturell muslim

Samtidig som de mest privilegerte av oss kan slåss for like økonomiske muligheter, er det andre kvinner som gjerne skulle slåss for like psykiske og fysiske rettigheter. Likestillingskampen må ikke bli så elitistisk at vi glemmer eller overser volden som rammer mange kvinner.
Hadja Tajik, rådgiver

For meg er det et stort paradoks at mye tyder på at mor sier nei, nå som far gjerne vil hjem og ta større ansvar. Anne Enger, leder av Likestillingskommisjonen

Kva er det med kvinner og litteratur? Kvifor er alle desse velmeinande kvardagsslitarane så opptekne av dikt og forbanna lygn? Er det ein romantisk lengt etter fridom?
Ragnar Hovland, forfattar

I motsetning til andre handelsvarer kan kvinner og barn selges mange ganger. Både som levende mennesker, eller på glansa papir, eller som filmede overgrep på nettet.
Asta Beate Håland, Ottar

Det finnes en gruppe eldre damer her i landet som bare spiser fisk og grønnsaker. 75 år gamle damer genuint interessert i andre enn seg slev, som pleier 95-åringer på pleiehjemmet frivillig.
Bjørn Gabrielsen til Dagsavisen

Min strategi er å ha ekstra respekt for den enkeltes fagkompetanse, da trenger ikke sjefen være tøff.
Anne Hjort, brannsjef

Leder må vise mer mot. Ved å tørre å velge kvinner og vurdere dem nøytralt, tror jeg ofte det er mindre risiko ved å velge henne enn mange tror.
Katherine Støvring, daglig leder

Det er en trend i tiden at mannen helst vil reise på hytta for å snekre, mens kvinner – særlig etter at de har fylt 45 år – heller vil reise og oppleve ting.
Hans Christensen, seniorkonsulent

Jeg reagerer å på at unge jenter presses inn i et umulig ideal som går ut på å være 1,85 meter høy, 32 kilo og ha strre pupper.
Age Aleksandersen

I Norge er det lettere å komme på TV enn å få seg dame.
Cedric Luceau i VG

Minstepensjon er kvinneforakt satt i system
Asta Beate Håland, Ottar

Dagens likestillingsdebatt synes i stor grad å være en elitedebatt om kvinneeliter mot mannseliter.
Tore Lindbekk, spesialrådgiver

Det er en ny generasjon kvinner på vei inn i næringsliv og ledelse. Det er hestejentene som er blitt voksne. De vil ha det like gøy på jobben som i fritiden.
Nina Amble, forsker

Hvis du treffer en kar som inviterer deg hjem, og du ikke vil ha sex, så skal du si nei. I 98 prosent av tilfellene vil mannen ha sex. To prosent vil vise deg frimerkesamlingen sin.
Harald Andersen, lensmann

Det tar ni måneder å forvandle ei kul jente til ei sur kjerring.
Cathrine Sandnes, redaktør

Når hjelp i huset ikke har vært forenlig med sosialdemokratiske ideer, henger det sammen med at husmorarbeid er foraktet.
Kari Wærness, sosiolog

Enkelte feminister ser det som en kampoppgave å få prosentdelen kvinner opp blant norske soldater og offiserer. Hva blir det neste? At man på feministisk grunnlag krever andelen kvinnelige voldtektsforbrytere opp, i likestillingas navn?
Arild Rønsen i Klassekampen

En del damer utnytter sin posisjon som ”undertrykt” og bruker dette for det det er verdt for å sette hanndyra på plass – med en viss nytelse
Trond Andresen i Klassekampen

Et middelaldersk kvinnesyn er ikke et særpreget islamsk problem.
Hadia Tajik

Sjølvsagt burde det stått varselskilt på alle gatehjørne: ”Sjå opp for ville menn”. Og kanskje ei bot for dei kvinnene som ikkje hadde vett til å passe seg, alternativt juling, om dei er for rappkjefta.
Marie Lovise Widnes. forfatter

Den norske statsfeminismen er for opptatt av tall. Det går på bekostning av individet.
Cathrine Holst, kjønnsforsker

Mange norske kvinner tror at de må smøre kremer på alle hudflater, fjerne alt kroppshår og kamuflere all kroppslukt, ellers vil de virke frastøtende på alle som nærmer seg.
Johanne Sundby, professor

Når ble nakenposering den nye feminismen? Nå, akkurat nå. Når den seksuelle frigjøringen, kvinnekampen og markedskreftene har kokt så lenge at de er blitt sauset sammen til en høyere enhet. Da kan man stille seg opp som sexobjekt, en herlig onanifantasi, og fortelle pressen at det er et frigjørende, grensesprengende spark til Janteloven.
Tonje Egedius i Aftenposten

I snitt får en kvinne fortsatt utbetalt bare 85 kroner i lønn per hundrelapp en mann får, slik det har vært i 20 år. Arbeidslivet er fortsatt delt i det som tradisjonelt er lavtlønnede kvinneyrker og høytlønnede mannsyrker. Kvinnen har fortsatt hovedansvaret for barn og familie, og nesten en av to yrkesaktive kvinner jobber deltid. I tillegg er mange minoritetskvinner fastlåst i gamle kjønnsrollemønstre og kvinnefiendtlige skikker, noe 8. marskomiteen dessverre hopper bukk over i sine paroler.
Trine Andreassen i Dagsavisen

Der man virkelig ser forskjellen på likestilling og kvinnekamp er når man ser på relasjonen mellom foreldre-barn, mer konkret på relasjonen mellom far og barn. Den eneste omsorgen samfunnet vil at man skal gi sitt barn er å betale barnebidrag. På dette helt essensielle området ser vi liten vilje til endring hos de feministene som sier at kvinnekamp dreier seg om likestilling, ja faktisk tjener menn
Så kjære feminister og andre kvinner. Kos dere hvordan dere enn velger å feire eller ikke feire 8. mars. Og selv om kvinnekamp har betydd mye for likestillingen i Norge er morradagen en kvinnedag og ikke en likestillingsdag. Hurra for den lille forskjellen!
Kandahar, blogger

Fem konserter på topp - og Elvis

Fem opplevelser på topp: Beatles i London, Miles Davis i Molde, l812 ved Charles River, Bee Gees i Sydney-operaen og Aida i Carracallas termer - men størst av alt er Elvis, ”How Great He Art”

Jeg har fem store konsertopplevelser:
2. Miles Davis i den legendariske nattkonserten under jazzfestivalen i Molde en julinatt i 1984 . Det var da Knut Borge sa fra scenekanten: ”Gud sitter i garderoben og venter…”. Friluftskonsert ved Charles River med Boston Pops til minne om deres mangeårige dirigent Arthur Fiedler like etter hans død i 1979. Her var det smell i 1812-ouvertyren med forrektige kirkeklokker, kanoner og kruttrøyk.
4. Bee Gees i det nye operahuset i Sydney like etter åpningen (1974). Gruppa var i ferd med å finne seg selv igjen etter en kraftig nedtur.
5. Aida i spektakulære omgivelser i Caracallas termer i Roma, med hester, magikk, farger, lysspill og en avsluttende scene der den øverste delen forestilte det indre av Vulkantemplet badet i lys, med en underjordisk hvelving og buegang liggende i mørke.

1. Men på topp for meg som for så mange andre: The Beatles live: Odeon Hammersmith, London januar 1965 (den dagen Churchill døde). Særlig låten fra ”A Hard Day’s Night”, gruppas første film (1964). Den kom faktisk før albumet, som også er kjent for et cover med 4x4 beatleshoder i ulike uttrykk og blå kanter.
Odeon hadde flere passasjer ned mot scenen. Og det var først da jeg så alle de unge ekstatiske jentene som hylende stormet nedover og forsøkte å komme i nærheten av bandet, at jeg egentlig fikk en slags forståelse av hvor stort dette var. En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake.

”A Hard Day’s Night” var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet ”Beatlesmania”. Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket ”it has been a hard day” da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til ” ’s night” da han så hvor mørkt det var blitt. Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): ”Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien”. En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian.

Platen kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss. Vi syntes nok begivenheten definitivt passet bedre for låttitler som ”And I Love Her”, ”I’m Happy Just to Dance with You” og ”Things We Said Today”, enn “I Should Have Known Better” og “I’ll Cry Instead”.
Uansett, denne platen vil å bli spilt ”Any Time at All”, og både med plater og i livet er det slik at “Can’t By Me Love”.

Snakker vi så om utøvere kommer det her en bekjennelse: For en musikalsk enkel sjel er toppen Elvis Presley – The King. Selv sa han for øvrig at det bare fantes en konge: Jesus. Han vokste opp plant pinsevenner, med mye sang og sterke hoftevrikk, og han holdt fast på barnetroen til den siste tragiske slutt.
Favoritt er ”How Great Thou Art”, et album fra 1966 (utgitt i 1967) som er en hyllest til kirkens største hymner og salmer, spilt inn i Grand Ole Opry i Nashville.
Det ga ham den første Grammy-prisen, også de to andre var for kristne innspillinger, den ene nettopp for tittelmelodien ”How Great Thou Art” live fra en konsert i Memphis (1974), og den andre ”albumet ”He Touched Me” (1972).

Nylig var jeg i en kristen forsamling og holdt et foredrag. Som avslutningssang hadde møtelederen valgt ”O store Gud, når jeg i undring aner, hva du har skapt i verden med ditt ord” – tekst av den svenske presten Carl G. Broberg i 1886, melodien er en svensk folketone. Lite ante nok Broberg at sangen 60-70 år senere skulle oversettes til engelsk med tittelen ”How Great Thou art”, bli brukt av Billy Grahams korstog og av Elvis, og bli en av verdens mest brukte salmer, sammen med ”Amazing Grace” (ifgl. Christianity Today ).

I de to CD’ene i ”Elvis Presley – Amazing Grace” (1994), er samlet 55 av hans mest kjente tolkninger av kristne sanger, bl.a. ”He Is My Everything” (1971). I Rune Larsens versjon ble ”Han er min sang og min glede” den mest spilte i Ønskekonserten i 1975 – men den var for sterk for Nitimen, som nedla publiseringsforbud....

For noen år siden besøkte jeg Graceland, Memphis, Tennessee. Rundt graven til Elvis lå det flere og hulket. Vakten fortalte at slik hadde det vært hver dag siden 1977. Men musikken lever.
Elvis skal ha blitt observert i live mer enn 250.000 ganger etter sin død. Prøv heller å lete på himmelen, etter asteroide 17059. oppkalt etter 1900-tallets største artist(?). Men her gir ikke Elvis mer lys fra seg enn 1/20053 av det som må til for å se den en klar natt.

Kirke, skaperverk, olje og miljø

Atmosfæren et fellesgode - ”føre-var-prinsippet” - forvalting av skaperverket - klimakrise viktigere enn miljøkrise - avgjørende verdivalg - satsing på alternativ energi - livet og jorden er til låns - andres menneskeverd

”Kirken tror visst at den har greie på oljeutvinning, men det bør den overlate til ekspertene”, var en replikk jeg overhørte under kirkekaffen etter gudstjenesten sist søndag sjømannskirken på Lanzarote.

Trolig dekker ytringen manges oppfatning av det kirkelige utspill om å utsette all oljeleting på norsk sokkel i 5 år. Oljefolk, ordførere i nord, LO osv ; de fnyser av og latterliggjør forslaget

Under min tid som leder i Kirkerådet behandlet Kirkemøtet en sak med overskriften ”Vern om havet”. Bakgrunnen var ikke minst Den norske kirkes engasjement mot farene ved de radioaktive utslippene fra Sellafield i England. Vi hadde da et særlig søkelys på sårbarheten for de livsviktige gyteområdene for torsk i Lofoten. Et viktig argument var "føre-var-prinsippet”.

Det samme argumentet brukte Kirkemøtet 2003 overfor vår egen olje- og gassvirksomhet av Kirkemøtet i 2003: Så lenge vi ikke har god nok kunnskap om følgene av oljeboring i nord, og heller ingen garanti for null-utslipp, må vi avstå fra denne virksomheten.

Sør-Hålogaland bispedømmeråd fulgte umiddelbart opp Kirkemøtets utfordring med en uttalelse om petroleumsfrie områder som sikrer de sårbare og livsviktige havområdene, med en sterk understrekning av at som en av verdens rikeste nasjoner kalles vi til besinnelse i jakten å kortsiktig økonomisk vekst: ”Det avgjørende verdivalg er å gjøre det som er forsvarlig for miljøet og våre etterkommere”.

Daværende olje- og energiminister prøvde å avspore debatten med å henvise kirken til det som ble kalt ”sine indre anliggender”. Men teologien har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.

Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.

Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.
Det er dette som nå skjer, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.

Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte.

Det kirkelige initiativet anno 2009 ber oss alle tenke igjennom spørsmålet: Hva skal vi utnytte av ressurser med de kunnskaper og den teknologi vi har i dag - og hva skal vi la ligge til våre etterkommere? Dette spørsmålet besvares ofte med: Vi gjør det som er økonomisk lønnsomt. Fra et kirkelig ståsted kan det gis et annet svar: La oss gjøre det som er forsvarlig for miljøet og våre etterkommere. Dette er et avgjørende verdivalget vi som mennesker står overfor!
Alvorlige rapporter fra FNs klimapanel gir en vitenskapelig begrunnelse for at global oppvarming er en miljøutfordring i særklasse.

Atmosfæren er et globalt fellesgode. Klimaforandringene som følger av for store utslipp av forurensende gasser rammer alle. Men de rammer ikke likt. Og ansvaret for utslippene er ulikt fordelt. Igjen er det slik at det er de fattigste land og regioner som er mest utsatt. FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

Norsk petroleumsvirksomhet står for en firedel av Norges utslipp av klimagasser. Slike utslipp skaper gjennom økt omfang av flom, tørke og annet ekstremvær omfattende problemer for mennesker i fattige og sårbare land.
I verden anno 2009 roper både de og naturen høyt til oss: Rovdrift, ødeleggelse og forurensing er i ferd med å nå yttergrensene av det som tåles.

Som menneskehet taler dette til oss om å vise forstand i vår bruk av gavene jorden gir. Som en av verdens rikeste nasjoner, kalles vi i Norge til besinnelse i jakten på kortsiktig økonomisk vekst. Norge har mulighet til å være en drivkraft i verdenssamfunnet, til å tenke og handle i pakt med vårt økologiske livsgrunnlag.

Det trenges arbeidsplasser i nord - hvordan kan vi fremme arbeidsmuligheter og samtidig vern av miljøet? En opplagt mulighet er satsing på fornybar energi fra hav og vind. Arbeidsplasser knyttet til slike ressurser vil ha et langt tidsperspektiv over seg, mens arbeidsplasser i oljevirksomheten er mer kortvarige. Med satsing på fornybar energi kan vi som nasjon bidra til å redusere den truende klimaendringen som følger CO2-utslippene. Dette handler også om andres menneskeverd.

Finanskrisen bekjempes med høy beredskap og kortsiktige, store midler. Men hva med den langsiktige og langt mer alvorlige klima- og miljøkrisen? Hvor er krisetiltakene? Hvor er viljen til i handling å vise at man virkelig tar situasjonen på alvor? Satsing på fornybar energi sammen med fem års letepause ville være et konstruktivt og fremtidsrettet tiltak.

Som mennesker lever vi i Guds nåde - det gir mulighet til å velge en ny vei der vi tar på alvor at livet og jorda er til låns.

Å henvise kirken til sine ”indre anliggender”, å avfeie det kirkelige initiativet som dårers urealistiske tale, er en klar avsporing. Selvsagt er kirken opptatt av
- trosopplæring,
- konfirmantarbeid
- forkynnelse både i ord og handling
- diakoni
- oppslutning om kirkens gudstjenester
- det åndelige tomrom mange opplever i vår tid
- brobygging mellom muslimer og kristne

Disse og mange andre arbeidsoppgaver strever både ansatte og frivillige med fra dag til dag. Men det forhindrer ikke at andre spørsmål også er viktige enten nå dette dreier seg om menneskerettigheter, om freds- og forsoningsarbeid eller om rettferdig fordeling av verdens ressurser – og forvaltningen av disse.

Jorden er en vev uten sømmer, som ingen har rett til å rive i stykker.
Skaperverket eier sin egen rikdom. Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

Alt er gitt oss til låns, alt skal vi overlate til dem som følger etter.
Moder jord har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet.
Misforholdet mellom fattig og rik er forakt for menneskeverdet.

En naturlig bønn til Skaperen kan være denne:
Tilgi oss at vi
- lever som om det ikke fantes noen død
- leker med det onde som om det ikke fantes noen fortapelse.
- velger de forgjengelige verdier fremfor de evige
- etablerer oss på jorden som om det ikke fantes noen Himmel
- innretter oss i tiden som om det ikke fantes noen evighet.
- for kortsiktig egeninteressers skyld ødelegger Ditt skaperverk

Sløsekultur skapt av politikerne?

Pensjonert offiser og utskrevet ledende journalistmening diskuterer mineryddere, kystfort og MTB, flytteanslag etter veivesen-metoden, politisk underfinansiering og dårlig planlegging

"Det sløses for mye i Forsvaret. På detaljplanet, i den daglige bedriften, får dette ikke allverdens virkning målt i kroner, selv om historiene om ammunisjon som på tampen av året brukes opp uten mål og mening for å holde bevilgningsrammene oppe i neste budsjett, svekker forsvarsviljen. Men verre er at det er skapt en sløsekultur også når det gjelder forsvarets struktur og de store kapitalkrevende investeringene".

Det var en pensjonert offiser i Sjøforsvaret, nå med langtidsopphold på Lanzarote av helsemessige grunner, som sa dette til meg tirsdag kveld etter at vi hadde snakket litt sammen på et av de utallige spisestedfene i Puerto del Carmen.

Min militærfaglige bakgrunn utgjøres primært av en periode som vernepliktig, utskrevet ledende menig i Sjøforsvaret, stasjonert i Mannskapsavisa. Testing av nye terrengvogner sammen med Kjell Aukrust (han lærte meg å spille poker), prøveflyging (jeg spydde i søkehuset i Rolleiflexén, som måtte avskrives som materielltap) fra Værnes, undervannsbåtjakt i Nord-Norge, dekning av militært friidretts-VM i Frankrike - alt dette var særdeles hyggelige opplevelser. De eneste dramatiske innslag i løpet av 18 måneder var bare refsen jeg fikk da jeg stilte til reportasje ombord i KNM Oslo med brune sko til matrosdressen, og episoden utenfor dusjen i Madlaleiren da jeg møtte et befal og instinktmessig smalt hånden som holdt håndkleet sammen, opp i hilsestilling.

Offiseren i går kveld var opptatt av en artikkel han hadde lest i Bergens Tidende om to mineryddere som nå forlater Håkonsvern som tomme skall og avslutter dermed nok et kapittel om Forsvarets pengesløseri. De to er 12-15 år gamle og avslutter livet som flytende havnekontor eller hotell i oppdrettsnæringen.

"Vi hadde behov for disse båtene for 20 år siden. Men politisk press og sysselsettingsønsker overstyrte militærfaglige vurderinger. Kværner Mandal fikk en kontrakt på levering av en helt ny type mineryddere bygd på katamaranskrog og med vannjetmotorer. Teknologien skapte store problemer, og omkostningene endte rundt 50 prosent over den opprinnelige kostnadsrammen. Flere ganger i årene etterpå fikk vi midlertidige seilingsforbud for alle mineryddere".

Den pensjonerte offiseren fortalte også at det ble brukt 1,3 milliarder kroner for å fornye kystfortene, hvoretter de ble tatt ut av drift før siste malingstrøk var tørket.
Og enda har jeg ikke tatt med det han sa om det han kalte MTB-farsen.

Min aktuelle bakgrunn for å diskutere sløsing var vedtaket om flytting av Forsvarets operasjonelle hovdkvarter fra Jåttå i Stavanger til Reitan ved Bodø. Milliardbeløp skal brukes på å bygge og utvide fjellanlegget på Reitan, men resultatet vil uansett bli en kommando med dårligere standard enn hovedkvarteret til 400 millioner kroner som nylig er ferdig på Jåttå, et anlegg som er mye bedre konstruert til å håndtere en krig enn den moderniserte kommandoen i nordlandsbyen. I tillegg fører vedtaket til at en rekke nøkkelpersonell blir værende i Stavanger-området, med de konsekvenser det får både økonomisk og kapasitetsmessig.

Når man i tillegg tar med flyttingen av rekruttskolen på Madla til nye og kostbare fasiliteter i Bergen og Kristiansand, kommer man opp i milliardbeløp. Mange med erfaring fra Forsvarets hverdag er svært usikre på om dette vil gi noen effektivitets- og økonomigenvinst. Hadde jeg veddet, ville jeg satt stor innsats på at anslagene for flyttekostnader langt på vei er doblet når den endelige regningen foreligger.

Politikere og forsvarsledelse har fulgt Veivesenet: Når det er noe man av ulike grunner ønsker gjennomfort selv om det kan vare fornuftsgrunner imot, settes anslagene lavt for å få saken igjennom. Når så sluttsummen for prosjektet er klar og viser store overskridelser, er løpet forlengst kjørt. Tallene i Forsvarssjefens siste Forsvarrsstudie kan umulig vare kvalitetssikret. Og så kan man diskutere hvem som ønsker hva og hvorfor.

Etter USA har Norge de høyeste forsvarsutgiftene i Nato pr. innbygger. Danmark har et forsvarsbudsjett rundt 70 pst av vårt uten at det er spesielt store forskjeller på forsvarsstyrken i de to landene. Noe av forklaringen kan ligge i subsidieringen av norsk forsvarsindustri og distriktshensyn over forsvarsbudsjettet. Likevel gjenstår spørsmålet om organisering og effektivitet.

Mens perioden med kald krig frem til 1990 var preget av jevnt økende forsvarsbudsjetter, har bevilgningene relativt sett ligget stabilt de senere årene. Etter 1990 er Forsvarets størrelse dramatisk redusert. Harens volum er redusert med 90 prosent. Antall fartøyer i Sjoforsvaret er mer enn halvert. I hele forsvaret er antall årsverk redusert med en tredjedel siden 1994.

Hva har skjedd og hvorfor?
Min venn sjøoffiseren lurte på hvorfor det er så lite oppmerksomhet rundt det faktum at Stortinget flere ganger har pålagt Forsvaret en større struktur enn de rammer man har vart villig til å stille til dispòsisjon. "Er ikke denne underfinansieringen en av de viktige grunnene til en systematisk sløsing med ressurser?"

Politikerne kan vedta en forsvarsstreuktur i vårsesjonen, men når budsjettene skal vedtas i høstsesjonen, er de ikke villige til å betale for den strukturen de ønsker. Det bevilges ikke nok penger til å kunne beholde antall ansatte, avdelinger, baser og materiell. Derfor må det skje omstillinger. Men er disse preget av det som er forsvarsmessig fornuftig å gjøre, eller er det slik at andre hensyn kolliderer med det som innebarer best mulig kvalitet og effektivitet? Kan det tenkes at også i dette neste ledd av prosessen er politikernes distriktspolitiske ønsker og føringer av en slik art at Forsvaret - mer eller mindre bevisst - tvinges til tiltak som man vet er populare og salgbare? Er det slik at evnen til langsiktig helhetstenkning og planlegging et stykke på vei ødelegges av uforutsigbarheten?

Er det slik at det virkelig store problemet i Forsvaret er skapt av mange års milliardsløsing, initiert av manglende samsvar mellom ønsker og ressurser, og i neste omgang Forsvarets dårlige planlegging?

Det spørsmålet kan hverken sjøoffiseren eller jeg svare på. Men det er lov å spørre.

Det samlede medietrykk

Krum rygg og ustøe nedslag,etiske grenser, Woodward og Bernstein, "fange i eget hus", politisk kjøkkenvarme, flere medieuttrykk, ingen overredaktør

Knut Storberget har denne våren hatt tre vanskelige saker, tre saker som ikke har vart spesielt gode hverken for ham eller for regjeringen. Tre saker som alle har etterlatt seg spørsmåls- og utropstegn. Mediene og opposisjonen hadde ikke gjort sin plikt om de ikke hadde fulgt tett og skarpt opp. Vært som gode turndommere og gitt karakterer bade for utførelse og vanskelighetsgrad, vurdert dårlige forberedelser, knesvikt og krum rygg, frittstående statssekretærer/rådgivere, pinlige helomvendinger i svingstang, helskrudd salto og pinlig ustøe nedslag.

Kanskje har søkelyset vært for skarpt innstilt pa justisministeren, mens regjeringen og særlig dens sjef, har sluppet for lett unna.Kvelden før det ble kjent at Knut Storberget var innlagt på sykehus, skrev jeg en blogg der jeg forsøkte å si at nå var det nok. At opposisjonens høyreside var i ferd med å overspille, at enkelte mediegrep kanskje var i barskeste laget. Jeg har stadig problemer med å se hvilken merverdi det gir offentligheten at medier beleiret justisministeren idet han kom hjem fra en åpenbart hardt tiltrengt vinterferie. En Frp-politiker gikk i seg selv og var ærlig nok til å beklage overfor Storberget et uttrykk han hadde brukt. Men i det store og hele er det vanskelig å se at politikere og medier har tråkket over noen etiske grenser i disse sakene.

Mediene skal, på folkets vegne, gå makthaverne etter i sømmene. Med årene er de flitt stadig flinkere til dette. I vinterferien på Lanzarote leser jeg omigjen "Alle presidentens menn" og "The Final Days". Begge er skrevet av Bob Woodward og Carl Bernstein, journalistene i lokalredaksjonen i Washington Post som gravde seg gjennom alle forsøk på å holde offentligheten i mørke om hva som hadde skjedd i Watergate, en metodisk journalistikk som til slutt endte med en presidents fall.
Den første boken bør være obligatorisk i all journalistutdanning, den siste kan med særlig utbytte leses av politikere,

En gammel definisjon sier at virkelige nyheter er det som noen prøver å holde skjult for offentligheten. Og så spør alltid noen: denne uhyre viktige samfunnsinnsats i sannhetens tjeneste, ønsket om full beskjed, når nærmer den seg menneskejakt, innfører den gamle gapestokken?

Jeg husker ennå et av de første "ofre" i slike sammenhenger, statsråd Einfrid Halvorsen - er det egentlig noen i den litt eldre generasjon som husker hva henens sak dreide seg om? - som oppgitt i ettertid fortalte om hvordan hun opplevde telelinser mot kontorvinduet og store overskrifter. Hun trodde det skulle bli bedre da hun kom hjem til Skien, men der ble hun møtt av pressefolk som hadde slått seg ned i naboenes hager eller i campingbiler i nabolaget. "Jeg følte meg som fange i eget hus", sa hun.

Både statsminstre og andre fremstående politikere og samfunnstopper ellers har nok senere følt det på samme mate. Men de har også måttet erkjenne sannheten i ordet om at den som vil være aktiv i det politiske kjøkken, må tale varmen. Mediene pa sin side kan gjerne ta med seg oppfordringen i det gamle ord "suaviter in modo, fortiter in re", mild i form, sterk i sak.

Vi har fått stadig flere medieuttrykk. Enkelte mediehus kan i dag ha tre team som dekker samme sak: et til øyeblikkets nettmeldinger, et til lokal-TV eller web-TV, og et til morgensdagens forhåpentlig mer reflekterende avisdekning. Det er ogsa blitt flere TV-kanaler, flere ønsker om individuelle intervjuer, flere forsøk på å finne egne vinklinger.
Vi har fått tildels uredigerte nettdebatter med enkelte usedvanlig hemningsløse karakteristikker fullstendig uten kryss og b. Bilder har fatt større plass, enten det gjelder et slitt ansiktsuttrykk eller nærbilde av nervøse bentrekninger.

Mon det ikke er trykket av den samlede mediadekning der alle kaster seg på samme førerløse tog, som stundom fører til at sympatien på et visst tidspunkt vender seg mot budbringerne og til fordel for den eller de som utløste mediedekningens rullende fonn.
Hvis det er slik at den samlede mengde av og lydstyrke i det materiale som legges frem er for overveldende til at det helt kan absorberes, er da jobben godt nok gjort?

Det finnes heldigvis ingen overredaktør for norske medier. Ingen Olav Brunvand, den mektige lederen av Arbeiderpartiets Pressekontor, som satt på Youngstorget og dikterte hva som skulle stå på lederplass i A-avisene (med unntak for enkelte frittalende redaktører som for eksempel Tor Oftedal i Drammensavisen Fremtiden, som na er fortid). Ingen Rannik Halle i Høyres Pressebyra som utformet mange Høyre-avisers egne meninger.

Grensene for all journalistisk utfoldelse må alltid trekkes i den enkelte redaksjon. Det er den frie og uavhengige journalistikkens vesen. Pressens Utvalg kan korrigere og kritisere i enkeltsaker, men Vær-Varsom-plakaten bør etter min oppfatning ikke være mer detaljert enn den er nå. "Lov-og-regel"-inflasjon er et svakhetstegn i et kultursamfunn. De frivillige kvalitetsholdninger er så langt å foretrekke. "Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar", sa Sigrid Undset - det innbyr enna til ettertanke.

Men kanskje kan det likevel være klokt at ansvarlige avisledere både internt og i mer felles fora i ettertid analyserer og vurderer utviklingstrekk i en tid der det er langt større grunn til å diskutere dekningen av Aslaug Hagas hybel og brygge enn håndteringen av justisministerens, statsministerens og regjeringens miserable innsats i de tre aktuelle sakene.