Taxfree, dr.Relling, Johnsen (ap) og Rushdie

«Du har helt rett, men jeg fatter ikke at dere tør», sa en politiker til meg i går. Han hadde lest et oppslag i Stavanger Aftenblad om at flertallet i Venstres programkomité går inn for å fjerne taxfreeordningen. 

Jeg var intervjuet (komitémedlem med lokal bakgrunn osv) og sa som jeg mener: Taxfree er en urettferdig og ulogisk ordning. Saken er definitivt ikke blant de viktigste for Venstre i neste 4-års periode, men den er av type politisk fluepapir som tiltrekker både journalister og velgere. Mange av dem som ytret seg i ulike avisers kommentarfelt i går uttrykte seg i svært store bokstaver og med svært liten forståelse for ærendet.

Forslaget er ikke nytt. I mars 2010 ga finansminister Sigbjørn Johnsen klar beskjed at han ønsket å fjerne taxfree-salget av tobakk og alkohol, men ble torpedert av sterke røster i Ap og Sp. Kenneth Svendsen, Frps medlem av finanskomiteen, sa at dette var det dummeste forslag han hadde sett. Intet mindre.

EU avviklet den interne taxfree-handelen i 2003.

Tar du taxfree-ordningen fra en gjennomsnittsnordmann  tar du da lykken fra ham?
Ja. I alle fall ville nok doktor Relling ment det. Han er i ”Vildanden” talsmann
for at mennesker har det best om de blir skånet fra sannheten. Han snakker om «livsløgnen» som en medisin.

Du har vært i Europa på interrail og tar toget fra København til Oslo. Står det en taxfree-butikk på Oslo S og venter på deg?
Nei.

Flyr du fra Frankfurt til Sola, venter det da et lite supermarked på deg som du nesten må brøyte deg igjennom for å få ut bagasje?
Ja.

Du har besøkt en sønn med hytte i Sverige, Bussen tilbake passerer Svinesund. Men vil tollerne kunne finne en taxfree-pose hos deg?
Nei.

Drar du derimot til Strømstad og tar ferje til Sandefjord, kan du da handle kvote?

Ja.

Snakker en del norske politikere varmt om ”Forurenser betaler”-prinsippet?
Ja

Viser forskning at flytrafikken er et alvorlig miljøproblem?
Ja.

Gjør taxfree at Avinor kan holde avgiftene overfor flyselskapene lavere
enn de reelle kostnadene? Subsidieres start- og landingsavgifter med å bruke overskuddet fra den kommersielle virksomheten? Er dette er å betrakte som subsidier som fremmer økte klimautslipp?
Ja.

Er det slik at de som har høyest inntekt og reiser ofte belønnes av staten får subsidiert luksusforbruk?
Ja.

Er det grunn til å tro at en rødgrønn regjering vil gjøre noe med dette?

Nei. Sigbjørn Johnsen gjorde et fremstøt, Det gjentar han nok ikke, i alle fall ikke i et valgår.

Er politikerne redde for folkeflertallets rullende fonn? "Jeg synes det er smålig. Det ligger i gruppen forslag om å forby alt som er litt hyggelig for folk" (Høyres nestleder Jan Tore Sanner).

For et par år siden måtte et Norwegian-fly til Barcelona nødlande på Rygge. En av passasjerene forteller: "Det var ingen panikk om bord. Enkelte var faktisk mest opptatt av å få med seg taxfreeposene sine fra hattehyllene før de gikk ut på nødsklien. Jeg ville i sklia, men kom meg ikke frem. Jeg måtte stå og vente på folk som var opptatt av uvesentligheter. Når slik skjer har du til pokker å komme deg vekk og ut av flyet, og ikke tulle rundt i bagasjehyllene”.

Da et forsinket utenlandsfly kom til Sola 01.30 om natten klaget passasjerer over en eneste ting: "Taxfree er ikke åpen. Skandale"..

Framtiden i våre hender har beregnet at staten gjennom taxfree sponser flyturer utenlands med:
* 1410 kroner ved full utnyttelse av kvoten
* 1016 kroner ved moderat utnyttelse av kvoten

Vil en borgerlig regjering foreslå avvikling av ordningen?

«Nei, det blir vanskelig, det blir som å sende Salman Rushdie på sykkel gjennom Teheran, det!»  (Nils Arne Eggen i intervju på TV3 som svar på spørsmål om Rosenborg hadde tenkt å gå offensivt ut i et bortemøte mot Galatasaray i Champions League). Heller ikke han tror på julenissen.

Men likevel går det av å programfeste nei til taxfree, uten taktiske hensyn. Fordi man mener det er logisk og riktig. 

Så enkelt, så håpløst.

 

Alder, avstand, rødt og blått

Hva er verst: Være 74 år? Fra Bergen? Ha teologi-utdannelse?

Det begynner med en journalist i Klassekampen og ender hos professoren, teologen, og både forhenværede og påtroppende stortingsrepresentant Inge Lønning, med sidesprang til den røde Stavanger-arven.

En av de middels store, og meget synlige, stjerner i mitt tvitterunivers, er @mimirk. I går morges kommenterte han nyheten om at Hordaland Høyre vil ha Inge Lønning på Stortinget. Det vil også Lønning ha, og slik blir det vel.

 

@mimirk er  Mimir Kristjansson, 26, tidligere leder av Rød Ungdom, i dag journalist i Klassekampen. Og ikke å forglemme, med eksamen fra Kongsgård, Stavanger katedralskole. Utklekkingsstedet for så mang en radikaler i ulike rødfarge, som f.eks. Aslak Sira Myhre, 39, tidligere leder av Rødt, eller tidligere  AKP-leder Ingrid Baltzersen, 31. I det hele tatt,  revolusjonens fremste røster i fedrelandet har ofte snakket siddisdialekt. Fra  landets blåeste fylke.

Og da har jeg engang ikke nevnt Ingve Iversen, 39, som 18 år gammel ble partileder i Norges kommunistiske parti, jeg vet ikke om han gikk på Kongsgård, tipper nei. Han  giftet seg med en muslim og ble etterhvert sekretær i Stavanger Ap. 

Omvendt vei gikk den store  Stavanger-kommunisten (riktignok født i Levanger) Adam Egede Nissen (1868-1953). Han startet som stortingsrepresentant for Venstre, deretter for Arbeiderpartiet og endte opp som representant for NKP.  Blant 11 av hans barn ble for øvrig fem skuespillere, Ada (Kramm), Gerd (Grieg), Aud (Richter), Stig og Oscar. Arne Kielland (1939-2003) var også innom tre partier, Venstre (landssekretær UV), Ap og SV, men var  stortingsrepresentant bare for de to siste.

Mimir er en omvei tilbake til Lønning. For det var @mimirk som i går morges g tvitret:

«74 år gammel Høyre-teolog fra Bergen. Tror Inge Lønning må være den i Norge jeg står lengst fra. Bra med mangfold på Tinget, da. «

Min raske reaksjon: «Hva er galt med 74-åringer?»  (jeg er 41 dager eldre enn Lønning).

Hvoretter Mimir pent avrundet: «Oftest lårhalsen :) Neida, ingen verdens ting.» 

Altså er alder ingen hindring.

Da gjenstår Bergen eller teologien.

Bergen er som kjent en tilstand, ikke en by. Jeg har ikke klart å finne noen sjikanerende sitater om Hansabyen, men som en liten leserbonus tar jeg  med et par av urbergenser og  retorikkprofessor  Georg Johannessens mange  småprovokasjoner:

 «Norge er et imperialistisk land som forbruker mer av verdens ressurser per hode enn Hitler-Tyskland. Nordmenn har det for godt, unntatt i hodet.»

«Norge er et paradis for kunnskapsløse professorer, virkelighetsfjerne nyhetsformidlere og umodne forfattere.»

Og som om ikke dette skulle være nok elskverdigheter: «Vi lever i et veldig barbarisk land med veldig dårlig smak.»

 I klassen for veltalende sarkasmer er heller ikke Inge Lønning borte: «Det er for mange middelaldrende menn av begge kjønn i politikken.»

 Som en beskrivelse av dagens politiske situasjon, har Lønning sagt dette: «Et lite mindretall i en koalisjonsregjering får vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene».   

Endelig: Kan det være teologien som skaper den store avstand mellom det røde og det blå? Lønning er dr.theol. med avhandlingen «Kanon im Kanon. Zum dogmatischen Grundlageproblem des neutestamentlichen Kanons». Jeg tror ikke Mimir K. har lest den, og nei, den er ikke en innføring i militære avskrekkende og målrettede våpen.  Men her spiller de nok ikke på samme banehalvdel.

Lønning var leder av Europabevegelsen under EU-avstemningen i 1994, det gir ham neppe stjerner i Mimirs karakterbok, hvis han ikke skulle mene at Lønning bidro til det store tapet.  Men positivt bør det telle at han er kåret til «Årets opinionsdanner» av Norsk Redaktørforening,  og  tildelt Presselosjens toleransepris i 1991. 

Hvis han ikke ender opp som stortingspresident, tror jeg Lønning fremdeles vil være så sitatverdig og treffende at journalister vil elske det. Men det skal litt til å slå en annen hordalending, Lars Sponheims allerede legendariske  «hver mann sin høne.»

@mimirk er en  høyst oppegående journalist. Han kommer vil sikkert til å glede seg journalistisk over Inge Lønningretur til Løvebakken. Selv om det altså skal være langt mellom dem. Men distanse er så ulikt, jeg husker levende da jeg en høst var i den norske FN-delegasjonen, En ettermiddag besøkte vi norskamerikanere i Brooklyn, og – nok en representant fra Hordaland Høyre - Sigrid  Utkilen, orienterte om Høyres sosialpolitikk. Da reise en norskamerikaner seg,  pekte på Utkilen og utbrøt harmdirrende: «You are a communist!»

Med den målestokken er kanskje ikke avstanden mellom Mimir Kristjansson og Inge Lønning så stor likevel.

PS. Inge Lønning er far til Lars Lønning, @Pottekunstner, «landets kjedeligste rikssynser, kun anenrangs  betraktninger», ikke ukjent gitarist og vokalist og en av de drivende kreftene bak kunstner-/humoristkollektivet Duplex.

 

Kjip stat

Den norske stat har dessverre en tradisjon for å være kjipe overfor hardt utsatte grupper. Sist blir vi minnet om det i dagens melding om at 18. september får pionerdykkerne i Nordsjøen sin sak prøvd for den internasjonale menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Dykkerne har så langt tapt sine erstatningssaker i det norske rettsvesenet.

Pionérer i nordsjødykkingen ofret helsen sin for det som skulle bli vår alles store gullgruve. De spilte en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret Penger kan ikke bøte på de lidelser og de helseplager som har rammet dem: «Vi er ute etter respekt og oppreisning. Og her må det være det samme regelverket for oss, som for alle andre som får kompensert for ødelagt helse.  

Etableringen av en ny og ukjent industri skapte  betydelige utfordringer. Pionérdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen svært høy. Et nasjonalt jag etter olje- og gassressurser i Nordsjøen sendte dykkerne ned i Nordsjøens til 500 m dyp under etableringen av oljeindustrien på 1960- og 70-tallet. I dag er grensen på tilsvarende arbeid 180 m.

Det høye tempoet i leting og utvikling og faglig usikkerhet utsatte dykkerne for svært høy risiko De visste ikke hvor skadelig jobben på havbunnen var. Staten som oppdragsgiver fortalte ingenting, selv om den fikk mange advarsler om farene de utsatte dykkerne for ved å la dem arbeide i dypet. Tvert imot fortsatte staten å la dem dykke uten å videreformidle advarslene til dem som ble utsatt for risikoen. Helsen ble ofret i innsatsen for å gi oljebransjen den informasjon den trengte på dypt vann.

En granskingskommisjon viste at:
- tre av fire pionerdykkere ble utsatt for dykkerulykker og dykkerrelaterte sykdommer.
- hver femte har mistet bevisstheten under dykking
- et stort antall er uføretrygdet

Andre undersøkelser har vist at
- 1967 til 1990 omkom 55 dykkere i oljevirksomheten i Nordsjøen
- 98 prosent av dem som arbeidet i Nordsjøen er påført skader
- 75 prosent av nordsjødykkerne har hatt dykkersjukdommer eller vært utsatt for ulykke
- nærmere hver femte nordsjødykker har begått selvmord
- et stort antall er uføretrygdet
- mange plages av leddsmerter, synsforstyrrelser og konsentrasjonsproblemer

Staten aksepterte ikke granskingskommisjonens rapport. Lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at staten ”ikke hadde vært nok involvert”. Snakk om fraskriving av ansvar! I den årelange kampen for nordsjødykkernes rettferdighet, har staten sitter rundt bordet hele veien. Den er lovgiver, rettighetshaver, operatør og grunneier. Den har også ansvar for forskning og utdanning. Staten sitter med mange hatter og roller.

Nordsjødykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Det ble etablert en kompensasjonsordning, men noen egentlig erkjennelse av ansvar var den ikke.

Veien til Strasbourg er en skammens vei og den norske stat uverdig.

Den lange partimarsjen

«Fordelen med et partiprogram er at man slipper å tenke», sier et svensk ordtak. Etter å ha vært med i Venstres programarbeid foran stortingsvalget i 2013, synes jeg ikke det holder. Og jeg er ikke helt enig med Henrik Ibsen når han sier at «Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!».

Men uansett – i dag legger Venstre frem førsteutkastet til neste års valgprogram, komitélederem Guri Melbye var allerede i Politisk kvarter og la frem noe av innholdet. 

Jeg er heldig som har fått tatt del i prosessen. Når jeg sier førsteutkast, er det i trygg forvissning om at etter høringsrunden i først lokal- og fylkespartiene, og siden en livlig landsmøtedebatt, så vil programmet på noen av punktene se annerledes ut. Demokrati er en slitsom sak, det hadde vært enklere uten velgere.

Det har vært en interessant prosess, ikke minst for en som i 36 år var mer opptatt av å analysere, kommentere og kritisere politiske manifestasjoner. Jeg har lært mye.

Det allmenne synet på partiprogrammer, ble hos eventyrfortellerne (akkurat!) Asbjørnsen og Moe uttrykt slik: «Men det er artig det en lover; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess».  Det handlet hverken om Bondevik II eller de rødgrønne. Men ingen har flertall alene, ingen kan få igjennom alt. Poenget er å erkjenne - og si offentlig at dette vil partiet arbeide for, og havner man i regjering vil små og litt større nederlag melde seg. 

Utgangspunktet for det sosialliberale programarbeidet vårt var greit: Enkeltmennesket. Samfunnet skal bygges nedenfra, med sterke fellesskapsinstitusjoner som sikrer frihet og muligheter for alle, uten å frata den enkelte ansvar. Lokaldemokratiet  skal styrkes gjennom maktoverføring fra stat til lokale folkevalgte organer Kommunene må ikke bli gisler for nasjonal detaljplanlegging. Statsmakten bør respektere begrensningene i sin egen makt, og legge til rette for at borgerne kan leve frie liv, uten ubegrunnet mistanke og overvåkning. Et samfunn som er åpent, desentralisert og mangfoldig, gir best rom for personlig frihet innen fellesskapets rammer. Frihet handler ikke først og fremst om fravær av tvang eller statlig innblanding. Det  handler om å skape muligheter for utfoldelse for alle. 

Så langt, så godt, så 17.mai med hornmusikk, blafrende flagg i vårvinden, bunader og bjørkeløv. Men dette er basiskosten i det valgmåltiden vi skal servere, et koldtbord med noe for alle. Reindrift i Finnmark, svømmeopplæring for alle, skal vi legge ned opplysningskontorene for kjøtt for i det store perspektivet å bli mer miljøeffektive? Fjerne arveavgiften? Og hva med å øke bevilgningene til oppgradering og nyanskaffelser av forskningsmessig infrastruktur, vitenskapelig utstyr og til vedlikehold av bygningsmasse? Nasjonal minstelønn?

Noen områder er viktigere for Venstre enn andre. Vi tar ansvar i klimapolitikken. Fordi kloden trenger det, og fordi fremtidens velstand forutsetter det. Hvilke konkrete tiltak fremmer dette?

Vi er opptatt av skole, i forrige periode stor jeg selv på talerstolen i Stavanger bystyre og forkynte at nøkkelen til en bedre  skole er ikke flere rapporter og mindre undervisningstid for den enkelte. Svaret kan uttrykkes i ett ord: Læreren.  I dag har samfunnets mange krav gjort at bare halvparten av tiden kan brukes til det lærerne kan. Hva er innenfor realistiske rammer mulig å meisle ut i konkrete forslag, som er noe mer enn en lang, uprioritert ønskeliste?

Er det rettferdig at  arbeidstakere som er syke i en kort periode får full lønn, mens det gis 67 % kompensasjon til dem som er varig syke og ikke i stand til å sikre sin egen økonomi gjennom lønnet arbeidsinnsats?

Hvorfor i all verden skal vi ha en taxfree-ordning som gir mest fortjeneste til dem som reiser mest? Burde vi kanskje heller få en flyskatt, jo lenger du flyr, dess mer betaler du i miljøavgift (jeg kjenner en som klart ville få redusert  lommebok-innholdet   dersom en åpenbar ulogisk og urettferdig ordning ble fjernet). Men uansett hva de små bukkene sier som vandrer  over broen, vil nok de store Bukkene Bruse i Finansdepartementet avvise alle forsøk på endring av noen som bringer penger inn i statskassen.

NAV-reformen var et riktig  grep, men har  økt fokus på like tjenester fjernet handlingsrommet for gode lokale løsninger rundt den enkelte? Hvordan får vi til endret dette?

I Venstre har vi snakket mye om grønn skatt de siste årene,  å legge om fra skatt på arbeid til skatt på miljøskadelig atferd. Vi tror at dette vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser, og mindre lønnsomt med forbruk og forurensing. Men hvordan få det til i praksis?

Mange av oss er bekymret over  et økende dokumentasjons- og kontrollregime i mange deler av offentlig sektor, spesielt i helse-, skole- og universitetssektoren. Mye tid og krefter går med til administrasjon og byråkrati. Hvordan kan vi  begrense skjemaveldet også for offentlig ansatte, innenfor rammen av et åpent samfunn?

Er det mulig å få gjort noe med detaljstyring,  byråkratiske kontrollsystemer og omfattende dokumentasjonskrav? Det legges for liten vekt de ansattes vurderingsevner som fagpersoner. Mange forhåndsdefinerte mål og sterke rapporteringskrav skaper lett en situasjon der de sakene som tar kortest prioriteres over de vanskeligste og viktigste. Dermed kan vanskelige, men svært viktige saker bli liggende. 

Samfunnet trenger styringssystemer som fremmer, ikke hindrer, kreativitet og initiativ og oppfinnsomhet. Mon ikke målstyringsprinsippet har lidd et lite forlis? Få, overordnede og forståelige mål er viktigere enn dagens målinflasjon.

Problemstillingene er nesten uendelige. Men vi starter ikke på bar bakke, prinsipp-programmet  ligger der, stortingsvalgprogrammet for inneværende periode likeså. Sammen med alle innlegg fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden, to av de mest arbeidssomme på Tinget, en gruppe som hadde fått plass i en gammel telefonkiosk. Det dukker opp notater fra rådgivere, og de 12 komitémedlemmene har sin bagasje fra kommunestyre og fylkesting, miljøarbeid, skole og mer generell samfunnsinteresse. 

Jeg er komitéens eldste, 74, den yngste er langt nede på 20-tallet, svært mange under 40. Og de tenker prinsipielt. Kanskje i meste laget, av og til. Rådgivere i partiapparat og Storting har en imponerende oversikt på det meste, husker forslag og innlegg, passer på at vi ikke motsier det partiet har uttrykt tidligere, med mindre vi bevisst ønsker å endre på noe. Og det gjør vi – heldigvis. Svarene på vanskelige spørsmål er ikke nødvendigvis de samme i 2012 som de var for fire år siden.

I løpet av våren ble programmet langsomt vårt eget (lånt av Nordahl Grieg) før det gikk til ymse eksperter for faktakontroll og kritisk vurdering av om våre resonnementer holder i realismens grå lys (uten glødetråd).   

Vi er inne i en usikker verdensøkonomi, nærmest med krise i deler av euroområdet.  Norge vil påvirkes mer enn mange tror. Konkurranseutsatte næringer er mer og mer utsatt. Det blir stadig flere av oss for hver  yrkesaktiv – for mange er utenfor arbeidslivet. Det manifesteres litenvilje til å være i forkant av utviklingen, offentlig sektor og byråkratiet vokser.

Venstre har på langt nær alle svarene. Ingen har det, selv om det hender at noen oppfører seg som om de skulle ha det. Men vi har lyst til å være med på å møte utfordringene. Hvordan komme over i kunnskapssamfunnsøkonomien, få en miljø og energireform som innfrir klimamålene, reformere velferdsstaten, skape grobunn for vekst og velferd, sikre trygghet og frihet i offentlighet og samfunn (unnskyld, det blir alltid litt slagordpreget når politikk skal fremstilles i kortform).

Og den som lever, får se til våren hvor mye som overlever av det siste halvårs møter, faktaleting, forsøk på økonomisk ansvarlighet.