De kalles et problem, men er i bunn og grunn et verdispørsmål, en utfordring til vår medmenneskelighet: De ureturnerbare flyktningene, særlig fra Iran, Irak, Etiopia, Tsjetsjenia og Kongo. De som har fått avslag på søknad om beskyttelse, men som ikke kan reise hjem: enten fordi hjemlandet ikke vil ta imot dem eller fordi Norge synes det er for farlig. De som lever i Norge uten rettigheter, uten rett til arbeid. Barn som er født her, som vokser opp her, snakker norsk, men på mange måter lever utenfor samfunnet. De som lever i en situasjon representanter for KrF, Venstre og SV har belyst gjennom en høring denne uken.
Møte med mennesker slår sterkere enn tall og prosenter. Lokalsamfunn reagerer når godt integrerte familier kastes ut, slik det skjedde på en brutal måte med kosovoserbere tidligere i høst.
Når et asylbarn har bodd 8 –åtte – år på et asylmottak – kan det kalles annet enn barnemishandling? Når de ikke vet om de kan være med på en bursdagsfeiring om fire dager. Når hele familier ødelegges av uvisshet. Når en som er født i Norge lurer på hvorfor de ikke vil ha pappa på jobben. Når. Når. Når.
FNs konvensjon for barns rettigheter: ”Partene skal treffe alle egnede tiltak for å sikre at barnet beskyttes mot enhver form for diskriminering eller straff på grunn av sine foreldres, sin verges eller familiemedlemmers stilling, virksomhet, meningsytringer eller tro”Følger vi dette, eller er det slik at barns rettigheter må vike i mange asylsaker?
Krig + fattigdom = folkevandring. Barn + retur = vet ikke hva som blir resultatet.
En av mange, mange skjebner: Returnert mor og tre barn under 17 til Kurdistan - ”Her kan ikke en jente på 17 gå ugift” – tvangsforlovet – voldtatt av den tilkommende – gravid – selvmordsforsøk.
Jeg har nettopp vært i Syria og Jordan. I Syria er det mellom 1 og 1,4 millioner flyktninger fra Irak. I Jordan minst 500.00. I Norge går noen av skaftet h vis vi kommer opp i et femsifret antall i året. Over 40 millioner mennesker er på flukt verden over, halvparten av dem er barn. Vi må kunne gi flere muligheten til et liv i trygghet, et liv med utviklingshåp.
Hva bør gjøres? En kampanje for å sette søkelyset på de om lag 18.000 papirløse flyktningene, har foreslått:
1) Barn som har levd i Norge i lang tid, for eksempel fire år, får oppholdstillatelse sammen med familien.
2) Det settes en grense for hvor mange år mennesker kan være i Norge ulovlig, uansett alder. For voksne eksempelvis fem år etter endelig avslag, adskillig lavere for barn.
Dette er egentlig et forslag som er i tråd med et UDI-forslag fra 2003,og det dreier seg om et lite antall mennesker. 1200 barn på mottak har fått avslag. Bare rundt 80 av dem har vært mer enn tre år, så konsekvensene skulle ikke bli så store.
Dette ville være et tiltak vi kunne være stolt av, samtidig som det egentlig bare skulle mangle.
Flere europeiske land har gjennomført store amnesti-ordninger. II Sverige ga man for eksempel amnesti til 17.000 asylsøkere som en engangssak. Erfaringene er at ordningen som lovliggjør papirløse, heller ikke bidrar til å tiltrekke seg flere asylsøkere” (Petter Eide i Norsk Folkehjelp).
Frankrike gir normalt utenlandske borgere som fyller 18 år statsbirgerskap hvis de har gått på skole i landet i minst tre år.
Et interessant forslag kommer fra Elisabeth Reehorst, som har arbeidet i mange år blant fremmedspråklige i Norge. Hennes hovedtese er at alle som klarer å komme seg hit til Norge og som i dag fremstår som asylsøkere, skal få sjansen til å få varig oppholdstillatelse gjennom egen innsats, samtidig som velferdsstaten opprettholdes.
Dette er human asylpolitikk, og høyst sannsynlig lønnsomt både for dem som kommer og for Norge.
”De som kommer uten lovlig visum kan få valget mellom å fremstå som asylsøkere eller arbeidsinnvandrere. Den siste gruppen – trolig den største – må få hjelp til innkvartering og raskt bli sendt på innføringskurs, mens andre instanser jobber med muligheter for ufaglærte jobber/korttidsjobber.”
Hennes konklusjon er at med en slik ordning kan de det gjelder - for eksempel etter tre år - få bosetting dersom de kan dokumentere at de kan forsørge seg legalt og snakker en del norsk, gjerne med en obligatorisk test.
For å bevare og utvikle vår egen menneskelighet trenger vi å viseomsorg gjennom handling for dem som faller utenfor i Norge (selv om fattigdommen aldri kan utryddes med pennestrøk). Og vi trenger omsorg for og vilje til å gi husrom og arbeidsmuligheter, hjelp til selvhjelp, for mennesker som har levd under forhold det for oss nordmenn er nesten umulig å forstå.
Rike europeiske land kappes om å stramme inn, om å stenge dører. Senest i dag leser jeg i danske aviser om FN-kritikk mot danskenes nye innvandrings- og flyktningepolitikk. Norge er blitt et kaldere land for asylsøkere og flyktninger. Peer Gynt må aldri få rett: "Troll, vær deg selv nok”.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar