Ferienorge Rundt (XVI)

MOLDE: Jeg kommer med ferja fra Vestnes, har slukt den tradisjonelle svela (er det litt for mye natron i den?), klatrer opp på toppdekket og favner inn panoramaet med by, fjord, holmer og fjell – og knall blå himmel. Det er vakkert.

Jeg stemmer mitt emosjonelle register og gjør meg klar til nok en gang å dvele ved de mange rasjonelle og irrasjonelle tråder fra oppveksten, tråder som er vevd inn i et uslitelig nostalgiens bakteppe. Den årlige nostalgivandring langs Memory Lane.

Det er i de mest inntrykksvare barndoms- og ungdomsår mennesket samler sitt lager av følelser og stemninger som senere blir en dyrebar skatt i livet. Den fredelige småbyen, materiell trygghet og ingen store problemer å hanskes med. Da blir alt det vi sanser og ser for aller første gang lagret i sinnet, blir til erindring og drømmer, former vår lengsel etter det vakre, våre spørsmål om det evige, vår sang og vår glede.

Noen opplevde kanskje Prektigheten, Konformiteten og Fasaden i oppveksten som trang og som tvang, og følte det befriende å komme ut, «ut for å se, over de høie fjelle....», Andre kjente de samme begrensningene satt i aller beste mening, opplevde dem som trygge og bevarende inntil man nådde myndighetsalder og selv kunne velge.

I Molde var fasaden viktig, og kodene for kristen oppførsel rimelig klare. Gjerdene sto i betryggende avstand fra syndestupene, og den kristne frihet var et begrep jeg ikke hørte noe særlig om før noen år senere.

Det var mest antydningenes og de forsiktige berøringers tid. Når det var så kjekt å vaske opp i familieselskaper eller på leir, skyldes det noe andre forhold enn de sanitære. Og var det juni og heggeduft kunne man til og med oppleve virkeliggjøringen av Nordahl Griegs sykkelstyre: "de går og holder i noe sammen og begge later som ingen ting".

Min generasjon er blant de stadig færre som opplevde krigen, som husket russiske krigsfanger som arbeidet rundt brakkene, kanskje prøvde vi å stikke til dem litt mat. Som husker 8.mai 1945 og flaggene og gleden. Årene på folkeskolen falt sammen med den store gjenoppbyggingstiden, preget av fellesskap og vilje til samhandling.

Jeg husker 50-årenes utviklingsoptimisme med lysbildeforedrag av Jens Bjerre og Per Høst samt verdensstjerner i Musikkens Venners regi i Utstillingshallen, The Silver Fox Hall, ute på Røysan. Noen av oss lurte oss til en gammel tyskerbrakke kalt kabarethuset, der vi kunne avstandsbeundre Doris Day «by the light of the silvery moon». Og glem endelig ikke Hoppalong Cassidy som ekspederte skurkene over til en tvilsom skjebne i den evigheten Ole Hallesby og Kristian Schjelderup akkurat i begynnelsen av 50-årenenvar noe uenige om.

Vi var ingen barrikadestormere i vår oppvekst. Ingen pre68'ere.I det store og hele aksepterte vi det bestående, godtok grensene. Vi hadde en trygg, god og uproblematisk oppvekst, der vi levde etter mottoet fra NSB: "Len Dem ikke ut av vinduet". Hjemmefra var imperativet: Du skal leve et gudfryktig liv. Du skal arbeide med dyktige hender, klar hjerne og et kjærlig hjerte. Du skal kjenne din plikt og oppfylle den. Livet består i å levere videre til neste generasjon det du overtok fra den forrige - i en litt bedre stand enn det var.

Vi kjøpte sjokolade med rasjoneringskort helt til rasjoneringen ble opphevet våren i 6.klasse – jeg har for øvrig fremdeles Lohengrin som min yndlingssjokolade. Vi opplevde sensasjonelle nye smaker da det kom en båt med bananer og en og annen appelsin snek seg inn i butikkhyllene.

Vi så et av de mest krigsherjede bysentrum i landet reise seg, og våre foreldre hadde intense diskusjoner om ikke det nye sentrum var en overdimensjonert steinørken og et utslag av stormannsgalskap, tenke seg til en så bred Storgate.

En parallell til slutten av 60-tallet da jeg som redaktør i Romsdals Budstikke var være med på å kjempe frem både en av de tre første distriktshøyskolene og flyplass –til tross for de som mente at den var det neppe noen utenom forretningsfolkene i Storgata som hadde bruk for. Men det var det jo.

Bjørnson er nærmest innrullert som et hedersbysbarn. I kvadet om Sigurd Jordsalfar påpeker han at norrønafolket det vil fare. Men det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. For er det ikke ofte slik at både moldensere og andre når de i utlandet, ofte uten å være klar over det, er på intens leting etter hjemstedet? Las Palmas og Naxos, javel, men husker du den gangen på Høstmarksberga og på Hjertøya? Vi stopper opp foran et eldgammelt hus i Bhutan og forbløffes over hvordan det ligner på en bygning på Romsdalsmuseet. Det er lett å bruke verden som en målestokk på å gjøre Molde og Romsdal større og bedre. Jo skitnere de har det i utlandet, dess renere blir vannet i Kringstadbukta og Mardalsfossen. Dess tettere folk bor i Bangladesh, dess friere blir Moldeheia.

Den amerikanske forfatteren Sherwood Anderson skrev engang om hvor komplisert verden holdt på å bli for menneskene. Fra et lokalt miljø som de kjente ut og inn ble de tvunget til å bevege seg fra det kjente til det ukjente, fra mennesker de møtte jevnlig til en ustanselig eksplosjon av nyheter, dogmer, oppfatninger, slagord og propaganda fra en mektig og opprevet verden.

I dag ville Anderson antagelig bevisst ha trukket seg enda mer inn i det lokale, til huset og gaten og det lille stedet, for derfra å fange inn himmelen i en dråpe, den store verden, i en bortgjemt flekk. Slik Ibsen brukte Molde i ”Rosmersholm” og Bjørnson i ”Fiskerjenten”, dette å ta utgangspunkt i den norske småbyen for å trekke inn i nærbilde almenmenneskelige karakterer i bryting og konflikt.

Det lokale er ofte det beste utgangspunkt både når det gjelder å forstå vårt eget norske samfunn og verden med alle dens påtrengende katastrofetrusler. Og derfor har jeg aldri sett noen motsetning mellom et sterk, lokalt ståsted og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Jo sterkere røtter vi har, jo tryggere og åpnere kan vi være i møtet med det fremmede. Provinsialismen trives vel så godt i New York eller Oslo som på Kringstad eller i Fannestrandsveien.

Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at

Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit

Så snus kalenderbladet. Det er blitt mandag morgen. Jeg drar fra gardinene i hotellrommet på Seilet og ser fjellene, men kanskje må jeg likevel snart rope med Osvald i ”Gengangere”: ”Mor, gi meg solen”.
Om noen timer blåses jazzfestivalen i gang , den 50. i rekken. Jeg tar på meg den svarte t-skjorta fra 1984-festivalen med silhuetten av Miles Davis, og går ut - i Storgata.

Molde, Molde, vuggende rytmer
hvis tanke kjær er,
følger i farver ditt billed og bærer
skjønnhet over min gang.
Intet så sterkt som din syns-ring av fjell,
intet så fint i en sommerlys kveld.
Molde, Molde, tro som en sang,
nynner du på min gang.

Ferienorge Rundt (XV)

STRANDA: Finnes det noen sammenheng mellom Gjest Baardsen, pietismen og Pizza Grandiosa? Følg med.

Det største fenomenet i norsk matkultur må være Pizza Grandiosa. Hvis Norge hadde hatt et annet styresett og et departemental industridirektorat skulle vurdere ulike produkssjonssteder for ulike produkter, er jeg overbevist om at man ikke ville gjøre en turistbygd på Sunnmøre til pizzasentrum. Og hvis en statlig kommisjon for sunn ernæring skulle bestemme den daglige spiseseddelen, er det ikke sikkert at pizza hadde fått en fremtredende plass.

Likevel - de siste 30 årene har en fabrikk på Stranda sendt 368 millioner Pizza Grandiosa ut på markedet. Hver dag kjører ni Grandiosa-vogntog fra turistbygda. For å produsere dette trengs 4400 tonn ost som krever 44 millioner liter melk. Til det trengs det 6400 kyr, og regn er vi 20 kyr på et gårdsbruk er nærmere 300 bruk engasjert på heltid for Grandiosa. Tar vi eskene fra en dags salg og legger oppå hverandre, får vi et tårn som er 15 ganger høyden av Hotel Plaza i Oslo, i alt nærmere 2 km. I en undersøkelse for noen år siden mente hver femte nordmann av Grandiosa er en av våre nasjonalretter. Sangen ”Respekt for Grandiosa” lå øverst på VG-lista i åtte uker og resulterte i over 700.000 nedlastinger av ringetonen. I det såkalte ”Pizzavalget”, der kandidatene Grandiosa Kjøttdeig & Løk og Grandiosa Pepperoni kjempet mot hverandre, avga nesten 200.000 stemme.
(NB! Denne bloggen er ikke sponset av Stabburet, jeg spiser ikke Grandiosa)

Dagens spørsmål: Hvorfor laget ikke Are Kalvø fra Stranda en bok om norske pizzarestauranter i stedet for å reise rundt i landet for å spise på minst en kinarestaurant i alle kommuner som har slike, skrive en bok (”Våre venner kinesarane”) og gi alle terningkast seks fordi boka skal være koselig?

Jeg er ikke den eneste turisten som besøker Stranda. Her ligger Geiranger, der det allerede i 1869 kom et skip med utenlandske turister. I dag er Geiranger den nest største cruise-havna i landet med 160 anløp hvert år. I tillegg kommer daglige hurtigrutebesøk, i alt kommer omtrent 700.000 turister til Geiranger hver sommer. Så er da også Geirangerfjorden en messe verd. Fosser, fjord, fjell og fraflyttede fjellgårder som klorer seg fast i bratthenget, har skapt begrepet ”Verdens vakreste fjord”, og den står på UNESCOs verdsarvliste.

Men i helårsperspektiv er det industrien som skaper virksomhet i Stranda. Her har man for eksempel de siste 30 årene blitt spesialister på mørpølser og på beinfrie spekeskinker og fenalår.I en stor smakstest i Forbruker-rapporten mente 32% at de beste skinkene var Parmaskinke og ekstra modnet skinke fra Stranda.

Og det var i Stranda at norsk møbelindustri ble grunnlagt av Peter Iverson Langlo. Da han var 15 år i 1907 ble han inspirert etter et kurs til å lage kurvmøbler. Dette ga etter hvert inntekter nok til at han i 1929 kunne kjøpe inn maskiner og industralisere møbelproduksjonen etter modell av Henry Ford i USA.

Den sunnmørske kombinasjonen av foretaksomhet og hardt arbeid symboliseres av ordføreren i Stranda, Frank Sve fra Frp. Han ble valgt direkte i 2003 med vel 36 prosent av stemmene, og fire år senere gjorde partiet et brakvalg med 47,5 pst! Satsing på næringsliv og næringsutvikling, og at det har lyktes å snu befolkningsnedgangen, har nok betydd mye for resultatet.

I forrige feriebrev fortalte jeg om Gjest Baardsen-statuen i Sogndalsfjøra. Stortyven og utbryterkongen ble etter hvert en ”angrende synder” og haugianer, en tilhenger av Hans Nielsen Hauge. Hans pietistiske vekkelsesbevegelse på 1800-tallet dannet grunnlaget for den sterkeste folkebevegelse vårt land noen gang har sett. Pietismen var forløperen for kristne organisasjoner, partiet Venstre, mål- og avholdsbevegelsen.

Pietisme er et ord som de aller fleste forbinder mye negativt med. Pietismen er ideologien som la vekten på en personlig fromhet og livsførsel fremfor dogmatisk tilslutning til en bestemt lære. Det ble derfor viktig å stenge ute det som kunne true et slikt inderlig gudsforhold. Mer synd og helvete enn nåde, kjærlighet og den hellige ånd. Nei til alkohol, dans, kortspill, lek og moro. All makt til mennene. ”Djevelen bor i de fleste instrumenter”. Menneskeskapte, tidsbestemte bud. Dette ble mørkt, kulturfiendtlig, livsfornektende og dømmende. Mange har derfor en slitsom og tyngende pietistisk ryggsekk med fra oppveksten.

Men i alt dette: Pietismen var både en kritikk av krig i Guds navn (etter 30års-krigen) og et opprør mot en embetskirke som hadde fjernet seg fra lekfolket.
I dag kan vi føye til opprør også mot embetsverk og en politisk/kulturell elite som i noen sammenheng er har fjernet seg fra folket, og konstatere: Stadig aktuelt.

Kanskje spesielt når vi kommer til Sunnmøre, blir vi minnet om de positive sidene ved pietismen. Gjennom streng livsførsel fikk pietistene større overskudd til investering enn det etablerte borgerskapet med kostnadskrevende selskapsliv og eget tjenerskap. Sunnmørsgründerne Peder I. Langlo, Jens E. Ekornes og Ole Andreas Devold var alle eksempler på at personlig nøysomhet, manglende låneopptak, bruk av overskuddet til reinvestering og streng vekt på arbeidsomhet var trekk fra pietistisk livssyn som var viktige for hvordan sunnmørske gründere har startet og drevet sine bedrifter.

Slike holdninger burde ikke være mindre aktuelle i dag Det er også grunn til å minne om at organisasjonslivet forvitrer, ikke minst det politiske. Rådslag og kommisjoner, stundom kjendispregede, har ikke alltid forankring i bevegelser som har arbeidet i tiår med problemstillingene, stimulerer ikke til arbeid gjennom partiorganisasjon.

Pietistenes motstand mot sløsing og overforbruk burde være mer aktuelt enn noensinne. Der er vi mange i dagens samfunn som har noe å lære. Er det kanskje slik som kronprinsesse Mette-Marit antyder: ”I lys av alt det overfladiske som tar mye plass i samfunnsbildet i dag, blir faktisk pietismen ganske relevant”?

Vi trenger ikke tidsbestemte syndsdefinisjoner, underkastelse og hykleri , slik vi for eksempel kjenner det fra Alexander Kiellands ”St.Hans-fest” og Ingmar Bergmanns ”Fanny og Alexander”. Men det er andre sider ved den pietistiske og haugianske livsførsel som kanskje er mer påkrevd enn noensinne: Kampen mot det overfladiske, nødvendigheten av konsentrasjon, fordypelse og tilstedeværelse som øker hverdagens substans.

Ferienorge Rundt (XIV)

HORNINDAL: Tyskland har sin "Romantischer Strasse", 340 km mellom Würzburg og Füssen. I Norge har vi ”Romantiske vegen” som starter i Skjolden, innerst inne i Sognefjorden ( verdens lengste) og går 31 km ut til Urnes. Der ligger Norges eldste stavkirke, og den er et av de norske innslagene på Unescos verdensarv-liste.

Nå regnes stavkirkene for å være blant de viktigste representanter for europeisk middelalderarkitektur i tre. I Norge har det trolig vært et firesifret antall stavkirker, i dag er det bare 28 som er bevart. Stavkirken på Urnes ble bygget rundt 1130 og er et sentralt verk i norsk kunst og historie. Guiden forteller engasjert om svært godt håndverk og treskurd, om urnesstilen som er kje nt for flotte utskjæringer av svært høy kvalitet. Forskere mener at der har vært minst to kirker tidligere, og at Urnes derfor har vært kirkestedhelt tilbake til 1000-tallet.

Jeg kan sterkt anbefale den lokalproduserte bringebærsaften fra gården like ved kirken.
På Urnes stopper veien på denne siden av fjorden, men det går en liten ferje over til Solvorn og det svært særpregede og koselige Walaker hotell. Drar vi tilbake til hovedveien, finner vi ”lille Østerrike”, hytten til filosofen Ludwig Wittgenstein. Den verdenskjente østerrikeren trengte avstand til andre mennesker, trengte ro og stillhet for å kunne arbeide med filosofiske og dype menneskelige problemstillinger.

Roen fant han i Skjolden, i en liten hytte i en bratt fjellskrent – i dag er den feriebolig i bygdesentrum. Fremdeles er det stor interesse for hans filosofiske utlegninger, og stadig flere drar på en slags pilegrimsreise nettopp til Skjolden. Men jeg tenker alltid på Tolstojs ord om at ”det er lettere å skrive ti bind med filosofi enn å benytte én grunnsetning i praksis.”

På veien mot Sogndal kjører vi gjennom Nord-Europas største sving i Gaupne, og en annen merkverdighet finner vi ved Marifjøra, der en 245 meter lang avstikker inntil nyttår var Norges korteste riksvei, nå er den fylkesvei 603.

Ønsker du en spesiell hotellopplevelse, vet jeg ikke noen bedre enn Walaker hotell, Norges eldste fra 1640, eid av samme familie i 9 generasjoner siden 1690. Kjører du mot Sogndal, tar du t.h. når det er ca. 13 km igjen et par kilometer ned til Solvorn. Hotell Walaker har 23 rom, med historiske rom i Tingstova og hovudhuset. En god ramme rundt fred, ro og kvalitet er middagen 19.30 presis, bare én meny hver kveld. Høy standard på mat som har fokus på råvarer fra indre Sogn. Etter middagen åpner vertskapet sitt fremragende kunstgalleri og det fortelles eventyrlige historier fra områdets og hotellets historie. Skulle jeg rangere mine mange hotellopplevelser i inn- og utland, kommer Walaker blant tre på topp.

Sogndalsfjøra er besøkt tidligere, så her blir det bare en liten stans. Midt i sentrum står det en statue av mestertyven og utbryterkongen Gjest Baardsen. Den kanskje mest omstridte statuen i Norge, ved siden av statuen av Kong Olav V som ikke ble oppført i Oslo. ”En Mussolini-kopi med fascistisk håndpositur”, var en av de faglige innvendingene. Men lakseoppdretter Ola Braanaas bladde opp to millioner kroner og har i samråd med kunstneren fått plassert kongen ut mot havet på det gamle handelsstedet Skjerjehamn i Gulen kommune.
For en Ivar Aasen-tilhenger er det et lite poeng å registrere at her i Sogndalsfjøra ligger huset han bodde i da han var i Sogndal for å studere ”almuesproget” i arbeidet for å finne frem til nynorsk (landsmål), det som ble vårt andre skriftspråk.

Når jeg reiser på Vestlandet blir jeg slått av en tanke: Er det ikke egentlig Aasens ”Millom bakkare og berg” som er den egentlige fortellingen om Norge? Om vi smamenligner den med ”Ja, vi elsker” , ser vi en viktig forskjell. Hos Bjørnson blir det nasjonale bygd på to fundamenter: selve landet, «furet værbitt over vannet», altså landskapet, dernest på alle store menn som har preget historien. De fleste av dem som blir nevnt i ”Ja, vi elsker” er konger eller krigshelter - Harald Hårfagre, Olav den hellige, Tordenskiold osv. Dette kan betraktes som en urban nasjonalisme, en by-nasjonalisme, som tar utgangspunkt i riksstyret, riksorganene. Det var viktig for Norge i forrige århundre å konstruere en forhistorie med konger og helter, slik at nasjonen skulle virke eldgammel, og ikke noe som ble til i 1814.

Aasens nasjonalsang har et helt annet preg. Den har mer landskap. Og personene i den er ikke konger, men de som bygger landet - bønder som «vil rydja og bygja seg grender», fiskere som «ser ut over havet» osv. Aasen setter den jevne mann, bonden og fiskeren, i sentrum av den nasjonale bevissheten. Det har sammenheng med hans grunnleggende demokratiske livsprosjekt: å la vanlige folk få gjøre seg gjeldende, gjennom egen språk, med tilgang til de demokratiske institusjonene. Nettopp dette aspektet ved Aasen og hans nynorsk-bevegelse er et viktig innslag i den demokratiske folkelighet som i mange sammenhenger har slått rot i Norge.

En av de - relativt få - nasjonale utskeielser her til lands, Grønlandssaken, tok karakteristisk nok utgangspunkt i den heroiske historien, kongerekken osv - altså stoffet fra ”Ja, vi elsker”, og ikke i bonde- og fiskerperspektivet til Aasen.

Neste stopp er Byrkjelo. Her har det fantastiske skjedd at en liten bygd på Vestlandet er blitt det sentrale friidrettsanlegget i landet. Her er det gummidekke, spartan, her har det vært NM to ganger, 2011 blir den tredje. Ungdomsmesterskap og store nasjonale stevner arrangeres her, og nå er det driftige idrettslaget i ferd med å oppgradere anlegget til åtte løpebaner. Med entusiasme, innsatsvilje og –evne er det utrolig hva man får til. Alt gleder et gammelt friidrettshjerte.

Hvis du camper, er Byrkjelo stedet. Campingplassen ble i fjor kåret til er kåret til Årets Campingplass 2009 av fagjuryen i Norsk Caravan Club. Og fasilitetene er ikke som på de fleste andre campingplasser har faktisk et oppvarmet, utendørs svømmebasseng. Med smeltevann fra Jostedalsbreen ligger vanntemperaturen i elva her på 5-6 grader. Da frister det nok mer med 24 grader i bassenget.
Et grillhus ved grillplassen er et pluss, det er trådløs bredbåndforbindelse, og sanitærbygningen er tilpasset bevegelseshemmede.

Vi ender opp for kvelden i Hornindal, ved innsjøen som er Europas dypeste, 512 m.u.h. Her har en gammel venn fra Studentavholdslaget i Oslo, nylig avgått sokneprest Jon Ytrehorn, lekt med tanken å konstruere et undervannsmuseum, som en hyllest til innsjøen.
Der et er vilje på Vestlandet, er det som regel vei.

Og før jeg sovner, tenker jeg på en veidebatt i Stortinget for ganske mange år siden, der representanten Henden fra Sogn og Fjordane holdt flere glødende innlegg i en veidebatt der oppfatningene var mange og diskusjonen tilsvarende hard. Det endte med at en av de andre representantene sukket tungt og utbrøt: "La veien gå hvor Henden vil".

Ferienorge Rundt (XIII)

TURTAGRØ: De neste etappene i Ferienorge Rundt går fra Vestfold til Molde, via Fagernes, Årdal, Turtagrø, Sogndal, Byrkjelo og Stranda. Vi stiger først av i Fagernes, Norges nest minste by, et sted med 1784 innbyggere.

I gamle dager, dvs. før 1996, var det orden i bysakene. Norge hadde 46 byer, og hadde vi lest geografiboken, og det hadde vi, visste vi hva de het. Etter 1996 er det bare tull. Har en kommune minst 5 000 innbyggere og et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse, kan kommunestyret bestemme at man er en by. Derfor er Kolvereid i Nord-Trøndelag landets minste by med sine 1450 innbyggere. Og derfor har vi nå 96 byer, et sterkt tall, men neppe andre enn Drillo og et par byråsjefer kan navnet på dem alle. Seks av de nye ligger i kommuner med mer enn en by.

Jeg har ingenting imot Fagernes, det er et pent sted. Men med min beste vilje finner jeg ikke noe spesielt byaktig over det som leksikonet kaller trafikk-knutepunkt. Den gamle stasjonsbygningen fra Valdresbanen er blitt souvenirbutikk, den hederskronte Valdresbanen fra 1906 hadde i 85 år endepunkt her. Nå er traséen blitt gang- og sykkelvei.

Et annet i utgangspunktet fremtidsrettet prosjekt er den 23 år gamle Fagernes lufthavn på Leirin, av enkelte kalt Den himmelske Freds Plass. Et fin flyplass, men dessverre mangler den passasjerer,. Det koster staten 10 millioner kroner i året å drive den - eller 2500 kroner per passasjer. En av de barskere subsidieringer i fedrelandet.

Et kommunikasjonsmessig tap skjedde også da Opplysningen 1881 slukket lyset for de 117 som arbeidet på Fagernes. Men nå er summetonen i lokalene gjenfunnet, et firma vil gi rundt 100 arbeidstakere muligheter til å selge lotteri for klienter som Røde Kors og Skiforbundet. Det minner meg om historien om han som falt ned i en hule i isbreen. Etter litt tid kom redningsmannskapet på plass, og en av dem tittet ned i huller og ropte: ”Hallo, det er fra Hjelpekorpset”. ”Takk, men jeg har kjøpt lodd”, kom det nedenfra.

Beitostølen neste. Litt nostalgisk, her hadde jeg en av mine aller første journalistiske oppgaver da jeg dekket Ridderrennet for utøvere med syns-, bevegelseshemning eller annet handikapp, to år etter at tiltaket ble satt i gang i 1962 av entusiasten Erling Stordahl, som var blind, men sang med Lillebjørn Nilsen: ”Se alltid lyst på livet”. Her er også sentrum for Det Norske Fjellmaraton, løpet på vel 42 km i den barskeste løypa i landet, det går på mange måter både opp ned.

Jeg har bare deltatt en gang og jeg husker ingenting fra selve løpet, men jeg husker Thorleif. Vi kom i prat kvelden før. Han hadde vært en glimrende typograf, men etter hvert ble forholdet til Kong Alkoholk vel intimt. Helsen skrantet, rehabiliteringer kom og gikk, venner sviktet, jobbene ble kortvarige. Til slutt sa legen: ”Thorleif, fortsetter du i samme spor har du trolig bare ett år igjen”. Han klarte å skifte spor, kom smått om senn tilbake. Og enda mye, mye lenger. For Thorleif begynte å trene på sine ikke helt unge dager. Etter hvert ble han en av landets aller beste i sin alderklasse i maraton. Han så alvorlig på meg og sa: ”Jeg kan takke kona mi for alt. Hun forlot meg aldri, sa at hun hadde lovet å elske meg i både gode og onder dager. Ga aldri opp, støttet og hjalp”.

Mens det striregner over langs Vangsmjøsa, er det 26 varme grader i Årdal. Varmt var det også i Søderbergovnene, og varmt ble da Hydro etter hvert fant ut at de hadde hatt sin levetid i aluminiumsfabrikken. Men varm var også applausen som ble utløst da man maktet en tøff omstillingsprosess . Nye bedrifter er kommet til for eksempel i solenergibransjen, der Norsun har en teknologisk meget avansert prosess, og de store mengdene elektrisk kraft og kjølevann fikk man tilgang til etter Hydro-avviklingen

Lokalt næringsliv har fått ny kompetanse og ny struktur. Det er stor optimisme i kommunen og folk tar initiativ i stedet for å vente på hjørnesteinsbedrieften. Etter over 20 år jevn reduksjon i innbyggertallet, har det siden 2006 vært en positiv utviklig. Utfordringen for kommunen har endret seg fra å skaffe arbeidsplasser til å skaffe arbeidstakere. Næring, kommune og stat spilte på lag. Statlige omstillingsmidler til fylkeskommunen, Innovasjon Norge og SIVA sammen med store beløp fra Hydro har vært viktige byggesteiner.

Applausen nevnt ovenfor var ikke bare varm, den ga seg konkret utslag i at Arbeiderpartiet ved stortingsvalget i 2005 fikk over nærmere 77 prosent av stemmene i Årdal, og i fjor 70,2!

Det finnes flere lokalsamfunn som vil måtte utvikle omstillingsevne, lete etter nye muligheter og bygge opp kunnskap som skaper fremtidsmuligheter. Som statsminister Stoltenberg har sagt det: ”Økte investeringer i industri betyr ikke lenger at alle arbeidsplasser sikres, fordi så mye nå kan drives av maskiner”. I Årdal har man lykkes.

Fra Øvre Årdal et det et par timers tur inn til metige Vettisfossen. Men det som gjorde størst inntrykk på meg var Tindevegen over fjellet til Turtagrø. 36 kilometer naturopplevelse, og en klatreetappe nesten på linje med Ørnefjellveien og Trollstigveien. ”Snarveien gjennom Jotunheimen” er det korteste alternativ mello0m Bergen og Trondheim. Den er definitivt verd 170 kroner i bompenger (bare kort kan brukes). Mektig natur blant vakre topper i Jotunheimen, kort spasertur til et fantastisk panorama med Hurrungane-massivet og og Store Skagastølstind i øst og den innerste delen av Sognefjorden og Skjolden i vest.

Her har skarpklatrere prøvd seg gjennom generasjoner. Engelskmannen William Cecil Slingsby gikk første bestigning av den ”ubestigelige” Store Skagastølstind i 1876 – og ble kåret til norsk fjellsports far.
På hotellet på Turtagrø er en av Norges fineste samlinger av fjell-litteratur, Arne Næss var en av dem som bidro med mange bøker om fjellet, fjellsport, fjelliv og filosofi.

Det var i dette området Ibsen fikk inspirasjon både til Peer Gynt og Brand. Edvard Grieg var fast gjest på Turtagrø, og skrev: ”Naar jeg tenker på muligheten av en eller annen fjelltur, grøsser det i meg av jubel og spenning som om det gjaldt å få høre Beethovens 10de symfoni.” Peder Christen Asbjørnsen likte ”tindrende lys over mægtige breer”.

Vi upoetiske og umusikalske nøyer oss med å la den umettelige beundringen over norsk natur avløses av en høyest anbefalelsesverdig og mettende hamburger med godt norsk råstoff på hotellet, før kursen settes ned dalen mot Fortun, Gaupne og Sogndal.
Som det het i stilene på folkeskolen: Vi var alle enige om at vi hadde hatt en fin tur.

Ferienorge Rundt (XII)

POLMAK: Nærbutikken er nedlagt. Kaféen er nedlagt. Men Esther Utsi på Polmak gjestegård er opplagt. Om det er en lang reise dit, tar Esther gjestene med på en kulinarisk ”reise gjennom Tana-mannens sjelsliv”. Den forteller om den utemmede Tana-mannen som gifter seg med en høyt utdannet dame fra sør og hvordan denne kulturkollisjonen kan arte seg. Forretten med røkt laks og eggbåter heter «En eggende gladlaks fra Tana». Hovedretten er «Nedlagt og beseiret – trodde han». Og desserten ”Islagte småsure tanaværinger” med is og solbær. Og det ender godt, fordi "Tana-mannen klarer å omstille seg”. For sin måte å servere mat og historier på har Esther vunnet førstepremien i Arktisk menys utvikling av reinkjøttretter.

Fra flyplassen ved Kirkenes ved det vel to timer langs Varangerfjorden til Polmak. ”Bugøynes” står det på en pil. Det eneste fiskeværet i Sør-Varanger. Stedet som gjerne kalles ”Lille-Finnmark” fordi der var finner som kom hit på 1800-tallet og slo rot. Fortsatt snakker halvparten av befolkningen det gamle finske språket. Bugøynes har hovedsakelig bebyggelse fra før 1900, noe helt tilbake fra 1700-tallet. Bugøynes var et av svært få steder i Finnmark som unngikk å bli brent da tyskerne trakk seg tilbake fra Nord-Norge. Fortellingen sier at det var en tysk soldat var blitt glad i stedet og sørget for så stor røykutlegging at de tyske ansvarlige for den brente jords taktikk overså stedet.

-Fremmede kommer til Bugøynes for å se på det gamle, det unike. Det er akkurat i dette at framtidige muligheter ligger. Alle gode krefter bør gjøre alt for å bevare det opprinnelige, sier entusiasten Elsa Haldorsen, og har fremmet forslag om at stedet skal komme på UNESCOs verdensarvliste. Og finske krefter gir helhjertet støtet til dette.

For 20 år siden ble Bygøysund landskjent. Fiskebruket ble solgt på tvangsauksjon, andre ting var også i forfall. Bygdefolket fikk fjernsynet oppover og averterte i de store avisene Bugøysund er til salgs! Det hjalp.

Nå er optimismen større blant de 200 innbyggerne, ikke minst takket være kongekrabben. Det var russiske forskere som for snart 50 år siden flyttet kongekrabben fra Vladivostok i øst til Murmansk i nord. De blir opptil 12 kilo og skulle bli mat for folket ved Barentshavet I dag har krabbene spredt seg til relativt store områder og er en god inntektskilde, 50 kroner kiloen hjelper godt på. Etter foredling finnes kundene over hele verden. Du kan like gjerne bestille kongekrabbe fra Finnmark i Las Vegas som i Tokyo. De økologiske bekymringene er at kongekrabben setter for stort press på grunt vann og utkonkurrerer andre arter.

Ikke før er Bugøynes lagt bak oss, blir skuespillerinnen Henny Moan ivrig gestikulerende: ”Der, der vokste jeg opp og bodde til jeg var fire år, da flyttet vi til Gratangen." Moan kom inn på teaterskolen og måtte snakke pent riksmål med nu og efter, men erkjenner at når hun blir ordentlig sint, banner hun på nynorsk. Hun er 74 år og spilte sin siste rolle for 3 år siden, men for en opplevelse det er å høre henne lese dikt av den tidligere ektemannen, dikteren André Bjerke ( hun har også har vært samboer med Ole Paus).

Ikke lenge etter er det huset til sosialdemokraten Isak Saba som fenger oppmerksomheten. Han var den første same som ble valgt som stortingsrepresentant, i 1906. Det sies at han fikk sørover til Trondheim, og da han kom dit gikk folk og tittet på ham – de ville se om han hadde hale.

Aksjonen for å få en same på tinget hadde bakgrunn i at denne folkegruppen rundt århundreskiftet var utsatt for et sterkt press fra myndighetene, som med mange midler forsøkte å få dem til å oppgi sin kultur, sitt språk og sitt levesett. Forslaget om en egen samisk stortingsrepresentant kom som en reaksjon mot den harde fornorskningspolitikken.

Saba er ellers kjent for å ha skrevet samenes nasjonalsang. Og et av versene beskriver nøyaktig den følelsen vi har når vi nærmer oss Polmak og Tanaelven, Norges 3. største lakseelv
”Og når sommersolen gyller
fjell og skoger, hav og strende,
fiskere i gull-glans gynger,
gynger stilt på hav og innsjø.
Gyllent glinser svømmefugler
og som selv de store elver.
Staker glimter, årer glitrer,
folket under sang det farer
gjennom stiller, stryk og foss”

Her kan perspektivet være ulikt, og med hvem sine øyne ser vi samfunnet? En Oslo-mann sto og fisket etter laks i Tana-elven. På den andre siden sto en same og fikk flere lakser, mens det ikke lyktes for Oslo-mannen. ”Hvordan kommer jeg over på andre siden?” ropte han til samen. Han tenkte seg om et minutt, og svarte: ”Du er på den andre siden".

Og så er det bryllup og 200 gjester og 25 taler og sensuell sang av Mari Boine halvtre om morgenen. Ande Solby har ledet oss gjennom en storartet kveld. Han er den første samen som siden 1641 har tatt juridisk doktorgrad. Det tok han et oppgjør med jussens mange konvensjoner: ”Vitenskapen har stivnet fast og er i utakt med et samfunn i et nytt årtusen. Det bærer galt av sted når alle dommere tilhører samme samfunnslag”. Han ble ikke omfavnet av Ottar da han til Dagbladet sa om russerhorene og sexkundene: "La dem kose seg i fred". Og det var han som sa for 30 år siden at dersom han ble gjenfødt i en stigning, så ønsker han helst at det skjer mellom Tostrupkjelleren og Stortinget.

Mens bryllupsgjestene hygger i den lyse morgenen og knotten biter og Somby joiker og det er bare en kilometer til Finland, er det en egen ro der det magiske, den vakre og ville naturen omslynger Polmak gjestegård ved Tanaelvens bredd.

Overrvåkning, samer og ytringsfrihet

Ole Henrik Magga er i dag Norges mest respekterte samepolitiker. Deltok han i en illegal sprenging av en bro i Skibotn i Troms i 1975? Var han sentral i en samisk opprørsgruppe som ville bruke ulovlige aksjoner?
Politiets overvåkningstjeneste, POT, trodde det og opprettet en mappe på ham. Flere samer ble pågrepet av politiet etter ødeleggelsen, men senere kom det frem at broen rett og slett kan ha blitt tatt av vårflommen. Kanskje var det ingen sabotasjeaksjon..

Fem år senere vant Magga stor tillit for sin håndtering av konflikten rundt utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget Sultestreik og sivile ulydighetsaksjoner grep om seg. Mistilliten mellom storsamfunnet og landets urbefolkning var nærmest total. Den mistenkte brosprengeren ble brobyggeren som dempet konflikter og fikk igang konstruktive samtaler mellom partene igjen.

Fra 2008 til 2008 var jeg en av tre medlemmer i Innsynsutvalget. Det ble opprettet av Stortinget på bakgrunn av Lundkommisjonens arbeid på 90-tallet. Den rapporten viste at Politiets Overvåkingstjeneste i sitt arbeid til tider hadde brukt metoder som var ulovlige eller i strid med tjenestens retningslinjer.
På den bakgrunn ble det bestemt at alle kunne få søke om å få se sin mappe, dersom det fantes en. På bakgrunn av innholdet i mappen, kunne den enkelte søke en symbolsk erstatning dersom det var brukt ulovlige metoder for å innhente opplysninger, som for eksempel telefonavlytting eller brevkontroll uten rettslig kjennelse.
Innsynsutvalget leste 4-5000 mapper.

En skal være forsiktig å vurdere gamle hendelser med dagens briller. Men Maggas mappe illustrerer noe av det som slo meg mest under mine 8 år i Innsynsutvalget: Politiet gikk uhyre amatørmessig frem. I mange tilfeller var det generell mistenksomhet mot alle som politisk lå til venstre for Ap som førte til registrering.

Sametinget mente at innholdet i enkelte mapper bekrefter at det har foregått en etnisk overvåkning av den samiske befolkning. Utvalget hadde ikke noe materiale som kunne bekrefte eller avkrefte dette.

Samiske organisasjoner og tillitsvalgte ble aktivt overvåket gjennom mange tiår. Men det samme skjedde for eksempel med fredsorganisasjoner, personer og politiske grupper så lå til venstre for Arbeiderpartiet, personer som besøkte østeuropeiske land osv.

Ole Henrik Maggas eneste verv da mapperegistreringen begynte, var formann i samisk språknemnd. Politiet skaffet seg opplysninger om helt ordinære faglige møter for å diskutere språksaker.

Journalist Johs. Kalvemo i sameradioen oppdaget at POT hadde grundig informasjon om hva han hadde foretatt seg yrkesmessig fra 1977 til 1992 , rapporter fra private besøk i hjemmet og om hans samiske ståsted.

I 1977 tegnet kunststudenten Synnøve Persen et utkast til eget samisk flagg . Det fant Overvåkingspolitiet POT så mistenkelig at de opprettet en mappe for henne.

Jeg kunne gitt flere eksempler, men jeg nøyer med med slike som mappeeierne selv har meddelt i det offentlige rom.
Det er åpenbart at POT mente det var viktig å følge det de trodde var forsøk på å skape en egen samestat og i deres tankegang dermed en undergraving av den norske nasjonalstaten. Trolig var dette en refleks av flertallsbefolkningens nasjonale konformitetsideologi og dermed mistenkeliggjøring de som var og mente annerledes. Så sent som ganske nylig har det vært påstått at "noen samer" jobber for å etablere en egen samisk stat.
Når samene jobber for å fremme sine egne saker, er det lett å avfeie dette med påstander om at det de egentlig ønsker å oppnå er en egen nasjonalstat.

Jeg nevnte Synnøve Persen, og med henne vil jeg trekke en linje over til spørsmålet om ytringsfrihet. Maria og jeg satt sammen i Ytringsfrihetskommisjonen fra 1997-1999.

Synnøve Persen er i likhet med Maria kunstner : I 1979 registrerte POT at hun var medlem av Samisk Kunstnergruppe i Masi , som ble beskyldt for «ekstrem politisk virksomhet».
Masi-gruppen var tuftet på ideene og strømningene i norsk kunstliv for øvrig på 70-tallet. Synnøve Persen og andre utprøvde ytringsfrihetens grenser. Motstand mot Vietnam-krigen, Nixon og politisk undertrykkelse var tema for kunstnerisk produksjon og utstillinger . Og det er jo nettopp noe jeg anser for å være blant kunstens viktigste oppgaver; å være fanebærer for den frie ytring.

Deler av det overvåkingsmateriale som havnet i POT-arkivene dreide seg om klare brudd på ytringsfriheten, om registrering av ytringer man anså som farlige. Brudd på friheten til å gi uttrykk for politiske meninger i utakt med de etablerte, friheten til å være opptatt av og arbeide for samisk særpreg og kultur.
For minoriteter er det vesentlig å nå frem til de brede lag av folket med sitt syn og sin informasjon. Like vesentlig er det å få utvikle sin egen offentlighet på sitt eget språk. Alta-saken er et klassisk eksempel på hvordan informasjon om faktiske forhold i fortid og nåtid førte til en prosess som berørte store deler av samfunnet og endret en minoritets status og vilkår. Uten medienes formidling hadde ikke dette skjedd. Presset som mediene representerte kom både fra innenlandsk opinion og ikke minst fra andre land. Ønsket om en mer rettferdig behandling av samene kombinert med trusselen om at landets anseelse ville bli svekket innen et felt der Norge mente seg å ha en internasjonal prestisje å verne om, ble meget effektivt.

Når de materielle vilkår for å bruke ytringsfriheten foreligger, kan minoriteter oppnå mye. Ytringsfriheten og muligheten til å appellere til offentligheten og den felles fornuft, er det beste vern mot overgrep. Alta-saken viser også hvordan den internasjonale offentlighet kan fungere på områder som minoritetsvern.

Grl. § 110 a, pålegger myndighetene å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er viktig å se denne passus i sammenheng med den nye paragraf 100, der kommisjonen fikk inn et ledd om statens
ansvar også for å legge til rette for en åpen og opplyst samtale.
Dette er et krav om at staten aktivt skal medvirke til at individer og grupper har en faktisk ytringsmulighet. Statens oppgave utvides fra passivt å avstå fra inngrep til aktivt å sikre borgernes ytringsmulighet. Infrastrukturkravet innebærer en forpliktelse til å legge til rette for kanaler og institusjoner, for en åpen og opplyst offentlig samtale. Kort sagt et overordnet statlig ansvar for oppbyggingen av et offentlig rom.

Kommisjonen hadde tre hovedbegrunnelser for ytringsfrihet: sannhetsøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse. Kan det påvises at en eller flere av prosessene ikke fungerer som forutsatt, var vi opptatt av at prosessene måtte styrkes gjennom positive virkemidler. Bedre enn å forby verbale angrep på posisjoner, handlinger og holdninger er det derfor å legge forholdene til rette for at de angrepne kan komme til orde – og nå fram til den samme allmennhet – med sine versjoner av virkeligheten.

Skritt er tatt i riktig retning når det gjelder minoritetenes ytringsfrihet. Man har en infrastrukturforpliktelse, men det trengs det mer materiell støtte både for å utvikle den lokale offentlighet og dette å kunne informere og kommunisere med og i den større offentlighet. Om det er noe område der fordommer må drives ut av ærlig sannhetssøken i overensstemmelse med det sentrale argument for ytringsfriheten, så er det nettopp når det gjelder å skape et velfungerende multikulturelt samfunn.

Ytringsfrihetens vilkår er til syvende og sist avhengig av at det er en politisk vilje til å beskytte denne frihet. Og denne viljen krever at det finnes frontkjempere som med kunnskap, integritet og mot følger med og kjemper løpende for informasjon om brudd på menneskerettigheter og brudd på grunnlovsbestemmelsene om ytringsfrihet.
Og akkurat dagens brudepar, Maria og Magne Ove, har bedre bakgrunn og forutsetninger enn nesten noen andre jeg kjenner til å drive dette arbeidet fremover. Gratulerer med dagen – lykke til med en meningsfull fremtid.
Innlegg i bryllupet mellom Maria Fuglevaag Warsinski og Magne Ove Varsi lørdag 10.juli, vielse ved Tanaelvens bredd i Polmak.

Monitoring, Sami people and freedom of expression

Ole Henrik Magga is Norway's most respected Sami politician. Did he participate in an illegal blasting of a bridge in Skibotn in Troms in 1975? Did he have a key role in a Sami rebel group that would use illegal means to achieve their goals?
The Norwegian Police Surveillance Agency, POT, believed so and created a file on him. Many Sami were arrested by the police after the bridge was destroyed, yet, it later appeared that the bridge simply may have been taken by the spring flood. Perhaps there never actually was a sabotage…

Five years later Magga earned a lot of trust (by both the mainstream society as well as other Sami) for his handling of the conflict around the development of the Alta-Kautokeino watercourse. Hunger strikes and civil disobedience actions were taking a hold. Distrust between mainstream society and the country's indigenous population was almost complete. The suspected bridge-blaster became the bridge-builder who subdued conflict and initiated constructive talks between the parties.

Ten years ago the Norwegian Parliament decided that people who thought they had been monitored and had a file, could apply for seeing it. If the police had used illegals methods to obtain information in their work, f.ex. phonetapping or mailcontroll, people could get a symbolic compensation.
I was one of three people who decided about c ompensation, and therefore I hade seen 4-5000 files.

One must be careful to review old events through the lenses of hindsight. But Magga's file illustrates one of the things that struck me most during my eight years in the Access Reviewing Committee on Norwegian Police Security: The police’s methods were extremely amateur. In many cases there was general suspicion of groups left of the Labour Party thus leading to registration of many groups.

Ole Henrik Magga’s only task when the registration began was being the chairman of the Sami language council. Thus, the police obtained information from ordinary meetings about Sami language issues.

Journalist Johs. Kalvemo of the Sami radio discovered that the POT had thorough information about what he had done professionally from 1977 to 1992, reports from private home visits and general information on his views as a Sami.

In 1977, the art student Synnøve Persen drew a draft of a Sami flag. The POT found that so suspicious that they created a file on her.

I could have mentioned mange examples, but I choose only those who are known from the public room. According to the Sami Parliament the content of some files confirms that there has been an ethnic monitoring of the Sami population. The committee did not have any material that could either confirm or deny this.
So were also other organizations like the peacemovement Sami organizations and representatives were actively monitored for many decades.
So were also other organizations like the peacemovement, and people mand groups to the left of the labour party.

POT probably thought it was important to follow what they ment was an attempt to create a separate Sami state and thus, in their minds, undermining the norwegian national state. This was probably a reaction to the majority of the population's national ideology of conformity and thus casted suspicion on those who were and felt different. As late as just recently it has been alleged that there are "some Sami" working to create a separate Sami State.
When Sami work to promote their own interests, it is easy to dismiss this with claims that what they really want to achieve is a separate nation state.

I mentioned Synnøve Persen, and with her I will draw a line to the issue of free speech. Maria and I sat together in The Freedom of Speech Commission from 1997-1999.

Synnøve Persen is, like Maria, an artist: In 1979, the POT registered that she was a member of a Sami Artist Group in Masi, which was accused of doing "extreme political activities."
The Masi-group was founded on ideas and trends from the Norwegian art environment in general in the 70's. Synnøve Persen and others challenged the boundaries of the freedom of speech. Opposition against the Vietnam War, Nixon and political repression was the theme of artistic production and exhibitions. And that's something I consider to be one of the most important tasks of art: to be the standard-bearer for freedom of expression.

Parts of the surveillance material that ended up in the POT files were about clear violations of freedom of expression, about registrations of expressions they considered dangerous, violations of the freedom to express popular political opinions, the freedom to be concerned and work for Sami character and culture.

For minorities, it is essential to reach out to a broad spectrum of people with information and their vision. It is equally important to develop their own public life in their own language. The Alta affair is a classic example of how information about actual conditions in the past and present led to a process that affected large parts of society and changed a minority’s status and their conditions. Without the media's disclosure this had not happened. The pressure that the media represented came from both the domestic public opinion and from other countries. The desire for fairer treatment of the Sami combined with the threat that the country's reputation would be diminished within a field in which Norway claimed to have an international prestige to protect, was very effective.

When the material conditions for using freedom of speech exist, minorities achieve a great deal. Freedom of expression and the ability to appeal to the public and its common sense is the best protection against abuse. The Alta affair also demonstrates how the international public can work in an area like minority protection.

Section 110 a in the Norwegian Constitution, obliges the government to facilitate in such a way so that the Sami ethnic group can secure and develop their language, their culture and their way of life. It is important to see this passage in the context of the new section 100, where the Commission added a part of the state’s responsibility to facilitate an open and informed dialogue. This is a requirement that the state is to actively contribute so that individuals and groups have an actual opportunity for expression. The government’s task is expanded from passive and refrained intervention to an active facilitation so that citizens’ freedom of expression is possible. The Infrastructure-requirement entails an obligation to facilitate the channels and institutions for an open and informed public debate. In short, an overall government responsibility for the construction of a public space.

The Commission had three main justifications for free speech: increase accuracy, democracy and the individual’s free opinion. We were concerned that the processes had to be strengthened through positive means if it could be established that one or more of the processes did not work as intended. Rather than simply prohibiting verbal attacks on the positions, actions and attitudes, it is more effective to create conditions to ensure that the affected can answer - and reach the same general public - with their version of reality.

Steps have been taken in the right direction when it comes to the minorities’ freedom of speech. One has an infrastructure-commitment, but it needs more material support for both developing the local public and to inform and to communicate with and within the wider public. If there is any area where prejudice must be driven out of the honest quest for the truth in accordance with the central argument for freedom of expression, it is precisely the area of creating a well-functioning multicultural society.

Conditions for freedom of expression are ultimately dependent on political will to protect this freedom. But this dependAnd precisely today’s wedding couple, Maria and Magne Ove, have better backgrounds and abilities than almost anyone else I know to carry this work forward. Congratulations - good luck with a meaningful future.
(A lesson in connection with the wedding of Maria Fuglevaag Warsinski and Magne Ove Varsi in Polmak, county of Finnmark 10.July 2010)

Monitoring, Sami people and freedom of expression

Ole Henrik Magga is Norway's most respected Sami politician. Did he participate in an illegal blasting of a bridge in Skibotn in Troms in 1975? Did he have a key role in a Sami rebel group that would use illegal means to achieve their goals?
The Norwegian Police Surveillance Agency, POT, believed so and created a file on him. Many Sami were arrested by the police after the bridge was destroyed, yet, it later appeared that the bridge simply may have been taken by the spring flood. Perhaps there never actually was a sabotage…

Five years later Magga earned a lot of trust (by both the mainstream society as well as other Sami) for his handling of the conflict around the development of the Alta-Kautokeino watercourse. Hunger strikes and civil disobedience actions were taking a hold. Distrust between mainstream society and the country's indigenous population was almost complete. The suspected bridge-blaster became the bridge-builder who subdued conflict and initiated constructive talks between the parties.

Ten years ago the Norwegian Parliament decided that people who thought they had been monitored and had a file, could apply for seeing it. If the police had used illegals methods to obtain information in their work, f.ex. phonetapping or mailcontroll, people could get a symbolic compensation.
I was one of three people who decided about c ompensation, and therefore I hade seen 4-5000 files.

One must be careful to review old events through the lenses of hindsight. But Magga's file illustrates one of the things that struck me most during my eight years in the Access Reviewing Committee on Norwegian Police Security: The police’s methods were extremely amateur. In many cases there was general suspicion of groups left of the Labour Party thus leading to registration of many groups.

Ole Henrik Magga’s only task when the registration began was being the chairman of the Sami language council. Thus, the police obtained information from ordinary meetings about Sami language issues.

Journalist Johs. Kalvemo of the Sami radio discovered that the POT had thorough information about what he had done professionally from 1977 to 1992, reports from private home visits and general information on his views as a Sami.

In 1977, the art student Synnøve Persen drew a draft of a Sami flag. The POT found that so suspicious that they created a file on her.

I could have mentioned mange examples, but I choose only those who are known from the public room. According to the Sami Parliament the content of some files confirms that there has been an ethnic monitoring of the Sami population. The committee did not have any material that could either confirm or deny this.
So were also other organizations like the peacemovement Sami organizations and representatives were actively monitored for many decades.
So were also other organizations like the peacemovement, and people mand groups to the left of the labour party.

POT probably thought it was important to follow what they ment was an attempt to create a separate Sami state and thus, in their minds, undermining the norwegian national state. This was probably a reaction to the majority of the population's national ideology of conformity and thus casted suspicion on those who were and felt different. As late as just recently it has been alleged that there are "some Sami" working to create a separate Sami State.
When Sami work to promote their own interests, it is easy to dismiss this with claims that what they really want to achieve is a separate nation state.

I mentioned Synnøve Persen, and with her I will draw a line to the issue of free speech. Maria and I sat together in The Freedom of Speech Commission from 1997-1999.

Synnøve Persen is, like Maria, an artist: In 1979, the POT registered that she was a member of a Sami Artist Group in Masi, which was accused of doing "extreme political activities."
The Masi-group was founded on ideas and trends from the Norwegian art environment in general in the 70's. Synnøve Persen and others challenged the boundaries of the freedom of speech. Opposition against the Vietnam War, Nixon and political repression was the theme of artistic production and exhibitions. And that's something I consider to be one of the most important tasks of art: to be the standard-bearer for freedom of expression.

Parts of the surveillance material that ended up in the POT files were about clear violations of freedom of expression, about registrations of expressions they considered dangerous, violations of the freedom to express popular political opinions, the freedom to be concerned and work for Sami character and culture.

For minorities, it is essential to reach out to a broad spectrum of people with information and their vision. It is equally important to develop their own public life in their own language. The Alta affair is a classic example of how information about actual conditions in the past and present led to a process that affected large parts of society and changed a minority’s status and their conditions. Without the media's disclosure this had not happened. The pressure that the media represented came from both the domestic public opinion and from other countries. The desire for fairer treatment of the Sami combined with the threat that the country's reputation would be diminished within a field in which Norway claimed to have an international prestige to protect, was very effective.

When the material conditions for using freedom of speech exist, minorities achieve a great deal. Freedom of expression and the ability to appeal to the public and its common sense is the best protection against abuse. The Alta affair also demonstrates how the international public can work in an area like minority protection.

Section 110 a in the Norwegian Constitution, obliges the government to facilitate in such a way so that the Sami ethnic group can secure and develop their language, their culture and their way of life. It is important to see this passage in the context of the new section 100, where the Commission added a part of the state’s responsibility to facilitate an open and informed dialogue. This is a requirement that the state is to actively contribute so that individuals and groups have an actual opportunity for expression. The government’s task is expanded from passive and refrained intervention to an active facilitation so that citizens’ freedom of expression is possible. The Infrastructure-requirement entails an obligation to facilitate the channels and institutions for an open and informed public debate. In short, an overall government responsibility for the construction of a public space.

The Commission had three main justifications for free speech: increase accuracy, democracy and the individual’s free opinion. We were concerned that the processes had to be strengthened through positive means if it could be established that one or more of the processes did not work as intended. Rather than simply prohibiting verbal attacks on the positions, actions and attitudes, it is more effective to create conditions to ensure that the affected can answer - and reach the same general public - with their version of reality.

Steps have been taken in the right direction when it comes to the minorities’ freedom of speech. One has an infrastructure-commitment, but it needs more material support for both developing the local public and to inform and to communicate with and within the wider public. If there is any area where prejudice must be driven out of the honest quest for the truth in accordance with the central argument for freedom of expression, it is precisely the area of creating a well-functioning multicultural society.

Conditions for freedom of expression are ultimately dependent on political will to protect this freedom. But this dependAnd precisely today’s wedding couple, Maria and Magne Ove, have better backgrounds and abilities than almost anyone else I know to carry this work forward. Congratulations - good luck with a meaningful future.
(A lesson in connection with the wedding of Maria Fuglevaag Warsinski and Magne Ove Varsi in Polmak, county of Finnmark 10.July 2010)

Ferienorge Rundt (XI)

STADSBYGD: -Jeg har bedre timebetaling som ufaglært barnehageassistent enn som bonde, sier Einar, en av de få på som fremdeles driver vanlig jordbruk i en bygd der det for 40-50 år siden var stor aktivitet på området. Han har 20 kyr og nærmere 200 mål dyrket jord. Gårdsbruket gir en timelønn på ca. 70 kroner, og så sper han på med noen vakter i barnehagen innimellom. I en alder av 40 år spekulerer han alvorlig på å kutte ut.

-Skal jeg drive videre med en rimelig bra lønn, må jeg investere 2-3 millioner. Jeg vet ikke om neste generasjon vil overta, de ser hvordan jeg må stå på. Når jeg hadde en fridag sist? Det husker jeg meget nøyaktig. 1. pinsedag, Langfredag og 1.påskedag – og 29.oktober i fjor. Kuene skal ha stell, det er vanskelig å få avløser.

Men selv om gårdsbruket gir lav timebetaling, er han ikke fristet til å gå i fotsporene – eller skal vi kanskje si seddelsporene – til den ene av Stadsbygds to kjente historiske sønner. Den 9. november 1825 hevet skarpretteren øksen og lot den falle mot nakken til Jens Fenstad(1777-1825). Han var falskmyntner, en forbrytelse som rammet staten og som derfor ble straffet hardt.

Det begynte med noen tyverier, som resulterte i seks måneders arbeid i Trondhjems Tukt- og Forbedringshus. Der lærte han seg forfalskingskunsten. Han rømte hjem til Stadsbygd der han hadde kone og fire barn – og en hule som lensmannen aldri fant, og der han uforstyrret kunne produserte. Etter at han hadde tegnet 5 og 10 riksdalers assignasjonsbeviser (anvisning på penger), puttet han dem i skoene, slik at de skulle se brukte ut.. Han ble arrestert flere ganger, og klarte omtrent hver gang å rømme. En periode satt han i fengsel sammen med mestertyven Gjest Baardsen – som lærte å forfalske av trønderen.

Tre ganger ble Jens dømt til døden. Første gang ble han benådet av kong Carl Johan, og fikk straffen omgjort til livsvarig straffearbeid på Bergenshus festning. Han laget sedler på festningen, rømte, ble tatt, ny dødsstraff, ny benådning, klarte å rømme, ble tatt, ny dødsstraff, ny rømming. Men alle ”gode ting” ble ikke flere enn tre, fjerde gang kom det ingen benådning fra kongen. Dermed falt øksen.

Greit å ha i mente når vi diskuterer inhumanitet i andre land: Den siste henrettelse med øks i Norge skjedde for 134 år siden. Den siste henrettelsen ved skyting var i 1948. Dødsstraffen ble fullstendig avskaffet i 1979.
Henrettelsene på 1800-tallet samlet opp til 5000 mennesker. En prest og den dømte ba ”Fader vår” idet øksen falt.

Fenstad ble drept, en annen staværing har indirekte mange liv på samvittigheten, men ble hedret og æret. Norsk våpenproduksjon – Raufoss og Kongsberg? Den store pioneren er Nils Waltersen Aasen, som døde nokså nøyaktig 100 år etter Fenstad og utviklet våpen på verdensbasis. Han oppfant først håndgranaten med tanke på en mulig krig med Sverige, men forsvaret var ikke interessert. I årene frem mot 1.verdenskrig opprettet han et granatselskap i Danmark , produserte og eksporterte håndgranater til hele Europa. Han ble æresoberst i Frankrike. Etterhvert kom han med nye typer sprengstoff, skyttergravs-mortere, flybomber og en kraftig landmine, en antipersonellmine.

I 1917 ble håndgranaten også tatt i bruk av den norske hæren, men betingelsen var at Aasen selv bekostet utgiftene til produksjonsrettighetene. Andre utgiftter forbundet med hans våpenproduksjon illustreres best ved det faktum at da han døde, hadde han 37 granatsår i kroppen.

Historien om Nils W. Aasen er en av flere fortellinger om at nordmenn som har nye idéer, ofte møtes med skepsis. Statsminister Jens Stoltenberg har sagt om dette i en nyttårstale: ” Uten nye ideer kommer vi ikke videre. Vi trenger alle dem som skaper noe nytt av egen kraft. Albert Einstein sa at fantasi er viktigere enn kunnskap. Han mener at fantasi må til for å få glede av kunnskapen.”

Stoltenberg har rett, men legger vi forholdene godt nok til rette for at talentene oppdages og får vekstmuligheter? Satser vi på forskningsprogram der de gode idéene kan foredles? Stimuleres spesielt flinke elever? Følg diskusjonen mellom forskningsmiljøene og statsråd Tora Aasland.

Jeg forlater Stadsbygda med kurs for Finnmark. Det siste jeg ser er tante Anne, som i en alder av 93 år kjører rundt i 20 km/t med den motoriserte rullestolen sin. Hun følger godt med og er glad i å diskutere. Den som kunne bli 93 og fremdeles være helt intellektuelt oppegående…….

PS.Jeg har lett etter litterære forbindelser, uten å ha funnet noen. Det eneste som kan ligne er at noen mener å ha observert en av de lokale toppene i Norsk Svineavlslag i samtale med Anne B. Ragde - før "Berlinerpoplene"

Ærekrenking, personvern og ytringsfrihet

Bør en avis straffes for å ha brakt sitater som noen omfatter som injurierende? Temaet personvern kontra ytringsfrihet dukker med jevne mellomrom opp i rettssalene.

I dag er det er en glede å registrere at advokat Per Danielsen tapte på alle punkter i Oslo Tingrett i et søksmål mot Dagbladet. Danielsen blir i mange saker engasjert av den antatt fornærmede part i saker der forholdet personvern – ytringsfrihet står sentralt. Selv sa han for noen år siden at hans firma ”har vel godt over halvparten” av de ”maks ti nye” injuriesakene hvert år.

Danielsen fremfører han sine synspunkter med stor dyktighet, men form kan ikke alltid overskygge substans. Injurieekspert Cato Schiøtz laget for noen år siden en oversikt som viste at Danielsen tapte alle injuriesakene han hadde vært involvert i over en periode på tre år, men Danielsen bestred dette.

Dagblad-saken handler om to utsagn om privatetterforsker Harald Olsen: ”Jeg oppfatter Olsen som en ynkelig bedrager” (faren til fetteren i Birgitte Tengs-saken) og ”Namsmannen i Asker har opplyst at Olsen har ført alle verdier over på kona”.

Olsen tapte på alle punkter og må betale saksomkostningene.
”Tingretten fastslår at Olsen ikke er beskyldt for noe straffbart, men at det dreier seg om kritikk mot hans handlemåte overfor familien” (Dagbladets advokat, Frode Elgesem). Danielsen ser det annerledes og anker også i denne saken: ”Tingretten synes å mene at fordi det fremsettes kritikk, må man finne seg i å bli beskyldt for straffbare handlinger”. Han synes også at dommen bryter med tidligere praksis i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

Elgesem og Danielsen møttes forøvrig nylig i en interessant ankesak for Høyesterett, En person anla sak mot Arbeiderpartiet etter at han ble kastet ut av partiet i 2007, men fikk ikke medhold i lagmannsretten og måtte betale saksomkostninger. Danielsen fremholdt at den eneste muligheten man har til å delta i den politiske debatten i Norge er gjennom et parti. Elgesem mente partiene selv må få bestemme hvem de vil ha som medlemmer. Høyesterett avslo å behandle anken.

Personlig mener jeg at hendelsen som førte til eksklusjon burde være til å leve med for et parti. Men det er vanskelig å ta fornærmedes realitetssans alvorlig når han etter Høyesteretts kjennelse uttaler: ”Jeg føler meg som jeg tror en kvinne vil føle seg hvis hun blir utsatt for en gruppevoldtekt og senere dømt til å betale overgriperne for det hun ble utsatt for.”

Olsen mot Dagbladet minner om en sak mot Asker og Bærums Budstikke for 10 år siden. Offeret i en straffesak ville ha oppreisningserstatning en påstått ærekrenkelse i reportasjen om dommen. Gjerningsmannen (B) var frifunnet for en voldstiltale fordi han hadde oppfattet det slik at den han overfalt (A) like før hadde blottet seg for kjæresten hans. A mente at avisen hadde fremstilt ham som blotter.
I herredsretten ble B frifunnet for legemskrenkelse på grunn av provokasjon. Retten tok ikke stilling til om A var blotteren, men begrunnet frifinnelsen med at B hadde oppfattet situasjonen slik. En anmeldelse av A for blotting hadde politiet henlagt.

A anket til Borgarting lagmannsrett, som tilkjente ham en oppreisningserstatning . Retten brukte begrepet ”en alminnelig avisleser ”– hvem nå den enn måtte være, et usedvanlig ujuridisk uttrykk, synes jeg. Denne avisleseren måtte oppfatte avisomtalen slik at den personen som ble slått ned, hadde blottet seg, og videre at for folk som kjente til hendelsen, var opplysningene egnet til å identifisere A. Etter rettens mening tilsa ikke hensynet til ytringsfriheten at hensynet til personvernet skulle vike.

Høyesterett kom til at den overfalte ikke var identifisert i overskriften (”Slo ned kioskansatt”) , og i den grad han kunne identifiseres i avisartikkelen, gikk det der klart frem at retten i straffesaken ikke hadde tatt stilling til gjerningsmannens påstand om blotting, og at anmeldelsen for blotting mot den overfalte var henlagt.

Når det gjelder Høyesterett og EMD har Per Danielsen en triumf å vise til. Staten må betale en oppreisning på 280 000 kroner til mann som følte seg uthengt i Baneheia-saken i. Han gikk til sak mot Fædrelandsvennen for krenkelse av ære og privatlivets fred. Saken gikk helt til Høyesterett som ikke ga ham medhold, men det gjorde altså EMD. Danielsen krevde så en gjenåpning av saken og fremmet ny krav om oppreisning for ærekrenkelse. Dette ble tidligere i år avvist av Høyesterett.

Også en mann som ble saksøkt av sin tidligere hustru for brudd på privatlivets fred gjennom en lokal historiebok, ble nylig frifunnet i Høyesterett. I tingretten ble mannen frifunnet, men i Agder lagmannsrett ble han dømt.

Flere av disse sakene viser altså uenighet i de ulike rettsinstansene. Det er verd å merke seg at det i 2008 ble vedtatt at det nå ikke lenger kan reises straffesak på bakgrunn av påståtte ærekrenkelser, og at muligheten for å få ytringer erklært "døde og maktesløse" (mortifikasjon) blir borte. Ærekrenkelser overføres til den sivilrettslige erstatningslovgivningen.

Personvern er et begrep der det er vanskelig å finne en entydig definisjon. Forholdene er ulike i ulike livs- og samfunnsområder. Samfunnstopper i politikk, næringsliv og kultur bør ha et annet personvern de som ikke har fremtrådt i det offentlige liv. Og naturligvis vil saksforholdet og alvoret i den enkelte sak innvirke på vurderingene.

I Ytringsfrihetskommisjonen advarte vi generelt mot «tilstander der allmennheten må nøye seg med å få vite at grove beskyldninger eller kraftige påstander er fremsatt i saker av offentlig interesse, men der allmennheten ikke kan skaffe seg kunnskap om beskyldningenes innhold fordi ingen tør formidle dem offentlig av frykt for ansvar».

Og uten at det direkte går på de saksforhold som jeg her har omtalt, synes jeg det er grunn til både for journalister og oss alle å tenke over hva vi sa om personvern:
”Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man ikke behøver å stå til ansvar for hva man gjør eller sier overfor ytre, ukjente kontrollører. Når man offentliggjør det som bør forbli privat, er det ikke bare retten til privatliv som brytes ned. Også den offentlige samtale korrumperes. Den fungerer ikke lenger etter forutsetningen, men forfaller til sladder.”

Ferienorge Rundt (X)

STADSBYGD: Marie la om dialekten da flyet forlot luftrommet over Hedmark. Trøndersk også for trøndere i eksil. Hun er ikke interessert i fotball, men Rosenborg omtales begeistret. En slags parallell til da Dagbladet markerte seg som en sterk motstander av prester, men var for de kvinnelige utgaver av arten.

På Rein-gården har jeg vanket siden jeg tok skjegget sommeren 1963, da jeg første gang skulle møte dem som året etter ble svigerforeldre. En flott gård ved Trondheimsfjorden, som nås via sambandet Flakk-Rørvik. På ferja leser jeg Adressa, som har 13 spalter om Petter Northug som spiller poker i Las Vegas, og bare 1 spalte om Rosenborg. Adressa for trøndere. I sin tid en trygg konservativ bastion, i dag som de andre store regionavisene: Avisen støtter bare et parti når de politiske medarbeidere synes det har gjort seg fortjent til det.

Jeg husker den allmektige sjefredaktør Harald Torp. Da en medarbeider søkte et internt opprykk, svarte Torp kontant at middelhavsfarere ikke fikk jobben. Da han så at medarbeideren ble litt lei seg over karakteristikken, la han imidlertid til: ”Men på Middelhavet er det ingen som slår Dem.”

Det er lenge siden det var aktivt jordbruk på Rein. Situasjonen ligner til forveksling det som skjer så mange steder: Odelsgutten får annet arbeid og jorden leies ut til naboer eller sås til med korn som han som har den store skurtreskeren i bygda feier unna på en liten formiddag. Svigerfar var nok gladere i åndens enn i håndens arbeid, og fant nok mye større glede i å skrive bygdebøker. Genene ble overført til en datter og tre barnebarn som alle valgte journalistikk og formidling. Ellers beundret jeg ham for det mot han viste da han som stortingsmann – og bonde – gikk inn for norsk medlemskap i EF. Så ble han da heller ikke gjenvalgt.

Går jeg en ettermiddagstur, er det bare et par minutter til Muséet Kystens Arv. Et levende museum med aktiv båtbygging av fembøringer, etter modell av muséets fembøring ”Den siste viking” som ble bygget til den store Trøndelagsutstillingen i 1930. Johan Bojers roman av samme navn skildrer en kultur som går tapt med fremvekster av industrifisket og hverdagskulturen på et sted som var avhengig av lofotfisket. Historien settes opp som friluftsskuespill i et amfi på muséet annethvert år, i sommer 12.-21-august, og det er ganske spektakulært med råseglbåtene som åpenbarer seg. Jeg så oppsetningen forrige gang, og kan trygt anbefale den. Den gang spilte Toralv Maurstad Jakob med Litjfoten, uten at lokalbefolkningen var helt fornøyd, blant annet sviktet trøndersken. Ikke minst Bojers barnebarn, Jon Godal, har som ekspert på kystkulturen vært en inspirasjon til båtbyggingen og utstillingene.

En sykkeltur rundt i bygda avslører et interessant fenomen: Uvanlig mange blå låvedører. En tese viser til fiskerne som tjente godt og fikk nye impulser i en tid med økende nasjonalfølelse: Rød låve, hvite dørkarmer, og dermed blå dører. Andre mener at blåfargen ble brukt for å holde fluene unna, og kunstneren Axel Becker sier til Adressa at blått er en heftig farge: ”Både i det gamle Egypt, i kristendommen, i norrøn mytologi og i østlige religioner har blått stått for mystikk, visdom og beskyttelse”. Hvorfor dette akkurat skulle slå inn på Stadsbygd, er imidlertid vanskelig å forstå.

Nærmest blinken kommer kanskje fargeekspertene som fremholdet at ”opprinnelig var blåfarge dyrere enn gul, og farge. Midt på 1800-tallet kom rimelig, kunstig framstilt ultramarin på markedet, men fortsatt ble fargen knyttet til status og rikdom. I Stadsbygd fikk mange bedre økonomi akkurat på denne tiden. De som begynte med skikken, var nok folk som var forbilder, senere tok andre etter og ble glad i fargen.”

Men den fargen som setter seg fast idet jeg går inn, utløses av Thomas Alsgaard som i flott rulleskidriv farer forbi. Han er gift med den lokale Rønnaug Schei, og med tanke på hans satsing til vinteren i Marcialonga og Vasaloppet, ønsker jeg lykke til med Alexander Kiellands ”Håpet er lysegrønt”.

Røverferden i Hardanger

I begynnelsen skapte Gud Vestlandet.
Gud sa: Det skal bli en hvelving midt i vannet, og den skal skille vann fra vann. Det ble slik, og Gud kalte den himmel. Norges største og mest skiftende himmel. Runde linjer og vid synsrand.”Det er annerledes her”, sier Sigbjørn Obstfelder.
Gud skapte dei steinutte Strender for at nordmannen sjølv skulle sette sine Hus oppaa deim. Han skapte det baarutte Havet som var ruskutt aa leggja ut paa. Og naar Liderna grønka som Hagar, naar det lavar av Blomar på Straa, og naar Næter er ljosa som Dagar, kunne vestlendingen senere ingenstad faa vænare sjaa.

Gud hørte englene synge ”Fra fjord og fjære, fra fjell og dyp en dal, et ære være i dag gjenlyde skal”, og skapte fjordene. Deretter så han på alt det han hadde gjort på Vestlandet. Og se, det var overmåte godt og fint.

Så fint at National Geographic kårer de norske fjordane til verdens flotteste og beste reisemål. Fjordlandskapet i Hardanger vurderes både av Direktoratet for Naturforvaltning og Riksantikvaren som et av de høyest verdsatte landskapene vi har her i landet.

Regjeringen verdsetter annerledes. Den vil tegne et nytt bilde av Norge, også kalt ”Røverferden i Hardanger”. Malerne Stoltenberg og Riis Johansen kommer her med et hovedverk innen den sosialdemokratiske senterbevegelsen i Norge. Her er nybarokkens manglende sans for stemning, fantasi, følelse og natur satt sammen med olje-Norges nyrike kraftstrukturrasjonalisme. Penselføringen er frigjort fra lokaldemokratiske holdninger og riksdekkende naturvernsammenslutningers fortidstenkning Kombinasjonen gammelt-nytt skal ivaretas gjennom et budskap på maleriets bakside der det spesifikt norske tematiseres ved å trekke kraftlinjer tilbake til kraftsosialismen.

”Røverferden i |Hardanger” kan i ettertiden bli stående som det viktigste fra den antinasjonalromantiske perioden i begynnelsen av 2000-talet. Fremstillingen viser oss et røverfølge utkledd som brudefølge som er på vei i båt frå Soria Moria livssynsnøytrale kirke etter den første trekantvielsen i Norge Lengst fremme i båten sitter en spillemann og schjøtter jobben som utkikkspost og koordinator, mens en person som står oppreist i båten er en kvinnelig kjøkemeister utvalgt etter 50-50prinsippet og for å hjelpe på statsministerkontorets sterke mannlige besetning, selv om ”helheten er ivaretatt”. Kan det være Gro? Fortid møter fortid?
Knut Storberget er i ferd med å skyte salutt til ære for brudeparet. De fleste i det store følget har flotte bunader på seg, slik at inntrykket er at dette er velstående politikere med store reserver i stadig økende bevilgninger til partigruppene.

Bak denne båten kommer flere andre båter, fylte av folk med røde roser og grønn skyggelue. I en uvennlig piratutgave, (en Grov en?), kan vi i bakgrunnen se mange på vei ned mot en blåmalt båt som ligger på land, inne i et naust, med registringsnummer 2013, klar for å sjøsettes.

Aller bakerst kommer en mindre båt der Kristin i midten prøver å holde en avvikende kurs, men likevel slik at den ikke helt mister kontakten med brudefølget. Hun får hjelp av Bård Vegar, mens Audun prøver å dra båten mer mot venstre. De heiser protestflagget, men er med på brudeferden.

I en hovedoppgave bemerker Cecilie at ”lufta ser ut til å vera heit og stilleståande og sola gir eit varmt, gult lys, noko som kan tyda på at det byrjar å bli ettermiddag….. Den ville og dramatiske vestlandsnaturen utan eit einaste hus er sett i kontrast til folka på fjorden og kyrkja i bakgrunnen”. Lurer et væromsslag?

Stoltenberg, Riis Johansen og andre kunstmalere i regjeringen gjorde mange reiser i Norge som de kalte samråd. Rådene tok de meg seg tilbake til regjeringsborgen, der de malte ferdig bildene slik de ville ha dem. Ingen av hovedmalerne er fra Vestlandet, og det er vel ikke så rart at det ikke er helt gjenkjennelig hvor Hardanger dette utspiller seg, siden det er malt i Oslo, med stor tro på at jo lenger borte man sitter fra stridsspørsmålene, jo lettere er det å ta gode avgjørelser.

På den første regjeringssamlingen etter at bildet er ferdigmalt, skal statsministeren lede an i allsangen:

Jeg er Kaptein Stoltenberg med rødgrøntflertallskjorten
Hei, fadderi og fadderullan dei.
Naturskjender er av den gode gamle sorten
Hei, fadderi og fadderullan dei.
Og skuta er vi mange til i
Her er Trond, og gamle Siggi
Terje Riis og Navarsete, enda noen til.
Når vi heiser alle kluter, kan vi borde alle skuter.
Ingen slipper unna Kaptein Stoltenberg!

Skuta heter flertall og er very well bekrutta.
Hei fadderi og fadderullan dei
Aggresjonen fryktet var og alle ble betutta
Hei fadderi og fadderullan dei.
Ja det var vi som røvet skatten.
Fra Hardanger bryllupsnatten
som ble tatt med flertallsmakten øst for fjorders fjord
SV stritta hele natten,
men til slutt så fikk vi tatt’n.
De kan bare bråke for de blir om bord

Vi skader Hardanger i, for vi vet vel best
Å, hei, fadderi og fadderullan dei.
Vi mastrer i øst, og vi mastrer vest
Å, hei, fadderi og fadderullan dei.
Vi mastrer til nattur’n blir stappende full
Mens fullskala rensing er stadig på null
Og etterpå blir det naturrøverfest
Å, hei fadderi og fadderullan dei
Å, hei, fadderi og fadderullan dei

Vestlandsfjordene er eksklusive. Skal deres unike verdi devalueres fordi det er dyrere å legge sjøkabel enn luftspenn? Skal Norge holde fast på gammeldagse og ressursødende løsninger? Er ikke tidene for lengst blitt slik at kraftbyggere også må forholde seg til miljøhensyn? Skal det være én økonomisk vurdering når det gjelder sjøkabel for krafteksport til utlandet, og helt andre argumenter når det gjelder sjøkabler på Vestlandet? Skal reiselivsnæringen svekkes? Skal vi sørge for at UNESCO ikke kan bli nødt til å fjerne fjordene fra verdensarv-listen?
Nei, Nei, Ja, Nei , Nei og Ja.

Mens regjeringen synger naturrøvervisa, kan det store folkekoret med over- og understemmer forenes i:
Å Vestland, Vestland når eg ser deg slik
der før var fagre fjord og tronge vik
No høge spenn frå mastar over fjell
vil gjera oss til mammons trogne trell

Frå gamle tider til regjeringsmenn
som drøymer stort om kraft og lange spenn
Kva bryr seg mange om vår verdensarv?
Dei held nok fast på statens høge tarv

Og planar strøymer i dei still og stor
og utan sans for bjørk og blåe fjord
Dei ynskjar aldri kjenna djupnar av
vår stille skog og Noregs store hav

Turistar - i ein solblank dag dei for
såg såg fjell og himmel, aldri leidningssnor
Men no i dalen med sitt grøne fang
det skin av hogst og kvasse sagars gang

Sjå kablane som kliv dei kvasse fjell
ein gamal teknologisk ferd mot kveld
Men aldri meir om tind og tronge dal
eit draumeslør vi får i natta sval

Eit sårbart landskap vil dei søpla ut
den norske krona vinn frå hav til nut
Men kanskje gjer dei rekning utan vert
når folk i lenkjer nekta vil så tvert!
(Sigurd Førsund/Tore Ørjaseter/Thor Bjarne Bore)

Ferienorge Rundt (IX)

Topsy var borte. Iris var lei seg. Miriam var lei seg fordi storesøster var lei seg. Trym var mest opptatt av at han ble 3 år i morgen, og mon farfar hadde sett den store, fine brannbilen på det store senteret?

Farfar hadde sett den. Men han hadde ikke sett Topsy. Ingen hadde sett Topsy de siste timene. Kaninen Topsy. Med et hjemmeinnebur, et hjemmeutebur, et reisebur og et – stort – utebur på Stensjö.

Man vet aldri med kaniner. Lenge er de der de skal være, trygt innenfor porten. Tilværelsen i bur er kjedelig, men sikker. Da vet Iris hvor hun har Topsy. Men Iris har en sterk rettferdighetssans, og skjønner at selv om hun – ihvertfall mamma – har kjøpt Topsy og har en viss eiendomsrett, er et permanent liv i bur ingen lykkelig tilværelse. Det er ikke tilfeldig at fanger ”bures” inne.

Livet utenfor buret er friere, selv om ernæringen blir mer tilfeldig. Og har man en stor hage, og det har Iris, og har man en hytte med atskillig større hage med huske og trampoline og volleynett, ja, da må Topsy få kjenne frihetens muligheter. Hvordan Topsy har det når hun er i buret, når hun vet at det er en verden utenfor, er farfar usikker på. Det er vel som med menneskene. Noen trives best innenfor trygge og kjente grenser. Men stadig flere lurer på hva de får å se, over de høye fjelle. Ut vil de, ut (bortsett fra de som har fast tomt på campingplassen). Han kunne få sagt det, Bjørnson. Og var det kanskje ikke han som skrev om
”Molde, Molde, tro som en sang,
vuggende rytmer hvis tanke meg kjær er,
tar du oss inn i din favn"
Selv om jeg er ” hundrede mil ifra dem” vil det alltid være slik at ”jeg står der under rosenes ly»

Nok patriotisme og nostalgi, det er Topsy denne gang. Hun var borte. Omtrent som vaniljeisen i boksen i fryseren, når den skulle tas opp ved en festlig anledning, var den ofte tom. Geir Arne var glad i is, men han lot alltid boksen stå igjen. Ikke alltid populært. Thor Bjarne (vi er på fornavn) var også glad i is, men i mer kontrollerte former.

Etter en nøye saumfaring av arealet innenfor gjerdet, var fasiten klar: Topsy hadde sprengt ytterligere en grense og begitt seg ut i en farlig verden der både katter og grevlinger ferdes. Ytterligere rekognosering var til liten hjelp. Topsy var og ble borte. Sent på kvelden ble det gjort urovekkende funn i nabo Ingemars åker som kunne tyde på kamp og det som verre var.

Et samråd fant at Iris kunne gå til sengs uten denne kunnskapen. Det hjalp litt at hun ble fordypet i pappas iPad Macnally. Utrolig hvilke dataferdigheter 9-åringer tilegner seg på kortere tid enn det tar for farfar å oppdage at regneark er litt mer komplisert enn han trodde. Bare for å nevne noe.

Men Iris var nok mer bekymret enn hun ga uttrykk for, og mamma Camilla sov heller ikke helt godt. Det gjorde nok farfar, men samtidig husket han den sorg som ble utløst hos Ragnhild da ondulaten Rosa Luxembourg avgikk ved døden og ble begravet i hagen under en seremoni der til og med Marie var rørt. Like ille var det da marsvinet Elvia kom helt utsultet tilbake fra ferieforpaktning i dyrebutikken – den burde vært anmeldt både til Barneombudet og Foreningen for kosedyrenes beskyttelse –og døde like etter hjemkomsten til Plutoveien.

På bakgrunn av disse tragiske hendelser i familiens rufsete historie, hadde derfor farfar atskillig medfølelse med Iris. Han hadde endog sterke planer om å forlate sofakroken og Per Olof Enquists ”Lewis resa” – i Sverige bør den lese på svensk, som dessuten er et uhyre vakkert og uttrykksfullt språk – og delta i den utvidede ettersøkningen. Han trodde egentlig at Topsy var død, omkommet i kamp ut fra tesen om den sterkestes overlevelse, men likevel. Barnebarns engstelse skal man ta alvorlig.

Og så er det at Geir Arne åpner døren til en bod, en dør som vanligvis er stengt men som i går var åpen. Der er Topsy! I god form, men ernæringen har åpenbart vært så som så, hun går med ekstraordinær iver løs på en plen som kanskje bør klippes minst en gang til før den egner seg for presisjonskasting i boccia.

Nå skal vi holde fest og være glade, som det står i Lukasevangeliets lignelsen om den fortapte sønn som kom hjem. ”Topsy sitter i buret og spiser”, forteller en glad Iris, selv om den kunne nyte hagelivets frihet. Farfar suspenderer sin holdning til zoologiske hage og dyr i bur, gjør som SV: mumler lavt om prinsippet, men bøyer seg for øyeblikkets krav og gjemmer overbevisningen til mer passende tidspunkt.

Ferienorge Rundt (VIII)

STENSJÖ, BOHUSLÄN: Ferie-Norge? Bohuslen, som det het, var under overhøyhet i over 600 år. Hadde ikke den dansk/norske kongen Fredrik III vært så oppsatt på å få revansje, kunne norske flagg fremdeles ha vaiet offisielt over områdene på vestkysten fra Svinesund og ned til Gøteborg også de siste 350 årene.

Men rødt, hvitt og mørkeblått fortrenger i dag lyseblått og gult. Norge gjennomfører en invasjon der det i norsk stedet for geværklikk bare høres at kassaapparatene går varme ved mottak av norske kroner som helt har overtatt for tre kronor. Om sommeren er Bohuslän norsk, og resten av året strømmer norske penger ut og høster stugor, torp, leiligheter og moderne helårsboliger.

Det som en gang var tapt, kjøpes nå tilbake. Aftenposten kan fortelle at nesten ni av ti ledige fritidseiendommer kjøpes av nordmenn. I Strømstad er to hoteller, den største matbutikken og det store kjøpesenteret Nordby på norske hender. Ved det siste kommunevalget fikk Strömstadpartiet over 30 pst av stemmene, blant annet fordi man ville redde to flotte områder fra å bli norskeide spahotell og timeshareleiligheter.

Men det hjelper lite. Her er det ikke boplikt. Kommunens planlagte helårsboliger er kjøpt av nordmenn . 1300 tonn norsk sand fra Jæren er fraktet til jernbanearbeideres gamle feriested. Strømstad og Bohuslän for nordmenn. Klassisk er historien om nordmenn på restaurant i Strømstad som bestiller dyrt og forkynner til de øvrige gjestene: ”Ja, dette har vi råd til, vi har nemlig ingen statsgjeld.”

Vi tar bussen fra Moss til Uddevalla for å besøke Geir Arne og Camilla og tre barnebarn. Neste generasjon kjøpte hytte her før den store norske invasjonen, rimelig fordi den ligger innerst i en fjordarm. Men vannet er varmere enn ute ved kysten og klippene er eksepsjonelt velegnede for klatring av det mer tekniske slaget. Et strålende sommersted med kort vei til Kungshamn og Smögen, jordgubbar til salu et par steinkast unna, steinbakte brød rundt svingen, potatis på Stensjø gård og fersk sjømat noen Volvominutter ut til kysten. Alt til ytterst behagelige priser

På bussen er det tid til gjennompløying av sportssidene, og dermed oppdager jeg midt i VM at det lørdag er damefinale i Wimbledon. For 88 år siden spilte en norskfødt utøver finale, som den eneste med norsk blod gjennom tidene. Hun het Anna Margarethe "Molla" Bjurstedt, tok OL-bronse i Stockholm i 1912 og rakk seks norske mesterskap før hun giftet seg med amerikaneren Mallory.

Hun hadde ikke vært lenge på amerikanske tennisbaner før hun i 1915 vant US Open, noe hun gjorde syv ganger til, sist i 1926 da hun var 42 år! I sin aktive periode i USA vant hun 12 mesterskap på like mange år, ble en tennislegende og fikk plass i International Hall of Fame.

Molla Bjurstedt Mallory skapte ekstra store overskrifter da hun som den eneste etter første verdenskrig klarte å beseire den franske spilleren over alle spillere, Suzanne Lenglen. Men da de møttes til Wimbledon-finale i 1922, var det Lenglen som ser vet hardest og plasserte ballene best. To ganger nådde Bjurstedt Mallory semifinalene.

Nabo Ingemar synes det hadde vært greit nok om Bohuslän fortsatt hadde vært norsk ikke bare i gavnet men også i navnet. Røttene over grensen er mange og gamle. Noen mener de går helt tilbake til Harald Hårfagre, men generelt mener historikere at vi rådde grunnen fra tidlig 1000-tall, Magnus Olavson og Harald Hardråde, frem til den fatale (alt ettersom man ser det, tidligere FN-ambassadør Ole Ålgård sa på et morgenmøte i den norske delegasjonen i 1977 at 4 millioner nordmenn var utmerket, men at 80 millioner hadde vært en katastrofe både for oss og Europa) freden i Roskilde i 1658.

Bohuslän er oppkalt etter den norske middelalderborgen Båhus festning, grunnlagt av Håkon 5 Magnusson i 1308 på det strategiske punktet der Göta älv deler seg. Danskene hersket over Halland, og det var såvidt Birger Jarl fikk sikret Sverige en trang korridor til Kattegat og sjø. I området ble det gjennom århundrene kjempet titt og ofte, Sverige ville gjerne ha kystlinje og Norge og Danmark befant seg vel med det de hadde. Men du gamla og fria var aggressivt, og i 1645 måtte Norge avstå Jämtland og Härjedalen til Sverige ved freden i Brömsebro.

Det var dette nederlaget Fredrik III ikke kunne forsone seg med, og det ble forsøk på revansje 12 år etter. Det gikk dårlig for ham og desto bedre for svenskene som gikk på det isfrosne vannet over til Sjælland og tvang et overrumplet yndigt land i kne. Ved freden i Roskilde i 1658 måtte Danmark gi fra seg Blekinge, Halland og Skåne, vi mistet Bohuslän, og Nordenkartet har senere sluppet store revisjoner.

Jeg har allerede truffet to ungdommer her som gjerne vil til Norge og arbeide. De blir vel mottatt av arbeidsgiverne, de anses for å være mer innsatsvillige enn norsk ungdom, og du skal ikke ha frekventert mange restaurasjoner i fedrelandet før svensk dialekt høflig viser hva begrepet service innebærer.
Utvekslingen av turister og ung arbeidskraft er trolig til størst glede for oss.

Glede er imidlertid ikke ordet som kan benyttes etter kveldens oppgjør mellom Nederland og Brasil. Hytte uten tv er generelt bra, men under VM er det vanskelig. Via pc var det mulig å få inn kampen fra svensk TV2, en kengurupreget teknikken, Men jeg fikk med meg resultatet.

Hodetørklet i gult og grønt innkjøpt i Rio, med BRASIL i store bokstaver, legges bort. Jeg hadde tenkt å bære det finaledagen.

Ferienorge Rundt (VII)

LARKOLLEN: Hva er sammenhengen mellom Larkollen og Connie Francis? Hvem vet at Reodor Felgen kanskje kom fra Moss? Og hvorfor er ikke Jon Michelet i Sør-Afrika? Følg med.

Kommer du fra Vestfold, tar du den flytende riksveien over fjorden for å komme til ferieperlen Larkollen. Men du må først igjennom Moss. Byen med sterk lukt av cellulose og en kråke som våpen – zoologer beskriver den som en intelligent fugl med næringsvett.

Siden 1987 har jeg hatt et anstrengt forhold til Moss. Det var året da Molde FK i siste seriekamp i Eliteserien bare trengte uavgjort på hjemmebane mot Moss FK for å ta mesterskapet. Jeg husker det ennå, en forferdelig opplevelse. Som så mange ganger før og siden: Molde hadde overtaket spillemessig og mange store sjanser. Men motstanderen vant – og denne gang gikk mesterskapet tapt, nettopp til Moss FK.

”I det gule huset der bor Jon Michelet”, sier sjåføren like før vi tar av til Stangerholmen. Forfatteren og radikaleren som mange av oss skulle ønske var i Sør-Afrika fopr å skildre VM i fotball, slik han gjorde det sammen med Dag Solstad i fem mesterskap. Sportslitterære høydepunkter.

Den utdannede overstyrmannen mest interessante bok er for meg ”Brev fra de troende”. Etter en meget alvorlig kreftdiagnose ønsket Michelet å gjennomføre en undersøkelse av sin egen ateisme opp mot kristendommen. Han fant ikke troen men ”jeg kom gjennom prosjektet med min ateisme i behold. Samtidig har jeg lært noe om hvilken toleranse og kristen nestekjærlighet som finnes på grasrota. Det overrasket meg! Gjennom brev og samtaler ble jeg behandlet meget pent og respektfullt.”

”Michelet går gjennom skogen og bader hver dag”, forteller sjåføren. Og det kan jeg forstå, forholdene her på Larkollen står ikke tilbake for Vestfold og Sørlandet. Vi bor hos Bjørn Kristoffers svigermor på en hytte med Oslofjroden rett ned, og skjønner godt at allerede på slutten av 1800 tallet begynte folk å feriere her. Annen og tredje generasjon ferierende er ikke vanskelige å finne i et sommerhalvår dert innbyggertallet mer en dobles.

Jeg går ettermiddagstur, og en av de 1436 låtene på ipoden er ”Everybody’s Somebody’s Fool”. Berømte og populære Connie Francis ble i 1974 overfalt med kniv på hotellrommet , og overgrepet skapte oppslag verden rundt. I Moss satt Tor Sørnes , oppfinner og låskonstruktør på VingCard-fabrikken, og leste dette. ”Jeg lurte på om det ikke var mulig å forbedre sikkerheten på hotellrommene”, fortalte han da jeg intervjuet ham for 5-6 år siden

Det var mulig. Tre år senere lanserte VingCard låsen som kan omkodes, og Tor Sørnes hadde lagt grunnen til en ny industri der fabrikken i Moss har halvparten av verdensmarkedet for hoteller og skip.

Oppfinnerevnen ligger nok i genene i Sørnes-familien. Å høre Tor fortelle om faren Rasmus, er som et teknologisk eventyr. Han ble født i 1893 i Sola på Jæren. Hadde ett-årig elementærteknisk skole og startet som sykkelreparatør..Allerede som 17-årinbg bygde han en firetakts bensinmotor med elektrisk tenning og vannkjøling. I 1922, året før den første nordiske nasjonale kringkastingssending, startet han sin egen kringkastingsstasjon "Radio Grannes" med sendinger hver kveld, der han leste nyheter og kona sang.

I 1925 bygde han på farsgården en etter datidens målestokk avansert traktor, med utgangspunkt i personbilen Adler. Under krigen laget han en radio som nå er utstilt Norsk Teknisk Museum og karakterisert som ”et mesterverk av teknisk eleganse og intelligent kamuflasje med en genial løsning”.

I 1931 flyttet Rasmus Sørnes til Jeløy ved Moss som teknikker, radiomekaniker og instrumentmaker. Her laget han etter hvert fire astronomiske ut. Ingen i Norge og svært få i verden har klart å lage noe så komplisert og teknisk vanskelig som det Sørnes gjorde. e står på Borgarsyssel Museum i Sarpsborg sammen med verkstedet hans. Det siste er vurdert som ”verdens mest kompliserte ur”, og er en av hovedattraksjonene i Chicagos tekniske museum.

Denne klokken har imponerende egenskaper som vising av solen og månens posisjon i zodiaken, Julianske kalender, Gregoriansk kalender, siderisk tid, GMT, lokal tid inkludert sommertid, skuddår, korreksjoner til solens og månens sykluser, eklipser (formørkelser, lokal soloppgang og solnedgang, månefaser, tidevann, solflekkaktivitet med en syklus på 11 år og et planetarium som inkluderer Plutos 248-årige bane og jordaksens presesjonsbevegelse (aksen roterer rundt normalen på ekliptikkplanet med en omløpstid på 25 800 år, men bevegelsen er ikke jevn.

Sørnes beregnet, tegnet og konstruerte alt selv. Laget alt verktøy og det han behøvde for sitt lille verksted, laget alle deler, freste alle hjul og drev. Trolig er han helt enestående i historien.

Multigeniet livnærte seg en tid som sykkelreparatør. Det samme gjorde Kjell Aukruists udødeligte Reodor Felgen, han som bygget den verdensberømte racerbilen «Il Tempo Gigante», Norges svar på italienske Ferrari. En lokal teori går ut på at fordi Aukrust hadde familie fra Moss må denne personligheten vært kjent for Aukrust. Mon tro?

"Kan de skapende personers verden forstås? Kan de stimuleres? Kan de ledes? Kan de inspirere sine omgivelser? Kan de best brukes til tidsbegrensede prosjekter? Vil det unike talent overhodet kunne finne seg til rette i et smalsporet og kommersielt system? Uten å forstå denne typen problemstilling vil målrettet ledelse av særs begavede mennesker ikke være mulig, og samfunnet vil bare gjennom tilfeldigheter få tak i den verdiskapning som enere kan gi oss." (sivilingeniør Erik Tandberg, teknisk direktør Thor Gunnar Johansen i Boeing Europa, og seniorrådgiver Torvald Sande i Rogalandsforskning).

Den lokale astronomiske tid tilsier kveldsbad. Jeg går de 25 metrene ned til fjorden, men understreker at denne historien definitivt ikke er selvbiografisk :
Liten gutt: bestefar, skal du stupe i dag.
Nei.
Liten gutt, neste dag: Bestefar, skal du stupe i dag?
Nei.
Enda en dag, enda et spørsmål.
Bestefar: Hvorfor spør du?
Jo, for mor sier at når bestefar stuper, blir vi millionærer.