Kirkemøtet (VII): Nestekjærlighet i praksis

- Besøke en som er blitt sengeliggende;
- By en ensom nabo inn til kaffe og fellesskap ;
- Tale vel om og forsvare en som er rammet av sladder;
- Stille opp for en som trenger en hjelpende hånd;
- Engasjere seg i saker som fremmer godhet, omsorg, rettferdighet og fred;
- Delta i frivillige organisasjoner og bidra aktivt til at aksjoner kan gjennomføres

Hvem skriver jeg om? Diakonen. Han og hun som bruker det meste av sin tid
i lokalsamfunnet, i møte med mennesker, i samarbeid med offentlige instanser,
humanitære organisasjoner og frivillige medarbeidere.

Diakonen som
* har hovedfokus på omsorgstjenesten, på å være oppsøkende ute blant menneskene og på å invitere inn i fellesskapet
* gir individuell støtte og oppfølging, veiledning og sjelesorg, samfunnsarbeid og solidaritetsaksjoner
* arbeider med forebygging, omsorg og myndiggjøring
* innehar en kirkelig stilling med utadrettet arbeid mot mennesker i sårbare situasjoner, uavhengig av den enkeltes livssyn
Diakonen – ofte et viktig bindeledd mellomkirke og lokalsamfunn.

”Evangeliet skal forkynnes, om nødvendig med ord”, sa Frans av Assissi. Diakonen forkynner med hender og føtter. Kristen nestekjærlighet i praksis.

Det har aldri vært stilt spørsmålstegn ved diakonens plass i kirken, men man har strevd med å komme til rette med tjenestens plassering i stillingsmønsteret. Etter dette Kirkemøtet er dette nå plass. Prest og diakon skal ikke forstås som ulike dimensjoner innenfor den samme tjeneste, men som to ulike tjenester innenfor det kirkelige tjenestefellesskap.

Diakonien er en selvstendig tjeneste som forutsetter vigsling. Det innebærer dermed også liturgiske funksjoner i menighetens gudstjenestefeiring (med bruk av skråstola), og forretting av nattverd ved soknebud. Jeg er enig med ungdomsdelegatene i Kirkemøtet som ba om at denne nattverdtjeneste måtte utvides. ”Det er ikke alltid presten er til stede når for eksempel unge er samlet og gjerne vil ha nattverd”, som Silje Barkved fra Stavanger bispedømme uttrykte det.

Regjeringen har i Soria Moria II sagt at den vil øke tallet på diakonstillinger. Det vil være vel investerte midler. Uansett tro vil man i lokalsamfunnene kunne oppleve denne omsorgstjenesten som nestekjærlighet og inkluderende fellesskap, og også som et mer samfunnsrettede vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.

Den diakonale tjenesten hører til kirkens pulsslag