Så gjør vi så og til jazzkirke går...

Musikere av alle slag i alle aldre fyller Moldes gater denne uken

Og det ble morgen på jazzfestivalens andre dag. Jeg åpner vinduet og ser at det er sol. Alt er såre vel. På vei til hotellet rundt midnatt, etter en vennekveld, ble jeg akkompagnert ned Chateau-hagen av en enslig saksofon, i Alexandra-parken møttes gammel og ny etusiasme til tonefølge, og utenfor Seilet satt noen åpenbart festivalgjengangere og diskuterte åpningskonserten.

Hva med koblingen mellom to høyt respekterte veteraner i hver sin sjanger? Den ene,årets Artist in Residence, jazzbassisten Dave Holland, som har hatt Miles Davis, Stan Getz og Chick Corea som musikalske partnere (disse opplysningene stammer fra Marit Heiene i Romsdals Budstikke, det jeg ikke vet om jazz kunne fulle et verk av imponerende dimensjoner). På den andre siden den spanske flamencogitaristen Pepe Habichuela.

Budstikka skriver om en spenst og en nerve som gjorde det hele til en fryd å høre på. Terningkast 5. Dagbladets Terje Mosnes, et av de faste inventarene igjennom årtier, trår til med en 6’er: “Flamencoåpning til olé +.” Han sparer ikke på adjektivene – “flammende, rørende, besnærende, befriende” og applauderer “ de rasende, takt-intrikate løpene, stolte melodiene, dirrende dialogene og syrlige akkordskiftene”.
Alle var enige om at det var en storartet kveld.

I kveld skal jeg i Domkirken; gjenhør med Lillian Boutté. For 30 år siden, i kirkekonsertenes mer spede begynnelse, hørte jeg henne sammen med Magnolia Jazzband, og det er denne kombinasjonen vi får også i kveld. Kristenfolket vil stå i kø utenfor og stundom trampe takten inne. Slik har det ikke vært alltid.

I min oppvekst var jazz synd. Enkelt og greit. Generelt opplevde nok noen Prektigheten, Konformiteten og Fasaden som tvang, og følte det befriende å komme ut, «ut for å se, over de høie fjelle....», Andre kjente de samme begrensningene satt i aller beste mening, opplevde dem som trygge og bevarende inntil man nådde myndighetsalder og selv kunne velge.

Men fasaden var viktig, og kodene for kristen oppførsel rimelig klare. Gjerdene sto i betryggende avstand fra syndestupene, og den kristne frihet var et begrep jeg ikke hørte noe særlig om før noen år senere.

Nå har betydelige deler av kirke og kristenfolk fått et helt annet syn på kunst og kultur. Ole Hallesby sa på Geilomøtet i 1946 at han anerkjente bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv. Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kunne kristne godt klare seg uten. Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen. Han fremholdt at Ordene taler ensidig til hodet, til forstanden. ”Men”, sa han , ”det er en voksende lengsel etter annen tilnærming Når kunsten på sitt beste utfolder den gudgitte skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken”.

Jeg er enig med Ronald Fangen. Dessverre var erkjennelsen av at vi som skapninger har et gudgitt kulturoppdrag og at vi bekjenner troen på en Gud som i Jesus er blitt ett med det menneskelige, lenge forsømt som premissleverandør for hva kirken tenker om det å være menneske. Derfor har det vært i kirkens egen interesse å nytenke forholdet mellom kirke og kultur. Kulturarven er nemlig ikke entydig gitt en gang for alle. Den er alltid omstridt. Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre.

Sjømannskirken er alltid på plass med stand, og det er ikke minst sjømannskirken i New Orleans og festivalledelsens kontakter der som har åpnet for et svært konstruktivt samspill mellom kirke og jazz i Molde

En åpen og tilgjengelig kirke er en kirke som tar på alvor at mennesker tenker, føler og sanser. I vår kirke vektlegges ofte det å tenke og høre. Budskapet om snekkersønnen fra Nasaret sprenger også disse grenser.

En kulturåpen kirke skal ikke ha nok med seg selv og søke egen nytelse, men skal gi rom for det som oppfattes gjennom sansene og føre oss inn i sterkere erfaringer av gudsnærværet. Inn i brobyggende fellesskap med mennesker fra andre kulturtradisjoner. Kunst og kultur er mer enn et bilde, mer enn en sang eller en salme. Det handler om å fange livet i alle dets avskygninger. Menneskelivet er mangfoldig. Hvis ikke kirken kan fange opp menneskelivet i all dets glede, sorg, avmakt og jubel – hvem kan da gjøre det?

Og dette perpektivet forsvinner ikke, selv om skyene i løpet av disse morgentimene har skjøvet solen unnå. Bakom skyene er ikke himmelen bare blå, den ér der, evig.

Molde: Unntakstilstand erklært

MOLDE: Vi feirer 50års-jubileum Molde Internasjonale Jazzfestival og jeg. Festivalen fikk sin spede begynnelse i august 1961, og jeg starte et liv i pressen da jeg ble sommervikar i Romsdals Budstikke. Og når vi er i jubileumssektoren: Molde fotballklubb feirer sitt 100-årsjubileum med å toppe tabellen i Eliteserien halvveies.

Alt er som det skal være. Molde vinner søndagskampen på Røkkeløkka,. Mandag morgen er alle salgsteltene satt opp, fra genuine gamle jazzplater via vevde svenske drakter til Sjømannsmisjonens vafler. Storgata fylles, Jazzlosjens unge drar i gang Street Parade
med Lionel Batiste fra New Orleans som eksotisk anfører, Storgata fylles enda mer,Rådhusplassen fylles, ordføreren forteller hvor viktig jazzen er for Molde og Molde for jazzen,
unge musiker av lokal avl- No Name - blåser ørene av de nærmeste publikummer. Funkmusikken funker. Og ungdommene i Molde strengeleik leiker med toneuttrykk og er nok et bevis på på epler som faller tett inntil stammen; ung musikk i den etablerte festival.

Festivalgeneral med 3 stjerner, Jan Ole Otnæs, taler. Om at Moldejazz i år klarer seg uten typiske trekkplastre - internasjonale pop- og rockstjerner - som har sørget for publikumsrekord år etter år. Om å rive ned båser, og løfte fram musikk som både påvirker jazzen og som er beslektet med den.

Teatersjef Carl Morten Amundsen holder den beste åpningstalen jeg har hørt. Utenom de åpenbare åndelige akvaliteter er det ingen som ironiserer så godt over moldenserne. Og de/jeg liker det, enten det skyldes at de/jeg har selvironi eller at de/jeg er glade for enhver omtale uansett. Og når han bemerker at moldenseren ser det som helt naturlig at verdensstjerner vandrer rundt i den ene gaten, akkompagnerer kirketåret med ett slag.

Unntakstilstand er erklært, festival nr.51 er i gang. Solen skinner - i alle fall i dag. Vi er alltid nervøsw for at tilreisende ikke skal få se den vakre utsikten vår/min.
"Utsikten mandag 18.juli kl.17.12 (Alle fotos: tbb)
Og så venter vi bare på at en musiker langt borte fra skal si som Art Farmer: “This town must be next to heaven.” Vi er enormt mottagelige for slikt.

Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie. Verdens 4. lengstlevende jazzfestival bare slått av Newport (53) og Monterey (52) i USA og Ljubljana (50) i Slovenia.

Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport.). "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale (dog, vi hadde Utstillingshallen, populært kalt The Silver Fox Hall). Men Molde hadde entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”.

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg var det året sommervikar i Romsadal Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av, livet ble mye levd etter NSB-advarselen: "Len Dem ikke ut av vinduet”).

Og skepsisen holdt seg lenge. Helge Flem Devold (selv aktiv utøver og deltaker i 1961, dette var før han gikk over til å kalle seg Simon) i Sunnmørsposten skrev i 1965 om narkotika på festivalen, noe som skremte mange på flat mark. Men i dag står kristenfolket i kø utenfor domkirken når Ytre Suløen eller Magnolia eller krefter fra New Orleans drar i gang kirkekonsert. Og det er helt naturlig at søndagen før åpningen er helgens gudstjeneste jazzmesse, med Molde Storband og sangkrefter av ulik norsk geografisk opprinnelse. Det er så riktig og det er så betagende vakkert og det forteller at ting tar tind men at tiden ikke står stille.

Selv husker jeg nok best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984, han ble syk i Paris og kom for sent, det var da konferansier Knut Borge meddelte oss at ”Gud venter i garderoben”.

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø, pågangsmot, myndigheters erkjennelse hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde som seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler. Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange barn etter hver. Fra den spede begynnelse har festivalen slått dype røtter og befestet sin posisjon stadig sterkere i både i det blomstrende lokale kulturliv og nasjonalt.

Molde fotballklubb er den eneste klubben i Norge tenom Rosenborg som har spilt Champions League. Byen var inntil i fjor den minste europeiske med et lag i den eksklusive serien. Drømmen om ny deltagelse har fått næring i år. Jazzfestivalen er forlengst i Chamopions League, kan spillet på gressmattene bli av samme kvalitet? Får vi et streif av Sol(skjær)?

Venter på far

Generelt:
Gratulerer, Knut Storberget. Du og din regjering lykkes bedre og bedre i bestrebelsene på å minske avstanden til Fremskrittspartiet i asylpolitikken. Men pass på, det blir farlig, avstanden øker hvis dere gjør alvor av trusselen om å sikre at barns interesser blir ivaretatt i asylprosessen. Hold fast på praksis.
Fremskrittspartiet, ikke ta noe for gitt! Dere har vært uslåelige i verbaldelen i denne disiplinen, men regjeringens praksis kan innhente dere. Ein skigard treng’kje vara evig, veit du.

Gratulerer, regjeringen, med fasthet, rak rygg og kompromissløs evne til i handling å tale menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg rett imot. Den må ikke komme her og komme her: “Norge kan ikke la nasjonale interesser gå foran hensynet til hva som er best for et enkelt barn”. Selvfølgelig kan gamle Noreg, nørst i grendom? Sier FN at landene til enhver tid må la barnekonvensionen og hensynet til barns rettigheter styre de innvandringspolitiske prioriteringer? FN mener så mye rart. Menneskerettigheter, det er den politikk som den rødgrønne regjeringen hver tid praktiserer.

Gratulerer, regjeringen, med en verdig markering av Nansenåret, der dere har bestemt at vi Storberget sier: Norge er blitt tryggere mot uheldig påvirkning av hans humanitære verdier og kunnskap om Nansens humanitære virke.

Spesielt:
Gratulerer, avdelingsdirektør Ole Johan Heir i Politiets Utlendingsenhet og politiet i Stavanger. Dere trengte ikke mer enn fire barske politimenn og huset omringet av politi for å ta Kamuran Kaplan kl.04 om natten og få ham tvangsssendt til Tyrkia. Det er slik man skal prioritere, slik man skal bruke overtiden, slik man skal bruk menneskelige ressurser, og det er slik man kan få statuert et eksempel og minne oss om viktigheten av avskrekkende “politistat-metoder” (Kaplans advokat, som var på ferie. Tilfeldig?). Når en asylsøker er så dum at han aldri har forsøkt å skjule seg eller ta til motverge, kan han ikke vente annet.
Heir: “Vi foretar alltid en sikkerhetsvurdering før slike aksjoner”. Sikkert.

Gratulerer, alle som har presset på for at Borgarting lagmannsrett ble satt skikkelig på plass. “5 år gamle Rojins meget alvorlige barneautisme og hennes særlige behov for kontinuerlig oppfølging overskygger alle andre forhold.... oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Rojin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv. Kaplan må få bli”. Den slags lovforståelse kunne jo ikke bli stående .

Gratulerer UNE. Det er klart dere måtte anke denne dommen. Det skulle ta seg ut om vi beholdt en familiefar som i 10 år hatt fast jobb, fått skattekort, betalt to millioner kroner i skatt, blitt “ skiftleder og nøkkelmedarbeider, har tilegnet seg spesialkompetanse som krever lang opplæring”(arbeidsgiver) , har bodd på forskjellige adresser hos (UDI) i alle år siden og hver måned betalt UDI husleie for bolig.
Det er godt at noen skjærer igjennom slik at ikke stortingsrepresentant Solveig Horne, Frp, kan bli satt på plass når hun sier ”det ser ut til at Kaplan er en slik innvandrer vi ønsker oss. Han har lært seg norsk og han har forsørget familien i mange år".

Det er som det er sagt fra rødgrønt hold: "Vi må vokte oss vel for de enkle løsningers tyranni”. Der fikk de den, de som mumler frem ureflekterte ønsker om å slippe et regelrytteriets tyranni der sterke humanitære aspekter vrakes av redsel for konsekvensene.

Og en spesiell gratulasjon til høyesterettsdommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad. Slik gutter og og jenter, det vil gamle Norge ha. De syntes UNE måtte få rett når den hadde utvist så stor energi og vilje til å bruke ressurser for å få opphevet vedtaket i Borgarting. Hjerteløst? “De hadde bare et hjerte til sammen, og det var ikke særlig bra det heller” ( Kaplans fagforening).

Gratulerer, politikere. Dere gir lover. Da er er viktig å gi jussen stort spillerom. Da er det viktig at lovene ikke er for presise og ikke får ta opp i seg ulike situasjoner.

Kondolerer, Høyre og Fremskrittspartiet. Hadde dere vært i regjering, kunne dere fått æren for å en minst like kompromissløs asylpolitisk linje, kjennetegnet mer av innvandringspolitiske hensyn enn av forståelse av barns rettigheter og behov. Dere trenger ikke vente mer enn to år før dere får velgernes svar. Kaplans familie må i beste fall stå bare i fem år og vente på far, vente på far, trykke seg mot ruten, vente på far.

PS.
To dommer ved Menneskerettighetsdomstolen (EMD) og Høyesterett tvinger Utlendingsdirektoratet (UDI) til å endre praksis i utvisningssaker hvor barn er involvert:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article518247.ece

Om helgens begivenheter i Kaplan-saken:
http://www.aftenbladet.no/lokalt/Kaplan-hentet-av-politiet-i-natt-2837340.html
http://www.aftenbladet.no/lokalt/--Sterk-kontrast-til-Nansen-ret-2837448.html
http://www.aftenbladet.no/lokalt/--Dette-er-politistat-metoder-2837345.html

Mine tidligere kommentarer til Kaplan-saken:
http://bore-aktuelt.blogspot.com/2011/01/konsekvensene.html
http://bore-aktuelt.blogspot.com/2010/12/lovens-bokstav-humanitetens-alfabet.html
http://bore-aktuelt.blogspot.com/2011/02/praktisk-nestekjrlighet.html

Molde - småby og metropol

MOLDE: I kunne ta utgangspunkt i at I våkne tidlig på Rica Seilet og tenke med dikteren: Kom opp av sengen, morgenen er klar, ønsker å se om jeg fjellkjenning har. Fjorden. Holman. Fjellan. “Intet så sterkt som din synsring av fjeld” .

I kunne parafrasere ut fra at det er Uflytterdagen, når vi som var her en gang kommer hjem og treffer hverandre og minnes det som var en gang, treffer dem som var her en gang og fremdeles er her. Om Ibsen og Bjørnson og Keiser Wilhelm og Kjell Inge Røkke og Syltes ananasbrus. I kunne til og med i en bisetning få lurt inn at I høytidelig er utnevnt til Molde-ambassadør “, en titel som gis til “personer, institusjoner og bedrifter som har vært med på å profilere Molde på en positiv måte over et lengre tidsrom”, som Jo Nesbø, Åge Hareide, Jazzfestivalen, fotballklubben, Kjell Magne Bondevik, bygartneren (“Molde, Molde, blomsternes by! hus mellom haver, vennerne går der! Hundrede mil ifra dem – jeg står der under rosernes ly”).

Som Edvard Hoem. Som kan si alt så endelig mye bedre og har et mer realistisk kritisk blikk på det som er og det som var enn vi som når fire av oss hvert år samles en uke om sommeren blant hyttene i Vestfold, alltid reiser oss på avskjedsmiddagen og hvert år avsynger Moldesangen med den ene hånden på brystet, mens de øvrige 10 ikke en gang prøver å skjule sin misbilligelse.

Edvard, som var sommervikar da jeg på slutten av 1960-tallet hadde min første redaktørjobb, i hjembyen, tilgir meg sikkert når jeg heretter lar hans rungende røst – han er jo nesten som både å se og høre Bjørnstjerne Bjørnson – omtaler både det som var, det som er og det som bør blive:


Vi som har ei fortid her, veit at det er framtida det kan gjerast noko med. Molde er vår ungdoms by, og ungdomsminna bleiknar ikkje. Fjella og fjorden har brent seg inn i oss som valte å reise vidare da skoletida var forbi. Men det er sant som forfattaren Thomas Wolfe seier: You can´t go home again. Ein kan ikkje dukke opp etter tretti år og late som ingen ting. Du kan ikkje late som om tida har stått stille medan du sjøl var borte og blei ein annan.

Men ein kan kjenne korleis minna livnar til, og framleis pustar eg djupt og letta på flyplassen og gaular og syng når eg køyrer ned Romsdalen.

Det finst eit hemmeleg forbund for å bevare sekstitals-Molde sonm ein antikvitet, og der eg ikkje eg medlem. Dei som skrik opp mot all forandring, vil ikkje bli høyrt når det er grunn til å rope ulv. Hotellet på Reknes er ikkje høgt sett mot fjella og fjorden. Stadion er ikkje stort mot himmel og hav! Den som ikkje trur byen tåler nokre monumentalbygg har ikkje fått med seg kor mektig naturen er. Mot Romsdalsalpane bleiknar Røkkes rikdom.

Det som er smått, blir verkeleg smått i Molde, og eg skal ikkje legge skjul på at eg meir enn ein gong har slengt frå meg lokalavisa og tenkt at heile byen skulle vore pakka inn og sendt i posten for å bli hovudstad i Molboland, eller kanskje blitt vennskapsby med Jante.

Er det meir provinsialisme i Molde enn andre stader? Nei.
Men litt for ofte opplever ein at byens innbyggarar meiner Molde er i ferd med å vinne ein konkurranse om å vera den beste byen i Norges land, og at det som er bra, skjer fordi det skjer i Molde. Da er det som om jazzens store stjerner spelar spesielt godt fordi dei spelar i Molde, og at det i grunnen ikkje hadde gått dei så godt, om dei ikkje fekk opptre her. Det er tider da det verkar som det for mange er heilt normalt at verdensstjernene går i gatene her, ja at det nesten berre skulle mangle. Da seier somme Moldefolk til meg at dei ikkje kan forstå at eg kan bu i Oslo, for det er i Molde det skjer. Molde er med andre ord meir Oslo enn Oslo nokon gong kan bl.

Det finst ein falsk patriotisme i Molde som utartar til provinsialisme. Molde er ikkje verdens navle og kan heller aldri bli det, anna enn for dei som har sin eigen navle som sentrum i verda. Det er for lite av den ekte patriotismen, men det er også sant at den ekte patriotismen finst, og at det i stor grad er takk vere den at Molde er det den er i dag. Det er kaksane i byen legg inn pengane sine i byens velferd, det er dei frivillige organisasjonane, det er jazzentusiastane, det er korfolket, det er Molde Byes Vel og alle som utfører noko ekstra og gjer det det vel vitande om at Molde nettopp ikkje er verdens sentrum, men dei gjer det likevel, av kjærleik til sin eigen by.

Kvifor er det slik at forretningar i Molde ikkje tar kredittkort som er gyldige i det indre av Kina og i alle præriebyar i det ville vesten? Kvifor skiltar ein ikkje byen på fleire språk, så folk veit kvar dei er? Norge er eit land i verda, sa statsminister Korvald i si tid, og Molde er ein by i verda. Dei generasjonane som veks opp no, lever i ein internasjonal kultursfære, snakkar engelsk bortimot perfekt, ser film og fjernsyn på mange språk og høyrer musikk frå heile verda. Den byen som ikkje greier å legge bort sin provinsmentalitet, vil framstå som eit fangehol, og ingen vil orke å bu der. Folk spør ikkje lenger først og fremst kvar dei er født, men kvar dei kan realisere sine håp om eit godt liv og ei god framtid.

Byen må bli flinkare til å tolerere det særeigne, dei som går utanfor allfarvegen, dei som prøver å tenke noko som ikkje alle andre har tenkt. Kanskje tar dei somme gonger feil, men det er dei som til sjuande og sist dei som går sine eigne vegar som har rett, fordi dei veit at ikkje alt alltid skal vera slik det er, fordi det alltid har vore slik, men at den som vil ha ei framtid må forandre seg.

Hotell Rica Seilet og det noe stadionet, Røkkeløkka, er nye innslag i bybildet (alle foto: tbb)

Når eg ser tilbake, viser det seg jo at også fortida kan ein gjera noko med. Utan fortid er byen utan sjel, og fortida opnar seg som nye dimensjonar mot framtida og fortel nye forteljingar til nye generasjonar om det som ein gong var. Dei siste tretti åra har forandra synet vårt på kva det er verdt å beva-re, og den førti- og femtitalsfunksjonalismen som i min barndom uttrykte byens moder-nitet, er i ferd med å få alderens patina.

Det som var det nye Molde etter krigen er for nye generasjonar i ferd med å bli det gamle Molde. Det fell meg sterkt i auga sidan eg ikkje bur her fast, at det er eit aldrande sentrum eg køyrer inn i når eg sig gjennom byen ein haustkveld. Femti år heretter vil bygårdane langs Storgata vera frå ein fjern tidsalder som ikkje eingong gamlingane har noko minne om. På branntomtene etter andre verdskrigen vil det stå ein by som er unik fordi den vitnar om den katastrofen som den vart skapt i.

Det er kosmopolitisk å elske sin eigen by, for det gjer også folk overalt i verda. Den verkelege patriotismen er individualistisk og internasjonal. Individualisten finn til slutt det allment menneskelege, idet han og ho oppdagar at dei andre faktisk i forbausande grad er som oss. Ein kan reise bort og vende heim igjen, og vera heime der ute fordi ein lærte verda å kjenne i eigen by. Ein kan elske Molde fordi ein fekk lære i Molde at verda er større enn Molde.

Framtida for småbyen ligg i å vera til for menneska, slik at dei kan ha ein møtestad der individualisten kan finne andre menneske.
Molde er ein småby i den store verda, og det er som småby Molde har sin sjanse. Når folk flytter til ein småby er det ikkje fordi den skal bli stor, men fordi den skal ha den kvaliteten den viser i sine beste tider og beste stunder. Den må ha ein nærleiksdimensjon som er unik. Gjennom småbyen bør ein kunne gå på ein søndagskveld, på ein time eller så, frå den eine utkanten til den andre. Og så må ein møte andre, som ein kjenner eller har sett før,og så må ein gjenkjenne gater og hus.

Betyr Stortinget noe?

Klassekampens oversikt over de representantene som oppholder seg mest på Stortingets talerstol illustrerer til overmål at Stortinget ikke lenger er noen viktig arena for politisk virksomhet. Sakene er avgjort før de kommer til folkets kårne: “De rødgrønne stemmer bare det de får beskjed om uansett” (Ketil Solvik-Olsen, Frp).

Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet fordi alle skjøre kompromisser treffes av Jens, Liv Signe og Kristin, henger sammen og kan ikke endres. Den store og prinsipiell balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt, er parkert i regjeringskvartalets underjordiske garasje og låst inne av en jernhard trekant som ikke tillater noen slinger i styringsvalsen.

Med mindretallsregjeringer spiller Stortinget en viktigere rolle enn med flertallsregjeringer. Men spesielt når flertallet består av partier som står lenger fra hverandre i enkelte saker enn i noen annen etterkrigsregjering, oppstår en situasjon der både de rødgrønne og opposisjonens stortingsrepresentanter mistrives. Og det er et lite paradoks at både innad i Ap og i velgermassen i sin helhet ville det trolig være større tilfredshet med en Ap-regjering i mindretall, slik som det ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013 for mange vil være mest ønskelig med en Høyre-regjering i mindretall.

Slike regjeringer kan søke støtte på begge sider av de langt på vei utdaterte skillelinjer. Et fornuftig ord i den sammenheng henter jeg fra stortingspresident Dag Terje Andersen: “En flertallsregjering skal ikke disponere stortingsflertallet, den skal representere stortingsflertallet”.

Inge Lønning – som takket være Oslo-Høyres dumhet dessverre ikke er å finne i Stortinget lenger(partiet kunne hatt bruk for ham som veiviser i den verdipolitiske debatt, Thorbjørn Røe Isaksen trenger medspillere) – har treffende skrevet: “Partidisiplin nærmer seg et drapsvåpen på demokratiet dersom den tas i bruk for å sikre at et lite mindretall i en koalisjonsregjering skal få vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene. Dreier det seg om politisk skillemynt, kan den slags handel passere, men når tilgodelappen er påført beløp som er egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold, er det skjellig grunn til å si fra”.

Ser vi på taletidlisten, er det ganske typisk at den første rødgrønne på listen er på syvendeplass, Per Olaf Lundteigen (sp), han som er den mest fritt-talende fra Ap og Sp. SV må unntas , partiet driver stundom en privatpraktiserende parlamentarisme i en slags Peer Gynt-variant: protesterer i all verden. Hadde det ikke vært mer realt enten å ta en dissens i regjeringen eller å forsvare de vedtak man til syvende og sist er ansvarlig for?

Så kan det sies mye om hva en slik liste innebærer, og vi bør ikke legge mer vekt på den enn som et apropos til parlamentarisk liv anno 2011. I de store partiene er det ikke like lett å slippe til(Trine Skei Grande, V, topper listen suverent og den andre V-representanten Borghild Tenden er nr.8 – de skal fronte partiet i alle saker). Selvfølgelig vet jeg at det gjøres mye godt arbeid i komitéer, i møter med interessegrupper, organisasjoner og enkeltpersoner. Men slike argumenter kan også være en litt lettvint unnskyldning.

Mimir Kristjansson, politisk kommentator i Klasseklampen, har et godt poeng når han fremholder at “det er nok ikke få pressgrupper som skulle ønske seg en retorisk kanon av Grandes eller Solvik-Olsens kaliber fra sitt fylke”.

Men ikke glem Ivar Aasens ord til alle regjeringer og opposisjoner til alle tider: “Skulde alt vera gjort, som er sagt, so vardt mangt eit Ord usagt”.

Kina-glimt

Kina byr på mange opplevelser. Her har jeg samlet noen av mine bilder fra steder jeg har besøkt i år

Muren er det lett å komme til fra Beijing, og tar du det litt med ro (mange av oss merker det når en har passert 1000 trinn)kan du rekke over mye

Litt utenfor Xian møter denne spesielle terrakottahæren med rundt 8000 soldater som alle er laget av terrakotta. Dette ble oppdaget først i 1974 av en bonde som skulle grave en brønn, og er ett av 1900-tallets største arkeologiske funn. Hæren er en del av et mausoleum, som er over 2200år gammelt. 700.000 arbeidere og håndverkere brukte 38 år å fullføre det.

Det imponerende slottet Potala , som både er tempel og kloster,var til 1959 og Kinas okkupasjon Dalai Lamas residens. Potala står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv

Torget i Lhasa, hovedstaden i Tibet, 3600 m.o.h.

En av Kinas mange praktfulle hager, denne i sentrum av Shanghai


Guilin er kjent for sitt vakre landskap som ofte gjengis i kinesisk landskapsmaleri. En båttur på elven er en opplevelse

Cirkus og akrobatforestillinger
er alltid en opplevelse

Hangzhou: "Udiskutabelt fineste"

Det er mange parker og hager i aller beste kinesiske stil rundt Xihu, her er Marie og jeg i en av dem

HANGZHOU: «Udiskutabelt fineste og edleste i hele verden», sa Marco Polo (1254-1324) om Hangzhou. UNESCO er i alle fall kommet frem til at området ved Xihu (Western Lake) i byen hører hjemme på verdenarvlisten, den siste tilvekst.

Når jeg går rundt selve innsjøen, skjønner jeg avgjørelsen. Kommer du til Kina og reiser litt rundt, er Hangzhou et “must”. Kulturlandskapet, som består av sjøen og liene som omslutter tre av sidene, har inspirert poeter, lærde og kunstnere siden 800-tallet. Området har en rekke templer, pagoder, paviljonger, hager og utsmykkede trær, i tillegg til veifyllinger og kunstige øyer. Unesco sier at dette er “et eksepsjonelt vitnesbyrd om tradisjonen med å forsøke å skape ideallandskap”.

Ivar Aartun i en av de mange parkene

Og du bør absolutt får med deg Longjing (Dragebrønnen) litt utenfor byen. Her lages Kinas fineste grønne te, mange tusen kroner kiloen. Her er det eneste stedet i Kina der te bakes for hånd, og i skråningene rundt omkring er det grønt i grønt av teplanter
Du får en fin plantasje- og produksjonstur i Longjing, og du blir oppvartet med den fineste grønne te som finnes. Men de skjønner at du ikke er en vestlig kapitalist og ikke har tenkt å kjøpe annet enn en liten boks av den billige utgaven, forsvinner vertinnene raskt (Berit Weider Aartun t.h)

«Verdensarven» er UNESCO-listen over natur- og kulturarvsteder som har særlig betydning for menneskeheten (for øyeblikket er tallet nesten 900). For at et område skal regnes som del av verdensarven må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCO fører listen, som stiller krav om at verdensarvområder skal vernes. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.

Vegaøyan er det første norske området der det er samspillet mellom menneskene og naturen som har fått plass på verdensarvlista (foto: Hurtigruten)

• Bryggen i Bergen (1979)
• Urnes stavkirke (1979)
• Helleristningene i Alta (1980)
• Bergstaden Røros (1981)
• Vegaøyan (2004)
• Vestnorsk fjordlandskap - Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005)
• Struves triangelkjede – fire norske punkt (2005).

Av de 1000 opprinnelige stavkirkene i Norge, er det bare 28 igjen. Stavkirkene ble stort sett bygget mellom 1130 og 1350. Urnes er den eldste og mest dekorerte av kirkene (foto:Fortidsminneforeningen)

De fire første norske verdensarvstedene er kultursteder og ble skrevet inn i perioden 1979-1981. I 2004 fikk Norge sitt første kulturlandskap på listen - Vegaøyan. Vestnorsk fjordlandskap er det første naturområdet Norge har fått på listen. Struves triangelkjede er en del av en transnasjonal serienominasjon som inkluderer ti land. Dette er et teknisk-industrielt kulturminne som viser målepunkter i flere land og hvor formålet er å måle jordens krumning (Wikipedia)

Geirangerfjorden på Sunnmøre (foto:Fjord Tours)

Norge har hjulpet verdens yngste stat

NUBAFJELLENE, Sudan: Jeg syntes det har vært en tøff natt. Over 30 grader inne i huset der jeg overnattet, aircondition har de ikke hørt om. Vi går noen kilometer, så hører vi sangen og musikken før vi ser noe. Alle landsbyens innbyggere er samlet til fest. Kirkens Nødhjelp har bekostet en sårt tiltrengt sykestue. Gleden er stor. ”Vi ber ikke om flere gaver”, sier en av landsbyens eldste under den lille festen. ”Men vi ber om at vi får hjelp til selvhjelp slik at den unge generasjonen kan få et noe bedre liv, få muligheter til selv å forsørge seg og sine. Og fremfor alt – vi ønsker fred”.

Dette var en opplevelse fra et besøk jeg hadde for 7-8 år i et område som akkurat i dag, 9.juli 2011, trolig er gladere enn de fleste andre sudanesere for verdens yngste statsdannelse, Sør-Sudan.
Barn øver i forkant av uavhengighetsseremonien i Juba, Sør-Sudan. Foto: Paul Banks / UN Photo

Den langvarige borgerkrigen i Sudan rammet nubafolkene hardt, og folket ble utsatt for etnisk rensing og folkemord på 90-tallet.
Fredsønsket er oppfylt på papiret, så gjenstår det å se om man kan få slutt på vold og væpnede konflikter av flere slag.

Økumenisk bønn for en fredelig folkeavstemning ved All Saints-katedralen i Juba, Sør-Sudan. (Foto: Nils Carstensen/DCA/ACT) ...

“Vi ber om en varig fred mellom de to landene. At deres ledere må styres av viljen til det gode. La våpnene tie og rettferd få råde. Smi sverdene om til plogskjær”. Dette er den del av den bønnen Kirkens Nødhjelp og Norges kristne råd har oppfordret kirkesamfunn i Norge til å be i forbindelse med delingen av Sudan.

Et land som har vær sentralt i norsk bistandsarbeid i en årrekke og årlig har mottatt mellom 600 og 700 millioner kroner i norsk støtte. Norge har stor tillit her og blir sentralt i byggingen av landet. Nettopp på grunn av våre nære relasjoner til Sør, er det viktig at vårt engasjement innebærer strenge krav til at myndighetene i Sør tar grep for å sikre økonomisk transparens, politisk åpenhet, og levering av sosiale tjenester i takt med utviklingen i landet.

Tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (49) skal være ansvarlig for alle FNs operasjoner i det nye landet. Ingen har bedre forutsetninger til en slik jobb enn Hilde (jeg kaller henne det, vi ble naboer med familien Johnson da vi kom til Stavanger i 1983 og har kjent henne siden). Hun er en av dem som aller best har klart å omsette idealisme til et arbeid for menneskerettigheter som har gitt konkrete resultater.

Hilde var den helt sentrale personen da USA, Storbritannia og Norge fikk meglet en fredsavtale i 2005 da regjeringen i Sudans hovedstad Khartoum ble enige med opprørsbevegelsen SPLM/A i sør. Avtalen innebar en seks år lang overgangsfase med delvis selvstyre i sør, som i januar ble fulgt av en folkeavstemning blant sørsudanerne
om uavhengigheten. Nylig kom hun med boken “Waging Peace In Sudan.The inside Story of the Negotiations That Ended Africa’s Longest Civil War”

Den “tredje sektor” i Norge , organisasjonsarbeid, har vært viktig for utviklingen i Sudan. Av de tre store bistandsorganisasjonene opererer Kirkens Nødhjelp (KN) som over hele Sudan i dag, mens Norsk Folkehjelp(tilføyd senere: det var veldig hyggelig at presidenten i den nye staten, Salva Kiir, nevnte i sin tale under feiringen i den nye hovedstaden Juba i dag spesielt Norsk Folkehjelp, og takket for organisasjonens innsats i Sør-Sudan). og Flyktninghjelpen bare opererer i sør.
Jeg kjenner ike andre norske organisasjoners arbeid i Sudan, men som styreleder i KN (2002-2006) kjenner jeg en del til arbeidet i Sudan, som har pågått siden 1972: Først i områder kontrollert av SPLA (Sudan People’s Liberation Army) i sør, og fra 1986 også i nord.


Langsiktighet er helt avgjørende når det gjelder utvikling og å skape tillit. I Nord-Sudan har bekjempelse av skadelige, tradisjonelle praksiser, som kjønnslemlestelse, stått senralt. I Sør-Sudan fokus vært på mødrehelse og vaksinering av barn. Det er bygget klinikker og delt ut medisiner, og det er samarbeidet med helsemyndighetene for å utvikle gode helsetjenester.

Generell langsiktighet: Opplysningsarbeid om hiv og aids for å bevisstgjøre folk og forebygge spredning. Bevisstgjøring av folk på deres rettigheter og holde myndighetene ansvarlige Fredsbygging og forebygging av konflikter.

Nødhjelp: I Darfur og i Sør-Sudan utdeling av matvarer, medisiner, myggnett og andre livsviktige artikler. I Nuba-fjellene startpakker til mennesker som har vært internt fordrevet, men nå vender hjem. Målet er å støtte dem slik at de kan bygge opp livene sine igjen.

KN har arbeidet for at kvinner skal få delta og inkluderes på alle nivåer der beslutninger tas. I tillegg styrkes kvinners økonomiske frihet og kompetanse gjennom spare- og lånegrupper som gir mulighet til å spare små beløp i en pott slik at de kan ta opp lån og starte sin egen gründervirksomhet. Kvinner som deltar i disse gruppene får dessuten lese- og skriveopplæring. I annen type grupper lærer kvinnene å lese budsjetter og spore offentlige midler. Dette er et godt virkemiddel for å bekjempe korrupsjon.

KN bygger kompetanse hos partnerorganisasjonenee slik at de selv blir i stand til å bore brønner og bygge demninger. I nødhjelpssituasjoner bidras med rent vann og sanitærfasiliteter, som for eksempel latriner, ogi kunnskap om god hygiene.
-Vi er forpliktet til å fortsette sitt arbeid med humanitær hjelp og fattigdomsbekjempelse både i Nord- og Sør-Sudan. Slik håper vi også at vi bidrar til gode naboforhold mellom de to nye statene, sier gen.sekr. Atle Sommerfelt, som for øvrig er en av de fire kandidatene til ny biskop i Borg.

Kirkens Nødhjelp har støttet folk i Sudan både i fredstid og krigssituasjoner siden 1972. Takket være denne langvarige og trofaste tilstedeværelsen nyter oganisasjonen stor tillit både i lokalsamfunn og i offentlige strukturer. Lang fartstid har dessuten gitt solid kunnskap og et verdifullt erfaringsgrunnlag som er svært nyttig i videre arbeid i Sudan. Dette grunnlaget vil brukes til å videreutvikle et program som proaktivt kobler sammen det KN i selv leverer av tjenester med kompetansebygging i sivilsamfunnet og myndighetenes innsats.

Jeg er overbevist om at en kombinasjon av og samarbeid mellom offentlig og privat bistand gir de beste resultater. Fremdeles er det slik at begeistring i kirke, LO og andre organisasjoner er et viktig ledd i holdningsdannelse og samarbeidsvilje med krefter i bistandslandene. Men det er viktig å være våken og ikke uten videre kanalisere hjelp gjennom organisasjoner og institusjoner med liten eller ingen faglig innsikt. Noen av dem drevet frem av brennende ildsjeler som sørger for at hver krone går dit de skal, andre dessverre opprettet for å gi inntekt til enkeltpersoner og med liten eller ingen dokumentert innsats.

Feilsteg, svindel, fiaskoer - alt er beklagelig, alt må gjøres for å redusere at slikt utvikler seg. Men slikt må aldri føre til at man med bredd penn avskriver utviklingsbistanden, det vil være feigt.
Så skal vi diskutere prinsipper og strategier, fadderordninger og innsamlingsmåter, og alle de andre problemstillinger som kan - og bør - reises omkring norske bistandsmidler og bruken av dem.
Men det er et ugjenkallelig faktum at norsk bistand bidrar til utvikling.

I en tid der suksesskriterier ofte er forakten for svakhet, en tid der det kan se ut som om vi bryr vi oss mindre med de store linjer og sosiale forpliktelser utenfor den lille private sfære, en tid der budskapet om den grenseløse egoismens belønning slår stadig sterkere rot; i en slik tid stilles hver enkelt av oss overfor et påtrengende spørsmål: Er det et slikt samfunn vi vil ha? Er det en slik verden vi vil ha?
Medmenneskelighet er et ord som alltid er aktuelt.

USA på norsk jord 1958-2011

I dag, 8.juli, er det 51 år siden Francis Gary Powers i en russisk rett ble anklaget for spionasje – og senere dømt til 10 års fengsel, skriver history.com. Jeg skriver denne bloggen fordi trådene til Norge i en av den kalde krigens mest alvorligste hendelser , kalt U 2-affæren, ikke er berørt i artikkelen, og fordi den har en liten parallell til en aktuell sak.

Francis Gary Power - kom aldri til amerikanernes base på Bodø flyplass med spionflyet

Det begynte med at USA tidlig på 50-tallet var svært interessert i å følge den militære og industrielle utviklingen i Sovjetunionen. Høk over høk, mente toppene i Pentagon og krevde et rekognoseringsfly som kunne fly så høyt at det ikke kunne skytes ned. Et topphemmelig prosjekt utviklet et slikt fly, som ble plassert i Wiesbaden i Tyskland i 1956. Etter hvert ble mange områder i Sovjetunionen overfløyet av U-2 uten at sovjetrusserne kunne gjøre noe fra.

1. mai - en symbolsk kommunistdag - 1960 kunne de. Et U-2, populært kalt “Den sorte dame”, lettet fra en Nato-base i Pesahawar i Pakistan med kurs for Bodø. Flygeren het Francis Gary Power, og i Norge skulle han bytte plass med oberst Marty Knutson. Hensikten var å fotografere interkontinentale raketter under utplassering rundt Sverdlovsk og Plesetsk-området.

Men så langt kom han ikke. Under denne turen var det lagt inn en sving som brakte flyet innen rekkevidden til et rakettbatteri to ganger, og det straffet seg. Over Sverdlovsk detonnerte en rakett så nær flyet at han måtte hoppe ut i fallskjerm og landet omrtent uskadd.

Det var en stor propagandatriumf da Sovjet kunne offentliggjøre nedskytingen av et spionfly. USA benktet først hendelsen inntil det ble klart at Powers var tatt til fange. Rettssaken resulterte i at Powers tilsto og ble dømt til 3 års fengsel og 7 års tvangsarbeid, en overraskende mild dom. Han avtjente ett år og ni måneder før han ble utvekslet med storspionen Rudolf Abel (arbeidet som radiooperatør i Norge på 30-tallet) som var plassert i USA av Sovjet, avslørte atombombehemmeligheter, ble tatt og dømt til 30 års fengsel.
Utvekslingen skjedde på Glienicke Brücke, som går fra Potsdam i tidligere DDR til Vest-Berlin

Hvorfor ble denne hendelsen så alvorlig?
Et toppmøte mellom USA og Sovjet i Paris 14 dager etter flyturen ble torpedert av Sovjetunionen, ikkie minst fordi man krevde en unnskyldning som president Eisenhower ikke ville gi. Nikita Khrusjtsjov truet med å slippe atombomber over Bodø og Norge. Hendelsen økte mistroen mellom Øst og Vest, en mistro som kulminerte med den cubanske rakettkrisen i 1962, da Sovjetunionen var i ferd med å utplassere mellomdistanseraketter på Cuba. Dette ville endre terrorbalansen fordi slike raketter hadde mulighet til et hurtig angrep på USA med atomvåpen

Hvorfor resulterte denne saken i en stor politisk debatt i Norge? U-2 skulle lande i Norge fordi USA hadde en hemmelig U-2 base i Bodø. Visste norske myndigheter at USA drev spionasje fra en norsk flyplass og bemannet med amerikanske soldater? Hadde man utsatt landet for en klar sikkerhetsrisiko?

Både statsminister Einar Gerhardsen og forsvarsminister Nils Handal nektet den gangen enhver kjennskap til det. De kalte også USAs ambassadør inn på teppet og fikk uforbeholdne beklagelser tilbake fra amerikanerne.

I årene etterpå måtte pressen og folket avfinne seg med den offisielle forklaringen om at verken regjering eller andre myndigheter visste at basen for U-2 ble brukt til spiontokt, og at USA og CIA dermed hadde handlet helt på egen hånd og uten å informere noen på norsk side.

Media var den gangen atskillig mer myndighetslojale enn i dag, og ikke før i 2007 kunne NRK i programmet “Spekter” gjennom topphemmelige CIA-dokumenter sannsynliggjøre at forklaringene var uriktige. Verdens fremste ekspert på affæren med U-2, militærhistorikeren Chris Pocock, tolket et CIA-dokument fra 1958 til at norske myndigheter skulle informeres.

- Det virker klart av dokumentet at daværende sjef for norsk etterretningtjeneste, oberst Vilhelm Evang, skulle informeres om at U2-flyene som tok av fra Bodø flyplass, skulle gjøre ulovlige spiontokter over sovjetisk luftrom, sa Pocock i programmet. Men underrettet Evang den politiske ledelsen?

På en måte virker U2-affæren som en parallell til TV 2-avsløringen i fjor høst nylig av at amerikanske myndigheter har drevet systematisk overvåking av norske borgere. Etterretningsgruppen som bærer navnet Surveillance Detection Unit (SDU) ble etablert våren 2000, og flere av de ansatte har tidligere hatt lederjobber i norsk politi og i Forsvaret.
USA bekrefter overvåkingen, men hevder norske myndigheter var informert om dette.

Ut fra det vi nå vet om norsk etterretning og politiske ledelse og samspillet mellom disse, er det i alle fall min klare tro at “noen” visste.

PS.For et par år siden kom boken "U-2-Affæren" av Alf R. Jacobsen. Jeg har ikke lest den, men det sies at den er meget interessant.

Kinesiske foreldre (noen) satser

BEIJING: “Det var flere barn her tidligere. Nå er de foreldrene som kan betale så opptatt av at barna skal lære og kvalifisere seg til senere karriere, at det blitt mindre tid til lek og fornøyelse”, sier en ansatt i “Happy Baby” når vi tropper opp med Kristian (3). Det koster 40 norske kroner for et besøk på 3 timer.


“Happy Baby” var tidligere en gratis allmenn svømmehall. Nå er den omgjort til et stort lekeland, og stupeavdelingen er blitt et eldorado for mindre spektakulær polykrom virksomhet (foto: tbb)

Barnehage - et sted der barn skal leke? Eller skal de lære mest mulig mens de er der? Spør du kinesiske foreldre er svært mange av dem opptatt av læring. Ofte har barna frivillig undervisning etter at dagen er over, som foreldrene betaler ekstra for. Barnehagene tilbyr gjerne timer i fremmedspråk, drama, Kung Fu eller tegning. Noen foreldre tar også med seg barna til undervisning i helgen.

Det er viktig at barnet skal bli så konkurransedyktig som mulig. Og ikke bare i Kina. I dag er det amerikanske skolebarn med kinesisk blod i årene som er best i det meste. I kraft av kunnskap inntar unger med kinesisk bakgrunn de beste offentlige skolene og senere toppuniversitetene.

Det vakte oppsikt da jusprofessor ved Yale, Amy Chua, lanserte det som mange har følt var en provoserende bok,”The Battle Hymn of the Tiger mother” (“Tigermorens kampsang”). Hyer skildrer hun hvordan hun pushet de to døtrene frem. Det var ikke snakk om å ha fritidsaktiviteter som var tull. Glem skoleteater og overnattingsbesøk med fnisende venninner. Dataspill var helt utenkelig. Og bare karakteren A + var godt nok.

Hun nektet datteren mat om hun ikke klarte å lære et klassisk stykke på piano. Oppskriften generelt: Beinhard disiplin, sparsomt med ros og lite moro.

Når foreldrene har råd, får kinesiske barn sterk oppfølging. Men samtidig blir hvert år blir 100 000 barn foreldreløse eller forlatt . Flertallet av disse er jenter eller funksjonshemmede barn. I tillegg lever rundt 150 000 barn på gata i storbyene. Ifølge innenriksministeriet er det 570.000 foreldreløse barn.

Alternativ omsorg for disse har i stor grad vært store institusjoner og barnehjem. De senere årene har imidlertid myndighetene sett på nye omsorgsmodeller. For eksempel ble SOS-barnebyer etablert i Kina på henvendelse fra myndighetene fordi de så at dette er en god modell for barn med behov for langsiktig omsorg i en familie.

Et nytt trekk ved kinesiske barn er overvekt. De siste 10 årene har det vært 25 pst økning i alvorlig overvekt i BMI over 30, og Paul French legger i boken “Fat China” skylden dels på at foreldre skjemmer bort enebarna og uttrykker sin hengivenhet gjennom å gi dem mye mat, dels med at McDonalds og annen fastfood har økt betraktelig. “Mange får en dårlig diett, en rolig livsstil og liten stimulans til sportslige aktiviteter”.

På dette området haler nå Kina inn på Vesten. Her regnes 13 prosent av de som går ut av grunnskolen som overvektige, mens tallene i USA er 18 og i Storbritannia hele 32 prosent. For voksne er tallene enda styggere, Kina 39 pst (8 pst er alvorlig overvektige med BMI over 30), Storbritannia 61 pst og USA 74 pst.

Paul French mener ellers å ha konstatert at nyrikdommen har gjort mange kinesere mat-blaserte. “På restaurantene bestiller de mer enn de har tenkt å spise, og noen ganger går de bare sin vei, for fortelle at de har god råd. Og Kina har tatt etter Vesten når man nylig arrangerte det første pølsemesterskap, der vinneren klarte 16 store pølser på 10 minutter “.

Men Kristian løper så mye både i hotellkorridorene og i “Happy Baby” at han neppe risikerer noe de månedene han skal være her. En interessant detalj : “Happy Baby” var tidligere en gratis allmenn svømmehall. Nå er den altså omgjort til et stort lekeland, og stupeavdelingen er omgjort til et eldorado for mindre spektakulær polykrom virksomhet (foto: tbb)

Nei, ikke 9 millioner sykler

BEIJING: I 1979 sto jeg på Den himmelske freds plass og så alle syklistene som bølget over verdens største torg. Jeg husker at jeg tenkte: Hva skjer når bilen blir tilgjengelig for flere kinesere?

Forurensningen kan fortelle om det. Folk merker forskjell i luftkvalitet fra måned til måned. Halvparten av bilene i byen ble fjernet fra bybildet under OL.
I 1979 var det 70.000 biler i Beijing, nå nærmer tallet seg 5 millioner. Det selges 1000 nye biler hver dag, og biltrafikken tar kvelertak på den raskt voksende millionbyen.
I 1979 syklet 4 av 5 kinesere til jobben, i dag er tallet 1 av 6.

Mange av de som ennå sykler over Tiān'ānmén-plassen har et beskyttende munnbind. Det er nesten symbolsk. I historiebøkene har plassen et eget kapittel. Verden husker bildet
av den enslige studenten Wang Weilin som sto foran den mektige stridsvognen og tvang den til å vike. Det er 22 år siden tanks og soldater ble sendt inn for å få slutt på en massedemonstrasjon. Ingen vet om det var endel hundre eller noen tusen som ble drept. Ikke lenge etter ble partiformannen Zhao Ziyang fjernet fra alle sine stillinger, og han ble satt i husarrest til han døde i 2005.

Hendelsene på plassen hadde utspring i den reformvennlige og tidligere partileder Hu Yaobangs død. Over 200.000 studenter markerte her sin sorg da han ble begravet. Kravene handlet om økt frihet og demokrati. I tillegg var det en samlet kritikk mot korrupsjon i kommunisttoppen.

Det som skjedde i 1989 er ikke glemt. 4.juni i år var flere tusen – for det meste turister –samlet på Den himmelske freds plass. Blant de kineserne som var der, nektet mange i det hele tatt å innrømme at de kjente til historien. Alle besøkende måtte passere kontrollpunkter på vei til plassen. Lørdagsfilmen i 4.juni fortalte om hva som skjedde i Kina samme år som Europa opplevde et jubelår med frigjøring fra kommunismen.

I år er det 100 år siden denne plassen, 880 x 500 meter, ble åpnet for publikum, men dens historie er nesten 600 år gammel. Her ble folkerepublikken Kina erklært i 1949, her ligger den store Mao Zedong, her er monumentet for Folkets Helter, her er Folkets Store Sal, og her kan store markeringer samle en million mennesker.

I dag blafrer røde flagg overalt,

turister stimer inn og ut av Den forbudte by,

og Mao passer på oss.

Men syklistene passer han ikke på. Stadig færre sykler, og de som gjør det risikerer stundom livet,uten hjelm og med skjødesløse bilister som har overtatt de gamle sykkelveiene.
"There are 9 million bicycles in Beijing", synger Katie Melua. Blank løgn, sier damen i hotellskranken.

Jeg var ute i ettermiddag og opplevde at det er en risikosport å tro at grønt lys beskytter deg. Men langt i fra, hvis du ikke passer deg når noen gjør en u-sving midt på veien eller svinger til høyre, er det lett å bli et tall i en firesifret statistikk over årlig omkomne syklister i Beiing. (Fire av fotoene er privat)