lørdag 6. januar 2018

"Redaktørrolle", lenker og samfunnsdebatt

-Hva er du mest opptatt av for tiden?
Jeg fikk spørsmålet av en journalist denne uken fordi jeg faretruende nærmer meg et såkalt rundt år. Og jeg svarte: Videreføre "redaktørrollen" på facebook og twitter.
Det er nå 10 år siden jeg engasjerte meg på twitter og facebook Jeg begynte med å skrive blogger om aktuelle spørsmål, de første temaene var om rettferdig handel, Høyre må velge, kirke og politikk, og la læreren være lærer.
For å markedsføre meningsytringene – det har liten hensikt å ytre seg uten at noen fanger det opp – la jeg ut henvisninger til blogginnleggene på sosiale medier. Det hjalp.
Jeg har alltid brukt mye tid på avislesing, Nå kommer det åtte dagsaviser (48 enkelteksemplarer) og to ukeaviser inn i stua i løpet av en uke, pluss et par tidsskrifter med lengre sprang. I tillegg har jeg en lang RRS-feed på nettet. Jeg har alltid lest og scannet raskt.
Etter å ha skrevet blogger, til dels lange, i en del år, merket jeg at meningslysten roet seg, særlig da jeg passerte tusentallet (i dag er det 1138), Det ble mer og mer interessant å finne artikler jeg trodde kunne være av interesse i samfunnsdebatten, og legge ut lenker til dem som ønsker å følge med i meningsutvekslinger uten å kunne bruke tilnærmelsesvis så mye tid på mediekonsum som en overinteressert redaktørpensjonist.
Slik fortsetter jeg på en måte «redaktørrollen» - utvelgelse. Over hele meningsfeltet - ikke bare det jeg selv er enig i. Og så vet jeg selvfølgelig at dette er umulig, vi er alle påvirket av vår egen bølgelengde, egne verdimessige prioriteringer. Men det går an å prøve. Ikke sjelden er jeg uenig i alt eller deler av alt i en artikkel som jeg lenker til; da gjør jeg det fordi jeg mener det det er en del av bredden som hører med.
Jeg oppdaget raskt at noen mente at jeg måtte være enig i de synspunkter som jeg brakte videre. De skyter pianisten i stedet for komponisten, Jeg bruker ofte sitater fra artikkelforfatteren som «teaser», som en frister til lesning. Bruk av sitattegn «foran og bak», eller «meningsstrek (– brukt der det ikke er helt direkte sitat, men der hovedinnholdet er helt ivaretatt), er ment å være signal om hva dette er. En sjelden gang prøver jeg å ha en liten kommentar, men mitt anliggende er mest å gi innspill slik at flest mulig kan ha bredest mulig stofftilgang.
I beste fall bli nok denne formidlingen en liten piccolofløyte i et stort meningssymfoniorkester. Jeg har ingen illusjoner, men blir glad når noen signaliserer at dette finner nyttig.
Det mest interessante synes jeg er å bringe videre synspunkter/saksfremstillinger o.l. fra dem som ikke er ofte på banen, men som har kunnskaper og erfaringer og meninger bygget på dette. Eller de som deler opplevelser/erfaringer med viktighet og relevans langt, langt utover det personlige. Og så har vi alle «sikre kort» som det nesten alltid er godt å lese og lenke til: Sven Egil Omdal, Harald Stanghelle, Marie Simonsen, Hanne Skartveit, Frithjof Jacobsen, Astrid Meland, Hans Petter Sjølie, Bjørgulv Braanen (Klassekampen legger vanligvis bare lederartiklene på nettet),Hege Ulstein, Arne Strand, Magnus Takvam, Lars Nehru Sand Eva Nordlund, Geir Ramnefjell, Berit Aalborg, Kato Nykvist, John Olav Egeland, Hans Bårdshaug, Ola Magnussen Rydje, Asbjørn Kristoffersen, Frode Bjerkestrand, Andreas Økland, Martine Aurdal, Trine Eilertsen, Frøy Gudbrandsen, Håvard Nyhus, Mathias Fischer, Alf K. Walgermo, Tone Sofie Aglen, Skjalg Fjellheim, Joacim Lund, Inger Merete Hobbelstad (prøv å tilgi meg, dere som jeg måtte ha glemt i farten, klokken er 05.30). Aftenposten har en god standard på kronikkene, en del spaltister treffer godt, som eksempelvis (det er naturligvis flere av dem) Sigrid Bonde Tusvik, Dagfinn Nordbø, Kjetil Rolness, Erling Kjekstad. Og «vanlige» brevskrivere. Den norske meningsfloraen er stor.
Jeg lenker enkelte ganger til Pål Steigan, et av de store navnene fra AKP(ml)-tiden. Han har utenriks- og forsvarssynspunkter utenfor A4-rammene. Jeg har noen få ganger lenket til meningsytringer på resett.no og document.no. Enkelte oppfatter det som reklame for disse nettstedene. Jeg skjønner synspunktet, men er ikke enig. Innhold er viktigere enn avsenderplattform, jeg tror de som leser selv er i stand til å bedømme og trekke slutninger, Men jeg har aldri brakt videre udokumenterte opplysninger eller rykter fra disse nettstedene
Vi må aldri gi opp å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås. I Ytringsfrihetskommisjonen var vi også opptatt av at det er alltid noe som ikke blir offentliggjort. De som kontrollerer og har adgang til de ulike mediekanaler, står i en privilegert situasjon. Derfor må vi alltid kritisk kunne spørre hvem det er som ikke slipper til, eller hvilke meninger, resonnementer og informasjoner som ikke kommer til uttrykk i mediene. Og vi må konstant spørre hvem det er som sitter og siler ut og redigerer. Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem.
Og selvfølgelig – dette gjelder også pensjonerte redaktører.
Dagens memento fra Ivar Aasen: Ein kann ikkje vega alle ting på Gullvegt


Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar