Bevaring og forandring i Kirken

Kirkemøtet diskuterer homofilt samliv. Som Frank Rossavik kommenterer i Bergens Tidende: «Selv om tonen var høvisk, og erklæringene om gjensidig respekt satt løst, var og er det alvor.»

Utgangspunkt bør alltid være at også de som mener noe annet enn en selv er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. 

Tekstene i Bibelen er to-tretusen år gamle. Det er derfor stor distanse mellom de forutsetninger dagens leser bringer med seg, og de kulturelle, historiske og sosiale forhold som reflekteres i tekstene. Tekstene er forankret i og medbestemt av en konkret sammenheng, preget av bestemte sosiale, kulturelle, historiske, økonomiske, og religiøse forutsetninger. Disse forutsetningene er åpenbart forskjellige fra dem som preger sammenhengen dagens leser står i. Kristen etikk må stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Kirken må stå i første rekke for kamp for menneskers verdighet. Når vi kjemper for menneskers rettigheter, må vi tenke igjennom gamle standpunkt, uten at det undergraver Bibelen som kilde for tro. 

Mange tar enkeltstående bibelvers og overfører dem på dagen samfunn uten å være klar over at det er en lang vei fra enkeltvers til etiske standpunkter. Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Går vi til det store utland kan vi i historisk lys også vise til kristnes holdning til slaveriet, til apartheid. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Da kampen sto om demokrati i Norge på 1880-tallet, sto nesten hele presteskapet samlet på den konservative siden: Det parlamentariske demokrati var ukristelig fordi den personlige kongemakt bygde på Guds nåde. Da kvinner krevde stemmerett, sto kirkens menn frem og forkynte av kvinner skulle være underdanige, og i alle fall skulle de ikke ha stemmerett. 

Da arbeiderbevegelsen sto fram med krav om sosial rettferdighet, lød det fra mange prekestoler at dette var opprør mot den orden Gud selv hadde innstiftet. Kirken med sin lære om nestekjærlighet og medmenneskelige solidaritet var dessverre ikke fanebærer i kampen mot harde klassemotsetninger og sosial urett. Situasjonen ble ikke lettere ved at kirken eide store landeiendommer, gårder og skog, og arge motstandere av landarbeidernes krav om en mager lønnsavtale var å finne på enkelte av prestegårdene.

Da de første kvinnene nærmet seg kirkens talerstol, sa biskopene nei – i tiår etter tiår, til to av dem omsider våget å ordinere Ingrid Bjerkås i 1961. Saken ble løst som konfliktsak ved at det ble laget ”kjøreregler”. Ingen ble satt utenfor fellesskapet, kalt vranglærer eller tvunget til å handle mot egen overbevisning. I dag oppfattes dette av det store, store flertall som uproblematisk.

Støyen omkring bispevigslingen av Rosemarie Køhn i 1993 føyer seg inn i dette bildet. Biskopenes  preses er i dag en kvinne. I øyeblikket er fire av 11 biskoper en kvinne. Om det skulle bli seks eller syv vil ingen – eller i alle fall: nesten ingen – reagere på det.

Lenge var kirkens praksis ikke å vie fraskilte fordi man mente at Jesus og Paulus forbyr gjengifte. I dag har dette for et klart flertall endret seg, under henvisning til at ekteskapsinngåelsen er en ”verdslig” ordning, og at en vigsel i kirken gir anledning til å forkynne evangeliet og et kristent syn på ekteskapet.

Slik sett vil det ikke forundre om kirken kommer til det resultat jeg personlig mener er det mest prinsipielle:  Obligatorisk borgerlig vigsel. Det vil tydeliggjøre at det er sivil lovgivning og ikke en teologisk forståelse som regulerer ekteskap.  Det vil være ryddigere juridisk, og samtidig gjøre det fullt mulig med markering og fest både i religiøs og annen livssynsmessig sammenheng. 

Det har altså hendt at sprenglærde teologer i samarie har tatt feil – forferdelig feil. ”Bibelens klare ord” i en generasjon var i noen saker ikke fullt så klart likevel i den neste. Og vi har sett dem stå frem i historien – de som i Guds kraft tok kampen mot det vonde, også i kirken. En Frans av Assissi, en Martin Luther, en Hans Nielsen Hauge, en Martin Niemøller, en Dom Helder Camara.

Guds kjærlighet tvang dem.

Og heldigvis har  hverdagskirken stadig oftere vært med på å gi sammenheng i de hverdager som et menneskeliv har så mange av.

 Kirken har ofte gjort urett mot mennesker, både av vanvare og ved å videreføre tidligere generasjoners normer, oppfatninger og holdninger. Jeg skulle ønske at alle som i store bokstaver snakker om «Skriftens klare ord» i homofilisaken, kostet på seg å lese «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd» fra 2006.  

Ikke minst avsnittene om skriftforståelse og skriftbruk viser at  det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 

Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

Lærenemnda viser til at i kirkens historie er det eksempler på at mennesker og grupper av mennesker er blitt behandlet på måter som har krenket deres verd – ofte med henvisning til bestemte bibeltekster. ”Noen ganger kan slike eksempler belyse den kritiske funksjon Skriften kan ha overfor kirken. Både gjennom å lytte til erfaringer og gjennom å lytte på ny til Skriften, er det blitt kastet lys over disse erfaringene og kirkens egen praksis, slik at kirken gradvis har kunnet erkjenne uretten og forandre sin holdning og praksis”. 

Jeg vet ikke hvor Kirkemøtet vil havne i denne saken, menuansett resultat tiltrer jeg uten videre gjengangeren i Dagsnytt 18: Dette er en sak vi får anledning til å komme tilbake til senere.

Mitt håp er at Den norske kirke alltid må la seg inspirere av Jesu kjærlighet, som er uten grenser, og hvorledes han i sin samtid løftet frem de utstøtte og foraktede mennesker – og ta med seg denne inspirasjonen inn i vår egen tid.

Nei til akademisk Israels-boikott

Hva er mest tjenlig for å prøve å løse vanskelige konflikter, boikott eller dialog?

Skal Norge boikotte Russland kulturelt og akademisk? Landet har gjennom slikt Krim-halvøya. I flere år har landet ført en brutal krig i Tsjetsjenia med titusenvis, kanskje flere, drepte.

Eller hva med Kina, som har okkupert Tibet i rundt 60 år, og som bryter menneskerettigheter i jakten på kulturelle og akademiske dissidenter?
Hva med Sudan, Syria, Iran, Saudi-Arabia osv. osv, - hva med alle de land der menneskerettigheter tråkkes under fot, der mennesker slaktes ned?

Nei, det er få, om noen, som synes å løfte en penn i den sammenheng. Men da religionsprofessor Torkel Brekke inviterte tre israelske forskere til Norge, fikk han beskjed om at tidspunktet var særdeles uheldig. En professor i arabisk aksjonerte og fant det et samarbeidet med Universitetet i Tel Aviv når det er en bred boikottlinje på gang i verden. Tel Aviv Universitet er et offentlig universitet, og heller mot den liberale venstresiden i Israel.

Hensikten med besøket var å opprette et samarbeid med israelske akademikere og etablere utveksling av lærere og studenter. En av de inviterte er ekspert på islam i Europa og jobber med muslimske minoriteter.

Initiativet er ikke nytt. Da akademisk boikott ble foreslått for et par år siden, slo daværende forskningsminister Tora Aasland fast at utdanningsinstitusjonene i Norge skal fremme akademisk frihet ved å følge anerkjente etiske og vitenskapelige prinsipper om åpenhet: ”Dermed har de ansatte selv en lovfestet rett til å velge både emne og metode for sin forskning. Da kan ikke styret ved en institusjon pålegge forskerne ikke å samarbeide med forskere fra Israel eller andre land”.
Det var klokt sagt.

Hos boikott-entusiastene finner jeg lite refleksjoner over årsak og virkning, over hva som er mest hensiktsmessig – boikott eller å ha kontakter med begge parter for å finne årsaker til krig og konflikt og prøve å lære av fortiden for å skape fred. 

Tror de at Norges meglerrolle i Midtøsten blir lettere og utsiktene til en løsning på Midtøsten-konflikten bedre av en boikott? 

Er de villige til å ta de praktiske konsekvensene for sin egen hverdag av at store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel? Eller at en rekke moderne hovedkort til PC’er og den siste mobilteknologien er også utviklet i landet som skal utsettes for boikott? 

Hvor er deres rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter? Må ikke de norske akademiske institusjonene da ha en kontinuerlig prosess og bruke boikott mot handlinger og standpunkter også i andre konflikter?

Hvordan forholder de seg til at rektor ved det palestinske Al-Quds universitetet i Jerusalem fremholder at de mest progressive synspunkter til støtte for palestinernes sak finnes nettopp i israelske universitetsmiljøer?

Et det et ledd i bestrebelsene for bedre folkehelse å avvise samarbeid med kolleger som er verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning? 

Er det noe å vinne på at norske vitenskapsmenn og forskere ikke lenger skal ha adgang til israelske arkiver, ha besøk av og diskutere med israelske kolleger?

Hva synes de om nettverket ”Scholars for Peace in the Middle East”, med flere nobelprisvinnere som medlemmer, sier at ”vi står solidarisk sammen med israelske akademikere og akademiske institusjoner. Dersom dere boikotter dem, boikotter deres oss”?

Tror de at en boikott vil styrke Norges samarbeidsmuligheter med viktige forsknings- og utviklingsmiljøer rundt om i verden?

Er det slik at vi i Norge bare skal ha fri utveksling av ideer med dem vi er enige med? Skal ikke institusjonene lenger være et samlingssted for et bredt spektrum av ulike tanker og ider?

Tror de at en boikott-aksjon vil styrke den mulighet for konstruktiv påvirkning som ligger hos de israelske akademikere som målbærer synspunkter i utakt med landets offisielle politikk? 

Akademikere bør som alle andre engasjere seg politisk og arbeide hardt for at de meninger man står for skal få gjennomslag. De har to valg: ikle seg utstyret for å spille helteridderrollen på de hvite hestene, og med faner og klingende spill for galleriet utkjempe innbilte slag i et reservat. Eller oppsøke den hverdag der de reelle prosessene skjer, og der det gjennom forhandlinger og dialog kan være mulig å finne løsninger på bitter konflikt der alle parter lider, der alle har blod på hendene. 

Det er all grunn til å reagere på Israels utbyggingen av bosetninger i okkuperte områder.  Jeg er enig med professor Brekke når han sier at «jeg syns også dagens Israel fører en urettferdig og kontraproduktiv politikk, men de som er opptatt av boikott har mistet gangsynet».

Jeg tror ikke at en akademisk/kulturell og eller en generell handelsblokade av Israel er det beste handlingsmønster. Det eneste tiltak som kanskje kan løse situasjonen, er at USA slutter med å støtte Israel i hva landet enn måtte foreta seg. Israel har full rett til å eksistere, og israelske produkter generelt bør den enkelte vurdere om man vil kjøpe. Men en boikott av de israelske varer og tjenester som har direkte tilknytning til de jødiske bosettingene i palestinske områder, kan i det minste være en symbolhandling.

Det eneste håpet for den israelske staten er at de etterlever grunnleggende menneskerettighets- og moralske prinsipper.

Ta vare på varslerne

Det er Stavanger denne gang – men det gjelder dessverre altfor mange andre kommuner.

To av landets fremste eksperter på varsling mener Stavanger kommunes advarsel mot en medarbeider trolig bryter forbudet mot gjengjeldelse mot varslere. De mener også at kommuneledelsen sender feil signaler, hvis de ønsker en god varslingskultur.

«Hensikten med vår nåværende undersøkelse er ikke å vite hva dyder er, men å bli gode. Ellers ville ikke vår undersøkelse ha noen nytte for oss.»

Det var Aristoteles som sa det. Han kunne ha sagt det også om den undersøkelsen, eller revisjonsrapporten, som er bakgrunn for en sak om etikk som bystyret skulle behandlet  sist mandag, men som måtte utsettes.  Stavanger kommune må bli god. Eller rettere: bli bedre. Skape en bedre åpenhetskultur.

Forslaget om  evaluering av dagens retningslinjer for varsling internt og eksternt, herunder hvordan de fungerer i dag for å sikre anonym varsling, er nødvendig.  Det bes også om at det vurderes opprettelsen av en frittstående undersøkelseskommisjon/utvalg for alvorlige hendelser .

Dette dreier seg ikke om byråkratisering, men om å etablere gode ordninger som sikrer at hendelser blir undersøkt.  Samfunnet har mange rutiner som  automatisk trer i kraft når det alvorlige hendelser inntreffer.  Det er den samme automatikken vi må få i Stavanger kommune.  Hvis det skjer overdosedødsfall i kommunale boliger, vold knyttet til bofelleskap og andre alvorlige hendelser. Det å ta i mor varslere,  det å følge opp – dette er en kompetanse i seg selv som vi må sikre at vi har.

På Stortinget har Venstre flere ganger de siste 6 årene bedt om at det opprettes en egen varslingsenhet under Arbeidstilsynet. Fremskrittspartiet har vært mest positiv, men forslaget er hver gang nedstemt. Jeg håper at et slike kommunale alternativer kan stimulere til en endra bedre Arbeidsmiljølov.

Revisjonsrapprten viser at kommunen fortsatt har forbedringsområder. Det er viktig å heve den etiske refleksjonskompetansen blant ledere og medarbeidere i organisasjonen. Først og fremst  blant lederne.

Lover og reglementer alene kan aldri skape en god åpenhet. Vi trenger varslingskompetanse, og ikke minst trenger vi en fryktløs varslingskultur. Honnør til den som våget å snakke ut om det i media.  Reaksjoner  viser at hun ikke er alene.

Det er uheldig når en ekspert på varsling sier at kommunens holdninger kan gi inntrykk av at ansattes lojalitetsplikt er langt strengere enn loven sier. At man er mer opptatt av å markere strengt fokus på ledelse, ikke på en åpen og demokratisk ytringskultur.

Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet. Men lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet. Det må brukes etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i en konkrete situasjon som fordrer et moralsk valg.

Kommunen kjenner seg ikke igjen i kritikken og den generelle beskrivelsen av arbeidsmiljøet og varslingskulturen, leser vi i Aftenbladet. Det er ingen uvanlig reaksjon, særlig hvis varslingene ikke kommer lenger enn til mellomleddene. «Kommunen skal fremelske  åpenhet», sier personal og organisasjonsdirektøren. «Ingen bør være redd for å kritisere kommunen offentlig. Varsling skal ikke gå ut over ansattes karriere», fremholder rådmannen.

Det er så riktig sagt  at det burde rammes inn av byvåpnets avkvistede vinranke med blader og henge på alle offentlige arbeidsplasser.  Det er så vakkert at det kunne vært lest av Liv Ullmann med Griegs “Morgenstemning” som kontentum.

Men er det slik i hverdagen?

Nei, langtfra alt tyder på det. Derfor må politikere og administrasjon aldri slå seg til ro. Tillitsvalgte har sagt at både rådmann og ordfører er lydhøre for det som de ansatte kommer med. Men så virker det som om det stopper opp på nivået under. Når ansatte for eksempel melder om kritikkverdige forhold både i sykehjem og barnehager, får de beskjed om at de tar feil. Ingenting blir løst, men den som sa fra, blir oppfattet som brysom. Det er bekymringsfullt hvis det oppleves liten endringsvilje, liten ydmykhet, lav takhøyde for kritikk og skepsis til ansatte med øye for å gjøre ting på en annen måte enn i en gamle kulturen.

Revisjonsrapporten underbygger frykten for å varsle. Og fryktkultur er skadelig for alle parter. Det er sløsing med ressurser dersom ansatte ikke våger å bruke sin faglige kompetanse til å påvirke

En kultur som er åpen, transparent og lyttende, kan forebygge offentlig oppvask på feil grunnlag.   Også derfor er varslingskulturen på arbeidsplassen så viktig. Dette å skape en kulturendring som gjør at avvik og feil kan drøftes åpent.

Det hjelper ikke å kurse medarbeidere i arbeidsmiljølov og etikk og gode intensjoner, dersom ikke de lederne som de møter daglig tar imot varsling og kritikk på en konstruktiv måte – og sin tid melder så tilbake hva som ble resultatet.

Offentlig sektor skal på vegne av innbyggerne ivareta fellesskapsløsninger. Derfor er det der riktig og viktig med større åpenhet der enn på andre områder i samfunnet. Ansattes varsling og ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.

Den ansattes lojalitet må først og fremst være til brukerne, til velgerne, til ikke til et offentlig hierarki.

50 år med Sjømannskirken

 Det blåser litt rundt Sjømannskirken. Men vinden vil løye. Sjømannskirken er Kirke, er Nestekjærlighet i praksis.

En av overskriftene i Vårt Land i dag lyder: «Widvey tror på Gud, kirken – og særlig Sjømannskirken. Aldri før har en kirkeminister så tydelig flagget sin egen kristne tro og troshistorie slik kulturminister Thorhild Widvey (H) gjorde i sin tale til Kirkemøtet torsdag.»           

Hun er ikke alene med kjærlighet til Sjømannskirken. En litenspasertur langs Memory Lane:

Året var 1975.

Stedet var den gamle sjømannskirken på 1st place i Brooklyn, trolig verdens største.

Anledningen: 150 års jubileet for utvandringen til USA – med sluppen Restaurationen nettopp her fra Stavanger.

Jeg var med i Kong Olavs følge under hans tre uker lange besøk i USA  Et typisk trekk ved jubileumsturen var at der enkelte lokale komiteer åpenlyst hadde planlagt at majesteten først og fremst skulle treffe nordmenn i sosialgruppe 1, hadde kongen en langt mer inkluderende holdning. I forbindelse med besøket i sjømannskirken var det satt opp et strengt tidsskjema, og ambassadens folk sto og trippet da de syntes Kongen tok seg for god tid under kirkekaffen etter at gudstjenesten var ferdig. Det skyldtes at han ønsket å håndhilse på samtlige 800!

Som pressemann hadde jeg plassert meg såkalt strategisk den gangen., og mot slutten av hilsingen hørte jeg daværende sjømannsprest Leiv Gundersen hviske:

-Her kommer det både halte og syke, Deres Majestet!

Og Kongen repliserte lynsart:

-Men hos meg blir de ikke helbredet, hi-hi!

Nei, det ble de nok ikke. Men en ting er jeg sikker på, at Sjømannskirken har leget utallige nordmenn i det fjerne og på havet, har reddet liv, har stilt opp i hverdagskriser, nesten-ulykker og selvfølgelig ved store katastrofer, vært til stede sammen med dem som sørger.

Vi har som mål for den norske kirke at den skal være tjenende, bekjennende, forkynnende og misjonerende. Og er det noen som virkelig lever opp til mine ønsker om at den norske kirke på en konstruktiv måte må møte utfordringene til kirken i samtiden, være der menneskene er, ja, så er det Sjømannskirken og dens verdensomspennende virksomhet. Og den er intet mindre enn imponerende og viser hvordan denne kirkelige tjenesten følger med tiden, følger med menneskene. Tradisjonelle sjømannskirker, kirkesentre i byer uten havn, sydenkirker, reisetjeneste, studentprester, Nordsjøprester, ambulerende prester skaper møtesteder som nordmenn på isolerte steder ofte savner, trailer, idrettskirker – og nå sannelig også nettkirke for de som ikke kan eller ikke vil gå i kirken.

Jeg føler jeg kan uttale med sikrere om Sjømannskirkenes arbeid enn om det meste annet i det varierte norske kristen- og kirkeliv.  I årenes løp har jeg besøkt  19 av stasjonene. Sett hvordan sjømannskirkene blir et helt naturlig og viktig senter. Har vært spist vafler i alle verdensdeler, vært på skipsbesøk i Japan, opplevd fellesskapet på OL-kirke  i Sydney, sett gleden i lugarene når assistenten i New York kom ut i kaiområdene med aviser (det var lenge før pc og Iphone), opplevd trengsel i køen foran alterbordet i Aguinegin på Grand Canaria, feiret jul med kone og tre barn på kjerka i Hong Kong, vært på cowboytur  med norske sjøfolk langs Mississippi og påfølgende grillfest på kjerka i  New Orleans. Jeg har vært på bytur med presten i Singapore og møtt sjømannskirkens egen turistslange som ble matet med en liten høne hver gang nordmenn ble guidet rundt.

 

I løpet av de vel 50 årene jeg har fulgt Sjømannskirken, har mye endret seg i det ytre, i rammevilkårene, men innstillingen til tjenesten, viljen og evnen til å hjelpe, er den samme. 

Da i 2002 ble valgt til kirkerådsleder, sa jeg at «jeg ønsker en kirke som  lever nær folket , som er folkelig i omgangsform og formidlingsmåte, som er tydelig på sitt grunnlag, og har nær kontakt med de store kirker i verden».  Sjømannskirkens lave terskler, høye tak og forståelige formidling av Budskapet med stor B, passer helt inn i bildet.

Det er ikke tilfeldig at det er firekristne arbeidslag som har en høy goodwill og nesten alltid får positiv omtale i mediene – Sjømannsmisjonen, Kirkens Nødhjelp, Bymisjonen og Frelsesarmeen. Det er ikke tilfeldig, de driver ikke bare en åndens men også en håndens tjeneste.

Kirkefader Augustin har sagt at kirken skal forkynne – om nødvendig også med ord. I den sammenheng minnes jeg historien sjømannsprest Ørnulf Aagaard i San Pedro i California fortalte. Der lå kirken på en høyde nær innseilingen. Alle skandinaviske skip som passerte på inn- og utgående, utvekslet flagghilsen med kirken. Og gjennom en kraftig høyttaler svarte kirken med nasjonalsanger og salmer. Etter mørkets frembrudd blinket  kirken til skipene med et lysende kors som dannet den indre ramme i et ovalt vindu i kirkens front – mens ”Leid milde ljos, gjennom skoddeeim” lød gjennom høyttaleren. Kors-lyset pleide man å slukke ved stengetid.

Og så var det en sjømann som fortalte at han en kveld hadde gløttet opp for å få en hilsen med seg på turen over havet. Det var korset han tenkte på. Men til sin store skuffelse så han det ikke, og da han kom tilbake og spurte hvorfor , var svaret: Av sparehensyn.

-Men er det en utgiftspost det er fornuftig å spare på ? Dere ville glede mange av oss ved å la korset lyse, sa sjømannen.

Det var en preken som satt og ble husket, sa Aagaard. Og det ble ikke spart på lyset i Korset etter den dag.

Med Korset som seilingsmerke, Guds ord som kompass og med Kristus som styrmann, går Sjømannskirkeskipet for fulle seil og god bør. Det pløyer både verdenshavene og de områder som Ivar Aasen drømte om da han drømte om at ”gjev eg var i et varmare land” – et ønske som går i oppfyllelse for stadig nye titusener, for kortere eller ganske lang tid.

Noen ganger kan det oppstå en spenning mellom det kirken gir inntrykk av å være, og måten virksomheten oppfattes på av mennesker i kirkens periferi.  Diakoniens utfordring er å gi synlige tegn på en medmenneskelighet som ikke bare gjelder unntaksvis, men som er grunnleggende i forståelsen av hva det vil si å være menneske. Den diakonien som sjømannskirkene praktiserer, er kjærlighet uttrykt i konkret handling og båret oppe av det kristne tror og håper. Den er rotfestet i kristentroens sentrum. Den er troens liv, virksom i kjærlighet.

Og det gjelder oss alle: Kjærlighet til Kristus vises gjennom kjærlighet til andre mennesker. Det finnes ingen annen måte å vise kjærlighet på.

Om budskapet alltid er det samme, krever likevel nye tider krever nye løsninger, nye grep. Noen oppgaver blir større , andre avtar, former skifter. Det blir færre sjøfolk, men desto flere , nordmenn på kortere eller lengre besøk i utlandet. Gjennom sjømannskirkene  finner de nærhet og miljø, får de hjelp til å orientere seg i det fremmede. For noen er opplevelsen av menighetene ute en naturlig forlengelse av hjemlig engasjement, for andre kan det være begynnelsen til at enkelte myter og forestillinger rives ned og erstattes av engasjement. Nye menigheter dannes – og er det noe vi vet så er det at det å bli gitt tillit og ansvar , styrker båndene og forsterker viljen til innsats.

Navn kan endres, styringsformer likeså, Viktigere enn troskap mot fortiden er å vise ærefrykt for fremtiden og de nye generasjoner.  Lederskap og arbeidsformer  må preges av fleksibilitet, og flest mulig må føle at de har et eierforhold til organisasjonen. En kombinasjon av hjemmearbeidets soliditet, omsorg og innsats, og ute-Norges engasjement, oppslutning og vilje til å ta ansvar, er uslåelig.

Men enten vi går i våre menigheter og forsamlinger i Norge eller samles under fremmede himmelstrøk er det slik at Gud utfordrer oss til å stoppe opp og vende om. Vende om fra kravene, likegyldigheten, grådigheten, klagingen, frykten, selvforakten – vende om til Gud, vende om til andre mennesker.

Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt – det er Sjømannskirken, norsk kirke i utlandet, et hjem underveis – både her og nå, og for evigheten

  

"Når lyset er ein spegel for ditt liv"

I dag har jeg gått tur i under en totalt skyfri himmel, totalt vindstille. En total opplevelse. Bedre kan vi ikke få det langs barndommens og ungdommens og nå den tidlige (?) alderdoms dels steinete, dels sandfylte jærstrender. Det er om dette landskapet Åse-Marie Nesse skriver:

Og ingen ting blir borte –
alt strøymer imot deg her ved det opne hav
når lyset er ein spegel for ditt liv”.
#
Hun skriver om
”bitar av din barndom,
skin i fjøresteinane
som glasskuler frå søkkte garn”,

og hun er opptatt av
”steinane i ditt liv,
steinar du snåva mot,
steinar som fall frå ditt bryst;
her finn du dei att
runde
slipte av havet
som er større enn din angst”

Ute på Reve møtes Norges største lavlandsslette med havet. Der ute aner jeg slitets og steinen og torvmyrenes forblåste uendelighet under Norges største og mest skiftende himmel. Der er det runde linjer og vid synsrand. Øyet kan vandre og aldri møte noe som stenger, stadig lys”.

”Det er annerledes her”, sier Sigbjørn Obstfelder.
”Det er som der ute fra de vide synsrender kommer nye håp, en ser sitt liv i nye lys, en forstår meget en ikke har forstått før”.

Og visst har han rett, ute på Jærens ytterste rev får man uforglemmelige naturopplevelser for sinnet.

Her er verden og her er himmelen. Her møter vi det uendelige – også i oss selv.

De trodde det var umulig

I dag  er det 25 år siden det amerikanske tankskipet «Exxon Valdez» gikk på grunn cirka 4 mil utenfor oljehavnen Valdez i Alaska - en av tidenes verste miljøkatastrofer. «Exxon Valdez» har vært i brukt i alle år senere, men skipet har skiftet navn fire ganger. For et par år siden ble «Oriental Nicety» solgt for 16 mill. dollar til opphugging. Veldig nice.

Supertankeren Exxon Valdez taues mot land etter oljekatastrofen for 25 år siden. Foto: Al Grillo/Ap

Året etter besøkte jeg Prince William Sound i Alaska og fikk se noen av virkningene etter katastrofen. Rundt 40.000 tonn råolje rant ut og hadde en sterk virkning på nesten alle økosystemer og strendene i hundrevis av mils omkrets. Det var en uhyggelig opplevelse å se ødeleggelsene, og eksperter sa da at virkningene ville vare i tiår. 

Hvis man en sommerdag legger seg ned på en av strendene i området, risikerer man fortsatt å ha et tynt lag olje over hele ryggen når man reiste seg. 

I dag forurenses fremdeles regionen der forliset skjedde av anslagsvis 60.000 liter olje. Bestanden av spekkhoggere i farvannene utenfor Alaska viser små tegn til å ta seg opp igjen, og sildebestanden har aldri kommet seg opp til sitt gamle nivå.
Det kan ta tiår, om ikke århundrer, før naturen har brakt seg selv helt tilbake i balanse.

Ulykken første én viktig ting med seg. Året eter vedtok USA Oil Pollution Act, "a powerful piece of legislation that required oil tankers in US waters to have double hulls. It also boosted the government's ability to respond to spills; provided up to US$1 billion to deal with individual accidents; increased penalties for oil companies responsible for spills; and required businesses to draw up exhaustive plans for handling spills".

Det som skjedde i Alaska, skjedde i enda større målestokk  1 år senere da boreriggen «Deepwater Horizon» eksploderte i Mexicogolfen. Men dette området var langt fra så isolert og vanskelig for redningsmannskaper som i Alaska. 

Til sommeren planlegger Exxon å bli først i verden med å bore etter olje i et det russiske Karahavet i Arktis. Jeg er helt enig med Greenpeace: Som en arktisk stat og medlem av Arktisk Råd, må Norge ta ansvar for å innføre regler som holder Exxon og andre borte fra Arktis.

En av de 36.000 sjøfuglene som døde etter katastrofen

Inntrykkene fra Prince William Sound har gjort at for meg fremstår varig vern av havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen som helt naturlig. En oljeulykke i et område så nær kysten vil kunne ende i en fatal miljøkatastrofe.

Det som ikke kunne skje, det som var umulig, skjedde likevel. Som kjent var det proffer som bygde Titanic - amatører bygde Arken. Kanskje er det slik at den siste stemme man hører før verden eksploderer, vil tilhøre en ekspert som sier: Det er teknisk umulig!" (Peter Ustinov)

"Exxon Valdez" er borte, men skadevirkningene består. Føre-var-prinsippet bør begrense de mest utbyggingskåte i Lofoten/Vesterålen

Banning og forsøpling i K-rådet

«Bannskap tolereres i NRK, men et lite korssmykke er forbudt». «Orker ikke mer banning i NRK, bl.a. i «Lillyhammer» og «Ikke gjør dette». «Språket forsøples i Stjernekamp og andre NRK-program». «Småbarnsmor reagerer på banning i programmer etter Barne-TV».

Det nye Kringkastingsrådet har sitt første møte torsdag, og blant klagebrevene som trolig vil utløse en mer prinsipiell diskusjon, er 10-15  med tema som nevnt innledningsvis. 

Stikkord: Banning.

Både i TV-sendt idrett (bl.a. flere av de norske OL-deltakerne), kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn

En omvei via Sørishavet. 
Journalist Ingvar Molaug i Stavanger Aftenblad hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. En velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

For 25 år siden krydret Oluf fra Raillkattlia sine betraktninger i fjernsynet med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."

Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth har i forbindelse med banning sagt at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2014, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk, og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse":"Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!" 

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspillet fra Segas:"The House of the Dead: Overkill". Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig talt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning. 

Generelt: De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."

Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Jeg ønsker Kringkastingsrådet lykke til!

PS. I en blogg for 4 år siden skrev jeg eplekjekt: «Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.»

Jeg var nokså oppgitt over et politisk oppnevnt utvalg som i fullt alvor 
a) behandlet en bønn om at Hopsi Deisi, Makka Pakka og Hinkelpinkel i «Drømmehagen» måtte  få komme tilbake i de minstes faste leggerutine, og
b) i et vedtak formulerte at ”Drømmehagen bør sendes på ettermiddagen”. 
Bloggen ligger her 

Jeg er for kommende periode oppnevnt av Stortiget som varamann til rådet, og har stor tiltro til Per Edgar Kokkvold klarer å løfte rådets prestisje og nytte.

.

Personvern og terrorisme

 Om USA har overvåket Angela Merkels telefon og om de kjente Danmarks «plan B» i klimaforhandlingene, er det en «såkalt skandale», skriver pensjonert lagdommer Ivar Huitfeldt i en kronikk i Aftenposten.   Det som etter hans mening er en reell skandale er om Merkel har snakket om sensitive spørsmål på telefon og at Danmarks strategi er så lett å avdekke.

Det som synes å være omfanget av USAs avlyttinger er etter min mening en åpenbar skandale. Men jeg ser klart Huitfeldts poeng i at statsledere bør sørge for avlyttingsfri kommunikasjon.

Huitfeldts utgangspunkt er at mange  feilaktig tror at staten både kan beskytte oss mot terror og bevare personvernet. «I valget mellom de to er trygghetstiltakene viktigst.» Han mener at å snakke om personvern  som om det gjelder «overvåkingssamfunnet», er en vinkling rettet mot integritetskrenkelser preget av 1950-tallets «Storebror»-tenkning. Og han anklager mediene for å være  «fri for refleksjon over hvor uetisk det er ikke å ta i bruk overvåkingstiltak som teknologien åpner for, og som kan redde menneskeliv.»

Er det slik at vi bare må godta mer og mer overvåking?  Skal vi ha en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre? Personvern innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter.  Når det gjelder Datalagringsdirektivet (DLD) som de to største partiene våre gladelig aksepterer trass i mange betenkeligheter ute i Europa,  var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet.

I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et klart anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.

Tidligere leder i Datatilsynets, den verdifulle vaktpost mot dataovergrep ,Georg Apenes, har sagt om DLD at det er som  å “konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem”.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.

Ingen hevder at dataregisteret nødvendigvis kommer til bli misbrukt, men faren er absolutt til stede. At EU og norske politikere forsikrer oss om at registrene bare skal brukes til å forfølge mennesker som har begått alvorlig kriminalitet, er en liten trøst. 

.Det er et  legitimt krav at staten skal beskytte oss mot kriminalitet og terror.  Jeg innser at personvern av og til må vike i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Men vi må ha demokratisk kontroll med det som skjer.

 Når presset mot personvernet blir stadig sterkere, må det stilles strenge krav til lagring, bruk og videreformidling av informasjon som er innhentet elektronisk, uavhengig av aktør. Overvåking av bevegelser gjør etterforskning enklere, men må veies mot retten til reell bevegelsesfrihet.

Jeg støtter forslaget om et eget, nytt menneskerettighetskapittel i Grunnloven. Det må styrke beskyttelsen av individets grunnleggende friheter, som retten til privatliv, personvern og privat kom­munikasjon.

Det må stilles strenge krav til lagring, bruk og videreformidling av informasjon som er innhentet elektronisk, uavhengig av aktør.  Retten til å kommunisere uten overvåking må sikres, slik at telefon- og internettrafikk ikke skal kunne utleveres til politiet uten rettslig kjennelse. De må også være rettslig kjennelse for at politiet skal kunne ha adgang til avlytting, og slike etterforskningsmetoder må avgrenses  til alvorlige forbrytelser.

Vi trenger ikke lete lenge i massemedia før vi ser tydelige eksempler på at rettsstaten stadig sterkere utfordres av organisert kriminalitet som preges av vold, trusler og represalier, tar i bruk avansert teknologi, og har internasjonale forgreninger. Derfor må politiet settes i bedre stand til å kunne bekjempe denne utviklingen, og politisamarbeidet mellom land må styrkes. Men alltid må det være slik at arbeidet med å bekjempe kriminalitet og terror skjer på rettsstatens grunn.

Overvåking på grunnlag av politisk tilhørighet er et kraftig overgrep. Før det vedtas nye tiltak i kam­pen mot terror, bør man vurdere og dokumentere eventuell effekt av de tiltakene som allerede er innført det siste tiåret. Man må avvise alle forslag til tiltak som det ikke foreligger dokumentert behov for, og som heller ikke står i rimelig forhold til formålet man ønsker å oppnå.

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» (1936) at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten».

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen.