Hva hadde Anders Lange sagt?

I formiddag har jeg gått tur i Bragernesåsen med Bonzo. En nysgjerrig  portugisisk  vannhund. Snuser på alt og alle. Misliker å være i bånd. Rikker seg ikke når han ser noe som må utforskes, kanskje spises.  Løfter bakfoten der det passer ham. Blir det tyngre saker, overlater han til andre å ta konsekvensene: plukke opp det illeluktende og forvare det vel i en svart liten plastpose.

Jeg tenker at dersom det var en hundeavis, ville han vært journalist. Og ikke før hadde jeg tenkt tanken, kom jeg på Hundeavisen (1962-74). Anders Langes avis om hunder og etterhvert mer og mer om politikk. En usedvanlig enkel og velartikulert kamparena for mer personlig frihet, mot alle offentlige inngrep i den enkeltes privatliv. Mot skatter og avgifter og alle andre restriksjoner for det frie næringsliv. Mot byråkrati. Mot formynderi. Sterkt  imot å bli kalt liberalist.

Anders Lange, hvis forfedre var innvandret fra Tyskland, hadde store retoriske evner. Han spilte uten kryss og b.  Kalte gjerne en spade for gravemaskin. «Ingen stemmerett til negre», «Stopp blandede ekteskap», «Hver nasjon en rase», «Ingen u-hjelp til de sorte». Motstandere av apartheidregimet i Sør-Afrika var «Forrædere av den hvite rase».

Det ble 1973. Valgår. Fire år hadde gått siden det mest spennende valgoppgjør jeg kan huske. Flertallet mellom blokkene skiftet flere ganger. «Jeg la meg med Trygve Bratteli, men før jeg sovnet ba jeg til Gud. Og da jeg våknet neste morgen, var det sammen med Per Borten», sa den gudfryktige Johanne Margrethe Johnsen på morgenmøtet i Stavanger Aftenblad. «Men kjære deg, det er jo valgfusk», kommenterte utenriksredaktør Sverre Maaland. Anders Lange var ikke fornøyd med den borgerlige samlingsregjeringen. Heller ikke med sentrumsregjeringen Korvald. I stedet for å senke skatter og avgifter hadde de borgerlige innført merverdiavgift, moms, på 20 pst. Ap ville nøye seg med 15.

Og i 1973  hadde Lange fått nok. Et  møte på Saga kino i april samlet over 3000, minst 1000 meldte seg inn i  «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep», fornuftig nok forkortet til ALP. I mai talte han til over 4000 på sosialdemokratiets arena, Youngstorget. Der deltok også Mogens Glistrup, Danmarks utgave av Anders Lange, eller omvendt. Inspirasjonen. Grunnleggeren av Fremskridtspartiet.  

Lange lovte å avskaffe statsskatten og redusere statsbudsjettet med 9 milliarder kroner. (Budsjettet var den gang i underkant av 30 milliarder, i dag er statens inntekter beregnet til 1295 milliarder).

Fjernsynet var blitt en viktig del av valgkampen, og Langes retorikk og budskap hadde medvind. Valgresultatet var 5,0 pst av stemmene og 4 representanter.  Lange selv ble innvalg fra Oslo, med varamann Carl I. Hagen, direktør for sukkergiganten Tate&Lyle. I motsetning til Lange syntes Hagen at ALP burde ha vedtekter. Etter andre uoverensstemmelser meldte han seg ut og dannet sommeren 1974 Reformpartiet sammen med andre frustrerte ALP-medlemmer.

  

Men høsten 1974 døde Anders Lange. Hagen rykket inn på Stortinget. Her oppfant han taktikken med stadig å fremme tidligere nedstemte borgerlige forslag for å tvinge de andre partiene til å stemme på egne, resirkulerte forslag.

I 1977 ble ALP og Reformpartiet samlet i det nye Fremskrittspartiet. Hagen kom ikke inn på Stortinget. Det gjorde han imidlertid i 1981, resten er historie.

Jeg vandrer videre i Bragernesåsen. Bonzo sliter stadig utålmodig i båndet. Og jeg tenker: Hva hadde Anders Lange sagt om han kunne observere Siv Jensen som ansvarlig finansminister, Solveig Horne som ber kommunene øke flyktningekvoten. Konstruktiv regjeringstilpasning opp og i mente.

Han hadde i alle fall vært enig med Bob Dylan: The Times they are A-changin’.

Uansett: Politikkens realoppgave er å velge mellom det umulige og det ubehagelige.