Bør
avisene anbefale parti?
– Ja,
det er rart å ikke flagge politisk standpunkt for en avis, sier Aftenpostens
politiske redaktør Trine Eilertsen
-Nei, vi
i Dagbladet vil ikke anbefale partier, sier avisens politiske kommentator John
O. Egeland.
En
interessant debatt i Politisk kvarter i morges.Både Bergens Tidende og
Aftenposten (for første gang på over 20 år) hadde lørdag valgledere med
anbefalinger.
Bergens Tidende er hverken
fornøyd med Høyre eller Arbeiderpartiets innsats i kommunalpolitikken.Konklusjon:"Uansett bør sentrumspartiene
Kristelig Folkeparti og Venstre få en viktig rolle. Fløypartiene bør ikke få makt".
Aftenposten har – tross endel minus - anbefalt gjenvalg på det borgerlige byrådet, men: «Det neste byrådet
må være enda grønnere enn i dag, og mer radikal i løsningene. Et byråd som består av Høyre, Venstre og KrF
har sammen svar på mange av utfordringene, men må bli enda grønnere». En del
tolker dette som Venstre-støtte, men det er nok å dra det litt langt.
Begge disse avisene har en ideologisk basis, men både kommentarer og nyheter er frie for politiske hensiktsmessighetsvuderinger. Nyheter om forsømmelser, feilgrep, manglende åpenhet graves frem, kommenteres og offentliggjøres, uten tanke på om det skade eller til fordel for regjering eller opposisjon.
Aftenposten
er ikke lenger noe talerør for Høyre og borgerlig samarbeid, den epoken sluttet
med Egil Sundar, politisk redaktør og sjefredaktør. «For ham var det aldri et
integritets-problem på den måte man vil oppfatte det i dag. Å vurdere
hans utrettelige arbeid for borgerlig samhold og borgerlig samarbeid
fra han engasjerte seg for alvor i 1974, forutsetter derfor
i noen grad en evne til å gå tilbake til en annen tid. Men det han
selv ikke innså, etter min mening, det var at en annen tid allerede var inntrådt
med folkeavstemningsresultatet i 1972. Det ble det avgjørende signalet
til å få løsnet båndene mellom avisene og de politiske partier., skriver Per Egil Hegge.
Heldigvis er det slutt på de tider da Stavanger
Aftenblad, over syv spalter på toppen av førstesiden valgdagen appellerte med store
bokstaver: I dag stemmer vi Venstre!"
Da jeg begynte i pressen som sommervikar i 1961, bekjente de
aller, aller fleste aviser seg til et politisk parti, og brukte stoff,
ikke minst lederartikler, fra Arbeidernes Pressekontor, Høyres Pressekontor osv,
Selv hadde jeg et
årsvikariat i Venstres Pressekontor i 1963-64, var en av mange
journalistmedlemmer i Venstrepresselaget, og skrev lederartikler som kom
på trykk i de mindre Venstre-avisene (Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad
og Fædrelandsvennen var selvforsynte). Politiske journalister møtte på sine partienes gruppemøter på Stortinget, mange av journalistene i Stavanger Aftenbladet befolket V-gruppene i kommunestyrene, satt i formannskap,eller var leder av byplanrådet. Sjefredaktør Dagfinn Flem i Sunnmørsposten var samtidig ordfører i Ålesund, Thorvald Løken var ordfører i Ski og redaktør av lokalavisen Østlandets blad, Osv. osv Omtrent ingen så noe rart i dette. ,.
I
referater fra kommunestyrer (det var den gang, det) ble som regel eget partis
standpunkter og uttalelser fra partirepresentantene referert langt grundigere
og mer positivt enn når det gjaldt de vantro. (Her som allers; Ingen regel uten
unntagelse)
Fornyelsen
i norsk politisk journalistikk og avisenes frigjøring fra partibindinger
begynte for snart 50 år siden med redaktør Arve Solstad og hans tre
musketerer: Gudleiv Forr, Per Vassbotn og Arne Finborud i Dagbladet. En dyktig
og fryktet kvartett..
Storoksen.
Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker, Keiseren i Dagbladet.
For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad.
Fra
siste
halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken.
Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn
pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal
presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i
Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der
journalistene (vi) totalt sviktet den opinionsdannende oppgave, møtte i
partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til
landsmøtedelegater.
Arve
Solstad brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for
det. Han var landets fremste politiske kommentator, Blant mange dyktige i dag er Harald Stanghelle og John O. Egeland de som jeg har aller mest
utbytte av å lese, mens kommentaravdelingen i Bergens Tidende ofte er mest spennende.
Jeg har
skrevet mange lederartikler gjennom årene. Noen ganger med konkrete
partianbefalinger, ofte med vekt på konkrete saker (fra stor skepsis til
farge-tv på 60.tallet til støtte av sivil ulydighet under Alta-saken og ja til EU for å få en overordnet innsats for miljø og klimaspørsmål). Om jeg i dag fremdeles hadde vært sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, hadde jeg da skrevet en valgleder med klare partianbefalinger? Neppe, Men dersom flrrtallskonstellasjonen i Stavanger hadde kjørt økonomien i grøften, vist manglende vilje til åpenhet og offentlighet eller demonstrert mange eksempler på maktarroganse - da håper jeg at jeg ville ha tatt klart til orde for nødvendigheten av et skifte.
Jeg håper lederartiklene i Bergens Tidende og Aftenposten har fått leserne til å vurdere vurderingene. Kommer de så ut med en annen konklusjon, er det greit nok. Det viktigste er å tenke selv. Kan en valgleder stimulere til at så skjer, styrkes den offentlige meningsdannelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar