Krisene verden glemmer

Feltarbeidere fra Leger uten grenser fotografert i Monrovia (foto: AFP / Dominique Faget/ NTB Scanpix’

Over hele verden lider mennesker i glemte kriser. De har ingen stemme eller mulighet til å fortelle om urettferdigheten rundt dem.  Men, som Morten Rostrup i «Leger Uten Grenser» sa på en pressekonferanse i dag: – Oppmerksomhet hjelper, taushet dreper. Også i år lister han opp 10 humanitære kriser som verden synes å ha glemt – han kunne sikkert pekt på flere.

På årets liste har organisasjonen inkludert titusenvis av burundiske flyktninger som lever under uakseptable forhold i Tanzania, situasjonen i verdens største flyktningleir Dadaab i Kenya, elendige forhold i malawiske fengsler og rådyre medisiner som gjør at folk dør unødvendig av hepatitt C og lungebetennelse. I tillegg mener organisasjonen verden bør rette oppmerksomheten mot hiv-positive i Kongo, der bare én av fire smittede får behandling, grov vold mot flyktninger i Mexico og de 7.100 dødfødslene i verden hver dag.

Kirkens Nødhjelp samarbeider med lokale organisasjoner i Malawi, her fra et kombinert sykepleie- og jordmor-program i Ekwendeni (Foto: Gred Rødland Buick, KN)

Kriser som går over lang tid ser ikke ut til å ha nyhetsinteresse. Hvis noe skjer akutt og er spektakulært, som jordskjelv og tsunami, får det voldsom oppmerksomhet. Kroniske kriser, derimot, regnes til slutt som normalitet. Folk reagerer ikke og media dekker det ikke, fordi de føler seg bundet av nyhetsprinsippet som sier at en nyhet er et brudd i en tidslinje. Å akseptere en vedvarende krise som en normalitet er ekstremt farlig.

Media er mest opptatt av øyeblikket, og dessverre ser vi en del av det samme innen internasjonale hjelpeorganisasjoner.  Det er farlig hvis mediedekning er et mål i seg selv. På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

En annen. en amerikaner, fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.

Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt. Når tv-lampene slås av og fotoklikkene stilner, når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, da er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.
Og da er det viktig at vi også ser det glemte krisene,

Jeg har stått på flyplassen i Lokichogio i Kenya, på grensen til Sudan, og sett hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Og WFP-sjef James Morris anklaget den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.
Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.

– Største hindring mot universelle helsetjenester og utdanning til alle er ikke korrupsjon og vanstyre i fattige land, men mangel på ressurser til fattige mennesker, samt vanstyre i rike land med for mye krig og for mye sløsing, sier 

økonomiprofessor Jeffrey Sachs, rådgiver for FNs generalsekretær om de nye bærekraftmålene, der det mest ambisiøse er å utrydde fattigdom innen 2030.

Det finnes mye kunnskap i og om verden i dag, men langt fra nok visdom. Vi må arbeide for at det også blir vilje nok til at kunnskapene omsettes i konkret og nødvendig handling.