To lys: For menneskerettigheter

Søndag tenner vi to adventslys:
”For kjærlighet og tro.
For dem som viser omsorg
og alltid bygger bro. 
Må fanger få sin frihet,
og flyktninger et hjem. 
Tenn lys for dem som gråter,
og dem som trøster dem”
(Eyvind Skeie)

2.søndag i adventstiden er «Forventningens adventssøndag», og Den norske kirke har markert den som «Søndag for fred og menneskerettigheter»

Helgen preges av at Nelson Mandelas tid er ute. Fangen som fikk sin frihet og ble vår tids største statsmann. Jeg møte ham på et internasjonalt pressemøte i Kyoto, Japan. Det som gjorde størst virkning på meg var hans beretning om de 28 årene som trass i fengselsoppholdet var fylt med optimisme, håp og glede. Midt i den daglige ydmykelse han og hans venner opplevde ved å være fratatt menneskeverdet på grunn av hudfargen sin levde håpet. Nettopp ut av lidelsen steg lovsangen. "Det gjør oss ingen ting om dere fengsler oss", hadde de sunget", "for vi er frie mennesker som er båret av håp".  

Og så snudde han seg til datteren min, Ragnhild og understreket sin livsvisdom: "Håpet og troen er det som bærer gjennom hverdagen og gir mot til å fortsette livet."

Vi mangler ikke bekymringsmeldinger. Syria, Israel og Palestina. Klimatruslene. Sultkatastrofer.  Millioner på flukt. Verdier på rek. En teknologi som ikke alltid er forankret i et frihetsbegrep med ansvar. 

Tidenes ende, apokalypsen, menneskehetens dommedag. Dette er begreper som fra Bibelens sider er kommet helt inn i avisenes politiske analyser. Vår tids apokalyptiske forestillinger er knyttet til frykten for den fullstendige utslettelse av alt liv.

Fremtiden er truende og derfor prøver mange å fortrenge den så godt de kan.

I møte med denne situasjonen må vi være solidarisk med de fattige, forfulgte og fortvilte. Våge å gi stemme til dem som lider under en urettferdig verdensorden og til dem som ofte blir glemt. Tale kritisk til de strukturer som skaper ofrene, og samtidig se og gjenreise verdigheten til dem som har måttet gi tapt. 

Statene i nord har høstet av globaliseringens frukter uten å ta ansvar for skadevirkningene. Mange av de konfliktene mennesker lever  i eller flykter fra, er født og næres av kampen for ressurser. Andre konflikter er etterlevninger etter kolonitidens tilfeldige tegning av grenser mellom landene eller skyldes maktpolitikk der etniske grupper settes opp mot hverandre.

Menneskets ukrenkelige verd, slik både de mest grunnleggende menneskerettighetene og det bibelske vitnesbyrd stadfester det, er et kall om å gjenreise og tydeliggjøre verdigheten hos mennesker som holdes nede i et uverdig liv.

Vi må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.  Men samtidig skal vi tenne lys, vi skal ha tro og håp.

Da han satt i en fengselscelle i nazi-Tyskland skrev presten Dietrich Bonhoffer: "Optimisme er en livskraft, en kraft til å håpe hvor andre resignerer, en kraft som gjør det mulig å holde hodet høyt når alt synes å slå feil, en kraft til å bære tilbakeslag, en kraft som aldri overlater fremtiden til motstanderen, men krever den som sin." 

Nordsjødykkere og kjip stat

Den norske stat har dessverre en tradisjon for å være kjipe overfor hardt utsatte grupper. Sist blir vi minnet om det i dagens melding om at kl.1o offentliggjør Den europeiske menneskerettsdomstolen dommen i saken som syv nordsjødykkere har reist mot den norske stat.

Dykkerne har så langt tapt sine erstatningssaker i det norske rettsvesenet. Men sakene burde aldri vært kommet så langt, og slett ikke til Strasbourg.  Pionérer i nordsjødykkingen ofret helsen sin for det som skulle bli vår alles store gullgruve. De spilte en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret Penger kan ikke bøte på de lidelser og de helseplager som har rammet dem: «Vi er ute etter respekt og oppreisning. Og her må det være det samme regelverket for oss, som for alle andre som får kompensert for ødelagt helse».  

Etableringen av en ny og ukjent industri skapte  betydelige utfordringer. Pionérdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen svært høy. Et nasjonalt jag etter olje- og gassressurser i Nordsjøen sendte dykkerne ned i Nordsjøens til 500 m dyp under etableringen av oljeindustrien på 1960- og 70-tallet. I dag er grensen på tilsvarende arbeid 180 m.

Det høye tempoet i leting og utvikling og faglig usikkerhet utsatte dykkerne for svært høy risiko. De visste ikke hvor skadelig jobben på havbunnen var. Staten som oppdragsgiver fortalte ingenting, selv om den fikk mange advarsler om farene de utsatte dykkerne for ved å la dem arbeide i dypet. Tvert imot fortsatte staten å la dem dykke uten å videreformidle advarslene til dem som ble utsatt for risikoen. Helsen ble ofret i innsatsen for å gi oljebransjen den informasjon den trengte på dypt vann.

En granskingskommisjon viste at:
- tre av fire pionerdykkere ble utsatt for dykkerulykker og dykkerrelaterte sykdommer.
- hver femte har mistet bevisstheten under dykking
- et stort antall er uføretrygdet

Andre undersøkelser har vist at
- 1967 til 1990 omkom 55 dykkere i oljevirksomheten i Nordsjøen
- 98 prosent av dem som arbeidet i Nordsjøen er påført skader
- 75 prosent av nordsjødykkerne har hattdykkersjukdommer eller vært utsatt for ulykke
- nærmere hver femte nordsjødykker har begått selvmord
- et stort antall er uføretrygdet
- mange plages av leddsmerter, synsforstyrrelser og konsentrasjonsproblemer

Staten aksepterte ikke granskingskommisjonens rapport. Lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at staten ”ikke hadde vært nok involvert”. Snakk om fraskriving av ansvar! I den årelange kampen for nordsjødykkernes rettferdighet, har staten sitter rundt bordet hele veien. Den er lovgiver, rettighetshaver, operatør og grunneier. Den har også ansvar for forskning og utdanning. Staten sitter med mange hatter og roller.

Nordsjødykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Det ble etablert en kompensasjonsordning, men noen egentlig erkjennelse av ansvar var den ikke.

Det er å håpe at EMD kommer med en positiv kjennelse i dag. Men uansett resultat - veien til Strasbourg var en skammens vei og den norske stat uverdig.

PISA og HEDEFINS

Hvor mye kan vi lese ut av PISA? Antagelig mindre enn det mange prøver på.”PISA-undersøkelsen, som er en internasjonal elevtest, er ikke verdt papiret den er skrevet på. Man kan ikke stole på rankinglisten over hvor elevene er flinkest”, fremholder den anerkjente professor Svend Kreiner fra Institut for Biostatistik på Københavns Universitet etter å ha studert PISA-testen nærmere.

Han kan demonstrere at man kan endre landenes innbyrdes plassering etter forgodtbefinnende. Danmark kan være nummer 3 og nummer 40 med utgangspunkt i de samme testresultatene, i full overensstemmelse med de reglene folkene bak PISA selv stiller opp. 

Faktisk er det slik at det bare er 30 pst av de tallene som PSA kommer med som stammer fra elevenes faktiske svar. 70 prosent er basert på at datamaskinen har gjettet fram basert på opplysninger om eleven. ”Forskerne bak PISA bruker datamaskiner til å skape modellen sin, men det er svært uklart hvordan den arbeider. Datamodellen ligger i mørket. Det er dypt kritikkverdig når rankinglisten spiller en så stor rolle for utviklingen av utdanningssystemet", sier professor Kreiner.

Her lanserer jeg HEDEFINS-testen (Hvordan Er Det Egentlig Fatt I Norsk Skole). Den har ingen fasit, og kommer ikke som tillegg til de omseggripende (skole)politiske ønsker og pålegg om planer herfra og et stykke mot månen, om nye prøver og evalueringer, med økende antall møter som resultat.

Vi har lagt oss flate for rangeringer som måler hverken kunnskaper eller verdier som er i samsvar med norsk formålsparagraf eller læreplan. Hvorfor trenger vi da norske læreplaner?

Svake elever blir stundom unntatt for tester. Kan øving og motivering for tester kan endre testresultatene dramatisk?

Kan det tenkes at det bare er de fagene det testes i – på samme måte som forsøk med valgfag og nye undervisningsopplegg - som blir viktige og interessante for skoleledelsen?

Er det blitt mer eller mindre fokus på å gjøre det godt på prøver? 

Er skolens hverdag for kompleks til at kunnskap og læring kan reduseres til tall?

Finnes det viktig kunnskap som kan ikke måles? 

Tar Pisa-testene hensyn til hva som står på den norske læreplanen og målene norske lærere jobber mot? 

Snevrer PISA inn forståelsen av hva en god skole skal være? 

Kartlegges elevenes trivsel, evne til samarbeid og til å ta ordet i en forsamling?

Er det skapt en holdning av at det er greit å ikke strekke seg etter å bli bedre? 

Er vi gode nok i realfagene til å ha grunnlag nok for å møte fremtidens teknologiske utfordringer?

Vil norske elever om noen år kunne si med skipper Worse "Vi kommer sent, men godt? Eller - vil vi bli relativt svakere i det internasjonale kappløpet om den beste hjernekraften?

Er det klokt eller dumt å hevde at vi vil få en (enda) bedre skole med mer hardt arbeid, repetisjon og øving? 

Vil tradisjonell klasseromsundervisning med fastere rammer og bedre oppfølging av hver elev gi bedre leseferdigheter? 

Er norske skoler er bygget etter Rema 1000-prinsippet: økonomi er viktigere enn kvalitet? Ville vi fått en bedre eller dårligere skole med lavere maksimums elevtall i klassen? 

Bør alle bunnlinjer bestå av tall?

PS. Når det gjelder konkrete tall, er det intet mindre enn skremmende at i en forkunnskapstest for norske studenter som skal begynne med matematikkrevende studier var det  av 10 ikke klarer denne: «På Dahl skole er det 135 jenter og 115 gutter. Hvor mange prosent av elevene er jenter?»

Ett lys - for denne lille jord

1.søndag i advent – vi tenner et lys og tenner det for glede. Må alle dele håpet så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes. Det nye kirkeåret starter - men å feire advent er ikke først og fremst å glede seg til jul. Det er å leve i forventning, leve i håpet, om Kristi gjenkomst ved tidenes ende.

Husker du ”Portveien 2” fra barne-TV som gikk i adventtiden for rundt 25 år siden? Eivind Skeie hadde laget en sang om å tenne fire lys, et hver søndag. Og for 1.søndag i advent het det: 

”Tenn lys ! ETT LYS skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det”

Da Gud lot jord og himmel møtes, tente Han evighetens lys for alle mennesker. Vi tenner lys i juletiden for å minnes at Gud kom med livets lys til vår jord. Vi har fått ansvaret for Jorden, den blanke himmelstjerne.

Nylig møttes politikere og eksperter til klimakonferanse i i Warszawa.Det dreier seg om vår felles fremtid på jorden. Gud har kalt oss til å være kloke forvaltere. Håpet var at denne konferansen ville hjelpe verden et skritt videre på veien mot en mer ansvarlig forvaltning av naturen og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Men dessverre: Også etter dette møtet konstatere man at i beste fall ble det tatt et lite museskritt der det trengs syvmilsstøvler. 

Og vi må be: 

Gud, hjelp oss å ta vare på ditt skaperverk og dele dine gaver rett.
Gi verdens statsmenn vilje og visdom til å fremme rettferd og fred, og la samarbeidet mellom folkene ha fremgang.
Hjelp oss å dele jordens rikdommer rett og forvalte dem til din ære og til gagn for kommende slekter.

Også naturen har sine tålegrenser. Vi må åpne øynene for økosystemenes sammenheng. Det er en indre forbindelse mellom vår grådige livsstil, negativ klimautvikling og økende fattigdom i verden. Vi høster det vi sår. 
I klimakrisens tidsalder skulle vi kanskje se at det er ved å bøye oss ydmykt mot jorden at vi strekker oss mest mot himmelen.

På kirkemøtet i 2007 formulerte Martin Lönnebo, biskop emeritus, situasjonen slik: "Jordens redningsflåte har to årer, den tekniske og den etiske. Kirkens store oppgave er å samle seg med alle mennesker av god vilje om den etiske".

Vi tenner lys for å bryte mørket, vi gjør det for å varme,- og vi tenner lys for dem som trenger en strime av lys i livsmørket. Adventslysene tenner vi med forventning og i håp. Advent betyr komme og ankomst. Jesus kommer - med befrielse. Befrielse fra de grenser som livet setter for oss av død, sykdom og lidelse. Befrielse fra alle de murer vi mennesker setter opp mellom hverandre av vurderinger, krav, bedømmelse, prestasjoner, stand og stilling. Befrielse fra de gjerder av angst vi setter opp omkring oss og bygger opp i vårt indre av selvbedømmelse og skyldfølelse.
Jesus gir nytt liv til dem som livet har gått i stykker for, gir håp i håpløshet.

ROPET FRA EN SÅRET JORD
Menneske, du som har kunnskap om godt og ondt:
Livet er truet, ta ditt ansvar!

OPPDAG HELHETEN
Jorden er et vev uten sømmer
som ingen har rett til å rive i stykker.

SANS HELLIGHETEN
En hellig duft hviler over alt som er til.
Livet skal verdsettes, vernes og elskes.

GLED DEG OVER SKJØNNHETEN
Skaperverket eier sin egen rikdom.
Ingen ting er bare råvarer.
Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

DYRK SAMMENHENGEN
Ditt liv er innfelt i jordens liv.
Alt er gitt deg til låns.
Alt skal du overlate til dem som følger etter.

KJEMP FOR RETTFERDIGHETEN
Moder jord har nok til alles behov,
Men ikke til alles grådighet.
Misforholdet mellom fattig og rik
er forakt for menneskeverdet.

LEV I FORSONINGEN
Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev:
Du er kalt til et liv i forsoning
(Eivind Skeie og Finn Wagle) 

Prosjekt maraton

Første søndag i november rykker det i nostalgitrådene.  New York Marathon. Og jeg forbanner igjen veskenapperen på motorsykkel i Tunisia som ødela nerver og scener i høyrefoten slik at løping av særlig lengde deretter forbød seg selv. Den største hverdagssavnet er nettopp dette å ikke kunne dra til i brukbart tempo rundt Stokkavatnet eller utforske nye steder i joggefart tidlig om morgenen. (Den er sann, historien om John Otto Johansen og jeg som møttes midt på Den himmelske fredens plass i Beijing. Han på vei hjem, jeg nyoppstått på joggevei ut).

Jeg har alltid hatt sans for skippertak. Uten bremser hiver jeg meg derfor ut i den ultimate hemningsløse og mimrende selvopptatthet. «Prosjekt maraton» var et slikt skippertak ( = plutselig, kortvarig krafttak. På lange sjøreiser hadde mannskapet lite å gjøre mesteparten av tida man reiste, men akkurat i de korte tidsrommene når skipet skulle inn i, eller ut av en havn var det masse å gjøre og alle måtte stå på det de var gode for, inkludert skipperen).

Det handler om å sette seg et mål – i dette tilfelle om å komme i mål. 

Du kan ikke spille cupfinale for Tottenham på Wembley. Ikke jage Petter Northug i sporet, ikke kjøre parallellslalåm med Aksel Lund Svindal. 
Men du kan løpe New York Maraton sammen med Alberto Salazar, Bill Rodgers og Grethe Waitz. 
Det ble målet, det utløste skippertaket, og dette er beretningen om et prosjekt som strakk seg over 3 år. 

1. 1938-1958
I begynnelsen var 60 meter, det var akkurat langt nok, 7,3. Mye aktivitet, men ingenting ligner på seriøs trening. I mai 1957 får jeg tilfeldigvis se Bjørn Nilsen flyte inn til 10.3 i et stevne i Stavanger. Jeg vil bli 100m-løper. Noe trening får stoppeklokken til å stanse på 11.7, men så sier det stopp. 

2. 1959 -1978
Ingen aktivitet utenom idrettsmerkeprøver på Frogner langt uti oktober hver høst. 
Vekten øker, blodtrykket stiger. Familien bor en høst i New York, og vi ser på NY Marathon 1977. ”Det ser kjekt ut, kanskje jeg skulle prøve”, undres jeg. Familien ler. Høyt og lenge.

3. 1979-1982
”Det er egentlig ikke noe som feiler deg”,sier legen til en bekymret redaktør som synes hjertet oppfører seg litt skummelt, og som bekymrer seg over at buksene krymper så mye i vask. ”Men formen bør opp og blodtrykket ned”.

Jeg går fra helmelk til skummet, vekk med smør, brun saus og italiensk salat. Gode løpesko og hyppige besøk i Frognerparken. Jeg orker litt mer litt raskere uke for uke. Begynner å føre treningsdagbok.
Etter tre måneder er vekten gått ned fra 83 til 68 kilo, og blodtrykket er blitt normalt.

Vinterdvale – men i februar 1980 begynner en liten løpskarusell på Bygdøy. Det går bra. En annonse for New York Marathon utfordrer. 42 195 meter - det må da kunne gå an å jogge til mål når kreftene ikke holder lenger?

Jeg møter veggen på 5.Avenue, langt oppe i Bronx. 1.30 på første halvmaraton, men 2.20 på den siste. Hvorfor tok han ikke snarveien, Feidippides, da han i 490 f.Kr. løp fra Marathon både med et seiersbudskap og en advarsel mot perserflåten? Jeg vakler i mål og blir liggende vel en time i førstehjelpsteltet med varme tepper, mye å drikke og bekymret lege. Nok en time trengs på å stavre meg et par kilometer ned til Sheraton. Aldri mer maraton!

Men 1981 kommer, og jeg har trent vinteren igjennom. Tidene blir bedre, en langrunde rundt Nøklevann på lørdagene gjør godt. New York – here we come again! Jeg får notert 3.10, med minimal stivhet i beina. Jeg skjønner likevel at skippertaket ikke er fullført. Mer og bedre trening!

1982 – jeg har trent jevnt utover vinteren, og får styrketrening hos Hans og Olav i gamle Torggata Bad. Magemuskulaturen styrkes, og Johan Kaggestad anbefaler noe han kaller intervall. Hvert torsdag kjører jeg 6 x 1000m med 3.15 på hver, med 3 minutters pause imellom. Totalt forteller treningsdagboken om rundt fem timer pr.uke. Jeg kjenner mange som trener mer, men redaktørjobben i Vårt Land er ingen 9-16 virksomhet. Og Kaggestad sier at jeg trener effektivt, «gamping gir ikke særlig resultat».

Jeg girer litt ned og tar en pastakur siste uken. Dagen før løpet er Thorleif Rekkebo (en legende, i mai 1996 gjennomførte han 9 maratonløp på like mange dager, natten før det 10. døde han i soveposen sin) og jeg blant de første som i den hyggepregede frokostjoggen fra FN-bygningen krysser mållinjen oppe i Central Park.
Har jeg vært for ivrig?

Løpsdagen tar jeg tre kopper kaffe før start. Ellers drikker jeg aldri kaffe, men jeg har lest et sted at i en slik sammenheng kan koffein ha positiv virkning og lette overgangen til fettforbrenning. Doping?
Jeg sniker meg til en glimrende posisjon, startskuddet avfyres av kanonen på Fort Wadsworth, jeg taper bare noen få sekunder i starten på Verrazano-broen. Det går uanstrengt gjennom Brooklyn. 1.20 halvveis, den siste milen styres løpet av viljen.

2.45.13. Jeg er 45 år og lykkelig. Skippertaket er fullført.

Jeg kommer  til Stavanger og løpelivet fortsetter på et betydelig lavere ambisjonsnivå. Inntil

 han, han, han…. i Tunisia.  

Det er ikke bra når slike følelser får næring hver høst-. Og det er heller ikke bra når andre negative reaksjoner melder seg.

De to siste årene er jeg tilfeldigvis i Oslo dagen for Oslo Maraton. Og for å tilstå: Jeg misunner sterkt Andreas Hompland når han begge gangene løper med et skilt som sier 3.30 og leder en større gruppe som har satt seg dette som mål. Det er da jeg sukker med  Hans Børli: «Der skulle vi ha vøri, Ka’l, der skulle vi ha vært».

.

Habilitet, meninger og penger

Statsråd Bent Høie i Helse-og omsorgsdepartementet har en ektemann som i tre år igjennom organisasjonen  «Innen 48 timer» arbeidet for å få myndighetene til å vedta en regel om diagnostisering i løpet av 48 timer etter mistanke om kreft. Høie har vært på flere møter i organisasjonen. Er han inhabil i behandlingen av saken?

Jeg ville svare nei. Men saken er prinsipielt interessant fordi det i mange politiske spørsmål vil være forkjempere for gode saker som på et eller annet trinn naturlig deltar saksbehandlingen i slike sammenhenger.

Vi trenger engasjerte samfunnsaktører i politikken, vi bør vite om deres engasjementer i slike sammenhenger, men det er viktigere å følge pengene enn meningene og idéene.

Det er greit at departementet i den aktuelle saken har satt i gang habilitetsvurdering av politisk ledelse. «Ved behov vil departementet be om bistand fra Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet». Jeg mistror ingen, men synes likevel at Lovavdelingen bør være inne i alle slike saker. Da kan man få inn økt kompetanse og enhetlig vurdering.

  

Mange har ikke tatt habilitetsspørsmålet alvorlig, mange ser ikke problemet, og mange tror at de selv kan avgjøre om de er habile eller ikke. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer. Media har en viktig oppgave i å få frem både grove tilfeller men også drøfting av grenseområdene.

Forvaltningslovens §6 peker på inhabilitet i forbindelse med en sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til. Men - at en folkevalgt deltar i en sak som gir vedkommende en fordel (eller ulempe), er ikke tilstrekkelig til at man blir inhabil dersom det er mange andre som får den samme fordelen (eller ulempen.

Statsministeren er tilhenger av føre-var, og hun minner om at det «ikke er ulovlig å være inhabil, det er bare et spørsmål om å være ryddig i saksbehandlingen». Hun sier at det klokt å foreta en habilitetsvurdering hvis man har en sak der det kan stilles spørsmål om habiliteten. Det har hun rett i. Men stundom bør kanskje grenselinjer settes før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. 

Professor i offentlig rett, Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste eksperter på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning av habilitetsreglene.  Det er dag bare Stortinget selv som kan håndtere representanters habilitet. Desto viktigere må det være å få størst mulig åpenhet i forhold som representerer bindinger eller interesser.

Strengere lover og regler? Ja, men politisk anstendighet kan ikke reguleres. Jussen er viktig – så langt den rekker. Men den kan aldri unnskylde manglende gangsyn. «Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar», sa Sigrid Undset - det innbyr også på dette feltet til ettertanke.

Politikere har selvstendig etisk ansvar for unngå å sette seg i situasjoner der spørsmålet om habilitet kan reises, og media har et tilsvarende ansvar for å skille skitt og kanel.

Nytt og ungt mannskap

Ung regjering med liten statsråderfaring. 43,5 år i gjennomsnitt, Tre over 50, tre med statsrådserfaring. Ingen  store overraskelser, nesten full klaff for meldinger tidligere i uken. Jeg kan ikke huske så høyt lekkasjenivå noen gang tidligere. Sultne politiske journalister imøteser god foring fremover.

Kjønnsdeler og landsdeler har fått sitt. Tyngdepunktet geografisk er flyttet fra Østlandet. Østfold, Buskerud, Hedmark og Oppland er uten representanter.  Gullkysten, fra Agder til Trøndelag har rent flertall. Regjeringen har like mange kvinner som menn. Utviklingen har vært naturlig og riktig, det har nærmest vært et krav i de siste regjeringene. Jeg håper likevel vi snart kommer dit at det ikke løftes noen øyenbryn om det er 10 kvinner og 8 menn i en regjering.

Særlig når det bare er to regjeringspartier hadde jeg trodd at man ville ta noen dristige grep og ha enda færre departementer. Helst slik at statsrådene mer kunne bli en samlet regjerings forlengede arm i departementene, og mindre være forkjempere for fagdepartementenes interesser i regjeringen. Mer helhetlig tenkning og handling. Regjeringens åtte overordnede prioriterte felter viser med all tydelighet at mye henger sammen med det meste. Olje og gass med miljø og klima. Klima og miljø med grønne skatter og avgifter. Utvikling med handel og tollsatser. Blant annet

. 

Problemet med de åtte feltene er at de mangler det vesentligste, at ikke gjennomgripende klima- og energispørsmål ikke løftes opp. Det virker underlig, selv om ord bare er ord. Kritikken er møtt med at klima og miljø er en del av regjeringens verdigrunnlag. At forvalteransvaret og føre-var-prinsippet tegner en høyere himmel over alle politikkområder som regjeringen skal befatte seg med.

Vi får se. Eller rettere: Vi skal se nøye etter. Hele tiden. I overalt som gjøres.

Det er på dette punktet regjeringen må vise at den står for en konkretisering av nye ideer, nye løsninger Næringsdepartementet er styrket, men hadde det ikke vært like naturlig å legge fiske og jordbruk dit og heller tilføre statsministerens kontor overordnet sikkerhets- og beredskapsstyring, med egen statsråd. Men når de to primærnæringsdepartementene synes jeg det er en fordel at man har unngått statsråder med tydelig næringsbakgrunn. Den avgående fiskeriminister har hatt altfor tette bånd til næringen.

Utviklingsdepartementet, som har levd i Utenriksdepartementets omgivelser er fjernet. Det kan være et urovekkende tegn, Knut Arild Hareide har allerede reagerte instinktivt. Men forhåpentlig betyr det ingen svekkelse av innsatsen på området. Børge Brendes erfaring og kapasitet kan tvert imot bety søkt oppmerksomhet og innsats på dette området som i mer integrerte utenrikspolitiske vurderinger.

Miljø og utvikling har gjennom årene vanligvis ikke vært besatt av de sterkeste og mest erfarne politikere. Det har ikke vært en styrke for noen av områdene. Tvilen skal alltid komme nye statsråder til gode, men jeg er spent på Tine Sundtoft innsats og evne til gjennomslag. Et av de viktigste spørsmålstegn ved den nye regjeringen er viljen og evnen til å sette handling foran ord når det gjelder vår tids – eller først og fremst fremtidens – store utfordring. Statsrådvalget her kan utenfra sett virke som kvittering til Sørlandet og svar på andre krav enn enn parlamentarisk tyngde. Forhåpentlig viser det seg at bekymringene er unødvendige, men spørsmålet er uansett: Hvorfor ikke Nikolai Astrup? 

Jeg skriver denne kommentaren fra Kota Kinabalu i Malaysia. Det som har slått meg under besøket her, er begeistringen for landets andre statsminister,  Mahathir Mohamad (1981-2003). Han gjorde dristige grep, la om politikken på viktige felter, planla for fremtiden og oppnådde resultater. Erna Solbergs  utfordringer er annerledes, men helt avgjørende for hennes ettermæle vil være: Bidro hun og hennes mannskap til den omleggingen av klimapolitikken som Norge og verden trenger?

Mange er spent på Siv Jensen som finansminister. Omtrent som med Kristin Halvorsen. Hin vil ha stor nytte av å lese forgjengerens betraktninger i  «gjennomslag». «Vi må ha en finansminister som er sjef og som ikke kues av skredder- og veverøkonomene i Finansdepartementet», lød det tidligere i år fra prydblomsturnen i hagen. Erna har uttrykt det annerledes, med respekt for den dyktighet vi finner i byråkratiet: «Alle statsråder må ha en agenda når de møter byråkratiet i departementene. Ellers får de byråkratiets agenda.»

Siv Jensen er intelligent. Og realistisk, Jeg tror at både hun og resten av regjeringen
går inn i regjering både med styringsvilje, og samtidig med nødvendig respekt for et profesjonelt og lojalt embetsverk. Jeg tror også at selv om manglende erfaring kan resultere i en og annen skramme, vil Fremskrittspartiets statsråder overraske positivt i møte med realitetene i en regjerings hverdag. La sagt være glemt, døm det på det som de gjør – eller ikke gjør.

På helt kort sikt bør den nye regjeringen ta til seg – og handle – i pakt med budskapet i Jan Egelands ord: «Vi er altfor opptatt av hullene i asfalten vår, og for lite opptatt av at det flyter lik opp på europeiske strender». Rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom. Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

 

Ingen forandring av Norge

Forandre Norge?

Selvfølgelig ikke. Ingen kan forandre Norge gjennom formuleringer på et papir. De største endringer i samfunnet skjer ikke gjennom politiske vedtak. I beste fall ser vi blåblå visjoner om litt færre hverdagsreguleringer og byråkrati.  Retorisk sminke avsløres. Trollene i berget det blå tålte ikke søkelyset. 

Vil noen om 25 år kunne skrive en masteroppgave og  konkret peke på 2013 som et avgjørende år for at Norge endret retning?  Nei. Etterkrigstiden har vært en kontinuerlig utvikling av samfunnet. Noen politiske vedtak gikk foran og viste vei. Noen kom som en nødvendig følge av utviklingen, politikere er ofte som vannskikjørere som prøver å holde balansen med stadig raskere båter som drar.

45 timers arbeidstid  fra 1959, 40 timer i 1977, 37,5 timer i 1986. Folketrygden fra 1967, sykelønnsordning fra 1978.  Obligatorisk grunnskole fra 1969.  Etter 1975 har det vært flere kvinner enn menn blant dem som avslutter videregående opplæring. Flere nye universiteter etter 1945.

Vaskemaskiner, oppvaskmaskiner, kjøleskap. Kvinner har blitt utearbeidende i langt støære omfang. e Barnehagesatsingen. Etter hvert har vi fått kvinnelige prester (1961) og biskoper (1993). Statskirken er under avvikling. Frem til 1972 var homofili straffbart, lesbiske og homofile par fikk gifte seg i 2008, om ikke lenge blir det egen liturgi for homofile kirkebryllup. Enslige får adoptere, det lages barn på flere måter enn det tradisjonelle samleiet.

Én radiokanal frem til 60-tallet, én fjernsynskanal til 1992. Avisopplag i stadig økning frem til år 2000, mer og mindre bratte nedgangskurver senere. Nettaviser. Internett og PC i vanlig bruk i mindre enn 20 år.  Vel 30 år siden de første mobiltelefonene, de var såvidt  bærebare og veide 7 kilo. Stadig ny teknologi.

For bare å ha nevnt noe. Tidene endrer seg, og vi med dem. Noe skjer etter politiske vedtak, mye bare hender. Ikke minst: Et oljeeventyr som startet med funnet av Ekofisk i 1969. Skulle det stå en liten statue i hvert norske hjem, måtte det være av Jens Evensen, havrettsministeren som var avgjørende for de store statlige inntektene av norsk oljevirksomhet.

En utvikling av Velferdsstaten, med Arbeiderpartiet suverent lengst i førersetet, nesten 50 år i regjering etter 1945.  I dette perspektivet er ikke en blåblå regjering avhengig av to mellompartier eller andre i Stortinget i stand til å skape annet enn små justeringer i landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet.

Noe skjer etter politiske vedtak, mye hender.

«Ikke revolusjon, men revisjon», sa den gamle Venstre-høvdingen Bent Røiseland.  Og naturligvis sporer vi revisjon, mer og mindre sterkt uttrykt, mer og mindre konkretisert. Vi ser signaler om små kursendringer på enkelte felt, om fartsøkning eller opplag i havn. Men den norske modellen står seg – og selve Spørsmålet er dette: Hvor mye av endringene kan de blåblå få Stortinget med på? En plattform står på tre bein, men greier seg best i ordentlig ruskevær med minst fire.

Med en lett revisjon sang vi slik for våre barn: «Når trollemor har lagt sine yndige små troll, og bundet dem fast til masten. Da synger søtt hun de vakreste ord hun kjenner. Ai, ai, ai, ai boff» Ai, ai – hvor langt går samarbeidsutgangspunktet om ansvaret for å gi Norge en styringsdyktig regjering? Hvor lenge? Hvor fritt står egentlig KrF og Venstre når statsbudsjettet skal vedtas? Så sterkt som de nå synes å gi uttrykk for. Boff?

Reaksjonene etter regjeringsplattformen var som å oppleve valgkampen i reprise, kanskje særlig på sosiale medier, der mange utfolder seg i tonelag som ikke er preget av kryss eller b.  Noen tar alt i beste mening. Noen alt i verste.

Dokumentet er omfattende, 75 sider. Noe for de fleste, fra ordningen med servicehunder som skal gjøres mer lik ordningen med førerhund for blinde og svaksynte, til fjerning av boplikten for prester i Den norske kirke.. Høyres bakkemannskap må ha arbeidet lenge på dette. Med erfaring fra Venstres programkomité kan jeg trygt si at det tar tid å kvalitetssikre detaljer i et program med så mange kulepunkter. 

Som Peer Gynt ville ha sagt: «Skrive det, ville det, ønske det med – men gjøre det? Nei, det skjønner jeg ikke.»Her er mange vakkert dekorerte temaflasker. Men det er kvaliteten på innholdet de fylles med som avgjør smakdommernes valg i september 2017.

Jeg glad for den uttrykte viljen til å bygge på frihet og tillit til enkeltmennesket, familien, gründeren, lokalsamfunnet og friheten. Sterkere satsing på kunnskap og kompetanse. Bedre vilkår for frivillige organisasjoner. Sosialt ansvar og internasjonalt solidaritet. Jobbe for å løfte mennesker ut av fattigdom, både i Norge og i fattige land. Enklere hverdag for folk flest. Vilje til nødvendig forenkling i byråkrati på alle plan. Men applausen kommer ikke før jeg ser konkrete resultater.

Grepet med åtte hovedpunkter, på tvers av tradisjonell departementsstruktur, er i og for seg bra. Men reaksjonene minner meg om Bibelens lignelse om den fortapte sønnen: Det er større oppmerksomhet rundt det ene som ikke står, klima, enn om de åtte som står.

Frank Rossavik i Bergens Tidende skrev før valget at «miljøbevegelsen skal snart hakke løs på en ny regjering, men først må forventningene til den bygges opp». Han får rett. Det ble stor fagnad for vern av Lofoten/Vesterålen, men sterk kritikk over det som blir oppfattet som for lave ambisjoner i klimapolitikken for øvrig.

Jeg er skuffet. Svært skuffet over at klima ikke er blant de åtte hovedpunktene og heller ikke er nevnt med ett ord i verdigrunnlaget. Også Jens Stoltenberg er skuffet.  Men han kan gjøre noe med det, mer enn han har gjort gjennom åtte år: finne en dristigere tilnærming til vår tids største problem/utfordring, en som kan samle rødgrønn og mellomparti-støtte i Storting.

Enn så lenge tar jeg alt i beste mening og håper det er konkret ment og handlingsutløsende når det står i klimakapitlet at «Regjeringen  vil bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Den kloden vi skal overlate til våre barn skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre. Regjeringen vil føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket. Utbyggingen av fornybar energi må økes»

Et eget investeringsprogram innen Oljefondet med formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter i fattige land og fremvoksende markeder, er bra. Også at Norfund skal satse på investeringer i fornybar energi. Og jeg har store forventninger til løftet om å sette ned en ny grønn skattekommisjon som skal fremme forslag om grønne skatteskift.

Forandre Norge? Nei. Ny politisk retning for landet? Kanskje. Men løypa har flere hindre. Jobbe bedre og vise sterkere gjennomføringskraft enn den avgående regjeringen. Det er lov å prøve,

«Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast», sang den store svenske pinsepredikanten Lewi Pethrus for 100 år siden. Regjeringsløftene står fast i alle fall til 2017?

Vi går interessante tider i møte

Mot slutten på begynnelsen

En parlamentarisk nyskapning med flere tolkningsmuligheter.  En partileder som oversolgte et positivt budskap, men  deretter gjorde noe så sjeldent som å beklage. En  kommende statsminister som i prinsippet står for at alt henger sammen med alt, og at ingenting er avgjort før alt er avgjort – men som i praksis likevel slipper ut små bein til nyhetsjaktende journalister. Et parti som viser vilje til erkjennelse av at virkelighetens maktutøvelse blir langt  vanskeligere enn ideologisk og situasjonsbestemt opposisjon.

Det går mot slutten av begynnelsen for den nye regjeringen. Regjeringserklæring neste.

Vi har fått en avtale mellom de som forblir innenfor og de som tror at de høster større politisk gevinst ved å være i Stortinget enn i det løpende dag-for-dag arbeidet i regjeringen. Det gjenstår å se.

Ikke uventet spriker kommentarene. De fleste som i utgangspunktet er positive til regjeringsskifte, synes gjennomgående at det er en ventet, god start, tolker det meste positivt – og håper ellers det beste. De fleste som nærmest ser det som spleiselagsvandalisme at rødgrønt overmales av blått, synes gjennomgående at det er en ventet, dårlig start, tolker det meste negativt – og frykter ellers det verste.

Størst tolkningsuenighet gjelder det som nok mange i første omgang oppfattet som nesten et generelt amnesti for lengeboende asylbarn. Det verste med dette var ikke Hareides finte mot SV. Den overlever Lysbakken og hans folk, store bokstaver er ikke helt ukjent i de omgivelser. Det blir en triumf for dem når KrF-lederen, prisverdig og til etterfølgelse, erkjenner sin synd, beklager den og i siste omgang bør få tilgivelse i beste kristen oppskrift. Verre var det at presentasjonen skapte håp for mange som dessverre ikke synes å få glede av amnestiet likevel.

Det er bedre at noen får amnesti enn ingen. Men hvor mange?  «Avtalen om utlendingsfeltet minner mer om garasjesalg av likt og ulikt enn om en systematisk høstopprydding», sa nåværende  generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) Ann-Magrit Austenå.  «Den blåblå innvandringspolitikken vil føre til at flere får bli i Norge - og at færre må dra. Frp er avspist med symbolske innstramminger», mente tidligere generalsekretær i NOAS, Sylo Taraku. «Avtalen gir ingen Frp-revolusjon i asyl- og innvandringspolitikken», sa Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter.

NOAS hevder at amnestiet bare vil omfatte 100 av de om lag 700 såkalte asylbarna. Andre bruker tallet 170. Amnestieksperten Arild Humlen mener løftet er  en stor forbedring og skaper en vesentlig annen situasjon enn den situasjonen vi har hatt frem til nå i lovverket. «Det skal også etableres et regelverk som i større grad skal ta hensyn til barnets beste som en varig ordning. De som da faller utenfor amnestiordningen kan bli plukket opp der. Blir avtalen en realitet innebærer den en betydelig margin i forhold til hva de rødgrønne har klart å prestere i løpet av den perioden de har sittet ved makten».

Så får vi se hva som skjer hvis Frp får hånd om Justisdepartementet. Sandberg (?) versus Faremo. Uansett – la oss være glade for at vi har sett en økt vilje  til at barns beste skal få større betydning i forhold til «innvandringspolitiske hensyn»

Fredningen av Lofoten/Vesterålen er definitiv. Det er i det minste en begynnelse på noen som kan bli en klart bedre klimapolitikk. Her gjenstår mye hvis man skal «føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket» og  «bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre var-prinsippet.»  

Ole Mathismoen i Aftenposten uttrykker som flere mening: «Det er en uvirkelig følelse å ha større forhåpninger til et klimavennlig Norge med Fremskrittspartiet i regjering enn til en rødgrønn regjering med SV i miljøverndepartementet».

Så får vi se når Nikolai Astrup (?) tar hånd om Miljøverndepartementet, eller et nytt og større departement med økt helhetsansvar. Alt henger sammen med osv.

Avtalen ga KrF bokstaven K i tillegg til RLE. Dette har skapt unødvendig strid. Jeg tror ikke det er lurt å blåse liv i en ny liuvssynskamp. RLE-faget i dag har såvidt begynt å sette seg. Det samler alle elever rundt en undervisning som ikke skal være forkynnende. Det skal kirken, tros- eller livssynssamfunnene ta seg av. Den omfattende trosopplæringsreformen var et uttrykk for det. Det vi virkelig trenger er ikke symbolsaker, men å få RLE som obligatorisk fag i lærerutdannelsen.

Uansett avtaler og erklæringer vil vi fremover få se at veien blir til mens tiden, i første omgang ikke regjeringen, går. Høyre og Frp håper at avtalen skal sikre gjennomslag i de viktigste sakene. Venstre og KrF satser på at Stortinget vil få stor betydning i alle saker som ikke er avtale-nedfestet. Ja, og det er en stor fordel av Stortinget vender tilbake fra eksilet og igjen får en rolle i norsk politisk liv. Men dette innebærer også at regjeringen i viktige saker kan få flertall sammen med Arbeiderpartiet, om Jens Stoltenberg følger opp sitt utsagn om å stemme for det partiet er for.

Så får vi se vente på noe mer substansielt enn motorisert ferdsel i utmark, opphevelse av forbud segway og proffboksing. Vi trenger endel mer for å overbevises om at Erna og Siv virkeliggjør Margaret Thatchers ord om at i politikken skal du spørre en mann hvis du vil ha noe sagt, og en kvinne hvis du vil ha noe gjort.