torsdag 5. januar 2012

Demokrati i kirke og politikk

Har lokal partiledelse, nominasjonskomitéer, og -møter for stor makt over hvem som velges til Stortinget? Er det et demokratisk problem at svært få av velgerne er involvert i nominasjonsprosessen? Er dette med på å svekke valginteressen?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja.

Spørsmålene er ikke nye, men politikerne har vist liten interesse for å ta fatt i dem. Det synes å være bred tilfredshet – hos de som er valgt – med dagens system. Jeg ser da bort fra spredte ønsker om kvoteringer av ulik slag, noe som etter min mening ikke er skritt i demokratisk retning og trolig vil svekke valgdeltakelsen,

Jeg tar opp problemstillingen med bakgrunn i dagens avisoppslag om politikernes reaksjoner på evalueringen av og sluttrapporten om kirkevalg og sider ved demokratireformen i Den norske kirke.

Har kirkelige nominasjonskomitéer for stor makt særlig over hvem som velges til bispedømmerådene - og dermed til Kirkemøtet, som i dag består av alle bispedømmerådsmedlemmer? Må kirkens demokratiseringsprosess styrkes? Må valgordningen bli mer forståelig?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja,

Det er ikke vanskelig å være enig i at det hadde vært ønskelig med lang større oppslutning om kirkevalgene (10 pst ved bispedømmerådsvalg, 13 pst ved meninghetsrådvalg). Dette kan muligens tolkes som at det store flertall kirkemedlemmer synes det er greit at det er de som er mest engasjert som peker ut de tillitsvalgte, men det er uansett en viktig oppgave å stimulere til større deltakelse.

Martin Kolberg (tidl. partisekretær i Ap) mener kirken bør åpne for et «flerpartisystem». Det er jeg enig i. Alternative lister styrker mangfoldet. Men den som har vært med en stund i kirkelig arbeid, vet at ved menighetsrådsvalg er det stundom vanskelig nok å finne nok kandidater som er villige til å stå på liste slik at man kan fylle opp det foreskrevne antall.

Alvorlig strid blir i det stort sett bare dersom det dreier seg om valg av kirketomt eller om enkelte etiske spørsmål: kvinnelige prester (uenigheten heldigvis nesten utgått på dato), vigsling til prest av samboende homofile (Kirkemøtet har sagt at det kan være to syn om dette i kirken), og det som nå kommer for fullt: Skal det utarbeides kirkelige liturgier for homofile ekteskap?

Det siste spørsmålet ble aktualisert ved bispedømmerådsvalget i fjor høst, der «Raus folkekirke» og «MorFarBarn» engasjerte seg. Kandidatenes syn på dette kom rimelig godt frem i offentligheten, men generelt trengs det langt mer informasjon om hva de enkelte kandidater står for, ut over navn, alder og yrke.

Det er viktig at reformer i kirken kommer fra "kirken selv". I første omgang må man finne frem til et valgsystem som blir lettere å forstå. Dagens fører til altfor mange forkastede stemmer. Med alternative lister må det være en ordning som sikrer demokratisk fordeling.

Det er ellers verd å merke seg at ved valg til bispedømmeråd har en nominasjonskomité avgjørende innflytelse over hvem som er kandidater, selv om 100 kirkemedlemmer kan få tilføyd en ekstra kandidat på listen over personalternativer. Men når listen er klar, er det velgere som avgjør hvem som blir valgt. Kan det imidlertid gjøres noe med faktum at fordi kandidatene står alfabetisk synes det å være en fordel å ha et etternavn med første bokstav tidlig i alfabetet?

Demokratiprosessen i kirken må fortsette.

Snur vi lyskasteren og ser på de politiske prosesser, er det en realitet at ytterst få bestemmer hvilke 169 som havner på Stortinget. Medlemstallet i de politiske partiene nærmer seg interessen for skøyteløp. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti.

Første ledd i nominasjonsprosessene er gjerne en nominasjonskomité. Den kommer med et forslag som får stor betydning for den videre behandlingen. I første omgang i lokallagene med en innstilling som behandles på et medlemsmøte. Dette velger så delegater til nominasjonsmøte på fylkesplan, som setter opp den endelige listen.

Deretter har ikke velgerne noe personvalg, bare partivalg. Dersom f.eks. Høyre får 3 mandater i et fylke er det de tre øverste på listen som kommer inn. Skal vi tro forskningen er det rundt to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget. Andre land har innført en eller annen form for personvalgordning.

Jeg tror fremdeles at vi trenger partiorganisasjoner og en nominasjonsprosess. Men det bør kunne finnes ordninger som i større grad gir for alle medlemmer får være med på å bestemme. En kunne være at et visst antall partimedlemmer med utgangspunkt i partilisten kunne stille med en annen/andre toppkandidater, og at så det samlede stemmetall bestemte antall mandater og hvem som skulle få det/dem. En annen er at vi får primærvalg. Det viktigste er at det blir fart i denne diskusjonen, og at dagens motvilje i det politiske etablissement forsvinner. Kanskje ville det kunne øke interessen for personvalg og skape større valgdeltakelse?

Demokratiprosessen i politikken må fortsette.

Politikk og nominasjon er utførlig drøftet her:
http://www.civita.no/publikasjon/bak-lukkede-dorer-eller-i-apne-rom-62

Blogglisten

onsdag 4. januar 2012

Statsråder og inhabilitet

Er samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa inhabil i saken om Ryfast-prosjektet (ferjefritt veisamband mellom Ryfylke og Nord-Jæren, prosjektet skal finansieres med bompenger i tillegg til et mindre tilskudd fra berørte kommuner og fylkeskommunen)?
Lederen i Rogaland Bondelag, Arnstein Gilje, peker i et innlegg i Stavanger Aftenblad i dag både på hennes hjemsted ,Hjelmeland, og ekteskapet med en tidligere sentral aktør for Ryfast, Arne Kleppa.

Forvaltningsloven §6 peker på inhabilitet i forbindelse med en sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til. Men - at en folkevalgt deltar i en sak som gir vedkommende en fordel (eller ulempe), er ikke tilstrekkelig til at man blir inhabil dersom det er mange endre som får den samme fordelen (eller ulempen).

Ryfast vil være en fordel personlig for Magnhild Meltveit Kleppa, hun vil komme raskere til og fra hjemstedet og flyplassen på Sola. Men dette gjelder også mange, mange andre bosatt i Ryfylke.

Arne Kleppa har vært daglig leder av Ryfylkevegen AS, som er ryfylkekommunenes veiselskap. Som representant for Ryfylke IKS var han medlem i gruppen som utredet mulige finansieringsløsninger.

Meltveit Kleppa har lovet at hun vil jobbe steinhardt for å realisere Ryfast. I Aftenbladet 15.08.2009 heter det: «Magnhild kommer til å fikse Ryfast. Havbrukstoppen i Hjelmeland, Magnus Skretting, er ikke i tvil; Magnhild Meltveit Kleppa får på plass Ryfast i regjeringen. – Ellers trenger hun ikke komme hjem igjen, sier han. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) får en soleklar melding fra den viktigste næringslivsaktøren i hjemkommunen Hjelmeland.»

Jeg er ikke kvalifisert til å vurdere Meltveit Kleppas habilitet i denne saken. Jeg går ut fra at Justisdepartementets lovavdeling har gjort dette, og at hun er erklært habil. Hvis det ikke er gjort, bør det gjøres. Ikke minst etter at det nå er kommet angrep på den foreløbige hemmeligholdelsen av den siste Ryfast-rapporten.

Et par eksempler på statsråd-inhabilitet:
Da Hanne Bjurstrøm ble utnevnt til statsråd, trakk hennes mann seg fra sentrale og overordnete deler av arbeidet i forskningen rundt NAV-reformen. Han ønsket imidlertid å beholde deler av arbeidet på lavere nivå. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) konkluderte med at dette var heller ikke ønskelig.

I spørsmål og avgjørelser knyttet til forskningsanskaffelser i Arbeidsdepartementet ble Hanne Bjurstrøm kjent inhabil i saker der forskningsstiftelsen Fafo eller en aktør som kontrolleres av Fafo er aktuell tilbyder, og i saker som gjelder Mølla Kompetansesenter. Bakgrunnen var at daglig leder av Fafo, Jon Hippe, er nær venn av statsråd Bjurstrøm, og at statsrådens ektefelle Kåre Hagen er styremedlem i Mølla kompetansesenter.

Statsråd Rigmor Aasrud hadde profesjonell og faglig kontakt med tidl. statsråd Sylvia Brustad Brustad i mange år. Da Brustad søkte om å bli konstituert fylkesmann i Hedmark, ble Aasrud erklært inhabil til å behandle og treffe avgjørelse.

Fiskeriminister Lisbet Berg-Hansen har med sine eierinteresser i oppdrettssektoren klare habilitetsproblemer, selv om Justisdepartementets mener at hun er «habil i de fleste sakene». Også fiskeridirektør Liv Holmefjord har klatre problemer med habiliteten på grunn av eierinteresser i oppdrettsselskaper.

Oppdrettsnæringen er meget fornøyd med «sin» statsråd og «sin» fiskeridirektør. Spørsmålet er imidlertid: kan allmennheten være fornøyd? Kan tilliten svekkes eller styrkes ved denne situasjonen? Jeg synes det er ugreit med slike forhold på toppen i norsk fiskeriforvaltning. Både i landbruk og fiske burde man mest mulig unngå slike koblinger. Aller best hadde det trolig vært om disse to departementene ble lagt inn under Næringsdepartementet.

Med økende samrøre mellom privat og offentlig sektor, bør grenselinjene settes lenge før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. Landet trenger ikke ytterligere bekreftelse på at statsråder med nær knytning til personer og virksomheter innenfor sitt departements ansvarsområde, tildeler privileger til aktører i næringen på bekostning av fellesskapets verdier.

Den som følger med i det som skjer rundt omkring i norske kommuner, ser at habilitet er et spørsmål som tas lett på i mange sammenhenger. Kommuner med nære relasjoner, ”noen snakker sammen”, samme person sitter ved flere sider av bordet. Og det nasjonale bildet er blitt mindre oversiktlig og gjennomsiktlig. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer.

Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste professorer på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning avvinhabilitetsreglene.

Jeg tror tiden er overmoden for en prinsipiell offentlig debatt med fokus på samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, karrierebygging, og utviklingen mot et korporativt og statsbærende system. Det er alvorlig for tilliten til det politiske system at det norske samfunn er inne i en negativ glideflukt fra demokratisk kultur i offentliges beslutningsprosesser.

Strengere lover og regler? Ja, Men politisk anstendighet kan ikke reguleres.

PS.I dene bloggen har jeg ikke kommentert dagens nyhet om energiminister Ola Borten Moes endringer av trasé for monstermaster til åpenbar fordel for partimedlemmer i Senterpartiet. Men også her dreier det seg om politisk anstendighet.

Blogglisten

mandag 2. januar 2012

Dagsnytt Atten og geografien

Frank Rossavik er en markert kommentator, og forfatter bl.a. av meget en meget velskrevne og interessante bøker både om Einar Førde og SV-historien. Han vender nå tilbake til Bergens Tidende etter et gjestespill som samfunnsredaktør i Morgenbladet.

Som stavangergutt var det ikke unaturlig at Frank Rossavik også var innom Aftenbladet, og han var i noen år de store regionavisenes korrespondent i Brüssel. Etterhvert har han opparbeidet seg en posisjon i samfunnsdebatten, og han vil styrke en allerede sterk kommentatorstab i Bergens Tidende, anført av sjefredaktør Trine Eilertsen, politisk redaktør Sjur Holsen, kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik, redaktør Jan H.Landro og Asbjørn Kristoffersen, den siste med en spesielt utviklet vestlandskulturell humor og underfundig snert.

Også i de andre store regionavisene er det profilerte og dyktige kommentatorer. Hvorfor hører og ser vi dem så sjelden i det nasjonale mediebildet? I min sammenheng i dag uttrykt særlig gjennom Dagsnytt Atten, men det gjelder selvfølgelig også andre nyhetssendinger.

Dagsnytt Atten er en flott programpost i P2. Den er aktuell, den har meget dyktige programledere som utøver journalistikk på sitt beste. De medvirkende får muligheter til å gjennomføre et resonnement, samtidig som de avbrytes dersom de bedriver den stadig mer utbredte politikersport: enten å svare på et annet spørsmål enn det som blir stilt, eller bevege seg rundt temaet uten noensinne å komme i nærheten av kjernen.

Dagsnytt Atten er en viktig stemme i norsk opinionsdannelse. Som Harald Stanghelle i Aftenposten treffende sier: «Det er ingen steder det er så lett å treffe statsråder som der, og programmet blir lyttet til av dem som liker å følge med i samfunnsdebatten»

Mens programmet har 64.000 radiolyttere, er 225.000 innom tv-sendingen. Jeg er en av dem, jeg fulgte alltid fulgt radioutgaven, men synes jeg bringes nærmere debattanter/kommentatorer når jeg kan se dem.

Dette med å se minner meg for øvrig om Hallvard Rieber-Mohn, en av de fineste kulturskribenter vi har hatt. Han fortalte meg en gang at han aldri polemiserte mot en annen uten å ha satt et bilde av vedkommende foran seg på skrivebordet.

Da jeg i dag registrerte Rossaviks retur til Bergen, tenkte jeg på et oppslag i fagbladet «Journalisten» like før jul. Det gjald hvem som deltok i programmet. I mediesektoren var Aftenpostens Harald Stanghelle på en klar topp (17), fulgt av Marie Simonsen, Dagbladet (13), Lars Helle, Dagbladet (12), - fra i dag sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, Elisabeth Skarsbø Moen, VG, Arne Strand, Dagsavisen, Anders Giæver, VG, og Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbund (alle 10), Hilde Haugsgjerd, Aftenposten, Frithjof Jacobsen, VG og Hege UIstein, Dagsavisen (alle 9).

Jeg har stor respekt for dyktigheten og den analyserende evnen hos disse, ofte har de innsiktsfulle bidrag som opplyser, fokuserer og fordyper,

BTs Hilde Sandvik og Siri Wahl-Olsen, Adresseavisen, topper «utenfor Oslo»-listen (4). Mens ansatte i de tre største Oslo-avisene gjestet Dagsnytt Atten, hadde de tre regionavisene i Bergen, Trondheim og Stavanger tilsammen 12 besøk. Det er ingen dristig spådom at tallene hadde vært annerledes dersom de mest profilerte i sine nedslagsfelt hadde arbeidet i Oslo. Trolig har Hilde Sandvik et poeng når hun sier at hun «tror ikke det skyldes så mye uvilje som tradisjon og manglende bevissthet. Gamle vaner kan være vonde å vende».

Jeg får de fire store regionavisene i postkassen daglig , og det er ikke vanskelig å se at debatter som starter utenfor Oslo ignoreres inntil en Oslo-avis plukker den opp. I min bedømmelse er det heller ikke vanskelig å se at kommentatorer i disse avisene (jeg tør ikke uttale meg f.eks.om Nordlys) i mange saker vil representere andre synsvinkler, og kanskje først og fremst andre erfaringer enn kommentariet i Oslo.

For all del: Dette gjelder ikke bare journalister, perspektivet er like viktig når det gjelder fagfolk i andre samfunnssektorer. Jeg ser at det stundom kanskje ikke kan bli maksimalt god samtale dersom det er deltakere i flere studioer. Men kunne det være en ide at man en og annen gang sendte Dagsnytt Atten fra et studio i Bergen, Stavanger, Trondheim eller Tromsø, og eventuelt innhentet ekspertise på telefon fra Oslo? Ville det være umulig for en programleder å ta en tur over fjellet eller langs kysten når et tema inviterer til det?

Dagsnytt Atten har sin egenart, og kan ikke bli et nytt Norge Rundt. Profesjonaliteten hos programlederne og evnen til å finne de riktige personene er avgjørende for programmets posisjon og funksjon. Jeg har ingen antipatier mot hovedstaden, det er faktum at der er det samlet mye makt og dyktighet. Men likevel: Går det an å utvide det persongeografiske perspektivet?

Jeg tror det ville gjøre Dagsnytt Atten enda et lite hakk bedre, Og ikke minst tror jeg at det ville bli flere lyttere og seere, fordi de ville oppleve et utvidet mangfoldsbegrep.



Blogglisten

søndag 1. januar 2012

Slik blir 2012

Måneder går, dager kommer. 2012 er bare noen timer gammelt. Gulnede blad legger seg over gravlagte 2011-oversikter, og vi overøses av ekspertuttalelser om hvorfor 2011 ikke ble som de spådde og hvordan 2012 blir.

For et år siden spådde jeg om 2011.
Jeg fikk heldigvis ikke rett: «Molde vinner ikke seriemesterskapet.»
Jeg fikk dessverre rett: «Forbausende nok vil Frp ivareta personvernhensyn bedre enn sine lyseblå mulige samarbeidspartnere».

Men med alle forbehold er det likevel en rekke hendelser i 2012 som kan forutsies med stor grad av sannsynlighet:

Klager over manglende bevilgninger til helsestell, eldre, sosialhjelp, skole, kultur, forskning, forsvar, næringsstøtte – og av eiendomsskatt

En gammel melodi av Ole Paus trekker flere med i allsangrefrenget: «I verdens rikeste land er det en skam at….»

Departementene ansetter flere taleskrivere og informasjonsrådgivere, nye skritt tas i retning av å bli PR-byråer og politiske sekretariater for regjeringen.

Høyre og Frp vil ikke si noe om hva slags plattform de eventuelt kan samles på i 2013.

Flere byråkrater.

Hverken regjering eller opposisjon vil fremme forslag om å finne andre målemåter for Brutto nasjonalprodukt enn bare økonomisk aktivitetsnivå.

Samhandlingsreformen trer i kraft – økt diskusjon om privat profitt på velferd.

Flere fødeavdelinger i distriktene stenges, og andre helsetilbud kuttes for å gi plass til tidlig ultralyd.

Sykehusene vil kurere 97 pst av alle menn med testikkelkreft, opposisjonen kritiserer at det ikke er gjort mer for de resterende tre prosent og ber statsråden forklare seg i Stortinget.

Flere faller igjennom på grunn av psykiske lidelser, rusmisbruk eller andre alvorlige livsproblem

Statsråder lærer mer om å uttale seg slik at målsettinger oppfattes som klokkeklare løfter, og blir etterpå forurettet fordi ingen har lest pressemeldingene.

Politikere lover å bygge en bro der det ikke er en elv.

Siv er sjokkert.

Per Olaf Lundteigen retter skarpe angrep mot regjeringens landbrukspolitikk.

Heikki Holmås retter skarpe angrep mot regjeringens asylpolitikk.

Flere økonomiskandaler i norsk toppfotball.

Vi får nok smør.

De fleste digitale dingsene som ligger under treet i år, havner på dynga i løpet av året.

Marianne Aulie kler av seg på Times Square.

Politiet og Forsvaret tviholder på aldersgrense 57 år.

Ledere vil mene at de arbeider bedre med bonus for å gjøre det de er meget godt betalt for å gjøre, men at de ansatte de arbeider best uten bonus

Flere og flere yrkesgrupper tar frem om det gamle fagforeningskravet: Ingen må tjene mindre enn gjennomsnittet.

Den globaliserte markedsøkonomien vil overstyre enda flere etiske og politiske idealer.

Økt vegring mot å betale regningen for vår egen velferd, økt håp om at kommende generasjoner er villige til å betale prisen for at vi lever som om Jorden var på opphørssalg.

Ønsket om ny klimapolitikk ses mer som trussel enn mulighet for arbeidsplassene.

Norske CO2-utslipp øker.

Erik Solheim og Ola Borten Moe vil være uenige om mye.

Alkoholforbruket vil fremdeles komme i skyggen av misbruket av hasj og andre illegale stoffer.

"Den tilfredse majoritet" (John Kenneth Gailbraith), forsterker jaget etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.

Mer tale om nytte, effektivisering og kostnadsbesparing, enn om godhet, omsorg og verdighet.

Flere mener at kvaliteten og egenarten til virksomheter som for eksempel helse og utdannelse kan måles, enn si dikteres, av kvantitative målestandarder

Mine fromme 2012-håp: (1) Gode politiske løsninger ut fra en rimelig balanse mellom frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte, og et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger.

(2) ”Skulde jeg ønske mig noget –
da vilde jeg ikke ønske mig
rigdom eller makt,
men mulighedernes lidenskap –
det øye der,
evig ungt,
evig brændende,
ser muligheden”.

(Søren Kierkegaard)

Noe endrer seg dessverre ikke.For nøyaktig 50 år siden var dette Kong Olavs nyttårshilsen til sine landsmenn: «Jeg tror de aller fleste av oss hver nyttårsaften vi har opplevet siden avslutningen av den annen verdenskrig har sagt til oss selv at nu, nu må da endelig det året komme som skal gi verden den avspenning og fred som hele menneskeheten trenger så sårt og lengter så inderlig efter. Og med dyp beklagelse må vi se det faktum i øynene at hittil er dette vårt håp ikke gått i oppfyllelse»

Kong Harald kunne sagt der samme i går kveld, Jens Stoltenberg kan i kveld si det samme.

(Dette er en litt utvidet utgave av en lørdagskommentar i Klassekampen 31-12)
Blogglisten

lørdag 31. desember 2011

Mediene som både lupe og lim

Nyttårsaften. Oppsummering, ettertanke og løfter. Dystre fremtidsutsikter melder seg på i dagens aviser: «Krisen er enda mer alvorlig nå». «Russland har aldri varsløet om atomhendelser» . «Et skred av økonomiske flyktninger fra EU-land vil presse ned norske lønninger». «Ny varmerekord på Sydpolen». «Iran varsler testing av langdistanseraketter».

Men vi gleder oss likevel over lyspunktet, selv om de er av varierende styrke:
"HIV-medisin, partikler over fartsgrensa og genspor til vår felles fortid var noen av de viktigste forskningsresultatene i 2011".
"Fyrverkerirelaterte personskader er redusert med nesten 60 prosent på tre år."
"Ungdom med innvandrerbakgrunn fullfører nå videregående skole i nesten like stor grad som ungdom med norsk bakgrunn."
"Laveste antall trafikkdrepte i Norge siden 50-årene"

Noen nyheter trenger man ikke lete etter. Ødeleggelser, eksplosjoner, ulykker og alt som kan registreres, telles, veies, måles. Andre nyheter må graves frem av dyktige journalister, ikke sjelden etter tips fra varslere som ikke tør ta sjansen på å stå frem fordi detofte resulterer i negative reaksjoner fra myndigheter, ledelse og eiere. Sørgelig nok ofte på tross av vakre ord om «mer åpenhet».

I de 12 årene som er gått siden jeg sluttet som aktiv pressemann, har det skjedd svært mye positivt i norsk presse, ikke minst i mindre og mellomstore aviser, når det gjelder undersøkende journalistikk (egentlig burde det være et overflødig begrep, enten det er i det store eller det mindre bør journalistikk være undersøkende og kritisk). SKUP (stiftelsen for kritisk journalistikk) får stadig flere gode bidrag når priser skal deles ut.

Vi lever i et stadig mer uoversiktlig samfunn. Stadig flere lobbyister. Tidligere politikere som betalte interessepåvirkere. Økt politisk opinionspåvirkningsapparat rundt statsrådene. Kommunale og interkommunale selskaper for det meste unntatt offentlighet. Aannelig trenger vi stadig flere i mediene som avdekker og setter lys på det makthavere av ulik bonitet ønsker å holde skjult.

Mediene har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ingen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet. Som sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen uttrykker det: "Avisa er best egnet til å binde oss sammen som samfunn."

Journalistisk er det ofte vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men jo skarpere medienes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere tror jeg det er at avslørende, undersøkende journalistikk også innebærer å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedre hverdag for noen, hvem som får det til, hva andre kan lære.

Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt.

Blogglisten

mandag 26. desember 2011

Karakterbok mest til tidtrøyte

Hva er egentlig en dyktig statsråd? Er politiske kommentatorers karakterbøker over innsatsen i 2011 særlig relevant? Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjon og solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?

Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange, mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?

Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører, og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger, for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med lite sexy for journalister?

Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres handlingsevne på fagfeltet og evne til langsiktig strategisk tenkning?

Slik kunne en dåre fortsette å spørre, og må uansett svar konkludere med at objektive karaktermål for statsråders virke finnes ikke.

Sjefredaktør Arne Strand i Dagsavisen har denne kommentaren: «Fra min tid som statssekretær for statsministeren minnes jeg at regjeringskollegiet ofte var dundrende uenige i medienes terningkast. Det ble hevdet at journalistene ikke hadde forutsetning for å uttale seg fordi de ikke visste hvordan statsrådene jobbet bak lukkede dører. Mitt inntrykk var at de politiske journalistene overraskende ofte traff blink. Statsråder som er anonyme utad, er som regel også lite aktive innad. De beste statsrådene viser seg fram.»

Pål Hellesnes i Klassekampen spør om en tenkelig vurderingsmåte ville være hvor dyktig en politiker er til å få satt sin egen politikk ut i livet, eventuelt til å vinne oppslutning for sin egen politikk: «Problemet med en slik vurdering vil være at politikere som Robert Mugabe, Adolf Hitler og Josef Stalin ubestridelig ville kvalifisere seg til seksere i Yatzy».

Er det vel så mye orden og oppførsel regjeringens karakterer gir uttrykk for, som substans? Alf Skjeseth i Klassekampen har gitt denne vurderingen av prosessen: ”Karakterane blir til gjennom eit skjørt og tilfeldig kompromiss, mellom ei samling av sensorar prega av erfarne analysar, klare meiningar, sterke sympatiar og imponerande inkompetanse …..politikarane må te seg slik at dei blir populære blant journalistane, for dermed å sleppe meir til media – og får gode karaktar frå journalistane”.

Trygve Bratteli sa en gang at noe av det viktigste ved å ha regjeringsmakten er at det gir anledning til å sette dagsorden. Arne Strand har et viktig poeng i dagens mediesamfunn: Statsrådene må bruke den muligheten det gir til å presentere partiets og regjeringens politikk. Når en sak er avgjort internt, er bare halve jobben gjort.

Den som har fulgt den danse serien «Borgen», fra livet rundt den danske nasjonalforsamlingen har – kanskje særlig i del 2 som kommer i NRK til våren – fått en klar innføring begrepet «spinndoktor». Dette er også en profesjon som utøves i norsk politikk. Vi ser stadig flere taleskrivere og informasjonsrådgivere, nye skritt tas i retning av at departementene i noen saker kan oppfattes som en funksjon som PR-byråer og politiske sekretariater for regjeringen.

Terningkast er synsing og underholdning. Noen av oss synes det er morsomt tidtrøyte og lager derfor tabeller og oversikter og sammenfatninger slik jeg gjør nedenfor. Jeg tror ingen lar sitt politiske syn eller stemmegivning forandres av slike lister. Heldigvis. Tabellen nedenfor har også en svakhet i Arne Strand er den som sammen med Stein Kåre Kristiansen har gitt karakterene i TV2, samtidig som han leder Dagsavisens politiske redaksjon.

Karakterer i rekkefølge TV2 – Dagbladet – Aftenposten - Dagsavisen – gj.snitt
Statsminister: Jens Stoltenberg 6 – 6 - 4,4 - 6 = 5,6
Utenriks: Jonas Gahr Støre 4 - 4 – 4,8 - 4 = 4,2
Finans: Sigbjørn Johnsen 5 - 5 – 4,3 - 5 = 4,8
Justis: Grete Faremo 2 – 5 - 3,8 - 4 = 3,7
Barn og likestilling: Audun Lysbakken 3 - 5 – 3,3 - 4 = 3,8
Fornying: Rigmor Aasrud 4 - 4 – 3,3 - 4 = 3,8
Næring: Trond Giske 3 - 4 - 3,6 - 3 = 3,4
Samferdsel: Magnhild Meltveit Kleppa 2 - 4 - 2,9 - 4 = 3,2
Miljø og utvikling: Erik Solheim 3 - 3 - 3,5 - 3 = 3,1
Kultur: Anniken Huitfeldt 2 - 4 - 3,3 - 3 = 3,1
Olje og energi: Ola Borten Moe 4 - 2 - 3,5 - 2 = 2,9
Helse: Anne-Grete Strøm-Erichsen 2 - 3 - 3,1 - 3 = 2,8
Kunnskap: Kristin Halvorsen 3 – 3 - 3,3 - 2 = 2,8
Arbeid: Hanne Bjurstrøm 2 - 3 - 3,2 - 2 = 2,6
Kommunal: Liv Signe Navarsete 3 - 2 - 3,2 - 2 = 2,6
Forskning: Tora Aasland 1 - 3 – 3,1 - 2 = 2,3
Fiske: Lisbeth Berg-Hansen 1 - 1 - 2,9 - 2 = 1,7
Landbruk: Lars Peder Brekk 1 - 1 - 3,2 - 1 = 1,5

I Aftenposten får 12 statsråder bedre karakter enn i juni. Tallene fra Aftenposten er hentet fra gallupundersøkelser, derfor desimalene . Tallene viser noe ulik vurdering av enkelte statsråder, største karaktersprang er 3, 0 (Faremo, men hun har skiftet departement i høst), 2,2 (Brekk) og 2,1 (Aasland). Størst likhet mellom kommentatorene får Erik Solheim (0,5 i differanse mellom høyeste og laveste karakter).

Det mest bemerkelsesverdige er kanskje at der kommentatorene gir Stoltenberg en blank sekser, vil «folket» bare gi ham 4,4, selv med tiden etter 22.juli tatt i betraktning, Det er o,6 opp fra juni, men likevel bak Gahr-Støre og såvidt foran Sigbjørn Johnsen. Trolig er forklaringen at Stoltenberg oppfattes som mer politisk enn disse to, og av en del bedømmes mer ut fra om de liker regjeringens politikk. Totalt sett har statsministeren en klar førsteplass når hver enkelt kommentator teller like sterkt som folket.
Uansett, disse tre utgjør A-laget.

Skillet mellom kommentatorene og folket gjelder først og fremst statsrådene i primærnæringene, et felt kommentatorene er minst interesserte i og har minst kunnskap om.

Et siste spørsmål: Hvor mye egentlig folket om alt som har skjedd i departementene i siste halvår/år? Folket er jevnt over avhengig av det som mediene presenterer som viktig stoff.


Blogglisten

Juleevangeliet twitret

Ugifte Maria får besøk av engelen Gabriel: "Du skal ha barn, han skal bli konge til evig tid".

Marias dagbok: Jeg er så forvirret. Engelen sa at jeg skulle få et barn, men jeg
har jo ikke ligget med noen?

Marias dagbok: Føler meg bedre i dag. «Vær ikke redd», sa engelen, «ingenting er umulig for Gud» Jeg tror ham.

Marias dagbok: Hva vil Josef si når han får høre at jeg skal ha barn? Vil han tro meg, tro at jeg ikke har vært utro?

Marias dagbok: Gikk endelig til Josef. Fælt. Han ble helt taus, bare så på meg. Trodde meg ikke, gikk sin vei. Sint.

Landsbykone til mannen: Hvorfor er Josef så sint? Hørte harde hammerslag og dunk i veggen og utbrudd da jeg gikk forbi

Josef: Jeg klarer det ikke. Går til rabbien. Vil skilles i all stillhet, jeg vil jo ikke føre skam over Maria

Engelen til Josef: Du må gifte deg med Maria. Hun snakker sant, hun skal føde Guds sønn

Maria: I dag er jeg glad! Josef tror på meg, og faren hans sier at det skal ordnes til bryllupsfest

Josef sukker for seg selv: Hvordan skal jeg kunne oppdra en sønn som engelen påstår skal frelse folket sitt fra synd?

Nasaret Times: ”Slik skal keiser Augustus få vite hvor mange han hersker over. Vi skal telles i uke 51 og 52"

Oppslag på døren til Josefs verksted: Stengt i 30 dager. Vi drar til Betlehem for å telles.

Maria: Hvorfor må vi til 13 mil til Betlehem? Jeg er gravid, det er lite kjekt å sitte på et esel hele Jordandalen

Josef: Vi må til Betlehem fordi den store kong David som skapte Israel for 1000 år siden var derfra, jeg er i hans ætt

Rabbi Hillel i Betlehem Daily: Du kan ikke finne noe yrke mer foraktelig enn hyrdenes

Verten på Holiday Inn: Alt er fullt. Selv ikke en gravid har vi plass til. Sorry

Maria:Nå går vannet: Hvor skal jeg føde? Josef: Der er en stall, det får bli der!

Annonse under personalia i Betlehem Daily kveldsutgaven: "Det ble en gutt. Josef og Maria

Gjeter på nattevakt (uten tillegg) med redsel i stemmen: Hvorfor er det så lyst der borte, hvem er det som kommer imot oss?

Vismannsmøte i Østen: Hva er det lyset? Er Jupiter og Venus i forbindelse med hverandre i Løvens tegn? Dette må undersøkes

En engel:Vær ikke redde, frykt ikke! Hele folket kan glede seg! Messias er født! Dra inn til Betlehem for å se selv!

Angel Choir: Gloria in excelsis Deo. Glory to Good. ἐπὶ γῆς εἰρήνη ἐν ἀνθρώποις εὐδοκία. Ære være Gud i det høyeste!

Gjeterne i kor: Der, se der en stall og et lite barn! Et lite barn! Alt er som engelen fortalte. Ære være gud

Og Maria gjemte alt hun hadde sett og hørt i sitt hjerte og grunnet på det. The End.


Blogglisten

lørdag 24. desember 2011

Buen av håp

Julaften.
Ser vi buen av håp fra stjernen på himmelen og til Jesus-barnet i krybben?
Ser vi Gud i de fattige og forfulgte, i mennesker med ulik hudfarge og kulturell bakgrunn? Ser vi en Gud som først og sist er kjærlighet og er å finne overalt hvor det er mennesker til?
Svaret avhenger av mottakerapparatet, av vår vilje til å være stille og lytte og søke.

Fortellingene om hyrdene som fikk englebesøk, Guds sønns fødsel utenfor herberget, og løftene om fred på jorden treffer noe i vår dypeste lengsel, to tusen år etter begivenhetene. I et så langt perspektiv er det svært få ting som overlever og bevarer sin aktualitet.
Og merkelig nok kjennes de gamle juletekstene nye og friske, mens for eksempel politiske problemstillinger eller skikk og bruk virker totalt foreldet etter noen tiår.

Julen tilbyr en inngang til en annen virkelighet. Noe vi kan bli samtidige med. Noe som kan komme til oss og tilby oss sin fred. Og legger vi øret til, vil vi høre at vi på en underlig måte er samtidige med alle generasjoner som har feiret denne høytiden. Vi kan avlese noen av deres håp og lengsler når de hørte englenes budskap som skulle glede alt folket.

Bruker vi anledningen, kan vi nå inn til noe av det som varer, det som klinger fra slekt til slekt og fra sekel til sekel. Det ligger noe befriende i dette at det som virker overveldende viktig og stort akkurat nå - på godt eller vondt - vil få mindre dimensjoner i et langt perspektiv. Å feste blikket på det som varer, gir ro og balanse.

Fremdeles er nyhetsbildet slik at løftet om fred på jorden lyder som et ennå uoppfylt håp. Det kan virke mistrøstig, og mange må gjennomleve forferdelige tilstander. Desto viktigere er det å holde fast på håpet om at det ennå kan bli annerledes, og i sentrum av julens budskap ligger nettopp et slikt håp: at det forunderlige kan møte dem som minst av alt venter det, at den høyeste kan stige ned til de laveste

Blogglisten

Den Store Julereisen (I + II + III)

Den store Julereisen startet julaften, og skal i denne bloggen gå i tre etapper. Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad har trykt alle oppgavene før jul, BT og Adresseavisen har de siste etappene etter jul. Som vanlig gjelder det å være utstyrt med PC, atlas og andre hjelpemidler. Turen starter på Vestlandet og går så mot vest over USA,litt frem og tilbake nord/syd, et langt sprang til Oseania, hjemover via Asia og Afrika og Europa, før innspurten i Norge. Ikke alle oppgavene står i alle de fire avisene.

Siste etappe på bloggen 29.desember. Når alle avisene har offentliggjort alle oppgavene, kommer en fullstendig julereise på bloggen, og de som vil sende inn til tbb@online.no, konkurrerer om noen bøker (bokkklubber tilbyr gratiseksemplarer i håp om langsiktig forbindelse). Frist 6.januar.
Svarene kommer uti januar når alle de fire avisene har avsluttet konkurransen.


1.etappe

1. Hun som mente at den lyse natten skal brukes til å vandre ute med dugg i håret, blomster i gresset og duft av nyslått høy, kom fra denne kommunen. Et 100årsjubileum ble feiret i fjor, og ble bl.a. markert med et stykke om et rødt klesplagg. Både misjonæren som i flere tiår arbeidet i en storby og var bestefar til en kjent fange, og han som hadde båt, drømte om fred og endret litt på Beatles, kom også herfra.

2. Å komme inn til senteret i denne svært lille vestlandskommunen vinterstid var vanskelig, veiforbindelse ble det ikke før det ble bygget en tunnel i 1976. En som gjorde mye for strilekulturen, skrev en kjent vise om en båt som trosset isen inn til kommunesenteret. Her skal være endepunkt for en av de store nettledninger som kommer før 2016.

3. For 50 år siden begynte en kvinnelig pionér sitt arbeid i dette området. Både en sittende stortingsrepresentant med Spellemannspris og hun fra VM-åpningen og Melodi Grand Prix kommer herfra. Området er Norges nest største i sitt slag.

4. Oljeindustrien er i år blitt interessert i et norsk naturreservat, men det er også militære, økonomiske og ressursmessige interesser knyttet til området. Det er noe under 200 kvkm, og har fått navnet etter et dyr som er verdens største i sitt slag. Området har gitt navn til en spenningsroman av ham som også skrev om kanonene og et ørnerede. Boken ble filmen med filmstjernene Donald Sutherland og Vanessa Redgrave.

5. Hun vi skal frem til kan bli svært sint, men foreløpig rumler det bare i magen. Hvis hun slår til, vil vi se svart på det, hun er mye barskere i uttrykksform enn naboen. Hun har et norsk navn med samme opprinnelse som fornavnet til ham som var med og startet et teater og ble teatersjef i fire andre, og som dragen som endte i fossen hos henne med herr Nilsson. Har du navnet, har du det vi skal frem til

6. En som i høst er omtalt som meget aktuell kandidat til en meget viktig stilling, bor i denne byen. En familiegruppe som har solgt over 100 millioner plater, kommer fra staten der byen er hovedstad. Gruppen og kandidaten har en åndelig fellesnevner

7. Biografien om en som er født i denne byen og døde i høst, kan på folkemunne gis samme ordlyd som et skrift i Det Gamle Testamente om lidelse, urettferdighet, djevelen og Gud. En kjent nordmann som studerte her, var på besøk igjen i oktober. Et norsk firma som har et prestisjefylt prosjekt i den største byen i landet, er engasjert i arbeidet med å utvide et museum her.

8. Den norske sjømannskirken i denne byen har vært på flyttefot i høst. På slutten av 80-tallet gikk en moderne og populær tv-serie med byens tittel i navnet, Don spilte en hovedrolle. Byen ligger mellom et verdensarvområde og et stort hav. Flere hundretusener fra et annet land har slått seg ned her etter en omveltning i landet deres for vel 50 år siden, og dette landets navn knyttes til en krise et par-tre år senere.

9. I år har man markert slutten på et stort program med et transportmiddel. Den siste utgaven er oppkalt etter et myteomspunnet og kanskje bare oppdiktet sted. Det hele begynte for 50 år siden med et fremtidsrettet mål som ble nådd 8 år senere. Vi skal frem til en landstripe der det både ligger et senter oppkalt etter han som satte målet, og to startsteder for transportmiddelet.

10. Mulatten og superstjernen med jamrerne og lengselen «hjem» til en annen verdensdel, har fått eget museum i denne hovedstaden. Tre fotballspillere fra landet der den ligger, var på banen da årets norske cupfinale ble spilt. En verdenskjent utøver fra landet besøkte Norge i juni og presterte det samme som årstallet han er født i. Han med bananbåten sang også om en liten pike han måtte forlate i denne byen.

11. For 100 år siden fant man resten av en høytliggende by som betraktes som et symbol for en fortidskultur. I år har de første gjenstandene fra funnene kommet tilbake til landet der byen ligger. Byen står på UNESCO-listen over verdensarven, og er også kåret til et underverk. En nordmann som det nå lages en storfilm om, var sterkt knyttet til landet der byen ligger.

2.etappe
12. På en mur i denne byen står det over 58.000 navn. Han som har hjulpet mange til å gå i takt, kommer herfra, det gjør også en komponist og pianist som laget en innspilling av et kjent norsk musikkverk med en tittel som kan lede tanken til et stort hotellrom i Gudbrandsdalen. Salget av den ble i noen år forbudt i Norge

13. En historisk norsk person sonderte i utlandet i tre år før han kom tilbake og reiste ut igjen med en gruppe som var større da han kom frem. Livet hans er behandlet i tre romaner. Han er begravet i et område der den største byen – erklært som den norske hovedstaden i en stat – har et navn som blir et kjent presidentnavn dersom en bokstav byttes ut med en annen. Skifter vi ut en bokstav med en annen i navnet på settlementet der han bodde, får vi navnet på et kjent land. (Det holder med enten området, byen eller settlementet)

14. Noe av det du kan bruke i en restaurantklassiker oppkalt etter en historisk person, er kylling, oregano, ansjos, egg, hvitløk og parmesan. Den ble laget første gang i den grensebyen vi skal frem til og som mellom en lang halvøy og en delstat med en av verdens 10 sterkeste økonomier. Flere hundre tusen passerer grensen i løpet av et døgn.

15. Godt over 100 norske selskaper er representert i dette landet. I mai åpnet kronprins Haakon et stort prosjekt. Myntenheten har samme navn som en meget kjent fotballklubb i Europa, og tenker fotballinteresserte på landet, tenker de ofte også på en nordmann som ble svært glad for en triumf i november.

16. Dette landet vil redde en bygning som er norsk og ligger i et område landet har overoppsyn med. Erfaringene fra en nordmanns bruk av bygningen var medvirkede til noe som ble jubileumsmarkert i desember. To kroppsdeler ble i mai hentet i Oslo av to av de opprinnelige innbyggerne i landet.

17. Kona til en konge fikk denne byen oppkalt etter seg. Kongen regjerte i syv år og forbedret forholdene for fattige, barn og slaver Han har samme navn som fornavnet til den kjente forfatteren med de fire emigrantbøkene, nordmannen som la det vitenskapelige grunnlaget som yr.no bygger på, og han som lanserte navnet på en landsdel.

18. Etter en katastrofe i vår ble Norges ambassade midlertidig flyttet til denne byen, der det var et meget stort jordskjelv på 90-tallet. Samme år var det et spesielt og dramatisk angrep i hovedstaden. En forfatter som er blitt meget populær i Norge og som er oppvokst i denne byen, skrev to bøker om dette. Han fikk et gjennombrudd med en bok der Norge er representert i tittelen.

19. Et arkipelag, en gruppe øyer og atoller ,har til sammen under 5 kvkm landareal drysset ut over 400.000 kvkm hav, det ligger mellom fastlandet og fire meget store øyer. 10 land har kystlinje mot havet. Noen titalls øyer er okkupert av militærstyrker fra fem land, og i sommer var det skyting mot fiskefartøyer. Det er også risiko for militær opptrapping, og et av de tre landene som er mest involvert har nå innledet et marine-samarbeid med USA. Det dreier seg om olje og gass, området er viktig for skipsfarten (ca.300 skip går daglig gjennom området), det er mer enn tre ganger så stor tanktrafikk som gjennom Suezkanalen. Hva heter arkipelet?

20. De fleste bygningene i denne hovedstaden ble bygget etter en krigsslutt på 50-tallet. Et hotell med tresifret antall etasjer har i 20 år stått uferdig, men det er nå bestemt at det skal fullføres til 100-års jubileet for Den store leder i 2012. Her ligger et av verdens aller største stadioner.

21. Erik Solheim reiser mye til fattige land, men denne byen som han besøkte i embets medfør i høst, ligger ikke i et slikt land. Her er en av verdens største havner, og her vant vertslandet en seier i et mesterskap der Ronaldo var den suverent beste målscorer.

22. Norske menn i 40-60årsalderen er overrepresentert på flyene til landet der kystbyen med norsk sjømannsprest ligger, og som både de og vi skal frem til. I landet har det vært ganske vått i høst. Rødt og gult sloss i 2010.

23. I januar i år var en norsk politiker på besøk i en republikk som har norsk ambassade. Han inviterte til samarbeid i energisektoren. Vi skal til hovedstaden i republikken, den er også navn på en av statene. Her ligger verdens eneste offentlige sykehus for jaktfalker. Den svært vakre moskéen i byen er over 20.000 kvm, og mer enn 40.000 kan be samtidig. Norske turister besøker helst en av de andre statene i republikken, dit det går direktefly fra Oslo.

24. Presidenten i dette landet holder seg med flere koner, det er uvisst hvor mange av dem som var med da han besøkte Norge i høst. Toll og mengde på import av kjøtt fra to naboland har vært diskutert i høst

25. I juni var en av verdens mest kjente damer (47) på besøk i denne hovedstaden. Den forrige hovedstaden lå utenfor landets grenser. Byen er et sentrum for handel med edelstener. Ca. 4 mil fra byen bodde en stund en av verdens aller mest kjente misjonærer, kjent for et møte. Han hadde samme navn som en hockey-trener som i høst skiftet klubb i den norske toppserien.

26. Medlemmer av kongefamilien har i år besøkt denne byen, der det er et tidligere militært anlegg som står på UNESCOs verdensarvliste. Byen var et av sentraene for en omfattende handelsvirksomhet som forlengst er avskaffet. Oljesektoren i landet der byen ligger har stor nytte av noe norskutviklet som har navn etter en jærbu som dro i vesterled for over 1000 år siden. Fra landet kommer en som har vært årets spiller i Eliteserien.


27.Tenker Hans Olav Lahlum på denne hovedstaden, tenker han nok på en historisk person. Vi eldre ser trolig helst for oss et sexsymbol. Her bor en med samme tittel som den historiske personen, som i høst ble hyllet av verden utenfor mens det i selve landet akkurat da var uenighet om det som var gjort i en komite der ikke alle slipper inn som gjerne vil.

28. Nærmere en million mennesker ble drept i en borgerkrig i et land på 90-tallet. En internasjonal domstol for forbrytelser i denne sammenheng er etablert i denne byen, som ligger i et annet land, et som i høst fremme var i en sak om bistandsmidler. En norsk fredsarkitekt høyt på strå i FN-systemet, er født i byen.

29. En revolusjon i dette landet i fikk navn etter nasjonalblomsten. De første frie valg skjedde i oktober. Fjell her har samme navn som - og finnes i - en svært utbredt bok. Han som formulerte mottoet om det sentrale perifere og fasthet, frihet og kjærlighet, studerte i landet.

30. Til dette området som er nesten 100 mil langt og 50 mil bredt, ble det i høst sendt et norsk fly med erfaring fra jakt på tyvfiskere, for å jakte på farligere folk. Området har navn etter en havneby i et av de tre landene som grenser til området, og denne byens navn er også forfatterpsevdonym for en kvinne fra et av de andre to landene. Hun kom til Norge som analfabet, og er blitt kjent for konstruktiv kritikk både av norsk innvandringspraksis og norske innvandrermiljøer. Hva heter området?


31. Mange norske turister besøker denne byen som ligger på en klippe og er landets viktigste turistby for nordmenn, det går direktefly fra Norge. Her scoret Mos da et norsk landslag i høst spilte uavgjort her. I landet der byen ligger, var det et jordskjelv i høst der nærmere 300.000 fikk hjemmene ødelagt.

32. Midt i desember sang vi om henne som bodde i denne byen. Og det var her han bodde, han som tok seg et bad og løp naken ut fordi han hadde funnet en lov som alle skoleelever har lært senere.

33. I et land der økonomien er vaklende, ligger en by der to sentrale helgener ble født. Begge to grunnla en orden. Han skrev en kjent bønn og en sang om et himmellegeme. Hun har samme navn som en som svarer på vanskelige spørsmål.

34. Fra denne hovedstaden kan man nå alle grenseoverganger på under to timer med bil. Her er noe som i vår mistet en rekord til Norge. I oktober vant et norsk håndballag storseier i en mesterserie over et lag herfra med et både litterært- og sykdomsassosierende navn.

3.etappe
35. Nord for den byen vi skal frem til, har norske fagfolk spilt en viktig rolle under arbeid med å kartlegge et gammelt kulturlandskap. I byen ble det født et geni som postulerte en absolutt fartsgrense som noen forskere i år tror de har motbevist. En stor by i nærheten har hovedkvarteret for det kanskje mest prestisjefylte bilmerket, i en annen stor nabo ble et viktig teologisk dokument utformet.

36. I november var mange stats- og finansfolk samlet i denne byene. De ble enige om tiltak som skal bedre skatteinngangen, men de var nok mest opptatt av enda viktigere spørsmål som de ikke fant noen løsning på. Her er det en stor kulturbegivenhet hvert år i mai, og der er palme ettertraktet. Byen ligger ved et hav som er forbundet med to fargehav, og den ligger i et område som deles av tre land.

37. Denne byen har et viktig næringsprodukt – en hardfør plante som hjelper mot vektproblemer og hjerte- og karsykdommer – i navnet sitt. En film med byens navn hadde norgespremiere i høst, den handler om en gutt fra en annen verdensdel som kommer til byen og blir tatt vare på av en som jobber på gata. Filmen er laget av en finne som har en bror som også er en kjent filmmann. Her var det norsk sjømannskirke i 120 år.

38. En av de to store flyplassene i denne byen er oppkalt etter en meget kjent offiser, politiker og statsmann. Byen har samme navn som fornavnet til en kjendis med en oldefar som ble hotellkonge. Tippoldefaren utvandret fra Norge.

39. Her var det et stort arrangement i mai fordi Lena hadde gjort det så bra i Norge. En kunstskole her var viktig for utviklingen av norsk malerkunst, en som ble sterkt inspirert av miljøet laget et berømt maleri om en kristen lekmannsbevegelse. Her ble han født som diktet om skipperen som forliste fordi han så for mye på den vakre jomfruen ved den samme elven som byen ligger ved.

40.Han som ender på bakken møtte i høst motbakken i denne byen, men det har endret seg litt nå (5/12). Et kirkebygg som det tok over 600 år å fullføre, står nå på UNESCOs verdensarvliste. Han som ble regjeringssjef 73 år gammel, ble født her. Det ble også han med det berømte musikkstykket i en sjanger bygget på rytmen til en som har en spesiell båt i en spesiell europeisk by.

41.Han som skrev en rekke bøker for ungdom om to gutter som løste vanskelige saker, og fire bøker om en ikke spesielt sosial person, bor i denne byen. En trønder har i høst ikke fått den spilletiden han ønsket. Her ligger en internasjonal domstol som behandler våte saker.

42. Denne byen ligger på østsiden av en «kryssord-elv» og er nest størst i et fattig landet. Den er også hovedstad i et område som markerer seg som selvstendig stat, men som ikke godkjennes av noe annet land.

43. Tidlig i år døde en norsk idrettsmann som har spilt flest ganger på landslaget i idretten sin, men en ålesunder kan komme til å slå rekorden. Han representerte en klubb i byen vi skal frem til. En som i år fikk æreslønn, fikk her en plass oppkalt etter seg.

44. I år ble det arrangert VM på en spesiell type ski på dette stedet. En høytstående embetsmann som i år er blitt omdiskutert fordi han gjorde ting utenlands som er forbudt i Norge, er født her. To spillefilmer, en norsk/fransk og en amerikansk, er laget rundt et strategisk viktig produkt og en hendelse nær stedet.

45. I høst er det kommet en biografi om halvparten av en samlerduo. Han det gjelder arbeidet i denne kommunen, som ligger et par timers biltur fra Oslo. Her er et tre som er vernet, det har et navn knyttet til et av hans dikt. Her går det stundom tog. Et tettsted og en innsjø har samme navn.

46. Et lite bygg her fikk i høst en stor internasjonal pris som verdens beste i sitt slag. Herfra ser man rett inn i et område der det finnes noe med et navn som også bæres av et firma som har en stor del av æren for prisen. Stedet er høyest i en sammenheng og lavest i en annen, og det ligger i en kommune med et navn som er kjent både fra 1814 og som merkevare for ovner og undertøy.

47.En stasjon og et felt ligger begge utenfor Norges fastland. I det ene tilfellet går man i dybden i forhold til havoverflaten, i det andre befinner man seg ca. 1300 m.o.h. Navnet kan knyttes til innhold i verker av både Th. Kittelsen, Henrik Ibsen, Tove Jansson og J.R. R. Tolkien. Hva er navnet?

De to første spørsmålene er fra BT, men bør kunne løses av de som er utenfor dette nedslagsfeltet

Lokale spørsmål Bergens Tidende:
43. Bjørnstjerne Bjørnson hadde sikkert likt det spennende ordførervalget i denne kommunen. Innbyggerne er på norgestoppen i sosiale medier. En kvart århundrelang miljøstrid ble avsluttet i år. To steinkirker er er eldre enn 750 år. Et sted i kommunen har samme navn som et slott i et naboland.

44. Han som sa snart sa ifra på en måte som ennå huskes i idrettskretser, solgte seg i år ut av kjeden der han var en av gründerne. Han kommer fra denne kommunen. Ved kommunevalget kom utbrytere inn i kommunestyret. En avis i kommunen skiftet eier i år. En av dem som er født her og har lengst fartstid på Stortinget, representerer et nabofylke der han også har vært ordfører i en by.


Lokale spørsmål Fædrelandsvennen:
1. En kjent eiendom i et område ble gitt som gave, og etterkommerne vil nå dele den i fire. Her er en kai som har fått et personnavn, og her er en gammel og spesiell gravplass for en bestemt gruppe. Kommunen som området ligger i, grenser mot to byer. Fra kommunen kommer en idrettsutøver som innehar en 38 år gammel norgesrekord.

2. I høst var det en herfra som ikke hadde jaktlykke. En som vil bruke nevene for å komme til London neste år, kommer fra denne kommunen, og en som mange husker som muntlig postmann er født her.

41. Et frokostbesøk i denne kommunen i år ble vanskeliggjort da et helikopter måtte nødlande. Kommunen lurer på om det hadde vært bedre å tilhøre et annet fylke. Herfra kommer både han med ligningen og hun som satt 16 år på stortinget. En som er blitt svært kjent for sine spesielle evner, har samme navn som kommunen.

42. I denne kommunen ble nylig et svært plagsomt insekt oppdaget for første gang så langt sør. En bom har skapt diskusjon. En herfra ble i november frikjent i en sak som skapte stor oppmerksomhet .

43. For 100 år siden vakte det internasjonal oppmerksomhet da et mineral fra denne kommunen ble presentert. Her har man snudd en negativ befolkningsutvikling, utenlandske innflyttere trives og etablerer virksomhet. Ordføreren har samme etternavn som en sørlandsk landslagsspiller


Lokale spørsmål Adresseavisen:
1. Noen herfra har i år vært involvert i en operasjon som ikke har hatt full oppslutning i Norge. En konklusjon vakte begeistring. Her forberedes en 500-årsmarkering for angrep på en spesiell handel. I januar skal det være en nasjonal kunstnerisk kvalifisering her.

2. Et femsifret antall fugler på vei til nordligere egne, mellomlander i denne bygda og har skapt konflikt. Fylkesmannen har nå lagt frem en plan for å redusere uroen. Fuglene har gitt navn til en festival. En fjøsløsning her er enestående. En forfatter kjent for sine skildringer fra arbeidslivet, er født her.

42. I denne tidligere trøndelagskommunen, med et norrønt navn, har det vært en kirkelig kommunikasjonsstrid i høst. Det tidligere kommunesenteret heter det nesten samme som trønderen som var den første som advarte mot finsk juks, senest avslørt i november.

43. En professor som kommer fra denne kommunen og behersker syv utenlandske språk, fikk en viktig direktørstilling i år. En annen professor herfra døde i en annen verdensdel. Mange hytter her ble etter hvert tatt i bruk som bolighus. En kafé er kjent fra fjernsynet, og her er en stor innendørshall.


Lokale spørsmål Stavanger Aftenblad:
1 . Ordførervalget i denne kommunen ga et for mange overraskende resultat, ordføreren har tidligere tilhørt et annet parti. En bonde brente en landbruksmaskin i protest. Et årlig arrangement bygger på bær.

2.Han som umiddelbart sa ifra på en måte som ennå huskes i idrettskretser, solgte seg i år ut av kjeden der han var en av gründerne. Han kommer fra denne kommunen. Ved kommunevalget kom utbrytere inn i kommunestyret. En av dem som er født her og har svært lang fartstid på Stortinget, representerer et nabofylke der han også har vært ordfører i en by.(dette er ikke nødvendigvis fra Rogaland)

Den som mange trodde ville bli ordfører i denne kommunen, ble det ikke likevel. En annen kommune i Rogaland sponser et sikringstiltak i kommunen. Verdifulle malerier i en nedlagt institusjon ble reddet fra sanering. En statsråd besøkte kommunen etter en tragisk hendelse.

I år var det en selvlaget musikal som ble fremført på dette stedet. En herfra kom ikke til duket NM-bord, hun dekket det selv. To av 1.kandidatene i kommunestyret har samme etternavn som stedet

Noe som er midlertidig stengt (og har vært det lenge) har en ende på dette stedet. Her kan det bli store trafikale endringer. En utenlandsk sjåfør plottet inn feil sted, trodde han skulle hit og kjørte seg fast. En herfra kjører fortere enn de fleste




Blogglisten

fredag 23. desember 2011

"Ver ikje vonde - ver gille"

Budskapet lyste mot meg med store krittbokstaver på et leskur i Sandnes, der jeg for et par tiår siden ventet på bussen til Stavanger: ”Ver ikje vonde – ver jille!” (For den som ikke forstår seg helt på det rogalandske: ”Vær ikke ond – vær god!” Tanken gikk til Elie Wiesel, som stadig har fremholdt at det ondes motkrefter må få sjansen til seier: ”Jeg tror på Gud – på tross av Gud. Jeg tror på menneskene – på tross av menneskene. Jeg tror på fremtiden – på tross av fortiden”.

Det er å strekke våpen for det onde dersom vi tror på kaos, på uorden, på katastrofen som selve meningen med det som skjer med oss og rundt oss. Verken i resignasjon eller from verdensflukt må vi unndra oss ansvaret for livet videre, for slekter som kommer.

For noen år siden var jeg i Betlehem julaften. Det jordiske utgangspunkt for Guds kjærlighets dyp. Det jeg husker er ikke den store tv-overførte festgudstjenesten fra Fødselskirken. Ikke de mange sangkorene som sang så klokkerent fra torget. Ikke de mange feststemte menneskene som bølget rundt i trange gater med israelske soldater i skarpladd årvåkenhet på hustakene.

Det som sitter igjen er en enkel, meget enkel gudstjeneste ute på Betlehemsmarkene i overgangen mellom dagslys og nattemørke. Noen hundre mennesker rundt en liten grotte der hyrdene en gang holdt nattevakt over sin hjord. Et rustent høyttaleranlegg, et guttekor fra KFUM i Øst-.Jerusalem som ikke traff alle toner helt fullkomment.

Ingen søtladen julestemning. Frem steg bildet av verdens frelser som et ubehjelpelig barn i en møkkete stall, født utenfor ekteskap, med noen fattige gjetere som eneste fremmøtte. Hele hans liv fra stallen til korset preget av det samme: Guds storhet
kommer til syne i svakhet.

Like etter Jesu fødsel kom drapsmennene. Rachels klage i Rama over sitt drepte guttebarn i over to tusen år lydt like sikkert som Evangeliets ord.
Og Rachel gråter fremdeles – i Afghanistan, i Palestina, i Syria, i Irak, i Nord-Korea.

Vi opplever avstand mellom religioner, mellom rike nord og fattige sør, mellom Hamas og Israel. Disse avstandene er likevel ikke mer dramatiske enn den avstand som Bibelen forteller om mellom Gud og mennesker, og som Gud bygde bro over ved å bli menneske. Og da blir det glede, slik engelen på Betlehemsmarkene ble omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriste Gud så høyt at verdens mennesker ble omsluttet med godhet.

Vi møter en Josef, som står som en representant for alle trofaste tjenere, kanskje særlig de som ofte opplever å havne litt i bakgrunnen. Og vi møter Maria, historiens sterkeste kvinne - en ugift tenåring som ble gravid

Vi må hver dag møte Kristus i våre medmennesker.
Nils Ferlin har skrevet noen frysende verselinjer om livet:
”Nu är det inte långt mellom människornas hus, men langt mellan hjärta og hjärta”.

Vi bør nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt. Sammen må vi lete etter de verdier som hører Guds rike til. Da vil vi gjenkjenne hos hverandre synlige tegn på den kjærlighet som gir uten å kreve.

”Ver ikje vonde – ver jille!” Gledelig jul!


Blogglisten

tirsdag 20. desember 2011

Personkultusen vil svekkes sterkt

Mausoleet ble bygget året etter Kim Il-Sungs død, i 1995. Mens 3 millioner døde av sult, begynte man et arbeid der sluttsummen ble 9 milliarder dollar (foto:tbb)

Kim Jong-il er død. Nord-Korea sørger oppriktig.Men han vil ikke få det samme storslåtte mausoleum som sin far, Kim Il-sung, som er Nord-Koreas Evige President. Kim Il-sung var "bare" statsleder. Etterkommere har ofte en tendens til å bygge større enn sitt opphav. I Brunei har jeg f.eks. sett hvordan de tre siste sultanene har bygget hver sin moské, alle større og vakrere enn forgjengernes. Men ikke slik i Nord-Korea.

Mausolet er større enn noe annet diktatormausoleum jeg har sett, Moskva og Hanoi har ingen sjanse mot denne grå kolossen i marmor og granitt. Ingen vinduer, bare et stort bilde av Den Store Leder, Den store sol, Asias lysende fyrtårn - for å nevne noen av hans offisielle titler.

Du skal være pent påkledd når du besøker mausoleet. Skjorte og slips for menn, kjole for kvinner, mer enn antydet guiden. Utlendinger har bare adgang søndag og torsdag, på guidet tur. Her er et eget stoppested for trikk/tog, og stadig nye grupper, skoleelever og eldre dukker opp. Kledd i uniformer og fargerike klær, trolig i nærheten av det vi kaller bunad.

Folk i nærområdet kommer gjerne flere ganger hver år.
Det blir raskt lange køer. Hver dag, sier guiden.
Det minner om muslimer på vei til Mekka.

Ikke fotografering, ikke røyking, ingen snakking inne i bygningen. Mobiltelefonen må legges vekk før man får komme inn i Nord-Korea (du får den igjen ved passkontrollen på vei ut), så det er ingen fare for at roen skal forstyrres av vestlige poptoner.

Entréen inne i bygget er velordnet. Gjennom marmorkorridorer på rullebånd, med en samlet strekning er lenger enn til og med på flyplassen i Frankfurt. Som utlendinger får vi prioritet i køen. Går gjennom en slags vindtunnel som blåser vekk eventuelt støv vi måtte ha brakt med oss.

Så dempes langsomt belysningen, og vi hører bakgrunnsmusikk som ligne umiskjennelig på soft 50-tallsmusikk i amerikanske romantiske filmer. Et rom med en stor marmorstatue av Kim, bare opplyst av rosa lamper.

Vi må stoppe ved en linje for å kontemplere, før vi slippes videre utstyrt med en engelskspråklig MP3-spiller. En patosfylt stemme er omtrent som en langsom utgave av den gamle filmavis-kommentatoren, og vi får en rask gjennomgang av Den Udødelige Leders liv og levnet. Opplevelsen slår definitivt alle sterke omtaler av både Jesus Kristus og Gud.
Dette er ateistisk religion i nordkoreansk tapning.

Vaktene blir flere og flere ettersom vi nærmer oss rommet. Og der er han, Kim Il-Sung. «Han ligger i dyp søvn», sier kommentatoren, for i Nord-Korea er han offisielt ikke død. Den Evige President. Midt i rommet ligger hans balsamerte kropp på en krystallseng, godt synlig gjennom glass, helt dekket av de koreanske arbeideres flagg. Han ser bedre ut enn Ho Chi Minh, som visstnok sendes en gang årlig til Moskva for oppussing.

Vi slippes inn i grupper på fire. Vi må bukke tre ganger foran ham, vi går rundt og bukker tre ganger på hver side, men ingen bukking på hodesiden. Mange gråter åpenlyst.

Videre gjennom rom med medaljer, gaver og æresbevisninger, og så ut på den store plassen foran museet. Her kan vi fotografere.

En av de mange, mange plakatene i Nord-Korea (foto:tbb)

Kultusen rundt Kim Il-Sung må sees for å kunne forståes. De store patriotiske plakatene, og da mener jeg virkelig store, med bilder av ham sammen med barn, med arbeidere, i landbruket. De utallige små bildene. De digre statuene En dyrking av «Menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter" av den kalde krigens suverent lengstsittende kommunistiske statsleder. Landets ledende forfatter, filosof, historiker, designer, litteraturkritiker, arkitekt, general, bonde og bordtennistrener.

Fra en av undergrunnstasjonene, der alle veggene er dekket av bilder av Kim Il-sung i ulike sammenhenger foto: tbb)

Verden vil neppe mer oppleve en slik personkultus. I dynastier bli vanligvis de neste leddene svakere, og diktatorens barnebarn Kim Jong-un blir forhåpentlig den siste i Kim-rekken. De fleste av oss foretrekkeer potetgullets Kim.
Marmorstatue ved inngangen til det store kunstmuseet i Pyongyang (foto:tbb)

Blogglisten

fredag 16. desember 2011

Fire lys - når jord og himmel møtes

Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.
(Eyvuind Skeie

I min barndom tilbrakte jeg mange sommerferieuker ute på Reve, Jærens rev. Der møtes Norges største lavlandsslette med havet. Der ute kan man ane slitets og steinens og torvmyrenes forblåste uendelighet under Norges største og mest skiftende himmel. Der er det runde linjer og vid synsrand. Øyet kan vandre og aldri møte noe som stenger, stadig lys.

«Det er annerledes her», sier Sigbjørn Obstfelder.
«Det er som der ute fra de vide synsrender kommer nye håp, en ser sitt liv i nye lys, en forstår meget en ikke har forstått før»

Og visst har han rett, ute på Jærens ytterste rev er verden - og er himmelen. Her møter vi det uendelige – også i oss selv.

Der Jesus er, møtes jord og himmel. Der gudstjenesten er, møtes Gud og mennesket. For noen år siden hadde jeg tre annerledes gudstjenesteopplever i løpet av seks uker. Den første i Moskva, Kristi Frelserkirken, oppført i betong og hvit marmor og med 100 kilo bladgull i kuplene ti,l en samlet pris av to milliarder kroner. Den enorme 15 etasjer høye kirken står som et symbol på den russisk-ortodokse kirkes endelige seier over kommunismen. Den står der den opprinnelige frelserkirke ble bygget i takknemlighet til Gud over russernes seier over Napolon i 1812. I 1931 bestemte Stalin at kirken skulle sprenges i luften for å skape plass til et 315 meter høyt Sovjet-palass med en 100 meter høy Lenin-statue på toppen, verdens høyeste byggverk. Men da kirken var jevnet med jorden, oppdaget man at elvebredden ikke kunne bære den planlagte kjempebygning. Gudfryktige russere så det den gang som Guds hevn over Stalins babeltårn. Nå er en ny kirke på plass, med praktfulle ikoner som dekker alle vegger, og stående og tilbedende russere i en messe som er nokså annerledes enn vår norske samling søndag formiddag.

Neste søndag var jeg i et stort kjellerlokale i Quito i Ecuador. Det så ut som et lagerrom, den evangelikale menigheten hadde flyttet ut av kirken sin fordi den var blitt så altfor liten. Nå hadde man tre gudstjenester hver søndag, 7-800 mennesker hver gang. En aktivt medvirkende menighet, frisk sang ikke nettopp preget av gregorianske rytmer, friske rytmeinstrumenter – totalt annerledes enn i Moskva.

Og endelig til den tredje gudstjenesten, i Bergen, i Mariakirken, som var overtatt av Kirkens Bymisjon. Evangeliet ble der forkynt annerledes, med tekster og musikk og endog en liten tangosekvens, som i den sammenhengen det sto ikke virket fremmed men tvert imot fortalte meg at alle grunnleggende kunstneriske ytringsformer i prinsippet burde ha plass innen kirkens rom.

I et litt større perspektiv tror jeg det er viktig å stimulere til å synliggjøre at kristendommen fremdeles er et levende og skapende element i vår tids kunst og kultur. Til å se at skillet ikke uten videre går mellom kirke og bedehus på den ene siden og på den annen side det såkalte verdslige liv. Skillet er snarere vertikalt, mellom kjød, altså det gudfiendtlige vesen, og ånd i det enkelte menneske.

Vi trenger en Gud i verden, en Menneskesønn som kan rykke oss opp, minne oss på håpet som ligger i det å ha en overordnet regnskapsplikt og frelse oss fra oss selv.

For kjærlighet er ikke å finne seg selv, men å rykkes ut av oss selv så vi kan finne hverandre.

Neste lørdag møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.




Blogglisten

torsdag 15. desember 2011

Nødvendig avissamarbeid

«Vi gir ikke ut avis for å tjene penger, men vi må tjene penger for å kunne gi ut en god avis». Dette mottoet for virksomheten ble jeg møtt med da jeg begynte som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad i 1983. Og slik fungerte mange norske aviser.
Det er lenge siden.
I en ideell medieverden burde det stadig være slik.

De siste 10-15 årene har det skjedd nesten dramatiske og fundamentale endringer i det norske mediemarkedet. I publiseringsteknologi, brukeradferd og annonsering . Aviser er blitt mediehus, mediehusene er blitt kjeder. Konsentrasjon, rasjonalisering, samarbeid og felles løsninger har vært papiravisens svar på utfordringene.

Situasjonen anno 2011 vil ikke fryses, vi ser utviklingen, men vi bare gjette om hvor den vil føre oss hen. Avisopplagene går nedover, og andelen av reklame på nett er økende, men enn så lenge finansieres nesten alle mediehusenes nettsatsninger av papiravisene. I en situasjon der publikum er blitt vant til å hente nyheter gratis på nettet - noe som ikke har styrket papiravisene - er det ikke lett å finne inntektsgivende betalingsordninger.

A-pressen (tidligere Norsk Arbeiderpresse) kjøper nå en annen av de tre store, Edda Media, fra britiske Mecom for 1,725 milliarder kroner.
Eierskifte og aviskonsentrasjon - fører det til at avisene på en enda bedre måte kan fungere som lim og lupe i lokalsamfunnene?
Blir det en bedre økonomihåndtering, slik at det blir enda bedre arbeidsrom for den journalistikken som avslører maktmisbruk, korrupsjon, juks, skjulte agendaer, manglende offentlighet og alle de andre forhold som det er viktig å avdekke og rette på?
Vil et konsern bygget på det beste fra hver av dagens to organisasjoner, kunne gi større utviklings- og innovasjonskraft?
Vil det tresifrede antall millionene som kan spares administrativt/økonomisk brukes til å styrke og videreutvikle de redaksjonelle miljøene?

Jeg håper at svarene blir Ja, Ja, Ja og Ja - med den tilføyelse at når man har kompenserer for annonsetap er det dessverre neppe mye igjen av gevinstene.

Medietilsynet har i et brev til A-pressen varslet at de vurderer å forby oppkjøp. Så lenge man både har et slikt tilsyn og en lov, er reaksjonen forståelig. Det annonserte oppkjøpet kolliderer med nåværende eierskapslov,der det fastslås at man ikke kan eie mer enn 60 pst av opplaget i en region. A-pressen blir helt dominerende på begge sider av Oslofjorden. I Østviken gi A-pressen ca. 93 st av opplaget,i Vestviken er tallet ca. 83 pst A-pressen må selge ut aviser med 100.000 i opplag for å være innenfor lovens rammer.
Salget bryter også med kravet om at et selskap som kontrollerer mer enn 10 pst av det totale avisopplag ikke kan fusjonere med et annet selskap som også eier mer enn 10 pst av det samlede avisopplag.

Mange aviser er blitt mediehus med ulike publiseringsplattformer. Teknisk utvikling krever på en helt annen måte enn tidligere store ressurser og fellesløsninger. I dagens medieøkonomiske situasjon ser jeg ikke noe annet alternativ for å sikre både lokalavisenes demokratiske funksjon enn maksimalt teknisk-økonomisk samarbeid.Det kan bare skje i store enheter. Men da blir det desto viktigere at redaksjonell frihet og regional selvstendighet nedfelles i den publisistiske plattformen - og at dette blir mer enn fagre ord når konsernstyrene har det tyngste ord ved ansettelse av ansvarlig redaktør. Det vil også være svært uheldig hvis det ikke er en med stor faglig innsikt som velges til redaksjonell sjef

Ideologiske særtrekk er i de siste 40 årene langt på vei visket ut, avisene er ikke lenger propagandaorgan for ett partipolitisk syn. Ulike synspunkter får god plass.

Nyhetskonkurranse virker også skjerpende. For Stavanger Aftenblad er det en utfordring at Rogalands Avis konkurrerer godt på Stavanger-nyheter. Bergensavisen stimulerer Bergens Tidende. Men begge de relativt små avisene kjemper en heroisk overlevelseskamp der sjansene synker for hvert år. Det er gode grunner til å ønske dem lykke til, men selv en statsstøtte på omlag 1300 kroner pr. abonnent synes ikke å være nok.

Avismangfoldet er blitt mindre Haugesund, Drammen, Kristiansand, Trondheim, Larvik, Kristiansund, Molde og Ålesund er eksempler på byer som i de siste 20-30 årene av forrige århundre mistet en stemme. I Bodø og Lillehammer har vi fått sammenslåinger. Har alt dette ført til at nr.1-avisen har fått større redaksjonelle ressurser og blitt enda nyttigere, eller betyr det bare bedre pusterom?

Det aktuelle oppkjøpet innebærer at de to avisene i Fredrikstad og i Skien vil ha samme eier. Varden (Edda) og Telemarkavisa (A-pressen) har brukt endel penger på innbyrdes konkurranse, og ingen av dem har særlig store overskudd. A-pressen sier at den satser på å beholde begge fortsette? På ikke altfor lang sikt må det ubehagelige spørsmålet stilles: Er det bedre for lokalsamfunnet med én avis som har økonomiske muskler til å være en sterk redaksjonell kraft? De to tilsynene vil nok svare nei, men realitene kan komme til å tvinge frem andre løsninger.

I norsk medieverden er det et stort problem at det er så få langsiktige eiere. Egentlig er det bare Schibsted (Tinius-stiftelsen) og LO som stiller i den klassen, Telenor er jeg langt mer usikker på. LO har så langt jeg kjenner til aldri blandet seg inn i den redaksjonelle driften, og Schibsted har vært en stabil eier.

I tillegg til de inntil nå "tre store" kjedene, har vi Trondheims-baserte Polaris Media, med Adresseavisen som nav. Den henter neppe noen synergieffekt av betydning fra dagens konstruksjon, og eiersituasjonen er høyst uavklar. Rent journalistisk er det en fryd å se hvordan Adresseavisen gjennom sine reportasjer nærmest tukter konsernets administrative ledelse, men for Polaris er det en dårlig situasjon. Det hadde det vært konstruktivt med en sterk Trondheims-basert aktør, særlig dersom Edda faller ut, men i dag virker en slik løsning lite sannsynlig. Dessverre.

Hvordan gjøre de mellomstore lokalavisene så robuste at de kan stå imot et økende økonomisk trykk? Jeg har måttet slåss med mine tradisjonelle ryggmargsreflekser, med holdninger opparbeidet i en helt annen situasjon. Og jeg har tvilt meg frem til at dersom lokaldemokratiet skal fungere og helst styrkes, er det nødvendig med robuste aviskonstruksjoner som tar ut alt som er mulig i trykkerisamarbeid og administrative funksjoner for å bevare sterke redaksjonelle miljøer.

LO skal ha ros for at de har sett dette, selv om de forståelig og isolert nok har møtt kritikk fra de medlemmer som blir berørt. LO har sett realitetene i øynene, i motsetning til sine kolleger i Sverige og Danmark. .

Følelser, nostalgi og realiteter slåss i dette spørsmålet. Om jeg har (blitt tvunget til av realitetene, slik jeg oppfatter dem) å endre på noen synspunkter fra forrige århundres mye, mye enklere rammebetingelser, holder jeg likevel fast på en grunnholdning: Det viktigste er ikke hvem som eier, men hvordan.

I dagens medie-Norge tror jeg derfor at kjøpet at Edda er fornuftig for samfunnet, fordi avisene i alle fall inntil nå har en helt annen funksjon enn nettet i meningsbrytning og kvalitetsjournalistikk. Erfaringene med Mecom burde ikke friste til å få mer utenlandsk medieeierskap i Norge.

Eierskapslovgivningen er 15 år, og departementet har nå satt i gang arbeid med tanke på en ny lov i 2013. Dette bør fortsette, samtidig som spørsmålet om man egentlig trenger en eierskapslov når vi har Konkurransetilsynet, må drøftes inngående.

Jeg ser og skjønner alle reelle reaksjoner på inntrykket av at «noen har snakket sammen» og at det finnes bekvemmelige snarveier for slektninger. Men den beleilige tid er ikke alltid der når man trenger den. Forhåpentlig er det ikke slik at "du aldri bliver gift, om det i dag ei skjer", så det kan være klokt å vente på et - forhåpentlig raskt - lovarbeid. Der er det etter min oppfatning ikke prosenter som er viktigst, men å skape rammebetingelser slik at at avisenes tyngde i det nasjonale annonsemarkedet styrkes, at de gir grunnlag for sterke mediebedrifter som kan spiller den viktige rollen på den offentlighets- og samfunnscenen som norsk demokrati trenger.

I dag er tror jeg avis-Norge er fanget i av slags Catch22-situasjon, der bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer er et produkt av en fornuftig tankeprosess.

***

Her følger noen av reaksjonene i forbindelse med A-pressens kjøp av Edda Medier:

LOs store eierandel i A-pressen (48,6 pst) er i ferd med å gjøre LO-leder Roar Flåthen til Norges svar på Robert Murdoch.
Yngve Brox, H-leder i Trondheim

Roar Flåthen blir Norges Berlusconi.
Finansavisen

Vi mener sammenslåing mellom A-pressen og Edda Media vil sikre lokalavisenes utvikling og posisjon ytterligere. Dette vil også styrke den demokratiske debatten i vårt samfunn. Som eier i A-pressen har vi også vært en garantist for at gode publisistiske verdier blir videreført.
Roar Flåthen, LO-leder

Det vil styrke mediehusene i Edda å bli en del av en større norsk enhet. Ved å selge Edda Media har Mecom bidratt til en utvikling vi tror vil trygge Eddas aviser og nettsteder i et langsiktig perspektiv.
Karl Gunnar Opdahl, konsernsjef Edda

Ytringsfrihet, redaksjonell uavhengighet og kulturelt mangfold er grunnverdier som har preget begge konsernene så langt, og de vil vi selvsagt videreføre. Bare på den måten kan vi ivareta publikums forventninger til en fri og kritisk presse, og bare på den måten kan vi fylle vår rolle og utføre vårt viktige samfunnsoppdrag, Vi har ikke kjøpt Eddas mediehus for å endre dem politisk.
Thor Gjermund Eriksen, sjef A-pressen

Det kan ikke være sånn at LO gjennom sin innflytelse i regjeringsapparatet kan få til særordninger, mens andre må underkaste seg en begrenset lovgivning.
Olemic Thommesen, stortingsrepr. H

Noe vil nok skje når LO- og Ap-pampene tar plass i styrerommene.
Harry B.A. Strand, Adresseavisen

Det store spørsmålet er om fagbevegelsen og et politisk miljø skal få dominere holdningene i norske lokalaviser. Det er ikke redaktøren og dennes personlige integritet det er tvil om – tvert imot står norske redaktører fjellstøtt. Spørsmålet er hvem som velger ut og ansetter denne personen.
Jon Kristiansen adm. dir. i Gudbrandsdølen Dagningen

Tanken om et duopol i det norske mediemarkedet skremmer meg. Vi må ha regler som gjør at det blir plass til mer enn to store aktører. At det er A-pressen som er aktør, gjør det lettere for Ap å argumentere internt for en lemping av reglene.
Yngve Brox, H, Trondheim

Hva som er særskilt påfallende, ikke minst sett med Schibsted-øyne, er hvordan en foreldet lov ble håndhevet strengt så lenge det gjaldt å holde ekspansjon fra Schibsted i sjakk, mens arbeidet for å lempe på loven nå synes skreddersydd for A-pressen når det er den som overskrider eierskapsreglene.
Ulf Andenæs, Aftenposten


Det var eierne av Edda, britiske Mecom, som ville selge Edda nå. For oss hadde det vært veldig fint om det ikke skjedde akkurat nå, men det er det altså selgeren som bestemmer tidspunktet for.
Thor Gjermund Eriksen, sjef for A-pressen

Den fremtidige loven må være en garanti for at man ikke har færre nasjonale storeiere enn tre.
Norsk Journalistlag

Eiere kommer og går, men Fredriksstad Blad består.
Erling Omvik, redaktør

Noen har fått det for seg at dagens eierskapslov er «gammeldags» fordi den ikke inkluderer de digitale mediene. Mye tyder på at dette er stråmannsargumentasjon. Klassekampen

Hva i alle dager skal LO med 36 delvis lett høyrevridde Edda-aviser i A-pressen, sosialdemokratisere dem? Nei da, ideologiene er lagt på hylla i mediene verden.
Magne Lerø, Vårt Land

A-pressen er en profesjonell medieeier som har som fundament at det er den lokale redaktøreren som bestemmer den redaksjonelle linjen.
Thor Gjermund Eriksen

Det blir mer på bunnlinja, men mediemangfoldet er en saga blott.
Ulf Morten Davidsen, NRK Østfold

Så lenge LO er hovedaksjonær i A-pressen og LO har sine tette bånd til Arbeiderpartiet, får vi nok til neste år en ny lov som gjør oppkjøpet lovlig. Det er slik det ordner seg i Norge.
Trygve Hegnar

Da A-pressen skulle ha ny sjef, reiste statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre hjem til daværende styreformann, Knut Brundtland, for å få på plass sin kandidat. Det var Jan Erik Larsen, daværende redaktør i Tidens Krav i Kristiansund. Han står Stoltenberg nær og har vært hans statssekretær.
Harry B.A. Strand

Medielandskapet trenger flere aktører som kan se hverandre i kortene og bidra til konkurranse.
Marit Arnstad, tidl. statsråd, styremedlem i Polaris Media
Er nettverket av rødgrønne politikere og A-pressens mediepolitikere blitt så tett sammenvevet at det A-pressen og LO ønsker blir lov? Og er det slik vi synes at vårt samfunn skal fungere? Et samfunn der vi lærer at loven er lik for alle, men der noen åpenbart mener de er likere enn andre?
Marianne Henriksen, redaktør, Vestfold Blad



Blogglisten

onsdag 14. desember 2011

Når media overeksponerer

En rev jages av et halsende kobbel jakthunder, og i neste omgang av jegere – det var temaet for en glimrende tegning av Finn Graff da han for noen år siden illustrerte en kommentarartikkel i Dagbladet av daværende sjefredaktør John Olav Egeland: ”Mediemakten og menneskene”.

Jeg ble minnet om dette da NRK2 i går kveld kjørte det fjerde programmet i serien "Overeksponert" . Her ble det med all tydelighet vist ikke bare medienes, men også politikernes kappløp om å komme først og score billige poenger, og fagfolks og kollegers utnyttelse av anklagene til å fremme egen karriere i stedet for å komme til bunns i saken. Som en av de legefaglige har uttrykt det «Eg var ein nyttig idiot».

En honnør til tidligere stortingsrepresentant Olav G. Ballo som erkjente at han hadde uttalt seg på sviktende grunnlag, og klart og tydelig ba om unnskyldning. Et eksempel for andre aktører i saken, som etter at fakta ble kjent og alvorlige anklager tilbakevist, har forholdt seg meget tause.

Da støvet hadde lagt seg over jaktterrenget, viste det seg at det var Anne Alvik som hadde rett. Kritikerne havnet i skammekroken, men det har ikke så mange fått med seg. Media er ofte sørgelig sparsomme i slike sammenhenger.

Det er ellers et paradoks at daværende helseminister Tore Tønne, som deltok i den ukritiske behandlingen av sin helsedirektør, et par år senere selv fikk oppleve hvordan det var å være reven som ble forfulgt av jakthunder og jegere.

Høyesterettsadvokat Bjørn Dalan har i påpekt at i flokken av opphøyde jegere som jakthundene lokker med, finnes det som regel personer som neppe vil bestå en jaktprøve: ”Gruppen kan bestå av politiske motstandere, konkurrenter, misunnelige personer som mener at reven er overvurdert, personer som har markeringsbehov og gjerne vil styrke sin tvilsomme kjendisposisjon. Det finnes også mennesker som elsker å mobbe for å få redusert personer som har større tillit og anerkjennelse enn hva de selv forgjeves har prøvd å oppnå. Sladder blir ofte en slem følge”.

Aftenposten fikk en pris for kritisk og undersøkende journalistikk, den blant ettertraktede SKUP-prisen. I ettertid vil ikke denne tildelingen gå inn i historien over journalistiske bragder.

Bjørn Dalan stilte det spørsmål som er stilt i mange andre sammenhenger: Hvordan skal pressen unngå selv å gjøre urett? Hans oppskrift har stadig gyldighet: Det vil kanskje hjelpe om pressen nøyer seg med å være vaktbikkje og unngår å være aktor eller inkvisitor. Aktoratet tilligger politi og påtalemakt. En sterk tilbakeholdenhet må kreves i saker hvor det kan antas å foreligge lovbrudd og straffansvar.

Vær Varsom-plakaten sier i pkt. 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom”.
Ikke all reportasje er rettsreportasje, ikke alltid foreligger det anmeldelser. Men prinsippet burde være like gyldig i enhver sammenheng.

Når pressen griper fatt i kritikkverdige forhold - og det skal den selvfølgelig gjøre - skapes ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer. Og det er spesielt problematisk hvis pressen går ut med bastante konklusjoner på et altfor tidlig tidspunkt, med konklusjoner og vurderinger som i ettertid viser seg ikke å holde.

Det er slett ikke slik at ”alt var bedre før”. Pressen er blitt langt, langt flinkere til å stille kritiske spørsmål, avdekke feilgrep og systemfeil osv. Men samtidig opplever vi også i noen tilfeller at vakthundene kan ramle ned eller i eller komme farlig nær grøftene med merkelappen ”aktor” og "dommer”.

I grøftekantene ligger det også atskillige som har fått sin livsskjebne beseglet av udugelige journalister, sensasjonslyste aviser eller rett og slett ved at et offer for kritikk har oppleve det samlede mediepresset som umenneskelig stort, selv om den enkelte avisen eller nyhetsredaksjonen isolert sett har hatt en rimelig dekning av saken. Men i denne saken hadde noen åpenbart ikke det.


Blogglisten

tirsdag 13. desember 2011

Amundsen - helt med litt bismak

Statsminister Jens Stoltenberg startet sin nyttårstale med å hylle Roald Amundsen. Dagen før 100års-markeringen at den norske triumfen på Sydpolen, gjentar han: «Vi trenger norske helter».

Gjør vi det, trenger vi helter som Roald Amundsen? Ja – og nei.

Wikipedia gir denne heltedefinisjoner: «Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode.»

Første halvpart av denne beskrivelsen passer svært godt på Amundsen. Han var en stor polfarer, han hadde mot, styrke, besluttsomhet og gjennomføringsevne som få. Hans innsats i de polare strøk har styrket Norge i utlandet. Og det skulle gå 45 år før nestemann satte sin fot på Sydpolen.

Og hvem vet - kanskje var Amundsen den første som nådde Nordpolen også. De tre ekspedisjonene (Robert Peary og Frances Cook til fots, Robert Byrd i fly) som tidligere hevdet å ha nådd polpunktet, er alle omdiskutert. Med Roald Amundsen som leder og 16 manns besetning fløy i mai 1926 luftskipet «Norge» fra Ny-Ålesund over den geografiske nordpol og landet i Alaska.
Sikkert er det i alle fall at Amundsen og rormann Oscar Wisting, fra Larvik, var de to første i verden som nådde begge polpunktene. (I kriminalromanene til Jørn Lier Horst forekommer politietterforsker William Wisting, en oppdiktet etterkommer av Oscar).

Men leksikonet skriver også at «fortellinger om helter kan tjene som moralske eksempler, som en kulturs etiske kode, spesielt for de unge». Roald Amundsen er etter mitt syn intet moralsk eksempel.

Naturlig nok ble nasjonen i 1912 ”fylt med stolthet” over at det norske flagget ble plantet på Sydpolen. Men det vi har fått vite senere, gjør at jeg karakteriserer Amundsens behandling av Hjalmar Johansen under ekspedisjonen en skamplett i norsk polarhistorie.

Hvem er Hjalmar Johansen?

I 1893 blir han med på Fridtjof Nansens ”Fram”-ekspedisjon mot Nordpolen. Båten fryser fast. Nansen og Johansen går på ski og med hundespann mot polen, men når bare 86.14 grader, lenger nord enn noen har vært tidligere.

En meget strabasiøs tilbaketur tar halvannet år, og de må overvintre på Franz Josef Land. Nansen har ryggproblemer i flere uker. Da må Johansen ta utstyret hans i tillegg til sitt eget, hjelper innimellom helten til å gå. Han gir Nansen sine egne tørre ytterbukser da Nansen har svømt etter to kajakker i isvannet. Han blir lenge gående og fryse mens Nansen får soveposen.
Mange mener han reddet Nansens liv og ekspedisjonens ære.

Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josef Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette skal Johansen svart: "Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.

Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.”

Nansen ble verdenskjent og den store nasjonalhelten. Johansen ble kaptein i Nord-Norge, men fikk aldri stillinger han søkte på i Sør-Norge fordi mange offiserskolleger var misunnelige. Han hadde et vanskelig liv, ogv fikk flere ganger hjelp av Nansen. I 1910 stilte f.eks. Nansen som et krav til Roald Amundsen at dersom han vil låne ”Fram” til en ekspedisjon, måtte Johansen få være med.

Så til Sydpol-ekspedisjonen.
Johansen advarer mot å starte sørover fra "Framheim" for tidlig, men i redsel for å bli slått av Scott vil ikke Amundsen høre. Men hundene stuper i 60 graders kulde, flere av mennene pådrar seg frostskader. Amundsen etterlater flere av dem, hver mann må klare seg selv tilbake til leiren. Johansen venter på den verst utsatte, Kristian Prestrud, og redder ham fra å fryse ihjel. De to vakler i hus åtte timer etter lederen.
Amundsen: Hvorfor somlet dere?
Johansen: Du sviktet og handlet i panikk!

Amundsen tåler ikke dette, og tar Johansen ut av gruppen som er bestemt for turen til Sydpolen.

Kanskje er Amundsen redd for at hendelsene skal bli kjent i Norge. Han finner i alle fall en grunn til å stopper Amundsen Johansens hyre, og setter han i land da Fram kommer til Hobart på Tasmania. Amundsen utstyrer ham med en minimal reisekasse, og sørger for at ingen skal intervjue ham når han kommer hjem.
I 1913 begår Hjalmar Johansen selvmord.

Når dette er sagt: Det blir en stor norsk markering onsdag. Den kan vi trygt koste på oss. Norsk polarhistorie rommer mange bragder. «Vi viste veien polarstrøkene».

Samtidig kan vi ta med oss Per Anders Madsens kommentar i Aftenposten i dag: «Det er ikke helt enkelt å overbevise verden om at norsk nasjonal identitet anno 2011 er knyttet til helt andre ting enn det gamle, velkjente, så tett knyttet til naturvilkår, vinteridrett og polare bragder».
Blogglisten