Glideflukt fra demokratisk kultur

Statsråd og departement får fortjent kritikk for slomsete saksbehandling, for å tilgodese nærstående venner eller grupperinger uten å gjøre andre kjent med mulighetene for tilsvarende tilskudd, for ikke å ha fulgt opp Riksrevisjonens kritiske kommentarer. – embetsverket, den administrative institusjonelle hukommelse – både implementerer Offentlighetsloven bokstav og ånd, og sørger for å si klart ifra hvis entusiastiske og partileveringsønskende statsråder trår feil.

Inhabilitet er tradisjonelt situasjonen du havner i sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til: familie, venner, institusjoner.

Det gamle inhabilitetsbegrepet er reelt sette ikke dekkende i dag. Dagens Næringsliv hadde sist lørdag en interessant reportasje om «byggmestrene», om, dette å komme langt med et godt nettverk. Der får vi vite at langt over halvparten av alle ansettelser i dag skjer gjennom beskjentskaper (jeg håper seniorforsker Jon Rogstad i Fafo her snakker bare om det private næringsliv, ikke offentlig administrasjon).

Medlemmer i et nettverk fungerer ofte som garantister for hverandre. Nettverkene rammes vanligvis ikke av habilitetslovgivningen, men relasjonene kan være sterke: Jeg hjelper deg i dag, og regner med at du hjelper meg i morgen – og ingen av oss trenger å spørre fordi vi kjenner kodene, vet hva som gir gevinst.

Når en statsråd må be Justisdepartementets lovavdeling om en habilitetsuttalelse, har vedkommende ofte et problem – uansett svar. Det kan finnes betydelig uenighet om når det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til upartiskhet.

”Lovavdelingen er ingen objektiv autoritet. Den har til oppgave å ivareta regjeringens interesser” fremholder leder Anders Anundsen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Jeg er enig.

Politikk er stundom mer enn juss, og juss stundom mer enn politikk. Lovavdelingen gjør et solid arbeid og er et godt avklaringsinstrument. Tolkningene er veiledende, ikke bestemmende. Regjeringen driver politikk. Men både når det gjelder saken om rederiskatten og om Opplysningsvesenets fond (innløsning og regulering av festeavgift) gikk Regjeringen – som støttet seg på lovavdelingen – på nederlag i Høyesterett. To saker der det var åpenbart at Regjeringen ønsket helt konkrete løsninger. Jussen kan aldri unnskylde manglende politisk gangsyn.

Da Hanne Bjurstrøm ble utnevnt til statsråd, trakk hennes mann seg fra sentrale og overordnete deler av arbeidet i forskningen rundt NAV-reformen. Han ønsket imidlertid å beholde deler av arbeidet på lavere nivå. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) konkluderte med at dette var heller ikke ønskelig.

I spørsmål og avgjørelser knyttet til forskningsanskaffelser i Arbeidsdepartementet ble Hanne Bjurstrøm kjent inhabil i saker der forskningsstiftelsen Fafo eller en aktør som kontrolleres av Fafo er aktuell tilbyder, og i saker som gjelder Mølla Kompetansesenter. Bakgrunnen var at daglig leder av Fafo, Jon Hippe, er nær venn av statsråd Bjurstrøm, og at statsrådens ektefelle Kåre Hagen er styremedlem i Mølla kompetansesenter.

Statsråd Rigmor Aasrud hadde profesjonell og faglig kontakt med tidl. statsråd Sylvia Brustad Brustad i mange år. Da Brustad søkte om å bli konstituert fylkesmann i Hedmark, ble Aasrud erklært inhabil til å behandle og treffe avgjørelse.

Dette var åpent og greit. Jeg synes det er langt mer problematisk med fiskeriminister Lisbet Berg-Hansen. Hun har med sine eierinteresser i oppdrettssektoren klare habilitetsproblemer, selv om Justisdepartementets mener at hun er «habil i de fleste sakene». Også fiskeridirektør Liv Holmefjord er i samme situasjon. De burde unngå at egne økonomiske interesser knyttes til de private konsesjonsverdiene som kan stå i motsetning til allmennhetens interesser og viktige lover.

Oppdrettsnæringen er meget fornøyd med «sin» statsråd og «sin» fiskeridirektør. Spørsmålet er imidlertid: kan allmennheten være fornøyd? Kan tilliten svekkes eller styrkes ved denne situasjonen? Jeg synes det er ugreit med slike forhold på toppen i norsk fiskeriforvaltning. Både i landbruk og fiske burde man mest mulig unngå slike koblinger. Aller best hadde det trolig vært om disse to departementene ble lagt inn under Næringsdepartementet.

I et litt større perspektiv er det mulig spørre: Er det ønskelig at det er mer generelle og ikke sektorpolitikere som bør styrer så åpenbart næringsømfindtlige områder som fiske og landbruk? Det hadde også vært interessant med en undersøkelse som kunne fortelle om byråkratiet i disse departementene hadde spesielle sektorinteresser.

I sin tid var det en sensasjon da Lars Ramndal, Venstre, Rogaland, ble den første leder av Justiskomiteen som ikke var jurist. Slike krav bør ikke stilles, men det er viktig at det på en del felter i politikken ikke skjer en monopolisering gjennom formell utdannelse eller yrkesbakgrunn.

Jeg synes til og med rent særlig en statsminister, men også partigruppe,r ved sammensetning av regjeringer bør unngå at KrF bestyrer det departementet som har med kirkesaker å gjøre, og tilsvarende for Sp og Landbruksdepartementet.
Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste professorer på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning av inhabilitetsreglene.

Jeg tror tiden er overmoden for en prinsipiell offentlig debatt med fokus på samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, karrierebygging, og utviklingen mot et korporativt og statsbærende system. Det er alvorlig for tilliten til det politiske system at det norske samfunn er inne i en negativ glideflukt fra demokratisk kultur i offentliges beslutningsprosesser.

Strengere lover og regler? Ja, Men politisk anstendighet kan ikke reguleres.