NÅR LOVENS PARAGRAF IKKE HAR PLASS I HUMANITETENS ALFABET

Gunnar Stålsett har vært et vitne for sannheten» , Han høres også når bispekåpen er lagt vekk - og kanskje ikke minst når han et domfelt til 45 dagers betinget fengsel og en bot på 10.000 kroner.
Det dreier seg om en person som har snakket om grunnleggende spørsmål som har opptatt mennesker overalt og til alle tider på en slik måte at grenser oppheves mellom de som er innenfor og de som står utenfor. Med utgangspunkt i de gamle tekster har han gang på gang maktet å male en flik av himmel over selv de mest trøstesløse og sorgtunge situasjoner.

I all sin gjerning har Stålsett fremholdt han at det er menneskets verd som betyr noe. Det er først når vi møter medmennesker ansikt til ansikt at vi forstår dette menneskeverdet.
Stålsett har gitt viktige bidrag for å styrke vilkårene for et verdig liv for mennesker som faller på utsiden av normalitetsforestillingenes nådeløse grenser. Han har vært en talsmann for de verdier som gir grunnlag for rettferdighet, barmhjertighet og forsoning, han har åpent avdekket og motarbeidet forhold som truer grunnverdier som menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet.

Og så:Det er lett å sitte se stor ved siden av senga på Stavanger Universitetssykehus og og kritisere myndigheter og systemer. Slippe å møte de mange fortvilte som trenger beskyttelse. Eller som har flyktet fra det de opplever som en farlig situasjon for dem i hjemlandet. Eller som lyver om sin bakgrunn, som ødelegger identifiseringspapirer, som stundom kan være kriminell som bevisst porøver å svindle og ødelegge asylinstituttet. Eller de er de rett og slett ønsker en utrolig bedre hverdag for seg og sine. Disse siste er ikke mer lykkejegere enn de mange, mange nordmenn som på slutten av 1800-tallet emigrerte til USA.
Hva ville vi selv gjort i slike situasjoner, hvor langt ville vi kunnet gå i kampen for et bedre liv?

Jeg tror ikke noen tar lett på jobben med å skille ut de som får bli og de som ikke innvilges asyl fordi grunnene ikke finnes tunge nok. Å bestemme over menneskeskjebner må - bør i alle fall - være en tøff jobb som sliter på sinnet. Men regjeringen har lagt seg på en hardere linje enn tidligere, og dette har resultert i politiske signaler som de utøvende asyl- og flyktningeinstanser raskt har fanget opp.

Ingen lover og regler kan dekke alle situasjoner, alle skjebner. Vi sender ikke folk til land der dødsstraff truer.I andre sammenhenger er ikke kriteriene like enkle. Det vil alltid ligge et skjønn i tolkninger av paragrafer og bestemmelser. I vurderinger av beskyttelsesbehov og situasjon i hjemlandet. I avveininger av de kryssende hensyns relative styrke.

Og det er her jeg synes at sterke humanitære aspekter stundom vrakes av redsel for "konsekvensene". At man ikke tar nok hensyn til FNs barnekonvensjon, både når det gjelder enslige flyktningebarn/unge og barn i familier. Barn som har bodd kanskje alle sine år i Norge. Som er norske i alt unntatt statsborgerskapet. At hensynet til dem som er såkalt ureturnerbare.

I dag har vi fått en annen avgjørelse - for noen av dem som har bodd lenge i Norge som jeg tror både KrF og Venstre vil være glade for, selv om jeg mener at rammene burde vært mindre stramme. Det betyr at en person som er 47 år og har vært i Norge i 18 år, vil kunne søke om opphold. Det samme vil en person som er 35 år, men som har vært 30 år i landet.

Systemer. Lover. Myndigheter. Vi må ha dem. Vi trenger reguleringer. Norge kan ikke være en frihavn. Er lovverket for strengt? Da må vi velge politikere som vil endring. I dagens politiske Norge synes det mest å være en konkurranse blant de tre store partiene om å være barskest.

Uansett - vi må også å innse at innimellom, en og annen gang, dukker det opp tilfeller der lovens bokstav ikke har plass i humanitetens alfabet
Rettferdighet er moral og empati, ikke bare jus.

Foto: Eks-biskop Gunnar Stålsett (84) og hans renholder Lula Tekle (55) ga hverandre en god klem da de ankom retten med kort tids mellomrom torsdag morgen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

G

HAR GUD SKIFTET MENING? ELLER SKAL VI HELLER SPØRRE: HAR VI SKIFTET MENING OM GUD? HVA BETYR DET Å LEVE ET ANSVARLIG LIV MED VÅR NESTE?

Jeg har fulgt utviklingen innen Den norske kirke siden 60-tallet, og det er ikke vanskelig å være enig med Trond Bakkevig og Tomm Kristansen. De  reiser det første spørsmålet i en aktuell og svært lesverdig bok med samme navn. Og det var ett av temaene på Olavsdagene i Trondheim.

 De to når beskriver godt en kirkerolle som i løpet av fem tiår er fullstendig forandret, fra å være en alvorstung bremse i samfunnsmaskineriet til å være en aktiv formidler av et sosialetisk ansvar.

I 2005 skrev jeg i en artikkel i Adresseavisen at «Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring».

Dette korresponderer godt med Bakkevig og Kristiansens klare påpekning av at det er Guds mening med Kirken at den skal forandre seg, nettopp for å holde fast i det uforanderlige. Eller som ledende biskop Helga Byfuglien så konsist formulerer det: Et endret Gudsbilde «i lys av egen samtid og livserfaring».

I Aftenposten kommenterer Harald Stanghelle – den i kommentareliten som er klart mest innsiktsfull i kirkelandskapet: «Slik forsøkes det å finne en lenke mellom evige sannheter og dagens virkelighet. Det er en utfordrende og risikofylt oppgave». Ja, sannelig. Men alle bør vi være enige i hans påpekning av at «Omsorg for et skaperverk på vei mot ødeleggelse er et av dagens kirkes tydeligste budskap», 

Utviklingen i kirken skaper har alltid skapt harde til dels bitre, diskusjoner. I den gamle enhetskulturens tid nølte man ikke med å bruke politisk makt mot andres syn. I statskirkens nyere historie har man heller ikke alltid vist stor toleranse overfor andre trossamfunn. Det er produsert splittelse, mistenkeliggjøring, og energilekkasje i store og uproduktive mengder.  

I det lange løp lønner det seg aldri å sette politisk makt bak kampen for kirkelige «sannheter» Kirken kan ikke tale toleransens sak uten å minnes denne delen av historien, men desto viktigere er lærdommen.

For min egen del følger jeg for det aller meste holdningsendringene. Men jeg er opptatt av at det nye flertall må passe seg vel for å opptre mot det nye mindretall - de som vil holde fast på kirkens syn slik det har blitt tolket gjennom tidene - på samme måte som det tidligere overveldende flertall både blant legfolk og biskoper for eksempel behandlet og omtalte den lille gruppen som gikk inn for kvinnelige prester. Ting Tar Tid.

Mens det tidligere var vanskelig å inneha en liberal posisjon i kirken, er det i dag nesten like vanskelig å ha et konservativt ståsted. Det er lite rom igjen for den teologiske høyresiden. I og med at liberale synspunkter har fått større plass, er kirken på en måte gjort smalere, mens takhøyden er hevet.

Alle må¨vi må passe oss for den intolerante toleransen, passe oss for at vi blir så opptatt av toleranse at vi ikke ser vår egen intoleranse overfor den teologiske høyresiden. Jo mer autoritær man er, og jo lenger ut på den ene eller andre siden man står, jo mindre tolerant er man gjerne for ytringer som går imot ens eget syn.  I deler av samfunnet i dag ser vi at toleranse, som skulle være et forsvar for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Enhetens tid er over. Skapelsens urkraft er å tenke stort om mangfoldets muligheter. Dessverre tolker vi altfor ofte forskjellighet som uttrykk for fiendtlighet, mens Gud ville at vi skulle tolke forskjellighet som uttrykk for gudskapt, kompletterende mangfold.

Kristen tro er ikke primært er tilslutning til bestemte oppfatninger eller konformitet med eller akseptasjon av bestemte moralske normer, selv om troen må ha et presist - og evangelisk - innhold. Kristne fester ikke troen sin i lovens krav, men i evangeliets gave og tilsigelse.

Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken først og fremst som forvalter av bestemte normer. Mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.

 Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, bør det være lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål, som for eksempel likekjønnet ekteskap.

Det dreier seg ikke om Guds gaver gjennom evangeliet, men om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste. Dersom slike etiske spørsmål bindes for tett til kirkens forkynnelse av evangeliet, står vi i fare for å gjøre evangeliet til lov, og dermed også å gjøre mennesker fremmede for hva som er det sentrale i kristen tro,

Det er en del av vår rikdom som kirke at vi har sjansen til å se ting fra ulike vinkler. Vi bør ikke for raskt avfeie den som mener noe annet enn oss som umoralsk eller som en som ikke tar Guds ord alvorlig. Et mangfold av stemmer er et bedre middel til å fremme innsikter som kan virke forpliktende for folk, enn en monolog der alt tas som selvsagt og en ikke kan eller vil gå i dybden for å utvikle en forståelse av hva som er rett.

 

Er Bibelen blitt uinteressant for mange?

Den norske kirke har forsømt seg. I prekener/bibeltimer har den altfor sjelden vist menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for mange moderne mennesker som er lært opp til å tenke kritisk? Og verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.

«Vi må alltid lese Bibelen i lys av vår egen samtid og livserfaring», sier ledende biskop Helge Byfuglien til Vårt Land i dag (på bildet fanget i samtale med unge under Olavsfestdagene, foto: Erlend Bergwe, Vårt Land )«Men en frigjørende kristendom er ikke å mene hva man vil. Det at noe ligger fast, er en viktig del av vår tradisjon», sier biskopen. «Troen må stadig gjenfortolkes», sier Bjørn Eidsvåg.

Jeg skulle ønske at forkynnelse og undervisning i større grad la grunnlaget for en alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Utgangspunkter for kristen debatt bør være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett.
Jeg har mange ganger sitert kirkefadee Augustin, og han er aldri uaktuell: "Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, og kjærlikghet i alt"

Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Kirkens holdning i en del etiske spørsmål har alltid vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Det er viktig å ha med seg at ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.

Kirken har endret syn eksempelvis på slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste. Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.

Når en i ettertid ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 

(Enkelte av resonnementene om skriftforståelse og skriftbruk bygger på uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop 2006)

Best da det gjaldt

Egil Danielsen er død. Og jeg er tilbake til 1956 og hører Halfdan Hegtun på en knitrende radiolinje fra andre siden av jordkloden, fra OL i Melbourne: «-Der kommer han igjen, Å nei, tilløpet klaffer ikke nå heller. Utkastet der, det går, det går, det går langt! Men, men – det er jo verdensrekord! 85,71 m, over to meters forbedring»,
Egil Danielsen var favoritt i spydkast. Ubeseiret. 12 ganger over 80 meter. Bare 9 cm unna polakken Janusz Sidlos verdensrekord 83.66 m. Kvalifisering om formiddagen. 74.15 m i første kast, uten å ta av seg treningsbuksa. Men så butter det i finalen. Førstekastet glipper, enda verre i det neste (under 65 m), mens Sidlo setter olympiske rekord og snuser på 8o meters markeringen. 70,75 m i siste kast før finalen. Nerver, manglende mental styrke? Han er nr.6, seks går videre med et nødskrik, som sistemann
Finale. Sidlo og en russer har tatt i bruk et nytt svensk stålspyd, alle andres spyd er av tre. «Vil du låne?» spør Sidlo i aller beste olympiske ånd. Og Danielsen slår til. Brannmannen Egil Danielsen klarte nervepresset. Best da det gjaldt.
Dette var første norske gull i friidrett etter Helge Løvlands guill i 10-kamp i 1920. Ingen syntes syntes det var noe rart at han glemte å ta av seg topplua på seierspallen da prins Axel av Danmark delte ut gullmedaljen Foto: NTB scanpix).
Fire år senere, i Roma, OL ble han slått ut i kvalifiseringen med resultatet 72.93
Barnehjemsgutten Egil var var unik. Han klarte ikke idrettsmerket fordi han løp for sakte og ikke kunne støte kule, men han hadde rytme og fart på slutten av tilløpet. Han ville gjerne inn i det militære, men fikk ikke overbevist testerne før han kastet granaten over 80 meter.
Roma-OL var også en annen nordmann med i spydkast. Men Terje Pedersen vrikket foten etter å ha kvalifisert seg til finalen i første kast og måtte bare se på de andre.
Så kom 1964. Jeg var på to syore stevner på Bislet, og begge gangene opplevde jeg at Terje Pedersen satte verdensrekord. . Først fløt spydet 87,12 1. juli. Så 2. september la han på til 91,72.
Magisk. Jeg kan ennå høre Bislet-brølet.
Pedersen var stor favoritt foran Tokyo-OL, men skader og overtrening ødela for ham. «Jeg hadde begynt på tannlegehøyskolen,og treneren hadde funnet ut av vi skulle møte opp på Bislett klokken seks om morran de to siste ukene før OL. I tillegg hadde jeg jobb tre kvelder i uken. Jeg var utslitt og ble nummer 13 i kvalifiseringen»
Danielsen var forøvrig den andre nordmannen som satte verdensrekord i kast, Sverre Strandli fra Brandval klarte 61,25 m i slegge i1952 (ble bare nr.7 i Helsinki-OL), og året etter kom 62,36 m.Spydkast er Norges beste olympiske friidrettsøvelse gjennom tidene. Av 7 norske OL-gull i friidrett er fire vunnet i spydkast. Jeg var tilskuer i Sydney-OL i 2000 og opplevde jubelen for Trine (Solberg) Hattestad, 68,91 m. Andreas Thorkildsen toppet seierspallen i Athen 2004, 86,50 m, og Beijing 2008, 90,57m. (spydet var blitt tyngre siden 1i956)

Bønn og helbredelse

Kan bønn helbrede?

Finnes det mer mellom himmel og jord enn Human-Etisk Forbund?

Kan man få hjelp mot lidelser på uforklarlig eller overnaturlig vis?

En sjaman og hans påstander om helbredelse. En amerikaner på «Visjon Norge med utsagn om at «kristne behøver ikke å være syke» og «funksjonshemmede barn er Guds straff for foreldrenes synd». Svein Magne Pedersen i Vennesla med visjonen Jesus Leger, holder  helbredelsesmøter i inn- og utland, og driver en betalt «kirketelefon» med forbønn for syke.

Mange hundre rullestolbrukere og tusenvis av andre pilegrimer besøkte Lourdes i går kveld. Som i forgårs. Som i morgen

Og akkurat nå er jeg i Lourdes, dit det årlig kommer 6 millioner mennesker med håp om helbredelse, i alle fall ønske om velsignelser. En kilde i en grotte skal ha legende egenskaper, som visstnok har gjort folk med uhelbredelige sykdommer friske. Mange ønsker trøst fra det spesielle fellesskapet og den erfaringen som en slik valfart kan gi.
I alt har den katolske kirken frem til i dag anerkjent 67 medisinske mirakler. Så langt bare dette fra en tittel i Vårt Land: "Noen tror at de vet. Andre vet at de tror". Det var tusener i går kveld som visste at de tror. Og kanskje følte de kvelden som en velsignelse.

Uansett.

Er vi nødt til å presse alt inn i trange naturvitenskapelige rammer? Hvorfor er det så viktig å skulle kunne bevise alt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt?

Helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.

Kirken tror på helbredelse ved bønn. Tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.

Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.

Derfor er det også at Den norske kirke stadig bør tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. om selger helbredelsesvann. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.

Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.

Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.

Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.

Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.
Snåsamannen, Jorald Gjerstad, som taler ydmykt med små bokstaver der Svein Magne Pedersen, ytrer seg i minst 96 pkt. fet Times, sier på sin måte:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.

– Men ein stad må jo krafta kome frå.    

  .

Nasjonalsangskatten på 5 minutter

                                               Foto Oslo: Audun Braastad, NRB/Scanpix

Ja, vi elsker dette vårt dyre kjempers fødeland millom bakkar og berg fra Nordishavet til Kjølens rand, kvar heim, kvar dal, kvar strand.

Gratulerer med dagen, sønner og døtre av Norge som stiger frem, furet og værbitt over de tusen hjem, svøpt i et gjenskinn av landets fargeprakt. 

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme, Blusser i Nordmandens Hjerte endnu: Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt: Bønder sine økser brynte, kvinner selv stod opp og strede skjønt det mørkt så ut.

Det kostad tusund Aar i Kav fraa Vaar til Vaar, Og Ljos yver Landet strøymde

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk. Vårt hjerte vet, vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er; elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst. Hvergang vi nævne vor fædrenestavn, vulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn. 

 Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du

landet i trefarvet drakt.

Frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og bakker!  

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn.

Naar han kvæder Norriges Hæder, Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst. Hver ærlig Norsk, som Lænker brød, Skal evig elsket være.

                                                     Foto Tynset: Erland Vingelsgård

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Gjev eg var i eit varmare land, men når vårsol i bakkane blenkte er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Som et regnbuens tegn under skyen skal det evig i fremtiden stå, og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå. 

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Det er vaar Ættargard til Fridom bygd. Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt.

Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land. La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland, du er vårt, du er vårt, gamle Norge.

Troskap og Kjærlighed tro vi dig sverge. Landet, dei hev rudt, det vil me verja trutt, til sidste Stund

Har nasjonal identitet en verdi?

17.mai, Grunnloven og Norges selvstendighet – det var vel på Eidsvoll det begynte? Eller – var det kanskje vel så mye i København? 

«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av

Det er en ekte og sunn nasjonal glede over frigjøringsverket som preger 17.mai. Men generelt kan vi i ulike sammenhenger i den norske hverdagen enkelte ganger finne uheldige utslag av å sikre vår "nasjonale identitet": en tro på at "we are the champions", at vi er overlegne de fleste andre, at alt norsk er godt og at ingen må komme her og komme her.

Fra en fjern fortids historie mellomfag husker jeg professor Knut Myklands hyllest til kong Frederik 6. Han bodde i København, og våren 1814 påskyndet han kornforsyningene til Norge, «medens der ennu er tid, korn er det vigtigste til at opnaa Norge frelse», som han sa det Uten dette kornet og den optimismen det skapte, hadde ikke selvstendighetsreisningen vært mulig, hadde det ikke blitt riksforsamling, kongevalg eller 17.mai. Sa Knut Mykland.

Og det var fra København, eller i alle fall Danmark, de hadde røttene sine flere av fremmedarbeiderne som drev frem frihetsverket i 1814.15 av dem var enten født i Danmark eller hadde bodd der i viktige barne- og ungdomsår. 

Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen kom til Norge som voksen.
Han som fikk idéen om at representantene skulle gi hverandre hånden og erklære seg «enige og tro til Dovre faller» var kommandør Jens Schow Fabricius. Han tilhørte en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til 31 år.

Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland.
Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet.
To blad Motzfeldt og to blad Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden . Familien Anker sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, de var innvandrere fra Sverige.

Sjelden har det altså vært gjennomført et prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814. Dette kan det være viktig å ta med seg en dag som 17.mai, der en hele tiden må passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.

Norge har vært et land med bare små minoriteter, men både samer og kvener ble lenge diskriminert. Vår fornorskningspolitikk ble praktisert hardere og over et lengre tidsrom enn f.eks. forsvenskningen i Sverige. Først etter den 2.verdenskrig ble norsk minoritetspolitikk lagt om.

Vår behandling av tatere er ikke spesielt lystelig lesning. Og det er pinlig når vi leser om da norsk politi samlet jødene til deportasjon, da norsk embetsverk utøvde naziregjeringens påbud, da norske borgere stjal fra deportertes eiendom og kjøpte de myrdedes beslaglagte eiendeler billig på auksjon. Norsk holdning til innvandrere de siste tiår viser jo også at vi ikke skiller oss nevneverdig fra andre land. Halvrasistiske forestillinger står sterkt i deler av folket.

Så kanskje har ikke vår nasjonalisme vært så forskjellig fra den nasjonalisme vi reagerer negativt på rundt om i verden? Kanskje hadde han mer rett enn vi liker å tro, den tidligere norske ambassadør, Ole Ålgård, da han ytret betydelig skepsis til en verden befolket med nærmere 100 millioner nordmenn.

                         17,mai i Stavanger - mangfoldet hyller Norges nasjonaldag
Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.

Deler av nasjonalisme-kritikken framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.

I dag er det et viktig spørsmål hvordan man kan styre internasjonal kapital, som løser seg fra nasjonale og kontinentale bånd og henter ut profitt på tvers av lokale hensyn. Det er vanskelig å tenke seg at man kan greie dette uten å knytte til de lokale og nasjonale verdiene, og la dem komme til uttrykk i politiske og økonomiske beslutningsprosesser.

Vi skal elske dette landet, som det stiger frem, men mer enn noen gang er det nødvendig at vi tar med oss Vinjes ord om at

«Vi meina og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs Mann
Ja, denne Heimen os fyrst er kjær
men vita vi maa, at den store Verd
er berre vaart store Federland
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"

God 17.mai!
(

 

Sjamanen, Hallesby, Which Witch - om åpnere kirkerom

NEI TIL SJAMAN OG PRINSESSE - «KULTURLIVETS NYTTEVEKSTER» -«FORVALTE DET SOM IKKE ER TIL SALGS»,  «KONSERTENS POLITISKE KARAKTER», IMAMEN DANS I KIRKEGANGEN

Biskop Anne Lise Ådnøy har sagt nei til sjamanen og prinsessen i St. Petri kirke.

Mye er skrevet om dette, jeg vil med utgangspunkt i min menighet, som er St.Petri, gjerne gå litt mer inn i problematikken om hva slags kunstuttrykk, forestillinger, konserter o.l. som kan tillates i et kirkerom.

Foto: Urfremføring av «Koreografi for engler og orgel» med  Dybwig-dans og domkantor Ivan Sarajishvill ved gjenåpningsfesten av St. Petri i desember 2007. «Røde engler fylte St. Petri», skrev Stavanger Aftenblad etterpå. Fotograf: Simon Øverås, Stavanger Aftenblad 
«Jeg anerkjenner bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv, sa Ole Hallesby (professor, indremisjonshøvding i rundt 35 år) på Geilomøtet (årlig møtested for de evangelisklutherske  organisasjonslederne) i 1946.  «Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kan kristne godt klare seg uten»

Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen. Han fremholdt at på sitt beste utfolder kunsten gudgitt skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. «I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken».

«SEKULARISERINGSPROSESSENS VELSIGNINGAR

Gjennom store deler av det 20.århundre var det gjensidig mistro mellom kirken og store deler av kulturlivet. De siste par tiårene har dette begynt å forandre seg. Forfatteren Paal-Helge Haugen sier det slik:

«Kyrkja er blitt meir open i sin kontakt med samtidige kulturuttrykk som ikkje nødvendigvis har forankring i kristen tru, og i samtidskunsten kjem ein religiøs dimensjon oftare til syne….,

Frå kristen ståstad har ein all grunn til å prise den historiske sekulariseringsprosessens velsigningar – først og fremst fordi den tilbyr ein effektiv vaksine mot alle former for fundamentalisme….

I ein stadig meir gjennomkommersialisert tidsalder er det kanskje dette det handlar mest om, både for kunsten og for kyrkja: Å forvalte det som ikkje er til salgs».

I protokollene til St.Petri menighetsråd synes det frem til 70-80 tallet å være liten uenighet om hvilke arrangementer utenom kirkens egne som får bruke kirken.  Frem mot slutten av århundre blir vurderingene vanskeligere – og ikke alltid helt konsistente. Med små geografiske variasjoner dekker dette datidens situasjon i norske kirker

Til GUDS ÆRE

Den norske kirkes praksis for bruk av kirkene til andre formål enn gudstjenester, har endret seg gjennom årene.  I 1991 sa Kirkemøtet at «kirken kan brukes til kirkelige konserter og andre kirkelige og kulturelle arrangementer som tjener til Guds ære og menighetens oppbyggelse».

Året før hadde det i lengre tid vært diskusjon internt i St.Petri menighet om bruken av kirken.

«Kirken er et bønnens hus, et hus for dåp og opplæring , den er et hus for nattverdmåltidet. På den ene siden ønsker vi at kirken skal bli brukt Vi ønsker ikke å lage unødvendige terskler inn til kirken. På den annen side er ikke kirken et allment kulturbygg», sier sokneprest Anders Kvalevåg i 1992. Han erkjenner at det alltid vil være ulike meninger når det skal utvises skjønn. «Og i spørsmålet om hva som er «oppbyggelse», kan man lett bli for snever og avvise uvante former for bønn eller forkynnnelse.

Vi må være strenge når det gjelder bruk av tekster og f.eks. musikk skrevet til allmenn bruk. Men vi må også være åpne når det gjelder nye uttrykksformer som f.eks. kirkespill og dans. En slik åpenhet er en åpenhet for Gud og hans tale til oss og vår tid. Den siste tids debatt har vært til nytte for menigheten. For vi er blitt mer bevisste på hva kirkerommet skal brukes til».

«HOVEDMÅLET MÅ VÆRE FORKYNNELSE»

1987: Stavanger symfoniorkester må endre programmet for en konsert

1988: Skepsis til «Dyrenes karneval» i Stavanger Janitsjar

1990: Ja til Mea Maxima Culpa konsert for orgel, dans og resitasjon,

1991: Nei til den norske musikalen «Which Witch» (Bjørnov/Adrian/Sørli) om kjærlighet og hekseri. Et mindretall stemmer nei til julesalmer med jazztoner.

Frimurernes kor får ikke delta i gudstjeneste, men «kan få synge ved en annen anledning».

1992: Etter en konsert med Morten Harket heter det at man «ikke alltid hadde vært like kritisk overfor hva som kan fremføres i en kirke». Det understrekes at «hovedmålet må være forkynnelse, det kristne budskap må ikke bli underslått».

Kristelig Folkepartis Ungdom får nei til en korkveld «på grunn av konsertens politiske karakter».

1995: En søknad fra Steinerskolen om en konsert med Anita Skorgan får nei «grunnet Steinerskolens ideologi».

Med 5 mot 4 stemmer får strykerstudentene ved Musikk-konservatoriet ja til en konsert uten kirkemusikalske innslag

1996: Koret Concentus får nei, solist Gørans Fristorps viser «egnet seg ikke, hadde ikke kristent innhold».

1997: Marinens Musikkorps slipper til, «mot at program justeres og godkjennes av organist». Det samme gjelder Secret Garden.

Ja til jazzmusikeren Jan Garbarek og  Duke Ellingtons jazzmesse.

1998: International Chamber Music Festivals åpningskonsert godkjennes, «hvis programmet fremlegges på forhånd» .

1999: Eldres kafe og kultursenter får nei «programmet hører ikke inn under kirkelig musikkrepertoar». Men etter en samtale blir programmet endret «tilpasset kirkens musikalske karakterer».

IMAMER, REVY OG DANS I MIDTGANGEN

Men det er annen bruk av kirken enn det rent musikalske som også skaper diskusjon.

1985: Pinsemengheten Zion og pastor ArnfinnClemetsens  bykampanje får  nei, det  gjør også pinsemenigheten Karisma fem år senere.

1990: Stavanger kristelige studenterforbund vil arrangere med et møte med historikeren (og Oftedal-biografen) Berge Furre med tema «Lars Oftedal og St.Petri menighet». Det godkjennes,  «forutsatt at kvelden har et kristent budskap og ikke bare er en kulturkveld».

1991: Et møte med Børre Knudsen og Ludvig  Nessa, kjent  for sine sterke virkemidler i kampen mot abort, får stengte dører. To år senere får Knudsen nei nok en gang, med 8-2 stemmer

1996: Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (politisk-religiøs organisasjon som bygger på en kristensionistisk ideologi.⁾ får nei, men får ja til to arrangementer i 2008.

1998: I forbindelse med 150-årsjubileet for Alexander Kiellands fødsel, kommer en søknad om å få plassere et skilt  4 x 2,5 m på kirkens eiendom. «Plakaten skal vekke oppsikt og provosere med et Kielland-sitat». Men menighetsrådet gir en klart begrunnet avvisning: «Som vi vet. hadde ikke Kielland særlig mye til overs for kirkens menn».

1999:  Diskusjon om offer til Israelsmisjonen. Søknaden innvilges, «organisasjonen arbeider også for forsoning mellom Palestina og Israel».

Både katolikkene (konfirmasjon i 2003 og den russisk-ortodokse kirke (påskenattsgudstjeneste 2004) møter velvillighet.

2008: Ja til messe under homofestivalen i Stavanger, «På Skeivå», i samarbeid med  Åpen kirkegruppe for kristne, lesbiske og homofile i Stavanger.

Ja til utleie og arrangement for Ramadan-festivalen «med forutsetning at representanter for St.Petri får delta i planleggingen av festivalen».

2010: Elever og lærere fra Tasta fremfører en Abba-medley fra Cats» - «til stående applaus fra publikum, mens danserne svinget seg i midtgangen» .

2011: Over 200 elever og lærere fra Tastamed  «en stor, spektakulær og profesjonell revy».

Ved avslutningen av Jens Zetlitz-året fremføres Johs Ringås «Zetlitziana», symfonisk hyllest til den fargerik kjærlighetspoet, salmedikter, folkeopplyser og selskapssanger fra Stavanger

Leonard Bernsteins opera «Mass» fremføres , første gang med en hel opera og full besetning i kirken.  Opera Bergen står som arrangør.  «En saling blanding av dei mest ulike stilartar, her er rock, soul, latin, klassiske orkesterklangar og eit naivistisk barnekor, og dansarar i svart og metall,  med rørsler som i alle fall på den tid (premiere 1971) måtte bli oppfatta som vulgære og lite passande i ei messe»,. (Rasmus Reed)

2013: Minnestund for nær 300 etiopiske flyktninger, mange av dem barn, druknet bare noen hundre meter utenfor øya Lampedusa. Rammen rundt arrangementet var kristen, både en prest og en imam deltok. -Det er fint at de vil bruke kirken, i St. Petri ønsker vi å være åpen og samlende. At også muslimer deltar og en imam kan få ordet i kirken vår, er helt i tråd med våre holdninger» (daglig leder Bjørg Leidland til Aftenbladet).

Silen har fått større hull etter hvert –men den må være der.

Foto: Urfremføring av «Koreografi for engler og orgel» med  Dybwig-dans og domkantorIvan Sarajishvill ved gjenåpningsfesten av St. Petri i desember 2007. «Røde engler fylte St. Petri», skrev Stavanger Aftenblad etterpå. Fotograf: Simon Øverås, Stavanger Aftenblad

.

Vi går mot døden - men også mot livet

For noen år siden feiret jeg påske i Jerusalem. Husker de store folkemassene, oppstyret, uroen. Gikk i Langfredagsprosesjon gjennom de gamle, trange gatene som Jesus en gang gikk på sin vei til Golgata. Forsøkte så godt det var mulig med konsentrasjon og tanker om Jesu lidelsesgang. Men rundt meg var det et yrende liv, mye handling med turistene. Skrik og rop, knuffing og pengeveksling. 

Jeg opplevde dette spriket, som skremmende og vanskelig, helt til det gikk opp for meg at nettopp slik var det også da Jesus gikk den samme veien med korset og tornekronen. Livet gikk sin vante gang. Hvis folkene langs ruten overhodet brydde seg om Jesus, var det nok med hånsord og spott. Enda en gang skulle en forbryter straffes. Trolig var det mest lettelse blant de som så på over å bli kvitt denne sinnsvake mannen som ga seg ut for å være Gud.
Både korset han segnet under og hans død ble møtt med en iskald skulder, forakt og hat fra dem han mente å bære korset for – og døde for. Siden den gang har korset vært foraktet og hatet, men samtidig tilbedt og elsket. Og det vil vi oppleve også denne påsken.

Stein Mehren har fanget dette opp i noen linjer:”Det ensomsteav alle trær er korsetstre.Det blomstrer først i himmelen”.I disse få linjene opplever jeg noe av det mest sentrale i påskens budskap – korsets kraft og betydning.
Korset forteller meg at jeg er elsket av Gud midt i mine nederlag og min skrøpelighet. Det finnes en vei til Gud som ikke roper på krav og innsats og prektighet, men som tilbyr nåde og tilgivelse, oppreisning og nytt liv. Gud handlet der jeg ikke fikk det til.

Frihet. Kraft. Fremtid. Liv.

Det finnes alltid en påskemorgen Den kristne tro gir fremtidstro og holdepunkt.

Påskens glede kan bli den enkeltes glede. Vi må ikke stanse med døden – Jesus lever. Vi går mot døden – men vi kan samtidig gå mot livet.

Langfredagstegnet er et kors. Det tolker seg selv. Påskemorgens tegn er en tom grav, et tegn som må tolkes på nytt og på nytt. Stadig må det tydeliggjøres i enkeltmenneskers liv og i folkenes historie hva oppstandelsen innebærer. 

Den store påskereisen

Årets Påskereise starter i Rogaland, går med lange hopp nordover, og så et langt sprang til en ny verdensdel. der vi drar østover. Derfra sørover med et par besøk i en ny verdensdel, et langt, langt sprang til et par besøk i ny verdensdel, før vi vender kursen hjem gjennom en femte verdensdel, dreier litt syd mot verdensdel nr.6 før vi sikksakker oss gjennom Europa og i Norge, for å ende i Rogaland. (første og siste spørsmål er Rogaland-lokale)

1.Vi begynner i en liten bygd med store navn. En hadde for lite jern, men mye annet metall. En tok parti og har hatt et turbulent år. En kom som gjesteartist på en plate etter sin død.

2. Fire år etter besøket hos hunden til en av Disneys aller mest kjente figurer, sørget nye horisonter i nyttårshelgen for det fjerneste møtet i verdenshistorien. Den andre parten fikk navn etter et mytologisk geografisk begrep som enkelte historikere har ment lå i denne kommunen; en av Norges større øyer. Her ligger Norges største anlegg sitt slag, og her et av de få spel der en kvinne står sentralt.

3. En viktig institusjon der en humorist fikk en uvanlig jobb, markerte i fjor 50-årsjubileum. Men det begynte med observasjoner på dette stedet for 120 år siden. Det dreide seg om lys og vær. I fjor var det slutt for den drivende kraften - nominert åtte ganger til kjente priser – sammen med et  pattedyr og en kjent vogn.

4. Mange vil hit – for å komme lenger. En stasjon her opplever større travelhet enn noen annen i verden.  I denne byen var det i høst en krise som vakte internasjonal oppmerksomhet. En keiserlig blandingsrett ble skapt her.

5. I denne byen markeres i juli starten på en verdenshistorisk hendelse for 50 år siden.  For filmentusiaster: Den ligger i et fylke med flere vannoverganger. Her ligger et senter med navn etter han som var den første femstjerners og senere fikk en Nobelpris.

6. En flukt som vakte stor oppmerksomhet, endte i en by med en flyplass oppkalt etter en som fikk fredsprisen etter en internasjonal konflikt. Omtrent halvparten av innbyggerne i byen er født utenfor landet. Han som skapte et av de mest kjente norske idretts-uttrykk, var sjef i en norsk skole og leir her.

7.  Patriotene vant i år en spesiell bolle. De holder til på dette området. Det har navn etter et firma som i år har hatt en engasjerende reklame om menn og roller. Staten området ligger i, var i sin tid åsted for en dramatisk hendelse som for noen år siden ga navn til en høyreving i et politisk parti.

8. Arbeidet med å reise en statue som er tenkt som et budskap om fred og kjærlighet, begynte i denne delstatshovedstaden i år. Den blir verdens klart høyeste i sitt slag, og slår en polsk rekord. Byen deler navn med flere kjente kvinner.

9. En opposisjonsleder erklærte seg i januar som president i dette landet. Det har opplevd en økonomisk krise som presidenten de senere årene  får skylden for. Han har samme etternavn som jusstudenten som ga navn til en europeisk turistattraksjon i lite format.

10. Hovedpersonen i en norsk film av året behandlet en medarbeider på en ufin måte, og denne byen er blitt kjent i den sammenheng. Et fjell ved byen har samme navn som hovedstaden i et naboland. Et norsk firma som handlet med kjøkkenutstyr, har samme navn som byen.

11. I år blir det folkeavstemning på øya vi skal fram til. Temaet er løsrivelse fra en øystat der det norske Regnskogfondet har hatt prosjekter i over 20 år og der et stort land har betalt for å oppbevare asylsøkere og flyktninger.

12. For rundt 50 år siden ble en katastrofe i dette området kjent i Norge takket være en karismatisk organisasjonsleder og en tv-reporter. En leder for urfolk og forkjemper for selvstendighet kom i januar til Storbritannia etter å ha flyktet fra området og gjemt seg et år i Midt-Østen.

^{13. Inntil for et par år siden tok det mange dager med offentlige transportmidler å komme til dette området. I et norsk kjærlighetsdikt til de nærmeste, er området nevnt sammen med to andre geografiske navn. I en hovedstad skapte han med solen et praktbygg (med stor forgylt kuppel) der det er et markant minne fra en som bodde noen år i området.}

14. Et mord i denne tidligere hovedstaden sist høst skapte internasjonal oppmerksomhet. Et meget stort samferdselsprosjekt ble åpnet sist høst og er omtrent uten trafikk. En kirkelig deling med politisk bakgrunn ble markert her i januar.

15. Et flertall av de folkevalgte i et land har vedtatt at graven til generalen som seiret før 2. verdenskrig og så styrte landet i nesten 40 år, skal flyttes fra dette stedet. Flere hundre nordmenn kjempet mot generalens tilhengere.

16. Like før nyttår uttrykte en president skepsis til at landet – som ga oss bank i desember - der denne byen er hovedstad, skulle overta en lederposisjon. I november ble den største kirken i verden i sitt slag innviet i byen.

17,. Like før jul gjorde Norge en milliardinvestering i dette området, det :ligger mellom en gammel søyle og en president Her triumferte vi både i fjor og i 2006.

18. I forbindelse med et jubileum i fjor bekostet en stormakt en statue i denne byen av en politisk ideolog med stor gjennomslagskraft. Byen ligger nært et annet land som i praksis har samme navn som hun som hadde ideologen som forbilde, ble skutt for 100 år siden og i dag er et ideal for en politisk retning.

19. I et land som er det eneste i sitt slag i verden, skal det nå bli mye rimeligere å reise kollektivt. To norske landslag i en genre som vi vanligvis forbinder med en fransk by, vant VM-bronse her sist høst. Sammen med fem storebrødre var landet på 50-tallet en politisk grunnlegger.

20.Denne byen har gitt navn til en periode i et land, etterfulgt av 12 år med forfølgelser og krig. I juli skal det markeres et jubileum. Her bodde en litteratur- og kulturhøvding som skrev om et veddemål inngått i himmelen. Et mineral er oppkalt etter ham.

21. En symboltung kirke i denne byen har vært igjennom fire  -ismer. Her  skjedde et ikonisk maktskifte. 35 år senere ble kirken sprengt av enda et styre. Nå skal den gjenoppbygges, det skaper strid. En viktig avtale ble undertegnet i byen. Her er en markering for en nordmann som delte tre av fire navn med forfatteren av en sang som synges før et lags hjemmekamper.

22. På dette feriestedet bodde han som i fjor akkurat rakk hjemkomsten. Han var far til en som spurte mer enn en gruppe var glade for.

23. Et land vil gjerne ha tilbake noe som denne kommunen tok for fire år siden, det ble sluttet fred på en toppmøte i mars. En som var en mislykket økonom i en hotellserie liker sikkert oppmerksomheten rundt saken. En norsk skileder viste i 2006 olympisk ånd mot en utøver fra det aktuelle landet, der både far og sønn har vært statsminister. Det er uro rundt sønnen.

24. Her er det i år feiret et lite jubileum, noen håper på reprise. Han som noen mente kunne sammenlignes med et dyr i 3.Mosebok da han ble sparket, kommer herfra.

25. Et sted som ble kjent etter nyttår, er et sentrum for gående. Det ligger i en kommune som delte ut tidenes kulturpris, og som har et navn som det i en annen sammenheng er mest av i Norge. Han som gikk og skrev etterpå, døde i kommunen der stedet ligger.

26. En video ble slettet (for)tidlig på dette området. Det første i sitt slag i en norsk enhet kom hit til den første norske i sitt slag for over 100 år siden, og det hadde navn etter han som kanskje var norsk, ble landsforvist og senere stamfar til herskere. Her var det stor skuffelse da et nasjonalt museum havnet i Nord-Norge.

27. Avansert søppel lagres i dette dalføret, og kommer dels fra Østfold, dels fra nabolaget. Om cirka 100.000 år kan man her puste lettet ut. I en av kommunene der dalføret ligger, var det i sin tid en transportmulighet som ga navn til noe der Robert fungerte i mange skikkelser.

28. Har du klart mange spørsmål, klarer du nok et til. En familiær politisk trio som nylig ble kjent, besøker jevnlig brødhuset i dette boligområdet. Det har fått navn etter et gammelnorsk ord for en frukt som ble funnet i et over 1200 år gammelt vikingskip.

29. På dette området gikk man veldig i høyden for inntil for 20 år siden, men i senere tid er det kommet et hav av protester mot en annen høyde. Han som lå fast i nesten halvannet år på keiserlige øyer, hadde en høyde på området vi skal til. Det ble forandring i en finale her i november.

30. En utøver vant i august VM-gull i en idrett der medlemmer av en klubb i denne kommunen har tatt to OL-gull og seks VM-gull. Både han med moren og hun med lekedyret, kom herfra. Her vokser det mest i Norge av en plante som ble brukt da en gud ble drept av sin bror.

31. Dette området er dannet av to som ble en. I en av de to finnes verdens herligste kvinner. Området har også gitt navn til en nasjonalpark, og navnet har vært en del av et tilstand brukt i forbindelse med en norsk rute til utlandet.

32. Statsministeren var i februar på besøk i et tettsted som er halvparten av et kommunenavn. Faren til den som utløste besøket, har vært ordfører i kommunen i 20 år. Herfra kom politikeren som var den siste norske i en posisjon i utlandet og den første norske i en annen posisjon i Norge.

33. I denne kommunen var det i fjor en ikke akkurat rett fest for første gang.  De som vil gå den smaleste vei, kan dra hit. Her er sandstrand uten sjø, og en inkluderende smie. En stor fugl kom – og forsvant etter halvannet år. Et firma passerte i fjor 100 mill.kr. i omsetning