Transnistria, landet som ikke finnes - mellom øst og vest

"Hvis russerne gikk inn i Transnistria via Ukraina ville minst 95 pst av innbyggerne stå i gatene og applaudere", sa en til meg da jeg besøkte Moldava i fjor.
Trans….hva for noe? I teorien en del av Moldova, i praksis en stat med militære og økonomiske garantier fra Russland –

«Den russiske utbryterrepublikken Transnistria kan bli det nye konfliktområdet mellom Russland  og Vesten. USA deltar i denne uken i en militærøvelse i Transnistria», skriver Dagens Næringsliv onsdag 22.juli 2015.. Russlands annektering av Krim, krigen i Øst-Ukraina og et elendig forhold mellom Russland og Vesten har skapt  frykt for at Russland ekspanderer vestover fra Krim, via Odessa og Svartehavskysten for å binde sammen emd Transnistria.

Moldova er ikke medlem av Nato, men er med i Natos Partnerskap for Fred, og i denne uken arrangeres en øvelse der USA deltar.

Det er mange gode grunner til å besøke Moldova og spesielt hovedstaden Chisnau, flere enn jeg trodde da jeg reiste dit. Men en av dagene bør du unne deg en tidsreise.

Det er ca. 70 km med en rimelig minibuss til Tiraspol, hovedstaden i ikke-landet Transnistria, som betyr landet

øst for kryssordelven Dnestr (her sløses ikke med vokalene). Vi kommer til et område der innbyggerne ville stå i gatene og juble henrykt dersom russiske troppet veltet inn via Ukraina.

Fra nåtid til fortid - nesten som å komme til det gamle Sovjetunionen. Den eneste regionen i det gamle Øst-Europa der det røde flagget, sigden og hammeren fremdeles står høyt i rubelkurs, der bilder og statuer av Lenin får god plass. 

Og mens Moldovas flagg og EU-flagget vaier frisk fra flere kontorer i Chisinau, er det mest interessante i flaggveien i Tiraspol  flaggene fra ambassaden til de eneste land som anerkjenner Transnistria, to utbryterrepublikker i Georgia: Abkhasia og Sør-Ossetia. Heller ikke er de internasjonalt anerkjent “Vi ranker oss sammen, vi vinkvister små, som vi sang på søndagsskolen.

Dette er en del av Moldova og likevel ikke. I praksis en russisk enklave i snart 25 år, skal man tro folkeavstemningen for11år siden ønsker over 95 pst tilknytning til Russland. "Vår sjel er russisk", som en sier. I mars i fjor sendte man en søknad til den russiske dumaen om å få bli en del av Russland. Men – foreløpig – synes russerne at situasjonen er best som den er, selv om man årlig gir gratis gass ( i realiteten en lån på rundft 5 milliarder dollar) g  ikke ubetydelige beløp til landets pensjonsfond. Og ikke å forglemme - rundt 2000 soldater er stasjonert her.

Russland og likevel ikke. Området, eller la oss for enkelthets skyld kalle det landet, med ikke ubetydelig geopolitisk betydning. En pro-russisk separatistenklave innenfor grensene til et mulig EU-medlem. Et frontomåde i kontroversene mellom Russland og Vesten.¨

Det går smertefritt å passere grensen. Passet sjekkes, og du får en lapp som forteller at du kan være 10 timer i landet. Vil du være lenger, må du registrere deg hos politiet.

Her forsvinner de latinske bokstavene, det kyrilliske alfabetet overtar. Vi kommer raskt til et industriområde, noen av bygningene virker tomme og forlatte. Men i sovjettiden var mye av industrien samlet her - det har skadet den moldovske økonomien.

Vi kjører forbi stadion. Her er hjemmebanen til klubben FC Sheriff Tiraspol til, klubben som har vunnet ligaen de siste 13 årene. Kanskje det var seiersrekken som gjorde at Trondheim er blitt en av byen fire vennskapsbyer?

Klubben og stadion er eid av et av de største selskapene i landet, et slags Statoil. Her styrer Smirnov jr., mens broren er tolldirektør, Og faren? Igor Smirnov, president fra 1991 til 2011, da kom han bare på 3.plass i valget.

Tiden under ham var nærmest en gangster- eller mafiaepoke. Korrupsjon, smugling, trafficking og alt som ille er. Nå bedrer det seg, sier de som har greie på det, det nytter å anmelde korrupsjon. Innimellom.

De sentrale deler av Tiraspol er som et sovjetisk friluftsmuseum. Ingen store varemagasiner. Kredittkort slår ikke an. Myntenheten er lokale rubler som ikke kan brukes utenfor landet, men jeg betaler med moldovske lei, og det går greit. I den lille restauranten har de forøvrig  et toalett som overgår alle tilsvarende jeg har funnet i Chisinau.

Vi spaserer rundt i og passerer en stor vegg der det  henger bilder av 30 store militære helter, to av dem kvinner.

Det sentrale området er spredt. 

Jeg krysser en av de store gatene, både den og en bred aveny hadde tålt betydelig større trafikkmengder.

Raskt får jeg øye på den store Lenin-statuen foran regjeringsbygningen.

På den andre siden av gaten er en T24-tank,

Den ukjente soldats grav og den evige ild, og

et minnesmerke over soldater som falt i krigen for å slippe å bli innlemmet i Moldova 1990-92, og de som falt i Afghanistan. 

 

Parker og grøntområder er det mye av i Tiraspol – som i Chisinau – og områdene er lagt 

vel til rette for neste generasjon. Litt oppe i aldersklassene innprentes den russiske tilhørigheten, og selv med den forankret, sier mange av de unge at de må dra til Chisinau for å studere, ingen bryr seg om transnistriske eksamenspapirer.

Kjører vi litt rundt i byen det ikke vanskelig å skjønne at Russland har investert endel I sykehus, barnehager og annen infrastruktur. Det som ellers er å se i Tiraspol, kan leses her

Jeg drar heller til det vakre klosteret  Noul-Neamţ i Chiţcani, ikke så mange kilometer utenfor byen. 

De fire kirkene og øvrige bygninger  ble stengt av Sovjet-myndighetene i 1962 og brukt til sykehus, men gjenåpnet rundt 1990,

sier eneav de 20 prestene. Her en rumenskspråklig  skole for ortodokse prester. Restaureringen er kommet langt, alt finansiere av private gaver.

Like i nærheten stopper vi et øyeblikk foran kulturhuset i kommunen og et særdeles iøynefallende Lenin-minnesmerke. Det symboliserer dagens Transnistria

Moldaova står i en liten mellom Russland og esten. Politisk er det flertall for sterkere tilknytning til Vesten, men da landet nylig undertegnet en samarbeidsavtale med EU, innførte Russland øyeblikkelig importforbud på frukt, grønnsaker, kjøtt- og ikke minst vin. Og mange moldovere arbeidere i Russland.

Det blir ikke lett for Moldova fremover. Heller ikke for EU og Nato.

 

 

Fortiden bak gjerdet

En times kjøring fra Chisinau møter vi fortiden

Bak et gjerde er et totalt forfalt kollektivbruk fra sovjetstaten og kommunistisk tenkning For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien.

Tvangskollektiviseringen i Moldova, et rikt landbruksområde, begynte for alvor rundt 1940. Store deler av de rikeste bøndene gjorde så godt de kunne for å ødelegge dette, og tvangskollektiviseringen førte til at svært mange av dem ble sendt i tvangsarbeidsleirer eller drept. All motstand mot kollektivbrukene slått ned med knallharde virkemidler. Etter at Moldova ble uavhengig i 1991, ble det dårlig grobunn for kollektivtanken.

I Det kommunistiske partis manifest skrev Engels og Marx: «I det borgerlige samfunnet hersker  fortida over samtida, i det kommunistiske hersker samtida over fortida.» I dag er det kommunismen som er fortid – bak gjerdet. Moldova kjemper for en fastere tilknytning til Vesten gjennom avtale med EU.

Den store vinattraksjonen

Glad i vin eller ikke ­ uansett må du besøke Cricova hvis du kommer til Moldova. Jeg er 70-80 meter under bakken, vel en halvtime fra hovedstaden, Chişinău. Stikkordet er vin, bestemmelsesstedet  en av Moldovas toppattraksjoner .

På veien hit har jeg passert en rekke store vinmarker. Og jeg er inne i en 120 kilometer lang kalksteinlabyrint av menneskelagde ganger. Det 

påstås at Juri Gagarin som fant frem i verdensrommet, gikk seg vill her. Trolig bare en god turistskrøne. Men det som er sikkert – i den gamle Sovjetunionen gjorde man Moldova til det viktigste vin- og fruktproduserende området.

Det underjordiske anlegget kan trafikkeres av vanlige biler, og har en imponerende og veldreid layout. -Robust, ville kanskje Erna Solberg ha sagt. På skryteveggen finner jeg ingen nordmenn, det nærmeste vi kommer er Angela Merkel

Her er det 12-14 grader året rundt. –Ideelle forhold for vinlagring, sier guiden.

I hallen som jeg viser et utsnitt av, ligger 240 flasker vin i ca. 2700 staller, til sammen rundt 650.000. Bare 600 - i denne sammenhenger er det kanskje riktigere å si 1 promille.

Det er champagne som lagres her. Men ettersom den betegnelsen er patentert i Frankrike må den kalles noe annet, musserende vin. De bruker klassiske franske metoder oppfunnet av munken Dom Pierre Perignon. Her snus flaskene med korte mellomrom, her settes de i ulike vinkler, bunnfallet samler seg i flaskehalsen,  korken dypfryses og kan lett trekkes opp sammen med bunnfallet før endelig korking.

Verdens største vinsamling  i kjelleren er beskyttet av UNESCO.

 Samlingens dyreste er en påskevin fra Jerusalem 1902, verdsatt til 150.000 euro, over 1,2 mill.kr. Neppe drikkbar, det var nok ikke den Rose Kennedy tenkte på da hun 100 år gammel sa:"Jeg er som gammel vin. De tar meg ikke frem særlig ofte, men jeg holder meg godt". 

 Her kan Vladimir Putin og John Kerry og andre notabiliteter hente kvalitetsvin de har fått som gaver, de har sine egne små lagringsceller . En av cellene er merket Heinrich Himmler. Der ligger hans resterende vinsamling fra 1945 – den blir nok ikke hentet.

Og når vi snakker om notabiliteter, her feiret Putin sin 50 årsdag med 65 utvalgte gjester rundt det store bordet i Gjestesalen.

I alt kan det her lagres 350 millioner liter vin.

I store tønner laget av amerikansk eik ,i  lagerrom, i tanker. Også en avholdsmann synes dette er vel verd et besøk, full av inntrykk.

.

Mindre forsent, mindre nettbruk, mer læring

PC-ens inntog i klasserommet har ført til store mengder ikke-faglig surfing.  Det er en del av problemene mange lærere og rektorer har opplevd ved at de ikke har de verktøyene som er nødvendige for å opprettholde et godt læringsmiljø i klasserommene.

Nå vil kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen handle.  Det har vært uklart spesielt for lærerne hvilke sanksjoner de kan bruke for å motarbeide utviklingen. Nå skal det komme tydelig presisering og oppfordring om å bruke de mulighetene som faktisk finnes.

Det er helt opp til den enkelte skole hvilke sanksjoner de vil ta inn i sitt ordensreglement. Hver skole må gjøre sine vurderinger. Men alle disse sanksjonene kan brukes umiddelbart bare de tas inn i skolens ordensreglement. Det skal ikke være tvil – hverken hos elever, lærere eller skoleledere – om hvilke konsekvenser forsentkomming eller uro i klassen kan få.

Så får vi se om gode intensjoner, rundskriv og fornuftig praksis vil gi mindre ureglementert fravær og dårlig læringsmiljø. Læreren må være sjefen i klasserommet, og må gis den tillit og autoritet som trengs for å kunne styre klasserommet på en god måte uten unødvendig byråkratiSpørsmålet er ikke om elever skal bruke digitale verktøy i skoletiden, men hvordan. Mange uttalelser jeg har lest fra elever de senere åprene tyder på at tømmene ikke er for stramme: 

 "De skrøt av at alt skulle bli så bra, men egentlig var det bedre før. Hvis jeg fikk velge, skulle pc-ene ut av klasserommet igjen", sier Joachim.. En annen røst: "Det er mye dumt de såkalte ungdomsvennlige politikerne har funnet på, men dette topper det meste". En tredje: "Hvem vil ikke heller være på internett å spille, i stedet for å høre på en kjedelig lærer som står og maser om "fotosyntesen" eller "lineære regresjoner". "Vi bruker YouTube mye i skolearbeidet, særlig når vi skal analysere reklamefilmer og se på historiske filmer", sier Ingvild.

En forsker fremholder at for de sterkeste elevene kan PC-en være et veldig nyttig redskap , "på den annen side kan det se ut til at det er de svakeste elevene som blir mest forstyrret".  Anne Mangen ved Lesesenteret i Stavangersier at læringsutbyttet ved å lese fra skjerm blir mindre enn fra en trykt tekst. « Å lese på skjerm gir mer hjernestress enn om samme tekst formidles på papir»

Bærbare PC-er og Iphoner er åpenbart er kommet for å bli, ikke minst i skolen. Men her som ellers må hjelpemidler brukes med fornuft. Bruken må differensieres. Noen ganger bør nettforbindelse ha en viktig plass, andre ganger er det best om den slås av. Jeg ønsker overhode ikke programvare som gjør det mulig å kontrollere hva den som bruker datamaskinen gjør, vi må si nei til overvåkingsskolen.

I noen klasser legges digitale verktøy på en hylle og tas frem når læreren bestemmer. Og det finnes muligheter til å styre slik at for eksempel under mattetimene er bare matteprogrammene tilgjengelige. Læreren må ha styringen – og ha ansvar for  at undervisningen fanger oppmerksomheten.

Informasjonsinnhenting er viktig.  Men elever trenger også trenger kunnskap. Og kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv
.
I Norge anno 2014  trenger vi en skole som blir en motkultur mot tunge trender som kjapphet, overfladiskhet, oppstykkethet og teknifisering av menneskelige relasjoner. 

Nettopp i informasjonsflommens skummende bølger er det viktig at man lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.

Vi trenger  en skole som fremhever egenverdien av kunnskap, faglig innsikt, samfunnsforståelse og refleksjon – overordnet den bedriftsøkonomiske logikk.  

Venter på far

Heldigvis - stundom kan urett rettes opp.I dag ble det kjent at Den europeiske menneskerettsdomstolen mener utvisningen av Kamuran Kaplan i 2011 var konvensjonsstridig, i motsetning til hva UDI, UNE og Norges høyesterett mente. 

Norge ble klagd inn for domstolen i Strasbourg for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 om respekt for privat- og familieliv. Og tapte.

Det er lett på snakke om prinsipper og konsekvens. Like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. De dukker stadig opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt på.

Jeg skrev i 2010 om saksforholdene:  Det dreier seg om fem år gamle, sterkt funksjonshemmede Ronjin. Far er hennes viktigste omsorgsperson. Han, kurderen og aktivisten Kamuran Kaplan, flyktet til Norge i 1998 i redsel for Tyrkias hemmelige politi. I 2003 kom hustru og tre barn etter – de fikk endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag.

Men Kamuran skulle utvises og kan ikke søke familiegjenforening før om fem år, mente UNE. Han reiste ikke fra Norge på eget initiativ etter avslag på asylsøknad. Men politiet varslet aldri om uttransportering.

Kanskje ikke så rart for en familiefar som i 10 år hadde fast jobb, fått skattekort, betalt to millioner kroner i skatt, blitt “ skiftleder og nøkkelmedarbeider, har tilegnet seg spesialkompetanse som krever lang opplæring” (fremholdt av arbeidsgiver), bodde på forskjellige adresser hos (UDI) i alle år siden og hver måned betalte UDI husleie for bolig.

Borgarting lagmannsrett så saken annerledes enn UNE. ”Ronjins meget alvorlige barneautisme og oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Ronjin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv”. Borgarting sier at Kaplan må få bli, ”Ronjins krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”.

UNE anket til Høyesterett. Lagmannsretten måtte ikke komme her og komme her Og dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad gir UNE medhold i lovforståelsen. Kaplan må ut.

Høyesterett er uenig med lagmannsretten. Slik er systemet, det må vi akseptere. Men er lagmannsretten helt på jordet, kan dens avgjørelse overhode ikke aksepteres, er den helt i strid med loven? Ville det være brudd med lovens bestemmelser om lagmannnsrettens avgjørelse fikk stå selv om Høyesterett finner en annen tolkning mer korrekt? Skal ikke barna skjebne, deres sterke tilknytning til Norge, telle svært tungt?

”Det ser ut til at Kaplan er en slik innvandrer vi ønsker oss. Han har lært seg norsk og han har forsørget familien i mange år, sa Solveig Horne, stortingsrepr. Frp.

Det er politikere som gir lover. Jo mindre presise de er og jo mindre de klarer å ta opp i seg ulike situasjoner, dess større spillerom har jussen.
Det regelverket politikerne har satt opp kan altså tolkes slik at hensynet til barns skjebne ikke veier tungt nok i saker der alminnelig fornuft og medmenneskelighet tilsier at et hovedprinsipp må avvikes. Når norske par skilles, skal ikke en av foreldrene flytte langt av gårde med felles barn. Her gjelder det mor og tre barn som har oppholdstillatelse på humanitært grunnlag – men vil miste far i alle fall i fem år. Humanitært?

Lokale politikere som kjente saken, engasjerte seg til familiens fordel. Det er bra, men norsk asylpolitikk kan ikke styres gjennom reaksjoner på konkrete saker. Det er lover og retningslinjer som må bli klarere eller endres. Byråkratiet har fått for stor makt, og det bør alvorlig vurderes om UNE skal avvikles. 

17.juni 2011 kom fire politimenn for å ta Kaplan kl.04.00 om natten (advokaten hans var på ferie. Tilfeldig?) Men når en asylsøker er så dum at han aldri forsøkteå skjule seg, kunne han vel ikke vente noe annet. Som han sa, avdelingsdirektør Ole Johan Heir i Politiets Utlendingsenhet: “Vi foretar alltid en sikkerhetsvurdering før slike aksjoner”. Sikkert.

Saken er nå formelt sett ferdig i rettsvesenet, men familiens advokat frykter det kan bli en ny runde i Strasbourg, frykter at myndighetene vil trenere saken videre. Solveig Hornes partifelle, Anders Anundsen er nå justisminister. Hvor lenge skal Kaplans familie vente på far, vente på far, trykke seg mot uten, vente på far?

Blått jazzhav i Molde

 – Kast dere ut i det blå havet av jazz! Enten du bare vil duppe i overflaten eller dykke lenger ned.

Et naturlig bilde for fiskeriminister Elisabeth Aspaker, som i dag åpnet jazzfestivalen i Molde. «Jazz er et hav som rommer uendelig med rikdom. Molde jazzfestival er en 53-åring som stadig fornyer seg».

Og det skal fiskeriministeren ha, ingen tidligere festivalåpner har med slik naturlig harmoni i trinnene danset seg gjennom Storgata. I front sammen med festivalsjef Anders Eriksson og danseren Mathias Melsæther Rydjord. Og aldri har det vel vært flere mennesker samlet i Molde sentrum,

Alt er som det skal være. Alle salgsteltene satt opp, fra genuine gamle jazzplater via vevde svenske drakter og spekepølser til Sjømannsmisjonens vafler. Storgata fylles, Jazzlosjens 

unge dro i gang Street Parade, Sissel Endresen er  Artist in Residence  Og så venter vi bare på at en musiker langt borte fra skal si som Art Farmer: “This town must be next to heaven.” 

Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie.
Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport.). "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale.Men med entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”. 

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg var det året sommervikar i Romsdals Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av, livet ble mye levd etter NSB-advarselen: "Len Dem ikke ut av vinduet”). 

Festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig store opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen.

Selv husker jeg best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984. 

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø og pågangsmot. myndigheters erkjennelse av hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler.

Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange dyktige barn etterhvert. Fra den spede begynnelsen har festivalen slått dype røtter og besfestet sin posisjon stadig sterkere.

Det flagger i byen og på havnen, skrev bysbarnet  Bjørnstjerne Bjørnson sa det. I dag jazzes det overalt. Festivalen er i gang. 

g

Reinsklosteret: Kristin, Håkon og Johan

Første stopp på Norgesrunden er Reinsklosteret i Rissa, ikke langt unna Maries barndomsgård. I dag nok mest kjent fordi Sigrid Undset lot Kristin Lavransdatter tilbringe sine siste år her. 

En virkelig person som tilbrakte sine siste år her, var dronning Margrete, gift med Håkon Håkonsson /1217-1263). Håkon var en ekspansiv konge, bl.a. hadde han gode forbindelser med Tunis, Novgorod og Castilla. Mot slutten av livet ble Island og Grønland norske skattland. Håkons "Norgesvelde" omfattet derfor Orknøyene, Færøyene, Hjaltland (Shetland), Suderøyene (Hebridene), Island og Grønland. I dag hadde det vært noe, det. Ellers er det et interessant poeng at Shetlands nærmeste jernbanestasjon er - Bergen!

Like ved klosteret ligger Rein kirke, gitt til bygda av forfatteren Johan Bojer 

Han var førdt i Orkdal, faren var handelsfullmektig Hans Bojer, og han fikk barn med tjenestepiken Johanna Elgåen fra Røros. De bodde ikke sammen, Johan fikk etternavnet Hansen og ble vokste opp som fostersønn hos Randi og Elias Fætten i Rissa.- 

Da Johan blev konfirmert fulgte mor Randi han til kirka på Rein.
"I dag kan æ itj sett attme dæ i kjerka. - Kofer itj det, spør'n Johan. - Nei, for æ e et simpelt menneske, æ e husmannskone og husmenner ska sitt bakerst i kjerka. Fremat sitt gårdeieran, så kjem leilendingan, og bakerst sitt husmenn. - Æ kan da sitt bakerst æ å mor, sei'n Johan. - Nei, du e ingen husmannsgut du, og da e du itj et simpelt menneske."

På heimveien gråter mor Randi for at kirka på Rein skal rives (revet i 1888). Johan trøster og sier "det kan da snart bli bygd ny kirke på Rein". -" Å nei Johan, det e ingen som har peng te det", sier Randi." (sitat: John Aaslund)

Men i 1932 hadde Bojer tjent godt på forfatterskapet sitt. Han skrev i alt rundt 50 romaner og skuespil.- mange av dem ble oversatt / på spanske heter han Juan Bojer). Den  mest - og i dag vel eneste - kjente er nok "Den siste viking", Mange fiskere fra Stadsbygd og Rissa dro på lofotfiske. og Bojer skildrer kampen for tilværelsen, kampen mellom den gamle tid og den nye tid. Eksemplifisert i slaget i Trollfjorden, da fiskerne gikk til aksjon mot reder og handelsmann som ville stenge dem ute. Den siste viking vant frem - Stortinget sikret ham ved lov.

På museet "Kystens arv" i Stadsbygd - der den store hovedbygninger kommer fra gården der Maries mor vokste opp, oppføres med ujevne mellomrom "Den siste viking" som spektakulært drama med sjøslag; jeg har sett det to ganger, grip gjerne anledningen neste gang.Og Bojer gjorde det altså bra at han ga hjembygda ny kirke. Og så en ide til andre som gjerne vil dele sin rikd

om: Han sørget også for at det ble opprettet et fond som dekker alt vedlikehold - god idé for givere.

Tillit til media - hvor viktig?

Bare en tredel av den norske befolkningen har tillit til at mediene handler til samfunnets beste, viser fersk undersøkelse, gjengitt i Kampanje.  På verdensbasis er tilliten høyere.

Krasjer medienes vinklinger med folks virkelighetsforståelse? Er ikke mediene  opptatt av de sakene som betyr mest for folk? Blir det ikke vanskelig å fylle rollen som vaktbikkje dersom mediene har mye lavere tillit hos folk enn de institusjonene og personene mediene ser satt til å overvåke? Burde media være flinkere til å gi oss det som vi ikke vet at vi vil ha før vi får det?

Man skal møte slike tall med samme kritiske sans som man bør møte alle andre undersøkelser (kanskje et litt for pretensiøst ord): Hvor mange er spurt, når skjedde det, hvordan lyder spørsmålene, hvem er oppdragsgiver osv. Men uansett: Selvfølgelig er det viktig at mediene har tillit og troverdighet. I land der denne tilliten er brutt ned, får det store konsekvenser for det politiske og offentlige liv.

Politikerforakten svarer til politikernes forakt for folket, og pressen får ikke lenger funksjonen som medium eller formidler der politikere og opinion ikke når hverandre på en rasjonell måte. 

Dersom vi plasserer en journalist inn i Ibsens "En Folkefiende", så er det ikke vanskelig å tenke seg at avisen ville komme under kraftig press dersom den offentliggjorde doktor Stockmans undersøkelser om forgiftet vann, i og med at hele byens næringsliv stod i fare dersom dette ble kjent. Det er heller ikke umulig at de som ofte havner langt nede på tillitsmålingene, ville ha størst entusiasme for å avsløre sannheten om badevannet. 

Jeg kunne tenke meg følgende tilleggsspørsmål stillet til dem som svarer på spørsmål om tillit til mediene: 
Du er kommet over opplysninger som er så ømfintlige og oppsiktsvekkende at det kan bli en kjempeskandale av rikspolitisk interesse, uhumskheter i lokal politikk og næringsliv kan bli avslørt. For å få forholdene frem i lyset vil det trolig kreves utholdenhet, sterk pågangsvilje, stor journalistfaglig dyktighet og innsats. Hvilken avis ville du gå til med saken? Jeg tror ikke at de nyhetsformidlerne som ofte ligger nederst på troverdighetsstatistikken (Dagbladet og VG) vil komme dårligst ut av en slik undersøkelse. 

Er egentlig lesernes tillit et ubetinget og uproblematisk mål? Er det sikkert at det er bare positivt å ha høy tillit og bare negativt å ha lav tillit hos leserne? Kan slike målinger tildekke enkelte problemene for de tillitssterke? De avisene som står sterkest, er enten aviser som har nærhet til sitt distrikt, eller aviser med ideologisk profil som knytter dem nært til sitt publikum 

For slike aviser kan bindingen til eget publikum eller eget distrikt bli så sterk at den nærmer seg panegyrikken. Man bekrefter sitt eget publikum - ved å skrive positivt om felles anliggender, eller ved å angripe felles fiender. Når avisen blir talerør for sitt publikum i altfor stor grad, kan det gå utover dens kritiske potensiale. 

Det går også an å spørre om liten tillit i noen tilfeller kan henge sammen med at media  har utøvd kritisk og avslørende journalistikk på en så sterk måte at deler av publikum reagerer mer negativt på presentasjonen og intensiteten enn de reagerer positivt på avsløringenes innhold. Ikke sjelden opplever jeg at oppslagenes større og billedbruken forarger så sterkt at de skygger for selve sakens innhold. Dette skjer mest der avisens nedslagsfelt er minst. 

For aviser som har et svært nært forhold til sitt publikum, er det alltid en fare å komme for nær den lokale eller ideologiske makteliten. For slike aviser blir alltid, i tillegg til å være nyhetsformidlere, også i stor grad seremonimestere for fødsler, bryllup og årsdager, avisene er tilstede - kanskje også som sponsor - når nye tiltak settes i verk i lokalsamfunnet, de kjemper fram veier og broprosjekter i tett allianse med lokale myndigheter, og ikke minst i kamp mot andre regioner eller mot departementet.

Dette er en del av medias funksjon som møtested for det samfunnet de betjener, og det gir uten tvil tillit. Men det kan kanskje stundom gjøre det vanskeligere å øve kritikk mot dem som sitter sentralt i den samme makteliten. 

Når dette er sagt: I de 14 årene som er gått siden jeg sluttet som aktiv pressemann, har det skjedd svært mye positivt i norsk presse, ikke minst i mindre og mellomstore aviser, når det gjelder undersøkende journalistikk. SKUP (stiftelsen for kritisk journalistikk) får stadig flere gode bidrag når priser skal deles ut. 

Media  har naturligvis ikke bare en kritisk funksjon. De har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ikke noen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet.

Problemet består i å balansere den kritiske og bekreftende funksjonen mot hverandre. I forhold til spørsmålet om tillit, kan dette problemet bli forsterket hvis det gir økt uttelling å nøye seg med å bekrefte og stryke nærmiljøet (både geografisk og ideologisk) over håret, mens opprivende avsløringer, som er helt nødvendige for å forebygge hele skalaen fra intern og uformell maktbruk og kameraderi til direkte korrupsjon og svindel, svekkes eller faller bort. 

Men jo skarpere avisenes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere er det at leserne føler at den ikke bare er opptatt av tilværelsens noe mørke og triste sider - det som vi sier er nyheter fordi det skiller dagen i dag fra den i går - men også fanger inn lyset, gir håp. 

Arbeider journalister så ensporet ut fra et konfliktskjema at de på en måte skyver leserne vekk, svekker deres tiltro, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring? Det er ikke all tematikk som lar seg bøye - eller radbrekke - etter konfliktens monotone grammatikk. 

Journalistisk er det langt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men hvorfor skulle ikke avslørende journalistikk også innebære å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedre hverdag for flere, hvem som får det til, hva andre kan lære av dette?

Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt, at det er et visst lesersug etter "positive nyheter". Ikke på bekostning av, ikke i stedet for den kritiske overvåkning av all maktutøvelse, men for å gi et riktig bilde av helheten. Det er tillitsskapende. 

Tillitsmålingene har altså etter min mening noe tvetydig over seg. Liten tillit er ikke noe bevis på kritisk evne, like lite som stor tillit nødvendigvis er et bevis på god journalistikk. Begge resultater bør være utgangspunkt for kontinuerlig kritisk gjennomgang av egen praksis. 

Nasjonal nasjonalsang

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Kjenner frihetens rytme i kroppen, fylt av glede for landet vårt.

Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange, som ønsker et demokrati. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er. Ja, vi elsker dette landet,som det stiger frem, elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst! Troskap og kjærlighed fro vi dig sverge hvergang vi nævne vor fædrenestavn. Det går et festtog gjennom tiden. svulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn.

Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du lande i trefarvet drakt, frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og sakker!

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge har satt dype spor, fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn.

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Fram på vinteren stundom han tenkte, gjev eg var i eit varmare land, men når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til sin heimlege strand.

No er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Og når liane grønskar som hager, når det lavar av blomar på strå og når netter er ljose som dagar, våre røtter de spirer og gror. Nå jubler våren!

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land. La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland,du er vårt, du er vårt, gamle Norge. Hurra! Vi marsjerer og vi synger.

Nasjonal globalisering

Finnes det noe som heter norske verdier? Geitosten, kjerringa og Oddvar Brå med staven,  fossekallen, Bjørnson, selbuvotten, Telemarksbunad, Marit Bjørgen, hytta?

17.mai er nasjonens mektige pulsslag som får det til å blåse hornmusikk i bunadkledde bryst landet rundt. Helt siden Henrik Wergelands "et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange" har vi marsjert gjennom regn eller pollen, i kuling eller mild medvind til skolekorpsenes sousa-takter. Norge i rødt, hvit og blått, men også i brunt, gult og svart

Har det mening å feire en nasjonal dag i globaliseringens tid, når nasjonalisme mange steder i verden får aggressivt uttrykk?

Negativ nasjonalisme ytrer seg gjerne på to hovedmåter: i undertrykkelsen av minoriteterinnenfor landets grenser og i territorial ekspansjon på naboens bekostning. Kanskje det på begge disse punkter historisk er et mindre skille mellom den norske og den negative nasjonalisme enn mange tror. Stikkord: samer og tatere. Og for å være aktuell, i en litt annen setting: Romfolk.

En studie av studie av skoleelevers 17. mai-taler, viser at «Norge er et unikt og flott land» er en gjenganger.

Vi kan og skal feire vår nasjonaldag hvis
- vår kjærlighet til fedreland og stolthet over vår historie ikke går på bekostning av andres rett til frihet
- vår feiring ikke sprer nasjonalismens gift
- vi feirer i ydmykhet og takknemlighet, ikke i selvgodhetens blinde triumf    

- vi unngår anklagene om» ” den klebrige sentimentaliteten og vemmelige selvforherligelsen”.
- vi forplikter oss til å kjempe for andres frihet og rett. Barnetogets vei gjennom verden er ikke maktens vei, men tillitens og tilgivelsens vei

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt ståsted - og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvert imot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede.

Det virkelig provinsielle i Norge er ikke ”Ja, vi elsker”, bunaden og det korsmerkede norske flagget, men deler av den politiske, kulturelle og akademiske elitens lille selvsikkerhet på egne og nasjonens vegne. Folk som fnyser foraktelig av det norske og skal være så internasjonale, kan raskt bli offer for så mye underlig «lærdoms vær og vind»som det står i en gammel bok.
Uten forankring er det lett å drive av med vinden - uten å vite hvor den kommer fra og uten å vite hvor den bærer.

Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig.
Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
"Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit" 

Opptakten til årets 17.mai ble dessverre farget av feighet og knefall for den store.
Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning, mot fremmedfrykten og fremmedhatet.

Vår egen frihet kan bare overleve hvis vi deler den med andre. Derfor kan ikke 17.mai brukes på en bedre måte enn ved å spørre: Hvordan kan vi med våre handlinger, våre politiske valg, vårt pengeforbruk, vår måte å leve på, gjøre friheten større for hverandre?
Gjør vi det, kan vi trygt svinge våre norske flagg og vite at gleden over å være norsk ikke trenger å være en trussel mot alt som ikke er det.

Noen verdier blir det mindre av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter – og også kulturarven og den forpliktende frihet.

Vår aller kosteligste kulturarv, sa vår store dikter Sigrid Undset en gang, er de moralske begreper, de gamle ordene: visdom, rettferdighet, sannhet, barmhjertighet, måtehold og tapperhet.

Frihetsdagen 17.mai er en utmerket anledning til å pusse støv av de gamle blanke ordene. De representerer verdier som hører med blant alt det som står i fare for å bli glemt – ikke om 100 år, men i morgen. Og det har vi ikke råd til.