Frem for kompromissene

 

Bispemøtets preses, Helga Haugland Byfuglien i Borg, flankert av biskop Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg og Erling Birkedal, leder av IKO - Kirkelig Pedagisk Senter, Oslo


Øyelokkene var tyngre, gjespene mer åpenbare – men det ble en morgen også den femte dag i kirkemøtet. Innstillinger fra de syv komitéene kom og ble diskutert.

Det ble lunsj, og innstillinger kom tilbake. Nye innstillinger kom, nye kommentarer kom. Orienteringssaker ble applaudert. Innstillinger kom tilbake, revidert. Spørsmål og kommentarer. Raske komitémøter avklarte, noen ble hørt, andre ikke – noen av dem trakk seg (”jeg kan trekke forslaget om døden og sånn”), andre sto på og ville ha bemerkningene med i den videre saksbehandling i Kirkeråd og til teologisk kvalitetskontroll i bispekollegiet.

Og det ble middag (kl.21.00) og kveld en eller annen gang,

Dagens spørsmål: Har noe kirkemøte noen gang bestått av noe annet enn kompromisser og vage formuleringer? (Jens Bjelland). Trolig er svaret nei. Men Thorvald Stoltenberg, mannen med frokoster og godisglass, har sagt at kompromisset har for lav status. ”Det å ikke ville fire en tomme vil alltid skape konflikter”. Men så har han da også vært fredsmegler på Balkan. Fullt så urolig er det ikke i Tønsberg.

Spørsmålet om å innføre svart som liturgisk farge Langfredag, skapte debatt, men fikk ikke stor nok oppslutning.

Etterhvert økte kaffetørsten.

Dåpsliturgien ble krevende. Skal det stå at ”de er født med menneskehetens synd og skyld” som i dag? Eller ”synd og død”, eventuelt ”synd og evig død”? Frem og tilbake, og flere avstemninger. Det ble ”synd og død”.

Biskop Halvor Nordhaug prøvde seg med en vri på komitéens innstillinmg. Bispekollega Laila Riksaasen Dahl likeså. Heller ikke Anne-Lise B. Ording fikk medhold. Ording er et kjent navn i kirkehistorien. Johannes Ording var en omstridt liberal teolog og da han ble ansatt som professor i 1906 gikk kirkeministeren og den konservative professor Sigurd Odland sa fra seg sin stilling i protest. Opprettelsn av Menighetsfakultet ble en direkte følge av dette.

Det er mange kjente kirkenavn i forsamlingen. Halvor Nordhaug er sønn av biskop Ole Nordhaug, Andreas Henriksen Aarflot er sønnesønn av biskop Andreas og sønn av teologiprofessor Jan Olav. Tidligere nobelkomitéleder Ole Danbolt Mjøs bærer sitt mellomnavn med stolthet, det vrimler av Danbolt’er i wikipedia. Hans fetter, biskop Ole Danbolt Hagesæther (sønn av biskop Olav Hagesæther), gikk nylig av i Bjørgvin. Han har ikke noe teologbarn, men datter Ingvild Hagesæther Foss i Stavanger kom inn i Mellomkirkelig Råd.

Gabriel Eikli (fra Nidaros) er et navn mange i Misjonssambandet vil nikke gjenkjennende til. Derimot finnes det ingen Wisløffer. Mellomkirkelig leder Kjetil Aano har en far med fortid på Stortinget (KrF) og en svoger som nå går av som gruppeleder for Stavanger Ap på et passende tidspunkt i forhold til ny domprost i byen. Og endelig – lederen i Bjørgvin bispedømmeråd, Magne Skjeldal, er bror til langrenns-Kristen.

Fra debatten har jeg notert at ”kjølerom er en het sak”,"innlemme"" er bedre enn "ta inn i", vi skal fremdeles be for Jerusalem, men uten stammer. Miskunne er bedre enn forbarme, en minikanon handler ikke om kystartilleri men er en samling sentrale bibelske tekster. I debatten om askespredning ble Harald Askeland tilbudt talerstolen.

Fristen for begravelse etter dødsfall ble utvidet fra 8 til 10 dager, med muligheter for forlengelse dersom f.eks. en bror trenger noen dager ekstra for å komme seg hjem fra Australia. Men som en kirkeverge sa: "Når familien ber om utsettelse fordi man dager etter dødsfallet har planlagt en tur til Syden som man gjerne vil gjennomføre,regner vi ikke det som tungsveiende grunn".

Bots og bededag vil trolig fremdeles hete så, bots og bønnedag ble nedstemt. Ingen trodde at betegnelsen bedehus vil forsvinne. Et forslag om at presten kan si "noe kortfattet om den aktuelle dåpshandling" ble nedstemt, kan det skyldes tvil om prester kan fatte seg i korthet? Etter flere ganger å ha henvist til punkt b), mente Henny Koppen fra BBjørgvin at også på kirkemøtet trenger man å be ofte.

Det ble langt, komplisert og etter min mening ikke alltid like viktig. For å si det som det er: Jeg la mitt liturgiske liv i hendene til preses Helga på Borg-benken og fulgte henne der jeg ikke hadde sterke synspounkter. Men i St.Petri i Stavanger kommer vi nok fremdeles til å håndtere dåpslysene slik vi har pleid å gjøre, selv om Kirkemøtet antyder at det burde gjøres litt annerledes.

Kirkemøtet er en kondisjonsprøve. "Støttestrømper anbefales sterkt til neste års KM!" (Anne Bergsrønning Eid).

Ungdommen har nå lært seg valgtaktikk. Da de to siste medlemmene i Kirkerådet skulle på plass, var det flere unge kandidater Men de trakk seg i tur og orden og ba oss stemme på Helene Bjerkestrand fra Tunsberg¨- som ble valgt med strøst stemmetall. Kristin Gunleiksrud fra Oslo som tapte lederkampoen med én stemme, ble den andre. Klarft kvinneflertall både i Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd,med begge lederne er menn. Det hjelper at preses er kvinne, men jeg holder det ikke for usannsynlig at kirken i en ikke fjern fremtid må ha kvotering for å få inn menn.

Alvorlig konklusjon så langt:Det er utrolig mye flotte folk på Kirkemøtet, de tar sakene alvorlig, gjør en glimrende jobb i komitéene, argumenterer godt, mange har et glimt i øyet og snert i replikken - som f.eks. dirigenten Dag Landmark fra Gjøvik, strålende! Lekfolket markerer seg, biskoper kan bli nedstemt og er dessuten langt fra enige i mange saker. De synger med andre ord ikke gregoriansk, som er enstemmig liturgisk sang uten harmonier.

Og vel kan en tenke at det blir mye diskusjon om enkeltord og setninger før eller etter eller slett ikke. Men liturgier skal være slitesterke, ikke noe man forandrer tredjehvert år. Derfor må de jobbes med, kvalitetssikres - det er dette som skjer her i Tønsberg. Jeg er imponert-

Vedtak og endelige komitéuttalelser vil nok bli å finne på kirken.no. Jeg lukker pc'en fra Tønsberg, etter lunsj i morgen bærer det hjem til Stavanger. Nu hvil deg, kirkemøtedelegat, det er fortjent.

Lang dags liturgi mot natt

Gjenvalgte ledere Anne Dalheim, Samisk kirkeråd, og Kjetil Aano, Mellomkirkelig råd

Og det ble morgen på Kirkemøtets 4.dag. ”Ordning av hovedgudstjenesten” - mange synspunkter, gode synspunkter.

Det ble lunsj og ettermiddag og mer hovedgudstjeneste og noen prøveavstemninger – hvoretter komitéen gikk til sitt og vurderte de 21 forslag som kom frem. Endelig innstilling senere. Deretter nattverdliturgi. Deretter dåpsliturgi.

Det ble kveld og middag (de har et glimrende dessertbord her på Quality i Tønsberg) og nye seks komitémøter med start kl.21.30. Kveldssamling etter kl.23.

Mange valg i dag. Både leder for Mellomkirkelig råd, Kjetil Aano (avtroppende sjef i Det Norske Misjonsselskap, med kurs for prostestilling i Stavanger) og leder i Samisk kirkeråd, Anne Dalheim, Nord-Hålogaland, ble gjenvalgt. Geistlige medlemmer av Kirkerådet ble Anne Berit Espeset, Stavanger, Stein Reinertsen, Agder, Elisabeth Thorsen, Oslo, og Kjartan Bergslid, Nidaros (etter loddtrekning med Terje Fonk, Agder). Biskop Helga Haugland Byfuglien, Borg, møter i rådet i egenskap av preses.

Enkelte synspunkter fra 1.behandling i komitéen av gudstjenesteordningen:
• hovedgudstjenesten må være fleksibel og ikke for regelstyrt, dette er en reform som vektlegger samarbeid og eierskap
• i gudstjenesteordningens forskjellige dokumenter må det unngås akademiske uttrykk og fagspråk som bare forstås av de innvidde
• valgfri innledning til syndsbekjennelse: ” Vår Herre Jesus Kristus sier: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv”
• formuleringen ”La oss ransake oss selv for Guds ansikt legger opp til syndserkjennelse i stedet for syndsbekjennelse. Forslag til ny formulering: ”La oss i ransake oss selv for Guds ansikt og bekjenne våre synder”
• mulighet for å innlede prekenen med noen ord og la teksten komme senere i prekenen
• den lokale menighet bestemmer selv om og eventuelt hvor i gudstjenesten de ønsker verbale kunngjøringer
• ikke bruk betegnelsen ”bønnesvar”, erstatt dette med betegnelsen ”bønnerop
• bønnevandring er en ordning man har svært gode erfaringer med

Fra innstillingen om dåpsliturgi nevner jeg:
• struktureringen av liturgien i tre deler 1) Mottakelse, 2) Dåpshandlingen, 3) Livet i dåpen, klargjør dåpens innhold på en pedagogisk måte, som over tid vil bygge opp forståelse av hva dåp er, og hvordan dåpen og livet henger sammen
• . ”frelses fra synd og skyld” vil lett kunne høres i rent individualiserende betydning, bedre med ”i dåpen frelser Gud oss fra synd og død”
• det skal spørres om navnet ved døpefonten. Dette er et rituelt spørsmål, som identifiserer dåpskandidaten og markerer selve overgangsøyeblikket i dåpshandlingen
• ordet ”ut” (fjernes fra Matt 28,18-20 og teksten blir ”Gå derfor og gjør alle folkeslag etc”
• ved korstegningen ser komiteen at Jesu navn er utelatt. Komiteen er uenig i dette. Det bør som nå hete ” tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham”.
• om valg av faddere bør uttrykket ”medlem av kirkesamfunn som ikke fornekter barnedåpen” brukes

Der det er paragrafer er det alltid diskusjon. Kan det være krav til glutenfritt brød når brødet bakes, siden det er vanskelig? ”Nei, det er mer enn enkelt. Og husk: ha ett egg ekstra og sikt det glutenfrie melet. Det blir fantastisk”, sa Anne Dalheim, gjenvalgt leder av Samisk kirkeråd.

”Hvorfor skal vi bruke vin i alkoholen når det er så mange som har problemer med det? Jeg vil ha et vern som barn som kommer fra hjem med rusproblemer. Møtet med alkohol i nattverden er et problem for tidligere rusmisbrukere”, mente Inger Kari Søyland fra Stavanger.

Bodil Birkenes, Bjørgvin, summerte opp: ”Bruke avalkoholisert vin, nekte alle personer under 18 år nattverd eller bryte norsk lov. Jeg er ikke for å bryte norsk lov, selv ikke i Guds navn. Jeg er ikke for å nekte personer under 18 år nattverd. Men jeg er veldig for avalkoholisert nattverdsvin”.

Apropos alkohol – den gamle (71, nesten like gammel som meg) indremisjonshøvdingen Anfin Skaaheim vakte munterhet da han ville ha bar. Men så viste det seg at det gjaldt ordbruk, ”bærer våre synder” eller ”bar våre synder”. De fleste ville ha bære.
Biskopene delte seg på dette punktet, og Harald Nyeggen Sommer bemerket på facebook: ”Biskopene undergraver autoriteten og funksjonen til Bispemøtet når de tar omkamp seg imellom i Kirkemøtets plenum. Hva er poenget med å lovfeste Bispemøtets rett til å uttale seg i liturgisaker når de ikke legger vekt på denne uttalelsen under behandling i Kirkemøtet?”
Han hadde utvilsomt et poeng.

Midt-Østen er like vanskelig her som andre steder. Komiteen vil ta ut setningen ”Vi ber om fred for Jerusalem og for alle folk og stammer som knytter sitt håp til denne byen”, fordi den kan gi uønskede assosiasjoner og reaksjoner. Hva annet skal vi be for enn det som er vanskelig? Dette må vi be om, gjerne hver søndag, nettopp fordi det er konfliktfylt”, mente Kjetil Aano. Og biskop Kvarme sa at ”det er en bønn som både israelere, palestinere og i hvert fall jeg gjerne vil være med å be ”.

Fornuftig spørsmål: ”Er det klokt å gjøre det obligatorisk med Fader Vår to ganger i løpet av en og samme gudstjeneste (både ved dåp og nattverd)?”

Det gikk et lite sukk gjennom salen da en delegat fortalte om en venninne som ble nektet nattverd av soknepresten – fordi foreldrene var skilt.

De store linjer. De små, men viktige for mange, detaljer. Høringsuttalelser til departementet. Nytt rammeverk for gudstjenester, liturgi og kirkelig handlinger. Døvetolkning. Ymse valg. Kirkerådsleder. Stiftsdirektører. Kantorer. Prester. Flest leke. Ole Danbolt Mjøs den tredje over 70. Mange dyktige unge. En gang i året. Martin Luther.

Kirkemøte.

"Vi spør ikke etter en nådig Gud - men om Han finnes

60 prosent av innvandrerne til Norge er kristne. Og disse våre mange kristne, nye landsmenn –må lære oss den nye frimodigheten. Våre muslimske venner står frem med den største selvfølgelighet og forteller om sin tro. Muslimske skoleelever uttrykker med stor frimodighet at de tror på Muhammed. Mens våre barn allerede har lært seg den norske blygheten. Vi trenger trosopplæring som lærer barn – og voksne - en stolthet over å være en kristen og en frimodighet til å fortelle at vi tror på Jesus”.

Det var Jens Petter Johnsen, Kirkerådets direktør, som formulerte slik slik under åpningsgudstjenesten i Kirkemøtet i Tønsberg søndag ettermiddag. Og skulle hans ønske gå i oppfyllelse, vil det vil ikke være første gang i historien at flyktninger og fordrevne har blitt de viktigste budbringerne av evangeliet.

”Kirkemøtets motto er ”Luther glede”. Og ordene om frimodighet og stolthet over å være kristen korresponderte godt med dagens tekst i Rom 1.16-17:
”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.” Det er 500 år siden Martin Luther i sin mest avgjørende krise i livet spurte ”Hvordan finne en nådig Gud? I dag stiller vi helt andre spørsmål. ”. Vi spør ikke etter en nådig Gud, men om Gud overhode finnes! Frykt for Gud er byttet med frykt for andre mennesker.
Og vi kjenner oss igjen. Livsangst og bekymring for de nære ting, er langt vanligere.”

Det er blitt ”in” å gå pilegriumsleden til Santiago de Compostela. Og det arbeides hardt og godt for å få folk til å gå pilegrimsleden Oslo-Nidaros, ”På livets vei”. Noen av oss er også opptatt at det burde være minst like interessant å følge pilegrimsveien langt kysten fra Rogaland til Trondheim. Store steinkors langs kysten har stått i rundt 1000 år som vitnesbyrd om den første kristningstiden i Norge.

”Det er i hvert fall slik at den postmoderne pilegrimen fortsatt synes å være på vei mot det hellige”, sa Jens Petter Johnsen. ” Men dyrker vandringen fremfor målet og anelsen fremfor den grensesprengende tro. Eller er det slik at det syndes mindre blant folk, og at angsten for å bli dømt er mindre? Neppe!”

Handler det om at gudsbildet er blitt snillere og at forholdet til autoriteter er radikalt forandret? ”Det er ikke uten videre galt. Det gir et godt utfyllende perspektiv på Gud, vår skaper og Far. Han som elsker oss så høyt at han gjør og gir alt for å redde oss”, sa Johnsen.
”Den kjærlige Gud passer oss så godt. Men den hellige Gud? Det passer vår kultur så dårlig. Vi som har svartelistet ord som skyld og skam.

Den vevre, vakre skuespiller og sanger Edith Piaff setter navn på det og synger om sitt nokså sammensatte liv: ”Non, je ne regrette rien” – jeg angrer ingen ting. Eller alle de ledere som har måttet forlate sine stillinger i full offentlighet. Har du noen gang hørt dem si: ”Jeg tar på meg skylden”. Nei - ”de tar ansvar” – såkalt ansvar, og forlater det hele.

Har hele vår kultur mistet evnen til å erkjenne og bekjenne skyld? Hva skjer da med vårt gudsbilde? Er det da vi skaper oss et selvlaget bilde av en godmodig og ufarlig Gud.
For å få det til å passe det vi trenger”

Og her passer det med to sitater. ERtter oppskrift fra den norske janteloven: ”Det finnes kanskje en Gud, men om han er til, må han ikke tro at han er noe”!
Eller Piet Hein: ”Vi velger så rart demokratisk en Gud der er til som vi vil. Så gjør det ikke så meget om han er den Gud som er til”.
”Luther og Paulus må lære oss å spørre om igjen: Hvordan få en nådig Gud?”

Ordet tro kan være et vanskelig ord, det kan oppfattes som nye krav jeg må oppfylle.
Johnsen formulerte manges spørsmål slik; ”Tror jeg eller tviler jeg? Og når tror jeg nok? Slik kan troen sette grenser og bygge murer.”

Og han svarer: ” Tro er først og fremst et frigjørende ord for alle som er utenfor murene og lengter inn. For det er ikke min tro som frelser. Det er den troen rettes mot som frelser.

Det er troen på at Jesus forsonte Gud med oss på korset og døde for å sone våre synder. ”Den som ser Sønnen og tror på Han, skal ha evig liv.”
Det er ikke så mye et spørsmål om jeg tror på Gud, men om han tror på meg.
Av tro, til tro! Der finner vi det store evangeliet – Han tror på meg!”

Bevare og fornye

Kirkemøtet – Den norske kirkes storting - åpner søndag. En ukes intense møtedager 2,8 kilo med dokumenter.115 delegater (*se til slutt) fra de 11 bispedømmerådene. Den helt sentrale saken er gudstjenestereformen som det er arbeidet intenst med de siste 7 årene.

Utgangspunktet for dette arbeidet er ønsket om både å bevare og å fornye, hente inn uttrykk fra andre tider og andre deler av Guds kirke på jord. Legge vekt på det som er vårt felleseie og vår egen tradisjon, som kirke og folk. La Bibelens ord slippe til i et enda rikere omfang enn tidligere, men også trekke inn samtiden i bønner, sang, musikk og andre uttrykk.


Det sentrale i opplegget for gudstjenesten er den utvidede avgjørelsesmyndighet som de ulike alternativene i ordningen gir den lokale menighet. Kjerneordene er stedegenhet, involvering og fleksibilitet. Saksdokumentet forklarer dette slik: ”Stedegenhet betyr at evangeliet skal slå rot på stedet og farges av dette jordsmonn. Involvering betyr deltakelse av barn, unge og voksne i forberedelse og gjennomføring av gudstjenesten. Det betyr også alles involvering i bønn, akklamasjon, stillhet og aktiv lytting, sang, bevegelse og handlinger. Fleksibilitet er nødvendig for at de to første kjerneordene kan bli realisert”.

Det aller viktigste for kirken til alle tider er at vi gjennom den møter Jesus Kristus som en levende Herre og Frelser. Og da er det ikke nok at Kirkemøtet vedtar godeog meningsfylte ritualer til bruk ved forskjellige anledninger i menneskenes liv. Ikke nok at kirken er en betydelig sosial samfunnsfaktor fordi den gir mennesker noe meningsfullt å samle seg om. Ikke nok at kirken holder liv i bestemte sider ved kultur og åndsliv. Ikke en gang nok at kirken stimulerer til religiøs ettertanke og bidrar til å hvelve en himmel over livet.

Midt i all utredning, tankevirksomhet og diskusjon må vi gjøre som Jesus selv: Vi må alltid søke til den lidende, utstøtte – og alltid søke inn i stillheten. Det er i nestekjærligheten og stillheten kirken lever. Og denne hellige forenkling må vi hjelpe hverandre til å leve i hele tiden.

Med blikket festet på Jesus kan vi bruke kreftene våre enda bedre. Vi har vi fortsatt mye godt til gode om vi kunne samle kreftene til et enda mer skapende og tjenende engasjement. Men vi er på vei! Ja, vi er på god vei til å markere en kirke for folket og at Kristus ikke kom for å frelse oss fra livet, men til livet.

Mange ting endrer seg – eller kommer til å endre seg – i Den norske kirke
fremover. Men vi må være på vakt slik at det ikke utvikles byråkratisering, formalisering og papirflytting. Vi kan ikke gjøre som den russisk-ortodokse kirke gjorde i 1917, da den låste seg inne og drøftet liturgiske spørsmål mens en ”væpna” revolusjon foregikk i gatene.

Den norske kirkes fremtid vil preges av om den enkelte troende sammen med kirken som helhet makter å formidle et "diakonalt" bilde av seg selv - ikke påtatt men ekte. Et bilde av en kirke som bryr seg om mer enn den bryr seg med.

Nye mønster vokser frem når gamle rakner. Kirken har i sitt budskap en kilde til stadig fornyelse. Vi kan begynne på nytt og på nytt, og samtidig stå i en sammenheng.

Det blir et spennende og utfordrende Kirkemøte.

(52 leke medlemmer som ble valgt ved direkte valg
25 leke medlemmer som ble valt ved indirekte valg (dvs. at medlemmene i
menighetsrådene i det aktuelle bispedømmet hadde stemmerett.)
33 representanter for leke kirkelig tilsatte, prester og biskoper,
3 representantar fra nord-samisk-, lule-samisk og sør-samisk område
1 representant fra Døvekirken
Kirkemøtet har etter dette 115 medlemer - inkludert leder i Samisk kirkeråd
Blant de leke medlemmene har det nye Kirkemøtet 55% kvinner, 45% menn, 22% under 30 år og en
gjennomsnittsalder på 45,9 år (ved valget i 2009)
Valgoppslutningen der det i 2009 var direktevalg til medlemmer av bispedømmerådene:
ca 10%, eller 311 041 stemmer)