På vei til Bhumtang, i 2900 meters høyde, kjører vi forbi mange skolebarn som skal hjem etter skoledagen. Vi stopper, de flokker seg om oss, og jeg spør: Hvor lang vei har dere hjem? Mange har det greit. Men en sier: En time. Og en annen: En og en halv.
Guiden forteller at slik er situasjonen flere steder i de mer tynt bebygde områdene. Og det får jeg bekreftet når jeg dagen etter leser en artikkel i Bhutan Observer, som forteller om en 10 år gammel jente i det østlige Bhutan. Hver dag bruker hun tre timer for å komme til skolen, og omtrent like mye hjem igjen. Hun står opp grytidig, og når dagen er omme er det ikke lett å ha overskudd til å lese lekser. Men både hun og foreldrene vil gjerne at hun skal få utdannelse, komme lenger enn forrige generasjon,
Nå håper de at skolen får internat. På grunn av store avstander blir denne ordningen mer og mer vanlig fra 1.klasse og oppover. "TTT", sier guiden og smiler litt, han har lært uttrykket av turister. Ting tar tid. Forst i 60-årene innførte kongen skole for allmennheten, Før den tid var det bare klostrene som ga opplæring, de såkalte klosterskoler - eller katedralskoler som det ville være på norsk.
Fremdeles får en god del gutter og noen jenter allerede fra 5-6 årsalderen og oppover, sin eneste utdannelsen i klostrene, og den er av religiøs, buddhistisk art. Familiene ser det som en fordel å ha et barn i et kloster, sarlig gjelder dette familier med minst tre barn. I klostrene får de lære å lese og skrive, men fremfor alt får de trent hukommelsen. Lenge for de forstår betydningen av det som de leser og hører, får de om morgenen opplest tekster og bønner av en lærer, og om ettermiddagen sitter de i grupper og hjelper hverandre.
I de klostrene Marie og jeg har besøkt pa denne turen, og det begynner å bli noen, ser vi stadig småmunker som sitter og leser og ber - men vi ser også at en del av de eldre har mobiltelefon og radio. I tenårene en gang blir de hardt testet. Noen får da gå videre for å studere buddhistiske tekster som de senere skal undervise i, noen lærer mer om ritualer for å praktisere disse i de mange, mange klostrene og templene (snart skal vi besøke en unik samling av 108 templer i Khangzang Chiortens) og atter andre får trening i kunsthandverk og mer praktiske sysler.
De unge munkene kan besøke hjemmet en gang i uken , og det står dem fritt å forlate klosterlivet når de måtte ønske. "Ikke mange gjør det,i samfunnet regnes det som litt flaut og lite meriterende", forteller guiden. De fleste unge går imidlertid igjennom et skolesystem som tilbyr gratis 11 års undervisning fra forskole til videregaende. Det viktigste faget er buddhismen og Bhutans historie, geografi og ikke minst kulturelle tradisjoner. Skoledagen åpner med bønn og nasjonalsang, et opplegg ikke ukjent for mange eldre nordmenn.
Bhutans forsiktige modernisering og ønske om utvikling - som kongen er opptatt av ikke må svekke dagens buddhistiske hengivenhet og strenge ivaretakelse av landets kulturelle arv - inngår nå også yrkesopplæring, og et universitet kom i gang i 2003. Tidligere fikk noen få utvalgte studenter reiste til et universitet i Darjeeling i India for mer sekular undervisning.
Det blir spennende om kongens ønske om både bevaring og utvikling, kan hold stand mot påvirkningen utenfra, for eksempel mulighetene for å se 60 tv-kanaler i de sentrale strøk, økt kontakt med turister og andre faktorer som et åpnere samfunn betyr. Jeg skal prøve å komme nærmere inn pa de helt spesielle drag i det bhutanske samfunnet i en senere blogg, når hele turen er unnagjort. Foreløpig er det et unikt land, både fra naturens side, men enda mer dette med at religionen er mer integrert og dominerende enn i gudsstaten.
Forstår man ikke grunntrekkene i buddhismen, kan man ikke forstå Bhutan.
Virginia Vignal (14 år) fra Bergen går sin tredje 9-
for 4 dager siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar