Musikkopplevelser x 5

Ja, jeg vet det. Alt var ikke bedre før. Men det er ikke det jeg ønsker å si. Når jeg, inspirert av en større oversikt jeg leser over sommerens mangehånde pop-, jazz-, kammermusikk-, country-, rock- og hvadetnåennmåtte være-festivaler, er det ikke for å måle dem mot Kygo eller Marcus&Martinus eller Isac Elliot. Men ganske enkelt for å minnes hyggelige opplevelser.

Etter at Odd Børretzen i sin unike stil som resiterende aktør med kontrollert orddiaré i 1975 kom med "Bellmann" (som han fikk Spellemannsprisen for), der han harsellerte over eldre som synes at alt var så mye bedre før, har jeg bedt om det som i den nyeste Fadervår-utgaven heter "la meg ikke komme i fristelse".
Men det er ikke lett. Jeg siterer Stavanger Aftenblads utmerkede petitskribent (det blir stadig færre og ikke fullt så gode, ikke sant?), Leif Tore Lindø: "Den fortiden vi haar nå, den er jammen med ikke noe å snakke om. Den var bedre før".

Uansett – tilgi meg en liten rusletur langs Memory Lane med små besøk på Jazzfestivalen i Molde, Charles River, Sydney-operaen, Odeon Hammersmith og Caracallas termer.  Og Graceland.

Fem live musikkopplvelser på topp – og en ved høyttalerne.

2. Miles Davis i den legendariske nattkonserten under jazzfestivalen i Molde en julinatt i 1984 . Det var da Knut Borge en stund etter midnatt sa frascenekanten: ”Gud sitter i garderoben og venter…”.

                                           
3, Friluftskonsert ved Charles River med Boston Pops til minne om deres mangeårige dirigent Arthur Fiedler like etter hans død i 1979. Her var det smell i 1812-ouvertyren med forrektige kirkeklokker, kanoner og kruttrøyk.

                                         
4. Bee Gees i det nye operahuset i Sydney like etter åpningen (1974). Gruppa var i ferd med å finne seg selv igjen etter en kraftig nedtur.

                                  
5. Aida i spektakulære omgivelser i Caracallas termer i Roma, med hester, magikk, farger, lysspill og en avsluttende scene der den øverste delen forestilte det indre av Vulkantemplet badet i lys, med en underjordisk hvelving og buegang liggende i mørke.

                                   
1. Men på topp for meg som for så mange andre: The Beatles live: Odeon Hammersmith, London januar 1965 (den dagen Churchill døde). Særlig låten fra ”A Hard Day’s Night”, gruppas første film (1964). Den kom faktisk før albumet, som også er kjent for et cover med 4x4 beatleshoder i ulike uttrykk og blå kanter.

Odeon hadde flere passasjer ned mot scenen. Og det var først da jeg så alle de unge ekstatiske jentene som hylende stormet nedover og forsøkte å komme i nærheten av bandet, at jeg egentlig fikk en slags forståelse av hvor stort dette var. En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake.

”A Hard Day’s Night” var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet ”Beatlesmania”. Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket ”it has been a hard day” da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til ” ’s night” da han så hvor mørkt det var blitt. Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): ”Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien”. En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian.

Platen kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss. Vi syntes nok passende låttitler kunne også være ”And I Love Her”, ”I’m Happy Just to Dance with You” og ”Things We Said Today”. Men definitivt ikke “I Should Have Known Better” og “I’ll Cry Instead”.

Uansett, denne platen vil bli spilt ”Any Time at All”, og både med plater og i livet er det slik at “Can’t By Me Love”.

Snakker vi så om utøvere kommer det her en bekjennelse: For en musikalsk enkel sjel er toppen Elvis Presley – The King. Selv sa han for øvrig at det bare fantes en konge: Jesus. Han vokste opp plant pinsevenner, med mye sang og sterke hoftevrikk, og han holdt fast på barnetroen til den siste tragiske slutt.

Min favoritt er ”How Great Thou Art”, et album fra 1966 (utgitt i 1967) som er en hyllest til kirkens største hymner og salmer, spilt inn i Grand Ole Opry i Nashville.

Det ga ham den første Grammy-prisen, også de to andre var for kristne innspillinger, den ene nettopp for tittelmelodien ”How Great Thou Art” live fra en konsert i Memphis (1974), og den andre ”albumet ”He Touched Me” (1972).

En gang jeg holdt et foredrag på et kristens møte, hadde møtelederen som avslutningssang valgt ”O store Gud, når jeg i undring aner, hva du har skapt i verden med ditt ord” – tekst av den svenske presten Carl G. Broberg i 1886, melodien er en svensk folketone. Lite ante nok Broberg at sangen 60-70 år senere skulle oversettes til engelsk med tittelen ”How Great Thou art”, bli brukt av Billy Grahams korstog og av Elvis, og bli en av verdens mest brukte salmer, sammen med ”Amazing Grace” (ifgl. Christianity Today ).

I de to CD’ene i ”Elvis Presley – Amazing Grace” (1994), er samlet 55 av hans mest kjente tolkninger av kristne sanger, bl.a. ”He Is My Everything” (1971). I Rune Larsens versjon ble ”Han er min sang og min glede” den mest spilte i Ønskekonserten i 1975 – men den var for sterk for Nitimen, som nedla publiseringsforbud....
                                  

For noen år siden besøkte jeg Graceland, Memphis, Tennessee. Rundt graven til Elvis lå det flere og hulket. Vakten fortalte at slik hadde det vært hver dag siden 1977. Men musikken lever.

Elvis skal ha blitt observert i live mer enn 280.000 ganger etter sin død. Prøv heller å lete på himmelen, etter asteroide 17059. oppkalt etter 1900-tallets største artist. Men her gir ikke Elvis mer lys fra seg enn 1/20053 av det som må til for å se den en klar natt.