Stortinget vant mest i 2.runde

Ingenting var klart før alt var klart. Erna Solberg blir statsminister, men hun får ikke den regjeringen som hun ønsket aller mest. Det blir en tøffere hverdag enn hun kommer til  sette pris på, men det er feil å kalle henne en taper. Hun er den første Høyre-statsminister på 24 år. Men langt viktigere er at hun har åpenbart klart å skape en langt bedre tone mellom de fire partiene enn det var før valget. Klarer hun å videreføre den, blir det en viktig ingrediens i den koordineringen det må være mellom tandemsykkelen og de to tidvise støttehjulene.

Er KrF og Venstre i posisjon eller opposisjon? Ja.

Når Stortinget skal avgjøre en sak som ikke ligger bundet i samarbeidsavtalen, er første skritt i avgjørelsesprosessen at Erna må til enda lenger til høyre og finne kursen. Deretter er det lurt å se om det lyser grønt eller gult på regjeringsapp’en, i så fall er veien til målet klar. Uten slikt lys må Erna stundom finne en litt annen vei hjem fra Stortinget, og vel hjemme snu ansiktet enda lenger til høyre for å se om det er OK, eller om krisen ligger snublende nær.

Den store seierherren er Stortinget. Dets rolle blir langt mer spennende og meningsfullt enn det har vært i den rødgrønne perioden. Stortinget får nå muligheter til å spille den rolle det var ment å skulle gjøre, det vil på en helt annen måte kunne ta i bruk den kompetanse og ikke minst geografiske bredde som stortingsrepresentantene har, og den vil også gjøre det offentlige ordskifte mer spennende, Trolig også mer konstruktivt. 

Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, ble under de rødgrønne en svakhet fordi alle skjøre kompromisser ble avgjort i tøff dragkamp mellom tre partiledere i et lukket rom, og det ikke var rom for noen endringer i Stortinget. En av de som kommer til å bli lagt mer til på Stortinget, Sveinung Rotevatn, Venstre, sier om  den nye parlamentariske situasjonen: «Eg trur det er ei god løysing for Venstre, for landet og for å få makta tilbake til nasjonalforsamlinga etter at den har vore i asyl på kontoret til Jens Stoltenberg i åtte år».

Nå får vi se om Ernas løfte tidlig i valgkampen om å involvere Stortinget sterkere blir fulgt opp, stundom også der kjøttvekten gjør det unødvendig. Store reformer tjener å ha bredt forankret støtte, men i flere av de forhåndsannonserte vil egenprofilering og motstand stå sterkt. 

Venstre og KrF har holdt sitt løfte til velgerne: Bidra til en ikke-sosialistisk regjering (et håpløst begrep). Men - hadde KrF  egentlig tatt sin avgjørelse før sonderingene startet? Hadde Venstre mest lyst til å gå i regjering, men fant det fornuftig å holde fast på samlivet med KrF? Har KrF og Venstre kjempet særlig mye for partienes primære standpunkt, trepartiregjering av Høyre, KrF og Venstre? Er KrFU og Unge Venstre innerst inne litt misfornøyd med det som skjer? 

I avveiningen av de kryssende hensyns relative styrke tror jeg utfordringene i dag-for-dag politikken, de mange sakene som dukker opp og som det ikke er forhandlet enighet om, har betydd mye for stortingsgruppene i KrF og Venstre. Tungt i vektskålen ligger også den realitet at KrF/Venstre og Fremskrittspartiet på en rekke punkter er sterkt uenige. De to partiene sitter i en vippeposisjon som kan gi dem betydelig innflytelse utenfor regjering.

En ikke undervurdert faktor ved et regjeringsskifte: Nye hender i skuffene.

En fordel for partier som går over i opposisjon: Mulighet til nytenkning, sterkere egenprofilering. Det kommer valg etter dette.

Avdelingen for jubel og glede: Journalister og kommentatorer. Forhåndsstoff om uenighet og spådommer om hvordan det kan ende. Etterhåndsstoff om hvorfor det gikk som det gikk.