Forvirringen rundt pinse er stor. For mange er helgen bare en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte.
Pinseunderet: Gjengivelse fra middelaldermanuskriptet Hortus delicarum av Herradis Landsbergensis
Før Jesus tok avskjed med disiplene lovet han dem at de ville få en talsmann som kunne tale på deres vegne. Den hellige ånd er først og fremst et uttrykk for Guds nærvær. Den er Guds kraft og det som gir liv til kirken og de kristne. Den forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.
Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.
Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lys på hvordan de kommer til uttrykk. I dag drives mye av misjonsorganisasjonenes arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Nasjonalkirkene inviterer til definerte arbeidsoppgaver. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger, det er å kommuniserer svært tydelig de endringer misjonsarbeidet har gjennomgått og det nye globale mønsteret i kirkens misjon.
Misjonsbegrepet rammes også av sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.
Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg. Enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.
Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel.
Før Jesus tok avskjed med disiplene lovet han dem at de ville få en talsmann som kunne tale på deres vegne. Den hellige ånd er først og fremst et uttrykk for Guds nærvær. Den er Guds kraft og det som gir liv til kirken og de kristne. Den forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.
Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise.
I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embetskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenfor Norge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.
Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.
I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embetskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenfor Norge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.
Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.
Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.
Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lys på hvordan de kommer til uttrykk. I dag drives mye av misjonsorganisasjonenes arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Nasjonalkirkene inviterer til definerte arbeidsoppgaver. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger, det er å kommuniserer svært tydelig de endringer misjonsarbeidet har gjennomgått og det nye globale mønsteret i kirkens misjon.
Misjonsbegrepet rammes også av sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.
Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg. Enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.
Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel.
