Norsk utviklingsbistand hjelper mennesker til bedre livskår, bedre helse, utdannelse, tro på en fremtid. Ikke alt lykkes. Ikke alt kommer frem dit det skal, ikke alle mellomledd er like ærlige. Men det er de ikke alltid i hjemlig sammenheng heller, økonomisk kriminalitet er et stadig mer velkjent begrep på nordiske breddegrader.
Noen enkle, kall dem gjerne banale, opplevelser fra bistands-felten:
TEGUCIGALPA, HONDURAS: Orkanen Mitch har herjet og tatt med seg alle hjemmene i en fjellside. Nå ligger de i splintret i en eneste stor søppelhaug nederst i dalen. Action by Christians Together (det internasjonale Kirkens Nødhjelp) stiller med byggematerialer av et mer solid slag enn de som hadde vært i de ødelagte husene. Beboerne er i full sving med å lage murstein og reise nye hus. Jeg besøker en familie som har mistet mye. Far døde i katastrofen, mor sitter igjen med fem barn. Noen filler er seng, noen blikkbokser kokekar. Noe mer finnes ikke - unntatt en side fra et ukeblad er var klistret opp på veggen, et bilde med tekst. De har mistet det meste, men er strålende glad for å ha fått tak over hodet. -Er det ikke ille, spør jeg. Nei, hun synes ikke det - og peker på utklippet. Tolken oversetter:
”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting” (Fra Salmenes Bok, 23,1),
NUBAFJELLENE, SUDAN: Jeg syntes det har vært en tøff natt. Over 30 grader inne i huset der jeg overnattet, aircondition har de ikke hørt om. Vi går noen kilometer, så hører vi sangen og musikken før vi ser noe. Alle landsbyens innbyggere er samlet til fest. Kirkens Nødhjelp har bekostet en sårt tiltrengt sykestue. Gleden er stor. ”Vi ber ikke om flere gaver”, sier en av landsbyens eldste under den lille festen. ”Men vi ber om at vi får hjelp til selvhjelp slik at den unge generasjonen kan få et noe bedre liv, få muligheter til selv å forsørge seg og sine. Og fremfor alt – vi ønsker fred”.
GOURMA, MALI: Vi markerer et tredje trinn i KNs hverdag. Det begynte med nødhjelp etter tørkekatastrofen i 1984. Men Mali ville at de som gikk inn, måtte forplikte seg til fortsatt innsats i landet. Ingen andre ville til Gourma-distriktet, Norad spådde fiasko. I 1987 begynte utviklingsdelen, og under mitt besøk skriverv vi under på en avtale som overdrar KNs bygninger, biler osv i Gossi til en lokal organisasjon, som nå kommer i vanlig utviklende partnersamarbeid med KN. Om det som skjer kan jeg kanskje si som Winston Churchill sa det om 2.verdenskrig i 1942: ”Dette er ikke slutten. Det er ikke engangs begynnelsen på slutten. Men kanskje er det slutten på begynnelsen”.
Tilbake til Mali. En ettermiddag besøker vi tuareger noen mil utenfor den gamle KN-basen. Vi finner om lag 20 av dem og prater litt. De er glade for tiltak som har gjort hverdagen litt mindre vanskelig for dem. En sier: ”Den aller største forskjellen er at nå kan alle skrive en liten beskjed uten å måtte be om hjelp. For 10 år siden var det ingen av oss som kunne skrive. Du skulle bare vite hva dette betyr for selvfølelsen vår”.
Og endelig i et telt, jeg møter en mann med topputdannelse fra Sorbonne i Paris. Glimrende eksamen, mange jobbtilbud. Men han har vendt tilbake til familie og klan. Han skal overta som leder. ”De trenger meg. Kanskje kan jeg utgjøre en liten forskjell”.
CHIANG MAI, THAILAND: I et kloster vever kvinner duker. ”Vi er hiv-positive. Her unngår vi stigma og diskriminering, her får vi praktisk hjelp til å mestre hverdagen”.
RWANDA: Under et tre med brede grener som gir noe skygge i kvelende varme. Landsbyen er samlet. En prest reiser seg og forteller om hvordan foreldre og søsken ble brutalt myrdet for 12 år siden. En annen går frem og sier: ”Det var jeg som drepte dem” – og forteller hvorfor. Om krigen, propagandaen fra hutuene, indoktrineringen, fiendebildene. Presten legger armene rundt ham og sier: ”Du er tilgitt. Vi kan ikke bygge det nye Rwanda på hat”.
Dagen før har jeg besøkt dokumentasjonssenteret for folkemordet der nærmere en million ble drept i en etnisk rensning mens Vesten snudde ryggen til galskapen. Men forsoningen under landsbytreet bringer håp. Barmhjertighet, rettferdighet, deltakelse og forsvarlig forvaltning av skaperverket kan bare oppnås ved fravær av hat og vold.
BUKAVU, KONGO: På en fransk-norsk oppbygd yrkesskole møter jeg to unge. Han måtte skyte sin første fiende da han var 11. Hun var 13 da en gruppe geriljasoldater kidnappet henne, tok henne inn i jungelen, misbrukte henne over lang tid før hun klarte å flykte.
Merket for livet. Og likevel – begge er optimister. Nå får de opplæring; han skal bli sveiser hun sjåfør.
ERITREA: Vi har kjørt ned fra hovedstaden Asmara som ligger på samme høyde som Galdhøpiggen. I den lille landsbyen går jeg bort til en kvinne som står og tapper vann fra en kran som nettopp er kommet på plass, i et samarbeid mellom landbruksdepartementet i Eritrea og KN, ved hjelp av midler fra lønnstrekk for Hydro-arbeidere på Karmøy. Jeg spør hvordan det er å få innlagt vann. Hun ser på meg og smiler stort: ”For ett år siden bruke jeg og de tre døtrene mine hver dag 3-4 timer på å gå til en vannkilde, og 3-4 timer på tilbakeveien. Nå kan døtrene mine gå på skole, jeg tror de kan få en bedre fremtid. Og mange av oss kvinner kan delta i det arbeidet du ser der borte (hun peker på en lang rekke mennesker som bygger et oppdemmingsanlegg) – for første gang i vårt liv kan vi tjene penger selv. Og vi merker allerede at helsetilstanden er blitt klart bedre”.
ADDIS ABEBA: Tidligere prostituerte sitter i en stor sal og syr. Noen av dem lager stolaer, vakre og funksjonelle, i liturgiske farger. Mange av dem pynter i dag norske prestekjoler. ”De er utrolige arbeidsvillige, og de har utviklet stor dyktighet på kort tid. De ser at det er håp om en fremtid i en annen sammenheng enn den de kommer fra”, sier den etiopiske lederen for prosjektet.
TURKANA, KENYA: Jeg har vært på et kortvarig besøk og hørt - til dels sett litt - hvordan norsk ideologi omkring "distriktsutbygging" fikk innvirkning på u-hjelpen og bidro til et millionsluk uten noen positive resultater, trolig et av de mest mislykkede prosjekter i vår uhjelps-historie. Men jeg har sett mange flere prosjekter som har skapt positiv utvikling, både i regi av Norad og ikke minst gjennom frivillige organisasjoner.
*********
Som styreleder i Kirkens Nødhjelp (2002-2006) har jeg deltatt i debatten omkring norsk bistandspolitikk. Hvor stor del skal administreres av det offentlige, hvor stor del av midlene skal kanaliseres gjennom organisasjoner. Her, som på så mange områder, må det riktige være et både-og, både offentlig og frivillig innsats.
Mens et offentlig utvalg ledet av professor Jørn Rattsø vil redusere den delen av norsk bistand som går gjennom frivillige organisasjoner til fordel for mer bilateral avstand direkte gjennom offentlige myndigheter, har en annen professor, Kjetil Storsletten, følgende enkle budskap: ”Bistand gitt via frivillige organisasjoner gir mer for pengene enn gjennom offentlige myndigheter, og gir disse bedre mulighet til kontroll og innsyn” . Han anbefaler større andel av bistanden gjennom frivillige organisasjoner og mindre bilateral støtte til regjeringer.
Storsletten fremholder at det er dessverre betydelig svinn i offentlig administrasjon i mange fattige land, mens svært lite forsvinner når bistanden skjer gjennom frivillige organisasjoner. Prosessene er åpne og granskes av en kritisk presse.
Jeg er overbevist om at en kombinasjon av og samarbeid mellom offentlig og privat bistand gir de beste resultater. Fremdeles er det slik at begeistring i kirke, LO og andre organisasjoner er et viktig ledd i holdningsdannelse og samarbeidsvilje med krefter i bistandslandene.
For å få størst mulig gjennomsiktig økonomibruk i de frivillige organisasjonene, ville det være en begynnelsen om man på hjemmesiden måtte oppgi en revisorkontrollert opplysning om hvor stor del av de samlede inntekter som går til administrasjon og innsamling og utgifter i Norge (og for enkelte organisasjoner kanskje også overføring til administrasjon i andre vestlige land. Dette gjelder i særlig grad Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Røde Kors, Leger Uten Grenser, Plan, Care, Skolenes u-landsaksjon (som har fått et nytt navn), Misjonsorganisasjonenes uhjelpssamarbeid o.l. Men det er også viktig å være våken overfor og ikke uten videre kanalisere hjelp gjennom organisasjoner og institusjoner med liten eller ingen faglig innsikt. Noen av dem drevet frem av brennende ildsjeler som sørger for at hver krone går dit de skal, andre dessverre opprettet for å gi inntekt til enkeltpersoner og med liten eller ingen dokumentert innsats.
Feilsteg, svindel, fiaskoer - alt er beklagelig, alt må gjøres for å redusere at slikt utvikler seg. Men slikt må aldri føre til at man med bredd penn avskriver utviklingsbistanden, det vil være feigt.
Så skal vi diskutere prinsipper og strategier, fadderordninger og innsamlingsmåter, og alle de andre problemstillinger som kan - og bør - reises omkring norske bistandsmidler og bruken av dem.
Men det er et ugjenkallelig faktum at norsk bistand bidrar til utvikling.
I en tid der suksesskriterier ofte er forakten for svakhet, en tid der det kan se ut som om vi bryr vi oss mindre med de store linjer og sosiale forpliktelser utenfor den lille private sfære, en tid der budskapet om den grenseløse egoismens belønning slår stadig sterkere rot; i en slik tid stilles hver enkelt av oss overfor et påtrengende spørsmål: Er det et slikt samfunn vi vil ha? Er det en slik verden vi vil ha?
Medmenneskelighet er et ord som alltid er aktuelt.
(Dette er den andre av to blogger om norsk bistandspolitikk)
fredag 15. januar 2010
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
så befriende å lese et nyansert og balansert innlegg om dette svære, viktige og vanskelige temaet. tusen takk, thor bjarne!
SvarSlett