"Ver ikje vonde . ver jille"

Budskapet lyste mot meg med store krittbokstaver på et leskur i Sandnes, der jeg ventet på bussen til Stavanger: ”Ver ikje vonde – ver jille!” (For den som ikke forstår seg helt på det rogalandske: ”Vær ikke ond – vær god!”) Tanken gikk til Elie Wiesel, som stadig har fremholdt at det ondes motkrefter må få sjansen til seier: ”Jeg tror på Gud – på tross av Gud. Jeg tror på menneskene – på tross av menneskene. Jeg tror på fremtiden – på tross av fortiden”.
Det er å strekke våpen for det onde dersom vi tror på kaos, på uorden, på katastrofen som selve meningen med det som skjer med oss og rundt oss. Verken i resignasjon eller from verdensflukt må vi unndra oss ansvaret for livet videre, for slekter som kommer.
Julaften. Hva er det vi hører, hvis vi hører etter? Frem stiger bildet av verdens frelser som et ubehjelpelig barn i en møkkete stall, født utenfor ekteskap, med noen fattige gjetere som eneste fremmøtte. Hele hans liv fra stallen til korset preget av det samme: Guds storhet kommer til syne i svakhet.
Vi møter en Josef, som står som en representant for alle trofaste tjenere, kanskje særlig de som ofte opplever å havne litt i bakgrunnen. Og vi møter Maria, historiens sterkeste kvinne - en ugift tenåring som ble gravid
Vi må hver dag møte Kristus i våre medmennesker.
Ser vi buen av håp fra stjernen på himmelen og til Jesus-barnet i krybben?
Ser vi Gud i de fattige og forfulgte, i mennesker med ulik hudfarge og kulturell bakgrunn? Ser vi en Gud som først og sist er kjærlighet og er å finne overalt hvor det er mennesker til?
Fortellingene om hyrdene som fikk englebesøk, Guds sønns fødsel utenfor herberget, og løftene om fred på jorden treffer noe i vår dypeste lengsel, to tusen år etter begivenhetene. I et så langt perspektiv er det svært få ting som overlever og bevarer sin aktualitet.
Og merkelig nok kjennes de gamle juletekstene nye og friske, mens for eksempel politiske problemstillinger eller skikk og bruk virker totalt foreldet etter noen tiår.
”Ver ikje vonde – ver jille!”

God og velsignet julehøytid!

Erfaring og gode løsninger

«Senoritet, ansiennitet i Senatet, er viktig når sentrale poster skal fordeles. Vi som er eldre, kan historien, kjenner de sentrale personene både i politikken og i embetsverket, har innflytelse. Våre erfaringer betyr noe, bidrar til å skape gode løsninger»

Det var senator Orrin Hatch (bildet), 84 år, som sa dette til meg da jeg møtte ham i Salt Lake City for noen år siden. Han har sittet i 42 år, men ved valget i november overtok Matt Romney plassen hans fra Utah.
Jeg kom til å tenke på dette da jeg så at demokratenes partigruppe til de tre øverste leder vervene Representantenes hus nylig nominerte tre personer som alle blir over 80 år i løpet av perioden.

Når Hatch nå går av er jeg ikke sikker på om det egentlig var med egen vilje, men presidentkandidaten fra 2012, unggutten Matt Romney (bare 71 ), ble for sterk i tautrekningen før primærvalget. Hatch avslutter som leder av den mektige finanskomiteen og som president tempore. Det er mest et representasjonsverv, men systemet er slik at dersom både president, visepresident og talsmannen i Representantenes hus for eksempel ble drept i en ulykke eller et attentat, ville Hatch overtatt som president. I 2000 stilte han som presidentkandidat for det republikanske nominasjonsvalget, men tapte for George W. Bush.

Norske stortingsrepresentanter blir rene juniorene mot amerikanske senatorer. Strom Thormond fra South Carolina satt som senator i 42 år frem til han gikk av i 2002, over 100 år gammel. Martin Kolberg (Ap) fra Buskerud er Stortingets grand old man, han fyller 70 i februar. Gjennomsnittlig er representantene i dag drøyt 47år. Det er nesten ni år yngre enn i 1961, og det er den yngste sammensetningen som er valgt til å styre Norge.
Astrid Nøkleby Heiberg (81) er 1.vara for Høyre i Oslo, og så lenge Nikolai Astrup er statsråd, møter hun fast.

Hvorfor kaster Norge bort den delen av landets ressurser som heter erfaring og perspektiv? «Det er hva velgerne tror en senator kan få utrettet, som betyr noe, ikke alderen», sa den politiske redaktøren i Deseret News i Salt Lake City da jeg spurte ham om ikke velgerne er skeptiske til representanter med høy alder. «De yngre må vise i lokal- og delstatspolitikken hvilket materiale de er laget av, vise at de fortjener tillit».

Stortinget er et av verdens yngste parlamenter. En av årsakene er kanskje at det blir stadig flere politiske broilere i partiapparatene. De kommer under og like etter studiene, og de vil gjerne opp og frem. Forsker ved Institutt for samfunnsforsking, Jo Saglie, mener noe av grunnen til fravær av de over 65 år i Norge handler om rekruttering. «Alle partiene har ungdomsorganisasjoner som er aktive i nominasjonsprosessen. Noe slikt finnes ikke i like sterk grad for de eldre».

Ord for dagen kommer fra Astrid Nøklebye Heiberg: «Vi må nå snart slutte å snakke om samfunnet og de eldre. Om ganske få år vil en tredjedel av Norges befolkning være 60 år eller mer. Da kan vi ikke lenger snakke om samfunnet og de eldre. Det høres ut som om de gamle ikke er den del av samfunnet, men det er vi!»

GLEDEN, HÅPET, DE MANGE FARGENE - OG DET SVARTE

Søndag tenner vi to adventslys.

"For kjærlighet og tro.
For dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet, og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter,
og dem som trøster dem”
(Eyvind Skeie)

Det er mye å bekymre seg over i verden. Krig, brudd på menneskerettighetene. Fattige. Sultne. Mennesker på flukt. Verdier på rek. En teknologi som ikke alltid er forankret i et frihetsbegrep med ansvar.
Men vi må også ta med oss håpet, og jeg siterer Åse Marie Nesses ord som har gyldighet for alle bekymringer, fordi livsvilje er av håpets kategori.
”Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik”
Og så avslutter hun slik:
”Den spinner silke av bølgeblekksdraumar
Den set garn ut på tusen famnars djup

Den errødstrupens song blant kanonar

Den heldmennesket oppreist i motvind”

Noen verdier blir det mindrer av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter.

En forfatter som fastholder gleden midt i mange mørke utviklingstrekk, er Fjodor Dostojevskij. Han var et menneske som ble rammet av mye motgang: Han var epileptiker, han satt fengslet i ti år som politisk opprører, han pådro seg en lungesykdom i Sibir som han aldri ble kvitt, han gikk gjennom et mareritt av et ekteskap. Han måtte flykte fra Russland på grunn av en gjeld han ikke kunne betale. Han frøs og sultet og satt på kalde hotellrom rundt om i Europa og skrev sine store romaner.
Men gleden går som et ledemotiv gjennom alt han skrev.
Dostojevskijs tro er preget av at livet er skapt i kjærlighetens lys, og det liv som ser tapt og fordervet ut, er gjenfødt i kjærlighetens lys.
Frem motdette lyset ser vi forbryteren, Radion Raskolnikov. I dette lyset lever han sammen med alle forbryterne i Sibir og kan skrive akkurat som apostelen fra fengselscellen: Gled dere - igjen sier jeg: Gled dere.
Over vår hverdag, over dens glede, over dens nød og lidelse og skyld.

I mitt første år som journalist intervjuet jeg kunstneren Inger Sitter. Hun var i ferd med å male en svart bakgrunn. Hun brukte ikke den svarte fargen på paletten - hun satte sammen sin svarte farge av mange farger - grønt, rødt, blått, hvitt, gult. Jeg undret meg over hennes fremgangsmåte, og da sa hun: «Det skal mange farger til før fargen blir svart.»

Hun snakket teknisk om sin metode, men jeg hørte noe annet i det hun sa.
Diktningen og malerkunsten ser fargene før de ender i svart. Korngult, vissengrønt, oker, grågrønt, hvitt, solgult, evighetsblått - alle livets farger, før fargen blir svart.
Selv det svarteste liv er til på en uendelig bakgrunn av lys og glede.
Ikke gleden ved dette eller hint, men gleden ved å være til - tross alt som gjør det vanskelig. Gleden ved å være av kjærligheten, befridd av kjærligheten og alltid på vei frem mot kjærligheten.

Gleden ved de mange farger som skal til før fargen blir svart. Gleden ved gleden.

Og så kan vi jo alle tenke over det denne 2.helgen i advent:

Kanskje skulle vi være litt mindre opptatt av det døgnaktuelle og heller søke til Dostojevskij og Åse-Marie Nesse og de mange andre som tross alt er opptatt av gleden, av håpet, av det som virkelig betyr noe i livet.

Advent - og klimakonferansen i Katowice

1.søndag i advent – vi tenner et lys og tenner det for glede. Må alle dele håpet så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes. Det nye kirkeåret starter - men å feire advent er ikke først og fremst å glede seg til jul. Det er å leve i forventning, leve i håpet, om Kristi gjenkomst ved tidenes ende.

Husker du ”Portveien 2” fra barne-TV som gikk i adventtiden for rundt 30 år år siden? Eivind Skeie hadde laget en sang om å tenne fire lys, et hver søndag. Og for 1.søndag i advent het det: 

”Tenn lys ! ETT LYS skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det”

Da Gud lot jord og himmel møtes, tente Han evighetens lys for alle mennesker. Vi tenner lys i juletiden for å minnes at Gud kom med livets lys til vår jord. Vi har fått ansvaret for Jorden, den blanke himmelstjerne.

I forkant av FNs klimakonferanse i den polske byen Katowice søndag. oppfordrer FN-sjef Antonio Guterres verdensledere til å trappe opp innsatsen for å nå målene i Parisavtalen.

Det dreier seg om vår felles  fremtid på jorden. Gud har kalt oss til å være kloke forvaltere. Dessverre ser det ut til heller ikke denne gang får vi hjelp til et skritt videre på veien mot en mer ansvarlig forvaltning av naturen og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser.
Også naturen har sine tålegrenser. Vi må åpne øynene for økosystemenes sammenheng. Det er en indre forbindelse mellom vår grådige livsstil, negativ klimautvikling og økende fattigdom i verden. Vi høster det vi sår. I klimakrisens tidsalder skulle vi kanskje se at det er ved å bøye oss ydmykt mot jorden at vi strekker oss mest mot himmelen.