De løper i morgen. New
York Marathon igjen. Med rundt 50 000 deltakere gjennom alle metropolens fem
bydeler. Tre ganger har jeg hatt et startnummer der, en synliggjøring av det
største alle mine skippertak gjennom årene.
Jeg har alltid hatt sans for skippertak, enten det gjelder å rydde i kjelleren eller vektreduksjoner. Uten bremser hiver jeg meg derfor ut i den ultimate hemningsløse og mimrende selvopptatthet. "Prosjekt maraton" var et slikt skippertak ( = plutselig, kortvarig krafttak. På lange sjøreiser hadde mannskapet lite å gjøre mesteparten av tiden i sjøenreiste, men akkurat i de korte tidsrommene når skipet skulle inn i eller ut av en havn, var det masse å gjøre og alle måtte stå på det de var gode for, inkludert skipperen).
Det handler om å sette seg et mål – i dette tilfelle om å komme i mål.
Du kan ikke spille cupfinale for Tottenham på Wembley. Ikke jage Petter Northug i sporet, ikke kjøre parallellslalåm med Aksel Lund Svindal. Og slett ikke holde tritt med Usain Bolt,
Men du kan løpe New York Maraton sammen med Alberto Salazar, Bill Rodgers og Grethe Waitz.
Det ble målet, det utløste skippertaket, og dette er beretningen om et prosjekt som i sin ultimate form strakk seg over tre år.
1. 1938-1958
I begynnelsen er 60 meter langt nok. Mye aktivitet, mange kvelder på stadion, men ingenting ligner på seriøs trening. Da jeg i mai 1957 tilfeldigvis får se Bjørn Nilsen flyte inn til 10.3 i et stevne i Stavanger, etableres det første idrettslige skippertak: Jeg vil bli 100m-løper. Intens trening får stoppeklokken til å stanse på 11.7, men så sier det stopp.
2. 1959 -1978
Ingen aktivitet utenom idrettsmerkeprøver på Frogner langt uti oktober hver høst.
Vekten øker, blodtrykket stiger. Familien bor en høst i New York, og vi ser på NY Marathon. ”Det ser kjekt ut, kanskje jeg skulle prøve”, undres jeg. Familien ler. Høyt og lenge.
3. 1979-1982
”Det er egentlig ikke noe som feiler deg”,sier legen til en bekymret redaktør som synes hjertet oppfører seg litt skummelt, og som misliker at buksene krymper så mye i vask. ”Men formen bør opp og blodtrykket ned”.
Jeg går fra helmelk til skummet, vekk med smør, brun saus og italiensk salat. Gode løpesko og hyppige besøk i Frognerparken. Jeg orker litt mer Begynner å føre treningsdagbok. Etter tre måneder er vekten gått ned fra 85 til 70 kilo, og blodtrykket er blitt normalt.
Vinterdvale – men i februar 1980 begynner en liten løpskarusell på Bygdøy. Det går brukbaret. En annonse for New York Marathon utfordrer. 42 195 meter - det må da kunne gå an å jogge til mål når kreftene ikke holder lenger?
Jeg møter veggen på 5.Avenue, langt oppe i Bronx. 1.30 på første halvmaraton, men 2.20 på den siste. Hvorfor tok han ikke snarveien, Feidippides, da han i 490 f.Kr. løp fra Marathon både med et seiersbudskap og en advarsel mot perserflåten.? Jeg vakler i mål og blir liggende vel en time i førstehjelpsteltet med varme tepper, mye å drikke og bekymret lege. Nok en time trengs på å stavre meg et par kilometer ned til Sheraton. Aldri mer maraton!
1981 kommer, jeg har trent vinteren igjennom. Tidene blir bedre, en langrunde rundt Nøklevann på lørdagene gjør godt. New York – here we come again! Jeg får notert i 3.10, med minimal stivhet i beina. Jeg skjønner likevel at skippertaket ikke er fullført. Nå skal det trenes for alvor!
1982 – jeg har trent jevnt utover vinteren, og får styrketrening hos Hans og Olav i gamle Torggata Bad. Magemuskulaturen bedres. Johan Kaggestad anbefaler noe han kaller intervall. Hvert torsdag kjører jeg 6 x 1000 m med 3.15 på hver, med 3 minutters pause imellom. Totalt forteller treningsdagboken om rundt fem timer pr.uke. Jeg kjenner mange som mye trener mer, men redaktørjobben i Vårt Land er ingen 9-16 virksomhet. Og Kaggestad sier at jeg trener effektivt, "gamping gir ikke særlig resultat".
Jeg girer litt ned og tar en pastakur siste uken. Dagen før løpet er Thorleif Rekkebo (en legende, i mai 1996 gjennomførte han 9 maratonløp på like mange dager, natten før det 10. døde han i soveposen sin) og jeg blant de første som i den hyggepregede frokostjoggen fra FN-bygningen krysser mållinjen oppe i Central Park.
Har jeg vært for ivrig?
Løpsdagen tar jeg tre kopper kaffe før start. Ellers drikker jeg aldri kaffe, men jeg har lest et sted at i en slik sammenheng kan koffein ha positiv virkning og lette overgangen til fettforbrenning. Doping?
Jeg sniker meg til en glimrende posisjon, startskuddet avfyres av kanonen på Fort Wadsworth, jeg taper bare noen få sekunder i starten på Verrazano-broen. Det går uanstrengt gjennom Brooklyn. 1.20 halvveis, den siste milen styres løpet av viljen.
2.45.13. Jeg er 45 år og lykkelig. Skippertaket er fullført. Men aldri mer maraton.
Noen løfter er lettere å holde enn andre.
Jeg har alltid hatt sans for skippertak, enten det gjelder å rydde i kjelleren eller vektreduksjoner. Uten bremser hiver jeg meg derfor ut i den ultimate hemningsløse og mimrende selvopptatthet. "Prosjekt maraton" var et slikt skippertak ( = plutselig, kortvarig krafttak. På lange sjøreiser hadde mannskapet lite å gjøre mesteparten av tiden i sjøenreiste, men akkurat i de korte tidsrommene når skipet skulle inn i eller ut av en havn, var det masse å gjøre og alle måtte stå på det de var gode for, inkludert skipperen).
Det handler om å sette seg et mål – i dette tilfelle om å komme i mål.
Du kan ikke spille cupfinale for Tottenham på Wembley. Ikke jage Petter Northug i sporet, ikke kjøre parallellslalåm med Aksel Lund Svindal. Og slett ikke holde tritt med Usain Bolt,
Men du kan løpe New York Maraton sammen med Alberto Salazar, Bill Rodgers og Grethe Waitz.
Det ble målet, det utløste skippertaket, og dette er beretningen om et prosjekt som i sin ultimate form strakk seg over tre år.
1. 1938-1958
I begynnelsen er 60 meter langt nok. Mye aktivitet, mange kvelder på stadion, men ingenting ligner på seriøs trening. Da jeg i mai 1957 tilfeldigvis får se Bjørn Nilsen flyte inn til 10.3 i et stevne i Stavanger, etableres det første idrettslige skippertak: Jeg vil bli 100m-løper. Intens trening får stoppeklokken til å stanse på 11.7, men så sier det stopp.
2. 1959 -1978
Ingen aktivitet utenom idrettsmerkeprøver på Frogner langt uti oktober hver høst.
Vekten øker, blodtrykket stiger. Familien bor en høst i New York, og vi ser på NY Marathon. ”Det ser kjekt ut, kanskje jeg skulle prøve”, undres jeg. Familien ler. Høyt og lenge.
3. 1979-1982
”Det er egentlig ikke noe som feiler deg”,sier legen til en bekymret redaktør som synes hjertet oppfører seg litt skummelt, og som misliker at buksene krymper så mye i vask. ”Men formen bør opp og blodtrykket ned”.
Jeg går fra helmelk til skummet, vekk med smør, brun saus og italiensk salat. Gode løpesko og hyppige besøk i Frognerparken. Jeg orker litt mer Begynner å føre treningsdagbok. Etter tre måneder er vekten gått ned fra 85 til 70 kilo, og blodtrykket er blitt normalt.
Vinterdvale – men i februar 1980 begynner en liten løpskarusell på Bygdøy. Det går brukbaret. En annonse for New York Marathon utfordrer. 42 195 meter - det må da kunne gå an å jogge til mål når kreftene ikke holder lenger?
Jeg møter veggen på 5.Avenue, langt oppe i Bronx. 1.30 på første halvmaraton, men 2.20 på den siste. Hvorfor tok han ikke snarveien, Feidippides, da han i 490 f.Kr. løp fra Marathon både med et seiersbudskap og en advarsel mot perserflåten.? Jeg vakler i mål og blir liggende vel en time i førstehjelpsteltet med varme tepper, mye å drikke og bekymret lege. Nok en time trengs på å stavre meg et par kilometer ned til Sheraton. Aldri mer maraton!
1981 kommer, jeg har trent vinteren igjennom. Tidene blir bedre, en langrunde rundt Nøklevann på lørdagene gjør godt. New York – here we come again! Jeg får notert i 3.10, med minimal stivhet i beina. Jeg skjønner likevel at skippertaket ikke er fullført. Nå skal det trenes for alvor!
1982 – jeg har trent jevnt utover vinteren, og får styrketrening hos Hans og Olav i gamle Torggata Bad. Magemuskulaturen bedres. Johan Kaggestad anbefaler noe han kaller intervall. Hvert torsdag kjører jeg 6 x 1000 m med 3.15 på hver, med 3 minutters pause imellom. Totalt forteller treningsdagboken om rundt fem timer pr.uke. Jeg kjenner mange som mye trener mer, men redaktørjobben i Vårt Land er ingen 9-16 virksomhet. Og Kaggestad sier at jeg trener effektivt, "gamping gir ikke særlig resultat".
Jeg girer litt ned og tar en pastakur siste uken. Dagen før løpet er Thorleif Rekkebo (en legende, i mai 1996 gjennomførte han 9 maratonløp på like mange dager, natten før det 10. døde han i soveposen sin) og jeg blant de første som i den hyggepregede frokostjoggen fra FN-bygningen krysser mållinjen oppe i Central Park.
Har jeg vært for ivrig?
Løpsdagen tar jeg tre kopper kaffe før start. Ellers drikker jeg aldri kaffe, men jeg har lest et sted at i en slik sammenheng kan koffein ha positiv virkning og lette overgangen til fettforbrenning. Doping?
Jeg sniker meg til en glimrende posisjon, startskuddet avfyres av kanonen på Fort Wadsworth, jeg taper bare noen få sekunder i starten på Verrazano-broen. Det går uanstrengt gjennom Brooklyn. 1.20 halvveis, den siste milen styres løpet av viljen.
2.45.13. Jeg er 45 år og lykkelig. Skippertaket er fullført. Men aldri mer maraton.
Noen løfter er lettere å holde enn andre.
