Media - mest opptatt av øyeblikket

Om man følger humanitære nyheter ekstra nøye er det åpenbart at det norske nyhetsbildet kun har plass til én krise om gangen. I januar og februar var det Syria.
I mars, Kongo. I april, Bahrain, og i mai, Afghanistan.

Så tilbake til Syria igjen, men så snart situasjonen tilspisset seg på Gaza, ble også krigen i Syria usynlig. Problemet er at andre humanitære kriser forsvinner helt. Aller verst går det utover de langvarige krisene som har liten "nyhetsverdi".

Konsekvensen er at vi i Norge kun får høre om en brøkdel av de pågående humanitære krisene i verden. De andre krisene blir glemt, skriver lege Morten Rostrup i "Leger uten grenser" i en kronikk i Aftenposten.

Han har naturligvis helt rett, selv om noen redaksjoner gjør en flott innsats og bruker store ressurser på å oppsøke problemområder. Ikke uten fare for eget liv, en nyhetsmelding i dag forteller at minst 67 journalister er i år drept på jobb.

  Her den franske fotografen Remi Ochlik som ble drept i den syriske byen Homs 22. februar i år. Her er han på jobb i Kairo i november i fjor. Foto: SCANPIX

Kriser som går over lang tid ser ikke ut til å ha nyhetsinteresse. Hvis noe skjer akutt og er spektakulært, som jordskjelv og tsunami, får det voldsom oppmerksomhet. Kroniske kriser, derimot, regnes til slutt som normalitet. Folk reagerer ikke og media dekker det ikke, fordi de føler seg bundet av nyhetsprinsippet som sier at en nyhet er et brudd i en tidslinje. Å akseptere en vedvarende krise som en normalitet er ekstremt farlig.

Makten ligger hos dem som får medienes oppmerksomhet. Er Tone Damli ( (foto: Audun Braastad), svenskekongen og Linni Meister virkelig viktigere enn humanitære katastrofer som rammer millioner? Har media plass til bare én krise om ganmgen? spør Morten Rostrup

Media er mest opptatt av øyeblikket, og dessverre ser vi en del av det samme innen internasjonale hjelpeorganisasjoner.  Det er farlig hvis mediedekning er et mål i seg selv. På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

En annen. en amerikaner, fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.

Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt.  Når tv-lampene slås av og fotoklikkene stilner, når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, da er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.

Og da er det viktig at vi oså ser det glemte krisene, som Rostrup lister opp. Slik han  har minnet oss om også tidliigere.

Jeg har stått på flyplassen i Lokichogio i Kenya, på grensen til Sudan, og sett hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Men WFP-sjef James Morris anklager den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.

Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.

Den store utfordringen til oss er at det ikke blir med flotte skippertak, men at vi hele tiden deler. Vi må overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige.

Det onde kan holdes i sjakk, det kan forhindres fra å få overtaket. Det beste virkemiddel er å prøve å realisere rettferdighet, solidaritet, tilgivelse og kjærlighet i alle mellommenneskelige forhold; lokalt, nasjonalt og internasjonalt. 

Det finnes mye kunnskap i og om verden i dag, men langt fra nok visdom. Vi må arbeide for at det også blir vilje nok til at kunnskapene omsettes i konkret og nødvendig handling.