Knockin' on Nobel's Door

I dag kommer en melding om at Bob Dylan (73) skal motta en hederspris under Grammy Awards. Han har fått priser før, og vil få flere. Den største bør være Nobels litteraturpris. Han har vært Knock, Knock, Knockin' on Nobel's Door siden 1997.

Få kunstnere har øvd så stor innflytelse på så mange. Hans ord og musikk preget ungdomsgenereasjoner. Noen mener han skrev verdenshistorie med den sterke innvirkningen hans tekster hadde på fremvoksten av borgerrettighetsbevegelsen i USA. Og han forandret populærmusikken ved å øke betydningen av sangteksten. Det er ikke mange som bruker ordene bedre enn Bob Dylan (Robert Zimmermann, født 1941 i Duluth, Minnesota).

Men likevel: Litteraturpris?

Winston Churchill fikk den i 1953, for hans historiske og biografiske skrifter, og Svenska akademin nevnte i sin begrunnelse hans ”briljante veltalenhet” .
Og Carola Hermelin på akademiets Nobelbibliotek har sagt at låtskrivere ikke er utelukket fra prisen: "Sangtekster kan være god poesi, det avhenger av deres litterære kvalitet”.

Ingen vet hva den svenske juryen leser, hører, mener og gjør. Men det er ingen grunn til å tro at Dylans navn har skapt fred og harmoni rundt de litteræres bord.

Ser vi på litteraturprisens historie, har det vært en europeisk pris, 74 tildelinger til vår verdensdel (dessuten 3 til russere) og 28 til resten av verden. Norden har tatt godt for seg, syv svenske, 4 danske, tre norske, en finsk og en islandsk).

En del vinnere er glidd inn i verdenslitteraturens glemmebok, de tålte ikke møtet med ettertiden. Og stundom har det sett ut som om det var diskvalifiserende å være lest av mange, her kunne jeg ha nevnt Leo Tolstoj, Mark Twain, Thomas Hardy, James Joyce, Emile Zola, August Strindberg, Henrik Ibsen.

Bob Dylan og hans ord burde ikke skremme De i Svenska Akademin. Rockepoeten er forlengst langt inne i intellektuelle kretser og i universitetsmiljøer. Han har mottatt en rekke utmerkelser og æresdoktorater, og nye biografier og analyser produseres stadig av rocka hovedfagstudenter og dongerikledte doktorander. Likevel er det ikke boken som medium som gjør Dylan og hans litteratur en nobelpris verdig. Dylans vei til publikum har gått via platen, og fra scenen. Og da er vi langt utenfor den trygge, boklige verden som fyller hodene til den svenske juryen.

Det er ikke vanskelig å argumentere for at Dylan har litterære kvaliteter, heller ikke å knytte Dylans rocktradisjon opp mot klassiske litterære former: Lyrikk betyr sang til lyre, og stort nærmere opprinnelsen enn fire tiårs rocketekster er det vanskelig å komme. Kanskje er det nettopp i rocken vår tids mest kraftfulle lyrikk serveres. Eller som beatpoeten Allen Ginsberg sa det da han var med på å foreslå Dylan: «He deserves a Nobel Prize in recognition of his mighty and universal powers»

Bob Dylan mannen som nesten egenhendig revolusjonerte dette århundrets kanskje mektigste kulturform; populærmusikken. Han gjorde en hel generasjon klar over at tre minutters viser kunne romme tekster som varer langt inn i neste generasjon - og i tillegg har styrke til å forandre den. Og han gikk lenger; han smadret hele tre-minutters-formen og løftet pop- og rock-teksten inn i en annen virkelighet.

Men jeg hadde gjerne sett at «The times, they are a-changin'...». Bob Dylan fortjener Nobels litteraturpris.

How many roads must Bob Dylan walk down
before you call him a Nobel Laureate?
How many seas must a white dove sail
before he sleeps in the sand?
Yes, and how many years can a mountain exist
before it is washed to the sea?
How many times must a man look up
before he can see the sky?
Yes, and how many deaths will it take
till he knows that too many people have died?
The answer, my friend, is blowin' in Svenska Akademin.

Begrenset ytringsfrihet

«Ytringsfriheten er ikke et problem, men en menneskerett. Men den er mer enn det; den er et fundament for de andre menneskerettighetene,» sa for noen år siden daværende gen.sekr.i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.

Flertalet i den norske folk synes - dessverre - ikke å være enige i dette. I dag blir det hos Fritt Ord lagt frem en bred undersøkelse som viser at ytringsfrihet ikke er så viktig for folk flest. Forskerne har spurt folk om en rekke kontroversielle ytringer  -  som mobbing, seksuell trakassering, rasisme, vern av religion og pornografi -  og hvorvidt dette er akseptabelt på ulike arenaer. 

Minst 60 prosent mener at nesten alle de undersøkte ytringene, fra rasisme og Holocaust-fornektelse til seksuelt trakasserende ytringer, er uakseptable på alle arenaer, kunst og litteratur inkludert.Det er alltid et balansepunkt mellom andre hensyn som personvern og vern av religion. Men jeg er enig med forskeren som fremholdet at «kanskje - jeg ville droppet det ordet - ligger dette balansepunktet i Norge litt langt mot vern.»  

Den aktuelle undersøkelsen er et oppspill til den første store debatten om ytringsfrihet siden Ytringsfrihetskommisjonen i 1999 la frem sitt arbeid om fornyelsen av Grunnlovens § 100 om at «Ytringsfrihed bør finde Sted» og at  «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.»

Jeg var med i kommisjonen, og vi var opptatt av at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom. «Det forutsettes at friheten til å ytre seg i dette rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.»

 Vi må aldri gi opp å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås. 

Ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Fra det vi upresist kan kalle den kristelige høyresiden kommer sterke ytringer om blasfemi, homofili osv. Men også venstresiden har en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, enten det gjelder homofili, rasisme eller andre i viktige spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes så telle så tungt. 

I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot fenomener som for eksempel diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering.

En grunnleggende rett til frie ytringer må altså innebære retten til å hevde støtende meninger meninger og provosere i kunstuttrykk.  Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen.»

I saken om Muhammed-tegningene for noen år siden var det mange muslimer som følte ytringen som trakassering eller hets, som blasfemi.  Andre av oss mente dette var en ytring som må tåles uansett reaksjon. Det er i denne sammenheng interessant at et flertall av de spurte i den aktuelle undersøkelse uttrykker at når det gjelder ytringer som håner religion er de innstilt på å beskytte  muslimer mer enn kristnes tro.

Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan av andre oppfattes som forhånelse. Uansett bør ikke lovparagrafer  håndheves på grunnlag av definisjonsmakt til de som føler seg mest forulempet.

«Som andre friheter innebærer ytringsfriheten ubehag og farer. Den spenningen må vi lære oss å leve med», sier fornuftig nok Knut Olav Åmås i Fritt Ord.

 «Å bruke kritisk skjønn og etisk dømmekraft når man utøver ytringsfrihet er en selvfølge, og den beste måten å styrke troen på ytringsfriheten».