Banning - kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende
uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din
Guds navn?
J**la gode nyheter
NRK følger opp med nord-norske kommentarer
J**la gode nyheter
Misliker du banning kan du stoppe å
lese nå. For oss andre: Dette er forskning vi kan like.
Slik presenteres en artikkel om banning på
nrk.no søndag. I en studie som er publisert i Language Science
konkluderer amerikanske forskere at de som kan mange stygge ord faktisk kan ha
et bedre ordforråd generelt. – De fleste språkforskere vet at myten om at folk
tyr til bannskap fordi de mangler språk ikke stemmer. Men vi ville bevise det,
forteller professor Timothy Jay ved Massachusetts College Of Liberal Arts i en
e-post til NRK.NRK følger opp med nord-norske kommentarer
En
omvei via Sørishavet og Stavanger Aftenblad.
Journalist Ingvar Molaug hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt, oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, hvalskytteren topp skjerpet ved harpunen, hvalen som forsvant men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren
Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde den gang et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".
(historieformuleringene muligens lånt fra Sven Egil Omdal)
Det var forøvrig samme vår at Oluf fra Raillkattlia (Arthur Arntzen) i beste sendetid på fjernsynet krydret sine uttalelser med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til.
Jeg reagerer fremdeles på banning slik den forekommer bl.a. i enkelte litterære eller filmatiske budskap, og i tv-innslag med idrettsutøveres utgydelser i både seier og tap, nesten blottet for annen artikulasjon og opplevelsesbeskrivelse. Samtidig er det åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.
Professor Asbjørn Aarseth har sagt at «påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signalsierer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning. Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Per Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".
Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2016 vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet, Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.
Jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"
Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".
Jeg tror kringkastingsselskaper og kanaler gjør klokt i å vurdere bruken av banning i forhåndsproduksjoner. De som ikke finner andre uttrykksformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."
Journalist Ingvar Molaug hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt, oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, hvalskytteren topp skjerpet ved harpunen, hvalen som forsvant men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren
Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde den gang et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".
(historieformuleringene muligens lånt fra Sven Egil Omdal)
Det var forøvrig samme vår at Oluf fra Raillkattlia (Arthur Arntzen) i beste sendetid på fjernsynet krydret sine uttalelser med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til.
Jeg reagerer fremdeles på banning slik den forekommer bl.a. i enkelte litterære eller filmatiske budskap, og i tv-innslag med idrettsutøveres utgydelser i både seier og tap, nesten blottet for annen artikulasjon og opplevelsesbeskrivelse. Samtidig er det åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.
Professor Asbjørn Aarseth har sagt at «påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signalsierer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning. Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Per Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".
Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2016 vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet, Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.
Jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"
Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".
Jeg tror kringkastingsselskaper og kanaler gjør klokt i å vurdere bruken av banning i forhåndsproduksjoner. De som ikke finner andre uttrykksformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."
Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."
Og som Oluf. kulturpersonligheten Arthur
Arntzen, så treffende sier: Det kan bli mykje
meir hælvete av å be einn å bainnes.
En
historie fra Aftenbladet til slutt: Tegneren Roar Hagen (nå i VG, forøvrig far
til den suksessrike unge skuespilleren Pål Sverre Valheim Hagen) skulle kjøre
før omtalte Ingvar Molaug hjem. Roar var ikke den som vasket bilen sin for
ofte, og da de kom til parkeringsplassen hadde noen skrevet et kjønnsrelatert
bannord i støvet. Da sa Molaug: "Der ser du, Roar, det er dette vi har
igjen for å ha lært almuen å skrive!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar