Både blåblått og rødgrønt til 3,2

Tre avisers terningkast til de enkelte statsråder til nyttår 2014, gir en gjennomsnittskarakter på 3,2. For to av dem – Dagsavisen og Dagbladet –  har jeg tallene fra nyttår 2012, 2011 og 2010. Og forunderlig nok, også der ligger gjennomsnittet på 3,2.

Av denne regjeringens statsråder topper samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen foran kunnskapsminister Torbjørn Røe-Isaksen og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Terningkast i rekkefølge Dagsavisen – Dagbladet -  Stavanger Aftenblad

Erna Solberg (H) – 3 – 3 - 4 = 3,3

Siv Jensen (Frp) – 4 – 4 – 3 = 3,7

Jan Tore Sanner (H) – 4 – 4 – 4 = 4
Vidar Helgesen (H) – 3 - 3 – 3 = 3
Ketil Solvik-Olsen (Frp) – 5 – 5 – 5 = 5
Børge Brende (H) – 4 – 5 – 5 = 4,7
Thorhild Widvey (H) – 2 – 2 – 1 = 1,7
Elisabeth Aspaker (H) – 1 – 3 – 3 = 2,3
Tine Sundtoft (H) – 2 – 3 – 3 = 2,7
Monica Mæland (H) – 3 – 3 – 2 = 2,7
Solveig Horne (Frp) – 3 – 2 – 4 = 3
Bent Høie (H) – 4 – 4 – 4 = 4
Robert Eriksson (Frp) – 2 – 3 – 3 = 2,7
Anders Anundsen (Frp) – 3 – 2 – 3 = 2,7
Tord Lien (Frp) – 4 – 3 – 4 = 3,7
Ine Marie Eriksen Søreide (H) – 5 – 4 – 5  = 4,7
Sylvi Listhaug (Frp) – 2 – 4 – 3 = 3
Torbjørn Røe Isaksen (H) – 4 – 4 – 6 = 4,7
Gjennomsnittskarakter for regjeringen:  Dagsavisen 3,1, Dagbladet 3,1 Stavanger Aftenblad 3,4. Samlet: 3,2

Størst er uenigheten om Røe Isaksen, Solveig Horne, Sylvi Listhaug og Elisabeth Aspaker. Ser vi på tidligere nyttårs  har Dagbladet 3,3 i 2012, 3,4 i 2011 og 3,0 i 2010. De samme årene har Dagsavisen hhv3,1 , 2,8 og 3,4, og gj.snittet for de to avisene i disse tre årene er 3,2.

Med andre ord: Både blåblått og rødgrønt står til 3,2.
 

Hva er egentlig en dyktig statsråd? Er politiske kommentatorers karakterbøker over innsatsen i 2014 særlig relevant? Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjon og solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?

Er det de store og spektakulære sakene som synes, mens de mange, mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?

Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører, og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger, for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som Europaministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med lite sexy for journalister?

Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres handlingsevne på fagfeltet og evne til langsiktig strategisk tenkning?

Slik kunne en dåre fortsette å spørre, og må uansett svar konkludere med at objektive karaktermål for statsråders virke finnes ikke.

Sjefredaktør Arne Strand i Dagsavisen har fortalt fra hans tid  som statssekretær for statsministeren at regjeringskollegiet ofte var dundrende uenige i medienes terningkast. Det ble hevdet at journalistene ikke hadde forutsetning for å uttale seg fordi de ikke visste hvordan statsrådene jobbet bak lukkede dører. Hans  inntrykk var at de politiske journalistene overraskende ofte traff blink: «Statsråder som er anonyme utad, er som regel også lite aktive innad. De beste statsrådene viser seg fram.»

Er det vel så mye orden og oppførsel regjeringens karakterer gir uttrykk for, som substans? Alf Skjeseth i Klassekampen har gitt denne vurderingen av prosessen: ”Karakterane blir til gjennom eit skjørt og tilfeldig kompromiss, mellom ei samling av sensorar prega av erfarne analysar, klare meiningar, sterke sympatiar og imponerande inkompetanse …..politikarane må te seg slik at dei blir populære blant journalistane, for dermed å sleppe meir til media – og får gode karaktar frå journalistane”.

Trygve Bratteli sa en gang at noe av det viktigste ved å ha regjeringsmakten er at det gir anledning til å sette dagsorden. Arne Strand har et viktig poeng i dagens mediesamfunn: Statsrådene må bruke den muligheten det gir til å presentere partiets og regjeringens politikk. Når en sak er avgjort internt, er bare halve jobben gjort.

Den som har fulgt den danse serien «Borgen», fra livet rundt den danske nasjonalforsamlingen har – kanskje særlig i del 2 som kommer i NRK til våren – fått en klar innføring begrepet «spinndoktor». Dette er også en profesjon som utøves i norsk politikk. Vi ser stadig flere taleskrivere og informasjonsrådgivere, nye skritt tas i retning av at departementene i noen saker kan oppfattes som en funksjon som PR-byråer og politiske sekretariater for regjeringen.

Et siste spørsmål: Hvor mye egentlig folket om alt som har skjedd i departementene i siste halvår/år? Folket er jevnt over avhengig av det som mediene presenterer som viktig stoff.