I høringssvar til Medieansvarsutvalgets utredning skriver Busch at «det ikke nødvendigvis er opplagt» at mediene formidling av opplysninger de har fått tilgang til ved brudd på taushetsplikt, bør skje straffefritt. Samtidig arbeides det med et lovforslag som vil gi politiinformantene bedre vern.
Her mener jeg riksadvokatens tanke svekker et kildevern som i en rekke sammenhenger kan være eneste mulighet til å få frem informasjon som avdekker tvilsomme forhold, ikke minst der makter og myndigheter av ulike slag sitter på informasjon eller lar være å etterforske saker som kan være ubehagelige for dem selv. Konsekvensen vil være at folk nøler med å gå til pressen med sine opplysninger. Kildevernet er og bør være tilnærmet absolutt.
Tvertimot bør vi få en lov som fastslår at journalister og redaktører har en absolutt og ubetinget rett til å verne sine kilder. Kildevern og ytringsfrihet henger nært sammen. Pressens kildevern sikrer at alle har en reell ytringsfrihet, også de som av ulike grunner frykter konsekvensene av å uttale seg. Redaktørinstituttet er selve garantisten for et anonymitetsvern for dem som trenger det . En lov må fastslå et ubetinget kildevern, etterforskningsforbud og vitneforbud for pressefolk. En slik bestemmelse vil stille pressefolk på linje med f eks prester, leger og advokater som favnes av et tilsvarende forbud i straffeprosessloven).
Fra jeg begynte i pressen for over 50 år siden, har det skjedd enorme endringer til det positive i den kritiske samfunnsreportasje og belysningen av maktmenneskers roller: Stadig flere «snakker sammen». Stadig flere informasjonsvoktere opptrer som spinndoktorer (jfr. den danske «Borgen»-serien. Vi trenger søkelys på korrupsjon, fallskjermer, nettverk, konkursrytteri, lukkethetskultur i helseforetak, mangelfull politietterforskning, fiksekultur i kommune og departement, overganger politikk-lobbyvirksomhet begge veier. I slike saker trenger mediene større ressurser til å avdekke misforhold. Og de trenger den lovbeskyttelsen som gir kilder full garanti for at deres identitet ikke blir kjent.
Og så ligger det naturligvis et ansvar i den enkelte redaksjon å vurdere både kildens troverdighet og å vurdere om lekkasjen kan være et forsøk på å skifte søkelyset fra et område i det totale sakskomplekset til et annet som eventuelt ikke er like ubehagelig for kilden.
Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.
Vær Varsom-Plakaten sier at kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson. «Dersom anonyme kilder tas i bruk, eller redaksjonen tilbys eksklusivitet, må det stilles særlig strenge krav til kildekritikk».
Kildevern og ytringsfrihet henger nært sammen. Pressens kildevern sikrer at alle har en reell ytringsfrihet, også de som av ulike grunner frykter konsekvensene av å uttale seg. Redaktørinstituttet er selve garantisten for et anonymitetsvern for dem som trenger det . En lov må fastslå et ubetinget kildevern, etterforskningsforbud og vitneforbud for pressefolk. En slik bestemmelse vil stille pressefolk på linje med prester, leger og advokater som favnes av et tilsvarende forbud i straffeprosessloven.
Tirsdag morgen kunne Klassekampen og P4 fortelle at en navngitt advokat etterforskes for lekkasje av gradert forhørsmateriale som fredag 3. februar ble sendt ut til over 170 bistandsadvokater. Saken står på etterforskningsstadiet, da har ikke advokatene lov til å gi ut kopier av saksdokumentene. Politiet mener de har en god sak fordi det var lagt inn skjulte vannmerker i bildematerialet. Advokaten på sin side fremholder at han aldri har sett dokumentene.
Vær Varsom-Plakatens formulering er nok først og fremst myntet på den enkelte redaksjons forhold til kilder. Jeg mener generelt at for å holde kildeverns-fanen høyt, skal ikke medier lekke hvem som lekker til (andre) medier. Det kan svekke oppfatningen av det absolutte kildevern og svekke mulige informanters vilje til å lekke viktige opplysninger av samfunnsmessig viktighet og interesse. Men her mener kunne man godt ha fått frem nyheten om etterforskningen uten å bruke navn, også fordi navn brukes sjelden i omtale av anmeldelser.
Avhørsdokumenter er forøvrig neppe dokumenter av en slik art at det fremmer noe viktig samfunnshensyn om opplysningene først blir kjent i retten, jeg tror ikke at denne lekkasjen er avdekker samfunnsmesige forhold som ellers ikke ville komme frem.
Ellers er det velkjent at politiet i årevis har lekket stoff til media, kanskje man intert kunne sette ennå større kraft inn på å avdekke lekkasjene.
Journalister og redaktører bør ha en absolutt og ubetinget rett til å verne sine kilder. Kildevern og ytringsfrihet henger nært sammen. Pressens kildevern sikrer at alle har en reell ytringsfrihet, også de som av ulike grunner frykter konsekvensene av å uttale seg. Redaktørinstituttet er selve garantisten for et anonymitetsvern for dem som trenger det. En lov må fastslå et ubetinget kildevern, etterforskningsforbud og vitneforbud for pressefolk. En slik bestemmelse vil stille pressefolk på linje med f eks prester, leger og advokater som favnes av et tilsvarende forbud i straffeprosessloven.
Jeg nevnte behovet for en medieansvarslov. Den bør også presiserer et særskilt strafferettslig redaktøransvar. Det betyr at redaktøren overtar det ansvaret som etter alminnelige regler ville tillagt andre. I dag er dette delvis, men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger. Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren kan straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for den andre ved at redaktøren er straffri dersom ”det ikke kan legges ham noe til last”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar