Tre lys: Håp, sinne og mot

Vi er over halvveis i adventstiden, og for 3.søndag heter det i sangen:
Tre lys skal flamme for alle som må slåss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

(Eyvind Skeie)

I kampen for rettferd og for frihet, mot diskriminering og mot fremmedhat, må vi begynne med oss selv. Granske våre sinn og motarbeide våre fordommer. Aktivt støtte dem som gjennom sin utrettelige innsats fører an i kampen mot den intoleranse, de fordommer og de holdninger som har kostet millioner uskyldige mennesker livet. Ikke i en fjern fortid, men i vår egen generasjon.

Vi må lære å se verden med nye, friske øyne. Overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige i kirke og samfunn.

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning. Hver dag misbrukes tro til hat der religion skulle skape nestekjærlighet og forsoning.

Vi i rike Norge må spesielt motarbeide tendenser til en egokultur som bare har egen tilfredsstillelse som mål, i motsetning til en fellesskapskultur på jakt etter felles lykke. Kjærlighet er ikke å finne seg selv, men å rykkes ut av seg selv så vi kan finne hverandre.

”Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket”. Noen strofer fra Svein Ellingsens sterke salme kan sammenfatte budskapet for oss. Vi må våke i verdens natt. Sammen med  de som trues av sultedøden. Sammen med de som hører sirenene dag og natt, slitne under mangel på frihet og matn. Sammen med aidssyke og hivpositive. Sammen med de som trues av  klimaødeleggelser.

Sammen med.

Vi er kalt til å være medmennesker. Den som mer enn mange har vist dette i praksis i Vest-Afrika er den kristne humanist og fredskjempen Albert Schweitzer, som for 60 år siden  fikk Nobels fredspris. Da han døde fikk en gravstøtte med følgende skrift:

”Søk og se om der ikke er et eller annet sted i verden

der du kan investere din medmenneskelighet”.

I 1.korinterbrev finner vi kjærlighetens høysang, der det heter: "Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

Min kirkehistoriske favoritt, Augustin, er imidlertid ikke helt enig i Hvorfor skal nå kjærligheten rangeres høyere enn håpet? "Nei, størst blant dem er håpet", sa Augustin, som også hevdet at håpet har to elskelige døtre i verden: sinne og mot. Sinne, så det som ikke bør skje, ikke skjer, og mot så det som bør skje, kan skje.

Vi trenger både tro, håp og kjærlighet, og størst blant dem er Han som gav oss troen, håpet og kjærligheten. Men vi er også avhengige av håpets døtre i verden: Sinne så verden ikke går av skaftet. Mot så vi ikke forkommer i resignasjon og apati.

Det kristne svar på apati er sympati, sammen i lidelsen og sammen om lidelsen, Gud til ære og mennesker til gavn.