Jeg mener prinsipielt at vi ikke bør ha «kristne» partier. «Kristne verdier» er ikke et entydig begrep. Kristne finnes i alle partier fra Frp til Rødt, og godt er det. Jeg er enig med ledende biskop Helga Haugland Byfuglien når hun sier at Kirken «ikke skal lage praktisk politikk der vi mener noe om antall kvoteflyktninger eller konsesjonsrunder i oljenæringen. I flyktning- og asylpolitikken finnes det ulike praktiske løsninger for å hjelpe mennesker i nød og redusere årsakene til at mennesker flykter. Ulike politiske løsninger kan være like moralsk høyverdige», sier hun. Her har stundom både biskoper og andre kirkelige ledere sviktet.
Men nå har vi et KrF. Jeg deler en god del av partiets politiske standpunkter, har mange gode venner i partiet og følger rimelig godt med i det som skjer. I den aktuelle situasjon er jeg glad for å være betrakteren, i beste fall en brukbar kommentator i B-klassen. Uten personlig engasjement i partiets – før ville jeg kanskje sagt uenighet, nå mer det mer kamp – valg mellom rødt og blått.
Synden kom inn i verden da Venstre brøt sitt løfte til velgerne og gikk inn i regjeringen Jeg forstår de velgerne som da forlot partiet. Selv valgte jeg å bli - for å se om det kan oppnås konkrete politiske resultater som rettferdiggjør samarbeide med FrP, først og fremst når det gjelder klima- og miljøpolitikk.
Syndefallet fortsatte da KrF forlot en vanskelig balansegang og tre år før stortingsvalget ville ta stilling til regjeringsvalg. Partiet var ikke så entydig som Venstre i sine uttalelser før valget i fjor, men jeg tror den store del av de som stemte KrF ikke så for seg et regjeringsskifte allerede høsten 2018.
Der kommentatorer av ulik farge hamret løs på partilederen for uklarhet og manglende vilje til å ta regjeringsvalg, tror jeg det store flertall av partiets velgere var rimelig fornøyde med det som ble oppnådd fra posisjonen utenfor, men likevel mest nær, regjeringen.
Syndefallet fortsatte da KrF forlot en vanskelig balansegang og tre år før stortingsvalget ville ta stilling til regjeringsvalg. Partiet var ikke så entydig som Venstre i sine uttalelser før valget i fjor, men jeg tror den store del av de som stemte KrF ikke så for seg et regjeringsskifte allerede høsten 2018.
Der kommentatorer av ulik farge hamret løs på partilederen for uklarhet og manglende vilje til å ta regjeringsvalg, tror jeg det store flertall av partiets velgere var rimelig fornøyde med det som ble oppnådd fra posisjonen utenfor, men likevel mest nær, regjeringen.
Det er over 60 år siden Charles Heston i «De ti bud» viste den karakterstyrken som preget Moses. Han som frigjorde jødene fra trelldommen i Egypt og førte dem til det landet han hadde lovet til deres forfedre.
Jeg vil ikke kalle Hareide en Moses og jeg vil ikke kalle hans Tale en bergpreken. Men det var kvalitet både over den, viljen og evnen til å stå fast i stormen, og kanskje først og fremst måten han etter landsstyremøtet taklet – (det foreløpige?) – nederlaget.
Jeg vil ikke kalle Hareide en Moses og jeg vil ikke kalle hans Tale en bergpreken. Men det var kvalitet både over den, viljen og evnen til å stå fast i stormen, og kanskje først og fremst måten han etter landsstyremøtet taklet – (det foreløpige?) – nederlaget.
I serien «Hva var det jeg sa?» siterer jeg hva jeg skrev da diskusjonen begynte for alvor:
«Hvis jeg var Knut Arild Hareide ville jeg
1. Holde fast på den nåværende posisjon, utenfor regjering så sant man kan finne konstruktive løsninger sammen med den i etisk-moralske spørsmål som betyr mye for partiet. Og jeg tror Erna vil strekke seg langt for ikke å skyve KrF fra seg.
2. Følge Einar Steensnæs’ råd og be om fullmakt til – frem mot valget i 2021 - å føre samtaler i flere retninger for å se hvor det kan være størst gjennomslag.»
«Hvis jeg var Knut Arild Hareide ville jeg
1. Holde fast på den nåværende posisjon, utenfor regjering så sant man kan finne konstruktive løsninger sammen med den i etisk-moralske spørsmål som betyr mye for partiet. Og jeg tror Erna vil strekke seg langt for ikke å skyve KrF fra seg.
2. Følge Einar Steensnæs’ råd og be om fullmakt til – frem mot valget i 2021 - å føre samtaler i flere retninger for å se hvor det kan være størst gjennomslag.»
Dette mener jeg fremdeles. Hareides retningsanvisning kom for raskt. Partiets velgermasse var ikke klar for en slik revurdering. Visst har ledende KrF-politikere i de siste tiårene snakket om «den tredje vei», og visst sa Kjell Magne Bondevik for et par dager siden at de som kaller KrF et borgerlig parti har misforstått. Han nevner begrepet ikke-sosialistisk, men hva er egentlig det? Arbeiderpartiet er i alle fall langt fra den tradisjonelle sosialismen. Realiteten er at KrF alltid i regjeringssammenheng har samarbeidet til høyre, og at en dreining mot venstre derfor vil oppleves som unaturlig av en del av partiets kjernetropper på Sør- og Vestlandet. Sikkert er det at Ap og KrF deler mange standpunkter, og trolig har både Bondevik og Støre rett i at det vil være greit for KrF å lage budsjett med Ap.
TTT, ting tar tid.
TTT, ting tar tid.
Men bare en måned fra Talen til avstemning, var for kort. Opplegget med fylkesmøter var glimrende, engasjerende, og god reklame for KrF. Men en bevisstgjøring tar lenger tid. Det er de aktive som naturlig nok er mest engasjert, men det er de mange anonyme velgerne som gjør at man kan komme over 4,0. Det ledende sjiktet i KrF tror jeg som regel har vært til venstre for partiets velgermasse.
Dessverre for partiet sviktet det «tekniske» opplegget. Melding/beskjed samme morgen som det skal stemmes i Rogaland, og etter at lokallag har valgt utsendinger, er ikke måten å gjøre det på.
Dessverre for partiet sviktet det «tekniske» opplegget. Melding/beskjed samme morgen som det skal stemmes i Rogaland, og etter at lokallag har valgt utsendinger, er ikke måten å gjøre det på.
Jeg vet ikke om det som har skjedd, vil tjene KrF på sikt. Jeg tviler egentlig på det, men vi får se. Inntrykket som er skapt av sammenblanding av abortlov og regjeringsdeltakelse, er uheldig. Kanskje mest for den diskusjonen som burde komme om en lov som ikke er perfekt fordi det er lang tid siden den ble vedtatt. De siste dagers ordbruk om hvem som sa hva og når til hvem, om nestledernes kontakt med Erna og om partilederens kontakt med Jonas, beskyldninger om urent spill – alt dette har avspeilt manglende evne til å «strekke dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet», har ikke har vært noen god reklame for et kristelig folkeparti.
(Hvem tror at for øvrig at søndagsskolen bare rommer prektighet? Jeg ble i alle fall vennlig, men fast geleidet ut av bedehuset i Molde et par ganger på 40-tallet)
(Hvem tror at for øvrig at søndagsskolen bare rommer prektighet? Jeg ble i alle fall vennlig, men fast geleidet ut av bedehuset i Molde et par ganger på 40-tallet)
Mulig å starte et konkurrende, mer radikalt KrF? Urealistisk tankespinn.
Min påstand: Sentrum i norsk politikk består av venstresiden i Høyre, høyresiden i Arbeiderpartiet, Venstre, deler av Senterpartiet og deler av Kristelig Folkeparti.
Mitt ønske: At regeringsdannelser avspeiler dette. Fløypartier er viktige og kan være nødvendige korrektiver, men de bør helst ikke sitte i regjering.
At både KrF og Venstre må kunne følge Senterpartiets eksempel og sitte i regjering så vel med Høyre som med Ap.
At partiene i Norge som i en rekke andre land ikke avgir løfter om regjeringsdeltakelse før valg, men ser etterpå hva som er mulig for å få best gjennomslag for egen politikk.
Min påstand: Sentrum i norsk politikk består av venstresiden i Høyre, høyresiden i Arbeiderpartiet, Venstre, deler av Senterpartiet og deler av Kristelig Folkeparti.
Mitt ønske: At regeringsdannelser avspeiler dette. Fløypartier er viktige og kan være nødvendige korrektiver, men de bør helst ikke sitte i regjering.
At både KrF og Venstre må kunne følge Senterpartiets eksempel og sitte i regjering så vel med Høyre som med Ap.
At partiene i Norge som i en rekke andre land ikke avgir løfter om regjeringsdeltakelse før valg, men ser etterpå hva som er mulig for å få best gjennomslag for egen politikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar