Den norske kirke har forsømt seg. I prekener/bibeltimer har den altfor sjelden vist menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for mange moderne mennesker som er lært opp til å tenke kritisk? Og verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.
«Vi må alltid lese Bibelen i lys av vår egen samtid og livserfaring», sier ledende biskop Helge Byfuglien til Vårt Land i dag (på bildet fanget i samtale med unge under Olavsfestdagene, foto: Erlend Bergwe, Vårt Land )«Men en frigjørende kristendom er ikke å mene hva man vil. Det at noe ligger fast, er en viktig del av vår tradisjon», sier biskopen. «Troen må stadig gjenfortolkes», sier Bjørn Eidsvåg.
Jeg skulle ønske at forkynnelse og undervisning i større grad la grunnlaget for en alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Utgangspunkter for kristen debatt bør være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett.
Jeg har mange ganger sitert kirkefadee Augustin, og han er aldri uaktuell: "Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, og kjærlikghet i alt"
Jeg har mange ganger sitert kirkefadee Augustin, og han er aldri uaktuell: "Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, og kjærlikghet i alt"
Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Kirkens holdning i en del etiske spørsmål har alltid vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.
Det er viktig å ha med seg at ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.
Kirken har endret syn eksempelvis på slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste. Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.
Når en i ettertid ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner.
Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.
(Enkelte av resonnementene om skriftforståelse og skriftbruk bygger på uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop 2006)
