Venter på far

I kveld har jeg gått i fakkeltog. For menneskerettighetene. For humanismen. For barns rett til å vokse opp sammen med sin far. Og – for å kjempe for at norske myndigheter umiddelbart må følge opp vedtak i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og ikke trenere, ikke drive småtriks i jussen for å hindre at Azat, Cemcit og Rojini igjen får se sin far.

Det er lett på snakke om prinsipper og konsekvens. Like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. De dukker stadig opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt.

Kurderen og aktivisten Kamuran Kaplan flyktet til Norge i 1998 i redsel for Tyrkias hemmelige politi. I 2003 kom hustru og  barn etter – de fikk endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag. Sterkt funksjonshemmede Ronjin hadde far som viktigste omsorgsperson

Borgarting lagmannsrett så saken annerledes enn UNE. ”Ronjins meget alvorlige barneautisme og oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Ronjin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv”. Borgarting sa at Kaplan må få bli, ”Ronjin krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”.

UNE anket til Høyesterett. Lagmannsretten måtte ikke komme her og komme her. Og dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad ga UNE medhold i lovforståelsen.

Kaplan Kamuran skulle utvises og kunne ikke søke familiegjenforening før om fem år, mente UNE. Han reiste ikke fra Norge på eget initiativ etter avslag på asylsøknad. Men politiet varslet aldri om uttransportering.

17.juni 2011 kom fire politimenn for å ta Kaplan kl.04.00 om natten (advokaten hans var på ferie. Tilfeldig?) Men når en asylsøker er så dum at han aldri forsøkte å skjule seg, kunne han vel ikke vente noe annet. Som han sa, avdelingsdirektør Ole Johan Heir i Politiets Utlendingsenhet: “Vi foretar alltid en sikkerhetsvurdering før slike aksjoner”. Sikkert.

Heldigvis - stundom kan urett rettes opp. I juli ble det kjent at Den europeiske menneskerettsdomstolen mener utvisningen av Kamuran Kaplan i 2011 var konvensjonsstridig, i motsetning til UDI, UNE og Norges høyesterett. Den var et brudd på art.8 i menneskerettighetskonvensjonen,  om rett til familieliv.

Gjør da Norge det eneste anstendige, henter hjem Kaplan? Nei, sier UDI, det må søkes om gjenforening. .

Pinlig for Norge. Blir vi dømt i Menneskerettighetsdomstolen, må vi ta konsekvensene, erkjenne at vi har handlet feil, gjøre alt vi kan for å få rettet feilen opp. De såkalte «innvandrimgspolitiske hensyn» kan ikke komme før en konkret dom i Strasbourgh.

Hvor lenge skal Kaplans familie måtte vente på far, vente på far, trykke seg mot ruten, vente på far?

Skippertak og maraton

Jeg har alltid hatt sans for skippertak, enten det gjelder å rydde i kjelleren eller vektreduksjoner. Uten bremser hiver jeg meg derfor ut i den ultimate hemningsløse og mimrende selvopptatthet. "Prosjekt maraton" var et slikt skippertak ( = plutselig, kortvarig krafttak. På lange sjøreiser hadde mannskapet lite å gjøre mesteparten av tida man reiste, men akkurat i de korte tidsrommene når skipet skulle inn i, eller ut av en havn var det masse å gjøre og alle måtte stå på det de var gode for, inkludert skipperen).

Det handler om å sette seg et mål – i dette tilfelle om å komme i mål. 

Du kan ikke spille cupfinale for Tottenham på Wembley. Ikke jage Petter Northug i sporet, ikke kjøre parallellslalåm med Henrik Kristoffersen. 
Men du kan løpe New York Maraton sammen med Alberto Salazar, Bill Rodgers og Grethe Waitz. 
Det ble målet, det utløste skippertaket, og dette er beretningen om et prosjekt som strakk seg over 3 år. 

1. 1938-1958
I begynnelsen var 60 meter, det ver akkurat langt nok. Mye aktivitet, men ingenting ligner på seriøs trening. Da jeg i mai 1957 tilfeldigvis får se Bjørn Nilsen flyte inn til 10.3 i et stevne i Stavanger, etableres det første idrettslige skippertak: Jeg vil bli 100m-løper. Litt  trening – og stoppeklokken stanser på 11.7, men så sier det stopp. Det er så mye annet å gjøre i studietiden, når man innimellom må studere.

2. 1959 -1978
Ingen aktivitet utenom idrettsmerkeprøver på Frogner langt uti oktober hver høst. 
Vekten øker, blodtrykket stiger. Familien bor en høst i New York, og vi ser på NY Marathon. ”Det ser kjekt ut, kanskje jeg skulle prøve”, undres jeg. Familien ler. Høyt og lenge.

3. 1979-1982
”Det er egentlig ikke noe som feiler deg”,sier legen til en bekymret redaktør som synes hjertet oppfører seg litt skummelt, og som bekymrer seg over at buksene krymper så mye i vask. ”Men formen bør opp og blodtrykket ned”.

Jeg går fra helmelk til skummet, vekk med smør, brun saus og italiensk salat. Gode løpesko og hyppige besøk i Frognerparken. Jeg orker litt mer litt raskere uke for uke. Begynner å føre treningsdagbok.
Etter tre måneder er vekten gått ned fra 85 til 70 kilo, og blodtrykket er blitt normalt.

Vinterdvale – men i februar 1980 begynner en liten løpskarusell på Bygdøy. Det går bra. En annonse for New York Marathon utfordrer. 42.195 meter - det må da kunne gå an å jogge til mål når kreftene ikke holder lenger?
Jeg møter veggen på 5.Avenue, langt oppe i Bronx. 1.30 på første halvmaraton, men 2.20 på den siste. Hvorfor tok han ikke snarveien, Feidippides, da han i 490 f.Kr. løp fra Marathon både med et seiersbudskap og en advarsel mot perserflåten. Jeg vakler i mål og blir liggende vel en time i førstehjelpsteltet med varme tepper, mye å drikke og bekymret lege. Nok en time trengs på å stavre meg et par kilometer ned til Sheraton. Aldri mer maraton!

1981 kommer, jeg har trent vinteren igjennom. Tidene blir bedre, langrunder rundt Nøklevann på lørdagene gjør godt. New York – here we come again! Jeg får notert 3.10, med minimal stivhet i beina. Jeg skjønner likevel at skippertaket ikke er fullført. Nå skal det trenes for alvor!

1982 – jeg har trent jevnt utover vinteren, og får styrketrening hos Hans og Olav i gamle Torggata Bad. Hjelper mye på på råtten magemuskulatur. Johan Kaggestad anbefaler noe han kaller intervall. Hvert torsdag kjører jeg 6 x 1000m med 3.15 på hver, med 3 minutters pause imellom. Totalt forteller treningsdagboken om rundt fem timer pr.uke. Jeg kjenner mange som trener mer, men redaktørjobben i Vårt Land er ingen 9-16 virksomhet. Og Kaggestad sier at jeg trener effektivt, "gamping gir ikke særlig resultat".

Jeg girer litt ned og tar en pastakur siste uken. Dagen før løpet er Thorleif Rekkebo – og nå går jeg over til Hompland 2017, «en veteranlegende, han som anda ut på mei flatseng i KFUM-huset i  Oslo natta mellom to maratonløp av fem på éi veke. Det var ein vakker død» - og jeg blant de første som i den hyggepregede frokostjoggen fra FN-bygningen krysser mållinjen oppe i Central Park.
Har jeg vært for ivrig?

Løpsdagen tar jeg tre kopper kaffe før start. Ellers drikker jeg aldri kaffe, men jeg har lest et sted at i en slik sammenheng kan koffein ha positiv virkning og lette overgangen til fettforbrenning. Doping?
Jeg sniker meg til en glimrende posisjon, startskuddet avfyres av kanonen på Fort Wadsworth, jeg taper bare noen få sekunder i starten på Verrazano-broen. Det går uanstrengt gjennom Brooklyn. 1.20 halvveis, den siste milen styres løpet av viljen.

2.45.13. Jeg er 44 år og lykkelig. Skippertaket er fullført. Men aldri mer maraton.

Stevnemøte med Lucy

Jeg har hatt en date i Addis Abeba. Det er tre år siden sist. 

Du skal aldri spørre en kvinne om hennes alder. I Lucys tilfelle kan det dreie seg som om noen titusener fra eller til. Men hva gjør vel det når noen eksperter på den slag sier «rundt 3,18 millioner år», mens andre sier «like under».

Men du kan også si at hun fyller 40 år 24.november. For det var den på datoen i 1974 at arkeologene Donald Johanson og Tom Gray fant henne, eller rettere skjelettet av henne, i Hadar i Etiopia. Det eldste menneske man har funnet spor av. Det var Beatles som ga henne navnet, arkeologene hørte nemlig på “Lucy in the Sky with Diamonds" da man nesten ved en tilfeldighet fant et ben fra overarmen, det første tegn som ble fulgt opp av 42 knokler og man i alt hadde avdekket 4o prosent av skjelettet.

Lucys fulle navn er Australopithecus afarensis, og kan vel nærmest kalles et førmenneske, en forløper for menneskeslekten Homo. Vitenskapsmennene fremholder at at Lucy kunne både stå og gå på to bein og klatre i trær. Etter bekkenet og leddene å dømme gikk hun ikke helt likt oss mennesker. Hun må ha hatt en slags rullende gange, som trolig ikke har vært fullt så effektiv som de senere menneskearter.

På grunn av bekkenets bredde satt lårbeinet i skrå stilling, som hos mennesket. Hun var vel en meter høy, og kunne ha veid rundt 30 kilo. Hun hadde kortere ben og lengre armer enn oss, lemmene og leddene ligner mye på dagens sjimpansers. 

I Hadar-dalen har man nå drevet utgravninger i 38 år og det er funnet over 370 fossil deler av førmennesker. Australopithecus afarensis levde mellom 3.4 og 3.0 million år siden.

Lucy har som så mange andre kvinner utløst rivalisering. Dr. Johanson mente at Lucy vare menneskets direkte forløper, mens Richard Leakey, en av verdens mest kjente paleoanthropologister, var uenig. En debatt mellom dem finnes på 
http://www.nytimes.com/2011/05/10/science/10paleo.html?_r=1

Jeg fikk ikke møte Lucy, bare en kopi. Hun er lagt i en kiste, og har bare to ganger vært vist frem for etiopisk allmennhet.Men det finnes omhyggelig konstruerte kopier. 

Lucy har som så mange andre kvinner utløst rivalisering. Dr. Johanson mente at Lucy var menneskets direkte forløper, mens Richard Leakey, en av verdens mest kjente paleoanthropologister, var uenig. En debatt mellom dem finnes påTracking Lineage Through a Bramble
Statistisk Sentralbyrå forteller meg at en mann på min alder, 76, bosatt i Rogaland kan i gjennomsnitt forvente å bli bortimot 86 år. Hvis alle mine forfedre hadde blitt like gamle, ville jeg ha vært 37647. ledd i Lucys stamtre. Da hjelper det ikke mye å kunne finne forfedrene på fars-og morssiden tilbake vel 500 år tilbake, nestenen utelukkende begrenset til Klepp kommune i Rogaland. 
Når du møter Lucy og utstillingene og tidslinjene i det etiopiske nasjonalmuseet innser du at vårt liv på jorden representerer en snau meter av et maratonløp (42 km).
Og så...?

PS: dinside.no må skjerpe seg. En kalkulator får "det snurrige utslag at ingen menn født sent på 30-tallet er forventet å leve i dag. De som fortsatt lever, kan imidlertid glede seg over at de levde lengre enn forventet." Å leve på overtid lyder skummelt. Heia SSB!

Knockin' on Nobel's Door

I dag kommer en melding om at Bob Dylan (73) skal motta en hederspris under Grammy Awards. Han har fått priser før, og vil få flere. Den største bør være Nobels litteraturpris. Han har vært Knock, Knock, Knockin' on Nobel's Door siden 1997.

Få kunstnere har øvd så stor innflytelse på så mange. Hans ord og musikk preget ungdomsgenereasjoner. Noen mener han skrev verdenshistorie med den sterke innvirkningen hans tekster hadde på fremvoksten av borgerrettighetsbevegelsen i USA. Og han forandret populærmusikken ved å øke betydningen av sangteksten. Det er ikke mange som bruker ordene bedre enn Bob Dylan (Robert Zimmermann, født 1941 i Duluth, Minnesota).

Men likevel: Litteraturpris?

Winston Churchill fikk den i 1953, for hans historiske og biografiske skrifter, og Svenska akademin nevnte i sin begrunnelse hans ”briljante veltalenhet” .
Og Carola Hermelin på akademiets Nobelbibliotek har sagt at låtskrivere ikke er utelukket fra prisen: "Sangtekster kan være god poesi, det avhenger av deres litterære kvalitet”.

Ingen vet hva den svenske juryen leser, hører, mener og gjør. Men det er ingen grunn til å tro at Dylans navn har skapt fred og harmoni rundt de litteræres bord.

Ser vi på litteraturprisens historie, har det vært en europeisk pris, 74 tildelinger til vår verdensdel (dessuten 3 til russere) og 28 til resten av verden. Norden har tatt godt for seg, syv svenske, 4 danske, tre norske, en finsk og en islandsk).

En del vinnere er glidd inn i verdenslitteraturens glemmebok, de tålte ikke møtet med ettertiden. Og stundom har det sett ut som om det var diskvalifiserende å være lest av mange, her kunne jeg ha nevnt Leo Tolstoj, Mark Twain, Thomas Hardy, James Joyce, Emile Zola, August Strindberg, Henrik Ibsen.

Bob Dylan og hans ord burde ikke skremme De i Svenska Akademin. Rockepoeten er forlengst langt inne i intellektuelle kretser og i universitetsmiljøer. Han har mottatt en rekke utmerkelser og æresdoktorater, og nye biografier og analyser produseres stadig av rocka hovedfagstudenter og dongerikledte doktorander. Likevel er det ikke boken som medium som gjør Dylan og hans litteratur en nobelpris verdig. Dylans vei til publikum har gått via platen, og fra scenen. Og da er vi langt utenfor den trygge, boklige verden som fyller hodene til den svenske juryen.

Det er ikke vanskelig å argumentere for at Dylan har litterære kvaliteter, heller ikke å knytte Dylans rocktradisjon opp mot klassiske litterære former: Lyrikk betyr sang til lyre, og stort nærmere opprinnelsen enn fire tiårs rocketekster er det vanskelig å komme. Kanskje er det nettopp i rocken vår tids mest kraftfulle lyrikk serveres. Eller som beatpoeten Allen Ginsberg sa det da han var med på å foreslå Dylan: «He deserves a Nobel Prize in recognition of his mighty and universal powers»

Bob Dylan mannen som nesten egenhendig revolusjonerte dette århundrets kanskje mektigste kulturform; populærmusikken. Han gjorde en hel generasjon klar over at tre minutters viser kunne romme tekster som varer langt inn i neste generasjon - og i tillegg har styrke til å forandre den. Og han gikk lenger; han smadret hele tre-minutters-formen og løftet pop- og rock-teksten inn i en annen virkelighet.

Men jeg hadde gjerne sett at «The times, they are a-changin'...». Bob Dylan fortjener Nobels litteraturpris.

How many roads must Bob Dylan walk down
before you call him a Nobel Laureate?
How many seas must a white dove sail
before he sleeps in the sand?
Yes, and how many years can a mountain exist
before it is washed to the sea?
How many times must a man look up
before he can see the sky?
Yes, and how many deaths will it take
till he knows that too many people have died?
The answer, my friend, is blowin' in Svenska Akademin.

Begrenset ytringsfrihet

«Ytringsfriheten er ikke et problem, men en menneskerett. Men den er mer enn det; den er et fundament for de andre menneskerettighetene,» sa for noen år siden daværende gen.sekr.i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.

Flertalet i den norske folk synes - dessverre - ikke å være enige i dette. I dag blir det hos Fritt Ord lagt frem en bred undersøkelse som viser at ytringsfrihet ikke er så viktig for folk flest. Forskerne har spurt folk om en rekke kontroversielle ytringer  -  som mobbing, seksuell trakassering, rasisme, vern av religion og pornografi -  og hvorvidt dette er akseptabelt på ulike arenaer. 

Minst 60 prosent mener at nesten alle de undersøkte ytringene, fra rasisme og Holocaust-fornektelse til seksuelt trakasserende ytringer, er uakseptable på alle arenaer, kunst og litteratur inkludert.Det er alltid et balansepunkt mellom andre hensyn som personvern og vern av religion. Men jeg er enig med forskeren som fremholdet at «kanskje - jeg ville droppet det ordet - ligger dette balansepunktet i Norge litt langt mot vern.»  

Den aktuelle undersøkelsen er et oppspill til den første store debatten om ytringsfrihet siden Ytringsfrihetskommisjonen i 1999 la frem sitt arbeid om fornyelsen av Grunnlovens § 100 om at «Ytringsfrihed bør finde Sted» og at  «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.»

Jeg var med i kommisjonen, og vi var opptatt av at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom. «Det forutsettes at friheten til å ytre seg i dette rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.»

 Vi må aldri gi opp å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås. 

Ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Fra det vi upresist kan kalle den kristelige høyresiden kommer sterke ytringer om blasfemi, homofili osv. Men også venstresiden har en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, enten det gjelder homofili, rasisme eller andre i viktige spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes så telle så tungt. 

I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot fenomener som for eksempel diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering.

En grunnleggende rett til frie ytringer må altså innebære retten til å hevde støtende meninger meninger og provosere i kunstuttrykk.  Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen.»

I saken om Muhammed-tegningene for noen år siden var det mange muslimer som følte ytringen som trakassering eller hets, som blasfemi.  Andre av oss mente dette var en ytring som må tåles uansett reaksjon. Det er i denne sammenheng interessant at et flertall av de spurte i den aktuelle undersøkelse uttrykker at når det gjelder ytringer som håner religion er de innstilt på å beskytte  muslimer mer enn kristnes tro.

Det som for en liberal kritiker er ment som saklig kritikk, kan av andre oppfattes som forhånelse. Uansett bør ikke lovparagrafer  håndheves på grunnlag av definisjonsmakt til de som føler seg mest forulempet.

«Som andre friheter innebærer ytringsfriheten ubehag og farer. Den spenningen må vi lære oss å leve med», sier fornuftig nok Knut Olav Åmås i Fritt Ord.

 «Å bruke kritisk skjønn og etisk dømmekraft når man utøver ytringsfrihet er en selvfølge, og den beste måten å styrke troen på ytringsfriheten».

Moldova - hvorfor ikke?

Chisinau er Europas grønneste hovedstad. Moldova (må ikke forveksles med regionen Moldavia i Romania) er Europas fattigste og minst utviklede stat. Lenge dratt mellom øst og vest. Landet som var det eneste i Europa som etter 1991 valgte en kommunist som president.

Men også landet som nå ser vestover, har fått en avtale med EU (se flagget) og håper på fullt medlemskap. Den russiske bjørn brummer – og noen frykter at Moldova, særlig utbryterregionen Transnistria -  står på Putins innkjøpsliste. Men de fleste synes enn så lenge å tro på status quo.

Hvorfor dra til Moldova? Hvorfor meg? spør James Joyce. Og svarer: Fordi du var så forskjellig fra de andre. Eller: "Hvor skal du hen?", sa Ole Brumm. "Ingen steder", sa Kristoffer Robin, og så gikk de dit.

Men når du samlet litt på land og Moldova er det eneste europeiske av en viss størrelse som mangler, kan det være insentiv nok.

Jeg ble positivt  overrasket. I en populær salme skriver Carl David af Wirsén om så grønn en prakt «som smykker dal og enger». Hadde han vært med til Chisinau, ville han tatt med byer også. Hovedgaten Prada Stefan cel Mare omkranses på begge siden av praktfulle trær. Eller parkfulle som man kanskje snubles til å si etter å ha besøkt de to store parkene midt i byen. Alt ble plantet for å skape trivsel og mest mulig ren luft.

Du får gå i fred for turister og busser og guider med paraply, det siste tallet jeg så var 11.000 turister i 2012. Men når det stadig økende behovet for nye opplevelser melder seg, når London og Paris og Berlin og Praha og Budapest og Wien er besøkt – da kan Chisinau være et godt 4-5 dagers alternativ.

Her er hyggelige mennesker. På en liten restaurant havner vi på et bord ved siden av Moldova Star. 

Hun gir gjerne en liten gratiskonsert

Ingen gamleby, heftig bombing under 2.verdenskrig la mye av det gamle i grus. Men store, grønne parker, Svært vennlige mennesker. Et gammelt familieklenodium av et ur, som fagfolk i Norge kvier seg for å gjøre noe med, ble fikset – billig - på et døgn fordi vi ikke hadde mer tid. De yngre snakker og orienterer gjerne på engelsk, med de eldre er det litt vanskeligere.

Et brukbart program:

1.dag: Orientering. Spasere rundt i Chisinau, særlig på Stefan cel Mare. Titt innom en av                                      

                                                                                         kirkene – i den mest sentrale fikk vi med oss flere barnedåper samtidig, i en annen velsignet presten matvarer. Sun City er det mest sentrale varemagasinet, midt i sentrum. På merkevarer er ikke prisene er ikke langt fra de norske, men ellers kan man finne mye bra til gode priser. Tre fine museer i Chisinau: Etnografi og arkeologi, Naturhistorie, og kunst.

2.dag

                        

Omtrent en time fra Chisinau, ligger Orheiul Vechi. I et hulekloster her bodde 12 munker, 

                         nå er det bare en igjen. Han har et lite kapell og selger ikoner når han ikke leser og ber. Sovjet stengte klosteret for 70 år siden, men nå er det igjen åpent.

                                   Her er rom for de 12 munkene, med taket lavt fordi man skal fremelske ydmykhet.             I området er det gjort flere hulefunn, og utgravninger dokumenteres i et lite museum i turistsenteret før vi begynner turen opp til klosteret. Et nytt kloster er bygget like ved det gamle huleklosteret.

                           Og i den lille landsbyen som ligger lavere, kan vi besøke både tradisjonelt håndverk og en økologisk restaurant.

3.dag

                                                                                   Tur til Cricova, vinkjelleren under jorden med plass til 350 mill. liter vin. Dette har jeg skrevet om her.                                                                                                    

Moldova var Sovjets kjøkkenhage. Frodige landområder, temperert klima og jordsmonn er 

godt for å dyrke grønnsaker, frukt og vindruer. Her er eplehager som er 2 x 12 km. Moldova er kjent for sin gode vin.  Milestii Mici er ifølge Guinness World Records verdens største vinsamling.

                        

Landbruket står for en tredjedel av landets brutto nasjonalprodukt og jord. Over halvparten av innbyggerne (totalt 4,5 millioner) av de arbeidsføre er i denne sektoren, men da er det viktig å huske på at hver fjerde arbeidstaker er i utlandet,

Jeg skriver litt om forlatte kollektiver og landbruket her.            

                        

I øyeblikket er det problemer for vin- og frukteksporten til Russland.  EU fikk i april i år assosieringsavtaler med Ukraina, Moldova og Georgia og EU og USA Avtalene etablerer et utvidet frihandelsområde i Europa, og politisk vil avtalene knytte de tre nærmere EU. Etter at USA og EU nylig innførte restriksjoner overfor Russland, oppdaget russerne at det hadde helt plutselig utviklet seg tidligere ukjente giftstoffer som gjør at Russland må stoppe importen (jfr. norsk laks) fra Moldova. Det samme skjedde i 2006  da landet avslo Russlands forslag til løsning på konflikten i Transnistria-region

                                               

 Kombiner denne dagen gjerne med å dra videre til det vakre klosteret i Curchi. Også her                                                               stengte Sovjet klosteret, i 35 år, og også her er det et stort restaureringsarbeid, finansiert av mange frivillige gaver.

4.dag

Transnistria. Landet som ikke er noe land, det er det eneste området utenfor russisk sfære som hyller Lenin.

                                        

Jeg har skrevet og lagt ut mange bilder fra Transnistria her

                         

På hjemturen anbefales et klosterbesøk i Capriana. Fra 1942 og 1991 var det heller ikke                                     noen religiøs virksomhet her, de siste tiårene som barnesykehus. .

Moldova er litt mindre enn Nordland fylke i utstrekning. Har man flere dager, kan det gi et 

godt bilde av forholdene å ta en av de små minibussene som går fra Chisinau til ulike byer og 

steder rundt om i landet, som f.eks. til Volintiri. Fra små hager dyrkes frukt og grønnsaker.

Hvordan komme til Moldova? Jeg valgte Air Baltic, via Riga (4 timer i transit). Austrian Airlines har omtrent samme pris, via Wien. Toget fra Bucurest tar omlag 10 timer, og det gjør også de 5-6 bussene som går hver dag. Du trenger ikke visum.  

Hotellene er rimelige, du får et godt hotell for 4-500 kr.  Vi (to personer) betalte til sammen rundt 7500 kroner for syv overnattinger og reise t/r Stavanger.

Og før jeg forlater det personlige: Prøv gjerne en av de mange små caféene. 

Denne pavlova-kaken var en av de store nytelsene

Historie i grove trekk: Området het Bessarabia og var en del av Romania.  Sovjetisk okkupasjon i 1940, etablering av en sovjetrepublikk.  Romania ville  gjerne ha området tilbake, og kom på lag med Tyskland, som erobret området og sendte nærmere 200.000 jøder i konsentrasjonsleir. Russerne kom tilbake i 1944, og etter hvert ble et stort antall moldovere deportert til Sibir og Kasakhstan, I 1991 ble landet erklært uavhengig fra Sovjetunionen og fikk navnet Republikken Moldova.

I Transnistria, området øst for Dnestr, var en overveldende del av innbyggerne russere. De ville ikke være med i Moldavia, og gikk med hjelp av sovjetiske tropper til krig mot Moldova i 1991/92. Mer i Transnistriabloggen,

Sterke krefter utenfra ønsker sterk russisk innflytelse i Moldava. Men flertallet i folket håper på bedre vestlig kontakt. Økt turisme kan virke positivt for dette. Også det er en god grunn til å finne vei til Chisiau.

Ta oppgjør med egen urett

-Alle skuffelser til tross: Erfaringene på tre kontinenter har styrket min tro på at endring er mulig. Når mennesker eller nasjoner tar et kraftig oppgjør med egen urett istedenfor å peke på andres, settes sterke krefter i sving. Gamle fronter kommer i bevegelse, fastlåste konflikter løses, nye relasjoner blir mulige.

Jens J. Wilhelmsen (t.v med den tyske gruvearbeideren Max Bladeck og to japanske sosialdemokater, etter å ta takt til partikongressen)
har opplevd dette innen familier, i store industrier og mellom etniske grupper. Mellom Tyskland og Frankrike, Japan og Filippinene. Og han har blitt kvitt en illusjon: Det finnes ingen permanente seire i kampen mellom ondt og godt.  Den pågår hele tiden i hvert enkelt menneske og i alle nasjoner.

Stundom dukker det opp bøker som ikke får de store presseoppslag og aldri havner på noen bestselgerliste, men som likevel har et viktig budskap preget av egne opplevelser.  Wilhelmsen, 88,  har levd et liv i forsoningens tjeneste helt fra han like etter 2.verdenskrig avbrøt studiene for å være med i  bevegelsen som i dag heter Initiatives of Change ( tidligere MRA. Moralsk Opprustning), og som var bedt av en tysk delstatsregjering om å komme for å «gi nytt håp til befolkningen». 

Han har nå skrevet en meget lesbar og interessant bok om «Kunsten å forsones – Tidsvitne på tre kontinenter» (Solum forlag). Gjennom sitt heltidsengasjement i MRA/IofC kom han i kontakt med grupper i andre land, hele tiden med utgangspunkt i at den som vil endre verden , må begynne med seg selv – men ikke stoppe der.

Hans møte med MRA-normene om absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet førte etter hvert til et oppgjør med seg selv, og i bevegelsens hovedkvarter i Caux ble han utfordret til å være stille og gi samvittigheten eller Gud en sjanse til å tale til ham. Ett av fyndordene var dette: «Når mennesket lytter, taler Gud. Når mennesket adlyder, handler Gud». Og litt etter litt vokste troen på at det finnes en Gud som taler, og etter hvert ble også forbindelseslinjene mellom det personlige og det samfunnsmessige klarere. Det stimulerte til ansvar.

Oppdraget i Nordrhein-Westfalen var å stimulere til et demokratisk sinnelag, ansvarsfølelse for gjenoppbyggingen og et bedre samarbeidsklima i Ruhr-industrien, i en situasjon der klassekampen var bitrere enn vanlig motsetninger mellom arbeidere og arbeidsgivere.

Deretter dro Wilhelmsen sammen med en gruppe fra bevegelsen til Japan, som i denne perioden befant seg i et åndelig og ideologisk tomrom, og  etterkrigsårene skjerpet indre politiske konflikter og klassemotsetninger.  Fra Sør-Afrika kom spørsmålet om en gruppe der tyskere var med, kunne bevege boerne til å revurdere apartheid. Tyskerne hadde jo opplevd at troen på en rases overlegenhet førte til katastrofe, hvis noen skulle få apartheidtilhengerne til å lytte, måtte det være dem. 

En kjent embetsmann i Burundi konkluderte etter et opphold i Caux: «Det jeg opplevde der overbeviste meg om at Gud kan forme livet på jorden gjennom mennesker som lyder ham». Han dro hjem og ryddet opp i gamle synder. Dette gjorde inntrykk, og resulterte i en invitasjon fra statsministeren om å spre idealer om forsoning og ikke-vold.

Besøkene i fem afrikanske land konfronterte Wilhelmsen med spørsmålet: Har Vesten angret? «Å vedkjenne seg fakta om kolonitiden kan være en nøkkel til realisme om dagens Europa. Vår historie kan være et speil  vi kan se oss selv i. Grådighetskulturen som avlet de styggeste trekkene ved kolonialismen, er gjenkjennelige i holdningene som bidrar til finanskrisene i dag.»

Wilhelmsens arbeid har skjedd gjennom den organisasjonen som begynte under navnet Oxfordbeveglsen, men ble etterhvert Moralsk Opprustning (MRA) da dette slagordet ble lansert i 1938. Denne boken er gjennomsyret av troen på at vår tids krise er av moralsk og åndelig art. Initiatives of Change viderefører ønsket om å være en ideologi for demokratiet som kan same alle mennesker som kjenner seg forpliktet av moralsk normer.

Slike normer er ikke lette å leve opp til. Wilhelmsen legger ikke skjul på skuffelsen over  60- og 70-årenes interne konflikter om idegrunnlag og arbeidsmetoder. De stridende fraksjoner klarte ikke å finne en felles vei for bevegelsen, slik vi ofte kan se det i en del organisasjoner: Avvikende oppfatninger oppfattes som en trussel, og viljen til å la dem bære frukt i en nyskapende dialog forsvinner.

Wilhelmsens sluttappell er preget av erfaringen: Europa har misbrukt sin makt, men et ydmykt Europa kan bli en fredsfaktor. «Ydmykhet kan vise seg å være viktigere enn overlegen styrke, og den kan åpne dører som bruken av økonomiske eller militære maktmidler har satt i baklås»

Når jeg leser denne boken, som i all sin fremstilling er et verdidokument, tenker jeg på Nils Simonssons ord:

Man skal være - tror jeg visst -
realist,

men på ingen måte fatalist,
og i grunnen optimist,
samt fremfor alt og først og sist
idealist.

Transnistria, landet som ikke finnes - mellom øst og vest

"Hvis russerne gikk inn i Transnistria via Ukraina ville minst 95 pst av innbyggerne stå i gatene og applaudere", sa en til meg da jeg besøkte Moldava i fjor.
Trans….hva for noe? I teorien en del av Moldova, i praksis en stat med militære og økonomiske garantier fra Russland –

«Den russiske utbryterrepublikken Transnistria kan bli det nye konfliktområdet mellom Russland  og Vesten. USA deltar i denne uken i en militærøvelse i Transnistria», skriver Dagens Næringsliv onsdag 22.juli 2015.. Russlands annektering av Krim, krigen i Øst-Ukraina og et elendig forhold mellom Russland og Vesten har skapt  frykt for at Russland ekspanderer vestover fra Krim, via Odessa og Svartehavskysten for å binde sammen emd Transnistria.

Moldova er ikke medlem av Nato, men er med i Natos Partnerskap for Fred, og i denne uken arrangeres en øvelse der USA deltar.

Det er mange gode grunner til å besøke Moldova og spesielt hovedstaden Chisnau, flere enn jeg trodde da jeg reiste dit. Men en av dagene bør du unne deg en tidsreise.

Det er ca. 70 km med en rimelig minibuss til Tiraspol, hovedstaden i ikke-landet Transnistria, som betyr landet

øst for kryssordelven Dnestr (her sløses ikke med vokalene). Vi kommer til et område der innbyggerne ville stå i gatene og juble henrykt dersom russiske troppet veltet inn via Ukraina.

Fra nåtid til fortid - nesten som å komme til det gamle Sovjetunionen. Den eneste regionen i det gamle Øst-Europa der det røde flagget, sigden og hammeren fremdeles står høyt i rubelkurs, der bilder og statuer av Lenin får god plass. 

Og mens Moldovas flagg og EU-flagget vaier frisk fra flere kontorer i Chisinau, er det mest interessante i flaggveien i Tiraspol  flaggene fra ambassaden til de eneste land som anerkjenner Transnistria, to utbryterrepublikker i Georgia: Abkhasia og Sør-Ossetia. Heller ikke er de internasjonalt anerkjent “Vi ranker oss sammen, vi vinkvister små, som vi sang på søndagsskolen.

Dette er en del av Moldova og likevel ikke. I praksis en russisk enklave i snart 25 år, skal man tro folkeavstemningen for11år siden ønsker over 95 pst tilknytning til Russland. "Vår sjel er russisk", som en sier. I mars i fjor sendte man en søknad til den russiske dumaen om å få bli en del av Russland. Men – foreløpig – synes russerne at situasjonen er best som den er, selv om man årlig gir gratis gass ( i realiteten en lån på rundft 5 milliarder dollar) g  ikke ubetydelige beløp til landets pensjonsfond. Og ikke å forglemme - rundt 2000 soldater er stasjonert her.

Russland og likevel ikke. Området, eller la oss for enkelthets skyld kalle det landet, med ikke ubetydelig geopolitisk betydning. En pro-russisk separatistenklave innenfor grensene til et mulig EU-medlem. Et frontomåde i kontroversene mellom Russland og Vesten.¨

Det går smertefritt å passere grensen. Passet sjekkes, og du får en lapp som forteller at du kan være 10 timer i landet. Vil du være lenger, må du registrere deg hos politiet.

Her forsvinner de latinske bokstavene, det kyrilliske alfabetet overtar. Vi kommer raskt til et industriområde, noen av bygningene virker tomme og forlatte. Men i sovjettiden var mye av industrien samlet her - det har skadet den moldovske økonomien.

Vi kjører forbi stadion. Her er hjemmebanen til klubben FC Sheriff Tiraspol til, klubben som har vunnet ligaen de siste 13 årene. Kanskje det var seiersrekken som gjorde at Trondheim er blitt en av byen fire vennskapsbyer?

Klubben og stadion er eid av et av de største selskapene i landet, et slags Statoil. Her styrer Smirnov jr., mens broren er tolldirektør, Og faren? Igor Smirnov, president fra 1991 til 2011, da kom han bare på 3.plass i valget.

Tiden under ham var nærmest en gangster- eller mafiaepoke. Korrupsjon, smugling, trafficking og alt som ille er. Nå bedrer det seg, sier de som har greie på det, det nytter å anmelde korrupsjon. Innimellom.

De sentrale deler av Tiraspol er som et sovjetisk friluftsmuseum. Ingen store varemagasiner. Kredittkort slår ikke an. Myntenheten er lokale rubler som ikke kan brukes utenfor landet, men jeg betaler med moldovske lei, og det går greit. I den lille restauranten har de forøvrig  et toalett som overgår alle tilsvarende jeg har funnet i Chisinau.

Vi spaserer rundt i og passerer en stor vegg der det  henger bilder av 30 store militære helter, to av dem kvinner.

Det sentrale området er spredt. 

Jeg krysser en av de store gatene, både den og en bred aveny hadde tålt betydelig større trafikkmengder.

Raskt får jeg øye på den store Lenin-statuen foran regjeringsbygningen.

På den andre siden av gaten er en T24-tank,

Den ukjente soldats grav og den evige ild, og

et minnesmerke over soldater som falt i krigen for å slippe å bli innlemmet i Moldova 1990-92, og de som falt i Afghanistan. 

 

Parker og grøntområder er det mye av i Tiraspol – som i Chisinau – og områdene er lagt 

vel til rette for neste generasjon. Litt oppe i aldersklassene innprentes den russiske tilhørigheten, og selv med den forankret, sier mange av de unge at de må dra til Chisinau for å studere, ingen bryr seg om transnistriske eksamenspapirer.

Kjører vi litt rundt i byen det ikke vanskelig å skjønne at Russland har investert endel I sykehus, barnehager og annen infrastruktur. Det som ellers er å se i Tiraspol, kan leses her

Jeg drar heller til det vakre klosteret  Noul-Neamţ i Chiţcani, ikke så mange kilometer utenfor byen. 

De fire kirkene og øvrige bygninger  ble stengt av Sovjet-myndighetene i 1962 og brukt til sykehus, men gjenåpnet rundt 1990,

sier eneav de 20 prestene. Her en rumenskspråklig  skole for ortodokse prester. Restaureringen er kommet langt, alt finansiere av private gaver.

Like i nærheten stopper vi et øyeblikk foran kulturhuset i kommunen og et særdeles iøynefallende Lenin-minnesmerke. Det symboliserer dagens Transnistria

Moldaova står i en liten mellom Russland og esten. Politisk er det flertall for sterkere tilknytning til Vesten, men da landet nylig undertegnet en samarbeidsavtale med EU, innførte Russland øyeblikkelig importforbud på frukt, grønnsaker, kjøtt- og ikke minst vin. Og mange moldovere arbeidere i Russland.

Det blir ikke lett for Moldova fremover. Heller ikke for EU og Nato.