Adventshåpet - også i Paris

1.søndag i advent – vi tenner et lys og tenner det for glede. Må alle dele håpet,så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes. Det nye kirkeåret starter - men å feire advent er ikke først og fremst å glede seg til jul. Det er å leve i forventning, leve i håpet, om Kristi gjenkomst ved tidenes ende.

Husker du ”Portveien 2” fra barne-TV som gikk i adventtiden for rundt 30 år siden? Eivind Skeie hadde laget en sang om å tenne fire lys, et hver søndag. Og for 1.søndag i advent het det: 

”Tenn lys ! ETT LYS skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det”

Da Gud lot jord og himmel møtes, tente Han evighetens lys for alle mennesker. Vi tenner lys i juletiden for å minnes at Gud kom med livets lys til vår jord, den jord som vi har fått ansvaret for.

I disse dager møtes verdens toppledere til stor klimakonferanse i Paris. Det dreier seg om vår felles fremtid på jorden. Gud har kalt oss til å være kloke forvaltere. Er det mulig at vi denne gang  får hjelp til et skritt videre på veien mot en mer ansvarlig forvaltning av naturen.

Også naturen har sine tålegrenser. Vi må åpne øynene for økosystemenes sammenheng. Det er en indre forbindelse mellom vår grådige livsstil, negativ klimautvikling og økende fattigdom i verden. Vi høster det vi sår. 
I klimakrisens tidsalder skulle vi kanskje se at det er ved å bøye oss ydmykt mot jorden at vi strekker oss mest mot himmelen.

På kirkemøtet i 2007 formulerte Martin Lönnebo, biskop emeritus, situasjonen slik: "Jordens redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske".

Vi tenner lys for å bryte mørket, vi gjør det for å varme,- og vi tenner lys for dem som trenger en strime av lys i livsmørket. Adventslysene tenner vi med forventning og i håp.

Arve Solstad 80 år

1961:  Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse og dagfersk avis  kom først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt. Arve Solstad (25). Bare vel to år eldre enn  meg, det er som et lite lysår.
***
1970: Jeg er kommet til Oslo som redaktør i Vårt Land etter fire år som redaktør i Romsdals Budstikke. Møter opp på Bristol til mitt første møte i Oslo Redaktørforening (jeg er betydelig under forsamlingens aldersgjennomsnitt, slik at serveringsdamen tror jeg er medbrakt redaktørbarn, og derfor slår meg lett på skulderen og synes jeg forsyner meg med vel mye jordbær: "Nå, nå, gutten min"). Arve Solstad vifter energisk til den unge avholdsmannen fra Molde: «Bore, kom og sette deg her». Visst kommer jeg, «tenk at få dansa med Andersson, lilla jag, lilla jag og Arve Solstad». Han vil ha glasset mitt, selvsagt får han det.

Slik fortsetter vi gjennom årene, han får mine glass og jeg hans dessert. Til glede for begge parter. Mest storstilt i Bordeaux under det årlige møte i Det Internasjonale Presseinstuttet, IPI («join the press and see the world»). Ved mottagelsen hjemme hos baron Rotschild står det 11 glass ved hver kuvert, og baronen skifter fløyelsjakke i takt med vinkuløren.  Menyen er trykt, og en vinkjenner erklær entusiastisk at den billigste vinen kostet over 1000 kroner flasken på Vinmonopolet. Solstad foreslår da øyeblikkelig at vi sender menyen som postkort til Arne Hestenes, han vil trolig sette større pris på den enn de fremmøte pressefolk, som ender kvelden på en ølstue.

For den yngre garde: Arne Hestenes var stjernejournalist i Dagbladet. Det var han som udødeliggjorde (jaja, i 10-20 år, da) mottoet som avisen den gang kunne presentere uten å rødme: "Alltid foran". Hestenes ble avbildet på 1.side, netto med bare Dagbladet foran, det sto jo mye der.
Hestenes var kongen av Cannes og prinsen av en rekke andre celebritetsevenementer i verden den vide. Reiseregningens var ikke av det spartanske slaget, men de ble anvist helt til en dag da Roald Storsletten lett oppgitt kalte Hestenes inn på kontoret:
"Arne, hva er nå dette? Ute med Onassis? Han er jo død!"
"Ja, det er derfor det ble så dyrt".
(Aristoteles Onassis var en gresk megaskipsreder og forretningsmann,  en av verdens rikeste og mest berømte menn, og ble etter hvert gift med Jacqueline Kennedy, den avdøde presidentens enke)

***
Arve Solstad. Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker, Keiseren i Dagbladet. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Fra siste halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken sammen med de tre musketere Per Vassbotn, Gudleiv Forr og Arne Finborud. En fryktet og beundret kvartett.

Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der journalistene totalt sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater. Landets fremste politiske kommentator.

Arve Solstad brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken

(norske myndigheter hadde samarbeidet med USA om opprettelsen av hemmelige elektroniske navigasjonsstasjoner i Norge, noe som var et brudd på Norges atom-og basepolitikk) nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.

 Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet (1990) – før VG.
Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt.

Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet. Avispremissene er annerledes i 2015 enn de siste tre tiårene i forrige  århundres .Men trengs det – 50 år etter Solstads begynnelse – en ”ikkje revolusjon, men revisjon” (Bent Røiseland) av politisk kommentar- og særlig nyhetsjournalistikk? Avisen vil tjene på å styrke politikksegmentet, får en sterkere identitet gjennom å fornye arven etter Solstad. Skape økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.

Bør den totale kommentarvirksomheten innimellom bli litt mer uforutsigbar? Kan den flokkjakten som deler av media dyrker inntil det ekstreme, erstattes av vilje og evne til å angripe fra andre vinkler, gå mellom politikere og fagfolk i tillegg til møtene mellom politiker og politiker? Da trengs det kanskje ikke en storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier.

Søndag fyller Arve Solstad 80 år. Gratulerer!