Kirke og kultur - om å forvalte det som ikke er til salgs

Rogaland Teater hadde høy prestefaktor og det allmenne prestedøme var godt representert under gårsdagens ”Haugtussa”. Den påfølgende samtale mellom forfatteren og garborgianeren Tor Obrestad og biskop Erling Pettersen var nok et trekkplaster. Men egentlig tror jeg at lignende seanser etter hver eneste fremsyning av av denne ”forteljande borg for Veslemøy sin vonde og gripande reise gjennom den umoglege kjærleiken” (teatersjef Arne Nøst), ville ha økt opplevelsesverden av et en allerede fremragende forestilling.

Møtet mellom teatret, litteraturen og det kristne verdigrunnlaget var kort (tematikken tatt i betraktning), men godt. Bare denne sluttformuleringen fra biskopen viser det universelle i Garborg: ”Han har bedre enn noen i vår tid satt navn på de ting som nyreligiøsiteten har brakt inn i landet”.

Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur.
Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter. Gårskveldens møte på teatret var en flik av dette nye scenebilde.

Da vi i Den norske kirke for noen år siden fikk utredningen ”Kunsten å være kirke”, ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I en stadig mer gjennomkommersialisert tidsalder er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Å forvalte det som ikke er til salgs.

Kirke og kultur deler en felles forutsetning; mennesket er i bunn og grunn et åndsvesen. Når kommersielle aktører henvender seg til hjertene våre, er det lommebøkene våre de vil ha tak i. Men menneskelivet er mer enn kjøpekraft og konsum, og kirken og kunsten er samfunnslivets urokråker som minner oss om vårt opphav og vår målsetting.

Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden. Teksten fra Filipperne 4.,8 som i alle år hang utenfor redaktørkontoret mitt i Stavanger Aftenblad, er et godt program både for media og samfunn :"Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det”.

Frem for kompromissene

 

Bispemøtets preses, Helga Haugland Byfuglien i Borg, flankert av biskop Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg og Erling Birkedal, leder av IKO - Kirkelig Pedagisk Senter, Oslo


Øyelokkene var tyngre, gjespene mer åpenbare – men det ble en morgen også den femte dag i kirkemøtet. Innstillinger fra de syv komitéene kom og ble diskutert.

Det ble lunsj, og innstillinger kom tilbake. Nye innstillinger kom, nye kommentarer kom. Orienteringssaker ble applaudert. Innstillinger kom tilbake, revidert. Spørsmål og kommentarer. Raske komitémøter avklarte, noen ble hørt, andre ikke – noen av dem trakk seg (”jeg kan trekke forslaget om døden og sånn”), andre sto på og ville ha bemerkningene med i den videre saksbehandling i Kirkeråd og til teologisk kvalitetskontroll i bispekollegiet.

Og det ble middag (kl.21.00) og kveld en eller annen gang,

Dagens spørsmål: Har noe kirkemøte noen gang bestått av noe annet enn kompromisser og vage formuleringer? (Jens Bjelland). Trolig er svaret nei. Men Thorvald Stoltenberg, mannen med frokoster og godisglass, har sagt at kompromisset har for lav status. ”Det å ikke ville fire en tomme vil alltid skape konflikter”. Men så har han da også vært fredsmegler på Balkan. Fullt så urolig er det ikke i Tønsberg.

Spørsmålet om å innføre svart som liturgisk farge Langfredag, skapte debatt, men fikk ikke stor nok oppslutning.

Etterhvert økte kaffetørsten.

Dåpsliturgien ble krevende. Skal det stå at ”de er født med menneskehetens synd og skyld” som i dag? Eller ”synd og død”, eventuelt ”synd og evig død”? Frem og tilbake, og flere avstemninger. Det ble ”synd og død”.

Biskop Halvor Nordhaug prøvde seg med en vri på komitéens innstillinmg. Bispekollega Laila Riksaasen Dahl likeså. Heller ikke Anne-Lise B. Ording fikk medhold. Ording er et kjent navn i kirkehistorien. Johannes Ording var en omstridt liberal teolog og da han ble ansatt som professor i 1906 gikk kirkeministeren og den konservative professor Sigurd Odland sa fra seg sin stilling i protest. Opprettelsn av Menighetsfakultet ble en direkte følge av dette.

Det er mange kjente kirkenavn i forsamlingen. Halvor Nordhaug er sønn av biskop Ole Nordhaug, Andreas Henriksen Aarflot er sønnesønn av biskop Andreas og sønn av teologiprofessor Jan Olav. Tidligere nobelkomitéleder Ole Danbolt Mjøs bærer sitt mellomnavn med stolthet, det vrimler av Danbolt’er i wikipedia. Hans fetter, biskop Ole Danbolt Hagesæther (sønn av biskop Olav Hagesæther), gikk nylig av i Bjørgvin. Han har ikke noe teologbarn, men datter Ingvild Hagesæther Foss i Stavanger kom inn i Mellomkirkelig Råd.

Gabriel Eikli (fra Nidaros) er et navn mange i Misjonssambandet vil nikke gjenkjennende til. Derimot finnes det ingen Wisløffer. Mellomkirkelig leder Kjetil Aano har en far med fortid på Stortinget (KrF) og en svoger som nå går av som gruppeleder for Stavanger Ap på et passende tidspunkt i forhold til ny domprost i byen. Og endelig – lederen i Bjørgvin bispedømmeråd, Magne Skjeldal, er bror til langrenns-Kristen.

Fra debatten har jeg notert at ”kjølerom er en het sak”,"innlemme"" er bedre enn "ta inn i", vi skal fremdeles be for Jerusalem, men uten stammer. Miskunne er bedre enn forbarme, en minikanon handler ikke om kystartilleri men er en samling sentrale bibelske tekster. I debatten om askespredning ble Harald Askeland tilbudt talerstolen.

Fristen for begravelse etter dødsfall ble utvidet fra 8 til 10 dager, med muligheter for forlengelse dersom f.eks. en bror trenger noen dager ekstra for å komme seg hjem fra Australia. Men som en kirkeverge sa: "Når familien ber om utsettelse fordi man dager etter dødsfallet har planlagt en tur til Syden som man gjerne vil gjennomføre,regner vi ikke det som tungsveiende grunn".

Bots og bededag vil trolig fremdeles hete så, bots og bønnedag ble nedstemt. Ingen trodde at betegnelsen bedehus vil forsvinne. Et forslag om at presten kan si "noe kortfattet om den aktuelle dåpshandling" ble nedstemt, kan det skyldes tvil om prester kan fatte seg i korthet? Etter flere ganger å ha henvist til punkt b), mente Henny Koppen fra BBjørgvin at også på kirkemøtet trenger man å be ofte.

Det ble langt, komplisert og etter min mening ikke alltid like viktig. For å si det som det er: Jeg la mitt liturgiske liv i hendene til preses Helga på Borg-benken og fulgte henne der jeg ikke hadde sterke synspounkter. Men i St.Petri i Stavanger kommer vi nok fremdeles til å håndtere dåpslysene slik vi har pleid å gjøre, selv om Kirkemøtet antyder at det burde gjøres litt annerledes.

Kirkemøtet er en kondisjonsprøve. "Støttestrømper anbefales sterkt til neste års KM!" (Anne Bergsrønning Eid).

Ungdommen har nå lært seg valgtaktikk. Da de to siste medlemmene i Kirkerådet skulle på plass, var det flere unge kandidater Men de trakk seg i tur og orden og ba oss stemme på Helene Bjerkestrand fra Tunsberg¨- som ble valgt med strøst stemmetall. Kristin Gunleiksrud fra Oslo som tapte lederkampoen med én stemme, ble den andre. Klarft kvinneflertall både i Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd,med begge lederne er menn. Det hjelper at preses er kvinne, men jeg holder det ikke for usannsynlig at kirken i en ikke fjern fremtid må ha kvotering for å få inn menn.

Alvorlig konklusjon så langt:Det er utrolig mye flotte folk på Kirkemøtet, de tar sakene alvorlig, gjør en glimrende jobb i komitéene, argumenterer godt, mange har et glimt i øyet og snert i replikken - som f.eks. dirigenten Dag Landmark fra Gjøvik, strålende! Lekfolket markerer seg, biskoper kan bli nedstemt og er dessuten langt fra enige i mange saker. De synger med andre ord ikke gregoriansk, som er enstemmig liturgisk sang uten harmonier.

Og vel kan en tenke at det blir mye diskusjon om enkeltord og setninger før eller etter eller slett ikke. Men liturgier skal være slitesterke, ikke noe man forandrer tredjehvert år. Derfor må de jobbes med, kvalitetssikres - det er dette som skjer her i Tønsberg. Jeg er imponert-

Vedtak og endelige komitéuttalelser vil nok bli å finne på kirken.no. Jeg lukker pc'en fra Tønsberg, etter lunsj i morgen bærer det hjem til Stavanger. Nu hvil deg, kirkemøtedelegat, det er fortjent.

Lang dags liturgi mot natt

Gjenvalgte ledere Anne Dalheim, Samisk kirkeråd, og Kjetil Aano, Mellomkirkelig råd

Og det ble morgen på Kirkemøtets 4.dag. ”Ordning av hovedgudstjenesten” - mange synspunkter, gode synspunkter.

Det ble lunsj og ettermiddag og mer hovedgudstjeneste og noen prøveavstemninger – hvoretter komitéen gikk til sitt og vurderte de 21 forslag som kom frem. Endelig innstilling senere. Deretter nattverdliturgi. Deretter dåpsliturgi.

Det ble kveld og middag (de har et glimrende dessertbord her på Quality i Tønsberg) og nye seks komitémøter med start kl.21.30. Kveldssamling etter kl.23.

Mange valg i dag. Både leder for Mellomkirkelig råd, Kjetil Aano (avtroppende sjef i Det Norske Misjonsselskap, med kurs for prostestilling i Stavanger) og leder i Samisk kirkeråd, Anne Dalheim, Nord-Hålogaland, ble gjenvalgt. Geistlige medlemmer av Kirkerådet ble Anne Berit Espeset, Stavanger, Stein Reinertsen, Agder, Elisabeth Thorsen, Oslo, og Kjartan Bergslid, Nidaros (etter loddtrekning med Terje Fonk, Agder). Biskop Helga Haugland Byfuglien, Borg, møter i rådet i egenskap av preses.

Enkelte synspunkter fra 1.behandling i komitéen av gudstjenesteordningen:
• hovedgudstjenesten må være fleksibel og ikke for regelstyrt, dette er en reform som vektlegger samarbeid og eierskap
• i gudstjenesteordningens forskjellige dokumenter må det unngås akademiske uttrykk og fagspråk som bare forstås av de innvidde
• valgfri innledning til syndsbekjennelse: ” Vår Herre Jesus Kristus sier: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv”
• formuleringen ”La oss ransake oss selv for Guds ansikt legger opp til syndserkjennelse i stedet for syndsbekjennelse. Forslag til ny formulering: ”La oss i ransake oss selv for Guds ansikt og bekjenne våre synder”
• mulighet for å innlede prekenen med noen ord og la teksten komme senere i prekenen
• den lokale menighet bestemmer selv om og eventuelt hvor i gudstjenesten de ønsker verbale kunngjøringer
• ikke bruk betegnelsen ”bønnesvar”, erstatt dette med betegnelsen ”bønnerop
• bønnevandring er en ordning man har svært gode erfaringer med

Fra innstillingen om dåpsliturgi nevner jeg:
• struktureringen av liturgien i tre deler 1) Mottakelse, 2) Dåpshandlingen, 3) Livet i dåpen, klargjør dåpens innhold på en pedagogisk måte, som over tid vil bygge opp forståelse av hva dåp er, og hvordan dåpen og livet henger sammen
• . ”frelses fra synd og skyld” vil lett kunne høres i rent individualiserende betydning, bedre med ”i dåpen frelser Gud oss fra synd og død”
• det skal spørres om navnet ved døpefonten. Dette er et rituelt spørsmål, som identifiserer dåpskandidaten og markerer selve overgangsøyeblikket i dåpshandlingen
• ordet ”ut” (fjernes fra Matt 28,18-20 og teksten blir ”Gå derfor og gjør alle folkeslag etc”
• ved korstegningen ser komiteen at Jesu navn er utelatt. Komiteen er uenig i dette. Det bør som nå hete ” tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham”.
• om valg av faddere bør uttrykket ”medlem av kirkesamfunn som ikke fornekter barnedåpen” brukes

Der det er paragrafer er det alltid diskusjon. Kan det være krav til glutenfritt brød når brødet bakes, siden det er vanskelig? ”Nei, det er mer enn enkelt. Og husk: ha ett egg ekstra og sikt det glutenfrie melet. Det blir fantastisk”, sa Anne Dalheim, gjenvalgt leder av Samisk kirkeråd.

”Hvorfor skal vi bruke vin i alkoholen når det er så mange som har problemer med det? Jeg vil ha et vern som barn som kommer fra hjem med rusproblemer. Møtet med alkohol i nattverden er et problem for tidligere rusmisbrukere”, mente Inger Kari Søyland fra Stavanger.

Bodil Birkenes, Bjørgvin, summerte opp: ”Bruke avalkoholisert vin, nekte alle personer under 18 år nattverd eller bryte norsk lov. Jeg er ikke for å bryte norsk lov, selv ikke i Guds navn. Jeg er ikke for å nekte personer under 18 år nattverd. Men jeg er veldig for avalkoholisert nattverdsvin”.

Apropos alkohol – den gamle (71, nesten like gammel som meg) indremisjonshøvdingen Anfin Skaaheim vakte munterhet da han ville ha bar. Men så viste det seg at det gjaldt ordbruk, ”bærer våre synder” eller ”bar våre synder”. De fleste ville ha bære.
Biskopene delte seg på dette punktet, og Harald Nyeggen Sommer bemerket på facebook: ”Biskopene undergraver autoriteten og funksjonen til Bispemøtet når de tar omkamp seg imellom i Kirkemøtets plenum. Hva er poenget med å lovfeste Bispemøtets rett til å uttale seg i liturgisaker når de ikke legger vekt på denne uttalelsen under behandling i Kirkemøtet?”
Han hadde utvilsomt et poeng.

Midt-Østen er like vanskelig her som andre steder. Komiteen vil ta ut setningen ”Vi ber om fred for Jerusalem og for alle folk og stammer som knytter sitt håp til denne byen”, fordi den kan gi uønskede assosiasjoner og reaksjoner. Hva annet skal vi be for enn det som er vanskelig? Dette må vi be om, gjerne hver søndag, nettopp fordi det er konfliktfylt”, mente Kjetil Aano. Og biskop Kvarme sa at ”det er en bønn som både israelere, palestinere og i hvert fall jeg gjerne vil være med å be ”.

Fornuftig spørsmål: ”Er det klokt å gjøre det obligatorisk med Fader Vår to ganger i løpet av en og samme gudstjeneste (både ved dåp og nattverd)?”

Det gikk et lite sukk gjennom salen da en delegat fortalte om en venninne som ble nektet nattverd av soknepresten – fordi foreldrene var skilt.

De store linjer. De små, men viktige for mange, detaljer. Høringsuttalelser til departementet. Nytt rammeverk for gudstjenester, liturgi og kirkelig handlinger. Døvetolkning. Ymse valg. Kirkerådsleder. Stiftsdirektører. Kantorer. Prester. Flest leke. Ole Danbolt Mjøs den tredje over 70. Mange dyktige unge. En gang i året. Martin Luther.

Kirkemøte.

Lindø bør bli kirkerådsleder

Svein Arne Lindø (t.h) sammen med lederen i Stavanger bispedømmeråd, Inger Kari Søyland og avtroppende medlem av Kirkerådet, Harald Nyeggen Sommer, Oslo

Det er tre GODE kandidater som stiller til valg som kirkerådsleder. Det er en utfordrende posisjon – det vet jeg noe om. På noen avstand har jeg en del år fulgt alle tre i de ulike sammenhenger de har stått, i de posisjoner de har hatt.

Kristin Gunleiksrud, 49, fra Oslo, har bakgrunn fra skole, departementsbyråkrati, Kristent pedagogisk arbeid. Ola T. Lånke, 62, Rennebu, har 14 åprs presteerfaring og 16 år på Stortinget for KrF. Svein Arne Lindø,57, Hommersåk, har vært i misjonsarbeid i 12 år, har vært ledere i et par posisjoner i Helse Vest, og er nå omsorgssjef i Gjesdal.

Kandidatene har i dag presentert seg selv, og hver av dem har hatt to ”støttetaler”,
Jeg talte for Svein Arne Lindø. Ikke fordi han er lokal, jeg vet om mange rogalendinger jeg aldri ville kunne stemme på i en slik sammenheng.

Jeg kjente ham ikke da jeg kom inn i bispedømmerådet for ett år siden. Men erfaringene med ham gjorde at jeg i sommer pushet på for at han skulle stille seg til disposisjon for valgkomitéen. Ikke fordi vi nødvendigvis er enige i alle spørsmål – men ikke minst fordi han har en sjelden god evne til å håndtere uenighet. Problemet i Den norske kirke i mange saker er ikke uenighet, men måten vi håndterer denne uenigheten på.

Svein Arne registrerer raskt problemstillinger. Han lytter, argumenterer uten forsøk på overkjøring, analyserer, trekker en konklusjon. Han forholder seg til uenighet på en svært ryddig og konstruktiv måte. Slik jeg har opplevd det er han opptatt av konstruktivt å tette den norske kirkes energilekkasje, den som er oppstått fordi vi altfor ofte tenker problemer istedenfor muligheter, fordi vi altfor ofte er mer opptatt av det som skiller enn av det som samler.

Han er tydelig, du vet hvor du har ham – det hender ikke alltid i kristelige sammenhenger. Han lever etter biskop Dom Helder Camaras bønn:
”Herre - lær oss å si ”nei”
slik at det nesten aldri klinger som ”ja”,
og aldri ”ja”
slik at det nesten klinger som ”nei”.

Yrkesbakgrunnen viser at han har arbeidet mye sammen med mennesker – og i ledelse.
Hans allmenne kirkelige bakgrunn er preget av misjon og menighet. Han har kirkelig rådserfaring på alle tre områder: menighet, bispedømme, kirkemøte – og Kirkeråd.

Den norske kirke må i de kommende år jobbe videre med demokratiutviklingen slik nat kirkeforlikets mål om løsere bånd mellom stat og kirke kan iverksettes om få år, Og ikke minst fordi den nye lederen bare skal fungere i to år (for å bringe bispedømmerådsvalgene i samsvar i tid med kommune- og fylkestingsvalg, er det viktig at ny leder ikke trenger noen innkjøringsperiode.

Svein Arne har har arbeidet mye med problemstillingene, kjenner resonnementene og vurderingene, kjenner den videre prosessens nøkkelpersoner, er i stand til å mestre utfordringene. Han trenger ikke bruke tid på å orientere seg i et stundom uoversiktlig kirkelandskap.

Svein Arne kommer fra et bispedømme der det har skjedd mye de senere årene; mange nye kirke- og menighetsbygg, til dels med meget stor egeninnsats. Nye menighetsformer utvikles, menigheter tar i bruk nye samværsformer. Hans erfaringer fra dette både i praksis og i rådsstruktur er nyttige for en kirkerådsleder.

Svein Arne har en klar visjon om hvordan kirkeledelse på ulike plan best kan legge til rette for det som må være grunnstammen i all kirkelig virksomhet og virkelighet: en kristussentrert, tjenende, utadvendt, stedegen og livsnær menighet.

Men visjoner er ikke nok: Slik visjoner ikke er nok, er heller ikke CV’er nok, selv om de sier en del. Bred erfaring kan være en stor fordel – men bare hvis man er i stand til å bruke den i nåtidsorientert og fremtidsrettet sammenheng. Det er resultatene som teller. Svein Arne ER resultatorientert. Han skaper resultater – det forteller de mange vitnesbyrd jeg har fått denne høsten fra folk som ubedt har fortalt om hans innsats i ulike sammenhenger, og om hans væremåte og lederstil.
Han preges også en annen egenskap som kjennetegner gode ledere: Han snakker MED sine medarbeidere, ikke TIL dem.

Totalsummen av erfaring og lederegenskaper er grunnen til at jeg har vært aktiv for å få ham til å stille seg til valgkomiteens disposisjon.

Jeg tror kirkefader Augustin ville nikket samtykkende når jeg uttrykker Svein Arne Lindøs væremåte og personlighet på denne måten:
Fasthet i det sentrale – det vil si evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesu ord om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.

Frihet i det perifere

Ryddighet, tydelighet og først og fremst kjærlighet i alt.

En 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe
annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av. Svein Arne Lindø vil bli en legmannspreses,eller kanskje helst kirkens stgatsminister, som kan hjelpe oss på veien.

Lokalmenigheten er viktigst

Trampeklapp fulgte avtroppende kirkerådsleder Nils-Tore Andersen da han gikk ned fra talerstolen under Kirkemøtets åpning søndag. Og det var velfortjent – i alle fall på denne siden av årtusentallet har jeg ikke sett en mer integrert –ikke trontale, men nesten – åpningstale. På en meget inspirerende og svært konstruktiv måte både favnet han lokalmenigheten – det aller viktigste element i den lutherske kirke, det stedet hvor kirken ”er” – og kirkens forhold til samfunnet omkring.
Det avtroppende Kirkerådet har hatt mange reformer som skulle videreføres: Gudstjeneste-, diakoni-, kirkemusikk- og trosopplæringsreformen, ny salmebok IKT-satsing og først og fremst den omfattende stat/kirke-prosessen. ”I alt det Kirkemøtet vedtar må hovedfokus være på lokalmenighetens ve og vel.”

De siste fire årene har vært utfordrende for Den norske kirke. Ikke minst homofilistriden skapte sår og energilekkasje. Jeg tror ingen andre kunne ha loset kirkeskipet gjennom en så opprørt sjø som nettopp Nils-Tore Andersen. Han hadde bred tillit i den fløyen som mener at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære.

Dette er nok et synspunkt som Nils-Tore også har delt, men har han også skjønt dem som føler at også deres standpunkt bygger på Jesu liv og lære. De har kjent i økende grad at deres standpunkt har så mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres – at de mener det er presserende å få endret på dette.

Skjønnsomheten som fordres i møte med denne uenigheten innebærer derfor at man på begge sider ser at her bryter det på dypt vann. Kirkemøtet delte seg, men skituasjone er nå at flertallet erkjenner at det i dette spørsmålet er to syn og at det ikke er kirkesplittende. Jeg tror at i økende grad vil de to fløyene vise seg villig til å verne motpartens rett til å ha sitt syn og til å være i kirken.

Nils-Tore Andersen har vært en solid entreprenør i den vanskelige prosessen det har vært å bygge en bro som har bærekraft i denne saken. Det vil være en viktig del av hans ettermæle i historien om den norske kirke etter tusenårsskiftet.

Fra hans tale nevner jeg følgende :
• I en tid med prestemangel er bruken av leke gudstjenesteledere innsatt til tjenesten verken utredet eller utviklet godt nok. Her har biskopene nærmest et ubrukt potensiale til menighetenes beste. Jeg mener at det i hvert prosti burde vigsles noen få leke gudstjenesteledere som kan steppe inn og avlaste prestene i prostiet når det er behov, slik at det ikke blir færre gudstjenester eller messefall.

• Lederne i de organisasjonene som danner menighetsforsamlinger er å holde fast ved sin kirketilhørighet og å tydeliggjøre den. Samtidig ber jeg biskoper og kirkeledelse om å finne gode ordninger som gjør at disse organisasjonsmenighetene kan finne sin plass innenfor Den norske kirke og som en del av vår kirke. De har ofte en tenkning som kan tilføre oss som trossamfunn noe nytt.

• Det bør ikke gå an å studere teologi i seks år for å bli prest uten å ha en nær og løpende kontakt med lokalt menighetsarbeid i studietiden.

• En varm takk til statsråden for friske og økte midler til Trosopplæringsprosjektet.

• Takk til statsråden og regjeringen for at årets budsjett viser en tydelig vilje til å satse på Den norske kirke. Men vi MÅ ha flere preste- og diakonstillinger inn på budsjettet for 2012 i

• Gjennom kirkens nye kultursatsing ønsker vi å bygge broer mot det profesjonelle kulturlivet i sterkere grad enn vi har gjort til nå.

• Vi har ikke maktet i den lokale menighet å bli en motkultur overfor forbrukersamfunnet i samsvar med den kristne forvaltertanken.

• Det vil koste totalt ca 2,5 mill kroner å etablere sekretariat for Samisk kirkeråd i Tromsø. Dette er langt viktigere for kirke og samfunn, og langt rimeligere og langt mer etter kirkens eget ønske, enn å plassere den 12. biskopen i Trondheim. Når regjeringen klarte det kunststykket så må den kunne klare å gi økonomisk dekning for å flytte Samisk kirkeråd til Tromsø.

• Kanskje burde Kirkens røst vært klarere i den viktige debatten om surrogatmødre hvor barn i verste fall gjøres til handelsvare og fattige kvinner utnyttes som fødemaskiner?

• Den norske kirke må taler med én røst i viktige samlivsetiske spørsmål, og ikke i 11 ulike utgaver. Det bør konfirmanter og foreldre kunne kreve av vår kirke.

• Folk som snakker om sine åndelige erfaringer må bli møtt med åpenhet og respekt av kirken. Det vi minst av alt trenger er kritikk av åndelig nysgjerrighet blant folk. Men kirkeledere og prester skal veilede søkende mennesker, og ikke nøye seg med å avvise dem man mener tar feil.

• For meg er det både loven om den hellige forskjellighet i kirken og loven om den hellige samhørighet i kirken viktig. Alt forent i Kristus.

Og så bare denne historien til slutt, som en akkompagnement til ønskene om at staten på noen punkter må følge opp med større bevilgninger: Om biskop Peter Olavius Bugge går det mange historier. Han var biskop midt på 1800-tallet. En gang hadde en embetssøker skrevet at han med tanke på søknaden satte sitt håp først og fremst til Gud i himmelen og dernest til biskopen. Under søknaden hadde Bugge føyd til før søknaden ble sendt videre til departementet: ”Det gjør meg ondt for den stakkars mann, da ingen av disse to nevnte har noe å si i Kirkedepartementet.”

Andersen sendte appellen videre med en mer optimistisk påtegning i håp om at den blir hørt.

"Vi spør ikke etter en nådig Gud - men om Han finnes

60 prosent av innvandrerne til Norge er kristne. Og disse våre mange kristne, nye landsmenn –må lære oss den nye frimodigheten. Våre muslimske venner står frem med den største selvfølgelighet og forteller om sin tro. Muslimske skoleelever uttrykker med stor frimodighet at de tror på Muhammed. Mens våre barn allerede har lært seg den norske blygheten. Vi trenger trosopplæring som lærer barn – og voksne - en stolthet over å være en kristen og en frimodighet til å fortelle at vi tror på Jesus”.

Det var Jens Petter Johnsen, Kirkerådets direktør, som formulerte slik slik under åpningsgudstjenesten i Kirkemøtet i Tønsberg søndag ettermiddag. Og skulle hans ønske gå i oppfyllelse, vil det vil ikke være første gang i historien at flyktninger og fordrevne har blitt de viktigste budbringerne av evangeliet.

”Kirkemøtets motto er ”Luther glede”. Og ordene om frimodighet og stolthet over å være kristen korresponderte godt med dagens tekst i Rom 1.16-17:
”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” Det er 500 år siden Martin Luther i sin mest avgjørende krise i livet spurte ”Hvordan finne en nådig Gud? I dag stiller vi helt andre spørsmål. ”. Vi spør ikke etter en nådig Gud, men om Gud overhode finnes! Frykt for Gud er byttet med frykt for andre mennesker.
Og vi kjenner oss igjen. Livsangst og bekymring for de nære ting, er langt vanligere.”

Det er blitt ”in” å gå pilegriumsleden til Santiago de Compostela. Og det arbeides hardt og godt for å få folk til å gå pilegrimsleden Oslo-Nidaros, ”På livets vei”. Noen av oss er også opptatt at det burde være minst like interessant å følge pilegrimsveien langt kysten fra Rogaland til Trondheim. Store steinkors langs kysten har stått i rundt 1000 år som vitnesbyrd om den første kristningstiden i Norge.

”Det er i hvert fall slik at den postmoderne pilegrimen fortsatt synes å være på vei mot det hellige”, sa Jens Petter Johnsen. ” Men dyrker vandringen fremfor målet og anelsen fremfor den grensesprengende tro. Eller er det slik at det syndes mindre blant folk, og at angsten for å bli dømt er mindre? Neppe!”

Handler det om at gudsbildet er blitt snillere og at forholdet til autoriteter er radikalt forandret? ”Det er ikke uten videre galt. Det gir et godt utfyllende perspektiv på Gud, vår skaper og Far. Han som elsker oss så høyt at han gjør og gir alt for å redde oss”, sa Johnsen.
”Den kjærlige Gud passer oss så godt. Men den hellige Gud? Det passer vår kultur så dårlig. Vi som har svartelistet ord som skyld og skam.

Den vevre, vakre skuespiller og sanger Edith Piaff setter navn på det og synger om sitt nokså sammensatte liv: ”Non, je ne regrette rien” – jeg angrer ingen ting. Eller alle de ledere som har måttet forlate sine stillinger i full offentlighet. Har du noen gang hørt dem si: ”Jeg tar på meg skylden”. Nei - ”de tar ansvar” – såkalt ansvar, og forlater det hele.

Har hele vår kultur mistet evnen til å erkjenne og bekjenne skyld? Hva skjer da med vårt gudsbilde? Er det da vi skaper oss et selvlaget bilde av en godmodig og ufarlig Gud.
For å få det til å passe det vi trenger”

Og her passer det med to sitater. ERtter oppskrift fra den norske janteloven: ”Det finnes kanskje en Gud, men om han er til, må han ikke tro at han er noe”!
Eller Piet Hein: ”Vi velger så rart demokratisk en Gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til”.
”Luther og Paulus må lære oss å spørre om igjen: Hvordan få en nådig Gud?”

Ordet tro kan være et vanskelig ord, det kan oppfattes som nye krav jeg må oppfylle.
Johnsen formulerte manges spørsmål slik; ”Tror jeg eller tviler jeg? Og når tror jeg nok? Slik kan troen sette grenser og bygge murer.”

Og han svarer: ” Tro er først og fremst et frigjørende ord for alle som er utenfor murene og lengter inn. For det er ikke min tro som frelser. Det er den troen rettes mot som frelser.

Det er troen på at Jesus forsonte Gud med oss på korset og døde for å sone våre synder. ”Den som ser Sønnen og tror på Han, skal ha evig liv.”
Det er ikke så mye et spørsmål om jeg tror på Gud, men om han tror på meg.
Av tro, til tro! Der finner vi det store evangeliet – Han tror på meg!”

Bevare og fornye

Kirkemøtet – Den norske kirkes storting - åpner søndag. En ukes intense møtedager 2,8 kilo med dokumenter.115 delegater (*se til slutt) fra de 11 bispedømmerådene. Den helt sentrale saken er gudstjenestereformen som det er arbeidet intenst med de siste 7 årene.

Utgangspunktet for dette arbeidet er ønsket om både å bevare og å fornye, hente inn uttrykk fra andre tider og andre deler av Guds kirke på jord. Legge vekt på det som er vårt felleseie og vår egen tradisjon, som kirke og folk. La Bibelens ord slippe til i et enda rikere omfang enn tidligere, men også trekke inn samtiden i bønner, sang, musikk og andre uttrykk.


Det sentrale i opplegget for gudstjenesten er den utvidede avgjørelsesmyndighet som de ulike alternativene i ordningen gir den lokale menighet. Kjerneordene er stedegenhet, involvering og fleksibilitet. Saksdokumentet forklarer dette slik: ”Stedegenhet betyr at evangeliet skal slå rot på stedet og farges av dette jordsmonn. Involvering betyr deltakelse av barn, unge og voksne i forberedelse og gjennomføring av gudstjenesten. Det betyr også alles involvering i bønn, akklamasjon, stillhet og aktiv lytting, sang, bevegelse og handlinger. Fleksibilitet er nødvendig for at de to første kjerneordene kan bli realisert”.

Det aller viktigste for kirken til alle tider er at vi gjennom den møter Jesus Kristus som en levende Herre og Frelser. Og da er det ikke nok at Kirkemøtet vedtar godeog meningsfylte ritualer til bruk ved forskjellige anledninger i menneskenes liv. Ikke nok at kirken er en betydelig sosial samfunnsfaktor fordi den gir mennesker noe meningsfullt å samle seg om. Ikke nok at kirken holder liv i bestemte sider ved kultur og åndsliv. Ikke en gang nok at kirken stimulerer til religiøs ettertanke og bidrar til å hvelve en himmel over livet.

Midt i all utredning, tankevirksomhet og diskusjon må vi gjøre som Jesus selv: Vi må alltid søke til den lidende, utstøtte – og alltid søke inn i stillheten. Det er i nestekjærligheten og stillheten kirken lever. Og denne hellige forenkling må vi hjelpe hverandre til å leve i hele tiden.

Med blikket festet på Jesus kan vi bruke kreftene våre enda bedre. Vi har vi fortsatt mye godt til gode om vi kunne samle kreftene til et enda mer skapende og tjenende engasjement. Men vi er på vei! Ja, vi er på god vei til å markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet.

Mange ting endrer seg – eller kommer til å endre seg – i Den norske kirke
fremover. Men vi må være på vakt slik at det ikke utvikles byråkratisering, formalisering og papirflytting. Vi kan ikke gjøre som den russisk-ortodokse kirke gjorde i 1917, da den låste seg inne og drøftet liturgiske spørsmål mens en ”væpna” revolusjon foregikk i gatene.

Den norske kirkes fremtid vil preges av om den enkelte troende sammen med kirken som helhet makter å formidle et "diakonalt" bilde av seg selv - ikke påtatt men ekte. Et bilde av en kirke som bryr seg om mer enn den bryr seg med.

Nye mønster vokser frem når gamle rakner. Kirken har i sitt budskap en kilde til stadig fornyelse. Vi kan begynne på nytt og på nytt, og samtidig stå i en sammenheng.

Det blir et spennende og utfordrende Kirkemøte.

(52 leke medlemmer som ble valgt ved direkte valg
25 leke medlemmer som ble valt ved indirekte valg (dvs. at medlemmene i
menighetsrådene i det aktuelle bispedømmet hadde stemmerett.)
33 representanter for leke kirkelig tilsatte, prester og biskoper,
3 representantar fra nord-samisk-, lule-samisk og sør-samisk område
1 representant fra Døvekirken
Kirkemøtet har etter dette 115 medlemer - inkludert leder i Samisk kirkeråd
Blant de leke medlemmene har det nye Kirkemøtet 55% kvinner, 45% menn, 22% under 30 år og en
gjennomsnittsalder på 45,9 år (ved valget i 2009)
Valgoppslutningen der det i 2009 var direktevalg til medlemmer av bispedømmerådene:
ca 10%, eller 311 041 stemmer)