fredag 27. juli 2012

OL (3): Kan Edvald kopiere Knut?


Thor Hushovd ble  verdensmester i sykling (2010). Er det umulig å tenke seg at Edvald Boasson Hagen kan gå til topps når det olympiske landesveisrittet over 244 km raser på engelske veier i morgen? Eller – om vi skal tro ham selv – Alex Kristoff, som mener at «i en ren mann mot mann spurt tror jeg at jeg er like rask som han».

«Tenke det, ønske det, ville det med….men gjøre det? Nei» - Peer Gynt hadde nok et poeng. Knut Knudsen var neppe opptatt av Gynt, han hadde etter eget utsagn ikke et øyeblikk trodd på noen suksess. Men i motsetning til Peer  gjorde han det likevel: tok Norges eneste OL-gull i sykling gjennom tidene. 4000m forfølgelsesritt i München 1972. 

Egentlig var det absurd. Den 21 år gamle Levangergutten var en god landeveisrytter, men banesykling – på utendørs jord, grus eller asfaltbaner - var en totalt unorsk øvelse. Vi hadde ingen innendørs velodrom, men Knudsen vant NM i både 1000 m og 4000 m banesykling i 1972.

 Knut Knudsen spurter inn til OL-gull (foto: Scanpix)

 Han kom til München, var i det hele tatt ikke nevnt blant ekspertene som mulig medaljekandidat. Rutinen kom etter hvert i heatene; i den grad følte han seg som outsider at nervøsiteten ikke meldte seg før semi’en. Også der vant han, men i finalen sto den store, store favoritten   den velkjente innendørsspesialisten Xavier Kurmann fra Sveits, på den andre siden av banen.

Knudsen fikk låne spesialhjul av det danske sykkellaget, viste ingen respekt for stjernen, dro ifra etter 4 av 14 runder og vant til slutt  med over 6 sekunders differanse. Tiden  - 4.45.76 -  var bedre enn vinnertiden i Montreal i 1976, og seieren den mest overlegne  i OL-historien (første konkurransen i Tokyo 1964) Verdensrekorden er fra i fjor -  4.10.534 – satt av australieren Jack Bobridge.

Knudsens seier er den mest overraskende i norsk olympiske historie. Snaut et døgn etter hans triumf skulle Leif Jenssen fra Fredrikstad  løfte i lett tungvekt. To Sovjet-deltakere var så opptatt av å konkurrere med hverandre at de startet i press med for høye åpningsvekter, og misset i alle tre forsøk. Dermed åpnet de veien til palltoppen for Jenssen, som presterte 150 kg i rykk,172,5 kg i press(olympisk rekord) og 185 kg i støt. 

Lett-tungvekteren David Berger fra Israel  deltok også i denne klassen. Tre dager senere var han en av de 11 israelerne som ble drept av terrorister.

Leif Jenssen var også med i Mexico-OL i 1968, og var norsk flaggbærer i 1976. Men da var det hans tur til ikke å klare åpningsløftet. 

Sykkelhistorisk er det verd å nevnet at Wilhelm Henie, far til stjernen Sonja, som to kunstløpsgull både i 1928, 1932 og 1936, ble verdensmester i banesykling i 1894. 103 år senere ble Kurt Arve Arvesen fra Molde og Eresfjord  verdensmester i U23-klassen landeveisritt. 


Slik vi gjerne vil se Edvald Boasson Hagen lørdag (Foto: Kristoffer Øverli Andersen, www.procycling.no )

Sykkeltriumf lørdag? Oddsene bør være høye, men Boasson Hagen er nevnt blant de som kan ha en sjanse.  Svært mange tror – britene nesten forlanger – sprintkongen Mark Cavendish tar gull på hjemmebane. Hvis han følger med til mål er sjansene store, det norske laget håper på at farten blir så stor at han er mør før den tid. Peter Sagan og Tom Boonen er i likhet med Boasson Hagen solide hardkjørere, mens André Geipel og Matt Goss nevnes som de farligste for Cavendish i en spurt. 

Generelt for norske OL-perspektiver er vel dette: Det går sjelden så godt som man håper, og sjelden  så dårlig som man frykter. Jeg synes man skal være godt fornøyd med en plass blant se seks beste. Men – heia Edvald (og Alex)!

Blogglisten

1 kommentar:

  1. Heia Edvald!

    ..småpirk.. Jeg antar du mener Matt Goss i nest siste avsnitt..

    SvarSlett