Mandag 21.mai – FNs internasjonale dag for
kulturelt mangfold - er Staten blitt
konfesjonsfri og Den norske kirke mer
fristilt som trossamfunn. Begge deler er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, om trosfriheten skal sikres i det norske
samfunnet.
Verdigrunnlaget «forbliver vor kristne og
humanistiske Arv»., dessuten «Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og
Menneskerettighederne». Med andre ord
trosfrihet, respekt for ulikhet og vern av minoriteter.
Dette betyr ikke at statskirken er forsvunnet, men kirkens bånd til Staten svekkes. Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, §16 sier at «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.»
Vi kommer fortsatt til å være i en situasjon der grupper vil angripe Statens forankring i et kristent-humanistisk verdigrunnlag, vil endre formålsparagrafer i skolen. Så langt innebærer endringene:
· Den norske kirke blir ikke et eget rettssubjekt.
· Kongen – dvs Regjeringen eller
departementet – kan reise læresak vedrørende en biskop, skal vurdere de
rettslige vilkårene for eksempel om et læreavvik er så omfattende, sentralt og
vedvarende at det oppfyller lovens vilkår for avskjed.
· Staten skal lønne og ha
arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester, og disse skal fortsatt
skal være statstjenestemenn.
· Regional og sentral kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en
del av statsforvaltningen.
· Forvaltningsloven og
offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer.
· Kommunene skal ha lovbestemt
plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet, og
kommunale representasjon i kirkelig fellesråd videreføres.
kommunale representasjon i kirkelig fellesråd videreføres.
Vedtaket er et viktig skritt på veien mot fullt skille, et skille Den
norske kirke ønsker, men ser at det trengs tid og overgangsordninger. Neste
skritt er at presteskapet ikke lengre skal være statsansatt.
Noen synes man går altfor langt, og aksjonerer, «ta ikke Jesus ut av Grunnloven». Men folket har ikke mistet sin kirke og kommer ikke - i alle fall neppe i første omgang - til å merke noen forskjeller i det daglig.
Den norske kirke har vært mer en kommunekirke enn en statskirke, rundt 2/3 av bevilgningene kommer fra kommunebudsjettene. I fremtiden må nok kirken selv sørge for å økt inntektene gjennom systematisert givertjeneste og innsamlingsarbeid .
Stat og kirke er på linje når det gjelder fremtiden:
«Det er jo ikke gjennom paragrafer man forankrer kristendommen i samfunnet, men gjennom måten folkekirken bærer kultur, tradisjoner og verdier på» (Jens Stoltenberg, statsminister).
«Endringene har ikke noe med en eventuell avkristning av Norge å gjøre. Det er andre forhold enn lovbestemmelser som avgjør kristendommens fremtid i Norge. Det kristne fellesskapet kan ikke grunnlovfestes» (Svein Arne Lindøe, leder i Kirkerådet)
Noen synes man går altfor langt, og aksjonerer, «ta ikke Jesus ut av Grunnloven». Men folket har ikke mistet sin kirke og kommer ikke - i alle fall neppe i første omgang - til å merke noen forskjeller i det daglig.
Den norske kirke har vært mer en kommunekirke enn en statskirke, rundt 2/3 av bevilgningene kommer fra kommunebudsjettene. I fremtiden må nok kirken selv sørge for å økt inntektene gjennom systematisert givertjeneste og innsamlingsarbeid .
Stat og kirke er på linje når det gjelder fremtiden:
«Det er jo ikke gjennom paragrafer man forankrer kristendommen i samfunnet, men gjennom måten folkekirken bærer kultur, tradisjoner og verdier på» (Jens Stoltenberg, statsminister).
«Endringene har ikke noe med en eventuell avkristning av Norge å gjøre. Det er andre forhold enn lovbestemmelser som avgjør kristendommens fremtid i Norge. Det kristne fellesskapet kan ikke grunnlovfestes» (Svein Arne Lindøe, leder i Kirkerådet)
Den kristne enhetskulturen har i praksis opphørt å eksistere. Den har
til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de
mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve
den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i
lovverk og i praktisk politikk.
I Norge har det foregått en stille og langsom endring fra ortodoksiens
epoke til postmodernismens super-individualisme. Livsfølelse og selvforståelse
er endret:
- fra Gud der ute til Gud her inne i meg
- fra tro som det å holde for sant til tro som tillit, trygghet, tilhørighet,
- fra forståelsen av verden som et hierarkisk ordnet system med Gud øverst, til et flatt forvirrende system uten en klar forankring
- fra lydighet til selvrealisering
- fra Gud der ute til Gud her inne i meg
- fra tro som det å holde for sant til tro som tillit, trygghet, tilhørighet,
- fra forståelsen av verden som et hierarkisk ordnet system med Gud øverst, til et flatt forvirrende system uten en klar forankring
- fra lydighet til selvrealisering
Dette
betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over
til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle
med å finne ut av. Veien mot fullt skille stat-kirke er et uttrykk for
endringene.
Den
norske kirke har i generasjoner hatt en sentral offentlig rolle og den har
vært, og er, viktig i folks liv. Noen vil hevde at den gjennom sin offentlige
stilling har bidratt til å være vårt ”kulturelle lim” gjennom tidene, at den
har virket samlende. Andre vil tvert imot hevde at den har virket
splittende. Uansett – kirken har spilt en viktig rolle ved nasjonale
markeringer og andre offentlige hendelser, og den er en betydelig
kultur- og tradisjonsbærer.
En
kirke representerer for mange noe varig
som alltid har vært, og som alltid vil være. Den norske kirke vil derfor for mange representere en stabilitet i
en tid med mange og raske forandringer.
Jeg tror derfor det er klokt av statskirkens avvikling gjøres over litt tid.
Til de som er bekymret, Per Olaf Lundteigen i
Politisk Kvarter i morges er en av dem, for måten kirken vil møte
enkeltmennesker på fremover, vil jeg si med frimodighet: Kirken er mer til stede der folk er enn jeg
møtte på 70-, 80- og 90-tallet.. Forkynner evangeliet oftere uten en lovisk
klang i stemmen. Styrker livsmotet og bidrar til at
kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette
menneskers liv og samliv.
I en inkluderende
folkekirke er jeg overbevist om at de holdninger og samværsformer, det liv og
de aktiviteter som preger kirken til daglig, vil være langt viktigere for
oppslutning og interesse enn kirkeordningen.
Hva vil det si å være folkekirke ? Hvordan kan utfordringen til kirken
i samtiden, med å være der menneskene er, knyttes sammen med kirkens indre
liv? Har den gitt folk flest grunn til å tolke kristne
verdier som moralisme, sneversynthet og dømmesyke? Er det noe med troens
uttrykksform som må gjennomtenkes, lutres og fornyes? Blir kristne opplevd som kritiske dørvoktere der
vi skulle være opptatt av å være utropere og innbydere? Kirken skal veilede i
liv og lære etter beste skjønn og på grunnlag av Guds ord, men ikke analysere
hjerter eller sette seg til doms over motiver.
Folkekirken er inkluderende når den er tjenende.
Det er viktig at vi bryr oss om hverandre som hele mennesker, ikke bare
åndelige vesener. Mange går med store sår etter møtet med kristne miljøer. De
var interessante så lenge det dreide seg om omvendelse og frelste sjeler, men
livskampen og hverdagslivet deres var ikke så interessant. Ikke på noe punkt
kommer vi så nær blasfemien, gudsbespottelsen, som når vi setter oss i Guds
sted for å felle dommen over hvem som egentlig hører Ham til og hvem som ikke
gjør det.
Kirken skal
veilede i liv og lære, ikke analysere hjerter. Ikke sette seg til doms over
motiver. Ikke gi seg ut på lukeoppgaver som Herren har forbeholdt seg selv.
Ikke skape noe A- og B-lag.
I en folkekirke er vi flinkere til å dele svakhet.
Det betyr å lytte til hverandre uten å bli skremt. Å ikke moralisere eller
komme med gode råd. Å gi personlig støtte selv om en er uenig i et menneskes
valg og handlemåte. Å ikke straffe hverandre med taushet eller å slutte å
hilse. Å ikke gjøre forskjell på folk, ikke å gradere lidelse slik at en med
kreft får stor omsorg mens en med psykiatrisk pasient føler seg tilsidesatt.
En folkekirke må ha orden i sitt eget forhold til
etisk veiledning og verdiformidling på den ene siden, og forståelse, omsorg og
kjærlighet til menneskene på den annen. Respekt for andre menneskers valg av
levemåte er ikke ensbetydende med aksept eller legitimering av de samme valg.
Mellommenneskelige forhold er stadig gjenstand for
forandringer og meningsforskjeller, Men slike forskjeller bør ikke anfekte vår
gudstro eller vår kirkes bekjennelse. Derfor bør vi nærme oss menneskers
forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt.
Mange plukker ut enkeltord fra Bibelen som belegg for sine menneskebud.
Men det er bare i lys av hele Bibelen at vi kan se hva det enkelte ord betyr.
Det er bare gjennom det prismet som Kristus selv er, at vi får lys over Ordet
og at Skriften blir klar nok.
Jesus slo
ikke av på kravet til rettferdighet, sannhet og renhet. Samtidig viste han en
uendelig omsorg for dem som ikke maktet å leve opp til disse krav.
Det var bare en gruppe mennesker Jesus
skånselsløst gikk til angrep på med hele sin kraft og overbevisning: Det var de
som hadde maktet å oppfylle såpass mye av lovens krav at de innbilte seg å være
rettferdige og derfor viste forakt og medlidenhet overfor andre.
