Bevare og fornye

Kirkemøtet – Den norske kirkes storting - åpner søndag. En ukes intense møtedager 2,8 kilo med dokumenter.115 delegater (*se til slutt) fra de 11 bispedømmerådene. Den helt sentrale saken er gudstjenestereformen som det er arbeidet intenst med de siste 7 årene.

Utgangspunktet for dette arbeidet er ønsket om både å bevare og å fornye, hente inn uttrykk fra andre tider og andre deler av Guds kirke på jord. Legge vekt på det som er vårt felleseie og vår egen tradisjon, som kirke og folk. La Bibelens ord slippe til i et enda rikere omfang enn tidligere, men også trekke inn samtiden i bønner, sang, musikk og andre uttrykk.


Det sentrale i opplegget for gudstjenesten er den utvidede avgjørelsesmyndighet som de ulike alternativene i ordningen gir den lokale menighet. Kjerneordene er stedegenhet, involvering og fleksibilitet. Saksdokumentet forklarer dette slik: ”Stedegenhet betyr at evangeliet skal slå rot på stedet og farges av dette jordsmonn. Involvering betyr deltakelse av barn, unge og voksne i forberedelse og gjennomføring av gudstjenesten. Det betyr også alles involvering i bønn, akklamasjon, stillhet og aktiv lytting, sang, bevegelse og handlinger. Fleksibilitet er nødvendig for at de to første kjerneordene kan bli realisert”.

Det aller viktigste for kirken til alle tider er at vi gjennom den møter Jesus Kristus som en levende Herre og Frelser. Og da er det ikke nok at Kirkemøtet vedtar godeog meningsfylte ritualer til bruk ved forskjellige anledninger i menneskenes liv. Ikke nok at kirken er en betydelig sosial samfunnsfaktor fordi den gir mennesker noe meningsfullt å samle seg om. Ikke nok at kirken holder liv i bestemte sider ved kultur og åndsliv. Ikke en gang nok at kirken stimulerer til religiøs ettertanke og bidrar til å hvelve en himmel over livet.

Midt i all utredning, tankevirksomhet og diskusjon må vi gjøre som Jesus selv: Vi må alltid søke til den lidende, utstøtte – og alltid søke inn i stillheten. Det er i nestekjærligheten og stillheten kirken lever. Og denne hellige forenkling må vi hjelpe hverandre til å leve i hele tiden.

Med blikket festet på Jesus kan vi bruke kreftene våre enda bedre. Vi har vi fortsatt mye godt til gode om vi kunne samle kreftene til et enda mer skapende og tjenende engasjement. Men vi er på vei! Ja, vi er på god vei til å markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet.

Mange ting endrer seg – eller kommer til å endre seg – i Den norske kirke
fremover. Men vi må være på vakt slik at det ikke utvikles byråkratisering, formalisering og papirflytting. Vi kan ikke gjøre som den russisk-ortodokse kirke gjorde i 1917, da den låste seg inne og drøftet liturgiske spørsmål mens en ”væpna” revolusjon foregikk i gatene.

Den norske kirkes fremtid vil preges av om den enkelte troende sammen med kirken som helhet makter å formidle et "diakonalt" bilde av seg selv - ikke påtatt men ekte. Et bilde av en kirke som bryr seg om mer enn den bryr seg med.

Nye mønster vokser frem når gamle rakner. Kirken har i sitt budskap en kilde til stadig fornyelse. Vi kan begynne på nytt og på nytt, og samtidig stå i en sammenheng.

Det blir et spennende og utfordrende Kirkemøte.

(52 leke medlemmer som ble valgt ved direkte valg
25 leke medlemmer som ble valt ved indirekte valg (dvs. at medlemmene i
menighetsrådene i det aktuelle bispedømmet hadde stemmerett.)
33 representanter for leke kirkelig tilsatte, prester og biskoper,
3 representantar fra nord-samisk-, lule-samisk og sør-samisk område
1 representant fra Døvekirken
Kirkemøtet har etter dette 115 medlemer - inkludert leder i Samisk kirkeråd
Blant de leke medlemmene har det nye Kirkemøtet 55% kvinner, 45% menn, 22% under 30 år og en
gjennomsnittsalder på 45,9 år (ved valget i 2009)
Valgoppslutningen der det i 2009 var direktevalg til medlemmer av bispedømmerådene:
ca 10%, eller 311 041 stemmer)

Ører å høre med? Hør!

”Utsett en rekke hjemsendelser av flyktninger til Irak”. Dette sier Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i et brev til en rekke europeiske land. Domstolen har varslet at den vil kreve alle utsendelser til Bagdad utsatt. Årsaken er usikkerhet om det er trygt å vende tilbake til landet, eventuelt til deler av landet.

Nederlandske myndigheter har stanset alle utsendelser til Irak. Sverige har stanset utsendelsene av sju irakere etter domstolens henvendelse, men bare frem til 24. november. ”Läget för minoriteterna, som de kristna, har blivit sämre. Det är vi väl medvetna om och det är en utveckling som vi följer nära”, sier Mikael Ribbenvik i Migrationsverket.

Kort oppsummert er situasjonen slik:
• Før den USA-ledete invasjonen i Irak var det nær én million kristne i Irak.
• Siden invasjonen er 66 kirker blitt angrepet og over 2000 lekfolk, prester og biskoper drept.
• Tallet på de kristne er nå nede i 400.000. De fleste av flyktningene bor i nabolandene Syria og Libanon.
• Forrige søndag ble 58 mennesker drept og 75 såret da terrorister tok seg inn i en katolsk kirke i Bagdad.

Onsdag i neste uke skal en ny utsendelse av irakere fra Norge iverksettes. Utlendingsdirektoratet (UDI) sier til Vårt Land at de kjenner til henvendelsene fra menneskerettighetsdomstolen til svenske myndigheter, men at UDI ikke har mottatt en slik henvendelse.

”Kjenner til”, ”ikke mottatt”. Vet, men vil ikke? Formelt. Byråkratisk. Prestisje?

Vent og se. Lytt til Europadomstolen. Send ikke mennesker tilbake til en truende situasjon, kanskje død.

”Den som har ører å høre med, hør!” (Lukas 8.8).

Livsfarlig festing

”Livsfarlig festing” er en vignett Adresseavisen har satt under en interessant artikkelserie om skader og ulykker som følge av fest og fyll. Flere personer har stått frem og tatt belastningen det er å fortelle om sine dumheter i påvirket tilstand. Unge gutter har fortalt dramatiske historier om hvordan de på hengende håret unngikk å bli lam eller miste livet.

”Risikosidene ved alkohol er de senere årene blitt grovt undervurdert”, sier medisinprofessor Steinar Westin. Han mener drikking er blitt så vanlig at vi overser skadevirkningene og risikoen.

Legevaktene har stor pågang i helgene. Eksakt hvor mange? Det vet vi ikke. Får vi ikke vite. Helsedirektoratet mener slike registreringer ikke er praktisk gjennomførbare. Mange pasienter er for fulle til å gjøre rede for hvor ulykken oppsto, mange søker lege først dagen etter. Opplysningene blir upålitelige.
Man er pålagt å føre statistikk over diagnose og skadetidspunkt. Men altså ikke om pasienten er beruset eller hvor skaden oppsto. Dette er ikke akkurat noen hjelp til forebyggende arbeid.

”Opprørende”, sier overlege Nils Åke Ericsson ved legevakten. ”Jeg ser ikke noen politikere på akuttmottaket en lørdagsnatt . Hadde de vært her da, ville de nok gjort seg noen tanker”, sier overlege Guttorm Eilertsen ved kommunens miljøenhet.

Helsedirektoratet viser til personvernet og at det i småkommuner kan det være lett å identifisere personer. Og personvern er viktig. Disse data skal rapporteres til Norsk Pasientregister (NPR) og siden slettes hos legevakten. Men NPR har mange datakilder og har anledning til å gjøre krysskoblinger som er vel så sensitive. Det bør være mulig å finne en praksis som luker ut det som kan krenke personvernet.

Mange unge dør eller blir livstruende skadet fordi de drikker seg altfor fulle. Alt som kan styrke et forebyggene arbeid, må gjøres. Men skal vi få bedre forhold tror jeg ikke man kommer utenom upopulære tiltak som tilgjengelighet og åpningstider. Det er lett å snakke barsk om tiltak mot ulovlige rusmidler. Det synes verre å få gjort noe effektiv med andre rusmidler, som er et mye større problem.

"Sterkere tilknytning"

Zeray-Teklay Habtesion(33)ble tvunget til å flykte fra Eritrea i 2005. I flere år søkte eritreeren etter sin kone og to små barn. Hvorfor?

Mens hans avtjente militærtjeneste så han to ungdommer på straffearbeid i et steinbrudd. De gikk barbeint på en glohet bakke i over 40 graders varme. Han ga dem hver sitt par plastsandaler. Det likte ikke hans overordnede og kastet ham i fengsel. Tidligere hadde han giftet seg i en katolsk kirke, like etterpå ble han fengslet.

Zeray-Teklay ble truet med at saken var alvorlig og ville resultere i streng straff. Han klarte å flykte, etter vel en uke var han over grensen til Sudan, videre til Libya og deretter stuet sammen med 170 andre i en liten båt som fraktet dem til den berømte/beryktede fangeøya Lampedusa. Han fikk opphold i Italia.

Hjemme i Eritrea ble kona og de to barna sterkt trakassert og truet, og de dro til Sudan før de i 2008 endte på Sunndalsøra og fikk innvilget asyl. I november samme år måtte han levere oppholdsdokumentene til fornyelse. Det gikk vinter og vår og neste sommer med – men papirene fikk han ikke tilbake. Gjennom det eritreiske miljøet i Milano fikk han vite at familien var havnet i Norge.

Lengselen etter sine kjære ble så stor at han et år etter at dokumentene ble innlevert satte seg på toget uten dem. I Norge fikk han status som asylsøker. I juli i år meddelte italienske myndigheter til UDI at Zeray-Teklay hadde lovlig opphold i Italia. Dermed ble asylsøknadene avslått, han var allerede innvilget opphold i et annet land ”og har sterkere tilknytning til Italia enn Norge”.

Hvilket kaldt resonnement! Kone og to barn i Norge – men i Utlendingsnemnda syntes ikke det er et godt nok argument. Han får beskjed om å søke gjenforening ved å dra til den norske ambassaden i Roma. I morgen - torsdag 11.november, på Mortensmesse, til minne om tiggernes skytshelgen! – vil politiet føre ham til flyet og han må betale billetten selv.

Søknaden om gjenforening kan ta et år. Hadde han fått vite det da han kom til Oslo for et år siden, kunne han ha reist tilbake til Italia og søkt gjenforening meden gang.
Zeray-Tekay hadde aldri planer om å dra til Norge – det var tilfeldighetenes spill med hans familie på flukt som førte ham hit.

Ingen uvanlig flyktningehistorie. Ingen uvanlig reaksjon fra UNE og UDI. Og for all del - det er uendelig mange ute i verden som har hatt en verre situasjon. Men nå har altså kone og barn fått opphold i Norge. Hvorfor da dette beinharde og umenneskelig resonnementet? Hvorfor kan han ikke få søke om gjenforening herfra? Hva med hensynet til barnas beste?

Forhåpentlig får Zeray-Tekay møte sin familie igjen neste november. Men er det nødvendig å være så byråkratisk firkantet? Er det nødvendig å påføre en familie betydelige smerte og utgifter?

En tredjedel av Norges befolkning utvandret i siste halvdel av 1800-tallet til Amerika. Dagens Norge fører en stadig hardere flyktninge- og asylpolitikk som er en skam for et land med våre humanitære idealer
De synspunkter Kåre Lode presterte i den bloggen jeg skrev for et par dager siden, står støtt. Det gjør ikke norske myndigheters.

(Opplysningene om denne saken er hentet fra en reportasje i Romsdals Budstikke 9.november)

Asylpraksis bryter menneskerettighetene?

Generelt: Bryter Norge menneskerettigheter gjennom Utlendingsnemndas (UNE)? Mangler UNE vilje til å behandle hver søker individuelt? Er bekvemmelighets- og konsekvenshensyn overordnet menneskerettighetene? Begår vi overgrep mot forsvarsløse barn?
Spesielt aktuelt: Vil norske myndigheter være uansvarlige og sende kristne irakiske asylsøkere i Norge tilbake?
Jeg frykter at NEI-svarene kan ligge nærmest realitetene, men kanskje kan det gjøres noe med søkerne fra Irak?

Det helt aktuelle først;
• I et grusomt angrep på en katolsk kirke i Bagdad forrige søndag ble 52 mennesker drept
• Terrornettverket Al-Qaida skal ha truet med å trappe opp volden mot kristne i Irak
• Det finnes ingen beskyttelse her for de kristne og kirkene
• Terroristene retter seg inn mot de unge. De vil drepe og skade så mange mulig

Kristne hjelpeløse mot vold i Irak
Norske utlendingsmyndigheter har hatt vanskeligheter med å akseptere forfølgelse på grunn av religiøs tro som grunnlag for opphold i Norge. Og de mistror systematisk asylsøkere som har konvertert til kristendommen
Det har vært liten forståelse for den særlige trusselen som møter kristne minoriteter i land som Irak. Det hevdes at det ikke er den irakiske staten som er overgriperne, men enkelte grupperinger. Til det svarer Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp at den irakiske staten åpenbart ikke er i stand til å beskytte sin kristne befolkning.

”Vi er hjelpeløse mot volden her. Vi håper at andre land i alle fall kan la være å sende kristne asylsøkere tilbake hit. De er svært utsatt og har ingen fremtid her, sier fader Myassar i Bagdad till svenske Dagen. En rekke svenske kirkeledere sender oppfordringen, med sterke anbefalinger, til regjeringen.

Sviende angrep på UNE
Til det generelle: Kåre Lode har rettet et sviende angrep på Utlendingsnemnda (UNE) –sviende fordi han har en praksis og erfaring bak seg som få andre i Norge. Jeg vil gjerne se den i UNE som matcher hans innsikt, hans anklager:

• Mennesker med et opplagt beskyttelsesbehov og som tilfredsstiller kravene Norge stiller, sendes likevel ut til en utrygg og usikker fremtid. Mange av er barn som er kommet hit alene, kommet bort fra foreldrene
• Dersom et positivt vedtak kan føre til mange tilsvarende saker, får søkeren avslag. Uansett. Det hjelper ikke om vedkommende som individ er 150 prosent kvalifisert for opphold og beskyttelse i Norge
• Det er et overgrep mot forsvarsløse barn som kommer alene når UNER ikke bringer på det rene hva som faktisk har skjedd i det enkelte tilfelle. Det er ikke et godt nok argument å si at ”det pleier å være sånn”. UNE går ut fra som en selvfølge at ”alle søker jo gjenforening”, ”alle sier de er voldtatt”. Dette ivaretar verken rettssikkerheten eller menneskerettighetene til den som søker beskyttelse.
• De som behandler som søker beskyttelse fordi de har konvertert til kristendommen, blir systematisk mistrodd. De som behandler søknadene har ofte små eller ingen kunnskaper om hva det innebærer å tro. eller hva en omvendelse handler om.

Har urett fordi man er i mindretall?
Nå har Kåre Lode trukket seg fra UNE etter å ha vært medlem helt fra starten for ni år siden. Justisdepartementet tar en enkel byråkratisk vri og mener at Lodes meninger ikke er representative: ”Lode er i mindretall med sine innvendinger. Det er viktig å ikke forveksle uenighet med at flertallets vurderinger er dårlige”.

Historien har en del eksempler på at der alle tenker likt, kan det bety at det ikke tenkes særlig mye. I dette tilfelle kanskje at det brede flertallet har skjønt og følger departementets stadig mer skjerpede og i noen tilfeller umenneskelige asylretur.

Når Kåre Lode uttaler seg om menneskerettigheter, bør man lytte. Det gjør ikke Justisdepartementet. Vil ikke Justisdepartementet. Lode er ikke en fantast som vil at alle som søker skal få beskyttelse. Han vil at UNE skal følge regelverket og foreta en reell vurdering i det enkelte tilfelle.

Viktig fredsmegler
Kåre Lode er fredsmegler og har arbeidet gjennom mange år for å motvirke konflikt, bekjempe ondskap og sikre fred i flere land i Afrika. Han har 30 års erfaring fra forskjellige typer arbeid i Afrika. Han har jobbet med ulike prosjekter for utviklings- og organisasjonsarbeid, universitetssamarbeid, misjon, styrking av det sivile samfunn, og de siste årene i økende grad med fred og forsoning i en lang rekke afrikanske land som Madagaskar, Sentral- og Vest-Afrika, Kamerun, DR Kongo (freds- og forsoningsarbeid i Øst-Kongo på oppdrag for Pinsevennenes Ytremisjon og Utenriksdepartementet, en viktig rådgiver ved forhandlingene i landet).

Daværende visegen.sekr. i FN, Jan Egeland har fremhevet ”den imponerende meklingsinnsatsen Kåre Lode gjorde i Mali på 1990-tallet. Med Kirkens Nødhjelp og UD i ryggen bidro Lode til å få slutt på en fryktelig krig”. Han har også erfaring fra undervisning i afrikansk historie, kulturforståelse, utviklingsarbeid, fred og forsoning, menneskerettigheter ved universiteter og høyskoler både i Norge og i Afrika.

For sitt arbeid med fred og forsoning ble han slått til ridder av Mali i 2006 Han ble også tildelt prisen Fangenes testament i 2007 for sitt arbeid med å formidle kunnskap om konflikt- og fredsskapende prosesser på en forståelig og god måte. Lode ble hedret med Menneskerettsprisen 2008 "for sitt mangeårige arbeid for fred, forsoning og menneskerettigheter i Afrika”. Han er i dag forsker og konsulent ved Senter for interkulturell kommunikasjon i Stavanger.

Frelse og omvendelse
Offisielle lover og regler er ofte to veldig forskjellige to ting. Når landansvarlig har svart at retur er ufarlig fordi loven er slik og sånn, har Lode noen ganger spurt hva de vet om hvordan dette praktiseres. ”Stort sett er ekspertene da svar skyldig. Da er ikke grunnlaget for å behandle en søknad om et medmenneskes liv og død godt nok”.

Kåre Lode har advart mot ene praksis der ”tester” den nykristnes bibelkunnskaper og i neste omgang legger avgjørende vekt på resultatene. ”Det er jo slett ikke slik at fordi et menneske tar imot evangeliet og omvender seg, så har vedkommende store bibelkunnskaper. Frelse og omvendelse handler mer om følelser, overbevisning og tro enn om faktakunnskap. Når de som vurderer asylsøknader ikke forstår dette, er faren veldig stor for at det begås urett”.

Justisdepartementet og UNE burde ta Kåre Lodes synspunkter mer alvorlig, men det passer altså ikke inn i den ynkelige asylpraksis man har lagt seg på.

(Hele det store intervjuet med Lode stod i Stavanger Aftenblad onsdag 3.november, men det er dessverre ikke lagt ut på nettet).

Storbergets to tunger

Justisminister Knut Storberget er handlekraftig, i alle fall verbalt. Når han vil. I saken om USAs ambassade og overvåkning er han ”oppbrakt”, sier at det er "maktpåliggende for oss å komme til bunns i denne saken”, ”vil raskt kontakte påtalemyndigheten”, ”tar saken på alvor”, ”krever svar”.

I en annen sak, som er langt viktigere for norske borgeres rettssikkerhet og rett til privatliv, har han utvist en helt annen unnvikende holdning. Han har tvert imot gått inn for en langt mer omfattende teknologisk overvåkning enn den som synes å ha funnet sted – i foreløpig ukjent utstrekning og ukjent norsk godkjennelse – fra USAs ambassade.

Vil vi at Storebror skal lagre hvem den enkelte av oss snakker med i telefonen eller sender sms til? Vil vi at innholdet i våre e-poster kan bli kjent? Vil vi at man at Storebror skal kunne lagre hvor vi til enhver tid har befunnet oss?

I dag hevder NAV at de har rett til å få ut sensitive opplysninger om oss i endog større grad enn politiet har fullmakt til. Vi ser stadig ønsker om samkjørinmg av ulike registre, i effektivitetens og kontrollens navn. Er det en utvikling mot et enda sterkere overvåknings- og kontrollsamfunn vi vil ha?

Knut Storberget har ikke vært og er ikke opptatt av slike overgrep.

Han vil ikke svare, eller kan ikke, svare når han blir spurt om viktige sider ved implementering av DLD. I alle fall har sentrale spørsmål fra ”Stopp DLD” blitt liggende i månedsvis. Uansett hvor ofte direktivets tilhengere blir konfrontert med faglige uttalelser som imøtegår deres argumentasjon, ewr det som den berømmelige vannskvettingen på gåsa..

Nei, han har ikke dokumentert at DLD vil gi mindre kriminalitet. Verken Nokas-ranet eller overgrepene i Baneheia i Kristiansand ble oppklart etter bruk av data. Men bevisføringen – etterpå – har hatt nytte av opplysninger man har fått (etter eksisterende lovverk). Oppklaringen skjedde etter vanlig, solid politiarbeid.

Nei, han har ikke belegg for at å si at Norge vil bli mer utsatt for terror hvis vi sier Norge sier nei til DLD. Men propagandakverna går.

Justisministeren, den tidligere PST-sjefen Janne Kristiansen, Kripos og fagforeningsleder Arne Johannessen i politiet hevder synspunkter som innebærer at Norge fjerner seg fra en fra en tankegang der vi alle betraktes som uskyldige til det motsatte er bevist og hvor skjult kontroll med våre privatliv først kan skje hvis det foreligger mistanke om at vi er involvert i straffbare handlinger.

Arbeiderpartiet – så langt – og deler av Høyre mener at vi alle må betraktes som potensielle forbrytere og at opplysninger om vår private kommunikasjon derfor skal sikres for det tilfellet at vi begår noe kriminelt – og dessuten i større grad kan sjekkes før vi engang er under mistanke, for å forebygge at vi forsøker å begå en forbrytelse.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres. I dagens teknologiske virkelighet har dessuten terrorister og andre uønskede elementer kommunikasjonsmuligheter som ikke oppdages gjennom de tiltak som nå foreslås.

Regjeringen har gitt uttrykk for at DLD ikke strider mot det menneskerettslige beskyttede personvernet. Men flere tunge institusjoner har gitt sterke argumenter for det motsatte: Den norske avdelingen av dne internasjonale juristkommisjonen, datatilsynet, Norsk Presseforbund m.fl. ”DLD er mest sannsynlig i strid med Menneskerettighetserklæringen artikkel 8”, sier Advokatforeningen.

Men Storberget vet bedre.

Han har foreløpig ikke tatt hensyn til noen av innvendingene i høringsrunden, som i likhet man mange slike runder trolig har vært en ren pliktrunde med fasit gitt på forhånd.

Den tyske grunnlovsdomstolen har avgjort at gjennomføringen av EUs datalagringsdirektiv i sin nåværende form er i strid med Tysklands grunnlov. Domstolen krever at alle opplysninger som til nå er lagret meg bakgrunn i loven, må slettes snarest. Domstolen begrunner avgjørelsen med at direktivet «er et svært alvorlig inngrep mot personvernet» og har bedt teleselskapene slette arkivene over e-poster og telefonsamtaler.

Men Storberget vet bedre.

Å lagre informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe – i tilfelle det skjer noe kriminelt i fremtiden – er et alvorlig brudd mot prinsippet om at man er “uskyldig inntil det motsatte er bevist”. De aller fleste personopplysninger kan i dag på visse vilkår brukes i sammenheng med politiets etterforskning av lovbrudd Jo grovere disse bruddene er, jo villigere vil lovgiver være til å la politi og påtalemyndighet finne frem til dem og bruke dem til alternative formål. Det normale vil da være et ønske om å styrke eller belegge en allerede kvalifisert mistanke mot en person eller en definert krets av personer.

Regjeringen har fortalt oss at den kommer med en sak til Stortinget om implementering av DLD før jul. Det innebærer i praksis at saken kommer når han vet at Erna Solberg får med seg nok Høyre-representanter i et uventet angrep på enkeltindividenes integritet.

Gårsdagens årsmøte i ”Stopp DLD” kom med to velbegrunnede oppfordringer.
1.Vent på EU-evaluering. EU-kommisjonen får snart en rapport om hvorvidt DLD har gjort samfunnet tryggere, og om DLD er harmonisert med lovverket i EU-landene.
2. Spørsmålet om DLD bryter menneskerettighetene må utredes.

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.

Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen

Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!

"Trekant", sex og moral

Jeg har stilt tv’en på opptak av NRK3-programmet ”Trekant" i kveld kl.21.30., Det ligger i alle forhåndsreaksjonene at det blir debatt, og da er det greit å ha sett og vite hva man snakker om. ”Seerorkan mot NRKs nye sex-program” forteller Vårt Land. Og sant nok, NRK har et internt vindstyrke-barometer, og over 2600 telefoner, e-post og håndskrevne brev med krav om at ”Trekant” stanses gir utslag langt over sterk storm.

Naturligvis har den pirrende tittelen ”Trekant” skapt ekstra interesse, selv om Ung-redaktør Håkon Moslet har forsikre media en rekke ganger om at dette verken er «Paradise Hotel» eller «Big Brother»: ”Med unge og unge voksne som målgruppe, har vi tenkt nøye gjennom måten dette er gjort på, og ser ikke at vi burde gjort det annerledes. Det er mye pornofisering i samfunnet, men «Trekant» faller ikke i den kategorien. Dette er smarte, nysgjerrige unge som snakker om sex på en åpen måte, og som får belyst sex fra mange vinkler”.

Skal vi tro Vårt Lands anmelder Øyvind Woie – og det er ingen grunn til ikke å gjøre det - er programmet lite å bli opphisset av og kanskje ikke så mye å hisse seg opp over heller. Han synes det er vel anvendte lisenspenger, men advarer foreldre: ”Det blir skikkelig flaut og utfordrende til tider”.

Woie er 47 år og var før han kom til Vårt Land generalsekretær i KABB - Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte - og kommunikasjonssjef i Kirkens Sosialtjeneste. Han er engasjert i Den norske kirke i menighetsarbeid, menighetsblad, barne- og ungdomsarbeid. Han kommer ikke til å se programmet sammen med barna sine (han har fire), men samtidig har han ikke noe imot at de ser det når puberteten presser seg på.

Woie har altså sett programmet. Det har ikke Finn Jarle Sæle i Norge Idag. Han tilhører kristen-Norges cowboyer ,og lever ofte etter mottoet ”skyt først, spør senere”. ”Bare en sovende kristenhet har mistet sin reaksjonsevne” , skriver han, og oppfordrer til å ”sende SMS eller mail med nei til lisensfinansiert trekant-sex i NRK. Kopi bør gå til Stortinget som er ansvarlige for bruken av våre skattepenger”.

En del ganger er det grunn til å reagere på det vår allmennkringkaster viser på skjermen eller sender ut med radiobølgene, Folk som føler seg krenket, grupper som synes de blir nedvurdert, enkeltpersoner som har det vondt fordi de synes de er uthengt.Det er viktig for NRK å få slike ytringer om hvordan programmene blir mottatt, oppfattes. Dessuten er det alltid sunt for den enkelte å få avreagere.

NRKs sendeskjemaer baseres i beste fall, det er heldigvis svært ofte, på de kryssende hensyns relative styrke. I verste fall kan et innslag bli preget av journalistens/programlederens forenklede verdensoppfatning, fobier og aversjoner. ”Mørkemenn” er for eksempel en merkelapp som det synes populært å bruke, uten av klistreren har selv et minumum av kunnskap om det feltet han eller hun snakker eller skriver om.

Også NRK preges ikke sjelden av et unyansert og konfliktorientert syn på kirken. Også NRK kan med rette innimellom kritiseres for at man starter med en konkusjon og så arbeider hardt – utstyrt med skylapper - for å finne belegg.

Velbegrunnene protester gjør inntrykk og kan skape endringer på sikt. Rent konkret skjedde det da Fedrelandssalmen ble kuttet ut søndag morgen; det vekket mange og statskanalen gjorde en fornuftig retrett.

Men det man ikke skal regne med er at selv en folkelig protest av orkans styrke kan blåse et program ut av sendeplanen når det ennå ikke har nådd publikum. Slike tilfeller bidrar mest til å svekke effekten av andre og mer begrunnede protester, etterpå, mot innslag i aviser eller etermedia. Det er nok ikke bare kristenfolk (egentlig en håpløs og meget unyansert betegnelse) som har protestert mot ”Trekant”), men reaksjonene vil nok bli brukt som et eksempel på ”kirkens seksualfiendtlighet”.

Etter det jeg har lest, skal ”Trekant” handle om at den enkelte (ungdom) må finne sine grenser. En del vil argumentere med at sex hører til innenfor ekteskapets trygge rammer enn Det vil det imidlertid være uenighet om, jfr. biskop Tor B. Jørgensens uttalelser som samboerskap denne uken. I en litt annen sammenheng husker jeg godt mine reaksjoner da jeg som ung student leste Carl Fr. Wisløffs påstand om at sex utelukkende hørte hjemme i forplantningens tjeneste.

Øyvind Woje skriver at programmet ikke oppfordrer til å ha sex med hvem som helst, men heller ikke til det motsatte, ”Det er ingen som sier at noe er rett eller galt. Fokuset er på at den enkelte må finne frem til sin egen seksualitet. Her kunne NRK vært mer nyansert, men ”Trekant” handler ikke om moral – det handler om sex”.

Hans forbrukerveiledning er at for tenåringsforeldre kan ”Trekant” vært en saklig kikk inn i en verden det er vanskelig å få innsyn i. For oss andre kan det være greit å ha dette i bakhodet når eller hvis vi velger å ytre oss i en nødvendig kamp mot mange uttrykk i et stadig mer pornofylt og overseksualisert samfunn.

Finn Jarle Sæle har et åpenbart poeng når han skriver ”at kristne er skal være salt og lys, som Jesus sier, betyr tre ting: En enkel frelsesbønn med de vi treffer på (evangelisering), omsorg for de fattige og klar tale mot utglidninger. Uten redsel for dem som vil hysje oss ned”. Ja, men med en presisering om at omsorgen bør gjelde alle medmennesker, ikke bare de fattige, og med en om at definisjonen om hva som er utglidning ikke nødvendigvis er felles for alle kristne.

Byparlamentarisme dårlig løsning

Byparlamentarisme? Gjøre politikken, skillelinjene, spillet og prosessene mer synlig? Eller formannskapsmodellen, som på sitt beste stiller krav til de større partiene om å inkludere og ansvarliggjøre også mindre partier?

Bystyret i Stavanger drøftet i går politisk organisering etter kommunevalget neste år. Begrepet byparlamentarisme ble behandlet i saksdokumentene, men hadde ikke engasjert mer enn at det så vidt ble nevnt av en representant. Årsaken er trolig at mange av politikerne i Stavanger - meg selv inkludert – vurderer at den tradisjonelle formannsskapsmodellen og ikke minst den brede flertallskoalisjonen – H, Ap, V, KrF, Sp, Pp – skaper forutsigbarhet og styrker evnen til gjennomføring av viktige prosjekter.

Byparlamentarisme? Kort: Bystyret velger et byråd som skal ha den utøvende makten. Byrådet kan risikere å bli utsatt for mistillitsvotum eller gå av som følge av et kabinettspørsmål. I Bergen (fra 2000) trenger et bystyre positivt flertall for å bli innsatt. Oslo (fra 1986) praktiserte også opprinnelig denne ordningen, men har nå gått over til en ordning med negativt flertall, der ordføreren, som selv er valgt med positivt flertall, spør den han oppfatter som lederen for den mest styringsdyktige koalisjonen om å danne byråd, etter samme mønster som ved regjeringsdannelser.

Slik byparlamentarismen i Bergen virker utenfra (primært sett gjennom Bergens Tidende) virker det ikke som om modellen representerer en spesiell god mulighet til solid styring. Tar politikerne lite ansvar? Skylder de heller på administrasjonen når noe går galt? Det virker i alle fall besynderlig når Frå går ut av byrådet for å unngå å måtte stemme for bompenger, men så senere kommer tilbake. ”Det er en Mikke Mus-parlamentarisme, ikke rart få synes byen er godt styrt”, sier bergenseren og rikssynseren Frank Aarebrot.

I teori skal forskjellene mellom formannskapsmodellen (UF) byparlamentarisme (BP) være slik:
Maktforhold: F - sterkt bystyre, BP - svekket bystyre, sterkt byrád
Ansvarsforhold: F – diffuse, BP - klare
Konfliktnivâ: F – lavt, BP - høyt
Ordførerens innflytelse: F – stort, BP – liten (mer formell rolle, byrådslederen er den sterke)
Politisk styring: F - fragmentert, sektorisert, BP - helhetlig
Folkevalgt innflytelse over administrasjonen: F – svak, BP - sterk

I praksis virker det(i ulike grad i Oslo og Bergen) som om teori ikke sjelden befinner seg et stykke utenfor praksis.

Når det pekes på at byrådsmodellen er langt mer dynamisk enn den ”statiske” formannskapsmodellen, kan jeg ikke se noe i erfaringene fra Bergen og Oslo at denne teorien har slått igjennom praktisk – og det er vel det viktige. At noe skjer, til beste for kommunens innbyggere, bør være viktigere enn politisk spill.

Formannskapsmodellen bygger, tross sine feil og mangler, på et rent folkestyre og ikke på et elitestyre der man i et byråd kan innsette personer som nødvendigvis ikke er folkevalgt, men som er utpekt fra sitt parti. Disse kan selvsagt bli kastet etter mistillit fra et flertall i bystyret, men de kan ikke stilles til ansvar av velgerne gjennom et kommunevalg.

Mye kan vel også tyde på at makt og myndighet i stor utstrekning må overføres til byrådet hvis det skal fungere etter hensikten og dermed åpne for at karrierepolitikere gis større og nye muligheter.

Erfaringene – hvordan er de? Arbeiderpartiet var med på å sikre flertall for byparlamentarismen, som Bergen har hatt siden år 2000. Nå stiller Aps gruppeleder spørsmål ved hele ordningen. ”Det er delte meninger i partiet. Og jo flere saker der vi føler at systemet ikke fungerer, jo større sjanse er det for at vi stemmer for å gå tilbake til formannskapsmodellen”, sier Terje Ohnstad.

Ifølge byrådsleder Monica Mæland (H) var målet med innføring av parlamentarisme i Bergen at partiene i bystyret skal ansvarliggjøres, og at dette ansvaret skal plasseres tydelig. Hun trekker frem at mistillitsforslag i seg selv viser at kommunen følger parlamentariske prinsipper. ”Vi har en opposisjon og en posisjon som benytter de virkemidlene parlamentarisme gir”, sier hun. Byrådslederen tror ikke embetsmenn må ta støyten for feil i stedet for ansvarlige byråder.

Trondheim drøfter intenst om byparlamentarisme skal innføres. Ordfører Rita Ottervik (ap) mener at med BP vil politikerne få mer makt og administrasjonen i kommunen mindre makt. ”Slik det er i dag har rådmannen og hans stab svært mye makt, og det syns ikke jeg er rett”, sier hun.

Men Odd M. Asmussen, tidligere kommunalråd og gruppeleder i Ap, fremholder at en parlamentarisk styringsmodell vil flytte dagens politiske maktsentrum fra et åpent bystyre og inn i et byråd som vil være lukket for innsyn for folk flest. ”Et parlamentarisk system vil gi mer makt til færre personer, og de åpne demokratiske prosesser som kjennetegner den modellen vi har i dag, vil for framtiden gå over til avgjørelser bak lukkede dører, uten at vi nødvendigvis vil få bedre tjenester til innbyggerne”.

”Byparlamentarisme er de lukkede roms politikk, og ingen skikkelig politisk arena”, sier John Gunnes, gruppeleder for Venstre.

Mens formannskapet er valgt av og blant folkevalgte, er ikke et byråd det. Og byråder behøver ikke å være folkevalgt – nå antydes det for eksempel at Carl I. Hagen skal vikariere i Oslo.

Rådmannsvelde? Heller instruksjonsmyndighet over administrasjonen? Politikerne har denne myndighet når de ønsker - gjennom politiske flertallsvedtak.
”Når en innstilling fra et byråd til bystyret foreligger, vet ingen hva administrasjonen faktisk ville ha foreslått, om den hadde stått fritt”, siere Asmussen. De faglige (gode) argumentene er alt blitt vurdert og tilpasset politikken når noe legges fram.

Et interessant eksempel henter jeg fra Trondheim, i en sak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Åsmund Sunde Valseth (Rødt)kommenterer:
”Her har både rådmann og de rødgrønne vært samstemt om at saken er godt nok utredet, brukerne godt nok hørt, og ønsket å gjøre vedtak. Vanligvis vil ikke rådmannen være så fastlåst, og mer behjelpelig med å utrede alternativer. Men en fastlåst rådmann minner mye om en politisk styrt administrasjon, som virkelig kommer til å være fastlåst. Heldigvis kom brukerorganisasjonene for fullt på banen og skapte det trykket som måtte til for å få folk til å stoppe opp og tenke seg til. I denne saken hadde jeg tid til å stoppe opp og hente motekspertise. Sånn vil det ikke være i alle saker. Jeg er bekymret for at parlamentarisme gjør det vanskeligere å stoppe tilsvarende saker i framtida”.

Jeg tror det viktigste for norske kommuner må være å legge engasjement og vilje i å utvikle formannskapsmodellen med komitéer videre, i stedet for å bruke tid og krefter på en modell som jeg ikke tror vil gagne lokaldemokratiet.

Kulturimperialisme?

STAVANGER: ”Folket i Rygjafylket i Sørvest-Norge jublet i går. De 430 000 isolerte rogalendingene fikk sin første bok på sitt eget språk, nytestamentet på rogalandsk Arbeidet med oversettelsen har tatt nesten et tiår, og det er lagt ned et stort arbeid i å forme og lage skriftspråket. Til stede ved den store begivenheten var den etiopiske ambassadør i Norge, lederen av det etiopiske kirkerådet og gen.sekr. i det etiopiske misjonsselskapet. Den etiopiske stat og frivillige etiopiske organisasjoner har som kjent i mange år drevet et omfattende utviklings- og misjonsarbeid blant de mange folkegruppene i Norge”.
(Agalla Methi Times)

Hadde verdens utviklet seg noe annerledes, hadde Rogaland vært mer avsides enn Blånildalen, kunne dette ha vært en realitet. Nå må vi altså bytte rogalendinger med gumuz-folket og Etiopia med Norge

Misjonærer har her gjort en stor kulturell innsats ved å gi et folk et skriftspråk som styrker identiteten hos en minoritetsgruppe. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme. De som i dag sitter kunnskapsløse og snakker lett nedlatende om den hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med i Blånildalen og opplevd gleden og stoltheten over et viktig utviklingsskritt - med kirkekaffe uten julebrød, men med slakt fra en okse og flere geiter.

Ingjerd og Sigmund Evensen dro til Papua Ny-Guinea med to barn for å arbeide som bibeloversettere. De ble værende 17 år hos umanakainafolket, en liten folkegruppe høyt oppe i fjellene. Innbyggerne levde isolert fra andre og uten eget skriftspråk. Det fikk de av ekteparet Evensen. ”Vi ønsket å reise ut for å bo blant et folk, for å lære av dem, for på en måte å bli født som et lite barn inn i en ny kultur, hvor det var de som hadde alt å tilføre oss. Og så gjennom dette få være med på å gi dem mulighet til å få et skriftspråk som kunne styrke deres identitet som folk”.
Det finnes flere slike eksempler.

Arthur Klæbo skrev om ”Ullstrømper til Afrika”. Boken forteller med varme om de mange som brukte de muligheter de hadde til å sende ut norske misjonærer, men er lite dekkende for dagens misjonsinnsats. Det drives et viktig og relevant arbeid på områder som er helt vesentlige for byggingen av demokrati, framgang og velferd i en rekke afrikanske, asiatiske og søramerikanske land. Spør bare hvor mange statsråder på Madagaskar som har forstått Stavanger-dialekten.

Misjonærer er ikke overmennesker. Ikke ufeilbarlige. De har i løpet av 168 års norsk misjonsvirksomhet i likhet med alle andre vært barn av sin tid. De har, som alle oss andre, gjort sine feil, tatt gale avgjørelser, i enkeltsaker sviktet nestekjærlighets-imperativet.

Det er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til den vestlige verdens globale ekspansjon; politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen.
Misjonsvirksomhetene drev likevel sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig virksomhet. Den bekreftet alle menneskers verdi, og førte til betydelige sosiale reisninger.

I dag ser vi at norske utsendinger mer og mer blir tjenere for den lokale kirke i de land de blir bedt om å komme til. Men det blir færre av dem, en misjonærfamilie koster det samme som for eksempel lønn til nærmere 150 kinesiske medarbeidere.
Nå kommer det misjonærer, prester, fra sør til Norge og tar bolig midt iblant oss. Likevel kobler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Mange blir støtt i møte med mennesker som har ”sett lyset” og som vil misjonere.

Dette henger vel også sammen med sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde sin egen tro som sann i universell betydning, stemples som fundamentalisme, respektløshet og arroganse.

Etnosentrisme og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. På mange områder er det viktig å ha et vedvarende lys på hvordan de kommer til uttrykk
Både i kirken og i all annen virksomhet.
(lørdagskommentar i Klassekampen 30.oktober)

Renvasket? Tillit gjenopprettet?

De visste ikke noe. Tenkte ikke noe. Hørte ikke noe. Leste ikke noe. Og snakket de var det i alle fall ikke sammen.

Som en duett mellom Tone Damli Aaberge i Sogndal og Odd Nordstoga i Telemark. Samtidig, men uten forbindelse.

Norgesmestre i asynkronsvømming på dypt vann.

Det var Justisdepartementets lovavdeling som skulle redde dem inn på det tørre. ”Habile”, sa juristene i regjeringskvartalet. Etterpå. For sent.

Det var de samme juristene som tidligere hadde sagt til Regjeringen i to saker at det juridiske var i orden. Det gjaldt rederiskatten og Opplysningsvesenets fond (innløsning og regulering av festeavgift). Men i Høyesterett opplevde Regjeringen – trolig til sin store forbauselse - nederlag. To saker der det var åpenbart at Regjeringen ønsket helt konkrete løsninger. Det gjorde nok Navarsete og Riis-Johansen også.

Bergens Tidende offentliggjorde i går et brev ovavdelingen har skrevet etter et spørsmål fra Sivilombudsmannen. Det er interessant. Her heter det at det ikke lar seg forene med ”vår funksjon” å uttale seg om gjeldende rett i en sak som er avgjort av et departement. ”Som kjent gir Lovavdelingen veiledning om rettslige spørsmål til regjeringsapparatet”.

Med andre ord. Partsinnlegg. Greit å vite til neste gang

Jussen er viktig – så langt den rekker. Men den kan ikke unnskylde manglende politisk gangsyn. Tillit skapes ikke selv om Justisdepartementet sier at habilitetsregler ikke er brutt. Juss er ingen eksakt vitenskap, heller et hjelpemiddel til å tolke lover ut fra en rekke forutsetninger. Utifra det som de to statsrådene forela Lovavdelingen, kan det godt være at tekniske siden ved habilitetsbegrepet var i orden. Men tillit er ikke et begrep der jussen kan være overdommer.

Egenerklæringen lydernå på ”renvasket”. Men vannet er mudrete og såpa er dyppet i tvil Kanskje har han rett, han som sa tillit er sky som en hjort. Når man først har jaget den bort, varer det lenge før den kommer tilbake

Tvilsomme besøk av Bonus

”Farfar”, sa lille Spørre, ”hvem er Bonus? Hvorfor gir han penger til noen og ikke til andre? Jeg traff to venner i dag. Sjef var veldig fornøyd fordi han hadde fått penger av Bonus , mens Medarbe som jobber i samme bedrift ikke hadde fått noe. Litt senere traff jeg Sjef-2 og Medarbe-2 som begge var glade fordi begge hadde fått penger av Bonus. Jeg skjønner ikke dette, hvem er Bonus, hvor kommer han fra?”

”Bonus kommer fra latin og betyr bra, men det lever han ofte ikke opp til ”, sa Farfar og la hodet i hendene for å se ut som om han tenkte, mens han i virkeligheten var ganske trøtt. ”Egentlig kommer han fra Amerika. Mange nordmenn har emigrert dit, tilbake kom det på slutten av forrige århundre økonomiske misjonærer som het Prestasjonsovervåkning, Kontroll, Evaluering, Målesystem, Opsjon, Kompensasjon – og altså Bonus. De formerte seg raskt og fikk mange korttenkte etterkommere. Brukt fornuftig har de som inviterte dem fått impulser (Spørre blar ivrig i ordboka) og redskaper til bedre styring. I konkrete situasjoner der alle i bedriften har stått spesielt på, har Bonus skapt felles glede. Der Bonus bare er innom Sjef, kan arbeidsmoralen lett svekkes

Spørre avbryter, han er en ivrig avisleser og fanger derfor opp mye som vennene hans, som bare leser flyktige meldinger på nettet ikke får med seg. ”Jeg har sett at (her måtte han ta sats for å få med seg ord han ikke hadde lært i barnehagen) at noen av lederbarna til Kompensasjon og Opsjon på 1990-tallet fikk dobbeltnavn som Ekstrem Grådighet og Kriminell Atferd, mens Medarbe’ene fikk besøk av Ruin og bedrifter ble drept eller truet av Konkurs. Og ble ikke Leder-ætten i både i Norge og andre land smittet av viruset Økonomisk Vinning?”

Farfars lille grønne er skrevet av Sosial Liberal, hun er en slektning av Ole Brumm og sier som han ”ja takk både til Lyserød og Lyseblå – men ikke for meget av noen av dem”. Derfor sier han til Spørre at Bonus i noen sammenhenger har gjort en god jobb, men at 50 års motivasjonsforskning har vist at Bonus og Prestasjon Belønning flytter fokus og driv fra indre motivasjon til ytre motivasjon, og at det jobben innholdsmessig handler om langsomt erstattes av fokuset på penger. B og PB undergraver lett samarbeidsverdier, tillitsbaserte og egalitære relasjoner, flate organisasjoner og selvstendige medarbeidere”.

”Mener du at Bonus ikke bør komme på besøk?” sier Spørre, han rekker ikke å finne frem i ordboka.

Farfar tar sats: ”Bonus er på ville veier hvis han bare går til Sjef. I slike sammenhenger bør Bonus nektes adgang til bedrifter som ønsker å ha et positivt verdigrunnlag og menneskesyn. Hvorfor skal en godt betalt Sjef ha bonus for å gjøre jobben sin best mulig? Ligger det ikke en belønning nok i dette å få brukt krefter og evner i samspill med andre og se at det blir resultater? Hvilke holdninger skapes i en bedrift dersom lederen får besøk av Bonus og de ansatte ikke ser snurten av ham i en situasjon der alle stått på for å nå et bestemt mål? Som tante Rettferdighet alltid har sagt: Det er ikke das Ding an sich som er problemet, det er måten den brukes på”.

Spørre har lært av Farmor at det er viktig å være kritisk, også overfor Farfar: ”Jeg har en venn som fikk besøk av Bonus som sa at dersom han klarte å plukke mer jordbær i timen enn det gårsbrukeren hadde regnet med, ville han få penger. Han var veldig fornøyd med Bonus, han”.

Farfar finner frem et eksemplar av Journal of Organizational Behaviour og leser høyt fra en artikkel av BI-professor Bård Kuvaas:
”En høy fastlønn virker mer motiverende og prestasjonsfremmende enn bonusutbetalinger for ansatte i kunnskapsbedrifter. Resultatavhengig avlønning kan for eksempel øke prestasjonen til jordbærplukkere, selgere og eiendomsmeglere. Mye av drivkraften for å tilby bonus her er at arbeidet i seg selv ikke er så fryktelig spennende. Da kan en ekstra gulrot inspirere til økt innsats. Da kan du få økt kvantitet, men ikke nødvendigvis økt kvalitet (kanskje plukkes flere umodne eller overmodne jordbær)”.

Spørre synes dette høres fornuftig ut. Men han gir seg ikke: ”Når jeg elser lekser, har jeg et mål. Kan det ikke være nyttig at en bedrift får besøk av Målstyring ?
Farfar besøker hver morgen nettstedet http://forskning.no og siterer fra et intervju med administrerende direktør Bjørn Helge Gundersen i Administrativt forskningsfond (AFF

”Det er påfallende at de fleste målstyringsmodellene ender opp med de samme banale prestasjonsmodellene. Enten som et tall, en bokstav eller en firefelts tabell. Et slikt enkeltresultat kan bestemme veien videre for den enkeltes jobb. Det positive er at en slik tilnærming forenkler informasjonsmengden og kan danne grunnlaget for fornuftige samtaler om innsats og utvikling. På den negative siden kan det føre det til ensretting, disiplinering og feilbedømming av mennesker.

Bedriftenes systemer og prosesser er under kontinuerlig debatt og forhandlinger. Det innebærer at de forandres og justeres på og derved også kan ende opp med betydelige målefeil og vridningseffekter som initiativtakerne ikke forutser. Dette har ført til at en ved statistisk etterprøving av metoder og verktøy har vist at de ikke skiller på prestasjoner slik man har tilsiktet, men påvirkes av faktorer som for eksempel rase, alder og/eller kjønn”

”OK da”, sier Spørre, som snart skal legge seg, men har ett spørsmål igjen: ”Hvorfor får politimestrene bonus på toppen av lønnen dersom distriktet gjør en god jobb? .Er det ikke Medarbe Politi som gjør jobbene?

”Jo”, sier Farfar. ”Dette er et eksempel på at noen har helt misforstått Jesu ord i Matteus 25.29 der det står at ”den som har mye, skal få mer, og den som har lite, skal miste det han har”. Dette er eksempel på det moderne menneskes fundamentalisme, anført av Grådig Kapitalisme,der de leser et enkelt bibelord uten å se sammenhenger. Det dreier seg her om et sitat fra Jesu avskjedstale.
I lignelsen om talentene gir mannen som skal dra utenlands, sine tjenere talenter etter det hver enkelt har evne til. Når hele livet er en gave fra Gud, og vi er forvaltere av Guds godhet, da er hver dag en rik mulighet. Og kjærligheten øker jo mer vi tar i mot og gir videre Vi skal bruke våre evner i nestekjærlighetens tjeneste, ikke for egen vinning.
Det er etter disse ordene at Jesus snakker om å gi mat til den som er sulten, ta imot de fremmede,. Se til de syke og besøke dem som er i fengsel. ”Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg”.

Spørre nikker, han går på søndagsskolen og har lært at hva han vil andre skal gjøre mot ham, skal han gjøre mot andre. ”Hva med tippoldefar Kapitalist?” undres han idet han går inn for å legge seg. ”Noen sier han er roten til alt vondt, men flere mener han har skapt vekst og fremgang for alle, om enn i ulik grad”.

”Kapitalist hadde to sønner, Sosial og Grådig. Sosial fikk mange barn, særlig på Vestlandet og Sørlandet. Etterkommerne var samfunnsbyggere som brukte tid og penger til beste for samfunnet, de var nøysomme i forbruk og investerte i nye arbeidplasser. Enda har vi etterkommere. Grådig-slekten har imidlertid formert seg mest og lever i verste velgående”, sier Bestefar. ”Nå må du sove, men jeg går på kino for å se ”Wall Street Money never sleeps”.

Nostalgisk om journalistbløff og oppfinnsomhet

AMMAN: Jeg går i gatene i den jordanske hovedstaden og er plutselig 19 år tilbake i tid, til den gang aviser fremdeles hadde brukbare reisebudsjetter. I Stavanger Aftenblad hadde vi etablert en ordning med korttidskorrespondenter som et ledd i kompetanseutvikling og reportasjetrening fra andre forhold.

I 1991 hadde avisen i noen måneder Kjell Gjerseth stasjonert i Amman. Han hadde en mer variert bakgrunn enn de fleste: journaliststudier, sosiolog, lektor ved distriktshøyskolen i Volda, AKP-ml, sjølproletarisering på Jøtul fabrikker og leder av ulovlig streik i seks uker, journalist i Klassekampen, Tarjei Vesaas’ debutantpris for ”Chakoo” (en roman fra Afghanistan under sovjetisk okkupasjon), og altså journalist i hjembyen.

Så kom den første Gulfkrigen i 1991, og Kjell dekket den fra sitt lille Amman-kontor. Lenge var det håpløst for utenlandske journalister å komme seg inn i Irak. Men så plutselig ble det kjent at Hussein hadde sagt at 20 representanter for verdenspressen skulle få komme inn i se krigens ødeleggelser.

Da reagerte Kjell lynraskt. Han hadde et visum til Irak (gode journalister har også flaks), leide en drosje og kjørte til grensen. Der viste han frem pressekortet og fortalte om Husseuins vedtak og han var en av de 20. Nå var det nok ingen i Irak som hadde ventet at de inviterte journalistene skulle komme inn via den grenseovergangen Kjell hadde valgt, så soldatene på post hadde ikke noen liste over hvem som skulle komme.
>”You are not on the list we have heard”, sa soldatene. "I am here" sa Kjell, viste til visum, og kom seg inn takket være gode talegaver (nyttig journalistisk utrustning).

Det var de store tv-selskapene, CNN, BBC, osv, og verdenspressen med New York Times, Daily Telegraph osv som var invitert. I Bagdad var situasjonen den at all reportasje måte skje på engelsk, via en satellitt-telefon der det satt sensorer og passet på hva som ble sagt og skrevet. Det var høytidelig laget prioriteringslister over rekkefølgen for mediene, for de sto jo i kø når deadline, nærmet seg. Hva gjorde Kjell, som ikke sto på den offisielle listen? Der de andre mediene oppvartet sjefene og prøvde å få gode tider, ble Kjell som en folkets mann venn med teknikerne som hadde ansvaret for driften av satellitt-telefonen. Og de ble så gode kompiser at Kjell fikk meget gunstige sendetider. Jeg spurte aldri om dette hadde skjedd takker være milde norske gaver – i andre sammenhenger kalt bestikkelser – i form av sigaretter eller flasker. Stundom er det like greit slik.

Kjell fikk gode sendetider og Stavanger Aftenblad ble eneste nordiske avis med direkte reportasje fra krigen.

En dag besøkte Kjell ruinene av en melkemelfabrikk som var rakett-ødelagt av amerikanerne fordi de mente det ble produsert kjemiske våpen der. Kjell fant en pose som jeg fremdeles har stående i hylla, merket ”sweetened alban milk powder.”

Kjell hadde vært ute i tøffe situasjoner et par år tidligere. Mange vil huske tumultene i Beijing og bildet av den lille kinesiske studenten foran en stor tank på Den himmelske fredens plass. Vi hadde sendt Kjell til Kina litt før det braket løs. Da det skjedde, ble det ikke tilrådelig for utlendinger å oppholde seg utendørs. Mange utenlandske journalister forlot landet. Men ikke Kjell. Han syklet rundt i byen, meldte seg pr. teleforn direkte til den norske ambassadøren hver 2. time. I tumultene mistet han en sykkel i tumultene og kjøpte en ”ny" damesykkel med handlekurv for 50 dollar.

Slik kunne Aftenbladets lesere bli førsteklasses orientert om hendelsene, bedre enn de fleste.

Klima, skepsis og global enighet

De internasjonale klimaforhandlingene er FNs forsøk på å lage en plan for den globale klimadugnaden: Hvor mye skal klimagassutslippene reduseres, og hvem skal betale for det? København-toppmøtet kom ikke fram til en bindende internasjonal klimaavtale. Nå fortsetter forhandlingene fram mot toppmøtet i Cancún, Mexico, i desember 2010. Tror noen at det vil skje noe positivt der? At ambisjonene i FNs klimakonvensjon fra 1992 vil kunne realiseres?

Klimatoppmøtet i Cancún skal brukes til å vedta en "balansert pakke" som senere kan bygges ut til en juridisk bindende avtale, men viljen til å legge de nødvendige utslippskuttene og pengene på bordet har ikke økt. Enkelte land inntar en hardere linje foran det kommende toppmøtet.

Forpliktende internasjonalt miljøarbeid er for tiden en tapt sak. ”Arbeidet med ny global klimaavtale går baklengs” sier EUs miljøkommisær. Nå sist måtte statsminister Stoltenberg forlate FNs hovedkvarter i Addis Abeba uten noen avtale om hvordan FN-landene kan finansiere kutt i klimagasser i utlandet.

Og uansett ”er tiltakene som diskuteres langt fra tilstrekkelige til at vi skal ha et håp om å kunne begrense oppvarmingen til 2 grader som er målsettingen. vi er på full fart inn i en klimakatastrofe” (Svein Tveitdal, leder av FN-senteret GRID)

Stadig færre tror på den menneskeskapte oppvarmingen. Rogalendingene har sterkest tilknytning til olje- og gassproduksjonen i Norge, og betegnende nok er skepsisen størst her. En nyhetsmelding i dag forteller kanskje litt om hvorfor nordmenn glemmer Arnulf Øverlands ord om ikke å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv:

• Av alle folkeferd i verden er nordmenn minst sårbare for klimaendringer. Det er fattige mennesker i sør som vil merke konsekvensene av klimagassene som rike land har sluppet ut i hundrevis av år.

• Nesten annenhver nordmann mener at klimatrusselen er overdrevet. 25 prosent oppgir å ha endret mening i løpet av det siste året

Det er altså slik at land som bidrar lite til global oppvarming kan oppleve dramatiske endringer, mens vestlige land som forurenser mye, slipper mye lettere i de scenarioer som trekkes opp for selv små økninger i Jordens gjennomsnittstemperatur.

Etter et besøk i Bhutan i april/mai skrev jeg en blogg om at frykten for klimaendringene synes å ha skapt forsterket vilje til i samarbeid å treffe tiltak som vil motvirke utviklingen. Dette gjelder land der klimaendringer vil få enorme konsekvenser selv ved forholdsvis små temperaturstigninger.

Klimaskeptikerne mener de har ”sunne vitenskapelige og politiske argumenter, og det begynner å bli vanskeligere å ignorere dem jo lenger inn i debatten vi går. Klimaet endres, dette er en permanent og naturlig prosess i vår atmosfære".
Svenske Kolingen sa en gang at "jag nekar fakta". men hva sier klimaskeptikerne til at:

• Siden 1980-årene har hvert tiår vært varmere enn det foregående, og jorda er gradvis blitt varmere siden 1950. «Dette er ubestridelig», sier NOAA

• Den høye temperaturen mot slutten av det 20. århundret er godt utenfor usikkerhetsområdet for kurven gjennom hele millenniet (RegClim - "Klimaet i Norge om 50 år")

• Utslipp av klimagasserer en av de fremste årsakene til at vi ikke lever bærekraftig, fremholder WWF

Internasjonale avtaler er avhengige av at Kina, India og USA blir enige. Det ser altså ikke lyst ut. Norge er et foregangsland når det gjelder kvotekjøp og midler bevaring av regnskog (selv om vi her stundom viser et janus-ansikt jfr. min blogg). Det overordnede perspektiv er selvfølgelig at klimaproblematikken må løses globalt. Men det må ikke lulle oss inn i troen på at enten er ikke klimaprognosene troverdige, eller at dersom de likevel skulle være det kan vi kjøpe oss fri fri for tiltak på hjemmebane. Vi bør vise ansvar, gå foran, gjør klimakutt når det gjelder olje/gass og transport og oljefyring, blir flinkere i energiøkonomisering, forsterke satsningen på alternative energikilder.

Jeg har enda ikke fått lest Kjetil B.Alstadsheim bok der han samtaler med Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring. men jeg har lest Jon Bjartnes anmeldelse av den i Alstadheims avis, Dagens Næringsliv. Og det er grunn til å merke seg både

a) hver gang noen foreslår et klimatiltak i Norge, dukker det opp en sosialøkonom på statslønn som ser ut til å ha lært samfunnsansvar av de to minste bukkene Bruse: Ta ikke meg, ta heller broren min, for han er mye billigere enn meg

b)Så lenge Stoltenberg ikke synes han må forsvare Statoil eller norsk oljepolitikk, møter vi en politiker som er utpreget global i hodet, og så altså gjør stor nytte for seg ute i verden.

Åpenhet - så lenge det passer

Myndighetene er i prinsippet for offentlighet, gjerne meroffentlighet. Men realitetene viser at forvaltningen på ulike plan stundom av politiske og andre bekvemmelighetsgrunner bryter intensjonene i Offentlighetsloven.

Jeg skjønner at søkere ikke ønsker navn offentliggjort, men jeg har vanskelig for å forstå at myndigheter som vil stå for åpenhet og gir strenge regler om offentlighet, i mange prosesser synes så være mest interessert i lukkede prosesser der hodejegere finner frem til “høvelige kandidater”.

I noen sammenhenger handler det naturligvis om rene politiske løp. Saken om ny direktør for Språkrådet synes å være en av dem. Et enstemmig styre innstiller en kandidat, kulturministeren gir rødt lys, hvorpå deler av styret trekker seg. I en artikkel i Dagbladet i går skrev den vrakede søkeren, professor Kjell Lars Berge, at Huitfeldt og regjeringen i viktige språkpolitiske spørsmål som for eksempel moms på e-bøker etter hans mening “handler stikk i strid den språkpolitikken de selv har vært med på å vedta”.
Her blir det nok utnevnt en som har større politisk tillit.

Også i den mest sentrale kulturstillingen, direktør i Norsk Kulturråd har det vært reagert på prosessen. Etter at søknadsfristen gikk ut, sa departementet at man gjennom et rekrutteringsfirma ville lete etter nye søkere. Fire dager før utnevnelsen av Anne Aasheim sa departementet at prosessen “pågår fortsatt, og vi utelukker ikke at det kan komme flere søkere som ikke har søkt, men vurderer å gjøre det”.

Under fredagens pressekonferanse der Huitfeldt presenterte Aasheim, sa den nye direktøren at hun først søkte jobben dagen før. Formelt er dette sikkert riktig. ”Endringene statsråden varslet i budsjettet ga svarene jeg trengte for å si ja til jobben”, sier Aasheim. Men tror noen at det før den formelle søknad ble levert ikke hadde vært samtaler om kulturpolitiske holdninger mellom departement og Aasheim?

Jeg tror Anne Aasheim har kvalifikasjoner til å bli en utmerket direktør i Kulturrådet. Men kan den tidligere sjefredaktøren i en av Norges viktigste aviser gå god for den offentlighetspraksis Kulturdepartement her har praktisert?

Jurist Kristine Foss i Norsk Presseforbund kommenterer: ”Departementet har snytt oss for å få vite hvem andre som har vært vurdert i ansettelsen. Vi får ikke vite om Aasheim har konkurrert med Valgerd Svarstad Haugland eller Anne Enger, som begge er navn som har blitt nevnt som aktuelle for stillingen.. Å få vite hvem Aasheim har konkurrert mot, er jo helt avgjørende for å kunne ha en velbegrunnet oppfatning av om hun var den beste kandidaten. Samfunnet fratas muligheten til å foreta en uavhengig kontroll av ansettelsen. Kontroll av ansettelser er en av de viktigste, om ikke det viktigste, hensynet bak regelen om innsyn i søkerlister”.

Altfor ofte synes det som om det er nok for å gjøre unntak at en søker ber om det. Loven sier at unntak kan gjøres, men det skal tungtveiende grunner til. «Generelt ubehag» ved at det blir kjent at man har søkt en stilling er ikke tilstrekkelig, det må, ifølge Justisdepartementets rettledning, kunne påvises at innsyn vil kunne føre til konkret skade eller ulemper.

I sak 2008/260 uttaler Sivilombudsmannen blant annet:
”Offentlige søkerlister er, selv etter at bestemmelsen i offentlighetsloven § 6 nr. 4kom inn, et grunnleggende prinsipp i norsk rett. Hovedregelen er at søkerlisten er offentlig. Det må kreves en særskilt begrunnelse for å gjøre unntak, i tillegg til at vedkommende søker må ha anmodet om og begrunnet at navnet ikke skal framgå av den offentlige søkerlisten. Det betyr at en søkers anmodning og begrunnelse for å bli unntatt fra søkerlisten er en nødvendig, men ingen tilstrekkelig grunn for å gjøre unntak. Videre skal det vurderes om søkerens begrunnelse anses tilstrekkelig tungtveiende sett opp mot hensynet til allmennhetens behov for innsyn og kontroll med tilsettinger i forvaltningen (meroffentlighetsvurderingen). At stillingen er av særlig offentlig interesse er ett av flere momenter i vurderingen av om en søkers ønske om ikke å stå på den offentlige søkerlisten skal imøtekommes, idet terskelen for å unnta navn fra søkerlisten antas å være høyere ved tilsetting i slike stillinger”.

Makter og myndigheter på ulike plan i forvaltningen bør bli mer bevisste på å følge disse retningslinjene.

Sparegris med flekker og sprekker

Nytt på nytt på nytt - eller om att og om att og om att: Det kommer stadig flekker på og sprekker i den utvendige glasuren på vår nasjonale sparebøsse, Oljefondet. Den gamle historien om at teori er teori og praksis er praksis, and never the twain shall meet. Omverdenen hører nok hva vi sier, men de ser hva vi gjør. Det er ikke alltid et vakkert syn.

Petronila Chumpi er kommet fra Peru til Norge og bringer med seg følgende budskap: ”Det er skandaløst. Rike land som Norge har en svært dobbeltmoralsk rolle ute i verden. De kjøper seg fri fra ansvaret ved å late som om de støtter både urfolks rettigheter og bevaring av regnskogen. For samtidig bruker de enorme mengder penger på å ødelegge nettopp disse to tingene”.
En representant for urfolket sier ifra om at Norge tjener penger på industrielle utslipp og lekkasjer av olje og flytende gass, ødeleggelser av land, territorier og naturressurser.

Hun er ikke alene. Det er mange og mangt på klagelisten:
Urfolk i Guatemala – investeringer i selskaper ansvarlig for gruvedrift som fører til store miljøskader, helseproblemer, hudproblemer og hårtap hos barn, sprekker i hus, brønner som tappes).
Urfolk i Brasil - store demninger for gruvedrift kan sette et areal tilsvarende 11.000 fotballbaner under vann og skape avskoging.
Vest-Sahara - investeringer i gjødselseskaper med eksport som er i strid med internasjonale lover ettersom den ikke kommer lokalbefolkningen til gode.
Burma - oljeinvesteringer i prosjekt gjort det mulig for militærjuntaen å starte et ulovlig atomvåpenprogram.
Sudan - eierinteresser i oljeselskaper som skal ha medvirket til krigsforbrytelser i Sudan.
Bredt internasjonalt – investeringer utenlandske spillaktører som Unibet, Betsson og Ladbrokes som alle driver blant annet med nettpoker og gamblingsvirksomhet på nett, ulovlig i Norge.
Osv, osv.

Viktige skogområder i Amazonas, Kongobassenget og Sørøst-Asia får 2,2 milliarder kroner i 2011 fra Norge til bevaring av regnskog.
Viktige skogområder i Amazonas, Kongobassenget og Sørøst-Asia er områder der Oljefondet ved årsskiftet hadde investert 11,2 milliarder kroner i selskaper som anklages for å påføre stor skade på regnskog og urbefolkning.

Det spanske oljeselskapet Repsol forurenser og skaper store problemer for urfolk. Her har oljefondet har investert stort i, 2,8 milliarder kroner - en tidobling siden 2007, da Regnskogfondet først varslet oljefondets etikkråd om saken.
Det siste tall jeg har sett for sparegrisen vår er 2.910 milliarder kroner , nærmere 600.000 for hver innbygger i Norge. Snart runder vi 3000 milliarder. Det er penger vi har tjent på å utvinne og selge olje, og fra det vi har tjent på å investere denne oljeformuen på de globale finansmarkedene. Avgående sjef i Norges Bank, Svein Gjedrem, regner med at sparegrisen er dobbelt så tykk om 10 år. Våre etterkommere vil neppe ha grunn til å spørre som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»

Jeg misunner ikke Etikkrådet når det gjør sine vurderinger og anbefalinger I sparegrisen vår ligger det aksjer i over 8.000 selskaper over hele verden. Norge deltar i et finansolympisk hinderløp med så mange prøvelser at det er umulig å ikke snuble i flere av dem uansett retningslinjer, god vilje og etikkråd.(Jeg har skrevet mer om dette i bloggen "Olje, fond, etikk og ansvar")

Koblingen mellom oljerikdom og det globale fellesgodet klima gir Norge et særskilt ansvar til å bidra i kampen mot fattigdom også med langsiktige investeringer. En kamp mot sparegrisens fedme vil neppe fenge særlig oppslutning. Men vår store Lotto-gevinst (vi har ikke en gang tatt lodd) burde tilsi at vi ikke kan være fornøyd med den ene prosenten som går til bistand, eller hjelp til selvhjelp som det egentlig bør hete og være.

Og – kan vi ikke i det minste motvirke at lokalbefolking og miljø blir sittende med store miljøkostnader påført av selskaper som Oljefondet har vært inne i? Støtte til "fri rettshjelp" vil i slike tilfeller være en god og etisk måte å ivareta interessene til de som får merke kostnadene ved uetisk forretningsdrift. Her har Regjeringa et ansvar for å etablere mekanismer som sikrer at de berørte kan få prøvd sakene sine for nasjonale eller internasjonale retts- og tvisteinstanser.

Aktivt eller passivt – gjennom våre finansielle operasjoner gjennom Oljefondet driver Norge politikk. Det er viktig å erkjenne at vi ikke bare sliter med å leve opp til idealene men også bevisst opptrer med et Janus-ansikt overfor verden. Da bør kanskje de store honnørord og egenerklæringer ikke sitte altfor løst.

Møter med Sima Samar

14.januar 2008, Kabul. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ankommer hotell Serena, ’”Første punkt på utenriksministerens offisielle program var et møte med Sima Samar, lederen for den afghanske menneskerettighetsorganisasjonen. Møtet med Samar begynte ca kl 17.40. ….Møtet hadde vart i ca en halv time da deltakerne hørte støy ovenfra. De forstod ikke umiddelbart at hotellet var under angrep og prøvde å fortsette møtet. Ca kl 18.15 (14.45) hørte de en kraftig eksplosjon etterfulgt av intens skyting”.
Det var neppe tilfeldig at Gahr Støre ville møte Sima Samar først under sitt besøk i Kabul. Og det er ingen tilfeldighet at Sima Samar i dag er en av favorittene til å få Nobels fredspris.

Hun er lege og menneskerettsforkjemper og leder Afghanistans uavhengige menneskerettsorganisasjon, som Kirkens Nødhjelp var medvirkende til å få i gang. Jeg hadde gleden av å møte henne i 2003, i et Kabul som var betydelig fredeligere enn i dag - jeg kunne uproblematisk gå rundt i gatene. Hun har kjempet for kvinners rettigheter i en årrekke.

-I Afghanistan er man nå i ferd med å bevege seg fra skarpe våpen til forhandlinger, og i den prosessen er kvinnerettigheter et følsomt tema. Hvis nobelkomiteen ønsker å bety noe, kan den velge å stille seg bak en person som slåss nettopp for dette. En pris til Sima Samar ville presse både på regjeringen til Hamid Karzai og på det internasjonale samfunnet til å legge betydelig større vekt på menneskerettigheter, sier Kristian Berg Harpviken, direktør i Fredsforskningsinstituttet.

Jeg møtte Samar i egenskap av styreleder i Kirkens Nødhjelp og fordi hun i mange år har arbeidet nært sammen med KN. Det var sterkt å høre henne fortelle om et liv i kamp for kinners rettigheter, i kamp mot Taliban.

”Vi kan ikke få fred, demokrati og utvikling i Afghanistan før kvinnene blir dyktiggjort og krenkelsene av deres menneskerettigheter avsluttes. Derfor satset jeg mye på utdannelse for jenter, ved siden av den medisinske hjelpen til folk. Taliban mislikte dette, og derfor måtte jeg stundom lage skoler i private hjem, eller jeg måtte si at det gjaldt undervisning på et langt lavere nivå enn den som virkelig ble gitt”Simna Samar møtte motgang, forfølgelse og trusler. Men hun var modig. En gang hadde en offiser beslaglagt en lastebil med byggemateriell og proteinrik kjeks fra Norge. Hun minnet ham om at kona hans lå på klinikken hennes for behandling, og krevde at lasten ble frigitt. ”Neste dag fikk jeg alt tilbake”.

Hun kritiserte fundamentalistisk islam, sharialovene og bruken av burka – når den ble truet på kvinnene. Talibanske trusler ble farligere og farligere, og hun måtte flyktet til Pakistan og fortsatte arbeidet derfra.

I 2002 kom hun tilbake og ble visepresident og minjster for kvinnespørsmål. Men hennes kritikk mot sharia og fundamentalisme og undertrykkelse av kvinner møtte så stor motstand at hun valgte å gå av en tid etter at jeg snakket med henne. Da ble hun leder av menneskerettighetsorganisasjonen, samtidig som hun ledet arbeidet med fire sykehus, 12 klinikker og 60 skoler.

Vi snakket naturlig nok mest om Kirkens Nødhjelps arbeid i landet. KN har jobbet i Afghanistan siden 1979 og har kontorer i Kabul og Meymaneh med til sammen 50 ansatte. Sima Samar har vært en viktig rådgiver særlig når det gjelder likestilling mellom kjønnene og ikke-diskriminering, beredskap og respons ved katastrofer, og forebygging og håndtering av konflikt. KN arbeider også med matsikkerhet, vann og fornybar energi og utvikling av landbruk.

Kirkens Nødhjelps overordnede mål i Afghanistan er å bedre levekårene for utsatte og marginaliserte mennesker gjennom bærekraftig bruk av lokale krefter og naturressurser i integrerte landsbygdutviklingsprosjekter

Hennes avskjedsord var relatert til at jeg hadde fortalt om min opplvelse av et enormt antall opiumsvalmuer på veien fra Pakistan: ”Vi har omtrent 90 pst av verdens opiumplanter. De som står bak narkotikahandelen er like farlige som fanatiske islamister og må bekjempes like aktivt".

Sima Samar har mottatt et tosifret antall priser og utmerkelser for sitt arbeid. Får hun en ny anerkjennelse i dag?

Juss og habilitet - og politikk

Når en statsråd må be Justisdepartementets lovavdeling om en habilitetsuttalelse, har vedkommende et problem – uansett svar. Politikk er stundom mer enn juss, og juss stundom mer enn politikk. Det kan finnes betydelig uenighet om når det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til upartiskhet.

Regjeringens største habitetsproblem gjelder etter min mening ikke først og fremst Navarsete, Riis-Johansen og Meltveit Kleppa, og slett ikke Gahr Støre. Fordi Fiskeridepartementet er uinteressant for de fleste ikke-fagfolk, og dermed lite sexy, har statsråd Lisbet Berg Knudsen, med klare eierinteresser i fiskeri-Norge, sluppet lettvint unna medienes søkelys.

De tre Sp-statsrådene var ikke inhabile på sine respektive områder, selv om Senterpartiet har mottatt store, ulovlige pengebidrag fra Eidsiva Energi og Troms. Det mener Justisdepartementets lovavdeling.

Så enkelt er det ikke, sier opposisjonen. ”Lovavdelingen er ingen objektiv autoritet. Den har til oppgave å ivareta regjeringens interesser” fremholder leder Anders Anundsen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Lovavdelingen gjør et solid arbeid og er et godt avklaringsinstrument. Tolkningene er veiledende, ikke bestemmende. Regjeringen driver politikk. Men både når det gjelder saken om rederiskatten og om Opplysningsvesenets fond (innløsning og regulering av festeavgift) gikk Regjeringen – som støttet seg på lovavdelingen – på nederlag i Høyesterett. To saker der det var åpenbart at Regjeringen ønsket helt konkrete løsninger.

Jussen er viktig – så langt den rekker. Men den unnskylder ikke manglende politisk gangsyn. Tillit skapes ikke selv om Justisdepartementets lovavdeling sier at habilitetsregler ikke er brutt.

Jeg tror at Sp-statsrådene snakker sant om sin uvitenhet i den aktuelle saken, men det som har skjedd kan bidra til en økt politikerskepsis.

Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen ble statsråd etter valget i fjor høst. Hun kom fra jobben som fiskeoppdretter i familieselskapet Sinkaberg-Hansen AS og har hatt en rekke styreverv både i og utenfor næringen.

Hun er flere ganger blitt anklaget for inhabilitet, som da hun foreslo en forskrift som gir fylkesmenn mulighet til å sette søknader om etablering og utvidelser av oppdrettsanlegg foran alle andre saker og hastebehandle dem. Særlig Miljøverndepartementet var svært kritisk til forslaget fordi det kan innebære at miljømyndigheter ikke får mulighet til å vurdere søknadene.

Statsråden ville fryse gebyrer for et selskap hvor hun har åpenbare økonomiske interesser på eiersiden. Justisdepartementets lovavdeling sa at fiskeriministeren var inhabil til å behandle de omstridte milliongebyrene en rekke oppdrettselskaper risikerer å måtte betale for brudd på lovverket. Men fiskeriekspertene mener lovavdelingens vurdering er langt mer omfattende enn statsråden selv tolker den. De fremholder at statsråden har ingen særlig mulighet til å håndtere oppdrettsaker etter dette, verken individuelle saker eller generelle.

Den som følger med i det som skjer rundt omkring i norske kommuner, ser at habilitet er et spørsmål som tas lett på i mange sammenhenger. Små kommuner, nære relasjoner, ”noen snakker sammen”, samme person sitter ved flere sider av bordet. Og det nasjonale bildet er blitt mindre oversiktlig og gjennomsiktlig. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer.

Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste professorer på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning av inhabilitetsreglene.

Sivilombudsmannen Arne Fliflet gjør en glimrende jobb i dette landskapet. Han registrerer tvilen, skepsisen og endog mistenksomheten overfor motiver og avgjørelser på toppen: ”Selv om det ikke skulle være grunnlag for dette, er det nødvendig at tilliten til forvaltningen styrkes”. Dette gjelder også politikere.

Jeg tror denne tilliten styrkes dersom fiskerministeren får hjelp til å se at hun bør fratre. Og enkelte statsråder må bli flinkere til å lese både eposten og det som står med liten skrift i landsstyremøtepapirene.

Et stk. "skam" - resten kan vi leve med

1. Utgiftssiden på årets stats budsjett er 960 milliarder kroner. Det er nesten 200.000 pr.nordmann. 128 milliarder ( 7,4 milliarder mer enn det handlingsregelen legger opp til) er oljeinntekter. Det betyr 25.600 kr på hver enkelt av oss.

2. Norge er et krav- og rettighetssamfunn. Kravene følger eksponentialfunksjonen ( beskriver en stigning som ikke er jevn. men som blir stadig steilere). Historisk var pliktene overveldende i forhold tilrettighetene. Balansepunktet er nå passert med god margin.

3. Antall interessegrupper øker i samme takt som medisinske nyvinninger, og er blitt en sterk utgiftsdrivende faktorer på statsbudsjettet.

4. ”Stø kurs ” (Regjeringen) – men mot hva? ”Økende klimagassutslipp og fortsatt tap av naturmangfold” (Natur og Ungdom). ” Ingen penger til CO2-håndtering på Kårstø” (Bellona).

5. Milepæl: For første gang på 2000-tallet legges frem et statsbudsjett med innstramming (0,2%, men likevel).

6. Alle skal med. Få ordentlige prioriteringer, men masse klaging på at gode formål ikke har fått mer. ” Sosialdemokrati med nogo attåt, har ikke politikere som evner eller tør tenke langsiktig (Jan Arild Snoen i Minerva)

7. Hovedsatsing: ”Holde arbeidsledigheten og rentesatsen lav” (statsminister Stoltenberg). Gode muligheter for at dette lykkes.

8. a) Ingen overraskelser i LOs kommentar : ”Et budsjett for arbeid og sysselsetteing” (Roar Flåthen)

b )Ingen overraskelser i opposisjonens kommentarer: ”Vi må skape mer, ikke skatte mer” (Høyre). ” De eldre blir taperne” og ” Fører til mer harryhandel i Sverige” (Frp). ” altfor dårlige på miljø, på kunnskap” (Venstre). ”Skuffet over bistandskutt og mangel på et skikkelig løft for en verdig eldreomsorg” (KrF).”En milliard til krigen i Afghanistan, men bistands-kutt” (Rødt).

c)Ingen overraskelser i organisasjonenes kommentarer: ”Behov for en avgiftsrevolusjon” (NAF). ”Mange kommuner må foreta tøffe prioriteringer” (KS). ” ikke et budsjett for de sykeste gamle” (Norsk Sykepleierforbund). ” bidrar ikke til at flere funksjonshemmede kommer i arbeid” (FFO). ” Svikter asylsøkerbarna nok en gang” (Redd Barna).”For svak styrking av innsatsen motg fattigdom” (FO). ” Nå er vi lei av fine ord om motivasjon og praksisretting” (Norsk Elevorganiosasjon). ”Krever flere lærere” (Utdanningsforbundet) ”Skuffende” (Norsk Kulkturskoleråd). ” gjør lite for å fornye Norge og skape flere arbeidsplasser for fremtiden” (HSH). ”Avgiftsøkningen uansvarlig og en gavepakke til Systembolaget og smuglere” (Vin - og brennevinleverandørenes forening). ” Savner djerve grep for å styrke konkurranseutsatt sektor” (Norsk Industri). ” Jens fyller ikke bassengene i år heller” (vestlandskommuner”.” Urimelig at 30 prosent av pensjonistene skal betale mer i skatt for å dekke inn andres skattelette” (Seniorsaken). Osv, osv, osv, osv.

9. Og alle hjerter gleder seg: ” To uker ekstra permisjon til far, nå også når mor er uføretrygdet”. ”En milepæl for countrymusikken”. ”Flere får gratis barnehage”. ”Bibliotekene får 2 mill. til dataspill”. ”Styrket tannhelse i distriktene”. ”Norsk Rockforbund roser kulturministeren”.

10. Minst perspektivrikt:Miljø- og klimapolitikken.

11. ”Seier’n er vår”: Den kulturinteresserte, miljøbeviste far er budsjettets vinner. Taperen er den røykende, netthandlende pensjonisten med høy inntekt (Dagbladet).

12. Spenningsmomentet: Det mest spennende i finanstalen til Sigbjørn Johnsen var om han skulle si tjue ølløv eller elleve (Svein Th. Marthinsen).

13. Ord for dagen:
"Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad"
(Thomas Kingo, 1674)

14. a) Budsjettet er solid, men mangler perspektiver. Det er godt tilpasset dagens Norge. Det kommer til å vedtas med lite hyl og skrik og få endringer.

b) Til de ansvarlige opposisjonspartiene: Alle påplusningsforslag må finne en reduksjons-motpost eller sannsynlig inntektsøkning.

PS: ”Vår ære og vår finansielle makt har oljefunn oss skapt” (fritt etter Nordahl Grieg). I stedet for å dele gevinsten i naturens Lotto med flere, bruker vi den til stadige forbedringer av egen velstand. Heller enn å svekke bistandsstøtten burde målsettingen være å øke den.

På dette ene punktet er budsjettet for 2011 en skam

Åndelig kvakksalveri

”Kreftpasienter skal ikke ta cellegift”. ”Kristne behøver ikke å være syke”, ”Funksjonshemmede barn er Guds straff for foreldrenes synd”. "Mange er syke og har ikke peiling på at de kan vandre i guddommelig helse”.

Sitatene er tillagt den omstridte amerikanske helbredelsespredikanten Thurman Scrivner, som har fremført sitt budskap på tv-kanalen ”Visjon Norge”. Selv om de skulle bare tatt litt ut av sin sammenheng, som kanalleder Jan Hanvold hevder, er det ikke vanskelig å skjønne reaksjoner fra f.eks. generalsekretær Jarl Ovesen i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO):

”Jeg vet at en del søker til miljøer som tilbyr forbønn. Det skal de få lov til. Men de må ikke komme i en situasjon der de selv bli påført skyld for at helbredelsen ikke inntreffer. Jeg vet at mange kan oppleve slik forkynnelse som en krenkelse. Men jeg ønsker ikke forbud mot helbredelsesforkynnelse eller forbønn for syke.”

Såkalte helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.

Kirken tror på helbredelse ved bønn, tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.

Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.

Derfor er det også at Den norske kirke gjerne tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.

Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.

Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.

Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.

Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.
Snåsamannen, Jorald Gjerstad, sier på sin måte:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.
– Men ein stad må jo krafta kome frå.

Høstjakten er over

De hadde ham nå. Dagfinn Høybråten.

Høstjakten sluttet like raskt som den begynte. Røster i KrFs øvre sjikt – det er ikke nødvendigvis så høyt dersom taket er lavt – talte fra mellomgulvet under løfte om kildebeskyttelse. Dannet, men klart nok, uten kryss og b.

Det var som å stikke hull på en gul ballong. Bebreidelsene mot formann Dagfinns lederstil veltet ut. Han hadde både skjelt ut nære medarbeidere, slått ned alle kritiske røster og sendt SMS. Trolig var det dekkende for hvordan de anonym skarer hadde opplevd det. Og like trolig ga formann Dagfinn en for egen del korrekt beskrivelse av hvordan han opplevde denne situasjonen: ”Jeg kjenner meg ikke igjen”.

”Du må ikke være så sint!” sier Marie stundom til meg. ”Jeg er ikke sint, jeg engasjert”, svarer jeg. ”Men du høres sint ut”. Og da gjør jeg nok det. Kommunikasjonens ABC er enkelt. Det er ikke det du sier, men det andre hører som setter dagsorden. Ikke det du mener du gjør, men det andre ser.

Jeg er ingen beundrer av dem som skjuler seg under anonymitetens kappe og fyrer av skyts av ulike kaliber. Feigt. Og da noen prisversdig nok stod frem, var det to harvært’ere. En avgått Kristiansand-ordfører og en ditto stortingsrepresentant fra Hordaland. De løp ikke den store risikoen.

Feigheten forteller om svakheter i KrF-kulturen. De skikker seg like med den politiske partiverden for øvrig. Selv om man har forsøkt seg med intern konfliktløsning, så noen seg tjent med bakholdsangrepet i åpent lende. Trolig med ønske om å gjøre det beste for partiet, andre steder hender det at også personlige ambisjoner er medvirkende. I alle fall har man ikke holdt seg til formaningen i Matteus 5.37: ”Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mere enn dette, er av det onde.”

Politikk minner om sjakk: Det første trekket avgjør ofte det siste. Dagfinn Høybråten kan sin bibel og var intelligent nok til å skjønne at bak trykksverten i Aftenpoosten stod hans mene tekel ufarsin. Usynlige hender hadde skrevet hemmelighetsfulle ord på avisveggen slik det skjedde ved kong Belsasars gjestebud (Dan 5,5 og 24–30), og som profeten tydet slik: Mene – 'tellet' har Gud ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det. Tekel – 'veid' er du på vekten og funnet for lett. Peres (=ufarsin) – 'delt' er ditt rike og gitt til mederne og perser. I dette tilfelle mellom de dypt konservative og de som synes han er forsiktig og lite karismatisk.

Så langt jeg kan se har imidlertid ikke Høybråten endret seg siden han ble valgt.

Politikk minner også om fotball. Laget kan kaste trenere slik det skjedde med Valgerd Svarstad Haugland før valget i 2005. Men etter et lite oppsving uteblir resultatene i det lange løp, stundom ender det med nedrykk. KrF-laget har problemer med alderssammensetningen, grunnfjellet er i ferd med å gå i oppløsning. Også spillestilen byr på utfordringer: skal man holde seg i det meget spredt befolkede området på midtstreken, eller prøve seg med dobbelt tango med "et skritt hit og et skritt dit, men så kjem det je itte kainn". Problemene løses uansett ikke gjennom et lederskifte, selv om den nye sjefen vil få samme etternavn som den forrige landslagssjefen

Dagfinn Høybråten går – fordi han er en politisk meteorolog som skjønner hvilken vei vinder blåser. Denne gangen kraftig i mot. Han innså umiddelbart at dagene fremover ville bli preget av telefoner fra partifeller,journalister som i flokk ville lage oppslag på KrF-ere som etterhvert våger seg frem,og endelig kommentatorenes enig og tro til Høybråten faller: Når går han? Svaret kom raskt, i beste Dagfinn-stil:I 2013er det helt over og ut i norsk politikk. Lederskiftet skjer i 2011. Så får han trolig fred, og krokodillene vil kunne ta frem lommetørklærne.

En lederstil som kan gå godt for en faglig sterk statsråd, en dyktig rådmann eller leder av Rikstrygsdeverket, er ikke nødvendigvis den beste for en lagbygger i et konglomeratisk parti med spenninger og høy følelsesterskel.

Når øyeblikkets kjedeligheter raskt er glemt, vil imidlertid Dagfinn Høybråtens hans ettermæle være: En av de norske politikere som har bidratt til størst endringer i norsk hverdag – og med effekt også i utlandet. Stikkord: Røykeloven. I det perspektivet blir øyeblikket smått.

KrF istemmer nok med Terje Vigen: Best var det, kan hende, det gikk som det gikk, - og så får du ha takk da, Gud.