VIKSFJORDEN: Polarskuta ”Fram”, Hitlers seiersmonument og Skiringssal-kaupangen som var Norges første by - det er mine assosiasjoner til Viksfjorden og Larviksfjorden. Her har vi årlig siden sommer besøkt hytta til Inger Johanne og Eivind. Først i Rekkeviksbukta, så i Gonbukta. Heldig er den som har gode venner med åpne sommerdører i feriefylket Vestfold. Solkysten. Hvor mange ganger sitter vi ikke på svabergene i solskinn og ser tunge skyer lenger inne i landet.
I 25 år spiller vi boccia mellom ”Fram”-monumentet og steinene som omgir det for å illustrere størrelsen. Her bygger Colin Archer det som blir et av historiens dens mest kjente skip. Verdens sterkeste skip så langt blir sjøsatt i 1892. Fridtjof Nansen går over Grønland, og brenner alle broer, ingen retrett er mulig. Det samme gjør han når han nå snart skal oppsøke Polhavet. Derfor ”Fram”. Over Polhavet i tre år. Så til de arktiske øyene nord for Canada. Og endelig mot Sydpolen.
Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josefs Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette svarer Johansen svart: “Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.
Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.” Hjalmar Johansen får et noe traurig liv, men Nansen gjør sitt beste for å hjelpe ham, får ham med på Amundsens tok mot Sydpolen. Amundsens behandling av Johansen er en skamplett i norsk polarhistorie og gjør at jeg ikke deltar i den store begeistringer for Sydpolens erobrer. Johansen begikk selvmord i 1913.
Larviks store polarhelt heter Oscar Wisting. Han er sammen med Roald Amundsen den første i verden som er på både Syd- og Nordpolen. Om noen faller på sin post er det Wisting. Han jobber om bord i ”Fram”, som er kommet i museumshus på Bygdøy”, og overnatter i sin gamle lugar når han jobbet ombord. En morgen blir han funnet død. Hjertesvikt.
Men den store Helten i Larvik er likevel Thor Heyerdahl. En av dem jeg kommer i snakk med forteller at akkurat nå arbeides det for å få til et spektakulært monument over han som ble verdenskjent gjennom Kon-Tiki, Ra I og II, og ekspedisjonene til Påskeøya (Aku-Aku). Idéen er å lage en plastglobe med opptil to meters radius. Hav og kontinenter skal vise ferdene. Denne jordkloden står på kanten av et stup, og en stilisert Heyerdahl redder den fra å falle utfor. Med i bildet av Helten hører nok med å si at teoriene hans ikke møtt den store forståelsen i vitenskapelige miljøer, der han anklages for selektiv kildebruk og uvitenskapelige metoder.
Eivind har kjøpt ny båt. Viksfjorden er 7 km lang, og på det smaleste er den bare 2 meter. Vi passerer Lam-øya der det på slutten av 1800-tallet etableres et stort steinbrudd for utvinning av larvikitt. Denne stenarten finnes ikke noe annet sted, og den blir raskt populær i utlandet, "med sit straalende farvespil i mørkeblaat, dels i lyseblaat, dels ogsaa i næsten sølvhvidt perlemorsskin". Men dessverre skjer det som i flere sammenhenger skjer i Norge: vi blir råstoffleverandører og ikke foredlere. Rundt 3/4 av norsk steinproduksjon består av larvikitt,i salg blir den kalt labradorstein, eventuelt Emerald Pearl.Her er stein for generasjoner og eksportverdien nærmer seg milliarden.
For 65 år siden blir det gjort istand store mengder larvikitt for eksport til Berlin. Hitlers arkitekt, Albert Speer, har tegnet et gigantiske seiersmonument Hitler ønsker seg. Det skal være 120 meter høyt og 170 meter bredt og få Triumfbuen i Paris til å blekne. Greit nok at eksporten måtte avlyses.
Litt inni fjorden går vi i land og føler oss på særdeles historisk grunn. Her graver man ut restene etter Skiringssal-kaupangen fra slutten av 700-tallet. Med navn etter Frøys skinnende sal, Vikingenes hovedstad, kjent fordi ferdamannen Ottar fra Hålogaland forteller den engelske kongen Alfred den store om ”nordmennenes land”, Nordweg, og at han har besøkt ”Sciringes heal.” Tønsberg får nøye seg med å kalles ”Norges første by som stadig er levende”.
Kaupang-utgravingen ligner på det som skjer i nabolandet når vikingbyen Birka avdekkes på en liten øy i Mälaren, noen mil vest for Stockholm. På Kaupang minnes jeg plutselig en av de mange store friidrettsopplevelsene på Bislett. Juni 1976: Lars Martin Kaupang setter ny norsk rekord på 1500m med 3.37.4. 34 år senere står den fremdeles. Nærmest til å knekke Kaupang-koden er kanskje 17 år gamle Henrik Ingebrigtsen fra Sandnes, som får 3.40,14 under årets Bislett Games.
Det stikker litt i et gammelt friidrettshjerte at så mange friidrettsrekorder er fra forrige århundre. Den eneste i ”normaløvelser” som er eldre enn Kaupangs, er Kristen Fløgstads 8,02 i lengde fra 1973.
Midt i det idrettsmeditative tikker det inn en sms fra barnebarn Iris. Hun har vært på friidrettsstevne, ”det gikk fint”. ”Hvilken plass fikk du og hva løp du på?” sms’er jeg. ”Husker ikke, men jeg gjorde mitt beste” kommer det tilbake.
Der fikk farfar noe å tenke på. Og det forsterkes da han på en sen kveldsvisitt inn til Narvesen i Larvik sentrum passerer et liten historie plassert på en av veggene rundt torget:
Det var en en gang et dikt og en mikroprosessor som møttes på en tur. ”Jeg skal til menneskenes hjerte”, sa diktet, ”hvor skal du?”. ”Jeg vet ikke”, sa mikroprosessoren, ”men jeg må skynde meg videre” (Sidsel Mørck).
Jo Nesbø (64 år) går enda en 8a-rute
for én uke siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar