Forvalte det som ikke er til salgs.

Thomas Kingo (1634-1703) hadde nok ikke tenkt seg at hans salme om at " Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke kommer på rad. Medgang så ofte på motgang vil rope, solskinn og skyer de følges og ad" skulle utløse i nummeret før trampeklapp Og ingen kan sammenfatte julekvintessen slik som Ajax når han lar 'uJohanna svare på Broremanns forundring; han synger om "Her kommer dine arme små" og lurer på hva de små armane er for noe: "Adle som har små armar, finne stallen. Det e bare di så e krye av de store musklene sine som går i totlevase". Det universelle i genuin stavangersk innpakning.

Jeg har i kveld vært på Rogaland Teaters årlige julekonsert i St.Petri i Stavanger til inntekt for Kirkens Bymisjon. En julekonsert som spenner en større himmel over førjulstiden enn det meste andre. Teatrets julekonsert begynner med  Hans Adolph Brorsons (1694-1764) «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom», via «Vær utålmodig, menneske» (Inger Hagerup) ,«A pretty good day» (Wainwright)  «Concerto for sopransax», Jens Bjørneboe, Peter Gabriel og mye annet.  Stikkord for fremførelse: Kvalitet.

Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur.

Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter.

Da vi i Den norske kirke for noen år siden fikk utredningen ”Kunsten å være kirke”, ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I en stadig mer gjennomkommersialisert tidsalder er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Å forvalte det som ikke er til salgs. 

Kirkerommet har til alle tider vært skapt og gjenskapt i tråd med endret liturgisk praksis og skiftende syn på hva kirkerommet som ramme omkring den kristne kult- og religionsutøvelsen kunne og burde brukes til. Slik ble jo kirkespill, liturgisk sang og religiøse prosesjoner et viktig stadium i utviklingen av klassisk musikk og teaterkunst. 

En kulturåpen kirke skal ikke ha nok med seg selv og søke egen nytelse, men skal gi rom for det som oppfattes gjennom sansene og føre oss inn i sterkere erfaringer av gudsnærværet.Det handler om å fange livet i alle dets avskygninger. Menneskelivet er mangfoldig. 

Julekonserten i St.Petri  er på sin måte et av mange uttrykk for at kulturarven ikke entydig er gitt en gang for alle. Den er alltid omstridt. Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre. 

Men til slutt; igjen med Kingo:

"Alle ting må, engang forstå, Himmelens salighet, den skal bestå"