Samlivsetikk i endring

Bør samboere (hetero eller homofilt)  kunne vigsles eller  ordineres? Nei.  5-4.

Likekjønnet ekteskapsinngåelse: Ja.  6-3.

Forbønnsliturgi for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap: Ja. 7-2

Biskopen har selvstendighet og uavhengighet i sak om avgjørelse om ordinasjon og vigsling:. Ja. 9-0.

Dette er kortformen av mer en tre års drøfting av teologiske, etiske og ordningsmessige aspekter ved spørsmål knyttet til ekteskap og samliv. Kirken har vært utfordret av synspunkter og praksis som har gjort seg gjeldende i samfunnet. Normer og holdninger knyttet til seksualitet og samlivsformer har vært i stor endring, og mye av dette er også gjenspeilet i lovendringer.
 

Bispemøtets samlivsutvalg (3 biskoper, 2 prester, 2 fra Teologisk fakultet, 1 fra Menighetsfakultetet og 1 fra Misjonshøyskolen) har i mer enn tre år utredet Den norske kirkes forståelse av ekteskapet som institusjon i et teologisk, kulturelt og rettslig perspektiv. Utvalget har lagt premisser for kirkelig samlivsetisk tenkning og veiledning, og for vedtak som Bispemøtet og Kirkemøtet senere vil fatte.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at nettopp disse spørsmålene vil bli energitappende kampsaker ved valg til nye bispedømmeråd og dermed Kirkerådet.

Utredningen skaper ikke enighet. Men forhåpentlig er den et skritt på veien til økt forståelse. Og den understreker århundrers erfaring: I noen sammenhenger er det som tidligere ble oppfattet som ”Guds klare og entydige ord”, blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

Fremdeles vil det rå sterk uenighet om samlivsetiske spørsmål i Den norske kirke.

Fremdeles vil Den norske kirke bestå. Dette er ikke en sak om det kirken står og faller med: evangeliet om rettferdiggjørelsen ved troen på Jesus Kristus.

Først og sist dreier det seg om hvordan man leser og forstår Bibelen. Det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 

Mange opplever at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære. Men også vi som befinner oss på den andre siden, føler at vårt standpunkt bygger på Jesu liv og lære. Vi  kjenner i økende grad at dette er et standpunkt som har mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det som den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

Kirken har endret syn i mange forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse, selvmord  og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd. 

Men det er også viktig å minne om at menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.
 

Jeg mener at i altfor stor grad har vår kirke forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk?

Noen bruker bibeltekster  mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet. Andre mener er det er nettopp dette det bibelske syn på mennesket forkynner.

I en uttalelse noen år tilbake erkjente Den norske kirke lærenemnd at kirkens tro og praksis i Skriftens lys kan vise seg å være feilaktig. ”Det at Skriften betraktes som øverste norm, må føre til at kirken hele tiden arbeider med å forstå Skriften og dens budskap. Dette henger sammen med at lesning av Skriften også alltid innebærer fortolkning”.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen.  I arbeidet med å forstå Bibelens tekster  hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.  I historiens løp har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. 

Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. Lærenemndas flertall  har sagt det slik: «En direkte overføring av de tekstene som omhandler homofil praksis til vår tid, uten øye for denne kulturforskjellen, vil etter vår mening være en feiltolkning. Trusselen mot ekteskapet i dag er imidlertid mer den heterofile samlivspraksis som råder, enn at homofile kvinner og menn gis kirkelig aksept på å leve ut sin kjærlighet i trofaste og ansvarlige parforhold.  Å frata mennesker denne muligheten til å utfolde sin kjærlighet på en ansvarlig måte, kan oppleves som en krenkelse av deres menneskeverd. Det er viktig for kirken at homofile også kan forstå seg selv positivt som skapt i Guds bilde og under Guds omsorg med sine liv.»

Fem  refleksjoner rundt den debatten om samlivsetikk som kommer etter den aktuelle utredningen:

1. Når det i kirken etter hvert blir nye flertall i vanskelige spørsmål, f.eks. kirkelig vielse av likekjønnede,  bør man passe seg vel for å opptre mot det nye mindretall - de som vil holde fast på kirkens syn slik det har blitt tolket gjennom tidene - på samme måte som f.eks den lenge lille gruppen som gikk inn for kvinnelige prester, ble møtt av det daværende overveldende flertall.

2. Det nye flertall må passe seg for den intolerante toleransen, passe seg for at man blir så opptatt av toleranse at man ikke ser ens egen intoleranse overfor den teologiske høyresiden. Jo mer autoritær man er, og jo lenger ut på den ene eller andre siden man står, jo mindre tolerant er man gjerne for ytringer som går imot ens eget syn.

3. Mens det tidligere var vanskelig å inneha det som er kalt en liberal posisjon i kirken, er det i dag nesten like vanskelig å ha et konservativt ståsted (i den grad slike merkelapper har noen mening). Det er i offentligheten mindre rom igjen for den teologiske høyresiden. I og med at liberale synspunkter har fått større plass, er kirken på en måte gjort smalere, mens takhøyden er hevet.

4. Det må ikke være mediers og andre meningsbæreres ”korrekt politiske sentrumsekstremisme” som definerer kirkens ståsted og holdning.

5. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

"Vi skal overlate fortiden til Guds nåde, nåtiden til Guds barmhjertighet og fremtiden til Guds ledelse"  (Kirkefaderen Augustin") 

Kirken og helikopteret

Hver gang det kommer utfordringer fra kirken, møter vi innvendinger: Dette er det ulike meninger om, her har kirken ingen spesiell stemme. Den skal forkynne budskapet og ikke blande seg inn i den aktuelle debatt. Men så enkelt er det ikke, så langt jeg ser det.

Kirken kan gi et klart og tydelig vitnesbyrd om Jesus Kristus først og fremst ved å peke på at Gud er livets Gud, og at Jesu åpenbaring av hvem Gud er, har konsekvenser for det menneskelige fellesskapet. Jesus er Guds utsendte redningsmann. Dersom ikke troen på Guds rike som Gud gave til alle mennesker får konsekvenser for hvordan vi som kirke inviterer, kommuniserer og inkluderer, er det ikke rart at mennesker spør hva det er som kan gjøre en slik tro verd å bygge livet på.

Kirken har et kall til å tale for dem som er uten stemme, eller for dem som har en stemme men står i fare for ikke å bli hørt. Kirken har ikke uten videre en særegen kompetanse i samfunnsspørsmål, og den kan ikke alltid levere svar på utfordringer som er kvalifisert på en særlig måte. Den vil noen ganger bli beskyldt for å drive med politikk.

Det er ikke slik at der kirken blir upopulær, skal den automatisk regne med å være på rett spor. Men en utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt. Helt avgjørende for kirkens troverdighet i slike sammenhenger er imidlertid at den ikke inngår i varige allianser med spesielle grupper eller partier: kirken kan stå sammen med mange, men ikke stille seg bak et spesielt parti.

To prinsipper mener jeg er viktige for kirkens deltakelse i samfunnsdebatten:
1. Kirken taler ikke for å sette seg selv på dagsordenen, men for å fremme andres sak.
2. Kirken bør bidra med perspektiver som ellers ikke uten videre er tilgjengelige i debatten.

Til det første prinsippet om ikke bare å tale egen sak: I debatten om forholdet mellom staten og Den norske kirke er det maktpåliggende at ikke det argumenteres på en slik måte at det kan oppfattes som om Den norske kirke er opptatt av å beholde privilegier på bekostning av andre, eller på en måte som gir den en politisk og økonomisk særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn i Norge.


Til det andre prinsippet om å bidra med andre perspektiver enn dem som ellers er tilgjengelige: Selv om vi har ansatser til en kritisk diskusjon om konsumsamfunnet i offentligheten, er det lite av denne diskusjonen som stiller denne kritikken inn i et internasjonalt perspektiv. I kraft av sitt globale nettverk kan kirken bidra til å synliggjøre sammenhenger og konsekvenser som ellers ikke så lett kommer frem.

I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk. Har kirken noe å si i den sammenhengen?

I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjern nok til å få et perspektiv på detaljene

.

31 uker igjen

Meningsmålingene så langt bærer ikke bud om det oppsving Ap har håpet på/regnet med siste halvår før valget.  Men mange har ikke bestemt seg, og stadig er det slik at alvoret er større i valgboksen enn et svar i telefonen. Mine spådommer 31 uker før valget er i øyeblikket slik:

Sjansen til seier for opposisjonen er nå 60-40, men begge tall vil krype ned og opp mot 50.

Ap vil fortsatt være landets største parti.

H + Frp vil ikke være i nærheten av 50 pst til sammen

Fire partier har  sperregrensen i syne, størst avstand har trolig KrF

Størst usikkerhet: Frp og Venstre, meningsmålerne vekter ulikt (2009, 2011) 

Regjeringsbildet etter valget er uklart, Jeg ser disse mulighetene:

1. Fortsatt rødgrønt flertall
a) Regjeringen  fortsetter som før.

b) Mindretallsregjering av Ap.  Jeg tror at i Ap vil en god del foretrekke dette.  Med litt fleksibilitet kan det etableres ulike flertall i ulike saker, for eksempel med Frp og H i oljeboring. 

Mest realistisk: a).

Fortsatt rødgrønt flertall oppnås neppe uten at SV/Sp får minst 11-12 pst.

2. Opposisjonen får flertall
Høyre har sagt at man er åpen for samarbeid med alle de tre andre. Frp vil ikke støtte en regjering partiet ikke deltar i, har man sagt så langt, men dette vil Siv Jensen bli plagsomt konfrontert med. Kan en stemme til Frp også innebære en stemme til Jens?

Både KrF og Venstre vil samtale med H og Frp, men sier samtidig at de politiske forskjellene i noen viktige saker er så store at det er vanskelig å se for seg en slik regjering.  Ønsket om regjeringsskifte er sterkest uttrykt i Venstre: «Jeg opplever ikke at dagens regjering inviterer til noe samarbeid, da må vi søke samarbeid med de som ønsker samarbeid» (Trine  Skei Grande).

De to viktigste sakene for KrF og V tror jeg blir asyl- og miljøpolitikk. Begge partier synes Ap er omtrent like ille som Frp  i asylpolitikken (Frp’s største triumf i norsk politikk er kanskje at partiet har drevet Ap til en stadig mer restriktiv holdning i asylpolitikken.

a) H + V + KrF + Frp overvinner store forskjeller og går sammen i en flertallsregjering. Det blir et tøft løp. Der det er vilje er det alltid en vei, men jeg tror det vil bli for vanskelig for Frp å komme KrF/V langt nok i møte når det gjelder asyl og klima.

b) H + V + KrF danner en mindretallsregjering. Det skal nokså mye til før en slik konstellasjon kan få flertall. I en tall-lek vil eksempelvis resultatet Ap 27,5 H 33,0 Frp 14,8, Sp 4,8, SV 3,8, KrF 5,2, V 6,8. R 1,8, Andre 2,2 – forutsatt samme tendens riks og fylke – gi H + V + KrF 81 mandater, 4 unna rent flertall. (Med Sp på laget ville det bli 89 og flertall).  En enkelt måling i høst hadde tall som ville en slik regjering ha flertall. Den vil bli dratt inn mot sentrum.  

c) H + Frp får flertall alene. Etter mitt skjønn svært lite sannsynlig, men en teoretisk mulighet. Og jeg er ikke sikker på at Høyre vil finne dette alternativet særlig attraktivt.

d) Forhandlingene blir så vanskelige at V og KrF setter seg på sidelinjen, og H + Frp danner mindretallsregjering. Forsiktig sagt: En slik regjering vil gi en ytterst vanskelig tilværelse, kompromissene alltid må søkes til i retning sentrum.

e) H danner mindretallregjering og satser på vekslende støtte fra høyre og venstre.

f) Sp er et pragmatisk parti og ønsker innflytelse. Ola Borten Moe vil kunne si at «landet er i en vanskelig situasjon, det er viktig med et stabilt regjeringsalternativ, det er viktig å holde Frp utenfor». H pluss det gamle sentrum danner flertallsregjering. Mulig? Neppe, men ikke utelukk alternativet.

Mest realistisk tror jeg vil være alternativene b) eller d).

I to perioder har Norge nå hatt flertallsregjering. Det har sine fordeler, men både flere saker fra regjeringen og partier som føler seg fristilt fra vedtak de selv har vært med på, gir grunn til å stille store spørsmålstegn ved rødgrønne ord om fast styring og alle andre alternativer som kaos og rot.

En mindretallsregjering gir i alle fall Stortinget muligheter til å spille den rolle det var ment å skulle gjøre, den vil på en helt annen måte kunne ta i bruk den kompetanse og ikke minst geografiske bredde som stortingsrepresentantene har, og den vil også gjøre det offentlige ordskifte mer spennende. Trolig også mer konstruktivt.

Vi vil oppleve mange forsøk på tallfesting og beskrivelse a mulig politisk program for en mer eller mindre sterkt blåfarget regjering. Om dette er nok til  å skremme velgerne tilbake til rødgrønt, er jeg svært usikker på. Audun Lysbakken forsøkte seg i helgen med på si at «løftet om å bidra til regjeringsskifte til høsten ikke er  forenlig med holdningen KrF Folkeparti og Venstre har til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen».
Da må han tro at SV har større påvirkningskraft overfor Ap enn KrF/V overfor Høyre og Frp. Erfaringene  fra  Klimaforliket tyder slett ikke uten videre på at dette er riktig. 

Om symbolsaken Lofoten tror jeg følgende:
Ap +Sp + SV = nei. Ap i mindretall = ja. H +Frp + V + KrF = nei. H + V + KrF = nei. H + Frp = ja.

Rødgrønne som vil verne Lofoten bør stemme SV, opposisjon som vil verne, bør stemme KrF eller V. Intet alternativ har større sannsynlighet for å lykkes enn det andre.

Et fromt håp er at politiske saker vil dominere debatten fremover, at  partiene vil  bære mer opptatt av å presentere egen politikk enn å fremstille andres basert på mer eller mindre tvilsomme forutsetninger, at mediene vil dyrke faktasjekk mer enn dramaturgi og politisk spill.
Men hvorfor skulle 2013 bli annerledes enn 2009, 2005, 2001…….

Kirkekamp om Lofoten

Kirkekamp mot det som kan bli oljeleting i Lofoten og Vesterålen? «Jeg håper mange krefter i kirken nå vil stå sammen med miljøbevegelsen i kampen for varsomhet i disse prosessene. Jeg tror både kirkelige organisasjoner og miljøbevegelsen vil være opptatt av klimaets betydning» sier  biskop Tor B. Jørgensen  i  Sør-Hålogaland. Og biskopen i Møre, Ingeborg Midttømme, mener klimaspørsmål setter hele kirken på dagsorden: «Dette handler om vår alles framtid».

I min tid som leder i Kirkerådet behandlet Kirkemøtet i 2003 en sak med overskriften ”Vern om havet”. Bakgrunnen var ikke minst Den norske kirkes engasjement mot farene ved de radioaktive utslippene fra Sellafield i England. Vi hadde da et særlig søkelys på sårbarheten for de livsviktige gyteområdene for torsk i Lofoten, om viktigheten av å være føre-var.

Daværende olje- og energiminister prøvde å avspore debatten med å henvise kirken til det som ble kalt ”indre anliggender”. Men teologien har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.

Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.

Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.
Det er dette som vi nå ser i stadig større grad rundt om i verden, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.

Jorden er en vev uten sømmer, som ingen har rett til å rive i stykker.
Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte.  Hva skal vi utnytte av ressurser med de kunnskaper og den teknologi vi har i dag - og hva skal vi la ligge til våre etterkommere? Dette spørsmålet besvares ofte med: Vi gjør det som er økonomisk lønnsomt.
 
Fra et kristent ståsted kan det gis et annet svar: La oss gjøre det som er forsvarlig for miljøet og våre etterkommere. Dette er et avgjørende verdivalget vi som mennesker står overfor!
Alvorlige rapporter fra FNs klimapanel gir en vitenskapelig begrunnelse for at global oppvarming er en miljøutfordring i særklasse.

Atmosfæren er et globalt fellesgode. Klimaforandringene som følger av for store utslipp av forurensende gasser rammer alle. Men de rammer ikke likt. Og ansvaret for utslippene er ulikt fordelt. Igjen er det slik at det er de fattigste land og regioner som er mest utsatt. FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

I verden anno 2013 roper både de og naturen og mennesker i fattige og sårbare land.
høyt til oss: Rovdrift, ødeleggelse og forurensing er i ferd med å nå yttergrensene av det som tåles.

Moder jord har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet.