Valdres - Olav Thon og flyplass, Gro på låvevegg, sykkel i Beijing og Da Jeg møtte Henne

Jeg sitter på bussen oppover Begnadalen, til Ryfoss og svigersønnfamiliehytte på Liagardsvegen i Vang.

Valdres. Den himmelske freds flyplass.  Rakfisk. Valdresmarsj, Ridderrennet.  Gro som melker EU-ku på låvevegg.  Jeg kommer til dette. Men først og sist Valdres i et slags forklarelsens lyserøde, romantiske skjær. 

Det var alkoholen, eller rettere: kampen mot den, som førte oss sammen. I et pensjonat i Volbu møttes på et påskekurs (formodentlig med statsstøtet) i 1961  2.gymnasiast og leder i gymnasavholdslaget Sverre ved Orkdal off. landsgymnas og lederen i Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund. Vi sto på samme siden – den gang. Min trygge oppvekst i barneavholdslaget Blomen og ungdomsavholdsgruppa Fakkelen holder ennå, mens Marie nok har sviktet sine ungdomsidealer litt akkurat her.

Det ble imidlertid slutt etter noen måneders brevskriving og en utflukt fra Molde til Orkdal på scooter, uten førerkort og med en stygg utforkjøring på Tingvoll da jeg glemte å svinge (jeg har aldri hatt bil, aldri førerkort). Ingen dramatisk slutt, men  det bare ble sånn, Marie skulle inn i russeåret og jeg studerte innimellom mange hyggeligere sysler.

Høsten 1962 kom Marie til Oslo, og etter noen måneder senere støtte vi sammen etter et lagsmøte i Bogstadveien kapell. Marie hadde merke mot atomvåpen på kåpa, og  jeg lekset opp om den kalde krigen og terrorbalansen og advarte sterkt mot blåøyd naivitet. Den ferske studenten ble ikke synderlig imponert, men tre måneder senere havnet vi bak statuen av feltmarskalk og president Mannerheim i Helsinki, under nordisk studentavholdsmøte. Dermed var det gjort – og  ja, jeg har mye å takke alkoholen for.

Om ikke Valdres blir jeg i alle fall værende i Oppland. Et halvår senere var vi sammen med noen venner på toget til Otta, da en av dem spurte om vi ikke skulle forlove oss. Vi så på hverandre, og slo til. På Otta var det to timers opphold før bussen opp til Bøverdalen og Juvasshytta gikk, og vi fant en gullsmed som på 95 minutter klarte å inngravere navnene i to ringer. Neste dag var Galdhøpiggen målet. Vi gikk i tau, for tåka var tykk og isen ikke uten sprekker. Litt før siste oppstigning til toppen frigjorde vi oss fra de andre og stormet oppover for å sette på ringene - uten å se særlig annet enn foten foran. Da tåka lettet og vi skulle ned, så vi fotsporene våre – helt ytterst ute på en bratt, bratt skrent. Det kunne gått riktig galt, men da som en del ganger ellers i hadde vi flaks.

På Fagernes skifter jeg til bussen mot Årdal. Her er Leirin flyplass, som lever et meget usikkert liv. Ikke rart når vi vet at hver passasjer i fjor kostet staten 3290 kroner, For hver krone som investeres får samfunnet ett øre tilbake. Sier de som regner på sånt, men ikke alle regnestykker har tall som fasit. Utvikling av reiselivet på Geilo, Hemsedal og Beitstølen er helt avhengig av å hente flere turister fra Europa. Og valdrisene er sikre på at dersom det blir forsøkt med et minst 30 seters fly (i dag 19) et helhetlig uketilbud og bedre tilpasset avgang og ankomst, så vil utviklingen bli den samme som på Røros, der et bedre tilbud brakte passasjertallet fra 7500 til 24 000.

Olav Thon bør kjøpe og drive , mener noen. Men 92-åringen som har en rød lue med en lapp på innsiden, «Finneren får 50 koner», har allerede gitt bort 25,4 milliarder kroner til en stiftelse for allmenn-nyttige formål, trolig synes han at det får være nok.

På folkemunne – i alle fall utenfor Valdres -  kalles Leirin for Den himmelske freds plass. Og det gir assosiasjon til min gamle medarbeider Kjell Gjerseth. Ennå husker mange tumultene i Beijing og bildet av den kinesiske studenten foran  en stor tank på Den himmelske fredens plass. Stavanger Aftenblad hadde sendt Kjell til Kina før det braket løs. Da det skjedde, ble det ikke tilrådelig for utlendinger å oppholde seg utendørs, og mange pressefolk valgte å reise hjem.   Men ikke Kjell. Han syklet rundt i byen og meldte seg pr. telefon direkte til den norske ambassadøren hver 2.time. Dette var før Kate Melua sang om 9 millioner sykler i Beijing, men Kjell mistet en av dem i tumultene, Raskt  kjøpte han en ny, en damesykkel med handlekurv, på et hjørne for 5o dollar. Slik ble Aftenbladets lesere orientert om hendelsene, bedre enn de fleste. Kjell var en storartet reporter.

Av alle steder arrangeres det rakfiskfestival hvert år på Fagernes. Århundrelang matkultur og tradisjon, og i går forkynte landbruksministeren at initiativet fra seks lokale gründere er et eksempel på hvordan man kan lykkes med produktutvikling basert på innlandsfisk.

Når jeg kjører frem gjennom regnstrålefryd burde jeg selvfølgelig hatt Valdresmarsjen på Ipoden, Norges mest kjente marsj, kanskje med unntak av Gammel Jegermarsj, bygget over Valdresbataljonens signal, lett gjenkjennelig i de fire første taktene. Selv med fortid i guttemusikken står ikke marsjer spesielt høyt på favorittlisten, men det er verdt å merke seg at Johannes Hansens toner i utlandet er den mest kjente norske marsj, og den finnes på enkelte lister over Worlds Best Marches.

Veiskilt til Beitostølen, det var her jeg kjørte på en av mine første journalistjobber sammen med Vårt Lands fotograf Jan van Deurs, til det første Ridderrennet i 1964. Vi passerte kongekortesjen og startet med lett håndhilsing til de mange langs veien. Jan hadde en nese som ga ham et aristokratisk preg, men det varte ikke lenge før en motorsykkelordonnans kom kjørende opp og pent ba oss holde hendene i ro – og distansere oss fra det rojale følget.

Datter Ragnhild henter oss på Ryfoss. Ikke langt fra hytta ligger et av Nei til EU-symbolene fra 1994. Bildet av Gro som melker EU-kua, i EU-tilhengeren Herbjørn Skogstads strek, preger ennå en stor låvevegg. Tegningen måtte en stund  gjemmes under en presenning fordi Statens Vegvesen mente den var trafikkfarlig. Men folket i Vang fant seg ikke i dette og vant i retten. Så er de da også etterkommere av Gyda, en av Harald Hårfagres koner. Hun var datter av en storbonde her, men hun ville ikke ha Harald fordi han ikke var mektig nok, ikke hadde lagt hele Norge under seg. Harald tok avvisningen som en utfordring og lovet å ikke klippe seg før han hadde samlet landet.

-Gro er allerede blitt avkledd mange ganger i denne valgkampen. Nå er hun avkledd for aller siste gang, sa nei til EUs omreisende klovn - og min utmerkede sidemann på Venstre-setene i bystyret i Stavanger - Per Inge Torkelsen. Han skjønte for øvrig ikke at et låvevegg-bilde av Gro kunne gjøre noen opphisset og være mer å bråke om enn digre reklameplakater av barmfagre undertøysdamer.

Sommerreisen er slutt, bare et par dager tilbake til Vestfold før jeg drar hjem til Stavanger. Den som har vendt seg til å reise, vet alltid at avskjedens time en dag kommer (Paulo Coelho)

Larvik – poesiby, Heyerdahl med rygg mot havet, vietnamesere med jordbær

På en ettermiddagstur inn til Narvesen i Larvik sentrum passerer jeg et liten historie plassert på en av veggene rundt torget:
Det var en en gang et dikt og en mikroprosessor som møttes på en tur. ”Jeg skal til menneskenes hjerte”, sa diktet, ”hvor skal du?”. ”Jeg vet ikke”, sa mikroprosessoren, ”men jeg må skynde meg videre” (Sidsel Mørck).

Jeg vet i alle fall at det er lurt og spennende å ta seg tid til å et gå rundt i det gamle Laurvig grevskap. Der Fritzøe Verk i en lang periode fra 1600 og senere var landets dominerende, med forbindelser direkte til de regjerende i København fordi verkseieren var kongens halvbror.

Jeg rusler rundt der den gamle ferjeterminalen for ”Peter Wessel" var tidligere.
Larvik har tatt tilbake sjøfronten – slik vi ser det i stadig flere europeiske byer. En fjord er et naturgitt fortrinn og må ikke stenges av parkeringsanlegg og boliger rett i sjøkanten.

Larvik anno 2015 - Europas poesiby? Både på husvegger og i vakre grafiske utsmykninger og kreative plasseringer er det plassert dikt og sitater. «Paradiset finner du i ditt eget hjerte», sier Thor Heyerdahl ved byens museum.

Og det var nettopp byens store sønn som inspirerte mannen med idéen til poesiparken, Louis Jacobys. Heyerdahl bodde i en landsby i Italia. Der er det et sol-ur på veggen. Ved siden av står det skrevet: «Vil du vite hva klokken er, skal jeg fortelle deg det. Det er tid for en ærlig mann å arbeide.»
Hvorfor ikke ha slike sitater og dikt i en hel by? Spurte Jacoby seg selv og lanserte tanken om utstyre en hel by med poesi, som en attraksjon

Poesiparken synes å ha blitt daglig brød for mange i Larvik. Det begynte sommeren 2008, med «Hyss» Rolf Jakobsen. Det er for øvrig han som har sagt at «å hamre ut et dikt er en slags gullsmedkunst», og han definerer: «Poesien bygger ytterst ute på en virkelighetsoppfatning der virkeligheten er en annen og noe mer og noe større enn vår daglige lille verden».

Og da tenker jeg videre på Thor Heyerdahl. Teoriene hans møtte ikke den store forståelsen i vitenskapelige miljøer, der han ble anklaget for selektiv kildebruk og uvitenskapelige metoder. Men hans ekspedisjoner og glødende engasjement for miljø og fred gjorde ham trolig til tidenes mest berømte nordmann. I alle fall før Magnus Carlsen. «Vi lever under samme himmel, men ikke alle har den samme horisont», som det står på en utsikt mot  fjorden».

Til Heyerdahls ære står det tre monumenter i Larvik. Til 75-års dagen i 1989 ble det på Tollerodden avduket et monument laget i larvikitt. Plasseringen skapte en viss debatt fordi Heyerdahl var plassert med nesen mot byen «Var det ikke slik at vår kjære Thor var verdensmann og pioner på havet?» Men til det var svaret: «Det var kulturene som interesserte ham – havet var bare en måte å nye kulturer og nye mennesker på.»

Og nå er det kommet to nye monumenter, et på den nye moloen i Larvik Havn, og et på E-18 ved Bommestad-avkjøringen til Larvik..

I kulturbildet er Larvik mest kjent mest kjent for sine æresborgere Thor Heyerdahl, Arne Nordheim, Carl Nesjar, Antonio Bilbao, og Ingvar Ambjørnsen.  Men i litteraturen er Larvik trolig est kjent for Dag Solstads "Gymnaslærer Pedersen beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land” (1982), en reflektert fremstillingen av dette ubegripelige, og samtidig fascinerende fenomenet AKP-ml. Og lektor Pedersen syklet på vannet, bevegelsen hadde svært sterke tanker om at man måtte stole på egne krefter.

I årenes løp har jeg for øvrig ansatt fire journalister med en sterk fortid i AKP-ml: Edvard Hoem, Tor Obrestad, Kjell Gjerseth og Hilde Haugsgjerd. Glimrende medarbeidere alle fire. Kvalitet.

På en brostein i en park finner vi «Løvetannens bønn» (Harald Sverdrup) «La de små baran komme til meg for de vet ikke hva ugress er».

På Fritzøe brygger sier Herman Wildenvey
Og jeg håper at du hører,
du som mødig av å tvile
bærer i dit sin
trangen til å smile

Ved det nye kulturhuset har Julia Vance laget bokstav-skulpturer med enkeltbokstaver, tegn og symboler. «Annerledes» tar utgangspunkt i Inger Hagerups dikt ’Våre små søsken’. De tre sterkeste ordene fra teksten (søster/bror/annerledes) er relieff inn på en større båtform av granitt. Den vrir seg utover mot sjøen som om den er i bevegelse og lever.

På et vakkert tre i rustet stål, et stilisert bøketre, finner vi «Veien gjennom Bøkeskogen» av Gunnar Reiss-Anderse, født i Larvik.”Visst har det blivit kaos i tidens lopp, men så länge det finns ungar så finns det hopp”, står det på en liten vegg i kulturbygget.

Og endelig, som en påminnelse, Inger Hagerup om Mauren på Larvik Torg:
Liten?
Jeg?
Langt ifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv
kanskje
Larvik er en poesireise vel verd.

På veien til hytta passerer vi flere vietnamesere som selger jordbær. Det har de gjort så lenge jeg kan huske i dette området, De står opp grytidlig, henter bær gjerne et stykke borte og selger til langt på kveld. Næringsvett og arbeidsvilje. Og så går dagen til ende. Jordbær med fløte og is med vaniljeis fra Madagaskar på en av de mange terrassene Eivind i årenes løp har snekret og satt opp. Smaker fortreffelig,

 

Viksfjorden - polarhelter, Hitlers seiersmonument, "Slikken" og 1500m

VIKSFJORDEN: Polarskuta ”Fram”, Hitlers seiersmonument og Skiringssal-kaupangen som var Norges første by - det er mine assosiasjoner til Viksfjorden og Larviksfjorden. Her har vi årlig besøkt hytta til Inger Johanne og Eivind. Først i Rekkeviksbukta, så i Gonbukta. Heldig er den som har gode venner med åpne sommerdører i feriefylket Vestfold. Solkysten. Hvor mange ganger sitter vi ikke på svabergene i solskinn og ser tunge skyer lenger inne i landet.

I 25 år spilte vi boccia mellom ”Fram”-monumentet og steinene som omgir det for å illustrere størrelsen. Her bygger Colin Archer det som blir et av historiens dens mest kjente skip. Verdens sterkeste skip så langt blir sjøsatt i 1892. Fridtjof Nansen går over Grønland, og brenner alle broer, ingen retrett er mulig. Det samme gjør han når han nå snart skal oppsøke Polhavet. Derfor ”Fram”. Over Polhavet i tre år. Så til de arktiske øyene nord for Canada. Og endelig mot Sydpolen.

Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josefs Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette svarer Johansen svart: “Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.

Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.” Hjalmar Johansen får et noe traurig liv, men Nansen gjør sitt beste for å hjelpe ham, får ham med på Amundsens tok mot Sydpolen. Amundsens behandling av Johansen er en skamplett i norsk polarhistorie og gjør at jeg ikke deltar i den store begeistringer for Sydpolens erobrer. Johansen begikk selvmord i 1913.

Og når jeg er i det polare hjørnet. En helt  fra disse områdene heter Oscar Wisting. Han er sammen med Roald Amundsen den første i verden som er på både Syd- og Nordpolen. Om noen faller på sin post er det Wisting. Han jobber om bord i ”Fram”, som er kommet i museumshus på Bygdøy”, og overnatter i sin gamle lugar når han jobbet ombord. En morgen blir han funnet død. Hjertesvikt.

Og snakker vi først om Wisting, må vi ta med Jørn Lier Horst – selv om han bor på andre siden av fjorden, i  Stavern -  som skriver meget lesbar krim om politimannen William Wisting. Horst var etterforskningsleder i politidistriktet men er i dag fulltids forfatter. Samme utvikling som Hanne Kristin Rohde, tidligere leder seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo, nå forfatter og foredragsholder på heltid. Hun forteller om inyern politikultur og at det ikke var lett å komme på ledermøter som en av få kvinner tidlig på 2000-tallet. Han der, hvorfor tekster han alltid når jeg snakker? Og de to, hvorfor hvisker de sammen når jeg har ordet? Hvorfor virker det som om de overhører det jeg sier? Hvorfor sier de "lille venn" og "kjære deg" til meg? Og hun pirket i den udokumenterte synsingen enkelte av mennene kom med. Ikke populært.

Eivind har ny båt. Viksfjorden er 7 km lang, og på det smaleste er den bare 2 meter. Vi passerer Lam-øya der det på slutten av 1800-tallet etableres et stort steinbrudd for utvinning av larvikitt. Denne stenarten finnes ikke noe annet sted, og den blir raskt populær i utlandet, "med sit straalende farvespil i mørkeblaat, dels i lyseblaat, dels ogsaa i næsten sølvhvidt perlemorsskin". Men dessverre skjer det som i flere sammenhenger skjer i Norge: vi blir råstoffleverandører og ikke foredlere. Rundt 3/4 av norsk steinproduksjon består av larvikitt,i salg blir den kalt labradorstein, eventuelt Emerald Pearl. Her er stein for generasjoner og eksportverdien nærmer seg milliarden.

For 65 år siden blir det gjort istand store mengder larvikitt for eksport til Berlin. Hitlers arkitekt, Albert Speer, har tegnet et gigantiske seiersmonument Hitler ønsker seg. Det skal være 120 meter høyt og 170 meter bredt og få Triumfbuen i Paris til å blekne. Greit nok at eksporten måtte avlyses.

Litt inni fjorden går vi i land og føler oss på særdeles historisk grunn. Her er det gravet ut restene etter Skiringssal-kaupangen fra slutten av 700-tallet. Med navn etter Frøys skinnende sal, Vikingenes hovedstad, kjent fordi ferdamannen Ottar fra Hålogaland forteller den engelske kongen Alfred den store om ”nordmennenes land”, Nordweg, og at han har besøkt ”Sciringes heal.” Tønsberg får nøye seg med å kalles ”Norges første by som stadig er levende”.

Kaupang-utgravingen ligner på det som skjer i nabolandet når vikingbyen Birka avdekkes på en liten øy i Mälaren, noen mil vest for Stockholm. På Kaupang minnes jeg plutselig en av de mange store friidrettsopplevelsene på Bislett. Juni 1976: Lars Martin Kaupang setter ny norsk rekord på 1500m med 3.37.4.  Det skulle gå 39 år før den ble slått av Henrik Ingebrigtsen, som tok et jafs til 3.31,46, ved Diamond League-stevnet i Monaco

På herresiden er det nå bare en virkelig gammel norgesrekord,  Kristen Fløgstads 8,02 i lengde fra 1973. På kvinnesiden står fremdeles Grete Waitzs 3000 m- rekord på 8.31.75 fra 1979.
Vannet rundt Vikerøya i Indre Viksfjord renner sakte på grunn av grunnforholdene. Det gjør at grønnalgen trives godt og vokser noen år så fort at hele sundet dekkes av et grønt teppe, og dette truer det nasjonalt viktige ålegresset. Dvergålegress er en sydlig art som er funnet noen få plasser i Sør-Norge, deriblant Viksfjord. Den regnes som sjelden i Norge, og derfor er Norges første spesialtilpassede farkost, «Slikken» Den er jaget av bryggedeler med flyteelementer og to påhengsmotorer,  ser ut som noe Reodor Felgen har laget, men den fungere og gjør jobben.

Skrev jeg forleden at Viksfjorden er meteorologenes favritt hyttested? I helga høljet det ned her som andre steder, men denne mandagsmorgenen sannes Ole Paus ord: Når solen endelig skinner, så synes den dobbelt så godt,

Vi får se hvor lenge det varer, yr.no har noen urovekkende onsdagsdråper på sine kart. Men fra torsdag  skuer vi det besten alltid velkomne  gule tegnet for mange dager fremover.  Da synger vi med en av våre andre store nasjonalpoeter, Alf Prøysen:

Heisann og dudliatten tei
for sola og deg og meg.

Kjerringvik - Lillo Stenbergs sommer

Å ligge på et svaberg og bare være til
Og kjenne solen varme i en luft som er så mild
Det er hva jeg kaller en smak av honning
Å vite at man ikke har behov for noen ting
Nei bare kjenne gleden for alt som er omkring

Lars Lillo Stenberg har fanget sommeren i ”Hjernen alene”(1989). Også deler av min sommer gjennom vel fire tiår. Kjerringvik mellom Sandefjord og Larvik. Urbegrepet av en sommeridyll. Små, hvitmalte hus i en liten strandpromenade. Gammel arkitektonisk byggeskikk blandet med ny hyttebebyggelse nennsomt tilpasset terrenget. En koselig havn. Både en nordvendt og en sørvendt strand, Badeflåte, bord og benker, fine veier og turstier i mange retninger. Flotte svaberg. Du føler nesten at du er helt ute i Skagerrak. Ingen hoteller eller pensjonater. Ingen campingplass. Ingen butikker. Umulig for en pc-bruker å nå nettet selv med Telenors bredbånd, men ved båteierforeningens hytta på kaia er du hjertelig velkommen, kodeord klubbnett. Strømkontakt i veggen.

Det er da lykken er å være venner med Hildur og Jarle som bor i et gammelt skipperhus preget av atmosfære og tradisjon fra tiden da Kjerringvik var en av de gamle losstasjonene langs kysten. Tusle 2-3 minutter ned til havna. Speide etter maneter som sjelden er ovrerdrvent tilstedeværende. Morgenbade. Og så oppigjen til en laaaang frokost i tunet.

Kulturantropologen Margaret Mead har sagt at ”det er ytterst feil og grusomt vilkårlig å plassere all lek og læring i barndommen, alt alvor midt i livet og all anger i alderdommen”. Selv vi som er nærmere80 enn 75 gjør vårt beste å rette opp feilen, syv venneektepar har i 25 år gjennom en sommeruke i Vestfold dyrket vennskap både med hverandre og med Homo ludens, det spillende (og her først og fremst konkurrerende) menneske. Fem har hytte mellom Sandefjord og Brunlanes, to rogalandspar går litt på omgang. En hytte pr.kveld. Lått og løye. Omfattende konkurransevirksomhet. Stundom små utflukter. Og litt  alvor innimellom.  Om virksomheten ikke legger år til livet legger det i vårt tilfelle liv til årene. Kan anbefales.

Kjerringvik er naboen til det langt mer kjente Ula med minnestatue av den navngjetne losen Ulabrand, Anders Jacob Johansen. Skagerrak kunne være tøff særlig under høststormene, og det var stort behov for loser. ”Ulabrand ble et symbol på godt sjømannskap og den viktige tjenesten losene gjorde for sikkerheten på havet”, sier leksikonet.

Første gang jeg hørte navnet Kjerringvik, må ha vært rundt 1950. Slageren ”Music, music, music” ble oversatt til norsk, og det er rart hvordan så vel salmer som populærmelodier fra 50-tallet fremdeles sitter spikret mens senere års anstrengelser på utenatlæring ikke lykkes.: ”Den er Song of Norway nå, seterjenta oppi Flå, krøttera med bjeller på, tar music, music, music. Jolly tar frøken Polly og danser cheektocheek fra Kjerringvik og oppi sjuende himmerik”.

Men det er nok Lars Lillo-Stenberg som har brakt Kjerringvik frem i poplyset. Da han var var 14 reiste han til familiens sommersted der og skrev «Livet er en liten dings». Han er forgrunnsfiguren i de Lillos’85, et av de beste, mest originale og viktigste navnene i norsk populærmusikkhistorie. ”Kjerringvik-tapes” med «Tøff i pysjamas» og «Suser av gårde» er legendariske. Siste helg i juli spiller deLillos hvert år utendørs i Kjerringvik,på Fornet, en begivenhet som er litt "off", utrendy men likevel svært populær. Det blir nok mye og lenge lyd i kveld, men da er vi reist noen kilometer av gårde, til Viksfjorden. Jeg har ikke kvalitetssikret påstandene, men ordene går om at det er der meteorologene gjerne vil ha hyttetomt.

Kjerringviks virkelig helt er Morgan Kane, individualisen i rendyrket form. Hans samfunn er enkelt og ukomplisert, han er den frie, ensomme mannen med hest og colt. Kjell Hallbing hadde hytte i Kjerringvik og skjøt under forfatternavnet Louis Masterton gullfuglen med 83 bøker om cowboyen , solgt i ca. 11 millioner eksemplarer bare i Norge og 4 millioner i 10 andre land. Nå er Sven Nordin den største kjendisen, han bor rett oppi bakken, er raus og sosial.

Havtåka siger på. Det er sen, sen fredagskveld.

Jeg går ut av huset
Jeg går ned mot havet
Jeg hører ingenting
Naturen står stille
Men trærne krymper
Og havet det tørkes bort
Selv om jeg går og går
Så kommer jeg ikke nærmere.

Lillo Stenbergs sommer er fortsatt her. Hadde det bare ikke vært for denne vinden, hadde bare sjøen vært litt varmere.15,15,5 og 16  lyder mest som et rekordhopp uten særlig nedslag.

 

Sakset uke 30

Fra Utøya til Suruc

Når døden hopper fra Utøya til Suruc forvandler de kristne høyreekstreme kulene seg til islamske høyreekstreme kroppsbomber. Vi må kjempe mot ondskapen uten å miste håp, og ikke minst uten å miste vår felles kollektive hukommelse.
Nefisse Öskal Lorentzen, filmskaper

Nettet ulmer av hat og hets i et omfang som er like ille eller verre enn før 22.juli-angrepene.
Lars Gule, ekstremistforsker

Vi må aldri glemme. Men er vi enige om hva vi må huske? I terrorens navn er vi villig til å fire på prinsipper verden beundret oss for å holde fast ved for fire år siden.
Marie Simonsen, Dagbladet

«All in» i ekteskapet?

Det er rart at så mange adopterer den patriarkalske navnetradisjonene. Og at voksne kvinner aksepterer at deres eget navn plutselig reduseres til et «pikenavn» som om livet frem til nå var en midlertidig fase.
Marta Breen, forfatter

Mannen min hadde et kult etternavn som var fredet. Jeg synes det er fint at hele familien er en enhet og har samme etternavn.
Mette Baastad Haude til Aftenposten

Det handler om å gå «all in» i ekteskapet. Jeg føler overhodet ikke at jeg mister noe.

Lene Moe til Aftenposten

For meg har det alltid vært en naturlig sak at man er et «vi» og ikke et «jeg» når man gifter seg. Jeg ønsket også å ære mine foreldre og vise takknemlighet for navnet jeg har båret i 25 år,

Helene Pederstad Øien, til Aftenposten

I et samfunn der mer ustabile samboerskap blir mer og mer vanlig, virker det som om det å ta et felles etternavn når man gifter seg er en symbolsk handling, mer enn et spørsmål om likestilling,
Kenneth Aarskaug Wiik, forsker SSB

Damer er tradisjonsberarane. Dei er også mest kresne. Det er dei som grev opp tippoldemødre for å skaffa seg eit eksotisk, ekstra etternamn. Og giftarmål gjev dei ein sjanse til å luka ut etternamn som det ikkje er nokon stas med. Hansen og Olsen og Kristoffersen er utdøyande slekter. von Steenrøis-slekta døyr aldri ut.
Asbjørn Kristoffersen i BT

Jeg tror få kvinner tenker over den kulturelle bakgrunnen for at kvinnen ved ekteskapsinngåelse blir mannens eiendom.
Anne Bitsch, forfatter

Det kan virke som om mange yngre kvinner er mindre bevisst strukturene enn mange av mødrene deres er og var.
Martine Aurdal, kommentator

Tro og politikk

At ein leiar i Ap framstår med ei  offentleg trusvedkjenning, har ikkje før skjedd i manns minne. Det er uvisst korvidt han eller partiet hans vinn eller taper veljarar på dette, eller om det får noko å seia i frieriet hans til Kristeleg Folkeparti. Men i eit overvegande sekulært samfunn framstår han som ein modig mann.

Bergens Tidende

Det er viktig å erkjenne at tro og religion er viktig for mange mennesker, og han har stor respekt for engasjementet i Kristen-Norge. Men det er viktig å skille mellom religion og politikk.

Jonas Gahr Støre, Ap-leder

Verken KrFs holdning overfor Israel eller deres konservative linje i spørsmål om fosterdiagnostikk faller i god jord i Ap, spesielt ikke i kvinnenettverket.

Aksel Braanen Sterri, Dagbladet

Støre gjør en grov feil, og lar seg misbruke til propagandaformål. Han burde ta avstand fra et miljø som knyttes til helbredelser og demonutdrivelser,

Levi Fragell, human-etiker

I et opplyst, nesten troende sekulært samfunn, kan det å ha en tro være tabu. Noen av de mest aktivt troende er de som ikke tror, og som er aktivt ikke-religiøse.

Jonas Gahr Støre

Det er då også dei ikkje-religiøse som har overtaket i dagens norske samfunn. Dersom dei ikkje gjev innpass for dei aktive religiøse i politikken, innskrenkar dei demokratiet og livsrommet for annleis tenkjande. Det kan resultera i totalitære haldningar.

Bergens Tidende

Å fjerne K-en i KRLE-faget står ikke øverst på min prioriteringsliste. 

Jonas Gahr Støre

Jeg er redd for norske barn og at Arbeiderpartiet setter svarte biler settes foran religionsfrihet- Jeg frykter at  Ap heller vil i regjering enn å fjerne K-en i KRLE.

Nicholas Wilkinson, leder i Sosialistisk ungdom

Ap i regjering fjernet kristendomsdominansen i faget i sin tid. Vi har en partileder som har vært i Sarons dal. Han har også besøkt moskeer, synagoger og katolske kirker. Det er mange grupper som er viktige for oss, og vi lytter til folks mening. 

Mani Hussaini., AUF-leder

Støre sier han respekterer at KrF har valgt side. Men han vet også at relasjoner bygges over lang tid. Derfor prioriterte han en tur til Sarons dal midt i ferietiden. Og kanskje var det klokt av Erna ikke å la seg dra med i en konkurranse om å vise kristelighet. Hun har jo alt KrF på kroken.

Erling Rimehaug, Vårt Land

Gro sa en gang da hun ble konfrontert med at jeg hadde disse meningene, at det fant hun helt usannsynlig, for dette hadde jeg ikke tatt opp med henne.

Jonas Gahr Støre

Politisk mix

Vi betaler milliarder av kroner for at venstresiden skal få sin miljøpolitiske orgasme. Jorden klarer seg selv.

Morten Wold, stortingsrepr. Frp

Med gulrot og pisk vil Venstre fase ut bensin- og dieselbiler. Det var det som fikk det til å gå fremover den gang vi baserte oss på hest og kjerre.

VG

Vi kan ikke sitte her i rike Norge og peke ut befolkningsveksten i Afrika som det store problemet.

Rasmus Hanssson, MDG

Hver gang Erik Solheim ytrer seg om Kina, blinker en rød lampe på mitt skrivebord.

Torbjørn Færøvik, forfatter

 Som trøst til Knut Arild, så gikk det 25 år mellom våre to glansperioder på starten av 70-tallet og slutten av 90-tallet. Vi nærmer oss jo 25 år siden sist, så vi kan fort klatre igjen.

Kjell Magne Bondevik

 

Bill.mrk. «Personlig»

Om det er noe jeg angrer på? Det er vanskelig  finne én ting. Alt jeg har gjort er ispedd anger.

Knut Nærum, underholder

-Det sies at du satt i et halvt år på en øy i Ofoten og leste filosofi? –Ja. Du får god tid til å fordype deg i bøkene når du sitter alene på et nedlagt småbruk i Tysfjord. Jeg bakte brød og fanget fisk, skulle jeg til kjøpmannen måtte jeg gå over et fjell og ro til andre siden av fjorden.

Yngve Slyngstad, oljefondsjef

Jeg vet at det finnes folk som kjører etter hverandre på sykkel. Jeg skjønner meg ikke på den slags. Jeg synes alle som interesserer seg for sport er noen idioter.

Ingvar Ambjørnsen, forfatter

Jeg drikker vin bare hver gang jeg er på Sydpolen. Det ser ut til at Bjørn Eidsvåg har bedre dreis på dette med nachspiel enn meg,

Knut Arild Hareide, KrF-leder

Sånn skal jeg leve resten av livet, tenker jeg. Ultraenergisk, nesten amerikansk og full av clean oils
Christine Koht, humorist

Jeg våkner hver morgen og er ulykkelig. Det skjer aldri at jeg våkner lykkelig, men det går ofte litt bedre utover dagen.
Karl Ove Knausgård, forfatter

Scenen er min frisone. Vi må tørre å riste av oss litt av det norske.

Maria Kristin Dale, artist

Gråten er fetteren til latteren. Det skal ligge nært hverandre. Jeg elsker når man går ned j den dypeste brønnen og det er en artig frosk der. Da blir brønnen mer grusom og dyp.

Linn Skåber, skuespiller

Da jeg leste Tore Renbergs til dels selvbiografiske oppvekstroman «Mannen som elsket Yngve», så var det sp mange felles referanser til min egen oppvekst i Kristiansand.
Kronprinsesse Mette Marit

 

Lest

Om hundre år er all ting glemt, skrev Knut Hamsun. For 111 år siden,

Martine Aurdal, Dagbladet

Å argumentere mot personvern fordi du ikke har noe å skjule, er det samme som å argumentere mot ytringsfrihet fordi du ikke har noe å si.
John Christian Elden, advokat

Jeg sliter med hvordan en del managementfolk snakker selvfølgeligheter pakket inn i innsiktspapir.
Olav T. Sande, TV2-sjef

Kjell Aukrust ville snudd seg i grava om Tynset og Alvdal ble slått sammen.
Svein Borkhus, ordfører, Alvdal

Eliten i Norge har en lang og tverrpolitisk tradisjon for å framstille seg selv som offer.

Thomas Seltzer, Trygdekontoret

Menn har i gjennomsnitt lavere selvinnsikt enn kvinner, spesielt når det kommer til troen på egne ferdigheter.

Ola Kvaløy i DN

Alle er kloke. Noen før og noen etterpå.
Karsten Isachsen, prest og forfatter

I norske stuer sitter det nå mange som har funnet seg nye ofre for hetsen og hatet de bærer på. Det nye er å hetse døende mennesker. Barn ingen hindring.
Lasse Langås, Nordlys

Vi kan ikke ha et land hvor det bare går an å snakke om været.
Torgrim Eggen, forfatter

Hvis konkurransetankegangen sniker seg inn på lærerværelset, renner solidariteten og samarbeidsånden langsomt ut.

Drude Beer, Nationen

Det er ingen grunn til å glorifisere den ensomme suksess. Den sultne kunstneren kan fortelle at det sjelden utløser kreativitet hele tiden å være på jakt etter arbeid som skaffer mat og betaler husleien..

Hadia Tajik, nestleder Ap

Barn i dag har knapt et forhold til uberørt natur.
Linn Stalsberg, forfatter

Det styres for mye i smått og for lite i stort.

Jan Tore Sanner, statsråd

Det er særdeles få i dag som stopper sokker.

Ingunn Derås, Husfliden Kirkenes, selger stoppenåler

Oslo er ingen fotballby. Den er forresten ingen idrettsby heller.

Lars Tjernås, Aftenposten

Vi bør ta vare på hemmelighetene våre. Det er de som skiller oss fra dyrene.

Karin Fossum, forfatter

Mennene får bli gamle med stil. De gråner og mister håret, får mage og rynker, mens alle er enige om at de er rå likevel. For kvinner er det nådeløst. Man skal ikke bli eldre. Punktum.

Tori Amos i Dagbladet

 

 

 

 

 

Sandefjord – hval og Hval; Jahre, Hauge og spritrute

Det dreier seg mye om hval Det er vanskelig å unngå hvalfangstmonumentet når du vandrer rundt i Sandefjord. Vel var pioneren Sven Foyn med harpungranaten og kokeri-idéen fra nabobyen Tønsberg, men det er Sandefjord som er hvalbyen. Quod erat demonstrandum gjennom det mektige monumentet, laget som en kompassrose med fontene. Det roterer sakte rundt sin egen akse, fangstfolk er ved årene i åpen båt, med harpunen klar.

For 80-90 år siden var det 15 kokerier og over 90 hvalbåter registrert i Sandefjord, og på det høyeste hadde nesten 3000 fra distriktet hyre i hvalfangsten. ”Vår hvalfangst og dens jakt, ga penger, jobb og makt” (fritt etter Nordahl Grieg).
Det siste norske kokeriet fanget hval 1967-68.

Norge er den slemme gutten i hvalfangstklassen. Vi har reservert seg mot det internasjonale vedtaket om full stans i kommersiell fangst, fordi vi mener det ikke var i overensstemmelse med noen tilråding fra hvalfangstkommisjonens egen vitenskapskomité. I fjor ble det tatt 736 vågehval.

Følelsene er sterke når det gjelder hvalfangst. ”Hval står menneskene nær - de har mødre og barn. Dør hvalene, dør vi”, sier skuespilleren Brian Blessed. Mot slike saksorienterte argumenter er det vel ikke mer å si.

Du skal ikke gå lenge i gatene i Sandefjord før du støter på redergiganten Anders Jahre. Han som ga byen et rådhus, Park hotell, et bymuseum og et krematorium for å nevne det viktigste, Han med humanitær stiftelse, fond til vitenskapens fremme, kulturpris og medisinsk pris. Men jakten på hval har ble i tiår avløst av jakten på Jahres påståtte skatteunndragelser og skjulte utenlandsformue.

Og når vi først er i kvaler. Journalist Ingvar Molaug hadde i Stavanger Aftenblad skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. Velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk han sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

Enda mer hval. I Klinestadmoen 7 ligger Hval sjokoladefabrikk. En moderne utgave av David som har kjempet mot kjede-Goliat. Den lille opprøreren som protesterte mot markedsmakten til de store kjedene. Etter et Brennpunkt-program i vår ble det et kjempesalg, Folk har sympati for den lille utfordreren og gjør opprør mot at den blir presset ut av hyllene hos de store kjedene. Sjokoladen, særlig marsipanen vant mange smakstester, men kjedebutikkene har nektet å selge. Men press virker. nå jnntar Hval sjokolade Rema 1000 og 64 nye Meny-butikker

Den nålevende sandefjording jeg kjenner best, men aldri har truffet, er Frederic Hauge, miljøverner par excellence, i 2007 kåret som en av verdens miljøhelter bl.a. sammen med Al Gore og Robert Redford. Både Geir Arne og Bjørn Kristoffer og Ragnhild var meget aktive i Natur og Ungdom. Det engasjementet har de hatt mye igjen for. I organisasjonene lærte de både opinionsbygging og aksjon.

En dag i 1985 kommer Marie og jeg hjem og finner en lapp på bordet: ”Viktig møte, kommer tilbake i morgen”. Vi slår på Dagsrevyen om kvelden og ser kameraet zoome t inn på et destillasjonstårn på Hydro Rafsnes der Frederic, 20, og Geir Arne, 18, har klatret 45 meter opp med plakat ”Fem år med EDC, hva gjør SFT”? (Dette var før de mer tabloidiserte protestbudskap). Hydro slapp ut over dobbelt så mye av det giftige og kreftfremkallende stoffet EDC (etylendiklorid) som de hadde lov til. Stoffet sivet ned til grunnvannet og ut i den allerede sterkt forurensede Frierfjorden. De to har med hengekøyer, gassmasker og mat. I 29 timer henger aksjonistene i anlegget, til stor frustrasjon for Hydros sikkerhetsvakter. Etter over ett døgn i anlegget må aksjonistene avslutte. De er kalde og må på do.

I 1989 er Bjørn Kristoffer, 20, blant demonstrantene som legger seg ned i en tunnelåpning i protest mot nedleggingen av Kragerøbanen, en av de store sivile ulydighetssakene i Norge. Politimester Gisle Johnson arresterer "de mest aktive", fem gutter med langt hår, ingen fra Kragerø. Johnson går ut offentlig og karakteriserer miljøaktivistene som ”pøbler, ramp og asosial ungdom”. Hovedinntrykket som skapes i lokalsamfunnet er at de er tilreisende yrkesdemonstranter.

Dette er eneste gang jeg har skrevet et skarpt brev til en offentlig tjenestemann. Han bar falsk vitnesbyrd mot aktivistene og var en røst fra en forgangen tid. De fem ble stilt for retten. Johnson ville gi dem 10.000 kr hver i bot og krevde 134.000kr i erstatning til Statens Vegvesen for tapt arbeidstid. "Her er det ikke noen diskusjon om ozonlag eller selfangst. Her er det lydighetsprinsippet, demokratiske spilleregler og politiets mulighet til å opprettholde ro og orden det handler om," sa Johnson. "Vi gjorde det for å hindre en større forbrytelse," sa Bjørn Kristoffer, en av de tiltalte.
Han fikk 6000 kr i bot – den ble med glede betalt av mormor i Stadsbygd.

"Ekspertisen tok feil, og ungdommene var forut for sin tid. Det er sannheten om Kragerøbanens sorti”, skrev Kragerø Blad tre år senere, etter at NSB-sjef Kristian Rambjør innrømmet at banen ikke burde vært lagt ned.

Natur og Ungdom er stadig en flott organisasjon. Og Anders Jahre og Frederic Hauge har bygget imperier, hver på sin måte.

Har jeg glemt noe eller noen? Sandefjord rykket opp i Eliteserien, foreløpig uten særlig hell. Da er det bedre å huske Torbjørn Svenssen. «Klippen» (som så mange andre begynte han forøvrig i hvalfangsten) som ble den store helten for oss unge fotballinteresserte på 50-tallet. Han fikk 104 landskamper (senere slått bare av John Arne Riise (110), og var den andre i verden som nådde 100 landskamper (engelske Billy Wright var den første.

Endelig: Vi kan ikke forlate Sandefjord uten å nevne et av de store norske paradokser:

Flyr du fra Frankfurt til Sola, venter det da et lite supermarked på deg som du nesten må brøyte deg igjennom for å få ut bagasje?
Ja.

Du har besøkt en sønn med hytte i Sverige, Bussen tilbake passerer Svinesund. Men vil tollerne kunne finne en taxfree-pose hos deg?

Nei.

Drar du derimot fra Sandefjord til Strømstad og tilbake,  kan du da handle kvote? 

Ja.

Spritfangst.

Grünerløkka: Hipt, kreativ energi, gentrifisert. Og trivelig

Om jeg skulle bruke et åpenbart utrendy ord om Oslos fortsatt fremste trendnabolag må det være trivelig.

I reklamens og trendsetternes terminologi eskrives Grünerløkka som en bydel med preg av sentrumsnær, trangbodd urbanitet,  rolige kafeer og gallerier med en fargerik blanding av gammel og ny arkitektur, et nabolag med sterk kreativ energi og betydelig global appell bak betongen, slitasjen og et kaotisk uteliv, mange spennende restaurantkonsepter og barkonsepter og et miljø med spennende mangfold som resultat av en gentrifisering av det tradisjonelle arbeiderklassestrøket.

Grünerløkka er, i likhet med blant annet Williamsburg i Brooklyn og Newtown i Johannesburg, på listen over ti nabolag i verden som ifølge Lonely Planet har gjennomgått en utrolig renovering.

The Guardian skriver om "edgy and urban, this once gritty corner of the Norwegian capital has been given a new lease of life. It’s been said that when a man is tired of Oslo he’s probably been there for three days. While it’s true the Norwegian capital lacks some of the carefree charm of its Scandinavian neighbours, there are pockets of cool if you know where to look. In the east of the city, once-gritty Grünerløkka has undergone a transformation from rundown industrial district to a vibrant, arty neighbourhood which could give cool Copenhagen or style-savvy Stockholm a run for their Money".

Og coolhunting.com:

"Just 10 minutes from downtown Oslo, the up-and-coming district of Grünerløkka offers an interesting alternative to the wallet hungry city center. Once a working class industrial area, Grünerløkka has been taken over by artists, musicians and designers who—with their boutiques, cafes and eclectic bars—have managed to weave their creatively colourful thread into the previously gray industrial tapestry of the area".

Så langt adjektivene og de maleriske beskrivelsene. Jeg  har barn som bor og har bodd her. Mens jeg i studietiden  for 50-60 år siden knapt var på den siden av Akerselva, har jeg nå i mange år vandret området rundt både med og uten barnevogn. Hadde jeg vært hipp hadde jeg trolig gjort som jeg hører rundt meg og sagt Løkka, men jeg har også registrert at Fredrik Hägerström advarer klart mot å bruke den betegnelsen «med mindre du spilte fotbæll på'n som gættunge og deler sosiolekt med Oslo-losen».

Tidenes Grünerløkka-kjendis er rolig Edvard Munch, som bodde på fem ulike adresser der. «Det var der Kunstneren Edvard Munch ble født», sier kunsthistorikeren Frank Høifødt.  Og der malte han bl.a. «Syk pike» og Pubertert». Det eneste jeg lenge forbandt med Grünerløkka  var Dælenenga. Idrettsplassen der Leif Basse Hveem,  etterkrigstidens største motorsykkelkonge (åtte nordiske mesterskap på langbane)  raste rundt.

I dag, mandag 20.juli, var den beste sommerdagen jeg har hatt i Norge hittil i år. Og det var rett og slett trivelig å vandre rundt. Med solsmakere i alle nyanser fra brunt og rødt til kritthvitt i Birkelunden og Sofienbergparken (tidligere, veldig mye tidligere, en kirkegård). Fullsatte utebord fra innestedene  langs Olaf Ryes plass og oppover Thorvald Meyers gate. Jordbær til 20 kroner kurven og 30 kr for to i den særdeles vareallsidige fruktbutikken på fortauet (trenger jeg si noe om hvem som driver den?).   Godt brød, og American Diner. Trivelig.

Utviklingen har ikke skjedd på grunn av men på tross av makter og myndigheter. Fremtiden var klar: All gammel bebyggelse skulle rives og erstattes av høyblokker omgitt av effektive veianlegg. Men TTT, og eksisterende bebyggelse forfalt. Unge entusiaster, har rykket inn de siste 25 årene, først som husokkupanter; etterhvert som kjøpere. I gården der vi passer barnebarn, Toftesgt.25, vrimler det av billedkunstnere, musikere og andre kulturarbeidere. I alt 140 (i 1889 bodde 600  her). Med og uten kjente navn, Samlingspunkt i gårdsrommet er designet av Snøhetta. Trivelig.

Eller som en av de 140, systemutvikler Egil Øvrelid fra Hjørungavåg, sier det:  «På Grünerløkka lever det brune, det hippe og det eksotiske side om side. Eg er sjølvsagt for alltid hjørungavågar, med sunnmørsk og romsdalsk tradisjon og kultur som berebjelken. Men her i Oslo har eg eit fint liv sammen med hyggelege, spennande menneske, og ein kulturell fridom som kan kombinerast med den naturgleda som sunnmørsnaturen har gitt meg».

Området er annerledes enn det var for 25 år siden, om 25 år vil det være langt annerledes enn i dag.

Nostalgien overlater jeg til Alessandro Eveready:

«Nå har alle ekte løkkafolk flytta ut , og Wannabe trendy bønder har flytta inn ..
og det verste er at di ser rart på oss som er født og oppvokst på løkka ,som om vi trenger oss inn i bydelen dems…minner litt om Americas historie...når europeerne "oppfant" America, drepte dem, stjelte landet dems og nå føler seg hjemme, og nå er di snart utrydda.