bore-aktuelt

Skammens retur

2012-01-31T19:52:00.006+01:00

2062: Tale av statsminister Jens Solberg, Fellespartiet

Kjære alle sammen,
I år er det 50 år siden eritreiske asylsøkere ble utsatt for en skammens retur fra Fridtjof Nansens hjemland.

Til Eritrea.

Til et land som de første årene av dette århundret var kjent som et av de verste landene i verden når det gjelder menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang.

Mange av dem som vi skysset ut var barn. Født og oppvokst i Norge. Jeg er glad for at vi i dag har med oss barnebarnet til Yemane Teferi. Han satte en uslåelig norgesrekord da han fra 1992 til 2012 tilbrakte sitt liv i tolv forskjellige asylmottak. Han falt mellom alle stoler. «Alt jeg ønsket meg var å få en jobb, slik at jeg kan betale mine regninger og min skatt som alle andre. Jeg skulle ønske jeg slapp å plukke tomflasker», sa han.

Han var en av de få som vi vet klarte seg.

For 50 år siden var det ikke lett å håndtere asylpolitikken for norske myndigheter, vi må innrømme det. Vi var verdens rikeste land. Mange av verdens forfulgte og fattige så på Norge som en forstad til himmelen.

Det var nødvendig med en restriktiv politikk.

Ikke alle fylte nødvending krav.

Ikke alle kunne få asyl.

Staten måtte ha regler. Men rommet mellom en streng lov og det menneskelige var for trangt. FNs Barnekonvensjon ble ofte neglisjert. Man forsømte å sette en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv kunne settes på vent før de kunne få en legal status.

«Alle skal behandles likt», sa statsministeren. Men nettopp da ble behandlingen ulik, fordi alle ulike individuelle hensyn ble overtrumfet av innvandringspolitiske hensyn. Av et formalistisk regelrytteri. Man brukte ikke de muligheter datidens lover ga for å vise skjønn. Ett menneske kunne avgjøre en families skjebne. Politiske signaler var åpenbare.

Heldigvis ble det etterhvert gjort avtaler med mange land om sikker retur uten å møte reaksjoner i hjemlandet. Men avtalen med Eritrea ble en katastrofe for mange av dem som måtte dra.

Det er naturlig å spørre: Hvorfor var eritreerne i en særstilling? Visste ikke myndighetene den gang hva som skjedde i Eritrea?

De visste.

Eritrea hadde over tid vært kjent som et av de verste landene i verden når det gjaldt menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang.

De rapporter som kom ut. vitnet entydig om vilkårlig fengsling uten rettergang på ubestemt tid, utstrakt bruk av grove torturmetoder og umenneskelige fengslingsforhold. Blant kildene var rømte fangevoktere.

Siden 2002 hadde obligatorisk militærtjeneste blitt brukt til å holde landets befolkning i en form for statlig trelldom på ubestemt tid.

Uavhengig media ble fullstendig rasert i 2001. Noen journalister bare forsvant. Noen ble fengsle eller drept. Noen heldige klarte å flykte.

Fra 2002 var det forbud mot religiøs aktivitet, bortsett fra regulert virksomhet innen fire statskontrollerte trossamfunn. Både Human Rights Watch, Amnesty og USA regnet Eritrea som et verstingland i religiøs forfølgelse.

Tvangsretur til Eritrea var i strid med FNs klare råd.

I tillegg forelå det en rekke eksempler på at gjennomførte tvangsreturer til Eritrea hadde fått fatale konsekvenser:

2002: Tvangsretur av 223 eritreere fra Malta. Minst 180 av disse fikk lange fengselsstraffer, og det er meldt om flere som har omkommet i fengsel.
2008: Tvangsretur av 1200 fra Egypt. Flertallet av disse havnet i militærfengsler, der de ble sittende i minst et halvt år.
2008: Italia dømmes av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for tvangsretur til tortur.
2008: To eritreere ble tvangsendt fra Tyskland. Ingen av disse er sett siden ankomsten.

«Reporters without borders» rangerte Eritrea som land nummer 178 av 178 i pressefrihet.
Tusener ble arrestert og holdt fengslet uten lov og dom.

Slik skulle ingen hatt det. Ethvert menneske er like mye verdt. Alle har like rettigheter.

Slik, og bare slik, burde det ha vært. Men slik var det ikke. Derfor beklager vi i dag hjemsendelsene til en delvis ukjent skjebne.

Det skal være trygt å være i Norge. Ingen skal behøve å leve i frykt her i landet.

Takk for oppmerksomheten.

Fremtidens fiende

2012-01-30T09:40:00.003+01:00

Som en del av Marshall-planen kom George Kennan på 50-tallet til Norge og forkynte at en god leder kan lede hva som helst. Tankene streifet George Kennan da meldingen kom om at justisminister Grete Faremo og PST-sjef Janne Kristiansen var blitt enige om at Janne Kristiansen valgte å trekke seg.

Var manglende etterretningsbakgrunn årsaken til at sjefen for en sikkerhetstjeneste selv ble en trussel fordi hun reelt skadet Norges forhold til viktige allierte i kampen mot terror? At hun ramlet ut med opplysninger om relativt høyt gradert materielt materiale som ifølge Erna Solberg ikke engang den utvidede utenrikskomite har tilgang til?

Kom den uheldige uttalelsen fordi hun ikke kjente godt nok til de nødvendige verktøyene man har for å bekjempe organisert kriminalitet og terror i Norge? Fordi det ikke satt i ryggmargen aldri å røpe sensitive detaljer om hemmelige tjenester?

Jeg har ikke bakgrunn nok for å kunne si at det som skjedde motbeviser Kennans tese. Så langt jeg vet var hun en populær sjef innad, men medarbeiderne ble engstelige når hun skulle fremstå i offentligheten. Var det derfor manglende – eller dårlig - medietrening mer enn faglig inkompetanse som var årsaken til at hun måtte gå?

Uansett årsak – når jeg applauderer hennes avgang er det først og fremst fordi hun flere ganger har fremmet ønsker om å få utvidede fullmakter til overvåkning. Hun vil at straffelovens terrorbestemmelser om å forberede eller planlegge terrorhandlinger, ved å inngå såkalt forbund, også skal ramme enkeltpersoners intensjoner om å begå eventuelle voldshandlinger i terrorhensikt. Med andre ord: Tankepoliti.

Et uakseptabelt forslag. Hun har utnyttet situasjonen etter terrorangrepet på regjeringsbygningen og Utøya til å gjøre det lettere å registrere folk på politisk og religiøst grunnlag.

Forslaget synes jeg er glimrende kommentert av advokat Jon Wessel-Aas, daglig leder i den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling: «Har du har spist av noen andres honning uten lov, blir du tatt for tyveri. Blir du tatt på fersken mens du er på vei til å stikke hånden din i noen andres honningkrukke, blir du også straffet for forsøket. Med dette forslaget vil det kunne bli straffbart å ha en hånd, hvis myndighetene mener at du kommer til å stikke den i andres honningkrukke i fremtiden. Og for å forebygge at du kommer så langt, skal du kunne utsettes for hemmelig overvåkning allerede på grunnlag av besittelsen av en hånd, dersom du har vist spesiell interesse for honning og kanskje ytret deg om urettferdigheten ved at noen har mer honning enn andre.»

Etter terrorhandlingene i New York, London og Madrid har myndighetene i mange vestlige land satset på å samle inn enorme mengder data, og å bruke ulike analyseverktøy for å forsøke å finne potensiell terrorvirksomhet. Dette kan lett føre til svekkelse av borgernes generelle sivile og politiske rettigheter. De av oss som har vært i Berlin og besøkt Stasi-arkivene, vet litt om hva dette kan føre til i ytterste konsekvens.

I norsk samfunnsliv har vi de senere årene fått et stadig økende dokumentasjons- og kontrollregime. Det garanterer imidlertid ikke for at vi blir bedre i stand til å løse fremtidens problemer. Tvert imot kan dette bli fremtidens og demokratiets farligste fiende. Tilsvarende gjelder tiltak som ikke sikrer oss mot tilfeldig vold.

Norske politikere sa i 2005 ja til romavlytting av private hjem uten krav til mistanke. Noen år senere måtte de erkjenne at dette er i strid med Grunnloven.

Jeg har stor respekt for PST og det viktige arbeid som gjøres for å beskytte oss mot indre og ytre angrep av ulike slag, mot terror. Men i et åpent samfunn kan vi ikke beskytte oss mot alt og alle. Og det er et åpent samfunn vi ønsker. Derfor må vi ta vare på sivile og politiske rettigheter i bekjempelsen av kriminalitet. Derfor må politikerne ikke si ja og amen til ethvert forslag om økt overvåkning.

Og derfor er det nødvendig med en fortsettelse og utvidelse av kampen mot Datalagringsdirektivet .

(Kommentar i Klassekampen lørdag 29.januar)

"Vi er for ytringsfrihet" - men.....

2012-01-29T23:58:00.004+01:00

En sinna ordfører i nord, en omdømmebekymret sykehusledelse i vest og en sinna ordfører i sør – alle eksponert i media fredag og lørdag. Fellesnevner, i litt varierende grad: innskrenket ytringsfrihet for offentlig ansatte.

* * *

«Ordføreren i Bodø sammenligner brigader Tom Guttormsen, sjef på Ørlandet flystasjon, med ledere i militærdiktatur etter at toppoffiseren stemplet Bodø uegnet som ny kampflybase» (Dagens Næringsliv 29.januar).

Store ord flyr høyt og krasjlander i møte med ønsket om en bred samfunnsdebatt der også de som har greie på ting deltar. Ordføreren mener brigaderen driver politikk, og da vil han ha seg frabedt kommentarer fra en som «i kraft av sin rolle er en person folk har tillit til». Men militært ansatte både på Ørlandet og Bodø bør ut fra sin faglige oppfatning være viktige stemmer, allmennheten er våken nok til selv å vurdere om det skulle være for sterke geografiske over- elle rundertoner.I militærtfaglig utgangspunkt er dessuten brigaderen i overensstemmelse med Forsvarssjefen.

Generalinspektøren for Luftforsvaret har sagt til de militære sjefer både på Ørlandet og i Bodø at de fremover bare bør uttale seg om sin egen virksomhet, basert på fagmilitær bakgrunn, «og holde seg langt unna alt som lukter av politikk». Det er vakker teori. Men utsagnet problematiseres ved det Ludvig Holberg ville trolig ha sagt: det som på Ørlandet er fagmilitær sannhet, er løgn i Bodø. Og omvendt. Derfor vil politikk-begrepet være meget omfattende. Det bør være stor åpning for ytringer fra forsvarsansatte, selv om – og ikke minst – de skulle være i strid med Forsvarssjefens syn.

Valget av kampflybase blir ikke først og fremst avgjort på bakgrunn av hva som er forsvarsriktigst. Distriktspolitikk – i diverse forkledninger – vil også her bli (for?) dominerende, Nord-Norge mot Trøndelag. Valg av hovedflyplass er en tradisjonell norsk lokaliseringsprosess.

* **

«Kanskje sjukehusa skal fokusera meir på å operere hofter enn å strigle seg for media, seier Hogne Sataøen, som nyleg tok doktorgraden på eit team om at sjukehusa etter føretaksreforma gjennom veksande informasjonsavdelingar legg meir vekt på strategisk kommunikasjon» (Bergens Tidende 28.januar).

En overlege i Helse Førde ble truet med sparken etter offentlig å ha uttalt seg kritisk offenlig om sykehusledelsen.
Saken understreker det som er registrert også andre steder i landet: Helseforetak er så opptatt av å pleie omdømmet at det går ut over mulighetene for leger og enkeltmiljøer til å uttale seg. Tidligere var det større aksept for at leger uttalte seg i egenskap av fagpersoner.
Omdømme er viktig. Men et striglet informasjonsregime inngir ikke alltid tillit. Det gjør derimot en institusjon der ansatte kan dele sine erfaringer og synspunkter med offenligheten, selv om de skulle være mer nyanserte enn omdømmebekymret skjønnmaling. Det er tillitvekkende ikke å være redd for det ubehagelige.

* * *

«Gruppeleder for Høyre i Kristiansand og Høyres fylkesordfører gikk i taket fordi en saksbehandler hadde lagt frem en rapport som viser at rushtidstrafikken kun er gått ned med 1,2 prosent i Kristiansand, og ikke fem prosent som byen har avtalt med departementet for å få midler» (Fædrelandsvennen 27.januar)

Ordføreren i Kristiansand har bakgrunn som næringslivsleder, og sier som så mange andre ledere at de «vil ikke regulere ytringsfriheten». Nei, det vil de aldri., tro ikke det. De vil ha reglementer som for eksempel sier at bare rådmannen, kommunale direktører og enhetsledere skal uttale seg. De som virkelig har greie på forholdene, skal tie hvis de legger frem opplysninger som forkludrer inntrykket av at «ansatte i kommunen er på ett lag».

Hvis innspill fra det offentliges mange dyktige fagfolk og ansatte har konsekvenser for beslutningsprosess, tjener dette demokratiet.

Ikke sjelden møter man argumenter om at de ansatte må være lojale mot styringssystemet og den administrative og politiske ledelse. At de skal gjennomføre og argumentere for det som er kommunens vedtatte politikk. At det er uholdbart at etatsledere eller ansatte i media gir uttrykk for oppfatninger som er i strid med kommunens vedtatte politikk. At dette vil skape et uryddig bilde overfor innbyggerne.

Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet, men ordene har ulikt meningsinnhold. Lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg".

I Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) uttalte vi blant annet:
”Det forhold at institusjonen (i vid forstand – min anm.) har en informasjonsstrategi og utpekte talerør kan ikke innebære at andre ansatte innenfor virksomheten gis munnkurv. De vil selvfølgelig ikke være legitimert til å uttale seg på institusjonens vegne, men deres personlige syn kan likevel være relevant for allmennheten”.

At offentlig ansatte ikke bare skal ha anledning til å ytre sine meninger, men at de også må kunne gjøre det som offentlig ansatte fagfolk, er det dessverre ikke mange kommunale instrukser eller reglementer som målbærer. Snarere tvert i mot.

Det virkelig spennende ville være dersom fagfolk i det kommunale systemet kunne delta som fagpersoner og med den innsikt som følger av det. Dette finnes det i praksis ikke rom for. Tvert i mot; svært mange kommuner er opptatt av å begrense adgangen til å uttale seg om ”eget fagområde” og aner til ekstra lojalitet når man nærmer seg dette. Uttaleretten for egen regning er gjerne knyttet til ”styre og stell”, eller ”den generelle samfunnsdebatten”. I noen tilfeller er formuleringene så vidt vage at man lett kan mistenke dem som har formulert dem om ikke å ha tenkt særlig grundig gjennom de prinsipielle spørsmål som disse grensedragningene reiser.

Etter en undersøkelse av forholdene i norske kommuner, sier Norsk redaktørforening i en konklusjon at de fagre ord om maksimal åpenhet og frimodig debatt er avløst av regler som tar sikte på mest mulig ”enhetlig” informasjon, gjerne knyttet til saksbehandlingsregler og organisasjonskart.
I tiden før kommuneloven av 1992 var den lokale debatten gjerne preget av så vel kommunale sektorsjefer som rektorer og andre fagpersoner. Etter at kommunene administrativt er gjort til ett organ, kan nå all korrespondanse innad i kommunen unntas som intern. I tillegg har kommunene flere steder inngått ansettelseskontrakter med resultatenhetsledere som forutsetter stor grad av lojalitet.

Rektorer, som i mange tilfeller sto opp og talte på sin egen skole sak og skolesektorens sak, er nå i mange tilfeller direkte knyttet til rådmannen og utviser lojalitet overfor denne. Flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i den sentrale administrasjonen av kommunen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert. På toppen av dette kommer altså adopteringen av private organisasjonsmønster og informasjonssystemer som oppfordrer til ”helhet”, ”enhet” osv. Stadig flere ansatte blir oppfordret til å tenke på kommunen som ”en bedrift” hvor det gjelder å fremstå med felles ”profil”, hvor alle skal smile og være glade i kommunen sin. Underforstått: La oss gå i takt og holde ubehagelig uenighet, ubehagelig kunnskap, langt vekke.

Offentlig sektor skal på vegne av innbyggerne ivareta felleskapsløsninger. Derfor er det der riktig og viktig med større åpenhetder enn på andre områder i samfunnet. Kommunalt ansattes ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.
Den ansattes lojalitet må først og fremst være til velgerne, ikke til et offentlig hierarki.
Den politiske ledelse i Kristiansand og i Vest-Agder synes i så måte å ha et stykke vei å gå før de består demokratitesten.

Så gjør vi så.... i selvforsvar

2012-01-25T21:00:00.003+01:00

1. Høsten 2011: Mange voldtekter. Ille.

2. Mange blir bekymret. En mor melder en syv år gammel datter på taekwondo. Forståelig.

3. Barne- og familieminister Audun Lysbakken blir også bekymret og vil bruke 500.000 kr til selvforsvarskurs. Positivt tenkt.

4. Midlene blir ikke utlyst eller satt ut på anbud. «Jeg fikk informasjon om at det fantes et par aktuelle miljø, som vi tok kontakt med for å høre om deres kompetanse, kunnskap og erfaring på området. Vi ville at pengene skulle gå til organisasjoner som allerede jobbet med selvforsvar i skolen.» (ekspedisjonssjef Arni Hole). Hm. Informasjon fra hvem?

5. Kvinner med svart belte i Taekwondo og karate har i over 2 år drevet med feministisk selvforsvar og grensesetting hos «KIK — Selvforsvar og grensesetting» (KIK). Styreleder sendte en e-post til Lysbakken "om vår deres kompetanse, men jeg fikk aldri svar". Har man bestemt seg, så har man bestemt seg.

6. "Vi besluttet vi å bevilge midler til to organisasjoner som uten tvil kunne få igangsatt og gjennomført tiltak. Departementet kjenner ikke til KIK"(seniorrådgiver Raheela Chaudhry. Nei, kunnskap får de satelle med i Kunnskapsdepartementet.

7. Sosialistisk Ungdom, Lysbakkens ungdomsparti, har et møte med departementet der det diskuteres hvordan de kan søke og hvordan midlene er tenkt brukt. Her får de signaler om at det er lite sannsynlig at SU kan søke. Fantasien skjerpes

8. SU danner den uavhengige organisasjonen Jenteforsvar. Styremedlemmene har tidligere eller nåværende verv i SV eller i SU. Kreativt.

9. Tre dager senere søkes det om penger til prosjektet Feministisk selvforsvarskurs , «en nettside, utdanne mange nye instruktører, utvikle kursene i samarbeid med samarbeidspartnere og holde kurs på 10—15 skoler». Raskt jobba.

10.Fem uker før nyttår tildeles Jenteforsvar 154.000 kr, men «de må brukes før nyttår». Budsjettår er hellige i departementene.

11. Utgifter dekkes før 31.12, men noen kurs holdes i 2012. Fornuftig.

12. Rundt 30 instruktører. Alle har tilhørighet til SU. Tryggest slik.

13. Avdelingslederen i Barne- og likestillingsdepartementet som signerer tilsagnet om penger til Jenteforsvaret, er selv tidligere lokalpolitiker for SV i Oslo. Han ønsker ikke å kommentere saken overfor Dagbladet. Forståelig.

14. Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) Trondheim, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommune, driver prosjektet «Seksuell helse og trakassering». Positivt.

15. «Vi fikk beskjed fra departementet om at det kunne være interessant å legge på en komponent om selvforsvar i vår søknad til departementet»(styreleder i LLH, tidligere nestleder i SU). Som bedt, så gjort.

16. Det var interessant. Vel 346.000 kr fant veien over Dovre. Handlekraft.

17. «Vi er blitt kontaktet av organisasjoner og på bakgrunn av dette har vi bevilget» (Henriette Killi Westhrin ,statssekretær, SV). Kontakt, hvilken vei? «For oss var det viktigste hvilken kompetanse de hadde på feministisk selvforsvar». Ja, hvilken?
«Vi håpet at vi skulle bygge på eksisterende miljøer og ikke starte fra bunnen av.» Og det var det man gjorde?

18.Begge organisasjoner som fikk støtte, henvendt seg til KIK for å få opplæring. Viktig å søke ekspertise der den finnes.

19. Rød Ungdom har holdt «Bøllekurs» for jenter siden 80-tallet. Fikk ikke kjennskap til mulig pengestøtte. Departementet gikk til sine egne, ikke til sine konkurrenter.

20. «Fremstår som en gjennomtenkt og planlagt støtte til sitt eget parti. Det er i så fall en meget merkelig måte å forvalte skattebetalernes penger på» (Solveig Horne,Frp)
«Akershus fylkeskommune har innført selvforsvarskurs for jenter som et tilbud i gymtimen. Judoklubber eller andre organisasjoner er bedre egnet til å lære bort selvforsvar enn ungdomspolitikere er» (Henrik Asheim, leder Unge Høyre)
«Dette må de levere tilbake. Det er ikke en viktig offentlig oppgave å lære jenter å slåss».(Sveinung Rotevatn, leder Unge Venstre)
Reaksjoner som ventet.

21. Konklusjon. God vilje, godt formål. Men departementets saksfremstilling stemmer pinlig dårlig med utsagn fra mottakerne og de som trolig burde vært mottakere. Politikk er omgang med makten.
Jeg synes Audun Lysbakken er et friskt pust i regjeringskollegiet. I denne saken har han nok pustet vel hardt, den fremstår ikke det lureste han og medvirkende partifeller har gjort.
(Med takk til Dagbladet for ca.96 pst av stofftilfanget)

Julenissen med lyntog

2012-01-25T19:18:00.005+01:00

Typisk norsk: Det er kjekkere å sette i gang utredninger og virke handlingskraftig enn å være handlekraftig og sørge for vedlikehold og forbedringer av hus og veier og jernbanestrekninger. Vedlikehold utsettes ofte så lenge at kostnadene blir langt høyere enn om man hadde begynt i tide.

Det er kjekt å klippe snorer. Du får ikke de store medieoppslag om du har fått drevet igjennom en helt nødvendig opprustning i en skinnegang eller har forsterket opplegget slik at kjøreledninger ikke så lett faller ned.

Den store lyntogutredningen som kom onsdag, viser at alle alternativene med lyntog fra Oslo til de største byene vil gi en negativ nytteverdi for samfunnet. Selv det billigste alternativet vil ende opp med minus 50 milliarder kroner i nytteverdi. Produksjon av betong og andre materialer som skal brukes i tunnelene medfører store CO2-utslipp. Eventuell miljøgevinst kan neppe påregnes før vi nærmere oss neste århundre.

Dessuten - miljø er mer enn bare CO2-utslipp. Skinnene til et tog som går i svært høy fart må beskyttes langt bedre enn i dag. En flere hundre kilometer lang ”mur” gjennom landet kan utløse store problemer for blant annet dyrelivet og biologisk mangfold.

Lyntog over norsk snaufjell - like dyrt som arktisk landbruk og vindyrking i Sahara. Troen på julenissen som kommer med lyntog bak neste kurve på Sørlandsbanen holder seg. Strekningen Oslo-Kristiansand-Stavanger alene vil koste over 260 milliarder kroner å bygge. Men fremdeles snegler toget seg frem i Drangsdalen med 20-30 km/t.

I dag kjører vi nærmest på krabbegir når det gjelder å utbedre eksisterende banenett og togstandard. Tidens tann tærer på skinner og vogner uten at de politiske tannlegene setter inn rotfyllinger eller broer.
Og så går det som det må, på et tidspunkt er et sammenbrudd så nær at det bare må spas opp midler. Som i veiutbyggingn blir det ofte klatt på klatt, i stedet for å følge den ibsenske formaning om fullt og helt - ikke stykkevis og delt.

”Forelskelse er en vidunderlig, men tidsbegrenset, form for galskap” (Arne Næss). I dag har vi en partner som trass i enkelte svakheter har stått oss transportmessig bi. Før vi blir helt fascinert av lyntogstankens mange vyer, må vi ruste opp vår trofaste følgesvenn gjennom mange år. Handling. Forsering av flere dobbeltspor. Krengetog. Gjøre noe med spor som er så svingete og dårlige at vognene ødelegges. Moderne signalanlegg. Ringerikstunnel og Grenlandsbane – og sammenbinding av sistnevnte med Sørlandsbanen. Sørge for at titusener pendlere kan være sikre på at togene går når de skal, at avgangene på mellomdistansene er så mange at de reisende ser seg tjent med alternativene. Oppgradere nettet slik at kjøretiden til Oslo fra Trondheim, Bergen og Stavanger reduseres betydelig. Legge forholdene bedre til rette for næringslivet Kanskje legge Sørlandsbanen der folk vitterlig bor, ikke i ”dalstroka innafor”.

Kanskje skulle vi droppe lynfarten, og nøye oss med høy fart? 150 km/t er også bra. Med dobbeltspor, krengetog og moderne signalanlegg, med kontor, café og lekeplass, kan gevinsten være stor – og utgiftene mindre.

Norsk natur og befolkningsgrunnlag er ikke helt som på Kontinentet. Regjeringen har ingen Sareptas krukke, selv om den foreløpig smøres godt med olje. Ressurser til å bygge og drifte lyntog har klare alternative bruksmåter – som intensivert forskning bl.a. for å finne frem til nye inntektsmuligheter når petroleumsinntektene minker: bygging av skoler, sykehus, sykehjem, veier, sykkelstier osv. For ikke å snakke om de sterkt økende pensjonskostnader etter 2020.

Gud, Utøya og AUF-lederen

2012-01-23T15:33:00.003+01:00

Ytringsfriheten er stadig under debatt. Ønsker kommer om varsomhet når det gjelder å bringe videre forskrudde budskap. Nå sist har forfatteren Per Håkonsen spurt om Alexander Kielland-ulykken og Utøya-massakren kunne ha vært unngått «dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?»
Og videre: «Parallelt med antisemittismen denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Ytringen falt i et møte i Sarpsborg KrF. Lokallagets leder tolket ikke Haakonsen dit at han mente at «dette var en straff for ungdommene på Utøya eller familiene deres, men at det var en advarsel til de som styrer landet og andre som tar avstand fra Gud om at noe enda verre kan komme.»
Reaksjonene kommer, og AUF-leder Eskil Pedersen vil ha en unnskyldning fra Sarpsborg KrF.

Jeg forstår AUF-lederens fortvilelse over det som skjedde på Utøya. Jeg forstår hans reaksjoner på de ufyselige og stundom blasfemiske ytringer som er kommet etterpå. Jeg har beundret hans flotte og verdige fremtreden.Men synspunkter han har kommet med i etterkant av 22/7 gjør det nødvendig å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.

Det skjer i denne saken, ikke minst er det positivt at Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk i klare ordelag imøtegår Haakonsen.
Ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Også - og ikke minst - etter Utøya. Det er en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes å telle så tungt.

I Ytringsfrihetskommisjonen la vi stor vekt på at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, der friheten til å ytre seg fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.

En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen».

Gjennom meningsutveksling kan fremsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger. Dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Det kollektivistiske individbegrepet sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet. Det individualistiske individbegrepet sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Men viktigere er å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det ligger i hele ytringsfrihetens ide at de – i bred forstand – politiske ytringer skal nyte et spesielt vern. Prinsippet om et spesielt vern for politiske ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og reflekterer grunnleggende prinsipper for vår samfunnsform.

Bør vår største bekymring være rettet mot de "uønskede" ytringer som kommer frem i det offentlige rom, eller bør den rette seg mot de informasjoner og ytringer som ikke kommer frem i offentligheten, men som burde ha kommet frem? Det er gode grunner for å hevde at det er det siste som bør bekymre mest.

En slik korrigering i det åpne offentlige rom er å foretrekke fremfor forbud og straff. Det er positive grunner for ikke å prøve totalt å rense det offentlige rom for "uønskede" ytringer. I Ytringsfrihetskommisjojen sa vi til og med at vi paradoksalt nok bør ønske noen provoserende uttalelser for at vi skal bli tvunget til å skjerpe oss selv og generere og gi temperatur til den offentlige samtale.

"Uønskede" ytringer har i en viss forstand en nødvendig funksjon i det sunne samfunn. Man trenger f. eks. noen manipulatoriske ytringer for (bl. a. ved tekstgjennomgåelse i skolen) å kunne avsløre manipulasjonen og således gjøre oss bevisste og motstandsdyktige mot denne type ytringer. "Uønskede" ytringer kan være nødvendige i prosessen frem mot sannhet og bedre innsikt.

Det må ikke være noe krav om belegg for at ytringer i det offentlige rom skal være nødvendige eller positive eller anstendige eller sanne. Bevisbyrden er den motsatte. Man er fri til å ytre hva man måtte ønske, med mindre det godtgjøres at begrensningene er nødvendige. I et sunt samfunn med en offentlighet som fungerer kontrollerende, korrigerende og anstendiggjørende, må det være svært begrenset hvilke begrensninger som er "nødvendige".

Svar på Julereisen 2011

2012-01-12T11:02:00.003+01:00

1.Lindås. Aslaug Låstad Lygre. «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta» og «Det raude sjalet». Olav Hodne, Joshua Hodne French. Ivar Medaas, «Eg hadde eingong ein båt», «Draumen om fred» , «Når eg blir seksti sju» (sixty-four).
2. Modalen. Ivar Medaas, «Dar kjem dampen». Kollsnes–Mongstad-Modalen.
3. Senja. Ingrid Bjerkås, prest. Tove Karoline Knutsen. Maria Haukaas Mittet.
4. Bjørnøya. Isbjørn, verdens største landlevende rovpattedyr. «Bear Island», Alistar MacLean.
5. Katla. Island, Eiafjallajökul. Ketil Bang-Hansen. «Brødrene Løvehjerte» , Astrid Lindgren.
6. Salt Lake City. Mitt Romney, republikaner. The Osmonds. Mormonere.
7. San Francisco. Steven Jobs. Jobs bok. Snøhetta, Museum of Modern Arts.
8. Miami. Miami Vice, Don Johnson. Everglades, Atlanterhavet. Cuba.
9. Cape Canaveral (Merrit Island godkjennes også), Florida. «Atlantis» siste romferge. John F. Kennedy Space Center.
10. Kingston. Jamaica. Bob Marley. Usain Bolt (200m 19.86 på Bislett). Banana Boat Song
11. Machu Picchu. Peru. Thor Heyerdahl.
12. Washington. Vietnam-falne. Sousa. Duke erllington, Peer Gynt-suiten
13. Clifton, Norse, Bosque County. Cleng Person
14. Tijuana. Cæsar-salat.
15. Brasil. Olje. Real (Madrid). Kjetil Rekdal, cupgull.
16. New Zealand. To maori-hodeskaller. Roald Amundsen brukte erfaringene fra Carsten Borchgrevinks overvintring i Hvalbukta i Antarktis i 1899 da han startet Sydpolsekspedisjonen.
17. Adelaide. Vilhelm IV. Vilhelm Moberg, Vilhelm Bjerknes. Vilhelm Krag, Sørlandet.
18. Kobe. Atomkraftverk-ulykke. Jordskjelv i 1995, gassangrep, Murakami. «Norwegian Wood».
19. Spratly Islands
20. Pyongyang. Nord-Korea. Ryugyong hotell, 105 etasjer. Rungrado May Day Stadium.
21. Busan, Sør-Korea. Nytt internasjonalt utviklingssamarbeid. VM i fotball 2002
22. Pattaya, Thailand. Flom.
23. Abu Dhabi. De forente arabiske emirater. Dubai. Norwegian
24. Sør-Afrika. Jacob Zuma. Namibia og Botswana.
25. Gaborone, Botswana. Michelle Obama. Henry Stanley/David Livingstone. Fra Manglerud/Star til Lørenskog.
26. Elmina (Accra og Cape Coast passer også) Ghana. Slavehandel. Kronprinsen og kronprinsessen på besøk. Oljeriggen «Eirik Raude». Anthony Annan
27. Arusha. Tanzania. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda. Hilde Frafjord Johnson.
28. Monrovia. USAs 5. president James Monroe. Lahlum har skrevet bok om USA-presidentene. Marilyn Monroe. President Ellen Johnson Sirleaf, Nobels fredspris, nobelkomitéen.
29. Tunisia. Jasmin-revolusjonen. Atlas-fjellene. Augustin.
30. Adenbukta. Piratjakt. Amal Aden fra Nord-Somalia.
31. Antalya. U 23-landslaget. Mostafa Abdellaoue.
32. Syracusa, på Sicilia, Sankta Lucia. Arkimedes. Loven om oppdrift.
33. Assisi. Italia. Fransiskanerne, den hellige Klaras orden. Solsangen. Klara Klok. Umbria.
34. Ljubljana. Verdens lengste hopp. Planica. Vikersundbakken. Larvik - Krim 31-19.
35. Ulm. Albert Einstein, lysets hastighet. Stuttgart, Porsche..Augsburg-konfesjonen, grunnlaget for de lutherske (protestantiske) kirkene.
36. Cannes. Finanskrisen. G20-landene. Filmfestival, Gullpalmen (beste film). Rivieraen.
37. Le Havre. Aki og Mika Kaurismäki
38. Paris. Charles de Gaulle. Paris Hilton.
39. Düsseldorf. European Song Contest, Lena Meyer-Landrut. Adolph Tiedemand, «Haugianerne». Heinrich Heine, «Die Loreley.
40. Køln. Ståle Solbakken. Kølnerdomen. Konrad Adenauer. Jacques Offenbach, «Barcarole» fra «Hoffmanns eventyr», venetiansk gondolier.
41. Hamburg. Ingvar Ambjørnsen. Per Ciljan Skjelbred. Havrettsdomstolen.
42. Tiraspol. Dnestr. Transnistria.
43. Sandefjord. Thorbjørn Svensen, 104 landskamper i fotball. John A. Riise. Dag Solstad
44. Rjukan. Telemarkski. Vemork kraftstasjon. «Kampen om tungtvannet» og «The Heroes of Telemark». Øystein Mæland, politidirektør.
45. Krødsherad. Eventyrsamling. Jørgen Moe. «Den gamle mester».
46. Hjerkinn. Utsiktspaviljong Norsk Villreinsenter. Snøhetta. Høyeste punkt på Dovrebanen, laveste nedbørmengde i Norge. Dovre.
47. Troll. Norsk Polarinstitutts forskingsstasjon i Antarktis. Olje- og gassfelt i Nordsjøen. Eventyrillustrasjoner, Peer Gynt, Mummitrollet, Hobbiten

Premievinnere: Anne Erfjord, Kristiansand. Tor Gjermstad, Trondheim. Håkon Loven, Aurland

Bergens Tidende
43. Kvinnherad. Synnøve Solbakken ble ordfører. Hattebergvassdraget. Kommune-Norges mest populære på Twitter og Facebook. Rosendal
44. Bømlo. Arne Larsen Økland, Dolly Dimple. De kristne. Tore Nordtun, 5.periode på Stortinget, tidl.ordfører i Stavanger.

Adresseavisen:
1.Ørland. Libya-bombing. Hovedbase jagerfly. Martin Luthers 95 teser, avlatshandel
2 Beitstad, Kortnebbgåsa. To fjøs i ett bygg. Kristofer Uppdal.
42. Horg. Lundamo. Magnar Lundemo. Skidoping.
43. Malvik. Arnfinn Muruvik Vonen, Norsk Språkråd. Are Hjørungnes døde på Hawaii.

Stavanger Aftenblad
1.Finnøy, Gro Skartveit (fra KrF til Venstre). Traktorbrenning. Tomatfestivalen.
2.Bømlo. Arne Larsen Økland (varslet dommeren om at det ikke var mål). Dolly Dimple. «De kristne». Tore Nordtun, 5.periode på Stortinget, tidl.ordfører i Stavanger.
Eigersund.Solveig Ege Tengesdal (KrF). Suldal, rassikringstunnel ved Gyavatnet.Bakkebø. Grete Faremo, Utøya.
Undheim. Marianne Gjøstli, NM i borddekking. Ingebjørg og Bjarne.
Ålgård. Ålgårdbanen. Pål Varhaug.

Fædrelandsvennen
1 Søgne
2 Flekkefjord
3 Gjerstad
4 Lillesand
5 Iveland

Kirke, skaperverk og dialog

2012-01-10T10:49:00.005+01:00

«Oljebispedømmet tar ikke til seg klimarefs», «Biskopen er på feil bane», «Tror biskopen trenger mer fakta», - tre av reaksjonene mot uttalelsene fra biskop Erling Pettersen om at Rogaland er for lite oljekritisk. Han fremholdt i sin nyttårsmottakelse at klodens fremtid er vår viktigste etiske utfordring. «Vi må kunne se våre barnebarn i øynene og si at vi har forvaltet Guds natur riktig». Hans utfordret den store oljemessen i Stavanger, ONS, til å fokusere enda mer på fornybar energi.

Det mest positive som foreløpig er kommet ut av biskopens tale, er en invitasjon fra Oljeindustriens Landsforening til et møte, og et håp fra ONS om at biskopen kommer til høstens konferanse som en aktiv deltaker over hovedtemaet «Confronting energy paradoxes». Dette er konstruktivt, dialog er alltid bedre enn konfrontasjon.

Biskop Pettersen sier at mange i oljebransjen har et etisk engasjement i forhold til forvaltningen. Hvis man har et felles mål om en klode i økologisk balanse og en bedre situasjon for verdens fattige, kan det likevel være ulike meninger om hvilke strategier som skal brukes for å komme dit.

Næringsliv og kirke må snakke mer sammen. Hvorfor inviteres f.eks. ikke ledende biskop Helga Byfuglien og kirkerådsleder Sven Arne Lindø til NHOs årskonferanse, LO-kongress og Norges Banks årlige middag? Inviteres kirkeledere til de årlige januarsamlingene i mange fylker der stortingsrepresentanter og næringsliv møtes? Kan verdispørsmål settes mer på dagsordenen?

Enkelte politikere har tidligere prøvd å avspore en viktig debatt med å henvise kirken til det som ble kalt ”sine indre anliggender”. Men kirken har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.

Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.
Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.

Det er dette som nå skjer, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.
Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte. Vi har alle et ansvar, men mange har det sikkert dessverre som meg: Vi er bedre natur- og miljøforkjempere i teori enn i handling.

FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

Å henvise kirken til sine ”indre anliggender”, å avfeie det kirkelige initiativet som dårers urealistiske tale, er en klar avsporing. Selvsagt er kirken opptatt av
- trosopplæring,
- konfirmantarbeid
- forkynnelse både i ord og handling
- diakoni
- oppslutning om kirkens gudstjenester
- det åndelige tomrom mange opplever i vår tid
- brobygging mellom muslimer og kristne

Disse og mange andre arbeidsoppgaver strever både ansatte og frivillige med fra dag til dag. Men det forhindrer ikke at andre spørsmål også er viktige enten nå dette dreier seg om menneskerettigheter, om freds- og forsoningsarbeid eller om rettferdig fordeling av verdens ressurser – og forvaltningen av disse.

Når en varsler blir offer

2012-01-06T09:24:00.004+01:00

Han var teamleder i et norsk-afghansk politiprosjekt. Da Forsvaret ville ha ham til å delta i en offensiv militær operasjon, nektet han å sende sine folk ut i strid. «Politiet skal bare utføre sivile oppgaver og ikke delta i NATOs krigføring».
Både UD, Justisdepartementet og Politidirektoratet støttet ham. Men da han stilte opp i en artikkkel i Bergens Tidende, reagerte Forsvaret. Han mistet sikkerhetsklarering og ble stengt ute fra alle nye utenlandsoppdrag. Spesialenhetens etterforskning konkluderte med at han ikke kan straffes for å ha brutt taushetsplikten.

Han varslet om feil i et datasystem. Sykehuset hadde vært i fokus fordi frister for innkalling og behandling ble endret, slik at pasienter ikke ble fulgt opp i tide. Så ble han opppsagt. Selvsagt med en annen begrunnelse: ”Overlegen er en fare for pasientene”. Men tillitsvalgt sier at ”det har ikke vært populært å påpeke feil”.

Hun varslet internt om kritikkverdige forhold ved et bofellesskapet. Hun hevdet at en utviklingshemmet mann ble sexmisbrukt, og at Oslo kommune bidro. Kort tid etter ila bydelsledelsen den sykmeldet nattevakten en tjenestepåtale. Grunn: Hun hadde angivelig forsuret arbeidsmiljøet ved bofelleskapet.

Han var 22 måneder gammel og ble brukt i et forskningsopplegg ved Rikshospitalet. Han døde mens undersøkelsene pågikk. Verken foreldre eller overordnede myndigheter eller politi ble varslet. De ansvarlige valgte taushet. Først flere år seinere oppdaget en barnelege og professor de sterkt kritikkverdige forholdene ved forskningsopplegget, og varslet sykehusets ledelse. Men reaksjonene rette seg mest mot varsleren, og det ble gjort store bestrebelser for å hindre kritisk innsyn.

Hun fikk sparken fra et advokatfirma fordi hun nektet å signere en faktura som skulle skjule at en tidligere statsråd hadde mottatt halvannen million kroner for rådgivningsvirksomhet utført for Kjell Inge Røkke.

Han meldte fra om hvordan arbeidsgiveren Siemens systematisk overfakturerte og smurte personell i Forsvaret. Han mistet jobben etter å ha forsøkt å varsle internt mange ganger over lengre tid til flere nivåer i Siemens nasjonalt og internasjonalt. «Varsling er en stor påkjenning. Jeg kommer aldri til å gjøre det samme igjen. Jeg følte meg totalt utfryst».
En gransking resulterte i avtale om tilbakebetaling av 75.6 millioner kroner. Oslo tingrett slo fast at oppsigelsen var hevn for varslingen, og tilkjente varsleren 1,5 millioner kroner i erstatning. Men generelt: ”Å gå til sak er en lang og tidkrevende prosess, dessuten koster det mye penger. Havner saken i en arbeidsrettssak er det uansett ingen vinnere”.

Norge har et varslingsvern som ser pent ut på papiret. Loven sier: ”Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler i samsvar med § 2-4 er forbudt. Dersom arbeidstaker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse i strid med første punktum, skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiveren sannsynliggjør noe annet”.
Men det skal mye til for at en arbeidstaker som blir satt ned i lønn, eller blir utsatt for gjengjeldelse, bruker det regelverket som er ment som beskyttelse. Loven for varslere stiller så strenge krav til varslerne at den i praksis virker innskrenkende.

Mange har opplevd at det er negativt å varsle, at systemene ikke er trygge nok, at man har blitt skremt av hvordan tidligere varslere har blitt håndtert internt. Noe kommer til overflaten, men mye tyder på at altfor ofte er det varsleren som får de negative reaksjonene både av sine egne og miljøet rundt. Og da spør man seg naturligvis: Var det verd det?

LO har vært forbausende tilbakeholdende når det gjelder varslings-problematikken. Men under kartellkonferansen i 2010 lovet LO økt støtte til arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Regjeringen er imidlertid ikke enig i at situasjonen tilsier at varslervernet er problematisk.

Politiets fellesforbund utviser en merkelig holdning når den nekter å dekke advokatkostnader for politimannen nevnt først i denne bloggen, fordi man mener at det å inndra en sikekrhetsklarering anses å ligge innenfor arbeidsgivers styringsrett: «Vi dekker ikke denne typen saker». Etter å ha lest flere artikler om saken i Bergens Tidende, synes det åpenbart at det her dreier seg om helt grunnleggende demokratiske rettigheter. At nettopp politiet støtter lukkethetskultur og motarbeider viktig varsling, er skuffende.

I helsevesenet er varsling en av de viktigste former for kvalitetssikring i helsevesenet. Men dette området har en av de sterkeste lukkethetskulturer og intern ”justis” overfor varslere som driver en uakseptabel praksis eller begår uetiske handlinger. Redaktøren for Lægeforeningens tidsskrift, Magne Nylenna, har fremholdt at det er verken sunn kollegialitet eller god legeetikk å la være å melde fra om feil eller mistanke om misligheter.

Bildet er imidlertid ikke entydig. Selvfølgelig skjer det også at noen skaper et dårlig arbeidsmiljø gjennom konfliktskapende, kverulerende, urimelig krevende og utmattende opptreden. De kan gjemmer seg bak varslervernet, og roper om gjengjeldelse når arbeidsgiver reagerer, ikke minst av hensyn til andre ansatte.

Tillitsvalgte og ledelse har klare utfordringer når det gjelder å håndtere varsling, også å skille kverulantklinten fra varslerhveten Intern åpenhet er et nøkkelord – den må initieres fra toppen. Men først og fremst må det arbeides for en kulturendring som gjør at avvik og feil kan drøftes åpent.

Demokrati i kirke og politikk

2012-01-05T11:15:00.006+01:00

Har lokal partiledelse, nominasjonskomitéer, og -møter for stor makt over hvem som velges til Stortinget? Er det et demokratisk problem at svært få av velgerne er involvert i nominasjonsprosessen? Er dette med på å svekke valginteressen?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja.

Spørsmålene er ikke nye, men politikerne har vist liten interesse for å ta fatt i dem. Det synes å være bred tilfredshet – hos de som er valgt – med dagens system. Jeg ser da bort fra spredte ønsker om kvoteringer av ulik slag, noe som etter min mening ikke er skritt i demokratisk retning og trolig vil svekke valgdeltakelsen,

Jeg tar opp problemstillingen med bakgrunn i dagens avisoppslag om politikernes reaksjoner på evalueringen av og sluttrapporten om kirkevalg og sider ved demokratireformen i Den norske kirke.

Har kirkelige nominasjonskomitéer for stor makt særlig over hvem som velges til bispedømmerådene - og dermed til Kirkemøtet, som i dag består av alle bispedømmerådsmedlemmer? Må kirkens demokratiseringsprosess styrkes? Må valgordningen bli mer forståelig?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja,

Det er ikke vanskelig å være enig i at det hadde vært ønskelig med lang større oppslutning om kirkevalgene (10 pst ved bispedømmerådsvalg, 13 pst ved meninghetsrådvalg). Dette kan muligens tolkes som at det store flertall kirkemedlemmer synes det er greit at det er de som er mest engasjert som peker ut de tillitsvalgte, men det er uansett en viktig oppgave å stimulere til større deltakelse.

Martin Kolberg (tidl. partisekretær i Ap) mener kirken bør åpne for et «flerpartisystem». Det er jeg enig i. Alternative lister styrker mangfoldet. Men den som har vært med en stund i kirkelig arbeid, vet at ved menighetsrådsvalg er det stundom vanskelig nok å finne nok kandidater som er villige til å stå på liste slik at man kan fylle opp det foreskrevne antall.

Alvorlig strid blir i det stort sett bare dersom det dreier seg om valg av kirketomt eller om enkelte etiske spørsmål: kvinnelige prester (uenigheten heldigvis nesten utgått på dato), vigsling til prest av samboende homofile (Kirkemøtet har sagt at det kan være to syn om dette i kirken), og det som nå kommer for fullt: Skal det utarbeides kirkelige liturgier for homofile ekteskap?

Det siste spørsmålet ble aktualisert ved bispedømmerådsvalget i fjor høst, der «Raus folkekirke» og «MorFarBarn» engasjerte seg. Kandidatenes syn på dette kom rimelig godt frem i offentligheten, men generelt trengs det langt mer informasjon om hva de enkelte kandidater står for, ut over navn, alder og yrke.

Det er viktig at reformer i kirken kommer fra "kirken selv". I første omgang må man finne frem til et valgsystem som blir lettere å forstå. Dagens fører til altfor mange forkastede stemmer. Med alternative lister må det være en ordning som sikrer demokratisk fordeling.

Det er ellers verd å merke seg at ved valg til bispedømmeråd har en nominasjonskomité avgjørende innflytelse over hvem som er kandidater, selv om 100 kirkemedlemmer kan få tilføyd en ekstra kandidat på listen over personalternativer. Men når listen er klar, er det velgere som avgjør hvem som blir valgt. Kan det imidlertid gjøres noe med faktum at fordi kandidatene står alfabetisk synes det å være en fordel å ha et etternavn med første bokstav tidlig i alfabetet?

Demokratiprosessen i kirken må fortsette.

Snur vi lyskasteren og ser på de politiske prosesser, er det en realitet at ytterst få bestemmer hvilke 169 som havner på Stortinget. Medlemstallet i de politiske partiene nærmer seg interessen for skøyteløp. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti.

Første ledd i nominasjonsprosessene er gjerne en nominasjonskomité. Den kommer med et forslag som får stor betydning for den videre behandlingen. I første omgang i lokallagene med en innstilling som behandles på et medlemsmøte. Dette velger så delegater til nominasjonsmøte på fylkesplan, som setter opp den endelige listen.

Deretter har ikke velgerne noe personvalg, bare partivalg. Dersom f.eks. Høyre får 3 mandater i et fylke er det de tre øverste på listen som kommer inn. Skal vi tro forskningen er det rundt to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget. Andre land har innført en eller annen form for personvalgordning.

Jeg tror fremdeles at vi trenger partiorganisasjoner og en nominasjonsprosess. Men det bør kunne finnes ordninger som i større grad gir for alle medlemmer får være med på å bestemme. En kunne være at et visst antall partimedlemmer med utgangspunkt i partilisten kunne stille med en annen/andre toppkandidater, og at så det samlede stemmetall bestemte antall mandater og hvem som skulle få det/dem. En annen er at vi får primærvalg. Det viktigste er at det blir fart i denne diskusjonen, og at dagens motvilje i det politiske etablissement forsvinner. Kanskje ville det kunne øke interessen for personvalg og skape større valgdeltakelse?

Demokratiprosessen i politikken må fortsette.

Politikk og nominasjon er utførlig drøftet her:
http://www.civita.no/publikasjon/bak-lukkede-dorer-eller-i-apne-rom-62

Statsråder og inhabilitet

2012-01-04T13:59:00.005+01:00

Er samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa inhabil i saken om Ryfast-prosjektet (ferjefritt veisamband mellom Ryfylke og Nord-Jæren, prosjektet skal finansieres med bompenger i tillegg til et mindre tilskudd fra berørte kommuner og fylkeskommunen)?
Lederen i Rogaland Bondelag, Arnstein Gilje, peker i et innlegg i Stavanger Aftenblad i dag både på hennes hjemsted ,Hjelmeland, og ekteskapet med en tidligere sentral aktør for Ryfast, Arne Kleppa.

Forvaltningsloven §6 peker på inhabilitet i forbindelse med en sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til. Men - at en folkevalgt deltar i en sak som gir vedkommende en fordel (eller ulempe), er ikke tilstrekkelig til at man blir inhabil dersom det er mange endre som får den samme fordelen (eller ulempen).

Ryfast vil være en fordel personlig for Magnhild Meltveit Kleppa, hun vil komme raskere til og fra hjemstedet og flyplassen på Sola. Men dette gjelder også mange, mange andre bosatt i Ryfylke.

Arne Kleppa har vært daglig leder av Ryfylkevegen AS, som er ryfylkekommunenes veiselskap. Som representant for Ryfylke IKS var han medlem i gruppen som utredet mulige finansieringsløsninger.

Meltveit Kleppa har lovet at hun vil jobbe steinhardt for å realisere Ryfast. I Aftenbladet 15.08.2009 heter det: «Magnhild kommer til å fikse Ryfast. Havbrukstoppen i Hjelmeland, Magnus Skretting, er ikke i tvil; Magnhild Meltveit Kleppa får på plass Ryfast i regjeringen. – Ellers trenger hun ikke komme hjem igjen, sier han. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) får en soleklar melding fra den viktigste næringslivsaktøren i hjemkommunen Hjelmeland.»

Jeg er ikke kvalifisert til å vurdere Meltveit Kleppas habilitet i denne saken. Jeg går ut fra at Justisdepartementets lovavdeling har gjort dette, og at hun er erklært habil. Hvis det ikke er gjort, bør det gjøres. Ikke minst etter at det nå er kommet angrep på den foreløbige hemmeligholdelsen av den siste Ryfast-rapporten.

Et par eksempler på statsråd-inhabilitet:
Da Hanne Bjurstrøm ble utnevnt til statsråd, trakk hennes mann seg fra sentrale og overordnete deler av arbeidet i forskningen rundt NAV-reformen. Han ønsket imidlertid å beholde deler av arbeidet på lavere nivå. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) konkluderte med at dette var heller ikke ønskelig.

I spørsmål og avgjørelser knyttet til forskningsanskaffelser i Arbeidsdepartementet ble Hanne Bjurstrøm kjent inhabil i saker der forskningsstiftelsen Fafo eller en aktør som kontrolleres av Fafo er aktuell tilbyder, og i saker som gjelder Mølla Kompetansesenter. Bakgrunnen var at daglig leder av Fafo, Jon Hippe, er nær venn av statsråd Bjurstrøm, og at statsrådens ektefelle Kåre Hagen er styremedlem i Mølla kompetansesenter.

Statsråd Rigmor Aasrud hadde profesjonell og faglig kontakt med tidl. statsråd Sylvia Brustad Brustad i mange år. Da Brustad søkte om å bli konstituert fylkesmann i Hedmark, ble Aasrud erklært inhabil til å behandle og treffe avgjørelse.

Fiskeriminister Lisbet Berg-Hansen har med sine eierinteresser i oppdrettssektoren klare habilitetsproblemer, selv om Justisdepartementets mener at hun er «habil i de fleste sakene». Også fiskeridirektør Liv Holmefjord har klatre problemer med habiliteten på grunn av eierinteresser i oppdrettsselskaper.

Oppdrettsnæringen er meget fornøyd med «sin» statsråd og «sin» fiskeridirektør. Spørsmålet er imidlertid: kan allmennheten være fornøyd? Kan tilliten svekkes eller styrkes ved denne situasjonen? Jeg synes det er ugreit med slike forhold på toppen i norsk fiskeriforvaltning. Både i landbruk og fiske burde man mest mulig unngå slike koblinger. Aller best hadde det trolig vært om disse to departementene ble lagt inn under Næringsdepartementet.

Med økende samrøre mellom privat og offentlig sektor, bør grenselinjene settes lenge før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. Landet trenger ikke ytterligere bekreftelse på at statsråder med nær knytning til personer og virksomheter innenfor sitt departements ansvarsområde, tildeler privileger til aktører i næringen på bekostning av fellesskapets verdier.

Den som følger med i det som skjer rundt omkring i norske kommuner, ser at habilitet er et spørsmål som tas lett på i mange sammenhenger. Kommuner med nære relasjoner, ”noen snakker sammen”, samme person sitter ved flere sider av bordet. Og det nasjonale bildet er blitt mindre oversiktlig og gjennomsiktlig. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer.

Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste professorer på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning avvinhabilitetsreglene.

Jeg tror tiden er overmoden for en prinsipiell offentlig debatt med fokus på samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, karrierebygging, og utviklingen mot et korporativt og statsbærende system. Det er alvorlig for tilliten til det politiske system at det norske samfunn er inne i en negativ glideflukt fra demokratisk kultur i offentliges beslutningsprosesser.

Strengere lover og regler? Ja, Men politisk anstendighet kan ikke reguleres.

PS.I dene bloggen har jeg ikke kommentert dagens nyhet om energiminister Ola Borten Moes endringer av trasé for monstermaster til åpenbar fordel for partimedlemmer i Senterpartiet. Men også her dreier det seg om politisk anstendighet.

Dagsnytt Atten og geografien

2012-01-02T12:36:00.003+01:00

Frank Rossavik er en markert kommentator, og forfatter bl.a. av meget en meget velskrevne og interessante bøker både om Einar Førde og SV-historien. Han vender nå tilbake til Bergens Tidende etter et gjestespill som samfunnsredaktør i Morgenbladet.

Som stavangergutt var det ikke unaturlig at Frank Rossavik også var innom Aftenbladet, og han var i noen år de store regionavisenes korrespondent i Brüssel. Etterhvert har han opparbeidet seg en posisjon i samfunnsdebatten, og han vil styrke en allerede sterk kommentatorstab i Bergens Tidende, anført av sjefredaktør Trine Eilertsen, politisk redaktør Sjur Holsen, kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik, redaktør Jan H.Landro og Asbjørn Kristoffersen, den siste med en spesielt utviklet vestlandskulturell humor og underfundig snert.

Også i de andre store regionavisene er det profilerte og dyktige kommentatorer. Hvorfor hører og ser vi dem så sjelden i det nasjonale mediebildet? I min sammenheng i dag uttrykt særlig gjennom Dagsnytt Atten, men det gjelder selvfølgelig også andre nyhetssendinger.

Dagsnytt Atten er en flott programpost i P2. Den er aktuell, den har meget dyktige programledere som utøver journalistikk på sitt beste. De medvirkende får muligheter til å gjennomføre et resonnement, samtidig som de avbrytes dersom de bedriver den stadig mer utbredte politikersport: enten å svare på et annet spørsmål enn det som blir stilt, eller bevege seg rundt temaet uten noensinne å komme i nærheten av kjernen.

Dagsnytt Atten er en viktig stemme i norsk opinionsdannelse. Som Harald Stanghelle i Aftenposten treffende sier: «Det er ingen steder det er så lett å treffe statsråder som der, og programmet blir lyttet til av dem som liker å følge med i samfunnsdebatten»

Mens programmet har 64.000 radiolyttere, er 225.000 innom tv-sendingen. Jeg er en av dem, jeg fulgte alltid fulgt radioutgaven, men synes jeg bringes nærmere debattanter/kommentatorer når jeg kan se dem.

Dette med å se minner meg for øvrig om Hallvard Rieber-Mohn, en av de fineste kulturskribenter vi har hatt. Han fortalte meg en gang at han aldri polemiserte mot en annen uten å ha satt et bilde av vedkommende foran seg på skrivebordet.

Da jeg i dag registrerte Rossaviks retur til Bergen, tenkte jeg på et oppslag i fagbladet «Journalisten» like før jul. Det gjald hvem som deltok i programmet. I mediesektoren var Aftenpostens Harald Stanghelle på en klar topp (17), fulgt av Marie Simonsen, Dagbladet (13), Lars Helle, Dagbladet (12), - fra i dag sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, Elisabeth Skarsbø Moen, VG, Arne Strand, Dagsavisen, Anders Giæver, VG, og Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbund (alle 10), Hilde Haugsgjerd, Aftenposten, Frithjof Jacobsen, VG og Hege UIstein, Dagsavisen (alle 9).

Jeg har stor respekt for dyktigheten og den analyserende evnen hos disse, ofte har de innsiktsfulle bidrag som opplyser, fokuserer og fordyper,

BTs Hilde Sandvik og Siri Wahl-Olsen, Adresseavisen, topper «utenfor Oslo»-listen (4). Mens ansatte i de tre største Oslo-avisene gjestet Dagsnytt Atten, hadde de tre regionavisene i Bergen, Trondheim og Stavanger tilsammen 12 besøk. Det er ingen dristig spådom at tallene hadde vært annerledes dersom de mest profilerte i sine nedslagsfelt hadde arbeidet i Oslo. Trolig har Hilde Sandvik et poeng når hun sier at hun «tror ikke det skyldes så mye uvilje som tradisjon og manglende bevissthet. Gamle vaner kan være vonde å vende».

Jeg får de fire store regionavisene i postkassen daglig , og det er ikke vanskelig å se at debatter som starter utenfor Oslo ignoreres inntil en Oslo-avis plukker den opp. I min bedømmelse er det heller ikke vanskelig å se at kommentatorer i disse avisene (jeg tør ikke uttale meg f.eks.om Nordlys) i mange saker vil representere andre synsvinkler, og kanskje først og fremst andre erfaringer enn kommentariet i Oslo.

For all del: Dette gjelder ikke bare journalister, perspektivet er like viktig når det gjelder fagfolk i andre samfunnssektorer. Jeg ser at det stundom kanskje ikke kan bli maksimalt god samtale dersom det er deltakere i flere studioer. Men kunne det være en ide at man en og annen gang sendte Dagsnytt Atten fra et studio i Bergen, Stavanger, Trondheim eller Tromsø, og eventuelt innhentet ekspertise på telefon fra Oslo? Ville det være umulig for en programleder å ta en tur over fjellet eller langs kysten når et tema inviterer til det?

Dagsnytt Atten har sin egenart, og kan ikke bli et nytt Norge Rundt. Profesjonaliteten hos programlederne og evnen til å finne de riktige personene er avgjørende for programmets posisjon og funksjon. Jeg har ingen antipatier mot hovedstaden, det er faktum at der er det samlet mye makt og dyktighet. Men likevel: Går det an å utvide det persongeografiske perspektivet?

Jeg tror det ville gjøre Dagsnytt Atten enda et lite hakk bedre, Og ikke minst tror jeg at det ville bli flere lyttere og seere, fordi de ville oppleve et utvidet mangfoldsbegrep.

Slik blir 2012

2012-01-01T16:10:00.003+01:00

Måneder går, dager kommer. 2012 er bare noen timer gammelt. Gulnede blad legger seg over gravlagte 2011-oversikter, og vi overøses av ekspertuttalelser om hvorfor 2011 ikke ble som de spådde og hvordan 2012 blir.

For et år siden spådde jeg om 2011.
Jeg fikk heldigvis ikke rett: «Molde vinner ikke seriemesterskapet.»
Jeg fikk dessverre rett: «Forbausende nok vil Frp ivareta personvernhensyn bedre enn sine lyseblå mulige samarbeidspartnere».

Men med alle forbehold er det likevel en rekke hendelser i 2012 som kan forutsies med stor grad av sannsynlighet:

Klager over manglende bevilgninger til helsestell, eldre, sosialhjelp, skole, kultur, forskning, forsvar, næringsstøtte – og av eiendomsskatt

En gammel melodi av Ole Paus trekker flere med i allsangrefrenget: «I verdens rikeste land er det en skam at….»

Departementene ansetter flere taleskrivere og informasjonsrådgivere, nye skritt tas i retning av å bli PR-byråer og politiske sekretariater for regjeringen.

Høyre og Frp vil ikke si noe om hva slags plattform de eventuelt kan samles på i 2013.

Flere byråkrater.

Hverken regjering eller opposisjon vil fremme forslag om å finne andre målemåter for Brutto nasjonalprodukt enn bare økonomisk aktivitetsnivå.

Samhandlingsreformen trer i kraft – økt diskusjon om privat profitt på velferd.

Flere fødeavdelinger i distriktene stenges, og andre helsetilbud kuttes for å gi plass til tidlig ultralyd.

Sykehusene vil kurere 97 pst av alle menn med testikkelkreft, opposisjonen kritiserer at det ikke er gjort mer for de resterende tre prosent og ber statsråden forklare seg i Stortinget.

Flere faller igjennom på grunn av psykiske lidelser, rusmisbruk eller andre alvorlige livsproblem

Statsråder lærer mer om å uttale seg slik at målsettinger oppfattes som klokkeklare løfter, og blir etterpå forurettet fordi ingen har lest pressemeldingene.

Politikere lover å bygge en bro der det ikke er en elv.

Siv er sjokkert.

Per Olaf Lundteigen retter skarpe angrep mot regjeringens landbrukspolitikk.

Heikki Holmås retter skarpe angrep mot regjeringens asylpolitikk.

Flere økonomiskandaler i norsk toppfotball.

Vi får nok smør.

De fleste digitale dingsene som ligger under treet i år, havner på dynga i løpet av året.

Marianne Aulie kler av seg på Times Square.

Politiet og Forsvaret tviholder på aldersgrense 57 år.

Ledere vil mene at de arbeider bedre med bonus for å gjøre det de er meget godt betalt for å gjøre, men at de ansatte de arbeider best uten bonus

Flere og flere yrkesgrupper tar frem om det gamle fagforeningskravet: Ingen må tjene mindre enn gjennomsnittet.

Den globaliserte markedsøkonomien vil overstyre enda flere etiske og politiske idealer.

Økt vegring mot å betale regningen for vår egen velferd, økt håp om at kommende generasjoner er villige til å betale prisen for at vi lever som om Jorden var på opphørssalg.

Ønsket om ny klimapolitikk ses mer som trussel enn mulighet for arbeidsplassene.

Norske CO2-utslipp øker.

Erik Solheim og Ola Borten Moe vil være uenige om mye.

Alkoholforbruket vil fremdeles komme i skyggen av misbruket av hasj og andre illegale stoffer.

"Den tilfredse majoritet" (John Kenneth Gailbraith), forsterker jaget etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.

Mer tale om nytte, effektivisering og kostnadsbesparing, enn om godhet, omsorg og verdighet.

Flere mener at kvaliteten og egenarten til virksomheter som for eksempel helse og utdannelse kan måles, enn si dikteres, av kvantitative målestandarder

Mine fromme 2012-håp: (1) Gode politiske løsninger ut fra en rimelig balanse mellom frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte, og et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger.

(2) ”Skulde jeg ønske mig noget –
da vilde jeg ikke ønske mig
rigdom eller makt,
men mulighedernes lidenskap –
det øye der,
evig ungt,
evig brændende,
ser muligheden”.
(Søren Kierkegaard)

Noe endrer seg dessverre ikke.For nøyaktig 50 år siden var dette Kong Olavs nyttårshilsen til sine landsmenn: «Jeg tror de aller fleste av oss hver nyttårsaften vi har opplevet siden avslutningen av den annen verdenskrig har sagt til oss selv at nu, nu må da endelig det året komme som skal gi verden den avspenning og fred som hele menneskeheten trenger så sårt og lengter så inderlig efter. Og med dyp beklagelse må vi se det faktum i øynene at hittil er dette vårt håp ikke gått i oppfyllelse»

Kong Harald kunne sagt der samme i går kveld, Jens Stoltenberg kan i kveld si det samme.

(Dette er en litt utvidet utgave av en lørdagskommentar i Klassekampen 31-12)

Mediene som både lupe og lim

2011-12-31T11:24:00.003+01:00

Nyttårsaften. Oppsummering, ettertanke og løfter. Dystre fremtidsutsikter melder seg på i dagens aviser: «Krisen er enda mer alvorlig nå». «Russland har aldri varsløet om atomhendelser» . «Et skred av økonomiske flyktninger fra EU-land vil presse ned norske lønninger». «Ny varmerekord på Sydpolen». «Iran varsler testing av langdistanseraketter».

Men vi gleder oss likevel over lyspunktet, selv om de er av varierende styrke:
"HIV-medisin, partikler over fartsgrensa og genspor til vår felles fortid var noen av de viktigste forskningsresultatene i 2011".
"Fyrverkerirelaterte personskader er redusert med nesten 60 prosent på tre år."
"Ungdom med innvandrerbakgrunn fullfører nå videregående skole i nesten like stor grad som ungdom med norsk bakgrunn."
"Laveste antall trafikkdrepte i Norge siden 50-årene"

Noen nyheter trenger man ikke lete etter. Ødeleggelser, eksplosjoner, ulykker og alt som kan registreres, telles, veies, måles. Andre nyheter må graves frem av dyktige journalister, ikke sjelden etter tips fra varslere som ikke tør ta sjansen på å stå frem fordi detofte resulterer i negative reaksjoner fra myndigheter, ledelse og eiere. Sørgelig nok ofte på tross av vakre ord om «mer åpenhet».

I de 12 årene som er gått siden jeg sluttet som aktiv pressemann, har det skjedd svært mye positivt i norsk presse, ikke minst i mindre og mellomstore aviser, når det gjelder undersøkende journalistikk (egentlig burde det være et overflødig begrep, enten det er i det store eller det mindre bør journalistikk være undersøkende og kritisk). SKUP (stiftelsen for kritisk journalistikk) får stadig flere gode bidrag når priser skal deles ut.

Vi lever i et stadig mer uoversiktlig samfunn. Stadig flere lobbyister. Tidligere politikere som betalte interessepåvirkere. Økt politisk opinionspåvirkningsapparat rundt statsrådene. Kommunale og interkommunale selskaper for det meste unntatt offentlighet. Aannelig trenger vi stadig flere i mediene som avdekker og setter lys på det makthavere av ulik bonitet ønsker å holde skjult.

Mediene har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ingen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet. Som sjefredaktør Arne Blix i Adresseavisen uttrykker det: "Avisa er best egnet til å binde oss sammen som samfunn."

Journalistisk er det ofte vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men jo skarpere medienes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere tror jeg det er at avslørende, undersøkende journalistikk også innebærer å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedre hverdag for noen, hvem som får det til, hva andre kan lære.

Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt.

Karakterbok mest til tidtrøyte

2011-12-26T19:20:00.003+01:00

Hva er egentlig en dyktig statsråd? Er politiske kommentatorers karakterbøker over innsatsen i 2011 særlig relevant? Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjon og solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?

Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange, mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?

Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører, og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger, for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med lite sexy for journalister?

Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres handlingsevne på fagfeltet og evne til langsiktig strategisk tenkning?

Slik kunne en dåre fortsette å spørre, og må uansett svar konkludere med at objektive karaktermål for statsråders virke finnes ikke.

Sjefredaktør Arne Strand i Dagsavisen har denne kommentaren: «Fra min tid som statssekretær for statsministeren minnes jeg at regjeringskollegiet ofte var dundrende uenige i medienes terningkast. Det ble hevdet at journalistene ikke hadde forutsetning for å uttale seg fordi de ikke visste hvordan statsrådene jobbet bak lukkede dører. Mitt inntrykk var at de politiske journalistene overraskende ofte traff blink. Statsråder som er anonyme utad, er som regel også lite aktive innad. De beste statsrådene viser seg fram.»

Pål Hellesnes i Klassekampen spør om en tenkelig vurderingsmåte ville være hvor dyktig en politiker er til å få satt sin egen politikk ut i livet, eventuelt til å vinne oppslutning for sin egen politikk: «Problemet med en slik vurdering vil være at politikere som Robert Mugabe, Adolf Hitler og Josef Stalin ubestridelig ville kvalifisere seg til seksere i Yatzy».

Er det vel så mye orden og oppførsel regjeringens karakterer gir uttrykk for, som substans? Alf Skjeseth i Klassekampen har gitt denne vurderingen av prosessen: ”Karakterane blir til gjennom eit skjørt og tilfeldig kompromiss, mellom ei samling av sensorar prega av erfarne analysar, klare meiningar, sterke sympatiar og imponerande inkompetanse …..politikarane må te seg slik at dei blir populære blant journalistane, for dermed å sleppe meir til media – og får gode karaktar frå journalistane”.

Trygve Bratteli sa en gang at noe av det viktigste ved å ha regjeringsmakten er at det gir anledning til å sette dagsorden. Arne Strand har et viktig poeng i dagens mediesamfunn: Statsrådene må bruke den muligheten det gir til å presentere partiets og regjeringens politikk. Når en sak er avgjort internt, er bare halve jobben gjort.

Den som har fulgt den danse serien «Borgen», fra livet rundt den danske nasjonalforsamlingen har – kanskje særlig i del 2 som kommer i NRK til våren – fått en klar innføring begrepet «spinndoktor». Dette er også en profesjon som utøves i norsk politikk. Vi ser stadig flere taleskrivere og informasjonsrådgivere, nye skritt tas i retning av at departementene i noen saker kan oppfattes som en funksjon som PR-byråer og politiske sekretariater for regjeringen.

Terningkast er synsing og underholdning. Noen av oss synes det er morsomt tidtrøyte og lager derfor tabeller og oversikter og sammenfatninger slik jeg gjør nedenfor. Jeg tror ingen lar sitt politiske syn eller stemmegivning forandres av slike lister. Heldigvis. Tabellen nedenfor har også en svakhet i Arne Strand er den som sammen med Stein Kåre Kristiansen har gitt karakterene i TV2, samtidig som han leder Dagsavisens politiske redaksjon.

Karakterer i rekkefølge TV2 – Dagbladet – Aftenposten - Dagsavisen – gj.snitt
Statsminister: Jens Stoltenberg 6 – 6 - 4,4 - 6 = 5,6
Utenriks: Jonas Gahr Støre 4 - 4 – 4,8 - 4 = 4,2
Finans: Sigbjørn Johnsen 5 - 5 – 4,3 - 5 = 4,8
Justis: Grete Faremo 2 – 5 - 3,8 - 4 = 3,7
Barn og likestilling: Audun Lysbakken 3 - 5 – 3,3 - 4 = 3,8
Fornying: Rigmor Aasrud 4 - 4 – 3,3 - 4 = 3,8
Næring: Trond Giske 3 - 4 - 3,6 - 3 = 3,4
Samferdsel: Magnhild Meltveit Kleppa 2 - 4 - 2,9 - 4 = 3,2
Miljø og utvikling: Erik Solheim 3 - 3 - 3,5 - 3 = 3,1
Kultur: Anniken Huitfeldt 2 - 4 - 3,3 - 3 = 3,1
Olje og energi: Ola Borten Moe 4 - 2 - 3,5 - 2 = 2,9
Helse: Anne-Grete Strøm-Erichsen 2 - 3 - 3,1 - 3 = 2,8
Kunnskap: Kristin Halvorsen 3 – 3 - 3,3 - 2 = 2,8
Arbeid: Hanne Bjurstrøm 2 - 3 - 3,2 - 2 = 2,6
Kommunal: Liv Signe Navarsete 3 - 2 - 3,2 - 2 = 2,6
Forskning: Tora Aasland 1 - 3 – 3,1 - 2 = 2,3
Fiske: Lisbeth Berg-Hansen 1 - 1 - 2,9 - 2 = 1,7
Landbruk: Lars Peder Brekk 1 - 1 - 3,2 - 1 = 1,5

I Aftenposten får 12 statsråder bedre karakter enn i juni. Tallene fra Aftenposten er hentet fra gallupundersøkelser, derfor desimalene . Tallene viser noe ulik vurdering av enkelte statsråder, største karaktersprang er 3, 0 (Faremo, men hun har skiftet departement i høst), 2,2 (Brekk) og 2,1 (Aasland). Størst likhet mellom kommentatorene får Erik Solheim (0,5 i differanse mellom høyeste og laveste karakter).

Det mest bemerkelsesverdige er kanskje at der kommentatorene gir Stoltenberg en blank sekser, vil «folket» bare gi ham 4,4, selv med tiden etter 22.juli tatt i betraktning, Det er o,6 opp fra juni, men likevel bak Gahr-Støre og såvidt foran Sigbjørn Johnsen. Trolig er forklaringen at Stoltenberg oppfattes som mer politisk enn disse to, og av en del bedømmes mer ut fra om de liker regjeringens politikk. Totalt sett har statsministeren en klar førsteplass når hver enkelt kommentator teller like sterkt som folket.
Uansett, disse tre utgjør A-laget.

Skillet mellom kommentatorene og folket gjelder først og fremst statsrådene i primærnæringene, et felt kommentatorene er minst interesserte i og har minst kunnskap om.

Et siste spørsmål: Hvor mye egentlig folket om alt som har skjedd i departementene i siste halvår/år? Folket er jevnt over avhengig av det som mediene presenterer som viktig stoff.

Juleevangeliet twitret

2011-12-26T18:17:00.002+01:00

Ugifte Maria får besøk av engelen Gabriel: "Du skal ha barn, han skal bli konge til evig tid".

Marias dagbok: Jeg er så forvirret. Engelen sa at jeg skulle få et barn, men jeg
har jo ikke ligget med noen?

Marias dagbok: Føler meg bedre i dag. «Vær ikke redd», sa engelen, «ingenting er umulig for Gud» Jeg tror ham.

Marias dagbok: Hva vil Josef si når han får høre at jeg skal ha barn? Vil han tro meg, tro at jeg ikke har vært utro?

Marias dagbok: Gikk endelig til Josef. Fælt. Han ble helt taus, bare så på meg. Trodde meg ikke, gikk sin vei. Sint.

Landsbykone til mannen: Hvorfor er Josef så sint? Hørte harde hammerslag og dunk i veggen og utbrudd da jeg gikk forbi

Josef: Jeg klarer det ikke. Går til rabbien. Vil skilles i all stillhet, jeg vil jo ikke føre skam over Maria

Engelen til Josef: Du må gifte deg med Maria. Hun snakker sant, hun skal føde Guds sønn

Maria: I dag er jeg glad! Josef tror på meg, og faren hans sier at det skal ordnes til bryllupsfest

Josef sukker for seg selv: Hvordan skal jeg kunne oppdra en sønn som engelen påstår skal frelse folket sitt fra synd?

Nasaret Times: ”Slik skal keiser Augustus få vite hvor mange han hersker over. Vi skal telles i uke 51 og 52"

Oppslag på døren til Josefs verksted: Stengt i 30 dager. Vi drar til Betlehem for å telles.

Maria: Hvorfor må vi til 13 mil til Betlehem? Jeg er gravid, det er lite kjekt å sitte på et esel hele Jordandalen

Josef: Vi må til Betlehem fordi den store kong David som skapte Israel for 1000 år siden var derfra, jeg er i hans ætt

Rabbi Hillel i Betlehem Daily: Du kan ikke finne noe yrke mer foraktelig enn hyrdenes

Verten på Holiday Inn: Alt er fullt. Selv ikke en gravid har vi plass til. Sorry

Maria:Nå går vannet: Hvor skal jeg føde? Josef: Der er en stall, det får bli der!

Annonse under personalia i Betlehem Daily kveldsutgaven: "Det ble en gutt. Josef og Maria

Gjeter på nattevakt (uten tillegg) med redsel i stemmen: Hvorfor er det så lyst der borte, hvem er det som kommer imot oss?

Vismannsmøte i Østen: Hva er det lyset? Er Jupiter og Venus i forbindelse med hverandre i Løvens tegn? Dette må undersøkes

En engel:Vær ikke redde, frykt ikke! Hele folket kan glede seg! Messias er født! Dra inn til Betlehem for å se selv!

Angel Choir: Gloria in excelsis Deo. Glory to Good. ἐπὶ γῆς εἰρήνη ἐν ἀνθρώποις εὐδοκία. Ære være Gud i det høyeste!

Gjeterne i kor: Der, se der en stall og et lite barn! Et lite barn! Alt er som engelen fortalte. Ære være gud

Og Maria gjemte alt hun hadde sett og hørt i sitt hjerte og grunnet på det. The End.

Buen av håp

2011-12-24T13:06:00.001+01:00

Julaften.
Ser vi buen av håp fra stjernen på himmelen og til Jesus-barnet i krybben?
Ser vi Gud i de fattige og forfulgte, i mennesker med ulik hudfarge og kulturell bakgrunn? Ser vi en Gud som først og sist er kjærlighet og er å finne overalt hvor det er mennesker til?
Svaret avhenger av mottakerapparatet, av vår vilje til å være stille og lytte og søke.

Fortellingene om hyrdene som fikk englebesøk, Guds sønns fødsel utenfor herberget, og løftene om fred på jorden treffer noe i vår dypeste lengsel, to tusen år etter begivenhetene. I et så langt perspektiv er det svært få ting som overlever og bevarer sin aktualitet.
Og merkelig nok kjennes de gamle juletekstene nye og friske, mens for eksempel politiske problemstillinger eller skikk og bruk virker totalt foreldet etter noen tiår.

Julen tilbyr en inngang til en annen virkelighet. Noe vi kan bli samtidige med. Noe som kan komme til oss og tilby oss sin fred. Og legger vi øret til, vil vi høre at vi på en underlig måte er samtidige med alle generasjoner som har feiret denne høytiden. Vi kan avlese noen av deres håp og lengsler når de hørte englenes budskap som skulle glede alt folket.

Bruker vi anledningen, kan vi nå inn til noe av det som varer, det som klinger fra slekt til slekt og fra sekel til sekel. Det ligger noe befriende i dette at det som virker overveldende viktig og stort akkurat nå - på godt eller vondt - vil få mindre dimensjoner i et langt perspektiv. Å feste blikket på det som varer, gir ro og balanse.

Fremdeles er nyhetsbildet slik at løftet om fred på jorden lyder som et ennå uoppfylt håp. Det kan virke mistrøstig, og mange må gjennomleve forferdelige tilstander. Desto viktigere er det å holde fast på håpet om at det ennå kan bli annerledes, og i sentrum av julens budskap ligger nettopp et slikt håp: at det forunderlige kan møte dem som minst av alt venter det, at den høyeste kan stige ned til de laveste

Den Store Julereisen (I + II + III)

2011-12-24T09:48:00.006+01:00

Den store Julereisen startet julaften, og skal i denne bloggen gå i tre etapper. Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad har trykt alle oppgavene før jul, BT og Adresseavisen har de siste etappene etter jul. Som vanlig gjelder det å være utstyrt med PC, atlas og andre hjelpemidler. Turen starter på Vestlandet og går så mot vest over USA,litt frem og tilbake nord/syd, et langt sprang til Oseania, hjemover via Asia og Afrika og Europa, før innspurten i Norge. Ikke alle oppgavene står i alle de fire avisene.

Siste etappe på bloggen 29.desember. Når alle avisene har offentliggjort alle oppgavene, kommer en fullstendig julereise på bloggen, og de som vil sende inn til tbb@online.no, konkurrerer om noen bøker (bokkklubber tilbyr gratiseksemplarer i håp om langsiktig forbindelse). Frist 6.januar.
Svarene kommer uti januar når alle de fire avisene har avsluttet konkurransen.

1.etappe
1. Hun som mente at den lyse natten skal brukes til å vandre ute med dugg i håret, blomster i gresset og duft av nyslått høy, kom fra denne kommunen. Et 100årsjubileum ble feiret i fjor, og ble bl.a. markert med et stykke om et rødt klesplagg. Både misjonæren som i flere tiår arbeidet i en storby og var bestefar til en kjent fange, og han som hadde båt, drømte om fred og endret litt på Beatles, kom også herfra.

2. Å komme inn til senteret i denne svært lille vestlandskommunen vinterstid var vanskelig, veiforbindelse ble det ikke før det ble bygget en tunnel i 1976. En som gjorde mye for strilekulturen, skrev en kjent vise om en båt som trosset isen inn til kommunesenteret. Her skal være endepunkt for en av de store nettledninger som kommer før 2016.

3. For 50 år siden begynte en kvinnelig pionér sitt arbeid i dette området. Både en sittende stortingsrepresentant med Spellemannspris og hun fra VM-åpningen og Melodi Grand Prix kommer herfra. Området er Norges nest største i sitt slag.

4. Oljeindustrien er i år blitt interessert i et norsk naturreservat, men det er også militære, økonomiske og ressursmessige interesser knyttet til området. Det er noe under 200 kvkm, og har fått navnet etter et dyr som er verdens største i sitt slag. Området har gitt navn til en spenningsroman av ham som også skrev om kanonene og et ørnerede. Boken ble filmen med filmstjernene Donald Sutherland og Vanessa Redgrave.

5. Hun vi skal frem til kan bli svært sint, men foreløpig rumler det bare i magen. Hvis hun slår til, vil vi se svart på det, hun er mye barskere i uttrykksform enn naboen. Hun har et norsk navn med samme opprinnelse som fornavnet til ham som var med og startet et teater og ble teatersjef i fire andre, og som dragen som endte i fossen hos henne med herr Nilsson. Har du navnet, har du det vi skal frem til

6. En som i høst er omtalt som meget aktuell kandidat til en meget viktig stilling, bor i denne byen. En familiegruppe som har solgt over 100 millioner plater, kommer fra staten der byen er hovedstad. Gruppen og kandidaten har en åndelig fellesnevner

7. Biografien om en som er født i denne byen og døde i høst, kan på folkemunne gis samme ordlyd som et skrift i Det Gamle Testamente om lidelse, urettferdighet, djevelen og Gud. En kjent nordmann som studerte her, var på besøk igjen i oktober. Et norsk firma som har et prestisjefylt prosjekt i den største byen i landet, er engasjert i arbeidet med å utvide et museum her.

8. Den norske sjømannskirken i denne byen har vært på flyttefot i høst. På slutten av 80-tallet gikk en moderne og populær tv-serie med byens tittel i navnet, Don spilte en hovedrolle. Byen ligger mellom et verdensarvområde og et stort hav. Flere hundretusener fra et annet land har slått seg ned her etter en omveltning i landet deres for vel 50 år siden, og dette landets navn knyttes til en krise et par-tre år senere.

9. I år har man markert slutten på et stort program med et transportmiddel. Den siste utgaven er oppkalt etter et myteomspunnet og kanskje bare oppdiktet sted. Det hele begynte for 50 år siden med et fremtidsrettet mål som ble nådd 8 år senere. Vi skal frem til en landstripe der det både ligger et senter oppkalt etter han som satte målet, og to startsteder for transportmiddelet.

10. Mulatten og superstjernen med jamrerne og lengselen «hjem» til en annen verdensdel, har fått eget museum i denne hovedstaden. Tre fotballspillere fra landet der den ligger, var på banen da årets norske cupfinale ble spilt. En verdenskjent utøver fra landet besøkte Norge i juni og presterte det samme som årstallet han er født i. Han med bananbåten sang også om en liten pike han måtte forlate i denne byen.

11. For 100 år siden fant man resten av en høytliggende by som betraktes som et symbol for en fortidskultur. I år har de første gjenstandene fra funnene kommet tilbake til landet der byen ligger. Byen står på UNESCO-listen over verdensarven, og er også kåret til et underverk. En nordmann som det nå lages en storfilm om, var sterkt knyttet til landet der byen ligger.

2.etappe
12. På en mur i denne byen står det over 58.000 navn. Han som har hjulpet mange til å gå i takt, kommer herfra, det gjør også en komponist og pianist som laget en innspilling av et kjent norsk musikkverk med en tittel som kan lede tanken til et stort hotellrom i Gudbrandsdalen. Salget av den ble i noen år forbudt i Norge

13. En historisk norsk person sonderte i utlandet i tre år før han kom tilbake og reiste ut igjen med en gruppe som var større da han kom frem. Livet hans er behandlet i tre romaner. Han er begravet i et område der den største byen – erklært som den norske hovedstaden i en stat – har et navn som blir et kjent presidentnavn dersom en bokstav byttes ut med en annen. Skifter vi ut en bokstav med en annen i navnet på settlementet der han bodde, får vi navnet på et kjent land. (Det holder med enten området, byen eller settlementet)

14. Noe av det du kan bruke i en restaurantklassiker oppkalt etter en historisk person, er kylling, oregano, ansjos, egg, hvitløk og parmesan. Den ble laget første gang i den grensebyen vi skal frem til og som mellom en lang halvøy og en delstat med en av verdens 10 sterkeste økonomier. Flere hundre tusen passerer grensen i løpet av et døgn.

15. Godt over 100 norske selskaper er representert i dette landet. I mai åpnet kronprins Haakon et stort prosjekt. Myntenheten har samme navn som en meget kjent fotballklubb i Europa, og tenker fotballinteresserte på landet, tenker de ofte også på en nordmann som ble svært glad for en triumf i november.

16. Dette landet vil redde en bygning som er norsk og ligger i et område landet har overoppsyn med. Erfaringene fra en nordmanns bruk av bygningen var medvirkede til noe som ble jubileumsmarkert i desember. To kroppsdeler ble i mai hentet i Oslo av to av de opprinnelige innbyggerne i landet.

17. Kona til en konge fikk denne byen oppkalt etter seg. Kongen regjerte i syv år og forbedret forholdene for fattige, barn og slaver Han har samme navn som fornavnet til den kjente forfatteren med de fire emigrantbøkene, nordmannen som la det vitenskapelige grunnlaget som yr.no bygger på, og han som lanserte navnet på en landsdel.

18. Etter en katastrofe i vår ble Norges ambassade midlertidig flyttet til denne byen, der det var et meget stort jordskjelv på 90-tallet. Samme år var det et spesielt og dramatisk angrep i hovedstaden. En forfatter som er blitt meget populær i Norge og som er oppvokst i denne byen, skrev to bøker om dette. Han fikk et gjennombrudd med en bok der Norge er representert i tittelen.

19. Et arkipelag, en gruppe øyer og atoller ,har til sammen under 5 kvkm landareal drysset ut over 400.000 kvkm hav, det ligger mellom fastlandet og fire meget store øyer. 10 land har kystlinje mot havet. Noen titalls øyer er okkupert av militærstyrker fra fem land, og i sommer var det skyting mot fiskefartøyer. Det er også risiko for militær opptrapping, og et av de tre landene som er mest involvert har nå innledet et marine-samarbeid med USA. Det dreier seg om olje og gass, området er viktig for skipsfarten (ca.300 skip går daglig gjennom området), det er mer enn tre ganger så stor tanktrafikk som gjennom Suezkanalen. Hva heter arkipelet?

20. De fleste bygningene i denne hovedstaden ble bygget etter en krigsslutt på 50-tallet. Et hotell med tresifret antall etasjer har i 20 år stått uferdig, men det er nå bestemt at det skal fullføres til 100-års jubileet for Den store leder i 2012. Her ligger et av verdens aller største stadioner.

21. Erik Solheim reiser mye til fattige land, men denne byen som han besøkte i embets medfør i høst, ligger ikke i et slikt land. Her er en av verdens største havner, og her vant vertslandet en seier i et mesterskap der Ronaldo var den suverent beste målscorer.

22. Norske menn i 40-60årsalderen er overrepresentert på flyene til landet der kystbyen med norsk sjømannsprest ligger, og som både de og vi skal frem til. I landet har det vært ganske vått i høst. Rødt og gult sloss i 2010.

23. I januar i år var en norsk politiker på besøk i en republikk som har norsk ambassade. Han inviterte til samarbeid i energisektoren. Vi skal til hovedstaden i republikken, den er også navn på en av statene. Her ligger verdens eneste offentlige sykehus for jaktfalker. Den svært vakre moskéen i byen er over 20.000 kvm, og mer enn 40.000 kan be samtidig. Norske turister besøker helst en av de andre statene i republikken, dit det går direktefly fra Oslo.

24. Presidenten i dette landet holder seg med flere koner, det er uvisst hvor mange av dem som var med da han besøkte Norge i høst. Toll og mengde på import av kjøtt fra to naboland har vært diskutert i høst

25. I juni var en av verdens mest kjente damer (47) på besøk i denne hovedstaden. Den forrige hovedstaden lå utenfor landets grenser. Byen er et sentrum for handel med edelstener. Ca. 4 mil fra byen bodde en stund en av verdens aller mest kjente misjonærer, kjent for et møte. Han hadde samme navn som en hockey-trener som i høst skiftet klubb i den norske toppserien.

26. Medlemmer av kongefamilien har i år besøkt denne byen, der det er et tidligere militært anlegg som står på UNESCOs verdensarvliste. Byen var et av sentraene for en omfattende handelsvirksomhet som forlengst er avskaffet. Oljesektoren i landet der byen ligger har stor nytte av noe norskutviklet som har navn etter en jærbu som dro i vesterled for over 1000 år siden. Fra landet kommer en som har vært årets spiller i Eliteserien.

27.Tenker Hans Olav Lahlum på denne hovedstaden, tenker han nok på en historisk person. Vi eldre ser trolig helst for oss et sexsymbol. Her bor en med samme tittel som den historiske personen, som i høst ble hyllet av verden utenfor mens det i selve landet akkurat da var uenighet om det som var gjort i en komite der ikke alle slipper inn som gjerne vil.

28. Nærmere en million mennesker ble drept i en borgerkrig i et land på 90-tallet. En internasjonal domstol for forbrytelser i denne sammenheng er etablert i denne byen, som ligger i et annet land, et som i høst fremme var i en sak om bistandsmidler. En norsk fredsarkitekt høyt på strå i FN-systemet, er født i byen.

29. En revolusjon i dette landet i fikk navn etter nasjonalblomsten. De første frie valg skjedde i oktober. Fjell her har samme navn som - og finnes i - en svært utbredt bok. Han som formulerte mottoet om det sentrale perifere og fasthet, frihet og kjærlighet, studerte i landet.

30. Til dette området som er nesten 100 mil langt og 50 mil bredt, ble det i høst sendt et norsk fly med erfaring fra jakt på tyvfiskere, for å jakte på farligere folk. Området har navn etter en havneby i et av de tre landene som grenser til området, og denne byens navn er også forfatterpsevdonym for en kvinne fra et av de andre to landene. Hun kom til Norge som analfabet, og er blitt kjent for konstruktiv kritikk både av norsk innvandringspraksis og norske innvandrermiljøer. Hva heter området?

31. Mange norske turister besøker denne byen som ligger på en klippe og er landets viktigste turistby for nordmenn, det går direktefly fra Norge. Her scoret Mos da et norsk landslag i høst spilte uavgjort her. I landet der byen ligger, var det et jordskjelv i høst der nærmere 300.000 fikk hjemmene ødelagt.

32. Midt i desember sang vi om henne som bodde i denne byen. Og det var her han bodde, han som tok seg et bad og løp naken ut fordi han hadde funnet en lov som alle skoleelever har lært senere.

33. I et land der økonomien er vaklende, ligger en by der to sentrale helgener ble født. Begge to grunnla en orden. Han skrev en kjent bønn og en sang om et himmellegeme. Hun har samme navn som en som svarer på vanskelige spørsmål.

34. Fra denne hovedstaden kan man nå alle grenseoverganger på under to timer med bil. Her er noe som i vår mistet en rekord til Norge. I oktober vant et norsk håndballag storseier i en mesterserie over et lag herfra med et både litterært- og sykdomsassosierende navn.

3.etappe
35. Nord for den byen vi skal frem til, har norske fagfolk spilt en viktig rolle under arbeid med å kartlegge et gammelt kulturlandskap. I byen ble det født et geni som postulerte en absolutt fartsgrense som noen forskere i år tror de har motbevist. En stor by i nærheten har hovedkvarteret for det kanskje mest prestisjefylte bilmerket, i en annen stor nabo ble et viktig teologisk dokument utformet.

36. I november var mange stats- og finansfolk samlet i denne byene. De ble enige om tiltak som skal bedre skatteinngangen, men de var nok mest opptatt av enda viktigere spørsmål som de ikke fant noen løsning på. Her er det en stor kulturbegivenhet hvert år i mai, og der er palme ettertraktet. Byen ligger ved et hav som er forbundet med to fargehav, og den ligger i et område som deles av tre land.

37. Denne byen har et viktig næringsprodukt – en hardfør plante som hjelper mot vektproblemer og hjerte- og karsykdommer – i navnet sitt. En film med byens navn hadde norgespremiere i høst, den handler om en gutt fra en annen verdensdel som kommer til byen og blir tatt vare på av en som jobber på gata. Filmen er laget av en finne som har en bror som også er en kjent filmmann. Her var det norsk sjømannskirke i 120 år.

38. En av de to store flyplassene i denne byen er oppkalt etter en meget kjent offiser, politiker og statsmann. Byen har samme navn som fornavnet til en kjendis med en oldefar som ble hotellkonge. Tippoldefaren utvandret fra Norge.

39. Her var det et stort arrangement i mai fordi Lena hadde gjort det så bra i Norge. En kunstskole her var viktig for utviklingen av norsk malerkunst, en som ble sterkt inspirert av miljøet laget et berømt maleri om en kristen lekmannsbevegelse. Her ble han født som diktet om skipperen som forliste fordi han så for mye på den vakre jomfruen ved den samme elven som byen ligger ved.

40.Han som ender på bakken møtte i høst motbakken i denne byen, men det har endret seg litt nå (5/12). Et kirkebygg som det tok over 600 år å fullføre, står nå på UNESCOs verdensarvliste. Han som ble regjeringssjef 73 år gammel, ble født her. Det ble også han med det berømte musikkstykket i en sjanger bygget på rytmen til en som har en spesiell båt i en spesiell europeisk by.

41.Han som skrev en rekke bøker for ungdom om to gutter som løste vanskelige saker, og fire bøker om en ikke spesielt sosial person, bor i denne byen. En trønder har i høst ikke fått den spilletiden han ønsket. Her ligger en internasjonal domstol som behandler våte saker.

42. Denne byen ligger på østsiden av en «kryssord-elv» og er nest størst i et fattig landet. Den er også hovedstad i et område som markerer seg som selvstendig stat, men som ikke godkjennes av noe annet land.

43. Tidlig i år døde en norsk idrettsmann som har spilt flest ganger på landslaget i idretten sin, men en ålesunder kan komme til å slå rekorden. Han representerte en klubb i byen vi skal frem til. En som i år fikk æreslønn, fikk her en plass oppkalt etter seg.

44. I år ble det arrangert VM på en spesiell type ski på dette stedet. En høytstående embetsmann som i år er blitt omdiskutert fordi han gjorde ting utenlands som er forbudt i Norge, er født her. To spillefilmer, en norsk/fransk og en amerikansk, er laget rundt et strategisk viktig produkt og en hendelse nær stedet.

45. I høst er det kommet en biografi om halvparten av en samlerduo. Han det gjelder arbeidet i denne kommunen, som ligger et par timers biltur fra Oslo. Her er et tre som er vernet, det har et navn knyttet til et av hans dikt. Her går det stundom tog. Et tettsted og en innsjø har samme navn.

46. Et lite bygg her fikk i høst en stor internasjonal pris som verdens beste i sitt slag. Herfra ser man rett inn i et område der det finnes noe med et navn som også bæres av et firma som har en stor del av æren for prisen. Stedet er høyest i en sammenheng og lavest i en annen, og det ligger i en kommune med et navn som er kjent både fra 1814 og som merkevare for ovner og undertøy.

47.En stasjon og et felt ligger begge utenfor Norges fastland. I det ene tilfellet går man i dybden i forhold til havoverflaten, i det andre befinner man seg ca. 1300 m.o.h. Navnet kan knyttes til innhold i verker av både Th. Kittelsen, Henrik Ibsen, Tove Jansson og J.R. R. Tolkien. Hva er navnet?

De to første spørsmålene er fra BT, men bør kunne løses av de som er utenfor dette nedslagsfeltet

Lokale spørsmål Bergens Tidende:
43. Bjørnstjerne Bjørnson hadde sikkert likt det spennende ordførervalget i denne kommunen. Innbyggerne er på norgestoppen i sosiale medier. En kvart århundrelang miljøstrid ble avsluttet i år. To steinkirker er er eldre enn 750 år. Et sted i kommunen har samme navn som et slott i et naboland.

44. Han som sa snart sa ifra på en måte som ennå huskes i idrettskretser, solgte seg i år ut av kjeden der han var en av gründerne. Han kommer fra denne kommunen. Ved kommunevalget kom utbrytere inn i kommunestyret. En avis i kommunen skiftet eier i år. En av dem som er født her og har lengst fartstid på Stortinget, representerer et nabofylke der han også har vært ordfører i en by.

Lokale spørsmål Fædrelandsvennen:
1. En kjent eiendom i et område ble gitt som gave, og etterkommerne vil nå dele den i fire. Her er en kai som har fått et personnavn, og her er en gammel og spesiell gravplass for en bestemt gruppe. Kommunen som området ligger i, grenser mot to byer. Fra kommunen kommer en idrettsutøver som innehar en 38 år gammel norgesrekord.

2. I høst var det en herfra som ikke hadde jaktlykke. En som vil bruke nevene for å komme til London neste år, kommer fra denne kommunen, og en som mange husker som muntlig postmann er født her.

41. Et frokostbesøk i denne kommunen i år ble vanskeliggjort da et helikopter måtte nødlande. Kommunen lurer på om det hadde vært bedre å tilhøre et annet fylke. Herfra kommer både han med ligningen og hun som satt 16 år på stortinget. En som er blitt svært kjent for sine spesielle evner, har samme navn som kommunen.

42. I denne kommunen ble nylig et svært plagsomt insekt oppdaget for første gang så langt sør. En bom har skapt diskusjon. En herfra ble i november frikjent i en sak som skapte stor oppmerksomhet .

43. For 100 år siden vakte det internasjonal oppmerksomhet da et mineral fra denne kommunen ble presentert. Her har man snudd en negativ befolkningsutvikling, utenlandske innflyttere trives og etablerer virksomhet. Ordføreren har samme etternavn som en sørlandsk landslagsspiller

Lokale spørsmål Adresseavisen:
1. Noen herfra har i år vært involvert i en operasjon som ikke har hatt full oppslutning i Norge. En konklusjon vakte begeistring. Her forberedes en 500-årsmarkering for angrep på en spesiell handel. I januar skal det være en nasjonal kunstnerisk kvalifisering her.

2. Et femsifret antall fugler på vei til nordligere egne, mellomlander i denne bygda og har skapt konflikt. Fylkesmannen har nå lagt frem en plan for å redusere uroen. Fuglene har gitt navn til en festival. En fjøsløsning her er enestående. En forfatter kjent for sine skildringer fra arbeidslivet, er født her.

42. I denne tidligere trøndelagskommunen, med et norrønt navn, har det vært en kirkelig kommunikasjonsstrid i høst. Det tidligere kommunesenteret heter det nesten samme som trønderen som var den første som advarte mot finsk juks, senest avslørt i november.

43. En professor som kommer fra denne kommunen og behersker syv utenlandske språk, fikk en viktig direktørstilling i år. En annen professor herfra døde i en annen verdensdel. Mange hytter her ble etter hvert tatt i bruk som bolighus. En kafé er kjent fra fjernsynet, og her er en stor innendørshall.

Lokale spørsmål Stavanger Aftenblad:
1 . Ordførervalget i denne kommunen ga et for mange overraskende resultat, ordføreren har tidligere tilhørt et annet parti. En bonde brente en landbruksmaskin i protest. Et årlig arrangement bygger på bær.

2.Han som umiddelbart sa ifra på en måte som ennå huskes i idrettskretser, solgte seg i år ut av kjeden der han var en av gründerne. Han kommer fra denne kommunen. Ved kommunevalget kom utbrytere inn i kommunestyret. En av dem som er født her og har svært lang fartstid på Stortinget, representerer et nabofylke der han også har vært ordfører i en by.(dette er ikke nødvendigvis fra Rogaland)

Den som mange trodde ville bli ordfører i denne kommunen, ble det ikke likevel. En annen kommune i Rogaland sponser et sikringstiltak i kommunen. Verdifulle malerier i en nedlagt institusjon ble reddet fra sanering. En statsråd besøkte kommunen etter en tragisk hendelse.

I år var det en selvlaget musikal som ble fremført på dette stedet. En herfra kom ikke til duket NM-bord, hun dekket det selv. To av 1.kandidatene i kommunestyret har samme etternavn som stedet

Noe som er midlertidig stengt (og har vært det lenge) har en ende på dette stedet. Her kan det bli store trafikale endringer. En utenlandsk sjåfør plottet inn feil sted, trodde han skulle hit og kjørte seg fast. En herfra kjører fortere enn de fleste

"Ver ikje vonde - ver gille"

2011-12-23T12:17:00.004+01:00

Budskapet lyste mot meg med store krittbokstaver på et leskur i Sandnes, der jeg for et par tiår siden ventet på bussen til Stavanger: ”Ver ikje vonde – ver jille!” (For den som ikke forstår seg helt på det rogalandske: ”Vær ikke ond – vær god!” Tanken gikk til Elie Wiesel, som stadig har fremholdt at det ondes motkrefter må få sjansen til seier: ”Jeg tror på Gud – på tross av Gud. Jeg tror på menneskene – på tross av menneskene. Jeg tror på fremtiden – på tross av fortiden”.

Det er å strekke våpen for det onde dersom vi tror på kaos, på uorden, på katastrofen som selve meningen med det som skjer med oss og rundt oss. Verken i resignasjon eller from verdensflukt må vi unndra oss ansvaret for livet videre, for slekter som kommer.

For noen år siden var jeg i Betlehem julaften. Det jordiske utgangspunkt for Guds kjærlighets dyp. Det jeg husker er ikke den store tv-overførte festgudstjenesten fra Fødselskirken. Ikke de mange sangkorene som sang så klokkerent fra torget. Ikke de mange feststemte menneskene som bølget rundt i trange gater med israelske soldater i skarpladd årvåkenhet på hustakene.

Det som sitter igjen er en enkel, meget enkel gudstjeneste ute på Betlehemsmarkene i overgangen mellom dagslys og nattemørke. Noen hundre mennesker rundt en liten grotte der hyrdene en gang holdt nattevakt over sin hjord. Et rustent høyttaleranlegg, et guttekor fra KFUM i Øst-.Jerusalem som ikke traff alle toner helt fullkomment.

Ingen søtladen julestemning. Frem steg bildet av verdens frelser som et ubehjelpelig barn i en møkkete stall, født utenfor ekteskap, med noen fattige gjetere som eneste fremmøtte. Hele hans liv fra stallen til korset preget av det samme: Guds storhet
kommer til syne i svakhet.

Like etter Jesu fødsel kom drapsmennene. Rachels klage i Rama over sitt drepte guttebarn i over to tusen år lydt like sikkert som Evangeliets ord.
Og Rachel gråter fremdeles – i Afghanistan, i Palestina, i Syria, i Irak, i Nord-Korea.

Vi opplever avstand mellom religioner, mellom rike nord og fattige sør, mellom Hamas og Israel. Disse avstandene er likevel ikke mer dramatiske enn den avstand som Bibelen forteller om mellom Gud og mennesker, og som Gud bygde bro over ved å bli menneske. Og da blir det glede, slik engelen på Betlehemsmarkene ble omgitt av en himmelsk hærskare som lovpriste Gud så høyt at verdens mennesker ble omsluttet med godhet.

Vi møter en Josef, som står som en representant for alle trofaste tjenere, kanskje særlig de som ofte opplever å havne litt i bakgrunnen. Og vi møter Maria, historiens sterkeste kvinne - en ugift tenåring som ble gravid

Vi må hver dag møte Kristus i våre medmennesker.
Nils Ferlin har skrevet noen frysende verselinjer om livet:
”Nu är det inte långt mellom människornas hus, men langt mellan hjärta og hjärta”.

Vi bør nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt. Sammen må vi lete etter de verdier som hører Guds rike til. Da vil vi gjenkjenne hos hverandre synlige tegn på den kjærlighet som gir uten å kreve.

”Ver ikje vonde – ver jille!” Gledelig jul!

Personkultusen vil svekkes sterkt

2011-12-20T11:20:00.008+01:00

Mausoleet ble bygget året etter Kim Il-Sungs død, i 1995. Mens 3 millioner døde av sult, begynte man et arbeid der sluttsummen ble 9 milliarder dollar (foto:tbb)

Kim Jong-il er død. Nord-Korea sørger oppriktig.Men han vil ikke få det samme storslåtte mausoleum som sin far, Kim Il-sung, som er Nord-Koreas Evige President. Kim Il-sung var "bare" statsleder. Etterkommere har ofte en tendens til å bygge større enn sitt opphav. I Brunei har jeg f.eks. sett hvordan de tre siste sultanene har bygget hver sin moské, alle større og vakrere enn forgjengernes. Men ikke slik i Nord-Korea.

Mausolet er større enn noe annet diktatormausoleum jeg har sett, Moskva og Hanoi har ingen sjanse mot denne grå kolossen i marmor og granitt. Ingen vinduer, bare et stort bilde av Den Store Leder, Den store sol, Asias lysende fyrtårn - for å nevne noen av hans offisielle titler.

Du skal være pent påkledd når du besøker mausoleet. Skjorte og slips for menn, kjole for kvinner, mer enn antydet guiden. Utlendinger har bare adgang søndag og torsdag, på guidet tur. Her er et eget stoppested for trikk/tog, og stadig nye grupper, skoleelever og eldre dukker opp. Kledd i uniformer og fargerike klær, trolig i nærheten av det vi kaller bunad.

Folk i nærområdet kommer gjerne flere ganger hver år.
Det blir raskt lange køer. Hver dag, sier guiden.
Det minner om muslimer på vei til Mekka.

Ikke fotografering, ikke røyking, ingen snakking inne i bygningen. Mobiltelefonen må legges vekk før man får komme inn i Nord-Korea (du får den igjen ved passkontrollen på vei ut), så det er ingen fare for at roen skal forstyrres av vestlige poptoner.

Entréen inne i bygget er velordnet. Gjennom marmorkorridorer på rullebånd, med en samlet strekning er lenger enn til og med på flyplassen i Frankfurt. Som utlendinger får vi prioritet i køen. Går gjennom en slags vindtunnel som blåser vekk eventuelt støv vi måtte ha brakt med oss.

Så dempes langsomt belysningen, og vi hører bakgrunnsmusikk som ligne umiskjennelig på soft 50-tallsmusikk i amerikanske romantiske filmer. Et rom med en stor marmorstatue av Kim, bare opplyst av rosa lamper.

Vi må stoppe ved en linje for å kontemplere, før vi slippes videre utstyrt med en engelskspråklig MP3-spiller. En patosfylt stemme er omtrent som en langsom utgave av den gamle filmavis-kommentatoren, og vi får en rask gjennomgang av Den Udødelige Leders liv og levnet. Opplevelsen slår definitivt alle sterke omtaler av både Jesus Kristus og Gud.
Dette er ateistisk religion i nordkoreansk tapning.

Vaktene blir flere og flere ettersom vi nærmer oss rommet. Og der er han, Kim Il-Sung. «Han ligger i dyp søvn», sier kommentatoren, for i Nord-Korea er han offisielt ikke død. Den Evige President. Midt i rommet ligger hans balsamerte kropp på en krystallseng, godt synlig gjennom glass, helt dekket av de koreanske arbeideres flagg. Han ser bedre ut enn Ho Chi Minh, som visstnok sendes en gang årlig til Moskva for oppussing.

Vi slippes inn i grupper på fire. Vi må bukke tre ganger foran ham, vi går rundt og bukker tre ganger på hver side, men ingen bukking på hodesiden. Mange gråter åpenlyst.

Videre gjennom rom med medaljer, gaver og æresbevisninger, og så ut på den store plassen foran museet. Her kan vi fotografere.

En av de mange, mange plakatene i Nord-Korea (foto:tbb)

Kultusen rundt Kim Il-Sung må sees for å kunne forståes. De store patriotiske plakatene, og da mener jeg virkelig store, med bilder av ham sammen med barn, med arbeidere, i landbruket. De utallige små bildene. De digre statuene En dyrking av «Menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter" av den kalde krigens suverent lengstsittende kommunistiske statsleder. Landets ledende forfatter, filosof, historiker, designer, litteraturkritiker, arkitekt, general, bonde og bordtennistrener.

Fra en av undergrunnstasjonene, der alle veggene er dekket av bilder av Kim Il-sung i ulike sammenhenger foto: tbb)

Verden vil neppe mer oppleve en slik personkultus. I dynastier bli vanligvis de neste leddene svakere, og diktatorens barnebarn Kim Jong-un blir forhåpentlig den siste i Kim-rekken. De fleste av oss foretrekkeer potetgullets Kim.
Marmorstatue ved inngangen til det store kunstmuseet i Pyongyang (foto:tbb)

Fire lys - når jord og himmel møtes

2011-12-16T18:24:00.003+01:00

Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.
(Eyvuind Skeie

I min barndom tilbrakte jeg mange sommerferieuker ute på Reve, Jærens rev. Der møtes Norges største lavlandsslette med havet. Der ute kan man ane slitets og steinens og torvmyrenes forblåste uendelighet under Norges største og mest skiftende himmel. Der er det runde linjer og vid synsrand. Øyet kan vandre og aldri møte noe som stenger, stadig lys.

«Det er annerledes her», sier Sigbjørn Obstfelder.
«Det er som der ute fra de vide synsrender kommer nye håp, en ser sitt liv i nye lys, en forstår meget en ikke har forstått før»

Og visst har han rett, ute på Jærens ytterste rev er verden - og er himmelen. Her møter vi det uendelige – også i oss selv.

Der Jesus er, møtes jord og himmel. Der gudstjenesten er, møtes Gud og mennesket. For noen år siden hadde jeg tre annerledes gudstjenesteopplever i løpet av seks uker. Den første i Moskva, Kristi Frelserkirken, oppført i betong og hvit marmor og med 100 kilo bladgull i kuplene ti,l en samlet pris av to milliarder kroner. Den enorme 15 etasjer høye kirken står som et symbol på den russisk-ortodokse kirkes endelige seier over kommunismen. Den står der den opprinnelige frelserkirke ble bygget i takknemlighet til Gud over russernes seier over Napolon i 1812. I 1931 bestemte Stalin at kirken skulle sprenges i luften for å skape plass til et 315 meter høyt Sovjet-palass med en 100 meter høy Lenin-statue på toppen, verdens høyeste byggverk. Men da kirken var jevnet med jorden, oppdaget man at elvebredden ikke kunne bære den planlagte kjempebygning. Gudfryktige russere så det den gang som Guds hevn over Stalins babeltårn. Nå er en ny kirke på plass, med praktfulle ikoner som dekker alle vegger, og stående og tilbedende russere i en messe som er nokså annerledes enn vår norske samling søndag formiddag.

Neste søndag var jeg i et stort kjellerlokale i Quito i Ecuador. Det så ut som et lagerrom, den evangelikale menigheten hadde flyttet ut av kirken sin fordi den var blitt så altfor liten. Nå hadde man tre gudstjenester hver søndag, 7-800 mennesker hver gang. En aktivt medvirkende menighet, frisk sang ikke nettopp preget av gregorianske rytmer, friske rytmeinstrumenter – totalt annerledes enn i Moskva.

Og endelig til den tredje gudstjenesten, i Bergen, i Mariakirken, som var overtatt av Kirkens Bymisjon. Evangeliet ble der forkynt annerledes, med tekster og musikk og endog en liten tangosekvens, som i den sammenhengen det sto ikke virket fremmed men tvert imot fortalte meg at alle grunnleggende kunstneriske ytringsformer i prinsippet burde ha plass innen kirkens rom.

I et litt større perspektiv tror jeg det er viktig å stimulere til å synliggjøre at kristendommen fremdeles er et levende og skapende element i vår tids kunst og kultur. Til å se at skillet ikke uten videre går mellom kirke og bedehus på den ene siden og på den annen side det såkalte verdslige liv. Skillet er snarere vertikalt, mellom kjød, altså det gudfiendtlige vesen, og ånd i det enkelte menneske.

Vi trenger en Gud i verden, en Menneskesønn som kan rykke oss opp, minne oss på håpet som ligger i det å ha en overordnet regnskapsplikt og frelse oss fra oss selv.

For kjærlighet er ikke å finne seg selv, men å rykkes ut av oss selv så vi kan finne hverandre.

Neste lørdag møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.

Nødvendig avissamarbeid

2011-12-15T19:16:00.012+01:00

«Vi gir ikke ut avis for å tjene penger, men vi må tjene penger for å kunne gi ut en god avis». Dette mottoet for virksomheten ble jeg møtt med da jeg begynte som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad i 1983. Og slik fungerte mange norske aviser.
Det er lenge siden.
I en ideell medieverden burde det stadig være slik.

De siste 10-15 årene har det skjedd nesten dramatiske og fundamentale endringer i det norske mediemarkedet. I publiseringsteknologi, brukeradferd og annonsering . Aviser er blitt mediehus, mediehusene er blitt kjeder. Konsentrasjon, rasjonalisering, samarbeid og felles løsninger har vært papiravisens svar på utfordringene.

Situasjonen anno 2011 vil ikke fryses, vi ser utviklingen, men vi bare gjette om hvor den vil føre oss hen. Avisopplagene går nedover og andelen av reklame på nett er økende, men enn så lenge finansieres nesten alle mediehusenes nettsatsninger av papiravisene. I en situasjon der publikum er blitt vant til å hente nyheter gratis på nettet - noe som ikke har styrket papiravisene - er det ikke lett å finne inntektsgivende betalingsordninger.

A-pressen (tidligere Norsk Arbeiderpresse) kjøper nå en annen av de tre store, Edda Media, fra britiske Mecom for 1,725 milliarder kroner.
Eierskifte og aviskonsentrasjon - fører det til at avisene på en enda bedre måte kan fungere som lim og lupe i lokalsamfunnene?
Blir det en bedre økonomihåndtering, slik at det blir enda bedre arbeidsrom for den journalistikken som avslører maktmisbruk, korrupsjon, juks, skjulte agendaer, manglende offentlighet og alle de andre forhold som det er viktig å avdekke og rette på?
Vil et konsern bygget på det beste fra hver av dagens to organisasjoner, kunne gi større utviklings- og innovasjonskraft?
Vil det tresifrede antall millionene som kan spares administrativt/økonomisk brukes til å styrke og videreutvikle de redaksjonelle miljøene?

Jeg håper at svarene blir Ja, Ja, Ja og Ja - med den tilføyelse at når man har kompenserer for annonsetap er det dessverre neppe mye igjen av gevinstene.

Medietilsynet har i et brev til A-pressen varslet at de vurderer å forby oppkjøp. Så lenge man både har et slikt tilsyn og en lov, er reaksjonen forståelig. Det annonserte oppkjøpet kolliderer med nåværende eierskapslov,der det fastslås at man ikke kan eie mer enn 60 pst av opplaget i en region. A-pressen blir helt dominerende på begge sider av Oslofjorden. I Østviken gi A-pressen ca. 93 st av opplaget,i Vestviken er tallet ca. 83 pst A-pressen må selge ut aviser med 100.000 i opplag for å være innenfor lovens rammer.
Salget bryter også med kravet om at et selskap som kontrollerer mer enn 10 pst av det totale avisopplag ikke kan fusjonere med et annet selskap som også eier mer enn 10 pst av det samlede avisopplag.

Mange aviser er blitt mediehus med ulike publiseringsplattformer. Teknisk utvikling krever på en helt annen måte enn tidligere store ressurser og fellesløsninger. I dagens medieøkonomiske situasjon ser jeg ikke noe annet alternativ for å sikre både lokalavisenes demokratiske funksjon enn maksimalt teknisk-økonomisk samarbeid.Det kan bare skje i store enheter. Men da blir det desto viktigere at redaksjonell frihet og regional selvstendighet nedfelles i den publisistiske plattformen - og at dette blir mer enn fagre ord når konsernstyrene har det tyngste ord ved ansettelse av ansvarlig redaktør. Det vil også være svært uheldig hvis det ikke er en med stor faglig innsikt som velges til redaksjonell sjef

Ideologiske særtrekk er i de siste 40 årene langt på vei visket ut, avisene er ikke lenger propagandaorgan for ett partipolitisk syn. Ulike synspunkter får god plass.

Nyhetskonkurranse virker også skjerpende. For Stavanger Aftenblad er det en utfordring at Rogalands Avis konkurrerer godt på Stavanger-nyheter. Bergensavisen stimulerer Bergens Tidende. Men begge de relativt små avisene kjemper en heroisk overlevelseskamp der sjansene synker for hvert år. Det er gode grunner til å ønske dem lykke til, men selv en statsstøtte på omlag 1300 kroner synes ikke å være nok.

Avismangfoldet er blitt mindre Haugesund, Drammen, Kristiansand, Trondheim, Larvik, Kristiansund, Molde og Ålesund er eksempler på byer som i de siste 20-30 årene av forrige århundre mistet en stemme. I Bodø og Lillehammer har vi fått sammenslåinger. Har alt dette ført til at nr.1-avisen har fått større redaksjonelle ressurser og blitt enda nyttigere, eller betyr det bare bedre pusterom?

Det aktuelle oppkjøpet innebærer at de to avisene i Fredrikstad og i Skien vil ha samme eier. Varden (Edda) og Telemarkavisa (A-pressen) har brukt endel penger på innbyrdes konkurranse, og ingen av dem har særlig store overskudd. A-pressen sier at den satser på å beholde begge fortsette? På ikke altfor lang sikt må det ubehagelige spørsmålet stilles: Er det bedre for lokalsamfunnet med én avis som har økonomiske muskler til å være en sterk redaksjonell kraft? De to tilsynene vil nok svare nei, men realitene kan komme til å tvinge frem andre løsninger.

I norsk medieverden er det et stort problem at det er så få langsiktige eiere. Egentlig er det bare Schibsted (Tinius-stiftelsen) og LO som stiller i den klassen, Telenor er jeg langt mer usikker på. LO har så langt jeg kjenner til aldri blandet seg inn i den redaksjonelle driften, og Schibsted har vært en stabil eier.

I tillegg til de inntil nå "tre store" kjedene, har vi Trondheims-baserte Polaris Media, med Adresseavisen som nav. Den henter neppe noen synergieffekt av betydning fra dagens konstruksjon, og eiersituasjonen er høyst uavklar. Rent journalistisk er det en fryd å se hvordan Adresseavisen gjennom sine reportasjer nærmest tukter konsernets administrative ledelse, men for Polaris er det en dårlig situasjon. Det hadde det vært konstruktivt med en sterk Trondheims-basert aktør, særlig dersom Edda faller ut, men i dag virker en slik løsning lite sannsynlig. Dessverre.

Hvordan gjøre de mellomstore lokalavisene så robuste at de kan stå imot et økende økonomisk trykk? Jeg har måttet slåss med mine tradisjonelle ryggmargsreflekser, med holdninger opparbeidet i en helt annen situasjon. Og jeg har tvilt meg frem til at dersom lokaldemokratiet skal fungere og helst styrkes, er det nødvendig med robuste aviskonstruksjoner som tar ut alt som er mulig i trykkerisamarbeid og administrative funksjoner for å bevare sterke redaksjonelle miljøer.

LO skal ha ros for at de har sett dette, selv om de forståelig og isolert nok har møtt kritikk fra de medlemmer som blir berørt. LO har sett realitetene i øynene, i motsetning til sine kolleger i Sverige og Danmark. .

Følelser, nostalgi og realiteter slåss i dette spørsmålet. Om jeg har (blitt tvunget til av realitetene, slik jeg oppfatter dem) å endre på noen synspunkter fra forrige århundres mye, mye enklere rammebetingelser, holder jeg likevel fast på en grunnholdning: Det viktigste er ikke hvem som eier, men hvordan.

I dagens medie-Norge tror jeg derfor at kjøpet at Edda er fornuftig for samfunnet, fordi avisene i alle fall inntil nå har en helt annen funksjon enn nettet i meningsbrytning og kvalitetsjournalistikk. Erfaringene med Mecom burde ikke friste til å få mer utenlandsk medieeierskap i Norge.

Eierskapslovgivningen er 15 år, og departementet har nå satt i gang arbeid med tanke på en ny lov i 2013. Dette bør fortsette, samtidig som spørsmålet om man egentlig trenger en eierskapslov når vi har Konkurransetilsynet, må drøftes inngående.
Jeg ser og skjønner alle reelle reaksjoner på inntrykket av at «noen har snakket sammen» og at det finnes bekvemmelige snarveier for slektninger. Men den beleilige tid er ikke alltid der når man trenger den. Forhåpentlig er det ikke slik at "du aldri bliver gift, om det i dag ei skjer", så det kan være klokt å vente på et - forhåpentlig raskt - lovarbeid. Der er det etter min oppfatning ikke prosenter som er viktigst, men å skape rammebetingelser slik at at avisenes tyngde i det nasjonale annonsemarkedet styrkes, at de gir grunnlag for sterke mediebedrifter som kan spiller den viktige rollen på den offentlighets- og samfunnscenen som norsk demokrati trenger.

I dag er tror jeg avis-Norge er fanget i av slags Catch22-situasjon, der bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer er et produkt av en fornuftig tankeprosess.

***

Her følger noen av reaksjonene i forbindelse med A-pressens kjøp av Edda Medier:

LOs store eierandel i A-pressen (48,6 pst) er i ferd med å gjøre LO-leder Roar Flåthen til Norges svar på Robert Murdoch.
Yngve Brox, H-leder i Trondheim

Roar Flåthen blir Norges Berlusconi.
Finansavisen

Vi mener sammenslåing mellom A-pressen og Edda Media vil sikre lokalavisenes utvikling og posisjon ytterligere. Dette vil også styrke den demokratiske debatten i vårt samfunn. Som eier i A-pressen har vi også vært en garantist for at gode publisistiske verdier blir videreført.
Roar Flåthen, LO-leder

Det vil styrke mediehusene i Edda å bli en del av en større norsk enhet. Ved å selge Edda Media har Mecom bidratt til en utvikling vi tror vil trygge Eddas aviser og nettsteder i et langsiktig perspektiv.
Karl Gunnar Opdahl, konsernsjef Edda

Ytringsfrihet, redaksjonell uavhengighet og kulturelt mangfold er grunnverdier som har preget begge konsernene så langt, og de vil vi selvsagt videreføre. Bare på den måten kan vi ivareta publikums forventninger til en fri og kritisk presse, og bare på den måten kan vi fylle vår rolle og utføre vårt viktige samfunnsoppdrag, Vi har ikke kjøpt Eddas mediehus for å endre dem politisk.
Thor Gjermund Eriksen, sjef A-pressen

Det kan ikke være sånn at LO gjennom sin innflytelse i regjeringsapparatet kan få til særordninger, mens andre må underkaste seg en begrenset lovgivning.
Olemic Thommesen, stortingsrepr. H

Noe vil nok skje når LO- og Ap-pampene tar plass i styrerommene.
Harry B.A. Strand, Adresseavisen

Det store spørsmålet er om fagbevegelsen og et politisk miljø skal få dominere holdningene i norske lokalaviser. Det er ikke redaktøren og dennes personlige integritet det er tvil om – tvert imot står norske redaktører fjellstøtt. Spørsmålet er hvem som velger ut og ansetter denne personen.
Jon Kristiansen adm. dir. i Gudbrandsdølen Dagningen

Tanken om et duopol i det norske mediemarkedet skremmer meg. Vi må ha regler som gjør at det blir plass til mer enn to store aktører. At det er A-pressen som er aktør, gjør det lettere for Ap å argumentere internt for en lemping av reglene.
Yngve Brox, H, Trondheim

Hva som er særskilt påfallende, ikke minst sett med Schibsted-øyne, er hvordan en foreldet lov ble håndhevet strengt så lenge det gjaldt å holde ekspansjon fra Schibsted i sjakk, mens arbeidet for å lempe på loven nå synes skreddersydd for A-pressen når det er den som overskrider eierskapsreglene.
Ulf Andenæs, Aftenposten

Det var eierne av Edda, britiske Mecom, som ville selge Edda nå. For oss hadde det vært veldig fint om det ikke skjedde akkurat nå, men det er det altså selgeren som bestemmer tidspunktet for.
Thor Gjermund Eriksen, sjef for A-pressen

Den fremtidige loven må være en garanti for at man ikke har færre nasjonale storeiere enn tre.
Norsk Journalistlag

Eiere kommer og går, men Fredriksstad Blad består.
Erling Omvik, redaktør

Noen har fått det for seg at dagens eierskapslov er «gammeldags» fordi den ikke inkluderer de digitale mediene. Mye tyder på at dette er stråmannsargumentasjon. Klassekampen

Hva i alle dager skal LO med 36 delvis lett høyrevridde Edda-aviser i A-pressen, sosialdemokratisere dem? Nei da, ideologiene er lagt på hylla i mediene verden.
Magne Lerø, Vårt Land

A-pressen er en profesjonell medieeier som har som fundament at det er den lokale redaktøreren som bestemmer den redaksjonelle linjen.
Thor Gjermund Eriksen

Det blir mer på bunnlinja, men mediemangfoldet er en saga blott.
Ulf Morten Davidsen, NRK Østfold

Så lenge LO er hovedaksjonær i A-pressen og LO har sine tette bånd til Arbeiderpartiet, får vi nok til neste år en ny lov som gjør oppkjøpet lovlig. Det er slik det ordner seg i Norge.
Trygve Hegnar

Da A-pressen skulle ha ny sjef, reiste statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre hjem til daværende styreformann, Knut Brundtland, for å få på plass sin kandidat. Det var Jan Erik Larsen, daværende redaktør i Tidens Krav i Kristiansund. Han står Stoltenberg nær og har vært hans statssekretær.
Harry B.A. Strand

Medielandskapet trenger flere aktører som kan se hverandre i kortene og bidra til konkurranse.
Marit Arnstad, tidl. statsråd, styremedlem i Polaris Media

Er nettverket av rødgrønne politikere og A-pressens mediepolitikere blitt så tett sammenvevet at det A-pressen og LO ønsker blir lov? Og er det slik vi synes at vårt samfunn skal fungere? Et samfunn der vi lærer at loven er lik for alle, men der noen åpenbart mener de er likere enn andre?
Marianne Henriksen, redaktør, Vestfold Blad

Når media overeksponerer

2011-12-14T11:19:00.004+01:00

En rev jages av et halsende kobbel jakthunder, og i neste omgang av jegere – det var temaet for en glimrende tegning av Finn Graff da han for noen år siden illustrerte en kommentarartikkel i Dagbladet av daværende sjefredaktør John Olav Egeland: ”Mediemakten og menneskene”.

Jeg ble minnet om dette da NRK2 i går kveld kjørte det fjerde programmet i serien "Overeksponert" . Her ble det med all tydelighet vist ikke bare medienes, men også politikernes kappløp om å komme først og score billige poenger, og fagfolks og kollegers utnyttelse av anklagene til å fremme egen karriere i stedet for å komme til bunns i saken. Som en av de legefaglige har uttrykt det «Eg var ein nyttig idiot».

En honnør til tidligere stortingsrepresentant Olav G. Ballo som erkjente at han hadde uttalt seg på sviktende grunnlag, og klart og tydelig ba om unnskyldning. Et eksempel for andre aktører i saken, som etter at fakta ble kjent og alvorlige anklager tilbakevist, har forholdt seg meget tause.

Da støvet hadde lagt seg over jaktterrenget, viste det seg at det var Anne Alvik som hadde rett. Kritikerne havnet i skammekroken, men det har ikke så mange fått med seg. Media er ofte sørgelig sparsomme i slike sammenhenger.

Det er ellers et paradoks at daværende helseminister Tore Tønne, som deltok i den ukritiske behandlingen av sin helsedirektør, et par år senere selv fikk oppleve hvordan det var å være reven som ble forfulgt av jakthunder og jegere.

Høyesterettsadvokat Bjørn Dalan har i påpekt at i flokken av opphøyde jegere som jakthundene lokker med, finnes det som regel personer som neppe vil bestå en jaktprøve: ”Gruppen kan bestå av politiske motstandere, konkurrenter, misunnelige personer som mener at reven er overvurdert, personer som har markeringsbehov og gjerne vil styrke sin tvilsomme kjendisposisjon. Det finnes også mennesker som elsker å mobbe for å få redusert personer som har større tillit og anerkjennelse enn hva de selv forgjeves har prøvd å oppnå. Sladder blir ofte en slem følge”.

Aftenposten fikk en pris for kritisk og undersøkende journalistikk, den blant ettertraktede SKUP-prisen. I ettertid vil ikke denne tildelingen gå inn i historien over journalistiske bragder.

Bjørn Dalan stilte det spørsmål som er stilt i mange andre sammenhenger: Hvordan skal pressen unngå selv å gjøre urett? Hans oppskrift har stadig gyldighet: Det vil kanskje hjelpe om pressen nøyer seg med å være vaktbikkje og unngår å være aktor eller inkvisitor. Aktoratet tilligger politi og påtalemakt. En sterk tilbakeholdenhet må kreves i saker hvor det kan antas å foreligge lovbrudd og straffansvar.

Vær Varsom-plakaten sier i pkt. 4.5: ”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom”.
Ikke all reportasje er rettsreportasje, ikke alltid foreligger det anmeldelser. Men prinsippet burde være like gyldig i enhver sammenheng.

Når pressen griper fatt i kritikkverdige forhold - og det skal den selvfølgelig gjøre - skapes ofte problemer mellom presse og publikum. Utenfra vil mediekjøret fort bli oppfattet som nådeløst og hensynsløst. Bare idioter og moralske blindgjengere kan være i tvil om hvilken enorm belastning det såkalte mediekjøret representerer. Og det er spesielt problematisk hvis pressen går ut med bastante konklusjoner på et altfor tidlig tidspunkt, med konklusjoner og vurderinger som i ettertid viser seg ikke å holde.

Det er slett ikke slik at ”alt var bedre før”. Pressen er blitt langt, langt flinkere til å stille kritiske spørsmål, avdekke feilgrep og systemfeil osv. Men samtidig opplever vi også i noen tilfeller at vakthundene kan ramle ned eller i eller komme farlig nær grøftene med merkelappen ”aktor” og "dommer”.

I grøftekantene ligger det også atskillige som har fått sin livsskjebne beseglet av udugelige journalister, sensasjonslyste aviser eller rett og slett ved at et offer for kritikk har oppleve det samlede mediepresset som umenneskelig stort, selv om den enkelte avisen eller nyhetsredaksjonen isolert sett har hatt en rimelig dekning av saken. Men i denne saken hadde noen åpenbart ikke det.

Amundsen - helt med litt bismak

2011-12-13T10:10:00.004+01:00

Statsminister Jens Stoltenberg startet sin nyttårstale med å hylle Roald Amundsen. Dagen før 100års-markeringen at den norske triumfen på Sydpolen, gjentar han: «Vi trenger norske helter».

Gjør vi det, trenger vi helter som Roald Amundsen? Ja – og nei.

Wikipedia gir denne heltedefinisjoner: «Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode.»

Første halvpart av denne beskrivelsen passer svært godt på Amundsen. Han var en stor polfarer, han hadde mot, styrke, besluttsomhet og gjennomføringsevne som få. Hans innsats i de polare strøk har styrket Norge i utlandet. Og det skulle gå 45 år før nestemann satte sin fot på Sydpolen.

Og hvem vet - kanskje var Amundsen den første som nådde Nordpolen også. De tre ekspedisjonene (Robert Peary og Frances Cook til fots, Robert Byrd i fly) som tidligere hevdet å ha nådd polpunktet, er alle omdiskutert. Med Roald Amundsen som leder og 16 manns besetning fløy i mai 1926 luftskipet «Norge» fra Ny-Ålesund over den geografiske nordpol og landet i Alaska.
Sikkert er det i alle fall at Amundsen og rormann Oscar Wisting, fra Larvik, var de to første i verden som nådde begge polpunktene. (I kriminalromanene til Jørn Lier Horst forekommer politietterforsker William Wisting, en oppdiktet etterkommer av Oscar).

Men leksikonet skriver også at «fortellinger om helter kan tjene som moralske eksempler, som en kulturs etiske kode, spesielt for de unge». Roald Amundsen er etter mitt syn intet moralsk eksempel.

Naturlig nok ble nasjonen i 1912 ”fylt med stolthet” over at det norske flagget ble plantet på Sydpolen. Men det vi har fått vite senere, gjør at jeg karakteriserer Amundsens behandling av Hjalmar Johansen under ekspedisjonen en skamplett i norsk polarhistorie.

Hvem er Hjalmar Johansen?

I 1893 blir han med på Fridtjof Nansens ”Fram”-ekspedisjon mot Nordpolen. Båten fryser fast. Nansen og Johansen går på ski og med hundespann mot polen, men når bare 86.14 grader, lenger nord enn noen har vært tidligere.

En meget strabasiøs tilbaketur tar halvannet år, og de må overvintre på Franz Josef Land. Nansen har ryggproblemer i flere uker. Da må Johansen ta utstyret hans i tillegg til sitt eget, hjelper innimellom helten til å gå. Han gir Nansen sine egne tørre ytterbukser da Nansen har svømt etter to kajakker i isvannet. Han blir lenge gående og fryse mens Nansen får soveposen.
Mange mener han reddet Nansens liv og ekspedisjonens ære.

Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josef Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette skal Johansen svart: "Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.

Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.”

Nansen ble verdenskjent og den store nasjonalhelten. Johansen ble kaptein i Nord-Norge, men fikk aldri stillinger han søkte på i Sør-Norge fordi mange offiserskolleger var misunnelige. Han hadde et vanskelig liv, ogv fikk flere ganger hjelp av Nansen. I 1910 stilte f.eks. Nansen som et krav til Roald Amundsen at dersom han vil låne ”Fram” til en ekspedisjon, måtte Johansen få være med.

Så til Sydpol-ekspedisjonen.
Johansen advarer mot å starte sørover fra "Framheim" for tidlig, men i redsel for å bli slått av Scott vil ikke Amundsen høre. Men hundene stuper i 60 graders kulde, flere av mennene pådrar seg frostskader. Amundsen etterlater flere av dem, hver mann må klare seg selv tilbake til leiren. Johansen venter på den verst utsatte, Kristian Prestrud, og redder ham fra å fryse ihjel. De to vakler i hus åtte timer etter lederen.
Amundsen: Hvorfor somlet dere?
Johansen: Du sviktet og handlet i panikk!

Amundsen tåler ikke dette, og tar Johansen ut av gruppen som er bestemt for turen til Sydpolen.

Kanskje er Amundsen redd for at hendelsene skal bli kjent i Norge. Han finner i alle fall en grunn til å stopper Amundsen Johansens hyre, og setter han i land da Fram kommer til Hobart på Tasmania. Amundsen utstyrer ham med en minimal reisekasse, og sørger for at ingen skal intervjue ham når han kommer hjem.
I 1913 begår Hjalmar Johansen selvmord.

Når dette er sagt: Det blir en stor norsk markering onsdag. Den kan vi trygt koste på oss. Norsk polarhistorie rommer mange bragder. «Vi viste veien polarstrøkene».

Samtidig kan vi ta med oss Per Anders Madsens kommentar i Aftenposten i dag: «Det er ikke helt enkelt å overbevise verden om at norsk nasjonal identitet anno 2011 er knyttet til helt andre ting enn det gamle, velkjente, så tett knyttet til naturvilkår, vinteridrett og polare bragder».

Gallup og sprik

2011-12-11T16:41:00.003+01:00

«Høyre er landets største parti», «Ap går klart fram». Meningsmålinger kommer og går, tallene går opp og ned, kommentarene svinger. Har man betalt for månedlige målinger, må det lages stoff og ikke minst overskrifter.

Denne uken har vi fått fire målinger, i rekkefølge i tid (tirsdag - lørdag): TV2 – Aftenposten – Dagens Næringsliv – Klassekampen/Nationen. For partiene ser tallene slik ut – gjennomsnittet til slutt:
Ap 31,3 - 30,7 - 34,8 - 33,4 - 32,6
H 31.6 - 33,3 - 26,7 - 27,2 - 29.7
Frp 12,9 - 11,7 - 16,6 - 17,7 - 14.7
SV 4,1 - 4,5 - 5,0 - 4,0 - 4.4
Sp 6,0 - 5,1 - 4,6 - 4,8 - 5.1
KrF 5,3 - 4,5 - 5,3 - 5,4 - 5.1
V 6,4 - 7,4 - 4,4 - 5,3 - 5,9

Tar vi bort laveste og høyeste notering, får vi (stortingsvalget i 2009 i parentes): Ap 32,3 (35,4) - H 29,4 (17,2) - Frp 14,2 (22,9) - SV 4,3 (6,2) - Sp 5,0 (6,2) - KrF 5,3 (5,5) - V 5,9 (3,9)

Det er ikke noe i disse tallene som får meg til å tro at det har skjedd endringer av betydning. Men når Høyre-tallene varierer med 6,6 prosentpoeng og Venstres med 3,0 er det åpenbart at råtallene veies ulikt og at utvalget kanskje heller ikke treffer like godt.

Til partikolleger som hoier av begeistring når Venstre får over 7,0 pst i en måling, har jeg stundom sagt at man skal glede seg over gode nyheter, men samtidig ha i mente, uten på noen måte å gjøre dem til et livsmotto, ordene Bjørnson lar Taylor si i "Maria Stuart": "Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg".

Av de mer kuriøse tallene nevner jeg at nettstedet pollofpolls.no (et utmerket sted for politisk tallinteresserte) i Aftenpostens (Respons) måling i desember oppnår ) Venstre og Høyre samlet 40,7 pst mot 40,3 pst for regjeringspartiene. "Vi kjenner ikke til noen tidligere nasjonal måling der Venstre og Høyre er større enn Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti".
En slik reell situasjon ville jeg ikke våge å sette en eneste krone på, mens jeg derimot gjerne vedder på at både H og V får lavere tall i januarmålingen.
Svært ofte opplever vi nemlig at at store hopp én måned følges av nedtur den neste, og det vil vi helt sikkert få frem mot september 2013, fullt av "større enn", "under eller over sperregrensen."

I de 20 månedene som er igjen før valget i 2013, får vi i hver av dem fem målinger fra de byråene som måler jevnlig, altså ialt 100. I tillegg kommer ulike målinger fra regionaviser, og i valginnspurten blir målingsfrekvensen kortere. Her vil det bli mange tolkningsmuligheter, men i den grad man bryr seg om slike tall, er det minst usikre å følge månedlige gjennomsnittstall over f.eks. et halv år.

Selv ser jeg ingen grunn til å endre på konklusjonen i min månedsgamle blogg :
"KrF og Venstre vil tidlig gjøre det helt klart at de vil stå garantister for borgerlige regjering dersom det blir rødgrønt nederlag. Avstanden til Frp på det aktuelle tidspunkt vil så avgjøre om man kan sitte i samme regjering, eller om man skal stå utenfor, og i mange saker bli viktige premissleverandører.
Men særlig med mørkere økonomiske skyer i vente advarer jeg igjen: Ikke undervurder Jens Stoltenberg."

Det beste rådet er trolig å utstyre seg med mye salt og bruke noen klyper for hver ny måling. Kanskje sukke - enten (historikerne strides) det nå er inspirert av Torbjøn Kolbrunarskald som kan ha sagt det i slaget på Stiklestad, eller av skalden Snegle-Halle, som ifølge Morkinskinna var veldig glad i grøt og sa da dette ble utnyttet av Harald Hardråde : - "Drep meg Herre Konge, men ikkje med graut".

Tre lys - for rettferd og frihet

2011-12-09T17:50:00.004+01:00

Vi er over halvveis i adventstiden, og for 3.søndag heter det i sangen:
Tre lys skal flamme
for alle som må slåss
For rettferd og for frihet
De trenger hjelp av oss
Må ingen miste motet
før alle folk er ett
Tenn lys for dem som kjemper
for frihet og for rett
Eyvind Skeie)

I kampen for rettferd og for frihet, mot diskriminering og mot fremmedhat, må vi begynne med oss selv. Granske våre sinn. Motarbeide våre fordommer. Aktivt støtte dem som gjennom sin utrettelige innsats fører an i kampen mot den intoleranse, de fordommer og de holdninger som har kostet millioner uskyldige mennesker livet. Ikke i en fjern fortid, men i vår egen generasjon.

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning. Mot misbruk av tro til hat der religion skulle skape nestekjærlighet og forsoning

Kirkene i Jesu fødeby Betlehem gikk for et par år siden sammen om en protest mot den israelske okkupasjonen. Oppropet er like aktuelt i dag og er sammenlignet med det sørafrikanske kirkeoppropet mot apartheidregimet. Det sier – og jeg synes dette har klar adresse til enkelte grupperinger også i Norge - at den type teologi som legitimerer okkupasjonen ikke er kristen og bibelsk. At sann kristen teologi springer ut av kjærligheten og solidariteten med de undertrykte, og søker rettferdighet, likhet og verdighet mellom mennesker.

De palestinske kristne ber både verdens kirker og politiske ledere om å legge press på Israel og arbeide for at okkupasjonen kan opphøre. I tillegg til å ta avstand fra alle former for ekstremisme, både blant jøder, muslimer og kristne, understreker dokumentet at den ikkevoldelige motstanden mot okkupasjonen er eneste riktige vei for alle palestinerne - også de kristne.

Guds ord minner oss om nestekjærlighetens kraft i denne verden. Vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Får da Kristus frigjort oss så er vi virkelig fri.

Tre lys - for rettferd og for frihet.

Vår reelle miljøvernminister

2011-12-09T10:20:00.003+01:00

«Både regjeringskolleger og opposisjonen peker ut statssekretær Heidi Sørensen (SV) som Norges reelle miljøvernminister».

Dagens Næringsliv satte i går offentlige ord på det som lenge har vært åpenbart: Sørensen styrer i det daglige, Solheim tar reising og pressen. I dagens situasjon tror jeg det er en utmerket arbeidsdeling. Heidi er faglig på topp og ser sammenhengene, og Solheim skal ha ros for at han våger å delegere. Som han selv sier det: «Det er ikke mulig for meg å spille en helt sentral rolle i den internasjonale klimakampen, og samtidig være tilstede i alle store og små saker.»

Uten sammenligning minner dette litt om da tidligere statsminister Odvar Nordli vble varaordfører i Stange, og gammelordføreren forklarte arbeidsdelingen slik: «Der det er varm mat går je, resten tar du.»

DN-artikkelen kom dagen etter at Norge raste ni plasser da den årlige klimaranking Climate Change Performance Index ble offentliggjort. Rapporten ser på både utslippsutvikling og nasjonal og internasjonal klimapolitikk i de 61 landene som vurderes. Utviklingene i klimautslipp er det som veier tyngst, og her får Norge karakteren «svært dårlig». Derimot når det gjelder innsatsen på internasjonale tiltak mot klimautslipp får vi, sammen med Mexico, Storbritannia og Sør-Afrika, særlig ros i rapporten.

Erik Solheim har en høyere stjerne i utlandet enn i Norge. En av grunnene til at han kanskje ikke når så mye frem på hjemmebane i regjeringen som han - og miljøbevegelsen – skulle ønske, er kanskje noe av det som DN skriver: «Solheims overfladiske grep om sakene viser seg i møtet med en svært detaljopplest regjeringssjef. Siden det er Heidi Sørensen som kan sakene, har det hendt at Solheim har kommet til kort overfor Jens Stoltenberg når SV kjemper for sitt syn».

Hadde miljøsakene fått sterkere gjennomslag på hjemmebane dersom Erik Solheim ikke hadde hatt også bistand som en del av sin ministerportefølje, eller dersom Heidi Sørensen var miljøvernminister og Solheim konsentrerte seg om bistand? Antagelig ikke. De ulike utbyggingskreftene er sterke.

Regjeringen Willoch skilte i 1983 ut norsk bistandsvirksomhet fra Utenriksdepartementet og opprettet et eget departement for utviklingshjelp. I 2007 ble dette ført tilbake til DU. Begrunnelsen om å kunne ta nasjonale og internasjonale initiativer som ser utvikling og miljø i sammenheng, var grei nok. Hensikten var å integrere bistanden i den samlede utenrikspolitikken og arbeide for at utviklingsland får kontroll over egne inntekter gjennom programmene.

Det bør likevel være nyttig å få en vurdering av om 2007-grepet har styret den samlede innsats for miljø- og utviklingspolitikk. Kanskje bør det skje i sammenheng med drøfting av en forenklet og mer overordnet departementsstruktur. Tiden burde f.eks. være overmoden for å få et primærnæringsdepartement som omfattet både landbruk og fiske, eller at disse områdene går direkte inn i et utvidet Næringsdepartement, med én statsråd og flere statssekretærer. Og jeg har tidligere skrevet om viktigheten av å få et overordnet vurdering av alle departementers avgjørelser som berører miljø og klima.

Heidi Sørensen forfølger alt som truer det som er verdifullt eller kan gjøre uopprettelig skade for natur og miljø og klima. Hun har gode gener i så måte, hennes onkel Knut Knudsen tok OL-gull (1972) og vant VM (1973) i 4000 m forfølgelsesritt på sykkel. Trolig har han også fortalt henne om viktigheten av både fornybar energi og energieffektivisering i sin idrett. Heidi fører dette bredt videre når det gjelder spørsmålet om hva som skal redde klimaet: «Det aller mest miljøvennlige vi kan gjøre er å satse på energieffektivisering. I spørsmål om hva man skal gjøre for å redde klimaet, er det ti ganger så viktig som alt vi gjør av utbygging. Det er garantert miljøvennlig uansett».

I den viktige kampen Heidi Sørensen står, møter hun så mange sterke motkrefter at hun nok trenger stadig fornybar energi selv også.

Politikken overskygget etikken?

2011-12-07T10:48:00.003+01:00

Norge blir rikere, rikest i verden målt i fond. Vi har i år passert fondet til Emiratene. Skulle de over 3000 milliardene bli delt på oss alle, ville vi fått overført over 600 000 kroner hver. Steller vi oss fornuftig vil neppe våre etterkommere spørre som mor Åse: «Hvor er skjeppene med mynt, etter gamle Rasmus Gynt?»

Men det er også andre spørsmål, om forvaltningen av den arv som ikke kan måles i tall. «Av voksende rikdom følger bekymringer», sa Horats.

Tirsdag ble det kjent at Oljefondet er trukket ut av to selskaper som står bak fosfatoppkjøp fra det okkuperte landet Vest-Sahara. Fondet var massivt inne i plyndringen av kostbare naturressurser i okkuperte Vest-Sahara. Minst 4,5 milliarder kroner hadde mer eller mindre tilfalt direkte den marokkanske stat. Fondet handlet mot utenriksdepartementets egne retningslinjer i Vest-Sahara.
Et godt vedtak.

Men Finansdepartementet besluttet å ikke følge Etikkrådets tilrådning om å utelukke selskapet PetroChina fra Statens pensjonsfond utland sitt investeringsunivers på grunn av selskapets befatning med byggingen av rørledninger relatert i oljevirksomhet i Burma og faren for brudd på menneskerettighetene. Departementet mente imidlertid at PetroChina ikke er ansvarlig for normbrudd begått av morselskapet CNPC.

Avgjørelsen etterlater seg dessverre et stort spørsmål: Har utenrikspolitiske hensyn – forholdet mellom Norge og Kina er ikke akkurat det beste ett år etter siste fredsprisutdeling - overskygget etikken?

Oljefondet er på eiersiden i over 8.000 selskaper over hele verden. Da blir investeringene som et hinderløp med så mange prøvelser at det er umulig å ikke snuble i flere av dem uansett retningslinjer, uansett god vilje og etisk utvalg.

Fondet investerte eksempelvis i et selskap som selger kampdroner som kan ha vært brukt i strid med folkeretten i angrep på sivile på Gaza-stripen. Det har kjøpt seg opp i utenlandske spillaktører som Unibet, Betsson og Ladbrokes – alle tre driver blant annet med nettpoker og gamblingsvirksomhet på nett. Et annet investeringsobjekt har vært gruveselskapet som har kuttet vanntilførselen til flere landsbyer I Guatemala, og tapper grunnvannet og latt forurenset vann gå tilbake til elver og innsjøer.

Spørsmålene står i kø. Er det i dagens verden i det hele tatt mulig å leve opp til politiske ønsker om en høy etisk standard? Ville det ikke være mer troverdig å innrømme de faktiske etiske dilemmaene, enn å prøve å kle dem inn i fine ord?

Kan noe gjøres? Hvor langt skal, og kan, man for eksempel følge pengene som investeres? Mye av oljefondet er investert i andre fond som igjen er investert i andre fond. Hvilken oversikt og kontroll har pensjonsfondet over andre fonds kortsiktige investeringer fra dag til dag?

Skal land hvor det forekommer omfattende menneskerettighetsbrudd, som er udemokratiske og hvor befolkningen har liten mulighet til å kontrollere myndighetens låneopptak, fortsatt i prinsippet kunne selge obligasjoner til Norge? Skal norske kjøp av statsobligasjoner i enkelte land i verste fall kunne brukes til å lønne de som utøver menneskerettighetsbrudd, som politiet, sikkerhetsstyrkene og hæren i et undertrykkende regime? Slike spørsmål fortjener en langt sterkere bevissthet og offentlig diskusjon enn det vi har sett til nå.

Etikkfondetst virksomhet har skjerpet aktpågivenheten. Finansdepartementet følger stundom opp.

Er det riktig å skille så skarpt som myndighetene ønsker mellom utenrikspolitikk og finanspolitikk? Skal land hvor det forekommer omfattende menneskerettighetsbrudd, som er udemokratiske og hvor befolkningen har liten mulighet til å kontrollere myndighetens låneopptak, fortsatt i prinsippet kunne selge obligasjoner til Norge? Skal norske kjøp av statsobligasjoner i enkelte land i verste fall kunne brukes til å lønne de som utøver menneskerettighetsbrudd, som politiet, sikkerhetsstyrkene og hæren i et undertrykkende regime?

Slike spørsmål fortjener en langt sterkere bevissthet og offentlig diskusjon enn det vi har sett til nå.

«...også for Efterslægten»

2011-12-05T08:48:00.005+01:00

«Vi lister oss på oljesand,
for den må vi utnytte,
og har vi noen klimamål,
så kan vi disse flytte … ».

Vi var bare rundt 60 som forrige mandag kveld sang om Oljå, Jens og Helge på Domkirkeplassen i Stavanger. Å demonstyrere mot oljeutvinning og Statoil i Rogaland er omtrent som da jeg i cupfinalen i 1994 hadde fått billett i en Lyn-sektor og heiet på Molde, iført Molde-skjerf (vi vant 3-2).

1962. Rachel Carson, miljøbevegelsens mor, slo alarm om manglende balanse i naturen med «Den tause våren». Hun gikk inn i rommet mellom vitenskap og politikk, og viste tydelig hvordan naturens imperativ måtte settes opp mot den altfor dominerende økonomiens imperativ. Enda mer aktuelt i dag i et land der hensynet til Statoil og inntekter er langt sterkere enn til klimautfordringene.

1972. Den første FN-konferansen om «Menneskets miljø» i Stockholm:
«Vi står ved et veiskille. Vi har valget mellom to veier, og de fortoner seg ganske forskjellige. Den veien vi så lenge har reist på, er bedragersk lett å komme fram på, en jevn autostrada, hvor vi kan kjøre med en fantastisk hastighet - men ved slutten av veien venter katastrofen. Den andre veien er mindre trafikkert, men den byr oss vår siste sjanse, vår eneste sjanse til å komme fram til en verden som kan fortsette å bestå.»

Verden har så langt valgt autostradaen, der det eneste som bremses er en offensiv miljøpolitikk. Eller kanskje landene som allerede opplever ødeleggende oversvømmelser tenker mer på Titanic-kursen (1912), der orkesteret flyttet ut på dekket og spilte helt til båtdekket ble oversvømt.

2011. Durban-konferansen startet mandag. Samtidig kom beskjeden om at konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren nærmer seg svært raskt nivåer som vil bety en økning av gjennomsnittstemperaturen på verdensbasis med mellom 2 og 2,4 grader.

«Det har vært en frustrerende høst å drive med miljø», sa en sentral miljøverner til Aftenposten nylig. Finansdepartementet vil bryte med klimaforliket størsteparten av norske klimakutt gjøres i form av kvotekjøp i utlandet. 4 av 10 miljøfaglige råd og innvendinger blir oversett ved tildeling av oljeblokker. Kullgruve skal åpnes på Svalbard. Klimaforskningen nedprioriteres. Alternativ energi tas ikke alvorlig.
Trusselen om klimakatastrofe er gått fra hett tema til glemt gjesp.

Bill Clinton har for lengst kåret seierherren i kampen mellom økonomi på kort sikt og klodens fremtid: «It’s the economy, stupid».

Flere departementer har miljøansvar, men har få operasjonelle klimamål og bruk av virkemidler i egen sektor. Riksrevisjonen kritiserte da også dårlig samsvar mellom ansvar for måloppnåelse og virkemidler, og mangelfullt systemer for mål- og systemoppfølging

1972. Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister. og mente departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk. Slik ble det ikke, men det er enda viktigere i dag. Alle saker med miljømessige konsekvenser trenger en overordnet vurdering. En klimalov kunne forplikte Regjeringen til å gjennomføre den vedtatte politikken innen de tidsfrister som er satt?

Grunnlovens §110b sier at «Enhver har Ret til et milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Productionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret også for Efterslægten» .

Kanskje skulle vi begynne å ta realitetene i grunnlovsparagrafen på ordet?
Rachel Carson var glad i Albert Schweitzers ord: «Menneskene har mistet evnen til å forutse og til å hindre at det uforutsette skjer. De vil ende med å ødelegge jorden. Mennesket er en del av naturen, og vår krig mot naturen vil uvegerlig være en krig mot oss selv.»

Det hjelper ikke å ha lovet oldebarna penger til gummistøvler når dekket oversvømmes.
(Kommentar i Klassekampen lørdag 3.12)

To lys - for tro og håp

2011-12-03T11:10:00.004+01:00

Søndag tenner vi to adventslys:
”For kjærlighet og tro.
For dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet,
og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter,
og dem som trøster dem”
(Eyvind Skeie)

2.søndag i adventstiden er «Forventningens adventssøndag», og Den norske kirke har markert den som «Søndag for fred og menneskerettigheter»

Vi mangler ikke bekymringsmeldinger. Afghanistan, Midt-Østen. Klimatruslene. Sultkatastrofer. Mindre livstruende, men likevel alvor: Den vestlige verdens økonomitrøbbel. Millioner på flukt. Verdier på rek. En teknologi som ikke alltid er forankret i et frihetsbegrep med ansvar.

Men vi må også ta med oss håpet, og jeg siterer Åse Marie Nesses ord som har gyldighet for alle bekymringer, fordi livsvilje er av håpets kategori.

”Det går ein stor vilje gjennom verden
Den tvingar Negevs ørken til å bløme
Den får korn til å gro i Katmandu
Den vatnar fire tulipanar i Narvik”

Og så avslutter hun slik:
”Den spinner silke av bølgeblekksdraumar
Den set garn ut på tusen famnars djup
Den er rødstrupens song blant kanonar
Den held mennesket oppreist i motvind”

Noen verdier blir det mindrer av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter.

En forfatter som fastholder gleden midt i mange mørke utviklingstrekk, er Fjodor Dostojevskij. Han var et menneske som ble rammet av mye motgang: Han var epileptiker, han satt fengslet i ti år som politisk opprører, han pådro seg en lungesykdom i Sibir som han aldri ble kvitt, han gikk gjennom et mareritt av et ekteskap. Han måtte flykte fra Russland på grunn av en gjeld han ikke kunne betale. Han frøs og sultet og satt på kalde hotellrom rundt om i Europa og skrev sine store romaner.
Men gleden går som et ledemotiv gjennom alt han skrev.

Dostojevskijs tro er preget av at livet er skapt i kjærlighetens lys, og det liv som ser tapt og fordervet ut, er gjenfødt i kjærlighetens lys.

Frem mot dette lyset ser vi forbryteren, Radion Raskolnikov. I dette lyset lever han sammen med alle forbryterne i Sibir og kan skrive akkurat som apostelen fra fengselscellen: Gled dere - igjen sier jeg: Gled dere.
Over vår hverdag, over dens glede, over dens nød og lidelse og skyld.

Kanskje skulle alle vi nyhetssultne innimellom være litt mindre opptatt av det døgnaktuelle, og heller søke til Dostojevskij og Åse-Marie Nesse og de mange andre som tross alt er opptatt av gleden, av håpet.

Flest voldtekter skjer i fylla

2011-12-02T09:15:00.003+01:00

Min definitivt bedre halvdel, Marie, har skrevet en kommentar i Stavanger Aftenblad (der hun er journalist), som diskuteres. Jeg synes den er interessant, og bringer den med dette videre. Over til Marie:

«Jeg understreker at samleiet 22. november 2008 IKKE var frivillig slik motparten hevder, men jeg var ikke i stand til å motsette meg det pga for mye alkohol.»
Dette skrev bystyrepolitiker Beate Helland (Frp) fra Kristiansand i en e-post til NRK for noen uker siden da hun hadde anmeldt en politisk kollega for overgrep og sextrakassering.

I all sin tristhet var det en befriende ærlig beskjed. For selv om forskning viser at storparten av seksuelle overgrep og voldtekter skjer i fylla, har vi hatt og har fremdeles en kultur som niholder på at fyll liksom ikke skal telle når det gjelder seksuelle overgrep.

Rett til å advare
Fra en side sett er det rett at alkoholbruken ikke skal telle: Jenter skal ha rett til å gå på byen og drikke for mye uten å risikere å bli overfalt når de vakler på usikre bein hjemover midt på natta. Jenter skal ha rett til å drikke seg overstadig beruset på et nachspiel og ramle overende i en seng, uten at noen av de andre bruker anledningen til et overgrep.

Det må være lov å oppfordre jenter til å drikke litt mer med måte, skrev Høyre-politiker og aftenbladblogger Tina Bru i et innlegg, som avstedkom mye debatt.

Kvinner skal ha samme soleklare rett som menn til å drive med såkalt utagerende festing. Men samtidig skal foreldre eller venner ha samme soleklare rett til å advare mot en festing som i deprimerende mange tilfeller fører til overgrep mot kvinner. Her er mørketallene store. Selv om flere kvinner enn før anmelder voldtekter og overgrep, er anslaget at 90 prosent av de som blir utsatt for overgrep, ikke tar kontakt med hjelpeapparat eller politi.

Kripos har etablert en ny voldtektsgruppe, blant annet for å bedre kompetansen rundt etterforskning av alle typer voldtekter. Vi ser på alle voldtektssaker på nasjonal basis, og vi observerer at det er mange flere festvoldtekter, sier Cecilie Lilaas-Skari, leder for voldtektsgruppen.

80 pst hadde drukket
I vår kom rapporten «Voldtekt i den globale byen», laget av forskerne Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal: De sier at de fleste voldtekter skjer i forbindelse med fest og nachspiel. Det er mer eksperimentell seksualitet, større grad av utagerende festing og stort inntak av alkohol og narkotika som er den viktigste forklaringen på økningen i antall voldtekter i Oslo, mener de.

Offeret skal aldri måtte tilpasse seg. "Det er ikke opp til offeret, eller det eventuelle offeret, å endre atferd, klesstil, drikkevaner, hårfrisyre, sko eller utested å gå på", skrev Ap-politiker og aftenbladblogger Maren Østbø i innlegget.

Overgrepsenheten på St. Olavs Hospital i Trondheim har gjort en opptelling på hvor mange som er beruset i forbindelse med et seksuelt overgrep. Av rundt 100 saker totalt hvert år, oppgir om lag 80 av jentene at de har drukket alkohol i forbindelse med overgrepet. Det er en økning fra 50-60 for ti år siden, opplyser Cecilie Hagemann, overlege ved overgrepsenheten. I Adresseavisen understreker hun:
"Det er aldri jentene sin feil at de har blitt utnyttet seksuelt, til tross for at de kan ha vært beruset. Man kan aldri ha ansvar for andres handlinger" sier Hagemann.

Nødt til å passe på seg selv
På en måte har hun rett. Det er gjerningsmannen som har skylden. Men samtidig: På en rekke områder i samfunnet er man nødt til å ta ansvar og passe på, selv om man i teorien har rett til å gjøre både det ene og andre. Man har rett til å gå over veien, men samtidig ansvar for å passe seg for uvørne bilister. Man har rett til å gå hjem gjennom en mørk park klokken fire om natten etter en fest. Men man har samtidig et ansvar overfor seg selv for ikke å gjøre det.

Hvorfor har vi da fått en slags holdning om at man skal ha rett til å helle i seg ubegrensede mengder med alkohol, men ikke noe ansvar for hva som da kan skje?
"Et overfall er alltid forbryterens skyld,<"/span> sier Lars Norbom, Natteravn i Oslo. Men han føyer til at skulle ønske kvinner på byen ville følge noen enkle råd:

Mer politi
Ikke drikk så mye at du mister kontrollen. Hold sammen, ikke gå alene. Gå i gater med folk og lys. Snakk gjerne i mobiltelefonen. Da vil en eventuell overfallsmann se at du er i kontakt med noen andre, sier han.

Med andre ord: Vi er nødt til å ha to tanker i hodet samtidig. Ja: Du har rett til å drikke deg pære full. Men nei - ikke gjør det.

Det betyr ikke at jenter skal måtte ta på seg ansvaret for voldtektene. Politiet bør sette inn enda mer ressurser på å oppklare dem. Men jeg tror ikke jenter slipper unna å måtte ta en del ansvar for å unngå det som er det store flertallet av voldtektene og overgrepene, nemlig de som skjer på fest og nachspiel og med kjent gjerningsmann.

Nachspiel på eget ansvar
Nei, jentene skal ikke ta på seg skyld. Skylden er gjerningmannens. Men jentene er likevel nødt til å ta noe ansvar for at det ikke skal skje. Festen og nachspielet skjer i de private rom. Der er verken natteravner eller politi. Der er man på eget ansvar.

Forskeren Svein Mossige har vært opptatt av holdninger som viser at den som begår voldtekten, mener selv han har rett til det, at han er sluppet over dørterskelen og skal kunne ta seg til rette. Han sier til NRK at det interessante er at i denne situasjonen lar offeret seg gjerne også presse til å gå med på overgrepet, selv om hun absolutt ikke vil – og så angrer hun etterpå.

Forpliktet til sex?
Offeret blir styrt av de samme holdningene selv, nemlig at hun har sluppet gutten eller mannen litt inn og har en forpliktelse til å stille opp med sex. Det er like fullt en voldtekt, dersom jenta ikke vil, men blir presset inn i det, sier Mossige.

Og i en slik sammenheng må det være lov å være gammeldags formanende: Ikke drikk så mye at du mister kontrollen. Uansett hvor den juridiske skylden ligger, må man ta ansvar for å beskytte selv.
(Marie Rein Bore)

Garantier osv

2011-11-30T19:46:00.004+01:00

En garanti? Et lovpålegg? Et ønske? En retningslinje? En målsetting? Et styringskrav? Veiledende tider? Alle begreper er nevnt av statsministeren og helseministeren når det gjelder behandling av kreftpasienter innen 20 virkedager fra sykehuset mottar henvisning fra spesialist til utredning.

Naturligvis har såvel statsminister som helseminister – i likhet med alle oss andre – et inderlig ønske om at kreftpasienter skal få behanding så tidlig så overhode mulig. Men kreftpasienter lever bokstavelig talt ikke av ord, med mindre det kommer friske penger til sykehusene eller hvis det gis klare direktiver om nedprioritering av andre behandlinger. Og skuffelsen kan bli desto større hvis de som er rammet erfarer at også denne sammenheng er livet er en serie løfter som aldri blir innfridd.

Statsministeren har rett i at han ikke brukte ordet «garanti» på pressekonferansen i juni: «Vi ga aldri noen garanti. Det står i pressemeldingen at det er en målsetting at 80 prosent av kreftpasientene skal få behandling innen 20 virkedager». Og i dag sa han i spørretimen: «Vi formulerte dette ikke som en garanti eller et lovpålegg. Det er en målsetting».

Ordvalget var sikkert bevisst. Kanskje formulert av en av dem som omfattes av den millarden regjeringen i året bruker på PR-arbeid. Men svært mange, også i Ap-rekkene, oppfattet det nok slik at Regjeringen garanterte.

Jeg har sett litt på presentasjonen i mediene etter 24.06:
TV2 Nyhetskanalen: Regjeringen innfører en 20 dagers garanti for kreftbehandling etter at diagnosen er stilt. Regjeringen antar at rundt 80 prosent av kreftpasientene vil kunne få behandling innen garantifristen på 20 dager. –Vi skal følge opp sykehusene og offentliggjøre resultatene og se hvor gode de er til å nå det målet, sier Stoltenberg

NRK.no: Jens Stoltenberg lover mer bråk og omstillinger i helsevesenet. Samtidig sier han at han vil innføre en tidsgaranti for kreftpasienter…… Samtidig kom han med et løfte: «Det skal ikke gå mer enn 20 dager fra man oppdager kreft til man begynner behandling».

NTB: Regjeringen innfører en 20 dagers garanti for kreftbehandling etter at diagnosen er stilt……Regjeringen antar at rundt 80 prosent av kreftpasientene vil kunne få behandling innen garantifristen på 20 dager.

Dagsavisen: Siterer NTB, og utstyrer meldingen med en mellomtittel: «Fakta om kreftgarantien».

Kreftforeningen.no 30.06: Vi mottar allerede nå tilbakemeldinger fra pasienter som lurer på hvor de skal henvende seg dersom fristen på 20 dager overskrides, sier generalsekretær i Kreftforeningen Anne Lise Ryel.

Arbeiderpartiet.no: Det settes nå krav til at det skal gå maksimalt 20 virkedager fra sykehuset mottar henvisningen til nødvendig utredning er fullført og første behandling starter.

Halsa Arbeiderparti: Regjeringen innfører en 20 dagers garanti for kreftbehandling etter at diagnosen er stilt.

Mobil.TV2.no 30.6.: I en kommentar til TV 2 sier helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen at utspillet kun var ment som en veiledende tidsfrist. -Dette er ikke en pasientgaranti, men veiledende tider som er gitt til sykehusene fordi dette er tider de skal holde seg til i forbindelse med behandling av kreft.
–Hvem skal pasientene henvende seg til hvis tidene ikke overholdes?
–Dette er noe sykehusene skal overholde.

Norsk hverdag:
VG Nett, 16.11:, På flere helseforetak kan psykisk syke unge måtte vente i flere måneder på hjelp, dersom situasjonen deres ikke vurderes som akutt.
VG 17.11: Unge med psykiske problemer kan måtte vente 245 dager for få hjelp
Seksjonsoverlege Ottar Rekkedal til tv2.no 09.11: «Vi som jobber konkret med pasientene vet at om det ikke følger penger eller ressurser med til en omstilling så skjer det ingenting. Så statsministerens løfte har blitt sabotert av sannsynligvis all ledelse i alle helseregioner i Norge. Helseministeren må våkne og ta situasjonen på alvor. Vi har en ekstremt usynlig helseminister».

Leder Andreas Stensvold i kreftlegenes forening 06.09: «Den såkalte kreftgarantien fra Jens Stoltenberg kun er valgflesk som har null effekt på behandlingstiden. Sykehusene jobber nemlig uansett så raskt man klarer» (TV2)

Ord er handlinger, sa Jens Bjørneboe. Et av hovedpunktene for så vel politikere som for alle oss andre bør være å få ordene til å bety noe igjen.Og ord kan slå tilbake, kan oppfattes forskjellig.

Var journalistene på pressekonferansen presise nok? Burde ikke regjeringen straks presisert da man så hvordan målsettingen ble oppfattet?

God vilje til tross, dette er ingen god sak for regjeringen.Den har skapt et inntrykk av at mer skulle gjøres enn det i praksis var mulig.
http://www.blogglisten.no/count?id=2621" alt="Blogglisten" />

"Så gode ting kan skje - i Durban"

2011-11-27T12:26:00.005+01:00

Husker du ”Portveien 2” fra barne-TV som gikk i adventtiden for godt over 20 år siden? Eivind Skeie hadde laget en sang om å tenne fire lys, et hver søndag. I dag begynner dete nye kirkeåret, det er 1.søndag i advent:

”Tenn lys ! ETT LYS skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det”

Da Gud lot jord og himmel møtes, tente Han evighetens lys for alle mennesker. Vi tenner lys i juletiden for å minnes at Gud kom med livets lys til vår jord. Vi har fått ansvaret for Jorden, den blanke himmelstjerne.

I de neste 14 dagene møtes verdens toppledere til FNs store klimakonferanse i Durban. Det dreier seg om vår felles fremtid på jorden. Gud har kalt oss til å være kloke forvaltere. Håpet er - riktignok tynt, når vi ser hva som har hendt de siste 2 årene etter et tilsvarende møte i København - at denne konferansen hjelper verden et skritt videre på veien mot en mer ansvarlig forvaltning av naturen og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Og vi må be:

Gud, hjelp oss å ta vare på ditt skaperverk og dele dine gaver rett.
Gi verdens statsmenn vilje og visdom til å fremme rettferd og fred, og la samarbeidet mellom folkene ha fremgang.
Hjelp oss å dele jordens rikdommer rett og forvalte dem til din ære og til gagn for kommende slekter.

Også naturen har sine tålegrenser. Vi må åpne øynene for økosystemenes sammenheng. Det er en indre forbindelse mellom vår grådige livsstil, negativ klimautvikling og økende fattigdom i verden. Vi høster det vi sår.
I klimakrisens tidsalder skulle vi kanskje se at det er ved å bøye oss ydmykt mot jorden at vi strekker oss mest mot himmelen.

Vi tenner lys så gode timg kan skje, for å bryte mørket. Vi gjør det for å varme - og vi tenner lys for dem som trenger en strime av lys i livsmørket. Adventslysene tenner vi med forventning og i håp. Advent betyr komme og ankomst. Jesus kommer - med befrielse. Befrielse fra de grenser som livet setter for oss av død, sykdom og lidelse. Befrielse fra alle de murer vi mennesker setter opp mellom hverandre av vurderinger, krav, bedømmelse, prestasjoner, stand og stilling. Befrielse fra de gjerder av angst vi setter opp omkring oss og bygger opp i vårt indre av selvbedømmelse og skyldfølelse.
Jesus gir nytt liv til dem som livet har gått i stykker for, gir håp i håpløshet.

Distrikt + sysselsetting + sikkerhet = Forsvaret

2011-11-25T09:01:00.004+01:00

Mot – det er å være politiker fra Nordland og så støtte Forsvarssjefens innstilling om at den nye kampflybasen skal ligge på Ørlandet. Eller å være rogalending og støtte regjeringens ønske om å flytte det felles nasjonalt operative militære hovedkvarter fra Stavanger til Bodø .

Forsvarspolitikk i Norge blir – når det gjelder innenlandske forhold – som regel et spørsmål om lokalisering, ikke om kostnadseffektivitet. En rekke utgiftsposterter burde reelt sett rubriseres under merkelappen distriktspolitikk.

Det var rørende i går å registrere at Jan Arild Eriksen, Frp, medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, sto frem og postulerte at «Forsvarssjefen gir sine råd ut fra økonomiske, ikke fagmilitære betraktninger». Visst er det grunn til – generelt – å diskuter det som har skjedd etter at Bondevik II-regjeringen i 2003 opprettet en Integrert Strategisk Ledelse (ISL), der forsvarsledelsen ble integrert inn i Forsvarsdepartementet. Forsvarssjefen ble reelt vingeklippet og sterkere underordnet en forsvarsminister med mulighet for stor politisk makt, innflytelse og muligheter. En makt som til tider ble brukt, skal vi tro tidligere forsvarssjefer, til å gå utenom forsvarssjefen og forsvarsstaben i innhentingen av fagmilitære råd. Ansvarsforholdene i kommando- og ledelsesapparatet ble mer utydelige. Hva dette har betydd i norsk forsvarsdebatt og for forsvarsledelsens posisjon og avhengighet i ren militærfaglig sammenheng, er det all grunn til å vurdere nærmere.

Men Jan Arild Ellingsen kommer fra Nordland, og vikarierende argumenter er et uttrykk som lett melder seg. Er det noen grunn til å tro at han ikke støttet Bodø uansett hvor tunge de militærfaglige årsakene ville være for Ørlandet?

Han og mange andre fra nord trøster seg til at «sterke politiske signalene om en nordområdesatsing også denne gangen vil bli avgjørende.» Argumentasjonen går også på arbeidsplasser. «Over 3000 kan bli berørt hvis Bodø taper», sier Bodøs ordfører. Tidligere er det kommet frem med at Ørlandet regner med at rundt 700 vil bli berørt – relativt et mer problematisk tall for denne kommunen enn Bodøs tall for en by i fremgang og utvikling. Omstilling vil trolig være lettere der.

Min militærfaglige bakgrunn er mer enn beskjeden, et år som verneplikt og journalist i daværende Mannskapsavisa, nå Forsvarets Forum, for omtrent 50 år siden, teller ikke i dag. Men det jeg jeg oppfattet gjennom den tiden kampflybasen har vært aktuell, er at argumentene for Ørland er sterke – og skulle man ønske å ta distriktspoltiske hensyn stiller vel egentlig Ørlandet ytterst på Fosenhalvøya sterkere enn Bodø by.

Forsvaret vårt er i dag en blanding av distriktspolitikk, sysselsettingspolitikk og sikkerhetspolitikk. Jeg registrerer at den nye forsvarsministeren presiserer at Forsvarets overordnede behov alltid vil ligge over distriktspolitiske hensyn, og at han tar klar avstand fra det han presist kaller «kortsiktig populisme i forsvarspolitikken». Det blir spennende å se om dette blir avgjørende i den videre behandlingen av saken.

Adresseavisen skriver i dag at «Forsvarets soleklare basevalg er så solid begrunnet at det politisk er tilnærmet umulig å velge bort Ørland». Men så lenge ingenting er helt sikkert, er alt mulig i en politisk behandling av lokaliseringsspørsmål angående både forsvar, sykehus og statlige kontorer/institusjoner. Eller som Nelson Mandela har sagt det: Det virker alltid umulig før det er gjort.

Et nytt Norge?

2011-11-24T09:02:00.002+01:00

I går var det 4 måneder siden 22.07. Nasjonen finstemte den første tiden etterpå sitt emosjonelle register. Men er det noe som tyder på at «et nytt Norge stiger frem»?

I alle fall ikke det som utspilte seg i Stortingets spørretime onsdag.

Et det kommet utspill eller forslag om mer frihet, mer demokrati, mer solidaritet, mer humanitet, mer åpent samfunn, mer vekt på menneskerettigheter?

I alle fall ikke PST-bønnen om utvidede fullmakter til blant annet å overvåke og registrere personer basert på: politisk og religiøs aktivitet. Angivelig for å kunne fange opp og stansepersoner som antas å ville begå fremtidige terrorhandlinger alene.

I alle fall ikke det faktum at det bare er Maria Amelie og to andre som har fått opphevet utvisningsvedtak og innvilget arbeidstillatelse fordi de er faglærte - etter at regjeringen åpnet for gi utviste asylsøkere muligheten til å søke om arbeidsinnvandring.

Og lite tyder på at de ideologiske ytterunktene har lagtfra seg roperten og erstatten den med hørerøret.

Men det er et lyspunkt at flere av de største byene har sendt omtrent enstemmige henstillinger til regjeringen om å legge til rette slik at ureturnerbare flyktninger kan arbeide lovlig.

Det er også et lyspunkt at stortingspresidenten påpeker at når regjeringen henter statssekretærer blant valgte stortingsrepresentanter, utfordres prinsippet om at folkets valg skal respekteres.

Og endelig – Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke er opptatt av at ekstremisme i deres egne rekker blir oppdaget. De oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå sammen offentlig med en felles holdning, til å påtaler og imøtegå bruk av hellige tekster og religiøs retorikk mot religiøs ekstremisme.

Ingen generasjon huskes for sine ord og holdninger, men for sine handlinger. For sin mangel på handling da de visste. «Hand og munn skal følgjast åt», målbærer Ivar Aasen på vegne av det gamle samfunnet. Vil Henrik Ibsen om noen år måtte reise seg opp i stolen på Grand og konstatere: "Tenke det, ønske det, ville det med; - men gjøre det?"

Vil vi klare målet: Et nytt Norge stiger frem? Jeg skrev like etter 22.07 at jeg tviler. Det gjør jeg fremdeles. Vi er stadig Peer Gynts etterkommere, oss selv nok.

Vi kan og må ha håp. Men det spørs om ikke hverdagene fremover vil bekrefte Schopenhauers ord: Håpet er forvekslingen av ønsket om at noe skal skje og sannsynligheten for det.

Stengte kraner kl.02 - ja til regjeringen

2011-11-15T13:13:00.004+01:00

Regjeringen skal nå ha gitt grønt lys til å gjennomføre en innstramming i skjenkepolitikken (VG). Bra!! Den maksimale skjenketiden reduseres med 1 time for å redusere alkoholbrukens sosiale og helsemessige skader, og for å redusere ordens- og voldsproblemene i bysentraene.
Dessuten: «Ved å stenge kranene klokken 2.00 vil vi kunne frigjøre politi til andre oppgaver», sier Jan Bøhler (Ap), som er fungerende leder i justiskomiteen.

Et av de store og mest uforståelige paradokser i norsk politikk er at politikerne driver utstrakt sosial- og reparasjonspolitikk med den ene hånden mens de med den andre ikke ønsker å ta konsekvensen av de fakta betydelig forskning fremholder: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk. Ønsker om mer forskning er i nærheten av hykleri, vi vet mer enn nok allerede.

Politikerne i stat og kommune er bekymret over økende voldsutøvelse, samtidig velsigner de en stadig økende alhoholliberalisering. De som ikke vil se, strør rundt seg med floskler om å «lære å drikke med kultur» og om «nei til restriksjoner, ja til holdningsendring» - uten at man legger to flasker i kors i praksis. Har noen hørt om en holdningskampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?

Det er politisk korrekt å være imot narkotikabruk, men alkoholen medfører samfunnsmessig langt større problemer. Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder.

Altfor mange tror at måteholdent alkoholkonsum er er uskadelig, og at det bare er en liten gruppe som ikke tåler å nyte alkohol. Dette er et syn som passer manges vaner, men det dekker ikke realitetene. Det er viktig å få ned summen av alkoholskadene og ikke bare peke ut skadene storkonsumentene påfører seg.

Voldsbruk og alkoholbruk følger hverandre. Et redusert alkoholkonsum kan minske voldsbruken med inntil 30 prosent. Man kan sette inn mer politi eller gi strengere straff for voldsbruk, men det vil være av underordnet betydning. Det hjelper ikke mer med politi i gatene hvis volden foregår på utestedene og hjemme hos folk.
Intervju med 4000 nordmenn har fortalt forskere at jo oftere man drikker alkohol, jo større er risikoen for å bli innblandet i voldsepisoder.

96 av 100 menn som har vært innblandet i så alvorlige voldsepisoder at de førte til synlige skader, pleide å drikke seg beruset. Fyll på restauranter og utesteder skaper fem til ti ganger så mye vold som hjemmefyll. Alkoholbruk er medvirkende i over 40 prosent av sakene i barnevernet. Og - norsk drikkekultur produserer i sum flere sykdommer og problemer blant måteholdere enn hos den lille andelen som drikker mye.

Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikke når igjennom hos grasrota og et flertall av politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.

Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll. Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Jeg gratulerer regjeringen – dette er et konkret og godt tiltak for bedre folkehelse, mindre press på akuttklinikker i weekenden og forhåpentlig færre voldtektsforsøk,

alt="Blogglisten" />

Overordnet miljødepartement?

2011-11-14T11:15:00.002+01:00

Stortingspresidenten vil endre Grunnloven for å redde maktfordelingsprinsippet. Han vil ha slutt på at stortingrepresentanter eller vara forlater tinget til fordel for regjeringen, og skriver i en kronikk i Aftenposten: "Det strider mot den konstitusjonelle rollefordelingen mellom storting og regjering at en regjering kan ta representanter ut av sitt folkevalgte verv uten at de i sitt nye verv står ansvarlig overfor Stortinget"

Vel talt, Dag Terje Andersen. Vi har sett en økende tendens til dette gjennom flere regjeringer, men aldri så sterk som i den sittende rødgrønne. Det gir tydelige signaler om at både regjering, representanter og partiapparater man anser Stortinget som en uviktig arena i forhold til regjeringsapparatet. Slik realitetene er blitt, er dette en korrekt vurdering. I de interessante sakene spikres kompromissene mellom de tre partilederne, og de er stundom så skjøre at de ikke kan endres på når de kommer til Stortinget. Den politiske hverdag både for de menige rødgrønne og opposisjonen blir derfor langt mindre meningsfylt enn den kunne være.

Parlamentarisk leder i SV, Bård Vegar Solhjell, er også inne på grunnleggende spørsmål når han – også i Aftenposten i dag – uttaler seg om statsråder som mangler helhetssyn (foruten en lang rekke viktige kommentarer til rituelle budsjettprosesser, et stivnet embetsverk, et regjeringsarbeid som er mer en vedtaksmaskin enn et politisk prosjekt, statsråder som ikke våger å utfordre hverandre eller egne kjernegrupper på kutt, bruk av uavhengige fagfolk osv).

Solhjell utfordret til sterkere strategiske grep i regjeringen. I dag har Finansdepartementet ikke unaturlig en sterk stilling i regjeringsarbeidet. Nye forslag må vurderes, økonomiske konsekvenser utredes. Men hva med klodens viktigste spørsmål: Fremtiden, klimaendringer, klodens fremtid? Vi har et miljøverndepartement der Solhjells partifelle Erik Solheim styrer, samtidig som han også er statsråd for bistand/utvikling. Denne dobbeltheten er negativ for begge områder, og burde snarest utgå. Solheim har forøvrig nylig sagt at han har få instrumentelle hjelpemidler i den store miljøsammenhengen, fordi det er flere departementer som har ansvar i slike spørsmål.

Men er ikke dette så viktig at det fortjener en mye sterkere plass i regjeringers arbeid? Bør miljøspørsmålene løftes opp og overordnes virksomheten i de øvrige departementer? Jeg tror det ville være en stor fordel for miljø- og klimaarbeidet at alle tiltak/vedtak som hadde miljømessige sider/konsekvenser, måtte innom et eget departement, f.eks. knyttet til Statsministerens kontor.

Da slapp vi kanskje en der Finansdepartementet vil bryte med klimaforliket mellom partiene på Stortinget og legge opp til at størsteparten av norske klimakutt gjøres i form av kvotekjøp i utlandet.

Da Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister i 1972, ble spørsmålet reist om departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk.
Det ble dessverre med tanken.

Studentene, erkebiskopen og Robin Hood

2011-11-13T19:44:00.008+01:00

Stort politioppbud da studentene protesterte (alle fotos Marie Rein Bore)

«Dagens samfunnssystem er ikke bærekraftig. Det er udemokratisk. Det er urettferdig. Vi vil ikke betale for bankenes krise».
Hun sitter i en rullestol. Noen holder en mikrofon for henne. Det er protest, det er driv. Rundt henne om lag 70 telt. Foran henne noen hundre på en trapp. Kirketrapp. Ærverdige St.Paul’s katedral i London. Og det er allmøte for protestantene som har bebodd teltene siden 15.oktober.

Hovedtema i dag er forholdet til Downing Street 10. Skal man invitere statsministeren til leiren, eller er det i utgangspunktet bortkastet å satse på en dialog? Tilhørere kommer frem, avlegger korte statements og har ulike forslag til hva som bør gjøres. Velartikulert, Møtelederen stiller spørsmål til de på trappa: Enig? Uenig? De vifter med hendene som svar. Det ender med at man setter ned en arbeidsgruppe som skal komme med et forslag til allmøte i morgen.

Inspirasjonen kom fra aksjonen Occupy Wall Street i New York. De hadde satset på å slå leir utenfor London Stock Exchange, men ble drevet bort fra privat eiendom og dro derfor til katedralen. Det skapte problemer for den anglikanske kirken. Først ble protestantene ønsket velkommen, men så ble det truet med rettslige tiltak or å få teltbyen fjernet. Det endte med at de fikk bli, og to prester ved katedralen har søkt avskjed på grunn av behandlingen.

Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, har støttet forslaget om en skatt på finanstransaksjoner som et kledd i kampen mot global kriseden såkalte Tobin-skatten. Og erkebiskopen har engasjert seg for at samfunnet skal finne adekvate svar til protestantene. «Mange ser denne demonstrasjonen som et uttrykk for bred og dyp fortvilelse fordi det økonomiske establishment ikke viser noen tegn til kursendring. Det er en sterk følelse blant folk at hele samfunnet nå betaler for bankenes feil og uansvarlighet, over at deres budskap ikke trenger igjennom, over bonuser og «business as usual» uten lærdom av fortidens feil.»

Erkebiskopen sier at en skatt på 0.05 prosent på hver enkelt transaksjon, ville gi mer enn 400 milliarder kroner på verdensbasis hvert år. EU støtter Tobin-skatt, men David Cameron og hans ministre er sterkt uenige.

Folkene i teltleiren er standhaftige. Nå har de fått et forslag om at de kan være til nyttår, hvis de lover å trekke seg bort når kalenderen viser 2012. Dette vurderes nå. Møtelederen referer en uttalelse fra jurister som sier at dersom protestantene jages bort, kan det være et brudd på paragrafene 10 og 11 i Den Europeiske Menneskerettserklæringen.

Det er full enighet om å støtte en stor demonstrasjon 30.november. «Vi vil forsvare helsetjenesten, velferd, utdannelse og sysselsetting». Og slagordene er velkjente:«Strukturelle endringer for å skape global rettferdighet». «Verdens ressurser må brukes til gode for mennesker og klima, ikke for militærvesen og mer profitt for de rike».
Viktig å ha noe å gjøre når telttilværelsen varer i uker

Men det er også de mer enkle sakene som behandles som behandles på allmøtet. En i matkomiteen kommer frem og forteller at noen har stjålet mat om natten. Man vet hvem de er, skal navnene bli offentliggjort i leiren? Selvfølgelig, sier noen, man stjeler ikke fra fellesskapet. Skal en handling skapt av sult følge et menneske negativt fremover? spør andre. Frem og tilbake, det ender med en ny arbeidsgruppe og et forslag derfra i morgen. Men det er allmøtet på trappa som skal avgjøre.
«Direkte demokrati, demokrat i praksis», sier en til oss idet vi går.

Rocke-skuffelse, men The Beatles

2011-11-10T18:36:00.004+01:00

LONDON: Selvfølgelig var alt bedre før. Jeg burde ha skjønt det: ”Rock of Ages” var ikke min greie. Jeg har bare tre tidligere opplevelser i denne genren: The Beatles live, Andrew Lloyd Webbers “Starlight Express, rockemusicalen som gikk nesten 7500 ganger i London, og Bee Gees på konsert i det spektakulære Operahuset i Sydney like etter åpningen i 1973/74.

Drar du til London må du ha med deg en musical. Og selvfølgelig kunne jeg tatt sjansen på noen av dem jeg har sett tidligere, som ”Mamma Mia” eller ”The Miserables”, men var det ikke bedre å være en kul bestefar og komme hjem med inntrykk fra en frisk ny jukebox-musical, ”Rock og Ages” på Shaftesbury Theatre?

Nei, det var ikke det. For å sitere fra programmet: “Bygd rundt klassiske rocke-suksesser fra 1980-årene, særlig fra de berømte glam metal-gruppene”. Men for også å sitere fra The Guardians Michael Hann, som jeg burde ha lest først: “unpleasant young rock musicians indulge in hard drugs and exploitative sex, and become even more unpleasant in the process.... an unvarying and unpleasant tone of careless sexualisation. it is almost entirely free of laughs, reliant on frequent recourse to the use of props such as prosthetic penise…. it climaxes, inevitably, with ‘Don't Stop Believin' and one thinks: Stop? I never started”. En stjerne (av fem mulige)

Men for alt verden: De yngre generasjoner i salen hylte og skrek. De var imidlertid ikke i nærheten av publikumsintensiteten i min første store London-opplevelse: The Beatles live i Odeon Hammersmith, i januar 1965 (jeg var journalist i Vårt Land og dekket Winston Churchills dødsleie + noe annet som jeg antagelig var sendt over for, men forlengst har glemt).

Særlig mye spilte de låtene fra ”A Hard Day’s Night”, gruppas første film (1964). Den kom faktisk før albumet, som også er kjent for et cover med 4x4 beatleshoder i ulike uttrykk og blå kanter.

Odeon hadde flere passasjer ned mot scenen. Og det var først da jeg så alle de unge ekstatiske jentene som hylende stormet nedover, hev seg opp på scenen og forsøkte å komme i nærheten av bandet, at jeg egentlig fikk en slags forståelse av hvor stort dette var. En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake.

”A Hard Day’s Night” var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet ”Beatlesmania”. Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket ”it has been a hard day” da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til ” ’s night” da han så hvor mørkt det var blitt. Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): ”Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien”. En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian.

Platen kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss. Vi syntes nok begivenheten definitivt passet bedre for låttitler som ”And I Love Her”, ”I’m Happy Just to Dance with You” og ”Things We Said Today”, enn “I Should Have Known Better” og “I’ll Cry Instead”, de to siste dekker best onsdagens opplevelse.

Både med plater og i livet er det for øvrig slik at “Can’t By Me Love”.

"Mer utdannelse - beskatt de rike"

2011-11-09T18:51:00.002+01:00

LONDON: ”Less police – more education” sto det på et av bannerne under onsdagens store studentdemonstrasjon i London mot nedskjæringer i universitetssektoren.

Og politi var det sannelig ikke mangel på, det var litt av en opplevelse å se over 100 politimenn og 6 politihester i spissen for et femsifret antall studenter med politi på begge sider, nedover Charing Cross Road, forbi St:Martin’s in the Field og så østover – kanskje i retning av protestantene i telt utenfor St.Paul’s Cathedral. Over hodene på oss surret tre helikoptere i minst en time,og totalt var det rundt 4000 politikledde som årvåkent fulgte med portestantene, uten at fikk noen grunn til å gripe inn så langt jeg kunne se.

I fjor var det nye vold i forbindelse med en lignende demonstrasjon, og på forhånd hadde politiet skrevet til 4350p som har vært arrestert under tidligere markeringen og bedt dem avstå fra kriminell eller antisosiale oppførsel”.

”Free education – tax the rich” var et av gjennomgangsmotivene. Studentene reagerer sterkt på økning av studieavgifter, på sterkt reduserte tjenester på universitetene nedlegging av viktige kurs, og angrep på studentansattes rettigheter, for å nevne noe. Klare meldinger: ”Abandon the plans to turn education into a profit-driven marketplace”.”Robin Hood-taxes, cut cakes, not courses”, ” Education for the masses, not only for thwe rich classes. “Don’t transfer the debt into us”. “All we want is a future”.

Neste store markering blir 30.november, da millioner offentlig ansatte vil streike til forsvar for sine pensjonsrettigheter. Som en av studentene sa det: ”Vår kamp for å forsvare utdannelse finenr ikke sted i et vakuum. Den er en del av et bredere oppgjør m"ellom regjeringskoalisjonen – en regjering av de rike, for de rike – og den store arbeidende klassen. Regjeringen vil ødelegge offentlig sektor, reversere velferdsstaten og gi frie tømmer til private profitører. Regjeringen må stoppes, men vi studenter kan ikke vinne alene, vi må ha en bred koalisjon med fagforeninger og ansatte i offentlig sektor”.

I Storbritannia generelt har siste året arbeidsledigheten for de som er mellom 18 og 24 år økt med 7,9 pst til 121.490. Men i enkelte områder, særlig i nordøst, er tallene mer enn doblet. Studentene frykter at med de prisøkninger g nedskjærinegr regjeringen ønsker, vil arbeidsledighetene øke ytterligere.
"
Etter demonstrasjonen gikk jeg forbi National Galleri. Der åpnet i en stor Leonardo da Vinci- utstilling (den skal stå helt til 5.februar). Køen slynget seg flere hundre meter. Politiet var ikke så se.

Se ikke bort fra Stoltenberg (III)

2011-11-08T12:03:00.003+01:00

Arbeider de fire opposisjonspartiene seg tettere sammen i en borgerlig firerbande for å skape et troverdig regjeringsalternativ i 2013? Opplever vi nå for fullt rødgrønn regjeringsslitasje, kanskje av regjeringssprengende karakter? Kan valgresultatet i 2013 skape en mindretallsregjering, enten av Høyre eller Ap?

Det er ingen mangel på gode spørsmål, og kommentariet kan boltre seg i hypoteser, vurderinger, spådommer. Men intet er mer som skrift i sand, enn løfter om samhold to år før det skal prøves, som Rudolf Nilsen ville sagt det i dag. Også den nære politiske historie viser at det som er en sannhet i november 2011 kan være løgn i september 2013.

Mitt lille budskap er derfor dette: Ta det ikke for gitt at det rødgrønne prosjektet ikke vil overleve, at det blir borgerlig seier i 2013. Tre grunner: Ap-evnen til valgmobilisering. Jens Stoltenbergs posisjon. En økonomisk vanskelig situasjon.
Men hvis jeg var rødgrønn, ville jeg nok tolket tidens tegn i sykehussektoren og oljesanden som urovekkende.

Et lite knippe av sitater fra dagens aviser:
På en felles pressekonferanse mandag la de fire opposisjonslederne fram fire tiltak som de mener vil bedre situasjonen ved Oslo universitetssykehus. Bildet av fire borgerlige partiledere side om side kan være første steg på veien mot et fullverdig regjeringsalternativ, mener ekspertene.
VG

Det felles borgerlige utspillet er med tanke på pasientenes beste.
Knut Arild Hareide, KrF

Det er sakene som bærer et samarbeid.
Trine Skei Grande, V

Det er ikke vanskelig å bli enige om å bruke mer penger på gode formål. Det blir en ganske annen sak å samle seg om skattenivå og oljepengebruk.
Jens Stoltenberg, statsminister

Senterpartiet bør ikke sitte i regjering for enhver pris. Kløveren vår er blitt for rødfarget. Vi må tilbake til det grønne, til røttene og verdiene våre. Det betyr ikke at jeg nå er klar til å løpe etter partiene på høyresida, men vi må våge å ta en mye mer åpen debatt om hva som gir oss størst gjennomslag. Vi må ta stilling til dette i god tid før valget om to år. Sp er blitt veldig usynlig i regjeringen. Vi må bli tøffere i våre krav, og gjøre det klart for Ap og SV at Sp kan forlate regjeringen dersom vi ikke får tilstrekkelig gjennomslag. Vi bør ikke sitte i regjering for enhver pris.
Sandra Nygård Borch, ny leder av Senterungdommen

Diverre er ikkje det raudgrøne samarbeidet noko ideal lenger. Det har stagnert. Som ein arena for debatt og politikkutvikling har det gått i stå. På borgarleg side har tenketanken Civita levert dyktige leiarar til alt fra Venstre til Frp i fleire år. Dei deler ein langsiktig visjon som går vidare enn til å halde ein samlinsgregjering i hop. Noko slikt har ein ikkje i den raudgrøne leiren.
Johan Brox i Klassekampen

Enn felles rødgrønn konferanse kan være det vi trenger for å løfte fram diskusjonen om hva det rødgrønne prosjektet skal handle om, løfte det ut av dag-til-dag-arbeidet i regjeringen. Det kan skape entusiasme blant velgere og medlemmer hos alle tre partier.
Eskil Pedersen, AUF-leder

Det rødgrønne prosjektet må ha en breiere forankring enn bare de som deltar i regjeringssystemet. Vi har behov for et felles miljø for politikkutvikling.
Bård Vegar Solhjell, nestleder i SV

Vi har forsøkt med diverse rødgrønne nettsider, og det har vært en begrenset suksess. Det aller viktigste er å sørge for åpne kanaler partiene imellom. Vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk.
Raymond Johansen, Ap-sekretær

Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) svekker norske økonomiske interesser ved å forsvare oljesandprosjektet i Canada.
Erik Solheim,SV,miljøvernminister

I går snakka vi med 12 av SVs 19 fylkesleiarar. Alle kjem med krass kritikk av Borten Moes oljesandutspel. Fleire understrekar at dei ser på Borten Moe som ein solospelar.
Nationen

Eg synest Borten Moe framstår meir som ein lobbyist for Statoil i regjeringa enn som eit regjeringsmedlem som uttalar seg om regjeringa sin politikk. Steinar Nørstebø, leiar for SV i Hordaland.

Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) vil ikke svare på om klimaforliket står ved lag eller om kravene til hjemlige utslippskutt blir lempet på i den flere ganger utsatte klimameldingen.
NTB

Å si som Raymond Johansen at «vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk» er trolig i nærheten av å være årets overdrivelse.Klimapolitikk er sannelig "av betydning".

Men jeg tror Thor Viksveen, men en sterk Ap-fortid, har rett når han postulerer at «Stoltenberg vil gå til valg på en ny rødgrønn regjering i 2013. Vi vil derfor se en mer kompromissvillig regjeringssjef i tiden som kommer. Han er innstilt på å gi konsesjoner, slik at SV i større grad kan kvittere ut politiske seire».

Og det vil føre til at SV under Lysbakken kommer seg godt over sperregrensen. I debatten om regjeringsdeltakelse eller ikke, vil mange i SV være realistisk og si at man må være innenfor dersom man vil ha innflytelse. Mulighetene for å presse utenfra vil være vanskelig i mange situasjoner der Ap i mindretall kan hente støtte hos sentrum (sosial- og finanspolitikk) eller høyresiden (petroleumspolitikk).

En utenfor-posisjon kan være enklere for Senterpartiet, som har en mer pragmatisk enn ideologisk tilnærming til mange spørsmål.

Og den vil være enda lettere på borgerlig side. Uansett felles opptredener i enkeltsaker, vil både KrF og Venstre prøve å få forståelse for resonnementet om at det viktigste er hva slags politikk en regjering vil føre og hvilke muligheter de får til å påvirke regjeringen, ikke om hvilke partier som sitter i den. De to partiene vil tidlig gjøre det helt klart at de vil stå garantister for borgerlige regjering dersom det blir rødgrønt nederlag. Avstanden til Frp på det aktuelle tidspunkt vil så avgjøre om man kan sitte i samme regjering, eller om man skal stå utenfor, og i mange saker bli viktige premissleverandører.

Men særlig med mørkere økonomiske skyer i vente advarer jeg igjen: Ikke undervurder Jens Stoltenberg.

Jeg tror det rødgrønne prosjektet vil holde frem til valget. Men å stå tettere sammen, men samtidig å ha et sterkt behov for å vise forskjeller og fremstå med en egen klar profil, er ingen enkel øvelse. I øyeblikket er derfor min spådom: Etter 2013 mindretallsregjering enten av Ap eller Høyre.

Uansett vil dette gi mer makt til Stortinget, mer spennende politikk når den ikke lenger utøver i regjeringens underutvalg, som i dag «instruerer stortingsgruppene om kva dei skal røyste i dei viktige sakene» (Johan Brox i Klassekampen)

Fornye den politiske arven?

2011-11-05T13:18:00.003+01:00

Tidlig 70-tall. Jeg er kommet til Oslo som redaktør i Vårt Land etter 4 år som redaktør i Romsdals Budstikke. Fest i Oslo Redaktørforening. Arve Solstad vifter energisk til den unge avholdsmannen fra Molde: «Bore, kom og sette deg her». Visst kommer jeg, «tenk at få dansa med Andersson, lilla jag, lilla jag og Fridtjof Andersson».
Han vil ha glasset mitt, selvsagt får han det. Og slik fortsetter vi, til glede for begge parter. Mest storstilt i Bordeaux under det årlige møte i Det Internasjonale Presseinstuttet, IPI («join the press and see the world»). Ved mottagelsen hjemme hos baron Rotschild står det 11 glass ved hver kuvert, og baronen skifter fløyelsjakke i takt med vinkuløren.

***
50 år siden. Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt.
Arve Solstad (25). Bare to år eldre, det er som et lite lysår.

***
40 år siden. Venstre sprekker på Røros. Jeg bærer veska til leder Bent Røiseland opp de dobbelttunge bakkene til Røros Turisthotell. Han er lei seg, partihøvdingen, «men det måtte ende slik». Oppe på hotellet samles noen av oss i en peisestue for å snakke om Folkepartiet Nye Venstre. Men på forhånd har Dagbladets Per Vassbotn vært inne og plassert en båndopptaker inne i peisen. Ikke rart at det blir en god reportasje dagen etter.
Arve Solstad og hans tre musketerer: Gudleiv Forr, Per Vassbotn og Arne Finborud. En dyktig og fryktet kvartett.

***

Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker, Keiseren i Dagbladet. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Fra siste halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken. Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der journalistene totalt sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.
Landets fremste politiske kommentator.

Arve Solstad brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.

Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet – før VG.

Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt.

Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet. Men trengs det – 50 år etter Solstads begynnelse – en ny ”ikkje revolusjon, men revisjon” (Bent Røiseland) av politisk kommentar- og særlig nyhetsjournalistikk?

”Stø kurs” er oppskriften når den allsidige og erfarne presseveteranen John Arne Markussen nå overtar. I øyeblikkets situasjon kan det være riktig, men på sikt tror jeg at Dagbladet tjener på å styrke politikksegmentet, får en sterkere identitet gjennom å fornye arven etter Solstad. Skape økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.

På sitt beste er John O. Egeland landets beste kommentator, og når Marie Simonsen gnistrer til kan det gi leseropplevelser. Likevel: Bør den totale kommentarvirksomheten innimellom bli litt mer uforutsigbar? Kan den flokkjakten som deler av media dyrker inntil det ekstreme, i noen tilfeller, erstattes av vilje og evne til å angripe fra andre vinkler, gå litt andre veier? Enn om Dagbladet gikk foran og ga oss mer skarp konfrontasjon – gjennomført av journalister med spesialkunnskaper like gjerne som fra politiske allroundere – mellom politikere og fagfolk i tillegg til møtene mellom politiker og politiker?

Og så neste gang kanskje ingen storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier - Alexandra Beverfjord?

(Litt utvidelse av en kommentar i Klassekampenlørdag 5.november)

Borten Moe - Solheim 5-0

2011-11-04T10:24:00.003+01:00

Det er sagt om Ola Borten Moe at han er en annerledes politiker i den forstand at han faktisk tenker mens han snakker. Og det skal han ha – han er ingen A4-politiker med ferdigtygde og stundom meningsløse . Han har mot til å gå imot det store flertall, og han argumenterer utfra de spørsmål som stilles, han deltar ikke i den kommunikasjonsrådgiverinnøvde sporten å omgå substans og bygge et reisverk av floskler og gjentagelser.

Men som Frp-politiker Ketil Solvik-Olsen sier på twitter i dag: «Det fine med Borten Moe er at miljøbevegelsen kommer til å feire når FrP inntar regjeringskontorene". Det er ikke mye Sp-grønt å finne i Borten Moes energipolitikk.

Han tror ikke på konklusjonene fra FNs miljøpanel, tror ikke på
et EU-direktiv for drivstoffkvalitet som fraråder bruken av drivstoff der ukonvensjonell olje som oljesand er råstoffet. "Direktivet verken er opplyst eller vitenskapelig». Der fikk EU den. Det EU er for, er Borten Moe tradisjonelt imot.

Vi fikk et statsbudsjett som ikke inneholder noe som kan snu den norske utslippsveksten,tvert imot fikk oljeindustrien et betydelig gjennomslag for sine ønsker. Energifondet. Norges viktigste verktøy for energieffektivisering og utvikling av fornybare energikilder, skal reduseres. Støtteordningen til private familier som vil spare strøm, skal avvikles. Grunnfondet for fornybar energi står på stedet hvil. Midler til opptrapping av klimarelatert forskning uteblir. Men kullkraftverket på Svalbard skal styrkes.

Det er et sørgelig faktum at de norske investeringene i fornybar energi er under 10 prosent av investeringene i oljesektoren, og de er synkende.

Mindre enn halvparten av de kjente (2009) og økonomisk utnyttbare reserver av kull olje og gass kan brukes om man skal hae n realistisk sjanse til å nå togradersmålet for global temperaturstigning.

Realitetene er en stuasjon der oljeselskapene og oljeministrene – godt heiet frem av ulike regjeringer – gjør alt de kan for at oljealderen skal vedvare, mens miljøvernministrene og miljøorganisasjonene og forskerne argumenterer ut fra forskning og forsøker å stanse klimaendringene og redusere oljeforbruket.

Målet må ikke være å ta ut mer olje, målet må være å gjøre oljen overflødig og bruke opparbeidet ekspertise og arbeidskraft i arbeidet for å utvikle ny energi.

Erik Solheim er miljøvernminister og skjønner sammenhengene. Han arbeider det han kan for å Norges omdømme internasjonalt og anseelse i det verdensomspennende klimaarbeidet. Men han innrømmer at når det gjelder norske klimautslipp «ligger det få verktøy hos meg». Nei, de ligger hos Sigbjørn Johnsen i finans, Magnhild Meltveit Kleppa i samferdsel, Kristin Halvorsen i kunnskap og selvfølgelig Ola Borten Moe i olje og energi.

Han har utvilsomt statsministeren i ryggen. Derfor kommer spenningene mellom Borten Moe og Solheim til å øke. Derfor kommer norske økonomiske interesser i realpolitikkens verden fremdeles til å være langt viktigere enn hensynet til klimautfordringene. Derfor vil våre barnebarn med stor rett kunne si: Tilgi dem ikke, de visste hva de gjorde.

En nyhetsmelding i dag forteller at fra januar kan norske studenter som skal ta en doktorgrad innen finansiell økonomi på et eliteuniversitet få en sum på 200.000 kroner i året fra Oljefondet.I et fremtidsperspektiv trenger vi de beste hjernene til å forske videre på alternativ energi - hva med stipender til dem også?

Verdenskjent landbruksforsker og mormoner fra Titran og Utah

2011-11-03T10:03:00.003+01:00

-Jeg vil gjerne gi deg noe mer verdifullt enn ny såle på skoene til sønnen din. Jeg kan lære deg Herrens plan for å frelse sine barn Jeg kan vise deg hvordan du skal finne lykken i livet og forberede deg for det kommende liv. Jeg kan fortelle deg hvorfor du er på jorden og hvor du skal etter døden. Jeg kan vise deg bedre enn noe du har hørt hvordan Gud elsker sine barn på jorden.
- Hvem er du?
- Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vi kaller oss mormonere.

Tiden: Våren 1881. Stedet: Trondheim. Skomaker Olaus Johnsen. Besøkende: Anna Widtsø, enke etter John Andersen Widtsø, som i 1878 døde 37 år gammel i Namsos.

Denne replikkvekslingen satte i gang en prosess som endte med at Annas sønn, John Andreas Widtsoe, ble en internasjonalt anerkjent vitenskapsmann, en av verdens største autoriteter innen landbruksbruksforskning, president ved to universiteter, og en av mormonerkirkens øverste ledere. Et liv som begynte i Titran på Frøya og endte i Salt Lake City i Utah.

John A. Widtsoes far, John Andersen Widtsø, var født i Hemne i 1840. Moren døde da han var 11 år gammel, etterhvert ble han en liten villstyring, litt av en rabagast: Dro hjemmefra og endte på Frøya, fikk hjelp til å dra til seminaret på Klæbu mot et løfte om å komme tilbake. Det gjorde han, ble umåtelig populær, forlovet seg med Anna Karine Gaarden, tok to år til i Klæbu, så tilbake til Frøya og bygget hus på Dalø, ble viet av presten Brodtkorb i Dolmen-kirken på Hitra, åpnet privatbiblioteket for innbyggerne, startet poesigrupper, planla og samlet penger til et åttekantet forsamlingshus. “Han vekket sambygdingene fra søvnen”, skrev en annen lærer.

Traktater i skoen
31. Januar 1872 kom John Andreas til verden, født med et håndledd vokset sammen med hodet. Ingen doktor på øya, atskillelsen brutal og blodig, faren rodde over til Hitra og kom tilbake med en prest som foretok dåp.
I 1875 dro familien til Namsos for nye utfordringer. John Andreas ble fast bidragsyter til lokalavisen, og presten fikk ham til å lede kirkekoret.
Men familens lykke ble brått avsluttet da han døde plutselig.
Anna dro tilbake til Frøya, mistrivdes, og dro til Trondheim der hun og de to sønnene (Asbjørn var en yngre bror av John Andreas) bosatte seg i Steensbakken. Hun og søsteren Petroline begynte som skreddersker, men oppdragelsen av John Andreas hadde førsteprioritet. Han ble en bokorm, som 8-åring leste han ”Kjøpmannen i Venedig” .

I sin sorg søkte den strengt luthersk oppdratte Anna trøst i Bibelen, men fant ikke den trøst hun håpet. Og så kommer skomaker Johnsen inn i bildet. Han la traktater inn i skoene han reparerte, og Anna fattet interesse, fant svar på noen av sine spørsmål i mormonenes lære. To år senere ble hun døpt av Eldste Anthon L. Schanche og i samvær med Christian H. Steffensen, Niels H. Børresen, Thorvald A. Thoresen og Hans O. Magleby fikk hun kraft til å møte de sterke reaksjonene fra venner og familie.

I 1882 dro hun sammen med 20 andre mormonere til sitt Sion: Logan i Utah, der med få unntak alle fem tusen innbyggere var mormonere. John A. ble plassert i 2.klasse fordi han nesten ikke kunne engelsk, men etter en uke ble han flyttet opp i 7.klasse. 17 år gammel begynte han på Brigham Young College, og gjorde det så godt at en lærer fikk ordnet med lån, slik at han to år senere kunne begynne på Harvard, verdens beste og mest prestisjefylte universitet, etablert 1636.

Toppkarakter på Harvard
Da John A. tok eksamen etter tre års studier i kjemi og biologi, fikk han karakteren summa cum laude, den beste eksamen på tiår. På en plakett i Beehive Hall of Fame står følgende: “John A. Widtsoe tok eksamen etter bare tre år med høyeste karakterer, inkludert to utmerkelser som aldri tidligere hadde blitt gitt til samme student: en for fremragende kunnskapsbredde, en for fremragende kunnskapsdybde på sitt felt”.

Broren Asbjørn (Osborne) utmerket seg med språkkunnskaper, han behersket 28 språk, ble professor i engelsk ved University of Utah, men døde forholdsvis ung.

John Andreas giftet seg med Leah Eudora Dunford, et barnebarn av Brigham Young mormonernes andre profet og president, grunnlegger av Salt Lake City) og fikk sin doktorgrad i biokjemi ved universitetet i Göttingen, 27 år gammel. Etter studier i Zürich og London ble han professor og leder ved Utah State Agricultural College. Gjennom tusenvis av forsøk ble han en internasjonal kjent jordbruksforsker, en spesialist og foregangsmann med å stimulere til bruk av kunstig vanning og “dryland farming” i tørre strøk, ved utnyttelse av fuktighet og så lite årlig årlig regn som 220 mm.

Han var svært opptatt av at hans forskning skulle være nyttig, og hadde utallige møter med konservative bønder for å overbevise dem om nytten ved å gjøre ting på en ny måte og hvordan de kunne få bedre og større avlinger. Han fant bedre metoder for å utvinne roesukker, noe som skapte stimulans til Utahs økonomi. I løpet av 10 år ble jordbruksarealet i staten firedoblet på grunn av økt kunnskap om dyrking og kunstig vanning, i løpet av 25 år var avkastninger pr. acre doblet, og i løpet av 20 år økte verdiene av farmene nesten 400 prosent.

“Kunstig vannings far”
Widtsoe ble bedt om å skrive fagbøker som senere ble brukt i alle verdensdeler, han ble av USAs regjering utnevnt til leder av en kommisjon som arbeidet med utvikling av de store, tørre landområdene i Vesten, og han fikk navnet “kunstig vannings far”. Han fortsatte dette arbeidet da han ble leder av jordbruksutdannelsen ved Brigham Young University, men gjennom all hans akademiske virksomhet gikk det en rød tråd: popularisering og formidling slik at ny kunnskap kunne implementeres i folks hverdag. Etter hvert ble bøndene i Utah de faglig dyktigste i Vesten.

Etter hvert kom han over i ledende akademiske stillinger, ble president ved University of Utah, ærespresident ved to amerikanske universiteter, og medlem av en rekke innen- og utenlandske institusjoner. Han foreleste ved mange universiteter og høyskoler, og flere universitetsbygg fikk hans navn. Med jevne mellomrom ble han rådspurt av USAs landbruksmyndigheter.

I 1921 ble Widtsoe kalt til å være en av de 12 apostlene i mormonerkirken, fikk etterhvert ansvar for misjonsvirksomheten i Europa, var i mange år redaktør av organisasjonens blad, endte som kirkens visepresident, og skrev over 30 bøker relatert til mormonerkirken.

Fikk opphevet norsk forbud
John A. Widtsoe var stolt over å være norskamerikaner, og han “spoke the Norwegian tongue with ease and power, using a forceful and convincing language” (Improvement Era). I 1899 besøkte han hjemlandet og skrev at “Trondheim brakte tilbake barndomsminner, og ute på den ytterste øy kunne jeg gjenopplive ferieopplevelser. Jeg er stolt over min opprinnelse“. Like stolt var han ikke over Norges holdning til mormonske misjonærer.
Menigheten i Trondheim feiret for et par år siden 150 årsjubileum, de første trønderne som mottok mormonenes dåp var Marit og Lorense Græsli. Misjonærene som kom fra USA ble forfulgt, stundom arrestert. I begynnelsen av 1900-tallet ble de nektet å preke i Norge etter påtrykk fra Den norske kirke, “prestene har et sterk grep på landet, derfor er det en stor motstand mot mormonere”(JAW).

Sammen med senator Reed Smoot dro Widtsoe til Norge i 1923. Den amerikanske presten i Oslo hjalp dem til å få møte Kong Haakon, utenriksminister Christian Fredrik Michelet og kirkeminister Ivar B. Sælen. Samme høst opphevde Norge forbudet mot mormonske misjonærer.

Da han besøkte slekt og menighet i Trondheim i 1933, skrev han i dagboken: “Lykkelige dager i Trondheim. Har med meg over 2000 navn på forfedre og mange tusen andre”.
Mormonerne forkynner evangeliet også for de døde og driver derfor utstrakt slektsforskning. (Jeg har besøkt forskningssenteret i Salt Lake City og er meget imponert over de enorme arkivene. I hyllene fant jeg en stor mengde bygdebøker, bl.a. svigerfars fire bind om Stadsbygd).

Widtsoe døde 29.november 1952. New York Times og andre store aviser hadde lange minneartikler der hans store innsats som “en av de lærdeste innvandrere i Den nye verden” ble berømmet.

“John A. Widtsoe var enestående som vitenskapsmann, administrator og kirkeleder. Han er en historisk bauta i Utahs utvikling, han var en verdenskjent forsker og fremstår som en av de store ledere i mormonkirken”, sa forfatteren Widtsoes biografi 2003) , Alan K.Parrish, da jeg møtte ham i Salt Lake City.

Sett en humanitær grense

2011-11-02T10:37:00.004+01:00

Gledelig i Fredrikstad i går: Tvillingene Promice og William (7) og moren deres Genet Gebre på Norsk asylmottaket fikk i går beskjed om at de får bli i Norge. «Sterke menneskelige hensyn» og guttenes tilknytning til Norge gjorde at myndighetene nå lar dem få bli.

Dette er et positivt trekk i en situasjon i den senere tid der regjeringen har gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden.

I september var det 399 barn som hadde tre år eller lengre botid i asylmottak og som hadde plikt til å reise ut fordi de og deres foreldre hadde fått avslag på søknaden om asyl.

-Er vi ikke mennesker? spør 16 år gamle Jasmin Tunc. Hun har vært papirløs hele sitt liv. På FN-dagen, stod hun på Litteraturhusets talerstol og fortalte om en barndom full av oppbrudd. Om å bli hentet av politiet midt på natten, om å være et barn som trøster sin gråtende mor, om drømmer som brister igjen og igjen. Hennes foreldre flyktet fra krigen i Libanon på begynnelsen av 80-tallet. De møttes i Tyskland og har siden fristet tilværelsen som papirløse migranter i en rekke land. For tiden bor familien i Lillesand, der Jasmin går på videregående. Men familien har fått endelig avslag, og skal ut av landet.

Jasmin er ikke alene. Av hensyn til innvandringspolitikken neglisjerer norske myndigheter FNs Barnekonvensjon.

Utlendingsdirektoratet foreslo allerede i 2003 at avslåtte asylsøkere, burde kunne gis opphold eksempelvis fem år etter det endelige avslaget. Det foreslo også et umiddelbart amnesti, for å løse opp i menneskelige situasjoner som lenge hadde vært fastlåst. Synspunktet er minst like gyldig i dag.

Regjeringen bør nå legalisere oppholdet for illegale migranter som har bodd i Norge i mange år, Regularisering eller legalisering av uretturnerbare asylsøkere og andre papirløse innebærer at myndighetene i et land setter en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv skal settes på vent før de kan få en legal status, og på den måten kunne delta i samfunnslivet på lik linje med andre borgere.

Mer enn 15 europeiske land har de siste 10 årene gjennomført slike regulariseringer. Her er noen eksempler:
• Finland har en generell mekanisme som innebærer at papirløse får opphold to år etter endelig avslag hvis de fortsatt er i landet.
• Sverige gjennomførte en omfattende regularisering i 2006 hvor 17 000 avviste asylsøkere fikk opphold etter en ny behandling av søknaden.
• Belgia gjennomførte sin siste regularisering i 2009 hvor om lag 25 000 fikk opphold.
• Nederland sin siste regularisering i 2007 hvor cirka 30 000 fikk opphold.
• Spania legaliserte 700 000 papirløse i 2005. Resultatet var økonomisk gevinst, samt reduksjon av ulovlig innvandring
• I tillegg har en rekke land andre ordninger ved siden av regulariseringene som skiller seg fra norsk asylpraksis. I Frankrike har utenlandske borgere som fyller 18 år normalt krav på statsborgerskap hvis de har gått på skole i Frankrike i minst tre år.
”.
Konklusjon fra rapporten “Regularisations in Europe” fra 2009 fra International Center for Migration Policy Development slår fast at “More than 5.5 million persons [have been] involved in regularizations between 1996 and 2008”.

Særlig i Nansen-året trengs det at rommet mellom loven og det menneskelige må utvides betraktelig, spesielt der barn er inne i bildet.Denne saken og klimaspørsmål er der jeg har størst innvending mot den politikken de rødgrønne fører.

To slags moral samtidig

2011-11-01T12:06:00.003+01:00

Forfatteren George Bernard Shaw spurte ved en middag sin borddame:
– Vil du gå til sengs med meg for en million pund?
– Selvfølgelig, tror du jeg er dum?
– Vil du gå til sengs med meg for 10 pund?
– Hva tar du meg for?
– Det har vi allerede fastslått, nå diskuterer vi bare prisen!

Tre varianter i nyhetsflommen i dag:
(I): «Statoil er medlem av en amerikansk bransjeorganisasjon som driver lobbyvirksomhet mot klimatiltak i USA. På hjemmesiden sin skriver organisasjonen API at det er usikkert i hvor stor grad den globale oppvarmingen er menneskeskapt, og har lenge drevet lobbyvirksomhet for å hindre at det innføres handel med CO2-kvoter i USA. -Vi er med der fordi vi totalt sett mener det gagner Statoil, sier selskapets sjef Helge Lund.» (Dagens Næringsliv)

Det var Statoil som true Litauens regjering med masseoppsigelser dersom forbudet mot nattsalg av brennevin på selskapets 66 bensinstasjon ble opprettholdt.

Det var Statoil som sa ja til ”Norges engasjement i den farlig, skitne og destruktive utvinningen av tjæresand” (Dr. James E. Hansen, klimaforsker).
Olje- og energidepartementet mener at det her utelukkende dreier seg om en "rent forretningsmessige beslutning". Men det er ikke mye "rent" over en operasjon der CO2-utslippet pr. fat er nesten ti ganger så høyt som på norsk sokkel.

Olje- og energidepartementet lyder her som et ekko av Ayn Rand, Frp-ideologen fremfor noen. Hun anbefaler å leve et produktivt liv med verdiskapning som den sentrale aktivitet,foreta handlinger som er slik at man selv vil tjene på dem på lang sikt.

I dette tilfelle: Statoil, og dermed Staten. Dette kalles også egoisme. Staten lar Statoil handle uetisk fordi Staten selv tjener på handlingen.

II): «Utenriksdepartementet (UD) godkjente i 2009 at et norskutviklet dataprogram ble eksportert til Muammar Gaddafis elitestyrker i Libya. Programvaren var en del av et britisk kommunikasjonssystem som skulle eksporteres fra Storbritannia til bruk i den såkalte 32. brigade, en hæravdeling bestående av Muammar Gaddafis mest betrodde menn" (Aftenposten).

Vi har strenge regler for våpeneksport i. Norske våpen ikke skal selges til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte. Det ville bedre sikre at kjøperland ikke selger våpen videre til land som Norge ikke tillater som mottakere . Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette.

Ingen bestemmelser er fullkomne Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.

I Libya-saken sier Teleplan Globe fornuftig nok: «Vi tar selvkritikk. For oss vil denne saken bli en viktig referanse i fremtidige vurderinger».
Utenriksdepartementet sier ingenting.

(III): "Norge framstår med en progressiv profil i regnskogsbevarende arbeid, mens vi tjener penger gjennom investeringer som undergraver akkurat de samme tiltakene. Norge har 14 milliarder kroner investert i aktiv regnskogødelegging. Det er mer enn det vi til sammen har lagt på bordet for å rydde opp. Det blir mer og mer påtakelig" (lederen for Regnskogfondet, Lars Løvold, til Dagsavisen).

Ifølge nye tall fra Environmental investigation agency (EIA) tjente Oljefondet i fjor hele fem ganger mer på investeringer i hogst-, plantasje- og gruveselskaper som er beskyldt for å være ansvarlig for store skogsødeleggelser i Indonesia, enn det Norge overførte som del av skogbevaringsavtalen med regnskogslandet.

(I)+ (II) + (III): «Norge har to slags moral samtidig: en som vi prediker, men ikke praktiserer, og en som vi praktiserer, men ikke prediker" (fritt etter Bertrand Russel).

"Venta på så lenge"

2011-10-31T09:24:00.003+01:00

«Ja, dette har vi venta på så lenge…»- i alle fall siden 1987.

I mine spådommer for 2011 skrev jeg at «Molde vinner ikke seriemesterskapet».
Sjelden har jeg vært så glad for en feiltagelse.

I jubileumsåret (1911-2011) kom det første seriegullet – etter syv sølv, tre bronse og to cupgull.

1987? Det var annus horribilis, året da Molde FK i siste seriekamp i Eliteserien bare trengte uavgjort på hjemmebane mot Moss FK for å ta mesterskapet. Jeg var der. En forferdelig opplevelse. Som så mange ganger før og siden: Molde hadde overtaket spillemessig og mange store sjanser. Men motstanderen vant.

I år har Molde i en rekke jevne kamper hatt evnen til å vinne dem, og derfor ble det mesterskap.
Ole Gunnar Solskjær? Selvfølgelig.
Espen Bugge Pettersen? Utvilsomt. En så god keeper er gull verd.
Daniel Berg Hestad? Prototypen på den gode klubbspiller. Alltid til å stole på. Har vært med på alt, unntatt å bli seriemester. Spilleren som har nest flest kamper i Eliteserien gjennom tidende (bare Roar Strand har flere).
Magne Hoseth? Også han en lokal kjempe. Kan som ingen andre score på vakkert skrudde frispark og spektakulære mål fra egen banehalvdel.

Molde – den minste kommunen som har hatt en seriemester i norsk toppfotball. I norsk fotballelite siden 1974. Cuptriumf mot Lyn i 1994 og Lillestrøm 2005, tap mot Viking 1989 og – forsmedelig – mot Aalesund i 2009. Sølv i 1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009 – alle gangene etter Rosenborg, unntatt altså i 1987.

Molde – eneste norske lag utenom Rosenborg som har spilt i Champions League. Frem til siste sommer den minste byen i Europa som hadde hatt et lag i serievinnercupen. Det var en nærmest elektrisk stemning på Molde stadion høsten 1999 da over 10.000 tilskuere fikk oppleve seier 3-2 over Olympiakos med 3-2 og knepent tap 0-1 mot Real Madrid, etter 4-0 over CSKA Moskva og 1-1 mot Mallorca.

Molde - 19 landslagsspillere, derav 10 helt lokale.
Min store opplevelse individuelt var da jeg var i Drammen høsten 1976 og så Jan Fuglset score seks mål mot Strømsgodset. Da hans bror Tor kom på landslaget i 1970, ble det sagt: ”Beste debut siden Kniksen”. Dessverre var han plaget av en hjertefeil og måtte legge opp tidlig.

Molde – laget med et klassisk eksempel på hva enkeltpersoner har betydd. Jeg tenker på Mikal Fosseide. Omtrent hver eneste dag, i år etter år etter år var han daglig på stadion og tok seg av alt som var av forefallende arbeid, men først og fremst nedla han et kjempearbeid for klubbens yngste. Ingen var for liten, ingen hadde for svake ferdigheter til at ikke Mikal så dem, inspirerte dem, utviklet dem. Han var klubbens "vaktmester", med oppmerking av banen til alle kamper, og med å holde orden i garderoben. En av norsk idretts ildsjeler, av uvurderlig betydning.

Mikal begynte som aktiv spiller som 17-åring i 1924, spilte aktivt på A-laget i 14 år, før han ble trener på alle plan, og dommer. Den gang hadde Norges Fotballforbund noe som het Gull-, Sølv- og Bronseballen. De ble utdelt etter tekniske ferdigheter, og Mikal ble aldri lei av å terpe teknikk, "det er selve basisen for å bli en god spiller", påpekte han. Jeg våger å påstå at den innsatsen han la ned blant de unge, er kanskje den viktigste grunn til at det stod frem spillere som Torkild Brakstad, Harry Hestad, Jan og Tor Fuglset, Odd og Jan Berg, Stein Olav Hestad (ja da, dette er slekten til dagens meget solide MFK-klippe, Daniel Berg Hestad), velkjente navn i norsk toppfotball som var med og førte MFK opp i eliten.
Etterhvert fikk klubben 6 NM for junior (Jo Nesbø var med på vinnerlaget i 1978!).

Administrativt har det også kommet sterke krefter fra Molde. For noen år siden var Sondre Kåfjord president i Norges Fotballforbundet, Åge Hareide var landslagstrener og Olav Boksasp ledet Norsk Toppfotball. De bodde bare noen hundre meter fra hverandre. Og i Olympiatoppen satt moldenseren Jarle Aambø.

Ingen kan leve på fortidens bragder. 2012 blir året da Molde igjen skal ut i Europa. Da Solskjær vil fortsette sin politikk med å satse på lovende, unge norske spillere. Og med et par kjøp av etablerte klassespillere?

Jeg gleder meg til oppturene, frykter nedturene. Søndag ettermiddag er alltid en prøvelse, nervøsiteten stiger jevnt. Marie planlegger alltid alternativ beskjeftigelse på kampdager. Dessuten heier hun på Rosenborg.

Så får jeg bare vente og se og komme i hu at et stort hinder for lykken er å håpe på for stor lykke

Politiets lukkede åpenhet

2011-10-30T19:44:00.002+01:00

Departementer, kommuner og offentlige institusjoner bryter Offentlighetsloven. Med jevne mellomrom avgir Sivilombudsmannen uttalelser om lovbrudd, særlig når det gjelder å holde søkere borte fra den offentlige søkerlisten. Også fylkesmenn har fått advarsler for å være for lemfeldig med fritaksbestemmelsene.

Nå sist er det blitt kjent at fire søkere brukte lovverket for at deres søknader om å få det øverste ansvaret for politiets offentlighetsarbeid (!) ikke skulle bli kjent. Bestemmelsen i Offentlighetsloven åpner for at det kan unntas opplysninger om en søker fra den offentlige søkerlisten dersom søkeren ber om dette. Dette er et unntak fra offentlighetslovens hovedregel om at forvaltningens saksdokumenter er offentlige. Forvaltningen plikter imidlertid å vurdere om de hensynene som begrunner unntaksregelen gjør seg tilstrekkelig gjeldende sammenholdt med de hensynene som taler for offentliggjøring.

«Jeg skjønner at det blir stilt spørsmål om at søknaden min ble unntatt offentlighet, men her gjelder det å kunne ha to tanker i hodet samtidig: Politidirektoratet godtok de grunnene jeg hadde for å be om at søknaden ble unntatt, samtidig som jeg ser frem til å jobbe for økt offentlighet i politiet hver eneste dag», sier Margrete Halvorsen til Aftenposten.no.

Har politiets øverste myndighet her holdt seg til norsk lov, eller har man brukt bekvemmelighetsvarianten?

Halvorsen er byråkrat i Helsedirektoratet. Det er derfor interessant lese Justisdepartementets «Veileder i offentlighetsloven»:
«Samtidig skal det legges betydelig vekt på den enkeltes søkers behov for at det ikke gjøres kjent at han eller hun har søkt en stilling, især om det kan skade søkerens nåværende arbeidssituasjon om det blir kjent at hun eller han har søkt en annen stilling. I denne vurderingen vil det ofte være større grunn til å unnta opplysninger om søkere som arbeider i det private næringsliv, enn søkere som arbeider i det offentlige. At det kan oppleves som ubehagelig for den enkelte om det blir kjent at man har søkt en ny stilling, vil ha liten betydning når det gjelder stillinger av stor offentlig interesse.»
Halvorsen arbeider i det offentlige.

Det er lett å være prinsipielt enige med Norsk Presseforbund om at det som her har skjedd gir så et feil signal om hva slags informasjonspolitikk som skal drives. Dette lover ikke godt for hvordan vedkommende kommer til å praktisere offentlighet i fremtiden. Nettopp en tradisjonelt lukket etat som politiet bør bestrebe seg på å vise åpenhet om søkerlisten for en så sentral stilling som kommunikasjonsdirektør.

Når dette er sagt, så synes jeg samtidig at det singler litt i presseglasshusene. I de fleste sammenhenger er toppjobben i en avis langt viktigere for et distrikt enn svært mange offentlige stillinger der søkerlistene kreves offentliggjort. Sjelden eller aldri kommer noen informasjon ut før en redaksjonell toppleder ansettes.

Dette kan likevel ikke på noen måte unnskylde den stadig økende tendens i det offentlige til å vektlegge søkeres ønske om hemmelighet godt utover det loven åpner for. Spesielt må det gjelde dem som håndhever loven.

Turist i Pyongyang

2011-10-26T05:10:00.005+02:00

BEJING: Skal klimaet mellom Sør- og Nord-Korea bli bedre, og kan det komme ny fart i samtalene om det nordkoreanske atomprogrammet i Geneve?
Gjenforeningsbuen symboliserer drømmen om at Nord og Sør skal samles igjen (Alle foto: tbb)

Jeg leser i China Daily at forholdet mellom Kina og Nord-Korea nå kan bli styrket politisk og økonomisk. De som leser kinesiskspråklige aviser sier at tonen er den samme der. Guardian meldte tidligere i år at Kina ikke ønsker å gi regimet i Nord-Korea inntrykket av at de har fullmakt til å gjøre akkurat som de vil. Uansett tror jeg en gjenforening på Korea-halvøya legger langt frmme i tid, om den i det hele tatt kommer. Forskjellene i dag er skremmende store.

Bilder av Kim Il-sung finnes overalt, han er Den Store Leder, president 1972-1994, han regnes ofte som "Nord-Koreas evige president" og de neste lederne skal ikke tituleres president

Forholdet mellom de to koreanske statene skal nå ha blitt mye bedre en de har vært siden siden nordkoreanerne skjøt mot en sørkoreansk øy høsten 2010. Før samtalene i Sveits – som skal gjøre det klarere hvor partene står, og hvilke temaer som bør prioriteres – dro visestatsminister Li Keqiang til Nord-Korea og samtalte om hvordan forhandlinger som lenge har gått i stå, kan åpnes igjen. Det viktige er at sekslandssamtalene mellom USA, Nord-Korea, Sør-Korea, Kina, Japan og Russland kan gjenopptas.

Nord-Korea har rundt 1 million mann under våpen, og 7 millioner i reserve.Den er verdens femte største hær målt etter antall soldater, og også den i verden med flest aktive soldater (49,03 per tusen innbyggere). Her er en liten gruppe i givakt foran et minnesmerke for Kim Il-sung

FN representerte en verdensvid protest da Nord-Korea prøvesprengte sin første atomladning for fem år siden. Landet signerte samme år en avtale med Sør-Korea, USA, Russland, Kina og Japan, der Nord-Korea forpliktet seg til å stenge ned Yongbyonreaktoren i bytte mot økonomisk hjelp og energi. Men da landet følte at det ikke skjedde noe positivt, ble det gjennomførte en ny slik prøvesprengning i mai 2009

Fra Nord-Koreas hovedstad Pyongyang.Størstedelen av byen ble ødelagt under Koreakrigen, og nesten alle bygningene er derfor reist etter 1953

Jeg var i Nord-Korea i påsken i år, men det gir ingen bakgunn for dypere analyser. Jeg var der som turist så det jeg fikk se. Rapporter og beretninger forteller et barskt bilde, men jeg kan ikke legge noe til eller trekke fra i slike sammenhenger.

Eskorten besto av en ideolog fra partiapparatet, en guide og en sjåfør. Du betaler alle utgifter for disse tre, det er standard opplegg for alle turister, etter det jeg har forstått. Det ble en god stemning betterhvert som vi ble trygge på hverandre, og jeg spurte, stort sett, hver gang jeg hadde lyst om det var OK å ta et bilde. Det korte opplegget hadde utgangspunkt i Pyongyang, med en dags utflukt til demarkasjonslinjen, den 38.breddegrad,i Panmunjon. Her ble det forhandlet under Koreakrigen, og her forhandles det fremdeles. I prinippet er Nord- og Sør-Korea fremdeles i krig.

Arbeid på markene i Panmunjon

Det er ikke mange turister å se, rundt 2000 i året fra land utenom Asia. Jeg hadde ikke noe løfte om visum, først da jeg besøkte et turistkontor i Beijing som har de beste relasjoner til Nord-Korea, ble det ordnet.

Du leverer fra deg mobiltelefon og PC ved grensen, og du får aldri bevege deg alene. Er du heldig, får du bo i den hotelletasjen der det er mulig å se BBC World Service. I et detaljert program for oppholdet er opplyst om når vi skal besøke hva, hvor det skal legges ned blomster, hvor de kan kjøpes og hvor mye de koster.
Kim Il-sung minnet ved inngangen til det store kunstgalleriet i Pyongyang.

Av institusjonene som besøkes, er et enormt universitetsbibliotek. I avdelingen for musikk spør jeg hva de har fra Norge, og de finner frem opptak av 100 år gamle arbeidersanger.

Dette monumentet ble åpnet i april 1972 til Kims 60-årsdag. I sentrum en 20 meter høy bronsestatue av ham, og på begge sider enorme bronsetablåer med glimt fra den revolusjonære kampen. Hele monumentet har en samlet grunnflate på 240 000 kvm

Koreakrigen preger fremdeles Nord-Korea. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, på den andre Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke. Etter at Japan hadde styrt landet siden 1910, bestemte USA, Storbritannia og Sovjetunionen i 1945 at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegrad. Både USA og Sovjetunionen styrte gjennom koreanske regjeringer,men i 1950 ble motsetningene mellom de to systemene som sterke at de utløste en borgerkrig i 3 år. Dette er en del av et 360 graders maleri fra kampene under Koreakrigen, med 20.000 inntegnede soldater

Norge deltok i Koreakrigen med penger til de allierte og et mobilt militærsykehus i Normash som en del av FN-styrken. I et rom som deles av den 38.breddegrad, henger på nord-koreansk side en oversikt over de 17 fiendelandene

Et viktig innslag er Kim Il-sungs opprinnelige residens som av sønnen og etterfølgeren Kim Jong-il er omdannet til et mausoleum, det største i den kommunistiske verden. All fotografering inne er strengt forbudt.

Først kjører vi trikk frem til selve bygningen. Etter et par hundre meter på transportbånd er vi i en stor marmorhall der en hvit steinstatus av Kim er badet i dus rødfarve og dempet spilles det noe jeg vil karakterisere som amerikansk romantisk filmmusikk. Vi stilles på linje for å kontemplere, og kommer så inn i et rom der vi får en liten spiller og høretelefoner som gir oss en dramatisk og svært høystemt beretning om folkets sorg da Den Store Leder døde. Vi er så klare for heisen opp til maskinen som blåser støver av oss før vi kan gå inn i rommet der Kim ligger balsamertpå lit de parade. Vi sendes inn i grupper på fire og blir bedt om å stoppe og bukke ved alle sarkofagens fire sider.

Dette går kontinuerlig hver dag, det er alltid kø av nordkoreanske skoleelever eller lokale grupper som er ute på det vi i andre sammenhenger ville kalle pilegrimsreise. I all sin ateisme en dette en eneste stor sekulærreligiøs hyllest i takknemlighet til han som i 1948 proklamerte Den demokratiske folkerepublikken Korea, bygget bl.a. på tanken om selvberging, juche, som etterhvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Kim Il-sungs regime myrdret anslagsvis 1,6 millioner mennesker, men det er blitt helt borte i hans egen og folkets aksepterte fremstilling av seg selv som en konfutsiansk farsfigur som fortjente hele folkets totale respekt og kjærlighet. En holdning han kan ha arvet fra de mange år under japansk styre.
De gifter seg, de har sine drømmer, lite vet de om verden utenfor Nord-Korea, et av verdens mest lukkede land

Etiopia (5): Verdens 8. underverk

2011-10-24T01:03:00.015+02:00

Verdens 8.underverk er fjellkirkene i Lalibela i Etiopia. Ikke hørt om dem? Det hadde ikke jeg heller da jeg besøkte dem første gang for 5-6 år siden, selev om de kom på UNESCOs verdensarvliste i 1978. 11 kirker grav ut av et lite fjellområde med rødlig, vulkansk masse og en mørkt grå basalt i bunnen. 2800 m.o.h, rundt 70 mil fra Addis Abeba. Ble jeg nødt til å velge mellom Petra og Lalibela, ville sistnevnte være den største opplevelsen.

Jeg skal spare leserne for alle adjektiver som kunne være på sin plass. Reis og se selv!
Utsikt fra veien opp til Labibela fra flyplassen(alle fotos TBB)

Det begynte med kong Lalibela rundt år 1200. Men egentlig var det dronningen av Saba som startet det hele. (De fleste mener nok at hun hørte hjemme i det som nå er Jemen, men la oss se like stort på det som etioperne). Hun var en gavmild dame, og 2. Krønikebok forteller at hun dro til Jerusalem for å hilse på kong Salomo. Og dte ble ganske vellykket: «Kong Salomo gav dronningen av Saba alt det hun hadde lyst på og hadde bedt om, foruten verdien av det hun hadde hatt med til konge.» Han ga henne til å med en gave som først ble åpenbart 9 måneder senere, da hun var kommet hjem. Kong Menelek I for også til Jerusalem,,og for å understreke sin store takknemlighet tok han like godt med seg Paktens Ark og plasserte den i Aksum. (I dette har han full historisk støtte fra det etiopiske turistvesenet).Der oppbevares den fremdeles i et kapell ved katedralen og bevoktes døgnet rundt og livet ut av en spesielt utdannet vokter. Bare arkens vokter får lov til å se den utilhyllet.

Uansett legende og tvilsom historiefortelling, kirkene er et faktum, de står der. Lalibela konverterte til kristendommen, rundt år 1200 dro han på pilegrimsreise til Jerusalem. Inspirert av dette og den muslimske erobring av Jerusalem i 1187 – noen mener også at han i et syn fikk en klar beskjed fra Gud om å bygge 10 kirker i fjellet. Lalibela så gjorde , den 11, kom fordi Etiopias skytshelgen St. George ble såret og sint over at det skulle bygges så mange kirker uten at en eneste var til
hans ære. Der er for øvrig denne som er den mest fotograferte av de 11, den ligger litt til side for de øvrige og har en stor «gårdsplass» og svært gode fotomuligheter. Toppen av St.Georg-kirken, i høyde med fjellflaten

Noen sier at kirkene ble bygget av 40.000 arbeidere i løpet av 23 år. De mer legendeorienterte vil føye til at engler hjelp til på dagtid og arbeidet dobbelt så mye om natten. Og atter andre vil mene at de er bygget over atskillig lengre tid.

Ikke noe av dette er imidlertid viktig,kirkene står der. Stig ned, følg guidene, bli
med til Bet Medhane Alem. Verdens frelsers hus, er verdens største monolittiske kirke med 11,5 meter under taket. De 1o kirkene er forbundet med trange
passasjer og ikke alltid like enkelt passerbare tunneller, og de har alle et effektiv cisterneopplegg. De ligger på hver sin side av den kunstige, underjordiske elven Jordan. De på en ene siden symboliserer det jordiske Jerusalem, de på den andre «det himmelske Jerusalem med murer av jaspis, gater av gull gjennomsiktig som glass, og 12 porter, hver av dem laget av en eneste perle» (Johannes Åpenbaring).

50-60 munker bor i området, og det holdes messer hver dag.
Guidene er kunnskapsrike, og det er mange detaljer å fordype seg i for den interesserte. Men når en har glemt det en har hør , vil synsinntrykkene ligge i hukommelsen.

Lalibela har 3000 innbyggere. Her er alle ortodokse kristne, generelt i Etiopia er tallene ca. 55-60 pst kristne og 30-35 pst muslimer. De lever i fred og fordragelighet, understreker guiden, og for å demonstrere dette viser han oss i Addis Abeba en kirke og en moské som har en felles vegg.

Infrastrukturen har bedret seg kraftig på de 5-6 årene sidene jeg var her første gang, flere av hotellene har meget fin standard.
Ikke glem å ta en stopp eller tre under den 30-40 km lange veien fra flyplassen, utsikten er fin.

Frem mot 2013

2011-10-21T13:28:00.004+02:00

1.Hvis verden går inn i en ny økonomisk krise, er sjansen for at en regjering Stoltenberg fortsetter i en eller annen form større enn en regjering Solberg.

2.Selv om utviklingen blir mer normal, er det en risikosport å tro at det er duket for en regjering Solberg.

3. Høyre kommer fortsatt til å sitte rolig midt i båten, «business as usual», ikke fremme kontroversielle utspill, demonstrere ansvarlighet og fremstå som garantist for et trygt regjeringsalternativ, legge seg lavt i kritikk mot Ap men desto sterkere mot Sp og SV.

4. Hvis meningsmålingene skulle vise at dette utover 2012 hverken gir fremgang eller stabilitet på nærmere 30 pst i meningsmålingene, og Frp styrker seg fordi partiet fremstår som et klarere opposisjonsparti samtidig som dert demonstrerer større økonomisk ansvarlighet,vil dte bli uenighet og strategi.

5. Innad i Frp vil det bli en debatt om partiet er mest tjent med å være i opposisjon hvis det blir rødgrønt mindretall, eller om det viktigste vil være å ha noen fingre på regjeringsrattet. Siv Jensen vil argumenterer sterkt for det siste.

6. Det kommer til å bli et kontinuerlig massivt medie -og politisk press mot KrF og Venstre frem til 2013 om å velge side. Ap vil kjøre hardt på fellesnevnere med KrF særlig når det gjelder solidaritet og fordeling, bistand, og en restriktiv ruspolitikk. Overfor Venstre vil argumentasjonen gå på at samrøre med Frp vil være et svikt mot alt Venstre har støtt for. Det blir en forsterket kampanje etter Jonas Gahr Støre-metoden ved valget i Oslo – «en stemme til Venstre er en stemme til Frp(det er første gang jeg har registrert et slikt propagandastunt av vår fremragende utenriksminister, han kunne teoretisk/politisk gjerne fortsette i en regjering Solberg).
7. KrF vil snakke mye og vakkert om «den tredje vei», og Knut Arild Hareide vil svare ja takk begge deler, på spørsmålet «Håkken ska en go'blunke tel? Blir fløringen med Ap for stor, vil han møte en Ap-respons til slutt: «Å eg ser på deg og du ser på meg:/: å hei, og hei, å hildrande deg kor ille du hev no ha narra meg».

8. Men KrF har i realiteten bestemt seg allerede, og vil på et eller annet tidspunkt tilkjennegi at partiet velger samme posisjon som Venstre. Begge partiene garanterer en borgerlig regjering hvis det blir flertal,l og begrunner dette med at de totalt vil de kunne oppnå mer for sine hjertesaker hos H (eventuelt H/Frp) Det vil enten være som støttepartier (a la Venstre i Oslo 2007-2011), i en mindretallsregjering med Høyre, ev. i flertallsregjering med Frp, hvis Ketil Solvik-Olsen klarer den brobyggingen han har annonsert. Skei Grande og Hareide vil prøve å få forståelse for resonnementet om at det viktigste er hva slags politikk en regjering vil føre og hvilke muligheter de får til å påvirke regjeringen, ikke om hvilke partier som sitter i den.

9. Erna Solberg vil være mest fornøyd om KrF og Venstre drøyer med å ta standpunkt, hun tjener på usikkerhetn og regner med at de havner i en borgerlig båt uansett.

10. Audun Lysbakken vil gi SV en sterkere, mer gjenkjennelig og ideologisk profil og løfte partiet et stykke over sperregrensen. Klarere opposisjon i utenrikspolitikk vil styrke partiet vis a vis krefter lengre ute på venstresiden . Miljø- og skolepolikken skjerpes for å hente tilbake «overløpere» til Venstre og De Grønne.

11. Selv om stadig flere i Ap fremover vil føle at det hadde gitt større manøvreringsmuligheter å være alene i regjering, vil partiet se seg tjent med at de to små regjeringspartnerne får et friere forhold til regjeringsposisjonen. Man vil snakke om innhøstning på ulike teiger, og fremholde at det vil være de kryssende hensyns relative styrke som til slutt avgjør et Soria Moria III. Muligens vil de rødgrønne hente inn balansekunstneren Eskil Rønningsbakken som ressurs i en meget krevende øvelse

12. Martin Kolberg vil snakke om solidaritet – solidaritet – solidaritet, Raymond Johansen om ansvar for de svake, de svake, og Jens Stoltenberg vil fremstå som den store og samlende leder frem til 14 dager før valget,

13. Ola Borten Moe vil med uforminsket styrke fortsette en fortsatt forsiktig høyrevridning i Sp. Den vil som vil gjøre det pragmatisk enkelt å skifte side i en gitt situasjon.

14. Mediene vil også de neste 23 månedene være mye mer opptatt av mulige regjeringskonstellasjoner enn av politikkens innhold.

15. Vi får litt over 200 meningsmålinger frem til valget, litt over 200 overskrifter om frem, tilbake, ny regjering, fortsatt rødgrønt, «nå får vi uttelling for ansvarlig og fremtidsrettet politisk arbeid», «vel viser tallene en nedgang, men optimismen i partiet er stor og vi kommer sterkere igjen». «taller tall og vi har sett før at mye kan endre seg i valgkampn». Partilederne vil ikke klare å la være å kommentere slike målinger når de blir spurt.

16. Prinsipielle holdninger vil ikke ha en sjanse mot medienes eksponering av enkelttilfeller. Heller ikke denne gangen vil det lykkes å få en prinsipiell debatt om økende byråkrati, grensen for statens virkeområder, kommunenes og den tredje sektors. Alle vil si at vi trenger en debatt om kommunesammenslåing, og nesten alle vil si at det er nødvendig, «men det må skje frivillig». 2050 – hallo?

17.Det egentlige sentrum i helhetlig norsk politikk består av høyresiden i Ap, venstresiden i Høyre og Venstre.

18. Flere av disse spådommene vil ikke slå til.

Bibelen og skråsikkerheten

2011-10-19T08:43:00.003+02:00

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud».
I dag lanseres en ny bibeloversettelse. En kulturbegivenhet. Men en ny bibeloversettelse betyer ikke at kristne i mange spørsmål, særlig av etisk art, vil lese ordene på samme måte. Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.

Kirken skal ikke tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.
Men det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner.

Utgangspunkter for den enkelte bør alltid være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller . Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Vi kan bruke de samme begrepene, men likevel snakke forbi hverandre.

I dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster leses teksten med litt andre øyne. Det legges mer vekt på andre tekster enn de som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås.
Kristen etikk vil stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.

Kirken har forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk? Verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.

Hvis kirken skal være en etisk premissleverandør, må man våge å tilnærme seg spørsmål som også kan bli tatt for gitt blant kirkens medlemmer. Kirkens veiledning er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med folkemeningen, men må alltid være i dialog med den.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

Kirken har endret syn i mange ting og forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.
I Den norske kirke ser stadig flere at vi kan ha kvinnelige prester, til tross for at Paulus lenge har vært forstått annerledes. Jeg har siden 50- og 60-tallet opplevd en skarp uenighet hva Guds ord sier om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. Ordbruken var meget sterk og ligner til forveksling det som i dag høres om Guds ord og homofilt samlevendes mulighet til å inneha vigslede stillinger.

Et klart flertall i kirken avviser nå at Skriften gir grunnlag for å nekte kvinner adgang til bestemte kirkelige stillinger. Men med få unntak var kirken ingen pådriver i støtten for kvinners anerkjennelse, frigjøring og like rettigheter da slike tanker begynte å vokse fram på siste halvdel av 19. og første halvdel av 20. århundre. Tvert imot var det i kirken markante røster som gikk imot slike tanker, også med henvisning til Skriften.

Etter hvert vokste det imidlertid fram en annen måte å forstå Skriftens mening på når det gjaldt dette, slik at kirken kunne akseptere og aktivt støtte kvinners like adgang til posisjoner. Vi kan ha kvinnelige ledere, til tross for at det er bibeltekster som taler om underordning av kvinnene under mannen. Tilsvarende resonnement kan også føres overfor sterke kirkelige kretsers argumentasjon mot parlamentarismen og arbeiderbevegelsens kamp for likeverd.

Svært mange prester vier nåfraskilte, til tross for at Jesus setter tydelige grenser, Det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. Skrifttolkningen har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.

En tid var selvmord uten videre den sikre vei til fortapelsen. Men mennesker for hvem den døde var en far eller mor, søster eller bror, begynte å tenke: Nei, slik er ikke Gud. Slik kan han bare ikke være. Dette er ikke Jesu røst, han som har sagt også til meg «kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, jeg vil gi dere hvile». Så ble det etter hvert en kristen begravelse også for den som endte sitt liv for egen hånd.

Menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. I enhver tid har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Bibelen skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

(Noen av resonnementene om skriftforståelse og skriftbruk bygger på uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop 2006)

Etiopia (3): Løpende og vennlige

2011-10-17T20:12:00.008+02:00

De løper. Barbeint. Og ustanselig. Vi er underveis fra Addis Abeba til Debre Markos, og noen kilometer utenfor hovedstaden se vi de første. Alene og i flokk. De er tynne, med lange ben, og de holder et godt tempo.De løper på markene, til skolen, og i motbakker.

Det begynte med Abebe Bikila. Min første store utenlandske friidrettshelt. Han som kom ned fra 2500 m.o.h. og sensasjonelt vant maratonløpet i Roma-OL i 1960. Og han løp barbeint! Det avgjørende rykket satte han inn da han passerte Axum-obelisken som Mussolini hadde stjålet under okkupasjonen av Etiopia 1936-41. Abebe Bikila vant maraton i OL i 1920, den første afrikanske gullmedalje

Fire år senere repeterte Bikila suksessen og satte igjen verdensrekord, seks uker tidligere ble han operert for blindtarmen. Etter at han hadde brukket ryggen i en bilulykke var han æresgjest ved München-OL i 1972. Frank Shorter vant maratongullet, og etter medaljeseremonien gikk han rett bort til Bikila i rullestolen og hilste på tidenes kanskje største maratonløper I 1971 var Bikila invitert gjest til Ridderrennet og satt i hundeslede.

Mange snakker om Kenya når det gjelder langdistanseløp. Men etiopere har fire verdensrekorder.Menn: 5000m Kenenisa Bekele 12.37.35 og 10.000m 26.17,53. Kvinner: 5000m Tirunesh Dibaba 14.11.15 (satt på Bislet).I maraton: Haile Gebrselassie 2.04,26. Og hvem tok i 2oo8-OL gull på både 5000 m og 10.000 m? Bekebe og Tirunesh Dibaba.

Faraoene løp for å bevise sin vitalitet, antikkens Hellas løp jomfruene nakne over frodig mark for å bli fruktbare, inkaene brukte stafettløpere til å frakte beskjeder over mange miI. Etiopierne løper et levebrød i nåtiden og for fremtiden. Gebrselassie løp hver dag 10 km til skolen og 10 km hjem igjen. Han er nasjonalhelt i Etiopia, og har sagt at han satser på en karriere i politikken etter at idrettskarrieren er over.

I Etiopia er løping blitt en like viktig del av den nasjonale kulturen som langrenn i Norge. Som det sies av en kjentmann: «They are not just runners. They’re artists on speed”.

Kan en nordmann noensinne slå en etiopisk toppløper? Neppe. Bena deres er lengre, men leggene har likevel mindre volum, og en lavere gjennomsnittstykkelse enn norske gutteben, veier 400 g x 2 mindre. Å legge på seg bare 50 gram rundt ankelen, vil øke energiforbruket med én prosent, med 800 gram mindre å drasse blir utslage betydelig.

Vi har det travelt, på gummihjul og med motorkraft. Men i et kloster i Debre Libanois er det et stopp- Under den italienske okkupasjonen av Etiopia ble munkene ved klosteret mistenkt for å samarbeide med opprørsbevegelsen. Italienske styrker henretter derfor alle beboere av klosteret, mer enn 300 personer. Her ble Etiopias første patriark begravet i 1970, og her finner jeg de mest originale adgangsbestemmelser jeg noensinne har sett (se bildet).

Klosteret i Debre Libanos

Like etter klosteret er det en stans.
> En kaffeseremoni på 30-40 minutter fascinerer selv en som aldri har drukket kaffe, unntatt 3 kopper like før start i New York Maraton. Slutt-tiden tyder på at det hjalp, burde jeg vært disket for doping? Syklisten Anita Valen avla en blodprøve med for høye verdier av koffein, men ble etter en omfattende prosess frikjent for brudd på dopingreglementet.
Fra naturen rundt den tyske restauranten, et godt stoppested

Vi ruller videre, dagens mål er Debre Markos, mest kjent som stedet der 300 etiopiere/allierte beseiret over 1400 italienske tropper, et avgjørende vendepunkt I den italienske okkupasjonen. Slaget trekkes alltid frem sammen med slaget ved Adwa i 1896, det avgjørende slaget under den første italiensk-etiopiske krig.
Guiden viser i sine kommentarer under turen at etioperne er spesielt stolte over at
- her er menneskehetens vugge
- at landet er det eneste i Afrika som aldri har vært kolonisert (Liberia har heller ikke vært det, men mange afrikanere regner ikke med det siden landet er grunnlagt av afroamerikanere fra USA
- her er senteret for Den afrikanske union, derav «Afrikas hovedstad» (Nairobi er sikkert uenige)
- og altså at det er løperlandet (men der må de nok deler tittelen med Kenya)

Hotellstandarden vi opplevde på 10 dager var utmerket, mye har skjedd med infrastrukturen i landet de siste 5-6 årene. Så har da også økonomien bedres seg med 10-11 pst hvert år, mens det dessverre har gått gale veien med oppfyllelsen av menneskerettighetene.

Vi tar det med godt humør at lyset plutselig går ved 21.30 tiden. Hotellet blir stummende mørkt, vi famler oss frem og reddes av talglys. Situasjonen er nok ikke ukjent, men det er eneste gang slikt skjer underveis. Vaktmannen utenfor hotellet i Debre Markos passer godt på oss

I den dempede belysningen sitter vi og filosoferer over dagens opplevelser. Som reiseleder er det en stor glede å registrere at hittil er det bare positive låter. Over 30 mil med buss går greit unna, som det heter i et dansk ordtak: Godt følge gjør milen kort. Vi er positivt overrasket, landskapene er vakre og ikke preget av brunt men klare grønnfarger. Og fremfor alt, aldri har vi truffet et så smilende og hjertelig folkeferd.

Etiopia (2): Stevnemøte med Lucy

2011-10-17T10:27:00.006+02:00

Jeg har hatt en date i Addis Abeba. Jeg har lest om henne, sett bilder av henne, hatt et inderlig ønske om å få møte henne. Og så endelig – en fredag ettermiddag midt i Afrikas hovedstad Addis Abeba (hovedsetet for Den afrikaske Union.

Du skal aldri spørre en kvinne om hennes alder. I Lucys tilfelle kan det dreie seg som om noen titusener fra eller til. Men hva gjør vel det når noen eksperter på den slag sier «rundt 3,18 millioner år», mens andre sier «like under».

Men du kan også si at hun fyller 37 år 24.november. For det var den på datoen i 1974 at arkeologene Donald Johanson og Tom Gray fant henne, eller rettere skjelettet av henne, i Hadar i Etiopia. Det eldste menneske man har funnet spor av. Det var Beatles som ga henne navnet, arkeologene hørte nemlig på “Lucy in the Sky with Diamonds" da man nesten ved en tilfeldighet fant et ben fra overarmen, det første tegn som ble fulgt opp av 42 knokler og man i alt haddee avdekket 4o prosent av skjelettet.

Lucys fulle navn er Australopithecus afarensis, og kan vel nærmest kalles et førmenneske, en forløper for menneskeslekten Homo. Vitenskapsmennene fremholder at at Lucy kunne både stå og gå på to bein og klatre i trær. Etter bekkenet og leddene å dømme gikk hun ikke helt likt oss mennesker. Hun må ha hatt en slags rullende gange, som trolig ikke har vært fullt så effektiv som de senere menneskearter.

På grunn av bekkenets bredde satt lårbeinet i skrå stilling, som hos mennesket. Hun var rundt en meter høy, og kunne vel ha veid vel 30 kilo. Hun hadde kortere ben og lengre armer enn oss, lemmene og leddene ligner mye på dagens sjimpansers.

I Hadar-dalen har man nå drevet utgravninger i 38 år og det er funnet over 370 fossil deler av førmennesker. Australopithecus afarensis levde mellom 3.4 og 3.0 million år siden.

Lucy har som så mange andre kvinner utløst rivalisering. Dr. Johanson mente at Lucy vare menneskets direkte forløper, mens Richard Leakey, en av verdens mest kjente paleoanthropologister, var uenig. En debatt mellom dem finnes på
http://www.nytimes.com/2011/05/10/science/10paleo.html?_r=1

Jeg fikk ikke møte Lucy, bare en kopi. Hun er lagt i en kiste, og har bare to http://www.blogger.com/img/blank.gifganger vært vist rem for etiopisk allmennhet.Men det finnes omhyggelig konstruerte kopier. For øyeblikket er hun på en 6 års turne i USA. For øyeblikket er hun i Arizona, og mer om de siste oppdagelser finnes på On their own 2 feet: Fossil reveals early human bipedalism

Lucy har som så mange andre kvinner utløst rivalisering. Dr. Johanson mente at Lucy vare menneskets direkte forløper, mens Richard Leakey, en av verdens mest kjente paleoanthropologister, var ueing. En debatt mellom dem finnes på Tracking Lineage Through a Bramble

Statistisk Sentralbyrå forteller meg at en mann på min alder, 73, bosatt i Rogaland kan i gjennomsnitt forvente å bli 85 år. Hvis alle mine forfedre hadde blitt like gamle, ville jeg ha vært 37647. ledd i Lucys stamtre. Da hjelper det ikke mye å kunne finne forferdrene på fars-og morssiden tilbake vel 500 år tilbake, nestenen utelukkende begrenset til Klepp kommune i Rogaland.

Når du møter Lucy og utstillingene og tidslinjene i det etiopiske nasjonalmuseet innser du at vårt liv på jorden representerer en snau meter av et maratonløp (42 km).
Og så...?
Utenfor Nasjonalmuseet vandrer denne skilpadden.
Den er nok ikke så gammel som erdens eldste skilpadde «Addwaitya». Han var klekket på samme tid som Mozart og ble rundt 250 år gammel. Og forhåpentlig har han det kjekkere enn skilpadden George som jeg møtte på Galapagos, han var den siste i sin slekt (en av 270 skilpaddeslekter)og så ut tilåæ ha en traurig tilværelse

Etiopia (1): Flere rike, større forskjeller

2011-10-07T20:40:00.010+02:00

ADDIS ABEBA: Det bygges og restaureres ved siden av hotellet, på begge sider oppover hele gaten. Etiopia har det travelt. Det er syv år siden jeg var her sist, og i årene etterpå har etiopierne vært vitne til verdens femte mest raskt voksende økonomi. Landet er Afrikas nest største etter Nigeria (så vidt foran Egyp)t, og det blir trolig verdensdelens største økonomiske og politiske aktører i årene som kommer. Likevel lever 4 av 10 i fattigdom. Flere blir rike, men forskjellene blir større og stadig mer synlige.
Byggeaktiviteten er stor

Addis Abeba er Afrikas hovedstad. Byen er sete for Den afrikanske union med 54 medlemsstater – forøvrig var det Muammar al-Gadafi som for 12 år siden ble hovedarkitekten for prosjektet. «En av verdens fire største diplomatbyer sammen med New York, Brussel og Geneve», sier guiden stolt. Flagget er rødt, grønt og gult, fargene for afrikansk enhet , og de tre finnes i flaggene til 12 andre afrikanske land.

74 millioner innbyggere i 2003, i dag? Noen sier vel 80 millioner, andre nærmere 90. Dødeligheten reduseres, levealderen forlenges på grunn av bedre helsestell. Norsk Luthersk Misjonssamband har vært medvirkende til det, organisasjonen har gjort en stor innsats i oppbygginen av helsestellet. Det var ikke tilfeldig at landets marxistiske leder 1974-91, Mengistu Haile Mariam, sendte kona til et misjonshospital i stedet for til det statlige prestisjesykehuset.

Marxiststyret gjorde to positive ting: Plantet skog og satte i gang en intensiv leseopplæring – ellers kunne jo ingen lese de marxistiske skriftene. Skoledekningen ligger rundt 90 pst. Og stadig flere tar høyere utdannelse, det bygges universiteter over hele landet. Bekymringen en bare om det kan bli jobber til alle disse. Vil mange dra til utlandet? I dag er det flere etiopiske leger i Detroit enn i Etiopia.

Stor slitasje på veien ved byggeplassene

I neste uke kommer statsministeren i Etiopia til Norge. Det har i mange år, med unntak av noen år begynnelsen av 2000-tallet, vært et meget godt forhold mellom Norge og Etiopia, Noen mener dette kommer av den gode kontakten mellom keiser Haile Selassie og kong Haakon VII i begynnelsen av 2.verdenskrig (de traff hverandre keiseren flyktet til London etter italienerne angrep i 1936, og han ble værende der til 1941).

I årene like på slutten av 1940-tallet betalte Etiopia for kunnskapsoverføring og faglig rådgivning ved etableringen av et marinecollege i Massawa (som i dag ligger i Eritrea). Norsk industri er lite representert her, men Yara arbeider med planer om et stort anlegg ute i ørkenen.

Hvis du kjøper rimelige roser hos Obs! eller Mester Grønn, er det stor sannsynlighet for at de kommer fra Etiopia. Hver dag sendes store flylaster med blomster til Europa. Så betyr da også Addis Abba «ny blomst».

Nye bygg reiser seg, men grunnforhold gjør at Addis Abeba ikke reiser seg i høyden men i bredden

I de siste 30 årene har Etiopia mottatt rundt 600 mill.kr i bistand fra Norge, mye er kanalisert gjennom frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Norsk Folkehjelp. De to første undertegnet i mai i år en avtale med den norske ambassaden i Etiopia om at hver av dem skal bruke 25 mill.kr. i kamp mot kjønnslemlestelse de neste fem årene.

-Et afrikansk ordtak lyder: "Vær tålmodig med trommene, for natten er lang". Men for etiopiske jenter er tålmodigheten over. Det skal og må bli slutt på lidelsene for etiopiske jenter og kvinner. Vi vil fortsette å slå trommene hardt gjennom natten for nulltoleranse, og for at etiopiske jenter skal få en ny dag, sier Hans Birkeland, Kirkens Nødhjelps stedlig representant de siste åtte årene. Han er født i Etiopia av misjonærforeldre, og er en av de mange 2. og 3.generasjons etterkommere som har gått i misjons- og bjstandsarbeideres fotspor.

I dag har jeg hatt en date med Lucy. Hun er 3,2 millioner år gammel og er det eldste skjelett av et forhistorisk menneske, funnet i Etiopia i 1974. Henne får jeg komme tilbake til, hvis hotellene lenger nord i dette landet,menneskehetens vugge, har like god internettforbindelse som på dette hotellet, Sioynat.

Trafikken tetner til, her som i alle andre storbyer

Vulgært fra NHO om skjenketider og statsråder

2011-09-29T11:03:00.003+02:00

«Hvis det kuttes i serveringstilbudet, rammer de ikke bare reiselivsbedriftene, men også det fantastiske kultur- og opplevelsestilbudet som Norge representerer».

Kommunikasjonssjef i NHO Reiseliv, Kristin Gyldenskog, er i Aftenposten i dag redd for at færre skjenketimer skal redusere det fantastiske Norge som åpenbares sent på natten/tidlig på morgenen: ølglass knuses i ansikter, personran, oppgjør som ligner hverken på boksing eller bryting med mer uhemmet fristil, der blodbankene kunne tilføres store mengder neseblod, der det ikke bare er hallingdølens kniv som satt løst i hans slir, stundom ei heller skytevåpen = legevaktene må gå på høygir.
Kultur og opplevelse, synes NHO.

Det er ikke turistene som ferdes gatelangs i bygatene i 2-3-4 tiden. Ikke de kulturinteresserte som skal hente inntrykk til berikelse for sjelen. Snarere ser vel mange turister nattescenariene i større norske byer som minusopplevelser

Kommunikasjonssjef Gyldenskogs bekymring skyldes at det for første gang er kommet en vitenskapelig forskningsundersøkelse om alkolhol, åpningstider og voldsbruk. Konklusjonen er entydig: Færre skjenketimer = mindre vold. Antall voldstilfeller ville gått ned dersom utestedene stengte tidligere.

NHO-talskvinnen har ikke sett rapporten. Det synes da heller ikke nødvendig. For Kristin Gyldenskog har derimot sett i sin krystallkule: «Nå har helseminister Strøm-Erichsen fått en konklusjon som passer både henne og justisminister Knut Storberget, som for øvrig er Norges mest kjente avholdsmann». Underforstått: Styrt forskning.
Verdig en viktig organisasjon i norsk samfunnsliv som NHO?
Fantastisk.

I stedet for vulgæragitasjon kunne Kristin Gyldenskog heller ta et kurs hos Petter Nome, direktør, men først og fremst kommunikator i Bryggeri-og drikkevareforeningen. Han skriver i Aftenposten i dag på vegne av sin bransje om alkoholreklame, og gjør det på en så – jeg hadde nær skrevet edruelig – saklig måte at han er verd å lytte til.

Regjeringen vil nå vurdere om kranene skal stenges tidligere.

Min foreløpige antagelse er at problemene med skjenketider utløser så mye lobbying, næringspress, opphissede ytringer og politikerfrykt for stemmetap - så mye dersom, hvis, såfremt, i fall - at resultatet blir status quo. Ledsaget av vakre ord, særlig fra partier som stemmer imot, om holdningskampanjer (hørt om noen slik kampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?). Ledsaget av hyklerske ønsker om mer forskning, som om vi ikke vet mer enn nok allerede.

Politikere i stat og kommune er bekymret over økende voldsutøvelse, samtidig velsigner de en stadig økende alhoholliberalisering. De som ikke vil se, strør rundt seg med floskler om å «lære å drikke med kultur» og om «nei til restriksjoner, ja til holdningsendring» - uten at man legger to flasker i kors i praksis.

Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder.
Alkohol er ansvarlig for minst to av tre registrerte voldstilfeller i Norge, særlig uprovosert vold.

Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll.

Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Med et stadig mer upersonlig og krevende samfunn skapes holdninger om at «det gjelder å ta omgivelsene før de tar deg». Alkohol senker toleranseterskelen og bidrar til å slette naturlige sperrer mellom slike tanker og selve voldshandlingene.

Politikerne klager over sterk økning i helseutgiftene, men vil/tør ikke gjøre noe som kan redusere alkoholrelaterte skader og sykdommer. De burde ta et par fredagsnetter på
legevakten.

I tillegg til alle sparte tragedier som deler av volden representerer, vil vi spare penger innen sosialvesenet, helsevesenets og justisvesenets. Som følge av alkoholpolitikk, må staten bruke store summer hver helg for å lønne politifolk som skal forsøke å holde orden på fulle folk ut over natten. Og i tillegg må ytterligere politi- og domstolressurser brukes til etterforskning og straffeforfølgelse. Tenk om politiet heller kunne bruke disse ressursene på all den kriminalitet man i dag ikke har kapasitet til å ta seg av?

Dagens alkoholpolitikk er et misforstått forsøk på å underlegge seg markedskreftenes frie spill. Næringspolitikk er særlig i de større byene blitt viktigere enn sosialpolitikk. Det ser vi ikke minst i NHOs sterke lobbing mot kommunene for å forsøke å forhindre en innstramning.

Kan de rødgrønne med tilslutning av klarsynte i opposisjonen reversere grenser?
Redusere tomt snakk og handlingslammelse?

Jeg frykter repeatknappen og sier med Knappestøperen: «Vi sees ved neste korsvei».

Kan Fantomet hjelpe Heikki?

2011-09-28T11:48:00.004+02:00

Da Heikki Holmås gikk på ungdomsskolen var han opptatt av Fantomet, som var klart for miljø og veldig rettferdighetsorientert. Han sloss for de undertrykte og mot diktatur. «Slik sett var han et ideal for meg i tenåra»

Heikki vil nå bli SV-leder og Stamus Contra Malo. Det er latin og betyr "Vi står mot det onde" evt. "Vi står mot ondskapen". Stamus Contra Malo er SV-patruljens slagord noe det har vært helt siden patruljen ble stiftet

Gjennom 50 spennende og dramatiske år har SV-patruljen arbeidet velmenende for alles vel i og utenfor Jungelen. Denne helt unike organisasjonen av veltrente elitesoldater, var lenge kjent som 68-erne, men i de senere år er de viktigste kjennetegn at man kommer fra Grünerløkka eller Vestlandet og heier på Brann.

Årstallet 1961 er inngravert ved porten til patruljens hovedkvarter i Jungelakerstien 35. Det var dette året det 6.Fantomet, Orientering, grunnla patruljen, bare 9 år gammel, med småfantomene Karl, Sigurd og Finn som støttespillere. De ga ham navnet Orientering i navneseremonien, fordi etymologisk er ordet orientering avledet av verbet orientere, som henger sammen med den religiøse forestillingen om å vende seg mot øst eller mot orienten. I forbindelsen med dommedag og endetiden (eschaton) mente Orienterings opphav at verdensfrelseren ville komme ridende inn fra øst.

Orientering stiftet patruljen i protest mot den dominerende Apandarstammens utavjungelenorienterte politikk. Under den kalde krigen mot Øst-Bengal og fraterniseringen med Vest-Bengal lanserte Orienterings fedre det tredje standpunkt: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både Øst og Vest. I 1961 ble gruppen ekskludert fra Apandarstammen, og i de første 25 årene stod nettopp utenrikspolitikken og opposisjon sentralt i patruljens virksomhet.

Under Erik og Kristins ledelse, siden 1987, har jungelpatruljen utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenjungelpolitiske saker. Patruljen var nær ved å splittes i 1999, da fantområdet og grottegruppen støttet det internasjonale fantomfellesskapets krig mot tito-stammen.

Fra slagordene «Del godene», «Bærekraftig utvikling» og «Rettferdig verdensorden» på 70- og 80-tallet er jungelfokus nå mer lagt på «Barn og unge først». Patruljen har lykkes med å skaffe alle småfantomer plass i grottehagene så sant de er født i den riktige årstid. I skyggen av Apandarstammen har det ikke vært så lett å følge det gamle ordet om at «Når SV-patruljen slår til, står lynet stille».

Mens Apandarhøvdingene Einar og Håkon ekskluderte Orientering, er dagens Apandarhøvding Jens Fantomets samarbeidspartner. Jens er den store stammens leder i både hverdagslige og rituelle sammenhenger. Han har reist mye, og hans kunnskaper begrenser seg ikke bare til slikt som må til for å overleve i jungelen, han er tallkyndig,og kjenner alle stammenes språk. Han er kultivert og har kunnskaper om jakt i Gudsbrandsdalen og dykking i Mexico, og åtte av ti stammehjem han besøker har de samme Arne Jacobsen-stolene.
Jens instruerer trommeslagerne og koordinerer jungeltrommene, slik at de tilpasses ulike språk i jungelen.

Gamle Stein er jungelens historieforteller og oppslagsverk. Generasjoners visdom og erfaringer er lagret hos han. Ved hjelp av sin utømmelige viten om fantomet-myten, er han ofte i stand til å fylle huller i krønikene. Hans allsidige kunnskaper om alt mellom himmel og jord er av uvurderlig betydning for både Fantomet og alle Jungelens innbyggere.

SV-patruljen har ikke den samme spenst i bevegelsene i dag som for en del år siden. Samkvemet med Apandarstammen har vært slitsomt, og SV-patruljen har måttet begrense protestdansene på plenen foran De dype skogenes grotte. Noen av de gamle stammevokterne er meget misfornøyde og mener at patruljens opprinnelige basis er forlatt. Noen mumler også misnøye med letingen etter nye saker, og minner om politikeren som sa: "Vis meg hvor folket går, slik at jeg kan lede det".

Noen ser rødt og har trukket seg ut, patruljen er dårlige selgere av det som de vitterlig har oppnådd sammen med Apandarende og gode selgere av nederlagene. Det menige jungelfolket vet ikke helt hva de skal med patruljen.

Nå er det patruljekrig om hvem som blir Fantomets nye assistent, og det er her Heikki påberoper seg en spesiell bakgrunn ved at han for 26 år siden skrev et hyllingsdikt til Fantomet, der det bl.a. heter:

«Jeg håper jeg ikke Fantomet skjemmer
men jeg synes det ser ut som vi glemmer
at Jungelpatruljen også er blitt gammel»

Det er også SV-patruljen blitt,

Heikki Holmås har fornavnet sitt fra finske Heikki Hasu, den første utlendingen som brøt nordmenns kombinert-dominans da han i St.Moeritz-OL i 1948 tok gullet med beste nordmann, Eilert Dahl, på en særdeles skuffende 6,plass. Heikki gjentok bragden i 1950, men i 1952, i Oslo, måtte han nøye seg med sølv bak Simon Slåttvik.

Kan Fantomet hjelpe vår Heikki til å unngå sølvet? Fantomet kommer som kjent stillere enn jungelkatten har tusen øyne og tusen ører, og har ti tigrers styrke. Når jungelen sover, våker Fantomet. Og Heikki er en mester i å mobilisere.

(Med takk for noe lån fra Kjell Steen, Fantomet Norge og Karl-Johan Lie)

Medier, politikere og sex

2011-09-23T10:29:00.003+02:00

På en øy i Hellas betrakter jeg Egeerhavets små krusninger bevege seg sakte inn mot stranden der de dør rolig ut. Via en dataforbindelse som er omtrent like ustabil som gresk økonomi registrerer jeg krappere bølger i et velkjente hjemlige farvann, pisket opp av medier og politikere (nei, jeg skrev ikke andedam). Og selvfølgelig gjelder det sex.

Generelt slår kombinasjonen sex + politiker det meste i spalter og på skjerm, og kan Fremskrittspartiet på en eller annen måte knyttes til saken, bidrar ikke det til å svekke journalistisk iver.

Denne saken er en frukt av at den nye §220,a i straffeloven slår ned på kjøp av seksuelle tjenester. Effekten av loven kan sterkr diskuteres, og helt galt bærer det i vei når den også kan benyttes utenfor landets grenser. En fremtredende politibyråkrats håndtering av surrogati-problematikken er ikke sammenlignbar, men den er sannelig heller ikke uten interesse.

På hjemmebane har vi registrert hvordan politiet i Bergen ville ta utradisjonelle metoder i bruk i tilfeller der man har mistanke om at kvinnene blir tvunget ut i prostitusjon av halliker eller utsatt for menneskehandel. Kle ut politifolk som prostituerte og plassere dem strategisk i markedet? Beslaglegge prostituertes mobiltelefon, la kvinnelig politi svare og utgir seg for å være prostituerte?

Vi har registrert hvordan politiet i Trondheim har brukt mange dagsverk til å spane på prostituerte, og der to tjenestemenn understreket behovet for at ”arbeidsgivere for mennesker i visse typer må få vite hva deres ansatte driver med på fritiden.”. Dette ønsket om en viss offentliggjøring er nå altså imøtekommet av TV2, som synes å ha tatt opp arven etter News of The World.

Jeg skal ikke her repetere mine prinsipielle betenkeligheter til den innstramming som er skjedd i lovverket og politiets bruks av resursser, de finnes her og spesielt her

Ettersom det kanskje er noen som synes at menn over 70 ikke er så mye å lytte til i slike saker, gir jeg ordet til redaktør Anne Siri Koksrud, 28, i Minerva. Jeg deler helt ut hennes synspunkter:

"Det er prinsipielt svært betenkelig å holde seg med lover som gjelder nordmenns atferd i utlandet. Slike lover bør forbeholdes alvorlige forbrytelser.
Stortingsrepresentant Bård Hoksrud har gjort noe dumt og umoralsk. Han har betalt for sex. Det er ikke regnet som et lovbrudd der han befant seg i gjerningsøyeblikket. Men i Norge er sexkjøp oppfattet som et så alvorlig lovbrudd at vi har sørget for at nordmenn kan straffes for det selv om det ikke skjer på norsk jord.

Å kunne rettsforfølge noen i ett land for noe de har gjort i et annet kan være en fornuftig løsning når det gjelder alvorlige forbrytelser som er straffbare de fleste steder. Selv om den vanligste løsningen er å utlevere forbrytere til landet de har begått forbrytelsen i, finnes det argumenter for at de også skal kunne straffeforfølges andre steder. Dette kan for eksempel gjelde kriminalitet begått mot Norge fra et annet land.

Man kan også forsvare slik praksis dersom det er snakk om å slutte seg til en internasjonal norm eller et charter som de fleste land er enige i, men som noen ikke slutter opp om eller håndhever selv. Et åpenbart eksempel er forbrytelser mot menneskeheten. Når enkelte land ikke har lovgivning på et slikt område, eller ikke følger loven, kan det være en fordel at selskaper eller personer som bryter loven straffes på hjemmebane.

En lov mot sexkjøp handler om seksualmoral. Det er svært tvilsom praksis å innføre lovregulering av seksualmoral. Vanligvis er det noe Norge kritiserer sterkt hos andre land: Lovforbud og straff mot homofili, utroskap og annen ”usømmelig atferd” er noe vi tar sterk avstand fra. Men når det gjelder å betale noen for å ha sex, har Norge funnet ut hva som er fasiten på god moral. Dette har vi implementert i en lov som gjelder alle nordmenn, uansett om de befinner seg i Norge eller ikke.

Det er selvsagt uhyrlig at noen tvinges til å selge seksuelle tjenester. Men slik tvang er allerede forbudt. I stedet for en fornyet innsats for å ta bakmenn og avsløre menneskehandel, har man valgt å innføre en lov som sørger for å sende de potensielle ofrene under jorda, hvor sjansen for å komme i kontakt med hjelpeapparat og bli klar over sine rettigheter er enda mindre. Lovforbudet mot sexkjøp er og blir en morallov, som sørger for at vi slipper å se det vi ikke liker.

Brudd på sexkjøpsloven i utlandet er dessuten mer eller mindre umulig å oppdage og etterforske – med mindre man har et ivrig pressekorps på lur, som kan fremskaffe bevis med metoder vi helst forbinder med langt mer autoritære land enn Norge. Slike bevis ville aldri blitt godkjent i en rettssak om de var fremskaffet av politiet selv.

At politiet nå bruker ressurser på å sjekke hvem politikere har hatt seg med på utenlandsreiser er mildt sagt merkelig, all den tid ranere og voldsforbrytere får går fri her hjemme på grunn av ressursmangel i politiet”.

Vel talt, Anne Siri Koksrud

Gjøre noe med Fredsprisen?

2011-09-23T10:02:00.004+02:00

Har den norske Nobelkomiteen gjennom mange av sine tildelinger definert fredsbegrepet mye bredere enn det Alfred Nobel gjorde i sitt testamente?

Er det klokt at Thorbjørn Jagland, gen.sekr. i Europarådet, også er leder av Nobelkomiteen?

Bør nåværende eller tidligere norske politikere være medlemmer i Nobelkomiteen?

Bør komiteen fikk en sterkere internasjonal forankring?

Vil en som lever i Malawi og må klare seg med én dollar om dagen ha den samme forståelsen av fred som norske eks-politikere?

Ja. Nei. Nei. Ja. Ikke alltid

Det var Alfred Nobel som ville gi en pris til ”fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget." Formuleringen har vært diskutert, sammensetningen av ”utskottet” diskutert, avgjørelser bejublet og kritisert.

Dagbladet har de siste dagene full tatt opp en rekke spørsmål prisen og Nobelkomiteens sammensetning. Bakgrunnen er trolig ikke minst at to av komiteens medlemmer snart skal skiftes ut.

Artiklene er en forlengelse av det initiativ visepresident i Stortinget, Akhtar Chaudhry (SV), tok tidligere i år. Han foreslo da fire konkrete forslag for å modernisere og skape mindre kontroverser rundt Nobelkomiteens arbeid: Internasjonale komitémedlemmer, åpenhet, fireårsperioder og innspill fra folket.

Kontroversielle – og delvis ukloke? – valg av prisvinnere de senere årene har aktualisert spørsmålet. Ikke minst har mange utenfor landets grenser store problemer med å forstå at det ikke er det offisielle Norge som deler ut prisen. Tidligere meget aktive politikere sitter i komiteen, noen av dem kom direkte fra sentrale poster.

Thorbjørn Jagland overtok ledervervet i Nobelkomiteen etter Ole Danbolt Mjøs (KrF, professor), leder 2003-2008), Gunnar Berge (Ap, statsråd) 2000-2002), Francis Sejersted (H, professor)1991-99, Gidske Anderson(Ap, journalist og forfatter)1990-91, Egil Aarvik (KrF, statsråd)1982-90, John Sanness (Ap, professor 1979-81, Aase Lionæs (Ap, stortingsrepr.) 1968-78, Nils Langhelle (Ap) 1967, Gunnar Jahn, V) 1942-66, Fredrik Stang (H) 1922-41, Jørgen Løvland (V) 1901-21. Mjøs, Sejersted, Sanness og Anderson hadde ingen sentrale politiske verv.

Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han ønsker å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans nye posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.

Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Bare det at et slikt spørsmål kan stilles, burde være nok til at Jagland ga avkall på sin dobbeltrolle. Det svekker Fredsprisens status hvis lederen for en organisasjon som omfatter 50 europeiske stater kan knyttes til mulig kontroversielle tildelinger. Og generelt svekkes omverdenes oppfatning av komiteens uavhengighet dersom den, som nå, bare befolkets av tidligere toppolitikere.

Politikere har naturligvis gode forutsetninger for å sitte i Nobelkomiteen, selv om bred globale orientering og perspektiv kanskje ikke alltid har vært mest fremtredende. Men ikke minst Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs viste i sine lederperioder at det også finnes svært gode Nobel-ressurser med annen erfaring og bakgrunn enn de som har deltatt i rikspolitikken.

Siden 1980 har 11 komitemedlemmer rikspolitisk bakgrunn og fem (Gidske Anderson, Else Germeten, Kaare Sandegren, Ester Kostøl og Mjøs) fra andre miljøer. Jeg tror vurderingene i komiteen kunne blitt bredere om forholdet politikere–andre ble jevnere, selv om vi siden 1980 har sett en klar bedring.

Ingen vet om Alfred Nobel mente at det bare er nordmenn som skal utpeke fredsprisvinnere. Vi vet han var helt klar på at Stortinget skulle utpeke Nobelkomiteens fem medlemmer. Men betydde dette at komiteen måtte være helnorsk? Det vet vi ikke noe, men ordlyden er ikke i veien for at utlendinger kan oppnevnes.

Nobel skrev i sitt testamente at Fredsprisen skal gå ”åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”. Er dagens praksis en videreføring av disse kriteriene? Har Nobelkomiteen beveget seg for langt bort fra Nobels vilje? Innebærer de senere års tildelinger en utvidelse av fredsbegrepet?

Den som kraftigst har stilt spørsmålstegn ved Nobelkomiteens praksis, er Fredrik Heffermehl, tidligere t visepresident i Det internasjonale fredsbyrå (fikk fredsprisen i 1910) og president i Norges Fredsråd. Han fremholder
a) at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning, og
b) at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette.

Heffermel mener at selve kjernen med prisen er Nobels ønske om å støtte de ”fredsförfäktare” som arbeider for å skape et internasjonalt rettssamfunn, utvikle folkerett og internasjonale institusjoner og en tillit hvor nasjonene trygt vil kunne ruste ned. ”Det er mange som kjemper for en slik kursendring i internasjonale relasjoner, for å bryte det militæres makt og innflytelse og det er disse som er kvalifisert for Nobels pris, uanfektet av at disse fredspolitiske ideene dessverre ikke er representert i Stortinget i dag.”

Og han understreker at testamenter skal ikke bokstavfortolkes, især ikke med vår tids språkbruk. Tolkningen thandler om å finne testators hensikt (Arveloven § 65: “Testament skal tolkast i samsvar med det testator meinte.”) Ordene er altså viktige, men ikke avgjørende.

Heffermehls og andre kritikeres konklusjon er, så langt jeg skjønner det, at Nobel ga ikke en fredspris, men en pris for å arbeide for fred på bestemte måter og områder. Men hva skal man så gjøre med de avvikende syn? Noe vet vi, noe må tolkes anno 2011.

Når alt kommer til alt vet vi også at alle politiske spørsmål, alle problemer om rett og galt, bare et spørsmål om eventuell makt, ingen eksakt vitenskap.

Stortinget er betrodd et oppdrag av Alfred Nobel. Ingen andre kan utpeke kandidater til Nobelkomiteen. Ingen mellomfolkelig domstol kan dømme komiteen til å endre eller stramme inn på tildelingskriteriene.

Det Stortinget imidlertid kan gjøre, er innhente kompetente råd og så ta tok en skikkelig debatt – slik et "styre" skal gjøre – om hva ordene folkens förbrödrande egentlig innebærer. Hvor bokstavtro bør man være, spiller det noen rolle hva vi i dag mener er rimelig å legge i formuleringene, har man beveget seg for langt bort fra prisens egentlige formål?

Stortinget kan også, og bør, diskutere Nobelkomiteens sammensetning. Jeg mener det vil styrke fredsprisens prestisje, betydning og først og fremst inntrykket av uavhengighet dersom man endret oppnevningspraksisen. Nei til tidligere folkevalgte, ja til norske og utenlandske navn med bakgrunn i freds- og konfliktarbeid.

Høyres Per Kristian Foss, også han visepresident, er mer lunken. Han vil ikke ”utelukke at vi søker utenfor landets grenser”, ”det er nå en gang en norsk komite og jeg ønsker i utgangspunktet at den skal være det”, ”ingen bindinger noen som helst vei” , ”god tradisjon for å finne egnede folk innenfor landets grenser. Thorbjørn Jagland ser heller ingemn grunn til endring.

Dette kan tyde på at alt blir ved det gamle. Som kjent er det norsk å være god. Men jeg har klart større sans for Chaudrys ønske om en så selvstendig komite som mulig, ”vekk fra makt, fra storting, fra regjering”. Men skulle det kunne bli noen endringer, er det trolig lettere å gjøre noe med sammensetning enn med innhold, men det bør kunne diskuteres.

PS. Ville det være mulig å tildele fredsprisen til en kandidat som Nobelkomiteens mektige sekretær Geir Lundestad mener ikke bør få den?

Vi er ikke i 2013

2011-09-14T12:01:00.003+02:00

I går kveld fulgte jeg en partilederrunde i NRK. Det var vel fjerde gang på et døgn at de var samlet. Programlederen stilte de samme spørsmål som andre programledere hadde gjort i tidligere runder, og partitoppene svarte pliktskyldig det samme som de hadde svart. Vi ble ikke en tøddel klokere.

Rollene var velkjente og innøvde. Tomgang. Slik sett kunne jeg ha skrevet manuskriptet for alle opptredende på forhånd.

Den reelle valgkampen ble skildret og fant sted i regionale og lokale medier. I riksdebattene opptrådte stort sett partitoppene, endog som en slags støttekontakter da man tok sjansen på å slippe til lokalpolitikere. Spørsmålstemaene dreide seg oftest om rikspolitikk. De ble resirkulert etter hvert som det kom nye debatter, svarene likeså. Var det noen belysende reportasjer møtte du som oftest folk på 90 pluss som ikke får plass på sykehjem. Men ganske mange lokale problemstillinger har paralleller, har interesse langt utover lokale grenser

Vi hadde trengt flere møter med fylkes- og lokalpolitikere som i praksis skal sette ut i livet de stadig flere prioriteringer som kommer fra Oslo men sjelden følges av nok midler til å dekke opp merkostnadene ved rikspolitikeres styringsglede. Og hva med de immaterielle kostnadene når fylkes- og lokalpolitikkens tappes for innhold?

Vi har fått en situasjon der lokaldemokratiet er i ferd med å drukne i statlige handlingsplaner, forskrifter, veiledninger og retningslinjer. Rikspolitikerne deler gjerne ut «rettigheter», og de «øremerker». Lokal handlingsfrihet innskrenkes. Statlige myndigheter synes å få mindre og mindre tillit til at lokale politikere skal gjøre de «riktige» prioriteringene. Men mon ikke det er blitt slik at økt statlig styring fører til dårligere kommunale tilbud. At kravene til mer kontroll har skapt økt lokalt byråkrati eller endret ressursbruk til skade for forebyggende tiltak?

75 prosent av de nærmere 12.000 politikere i kommuner og fylker er opptatt av at fylkesmannen går for langt inn i lokal skjønnsutøvelse. Overdrives statens interesser? Er det stor nok fleksibilitet og forståelse for at forholdene kan være ganske ulike fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand? Fra innerste krok og til ytterste vær, fra rikeste by og til fattigste vær? At kommunene har ulik befolkningsstruktur, ulike behov?

Har det vært riktig å drive politisk ansvarsfraskrivelse og flytte det det reelle ansvaret for sykehusene over til helseforetakene? Hvordan oppleves dette ute i landet, hva mener rikspolitikerne?

Hvor er de regionalpolitiske dimensjoner for høyere utdannelse, for kulturpolitikken? Skjer en for stor del av veksten i de nasjonale institusjonene i Oslo?

Og omvendt: Hva kan man gjøre med lokalpolitikere som i noen sammenhenger ikke ser lenger til kommune- eller fylkesgrenser, slik at planprosesser i samferdselssektoren blir ulidelig lange og blant annet hindrer rask utbygging av nødvendige stamveier nord-sør og øst-vest? Hvis stamveien skal innom hver eneste kommune og helst gjennom senteret i krabbegir, er det ikke rart at ting tar tid. Hvem har ansvaret for å drive frem et overordnet og forenklet plansystem?

Hvorfor fikk vi ingen debatt om forvaltningsnivået i Norge? Bort med fylkeskommunen? Færre, men sterkere og mer selvstendig ekommuner? Dette er spørsmål som virkelig er på sin plass i en valgkamp, selv om mange politikere helst vil slippe utover besvergelsene om sammenslåings-frivillighet.

Hvordan kan vi til enhver tid og i enhver sammenheng finne en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger?

Vi haddde trengt mer konfrontasjon mellom rikspolitikk og lokalpolitikk, mellom de som bestemmer stadig mer på riksplan og de som må utføre velferdsoppgavene i praksis.
Mer møte mellom teori og praksis, begge veier.

Går det an å be om at vi fremover mot 2013 slipper uendelige diskusjoner om hvem som kan og ikke kan samarbeide? At det er politikkens innhold, sakene, som blir belyst. Mer sak, mindre spill, selv om det er spillet mange journalister elsker (Kanskje noen politikere også?).

Kommunenes avmakt må drøftes

2011-09-13T12:06:00.005+02:00

Det store sentrum i norsk politikk er styrket, fløyene lider et klart tap. Trygghet og ansvarlighet slår an. Hjemmesitterpartier feirer nye triumfer. Diskusjon om forvaltningsnivå og forholdet stat-kommune bør drøftes mer seriøst enn til nå.

Tallene fra dette valget viser ingen store overraskelser for noen av partiene. Tendensene fra meningsmålingene siste uke før valget holdt seg: Høyres fortsetter en jevn fremgang., Ap øker, men ikke så mye som de første tallene etter 22.07 kunne tyde på. Venstre krabber over 6 pst,ikke mye, men slik at Trine Skei Grande kan glede seg over at ingen savner Lars Sponheim. Partiet har gjort det beste valget på 40 år. Det har vært få kommentarer til at ordførerpartiet Sp gikk klart tilbake, det kan bli utfordret av Høyre i mange kommuner. KrF ble redusert. SV gjorde det akkurat så dårlig som de siste målingene antydet. KrFs langtidstrend fortsetter, litt ned. Spenningsmoment: Kan De Grønne bli en faktor som på sikt må regnes med?

De rødgrønne nådde ikke målene i Oslo og Bergen, beholdt Trondheim men tapte i Tromsø.Høyre befester sitt grep i nabokommunene til Oslo, rundt 5o prosent både i Oppegård, Bærum, Asker og Drammen.

Landstrendene gjør seg heldigvis ikke gjeldene i mange av kommunene. Ap-pampeveldet og hardkjør i Halden får avløsning. Frp-dominansen i Fredrikstad ble smadret og Ap får ordføreren. I Larvik fører splittelse og kritikkverdig H-politikk til et sviende nederlag. I Nordfjord spiller sykehussaken en dominerende rolle, Venstre får 43.4 pst i Eid. Tallene fra Molde og Kristiansund speiler også sykehusstrid. Mastevalg er det i Hardanger-kommuner. I Granvin hadde Ap 42.4 pst i 2007, i år stilte ikke partiet liste, V går fra 7.6 til 35.8 og H fra 9.5 til 23.7. I Kongsberg ga flytting av høyskolen Venstre 17.6 pst mot 3.5 i 2007.

Kandidateffekten viser seg godt på Smøla, der V er redusert fra 33.4 til 19.6 fordi ordføreren fra partiet gir seg etter 24 år. I Hurdal skaper Runar Bålsrud (V) fremgang til 32.8, og Olav Kasland (V)kan bli ordfører i Bø i Telemark med en økning på 22.3 pst til 37.0. I Os i Hedmark har Arnfinn Nergård, Sp, gitt fremgang med 15,1 63,2 prosent. I Os i Hordaland brytes Frp-trenden og Terje Søviknes kommer tilbake med omtrent samme resultat, mens derimot to av partiets vinnere fra 2007 reduseres kraftig: John Karlsen i Nordreisa faller fra 49.2 til 19.3, og Frank Sve i Stranda fra 47.2 til 33.2. Den som virkeligv har gjort det godt i Frp er Helge Njåstad i Austevoll, opp 3.1 til 47.1.
Fabian Stang har ikke svekket H-resultatet i Oslo.

SV og Sp taper mer enn Ap vinner. Jens Stoltenberg vil nok forsterke sjarmoffensiven overfor KrF og Venstre uten at jeg tror det vil lykkes. Aktuelle tall kan endre seg mye frem til 2013, mellompartienes forhold til Frp er ikke blitt mindre anstrengt.

Alle hadde håpet at fremmøtet ville gi markert økning i valgdeltakelsen. Ønskene etter 22.07 ble ikke oppfylt. 62.5 pst i kommunestyrevalget og 57.8 pst i fylkene forteller om atskillig likegyldighet eller også avmakt, erkjennelse av at disse valgene egentlig betyr lite for den politikken som føres lokalt.

Enda det dreier seg om videregående skoler, samferdsel og litt kultur, har hverken velgere eller media ordentlig interesse for fylkeskommunen unntatt når det gjelder bompenger eller lokaliseringsstrid. Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak. Det har heller ikke økt interessen.

Vi trenger en solid drøfting av styringsstrukturen i Norge. Statens makt øker, vi får stadig flere statlige krav, nasjonale standarder og øremerkede tilskudd. Folkestyret avtar – og dermed også interessen for lokale valg. Jeg kan ikke skjønne at Norge behøver å holde seg med tre forvaltningsnivåer. Fylkeskommunen står laglig til for hogg, til men hva skal den i tilfelle erstatte den? Færre og større kommuner med økt selvstyre og styrket demokratisk kontroll der makt i dag er flyttet ut til interkommunale- og aksjeselskaper?

Og bør ikke politikerne nå ta debatten om manglende valginteresse også, eller kanskje først og fremst, kan skyldes for sterk sentralisering, for mye byråkrati? Hvordan gjøre det mer meningsfylt å delta i valg som blir mer meningsfulle, ikke for å peke ut personer som mer og mer blir håndlangere for og utøvere av sentralisert reguleringsiver og en merkelig tro på at man sentralt vet så mye bedre enn de som sitter nær eller midt oppe i problemene. Realiser subsisiaritetsprinsippet, dette at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

I balansen mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger, er jeg redd for at vekten i dag tipper for tung ned på den statlige siden. Vi må finne en bedre balanse mellom statlig og lokal styring, mellom hensynet til enkeltindividets frihet og til samfunnets svake.

Valgkampkåringene

2011-09-11T17:12:00.003+02:00

Beste
-uortodokse valgkommentator: Kjetil B. Alstadheim, Dagens Næringsliv: «Kristin Halvorsen snakker om "erindringskafeer". Andre kaller det stortingsrestauranten». Sølv til Gunnar Evensen, Adresseavisen

- humanøkonom: Liv Signe Navarsete: «Det er forskjell på hjertelaget til en sanitetsforenimg og bunnlinja til et aksjeselskap»

- i alfabet: Knut Arild Hareide: «Det avgjørende er ikke om A-en står for Ap eller Adeco»

- erkjennelse: «Selv ikke en Frp-regjering klarer å bygge en firefeltsvei på en uke». Siv Jensen.

- timing: Departementets brev til blått byråd i Bergen om ulovlig budsjett 100 timer før valget begynnersom ble erklært ulovlig

- revansje: Kommunikasjonsdirektør i Arbeidstilsynet Frank Jenssen tapte ordførerkampen mot Rita Ottervik i 2003. Arbeidstilsynets offentliggjorde fredag at Ritas rødgrønne regime har begått 26.100 brudd på arbeidsmiljøloven innen sykehjem, eldreboliger og hjemhjelp

- riksdebut: Alfred Bjørlo, V, Eid: "Når jeg hører deg, statsminister, snakke om fødetilbudet i Nordfjordeid, er jeg frista til å si det samme som noen sa til helseministeren: Du vet ikke hva du snakker om.»

- floskel: Ingen kåring. For mange kandidater på høyt nivå

- fremtidsutsikt: Kristin Halvorsen. «Jeg tar 50 nye år som leder, så god blir eldreomsorgen om SV får styre Oslo»

- observasjon: «Blenda-hvitt møte i Civita diskuterer det flerkulturelle Oslo. Langt frem til integrering» (Trygve Monsen)

- løfte: «Inntil kommunen klarer å holde Frogner- og Tøyenbadet åpne året rundt, skal almuen ha adgang til private svømmebasseng». Knut Nærum, Rødt

Morsomste liste: Fitjarlista. «Osternes mannskor på UNESCOs verdensarvliste» øke fartsgrensa gjennom sentrum mellom kl. 02.00 og 03.00».

Krisehjelp: Jens Stoltenberg kom til Kristin Halvorsens assistanse i tv-debatt: «Så det må da være noe hun har fått til»

Redd Barna, pol.avd.: «Dette er dagen da regjeringsmedlemmer sier at velgerne ikke skjønner demokrati, og ber de stemme på partier de ikke er enige med» . Audun Rødningsby

Største overraskelse: «Selv Arbeiderpartiet gjør feil, men ikke si det til noen»! Jens Stoltenberg

Etterlyst: Vi søker en glassmester for reparasjon av vårt utstillingsvindu. Tlf. 26100. Rødgrønt, Trondheim

Har: 16 mill.kr. Søker: vetorett om fleksibel arbeidstid, konkurranseutsetting, større fradrag i fagforeningskontingent. Hilsen Fagforbundet

Størst selvroni: Knut Arild Hareide

Sterkeste møte i døren: Ola Borten Moe

Minst dårlige temavalg i partilederdebatten: NRK

På jordet: Kystpartiets lister i Hedmark og Oppland, «våre velgere ser ikke vår distriktspolitkk for bare trær»

Dummeste journalistikk: Statistikktolkningene av «Norges beste kommune» i skolepolitikk,eldreomsorg, barn og unge, kultur osv. Omtrent alle ordførere er i koalisjon

Skikk og bruk: «Du kan ikke si til en dame når fødselen er i gang at knip igjen, du skal til et annet sykehus!» Siv Jensen

Kvalitet: «Det finnes bedre kvalitetssikring av pizzaproduksjon enn sykehusdrift». Erna Solberg

Tronskifte? «Navarsete overtok tronen som landets sinteste politiker, og det er bra for meg». Siv Jensen

Årets Napoleon: Ola Borten Moes felttog mot miljøbevegelsen gjennom alle mediekanaler.

Valggaven: «Motstand mot kontantstøtten har aldri vært noen vinnersak for SV. Derimot er det en utmerket sak for KrF, som nå har fått servert en gavepakke». Svein Tore Martinsen

Mest litterært: «De’ e sjynt å kjøra buss, fins ikkje herlegare skyss» er er en tradisjonell Stavanger-sang, reddet fra glemselen av August Mauritzen på albumet «Me komme seint, men me komme godt». Men kommer SV tidsnok?

Årets repetitør: Frederic Hauge i Bellona, har krevd at 5 av 6 statsråder måtte gå av

Politisk geometri: «Frps praktiske erfaring fra lokalpolitikken har gjort partiet rundere i kantene.» Knut Hanselmann, Frp, ordfører i Askøy

Nyord: Valgomat

Påminnelsen: "Fylkestingvalget er viktigere enn du tror". Nationen

Spørsmålet: Hvorfor kan vi ha toppidrettsgymnas men ikke toppfysikkgymnas?

Konstateringen: «Dagens spaniabrune pensjonister med ansiktssløfting har slett ikke bygd landet mer enn andre». Frank Aarebrot

Skinnfellen: Carl I.Hagen ville gjøre comeback fordi han savnet seg selv i politikken. Men det var det nesten ingen andre som gjorde.

Fingre i forvandling: «Hagens tidligere fingerspitzgefühl er erstattet av pølsefingre uten grep». Nicecap, Bjørn Hansen, Trondheim

Valgkamp er er prøvelse for en hver som setter pris på rasjonell, ærlig, kunnskapsbasert debatt. Jon Wessel Aas

Valgkamp (II): «Det er neppe tilfeldig at «Tilbake til 90-tallet» går før lokalnyhetene for tida». Gunnar Krogstad, ordførerkandidat Melhus Ap

.

Ap for lavt eller for høyt? Også Sp og KrF i knipe?

2011-09-11T13:24:00.004+02:00

«Ap, Høyre og kanskje Venstre» blir valgvinnere – skal man tro ekspertuttalelser de siste dagene. De fem siste målingene, Aftenposten i dag, VG, TV2 og Dagbladet i går, og NRK onsdag, vser slike tall, men kanskje trenger bildet noen nyanser.

Høyre er solid over 2007-resultatet på alle målinger, og har ligget utrolig stabilt mellom 24 og 28 pst.

For Ap spriker tallene sterkt. Mens tre målinger ligger under 30 pst (to av dem er under 2007-resultatet, to viser 31-33 pst.

Venstre har alle målinger over 5.9 i 2007, to er over 7 pst og de to laveste er 6.2. Men partiet har vendt seg til at førvalgsgalluper gir skuffelse når den endelig fasit kommer, skjønt det har vært mer merkbart ved stortingsvalg. Partiet ligger nå nesten på 9 pst både i Oslo og Stavanger mens dagens to målinger i Bergen gir 7.2 og 8.8. er.

Det har vært stor enighet om at Frp og SV blir taperne. Frp spriker fra to målinger så vidt over 12 pst og opp i 16.3. Et resultat rundt det siste reor jeg vil utløs et tross alt lettelsens sukk i parttildelsen. Det samme kan gjelde SV hvis partiet ser 5-tallet

SV sliter på 4-tallet med 5.2 i Aftenposten i dag som et lite lys i mørket.

Mindre oppmerksomhet har det vært rundt tallene til Sp og KrF de siste dagene. Hvis de mest negative målingene slår ut – Sp 4.7, KrF 5.0 - vil disse tradisjonelle sentrumspartiene vise klar nedgang, nesten dramatisk. Det gjentas stadig at Sp pleier å ha en sterk innspurt, og partiet bør nok bevege seg på 7-tallet for at utilfredsheten ikke skal bli for stor.

Rødt ligger stort sett rundt resultatet forrige gang.

De grønne" får ikke egen spalte i målingene, men partiet ligger an til å få flere kommunestyreplasser, noe som resulterer i at partiet blir mer kjent, skal bli interessant å følge utviklingen.

Generelle usikkerhetsmomenter: Er tendensen i forhåndsstemmene annerledes enn dagens antydninger? Får vi flere innvandrerstemmer (vanligvis fordel for venstresiden)? Er bruk av telefon et godt nok måleinstrument?

Meningsmålerne spår, velgerne rår.

Gjennomsnittstallene for de siste fem målingene er disse: Ap 30.4 +0.8), H 26.8 (+7.2), Frp 14.1 (-3.4), SV 4.4 (-1.8), KrF 5.4 (-1.0), Sp 5.7 -2.3), V 6.8 (+0.9) , R 2.0 (+0.1) , andre 4.3 (-1.0)

Sosialliberal - derfor Venstre

2011-09-09T18:38:00.006+02:00

“Jeg er en seiler på det sosialliberale hav”, skrev jeg i en blogg for et par år siden. En av reaksjonene var denne: «Hva mener du egentlig med det?”

I min hjemmestrikkede bunad betyr det – til enhver tid og i enhver sammenheng - å finne en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger. Å balansere mellom hensynet til enkeltindividets frihet og hensynet til samfunnets svake. Derfor stemmer jeg Venstre.

To av Venstres bystyrekandidater i Stavanger, Hege Eriksen Nordbøe og Tormod Andreassen

Jeg er tilhenger av subsidiaritetsprinsippet, at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

Dette er fjernt fra ensidig nyliberalisme og blind tillit til markedsøkonomien. Der politiske mål skal oppfylles i tillegg til forretningsmessige, er blanding av statlig eierskap og privat kapital en hensiktsmessig løsning. Dette må ligge bak alle politiske vurderinger og handlinger.

I praksis innebærer disse holdningene at jeg ved stortingsvalg hverken stemmer på personer eller konkrete programposter, men på en ideologi, en holdning. Om det er ledere eller enkeltstandpunkter jeg er misfornøyd med, påvirker ikke dette partivalget - før eventuelt Venstre beveger seg utenfor den sosialliberale vei slik jeg definerer den.

Per Thorbjørnsen, Venstres gruppeleder/& representanter, 9.3 pst) ogg leder av helse og omsorgsutvalget

For noen valg siden brukte Venstre slagordet ”Du er sjefen”. Jeg skjønner tankegangen som ligger bak, men jeg er samtidig redd for at det ble tolket populistisk. Det viktigste må være å ha idealer, og på det grunnlag kjempe for velgeroppslutning. Man skal være på vakt slik at man ikke selger sjelen sin til mediestrateger og informasjonskonsulenter og dermed gjør sin egen politikk til en merkevare lik Coca Cola eller Microsoft. Venstreledelsen bør ikke si som en av lederne under den franske revolusjonen: "Der går mitt folk. Jeg må finne ut hvor de går hen, så jeg kan lede dem." .
Tilbake til balansen: En ting er å følge ledere som marsjerer over tyve skritt foran, men hvis de er tusen skritt foran, ser de dem ikke og følger dem ikke.

I dag mener jeg noen av sosialliberalismens viktigste oppgaver må ta utgangspunkt i dette:
- vi er ikke villige til å betale regningen for vår egen velferd
- vi lever som om Jorden er på opphørssalg
- vi dyrker overtroen om at økonomisk vekst kan løse alle samfunnsproblemer
- rettferdig handel, bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom
- Vestens grådighet, økonomiske utbytting og overmot har vært med på å skape
grunnlag for hat og terror
- Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på gal side
i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme
- vi må gå til roten av problemene og være mer opptatt av forebyggende innsats, av å gjøre noe med grunnleggende årsaker, enn av symptombehandling
- frihet forutsetter at hvert menneske vernes mot det vi mer og mer ser av
utilbørlig registrering, overvåking og inngripen i privatlivet
- vi må kontinuerlig skape diskusjon om hva som er statens oppgaver og hva som kan overlates til kommuner og den tredje sektor: produksjon av varer og tjenester, gratis eller mot betaling, men utifra en ideell, ikke-profitabel målsetning

I all samfunnsbygging må vi begynne med skolen.
Kanskje kan vi prøve å sette dette spørsmålet på dagsordenen: Hva er verdt å lære i det 21.århundre? Er det å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite?

Kunnskap er noe mer enn informasjon. Kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i skummende bølger er det viktig at barna lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.

Endelig: Sosialliberalismen kan aldri tilfredsstille det som John Kenneth Gailbraith kaller Den tilfredse majoritet. Den som synes å bli mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.

Samme gamle leksa

2011-09-08T20:21:00.006+02:00

Valgkampen 2011 i fjernsynet har vært forutsigbar, sjelden med nye vinkler, nye tanker. Hvem har for eksempel bestemt at eldreomsorg bare handler om sykehjemsplasser og frie valg? TV-valgkampen har vært preget av velkjente temaer – trygge for både deltakere og programledere. Men en litt større smørbrødliste hadde gitt velgerne bedre beslutningskost.

Det nyeste – og beste, så langt - ved årets tv-sendinger er ungdomslederdebatten torsdag. Velorienterte, veltalende og veloppdragne (de snakket ikke i munnen på hverandre) partiledere, men trist å se at bare en av dem – representanten for KrF- var kvinne. Her scorer de «voksne partiene bedre, med halvparten kvinner, Vi kan trenge en slik debatt også i 2013, men formen kan foredles. Kanskje kan vi da også få frem temaer som har vært omtrent fraværende i den nasjonale delen av årets valgkamp

Hvilke temaer har jeg savnet?

Lokalt selvstyre, demokratisk underskudd
Heller reell debatt om lokalt selvstyre, og overføring av oppgaver fra stat til større kommuner enn unnvikende holdninger ikledd tradisjonelle besvergelser om frivillighet.
Hvilke alternativer har de som vil holde på dagens forvaltningssystem? Er interkommunalt samarbeid et reelt alternativ til kommunesammenslåing? Er det et demokratisk problem at de ofte legger inn andre vekstforutsetninger i sine budsjetter enn deltakerkommunene?

Her på Nord-Jæren er det etablert nesten 80 selskaper og samarbeidsordninger som flytter betydelig makt ut fra de kommunestyresalene. Det kan lett bli en frikobling fra politikken når styrevervene først og fremst består i å ivareta selskapets interesser.

Stadig mer av makten kanaliseres til selskaper der offentligheten har lite eller intet innsyn, lokalt eksempelvis energi- og kommunikasjonsselskapet Lyse, Forus Næringspark, Kino 1 og Stavangerregionen havn. Seniorforsker Arild Farsund ved International Research Institute of Stavanger understreker i den sammenheng at det er viktig å gi mer offentlig tilgang til styrepapirer og saksbehandling en det private selskaper normalt gir. Demokrati gjennom åpenhet kan forhindre mistanke om at ting løses på bakrommet.

Offentlighetsprinsippet
Min eneste lille «seier» i de fire år jeg nå har sittet i bystyret, kom i en debatt som handlet om Stavanger kommunes eierskap i IKS’er og aksjeselskap. Benkeforslag i bystyret oversendes oftest administrasjonen, men denne gang fikk jeg alle med på et vedtak om at i de selskaper der kommunen er eier skal det praktiseres mer offentlighet.

Kommunal og ikke minst fylkeskommunal offentlighet bør settes under lupe. Politikerne må utfordres til grep mot tendensen til å hemmeligholde søkere, opprettholde utvalg og avholde møter som er i strid med kommunelovens ånd og paragrafer.
Det er nedbrytende for samfunnsmoralen når en ordfører forteller til lokalavisen at han stadig vekk bryter Offentlighetsloven. Når en leder sier at «jeg er fullt klar over at vi begår lovbrudd ved ikke å offentliggjøre søkernes navn». Når kommuner unnlater å journalføre e-post i henhold til arkivloven. Når sivilombudsmannen kan slå fast at den rådende holdningen ofte er at mest mulig bør unndras fra offentlighet, og eget skjønn settes over lovens.
Debatten krever konfrontasjon. Her kan lokale eksempler ha allmenn interesse.

480.00 lever i fattigdom
Beregninger antyder at rundt 480. 000 nordmenn lever i fattigdom og at ca 100 000 av disse er barn. Hva kan kommunene gjøre utover å be staten om mer penger?
Vi ser en tydelig utvikling der kommunene legger seg på lave satser, under det Statens institutt for forbruksforskning mener trengs for et nøkternt livsopphold.

Talspersoner for de fattige gir uttrykk for at nivået på økonomisk sosialhjelp er så lavt at det holder folk fast i fattigdom, i stedet for å hjelpe folk ut av fattigdommen. Lave satser for sosialhjelp gir ikke mennesker muligheter og myndighet i eget liv. Størrelsen på sosialhjelpen er avhengig av hvor i landet en bor, og dermed av kommuneøkonomien.

Mens vi venter på at sentrale myndigheter tar ansvar for en slik minstenorm, er det opp til kommunepolitikerne at ikke sosialhjelpen blir en salderingspost i en trang kommuneøkonomi. Skal kanskje all aktivitet i skolen være helt gratis, det vil si at det ikke kreves egenbetaling eller utstyr?

En slik sak har både lokale og statlige aspekter. Kanskje skulle en valgkamp inneholde møter mellom dem som er rammet og de som rammer?

Miljø og klima
En miljø- og klimadebatt om kommunenes ansvar og muligheter burde være en selvfølge. De rår over virkemidler som omfatter 20 prosent av utslippene i Norge. Det er derfor viktig styrke den lokale klimainnsatsen i kommunene. Gå det an å få en debatt om virkemidler, veiprising og rushtidsavgifter, bompenger?

Et klart uttrykk for at kommunene ikke tar klimautfordringene på alvor, finner vi i en fersk undersøkelse gjennomført av Byggenæringens Landsforening blant landets
ordførere og rådmenn. Bare 6 prosent av kommunene stiller krav til miljø og klima når de setter i gang bygg- og anleggsprosjekter. Det er kommuner med under 2000
innbyggere som stiller færrest krav.

Klimagassutslippene fra transportsektoren økt med 22 prosent de siste ti årene, og veitrafikken har stått for den største økningen. Skal vi ha mulighet til å redusere utslippene fra transportsektoren, er vi avhengige av å få flere over fra privatbil til
kollektivtransport. Hvordan stiller partiene seg til lokale virkemidler?
Hvilke partier og kommuner er pådrivere til grep som samlet bidrar til en reduksjon av klimagasser? Ved selv å gå over fra fossil til fornybar energi og drivstoff. Ved å stille strenge klima- og miljøkrav til utbygging og hvor mye energi et hus får bruke. Hva med å forsterke bygningskontrollen slik at energiforbruket blir så lavt som kravene tilsier? Opprette klimafond slik at innbyggerne har mulighet til å redusere energibruken i egne hjem? Gjennomføre energieffektivisering av kommunale bygg, stimulere bruk av nullutslippsteknologi i kollektivtrafikken.

Få fylkesprogram gir inntrykk av kunnskap om sykkelens rolle i dag og potensial i årene fremover som et transportmiddel, særlig i bynære strøk, fordi her er problemene med kø, kork og kaos størst. Norske politikere har dessverre ikke tatt inn over seg det ansvaret de har for å skape transportløsninger som virker

Integrering
Endelig: Integreringsproblematikk i kommunene, lokal folkeavstemning om asylmottak, sosiale ytelser til de som er besluttet utvist men som ikke er reist, ikke kan returneres. Osv.

Generelt: Mediene skal ikke bare ta opp øyeblikkets mest kontroversielle saker. De skal også servere temaer velgerne ikke vet er interessante og viktige før de får dem. Også dette er en del av samfunnsoppdraget.

(Denne kommentaren er den siste av tre valgkommentarer jeg er bedt om å skrive for Minerva)

Valgdagbok (XXIII): Ap ned i nord

2011-09-08T09:58:00.002+02:00

To nye meningsmålinger i går viser store sprik for Ap , 4,4 prosentpoeng. NRKs tendens er nedgang, TVs oppgang. For TV2 viser målingene omvendt tenkens. NRK har lavere for KrF og litt høyere for V enn de andre målingene siste uke

NRK 28.5 (-1,1), H 27.0 (+7.7), Frp 14.6 (-2.9), SV 4.3 ( -1.9), KrF 5.0 (-1,4), V 7.2 (+1.3), R 2.0 (+0.1) Andre 5.5 (+0.2)
TV2: Ap 32.9, H 26.8, Frp 12.0, SV 4.1, Sp 6.6, KrF 6.0, V 6.2, R 1.6, Andre 3.6

Gjennomsnittstall fra seks målinger siste uke , med fratrekk av høyeste og laveste, og 2007-tall i parentes: Ap 31.3 (+1.73) , H 26.2 (+6.9), Frp 14.0 (-3.5), SV 4.4 (-1.8), Sp 6.3 (-1.7), KrF 5.9 (-0.5), V 6.3 (+0.4), R 1.7 (-0.2), Andre 3.8(- 1.5)

I Nord-Norge har Ap en oppsiktsvekkende tilbakegang på fylkesplan. Her går H sterkt frem,også V har fremgang.
Enkeltresultater for kommunene viser at lokale forhold kan slå sterkt ut. I Porsgrunn og Halden går f.eks. Ap kraftig tilbake. I Halden har det vær mye kritikk mot «pampevelde» i Ap.
Med henblikk på den betente sykehus-situasjonen i Møre og Romsdal er det oppsiktsvekkende at Ap holder stand, tidligere i år var oppslutningen nede i 5,8 pst, nå er den 20.8, bare 0.8 under 2007-resultatet. Nå venter jeg bare på Kristiansund og klar Ap-fremgang, der er man meget fornøyd meg regjeringens holdning til sykehus.,

Møre og Romsdal: Ap +1, H +4, Frp -3, Sp -1, Andre -1
Hordaland Ap +3, H +6, Frp -5, SV -1, Sp -2, R -1
Sogn og Fjordane; Ap +1, H +1, Frp -1, Sp -2, V +1
Nord-Trøndelag: H +1, Frp -1
Troms: Ap -4.9, H +8.5, Frp -0.9. SV +0.3, Sp -1.6, KrF -0.7, V +1.3, R – 0.3 Andre -1.8
Finnmark: Ap -8.2, H +8.4, Frp -2.3, SV +0.4, Sp -2.7, KrF +1,2, V +4,2, R +4.1, Andre -0.6 (kommunevalgstall for fylkene sammenlignet med 2007)
Stavanger: Ap +3, SV -1, KrF -1, H -1
Bergen: Ap +2, H +7, Frp -6, SV -2, Sp -1, KrF -1, V +1
Porsgrunn: Ap -4, H +5, Frp -3, Sp -1, V -1, KrF -1, Andre +5
Halden: Ap -4, H +6, Frp -2, SV -2, Sp +1, V +1
Molde H +3, Frp -2, SV -1, Sp -1, KrF -2, V +3
Vågan Ap -1. H +2, Sp 1-, V +1, Andre -1
Eidsvoll: H +2, SV -1, R +1, Andre -2
Rygge +2, Frp -2, Sp -1, SV -1, V +2
Kragerø: Ap -1, H +1, Frp -2, KrF +1, V -1
Oppegård: Ap +2, H +1, Frp -2, SV -1
Ås: H +3, Frp -1, Sv -1, Sp – 1, KrF -1, Andre 1
Ski: H +3, Frp -2, KrF -1, V +1, R -1
Hof: Ap -1, H +6, Frp -2, SV -1, Sp +1, KrF +1
Nannestad: Ap -1, H +2, Frp -2, Sp +1
Bø: Ap -3, H +1, Frp -1, Sp +1, KrF -1, V +3

LOs rødgrønne pengesekk
Fagforbundet og leder Jan Davidsen betaler ut over 16 millioner kroner i støtte til Apt, SV og Sp. H og Frp har et valgkampbudsjett på 8 millioner kroner hver. Forbundet bruker også 3 millioner kroner på avisannonser, noe som er like mye som Venstre og KrFs valgkampbudsjetter til sammen.
Davidsen mener det de bruker totalt i valgkampen «tilsvarer det en håndfull medlemmer taper bare i pensjon hvis H og Frp får gjennomslag for sin politikk.»
Og jeg som trodde det er kommunevalg.

Har valgomatene noen virkning?
Over 1 million nordmenn har tatt valgtester på nettet. Hele 18 prosent av de som har fått anbefalt et annet parti enn de opprinnelig tenkte å stemme på, sier de vil følge anbefalingen, skriver Dagsavisen. Valgforsker Anders Todal Jenssen understreker imidlertid at de fleste nok ser på valgomater som underholdning og tror ikke nettstedene vil påvirke valgresultatet.

«Vi er med på å gjøre folk bedre orientert om de største politiske spørsmålene. Folk tar ikke valgomater for god fisk», mener redaksjonssjef for nettjenester på nrk.no, Erik Bolstad. Men de sliter med å fange opp overordnede politiske syn.
Småpartier som De Grønne og Pensjonistpartiet gjør det langt bedre i valgomater enn ved selve valget. Det gjelder også Venstre. «Ved valg er det mange som vil stemme på et stort parti, selv om de kanskje er mer enige med et av de små», mener Bolstad. Professor Jon Helge Lesjø sier at det som ikke kommer fram er generelle ideologiske orienteringer som velgerne har. «Slike er vanskelige å fange opp»

Eldre eller yngre?
Øremerking og sterk styring fra regjering og storting gjør gamle til tapere mens barn og unge vinner, er konklusjonen basert på en undersøkelser blant folkevalgte i 121 kommuner. Helse og eldreomsorg er i utgangspunktet aller viktigste for de svært mange av politikerne, men analysene viser at dette i liten grad følges opp når midler fordeles. Barn og unge er budsjettvinnere, sier professor Rune Sørensen til Aftenposten.
Når det gjelder ønskene, legger Rødt og SV mest vekt på de eldre, Frp, Høyre, KrF og sp er mest eldreorientert, mens Ap og Venstre ligger i sentrum.

SV og de små ting
SV er norgesmester i å snakke seg selv ned og ende opp i de små ting. Partiet som i opposisjon befattet seg med store eksistensielle spørsmål, er endt opp med å diskutere to timer valgfag med lokale byråder. Det kan ikke få understreket nok hvor maktesløst det er og overkjørt av
Ap.
Marie Simonsen, Dagbladet
Nettsiden til SV melder at «SV fjerner kontantstøtten», Fra Sp er beskjeden: «5000 kroner i kontantstøtte. De rødgrønne har gladnytt for enhver smak.
DN
Audun Lysbakken er for tida et enslig lys i noe som fortoner seg som nattsvart SV-mørke.
Dagbladet
Fortsetter SV i dagens sneglefart, vil fattigdommen være utryddet om 240 år.
Kjell Ingolf Ropstad, stortingsrepr. KrF
Om Skei Grande & co høster grønne velger nå, kan De Grønne jakte på Venstres ved en senere korsvei.
Per Anders Hoel, Vårt Land
Min generasjon radikale politikere er taleføre og vant til å si fra. Det gjør de også når det gjelder misnøye med SV i maktposisjon. På den måten bidrar de effektivt til å undergrave det rødgrønne politiske prosjektet.
Tora Aasland, statsråd
SV er på parti med folket – det er lite populært å betale i dyre dommer for miljøtiltak.
VG
Jeg er alltid for å sparke noen som ligger nede, men den bussaken er jammen meg noe til storm i et eggeglass.
Stein Grødahl, twitter

Notert
Mens halvparten av partiene som omfattes av meningsmålingene har kvinnelige ledere, var det bare en kvinne i går, KrF-representanten.

Midt i morgenrushet på en firefeltsvei i Porsgrunn sto lokale Frp-politikere på veiskulderen og til og med ute i veibanen i et forsøk på å få bilister til å stanse opp, fortelle VG Nett. ammen med lokalpolitikere fra partiet deltok Frps stortingspolitiker og nestleder i transportkomiteen, Bård Hoksrud, i valgkampstuntet.

SV iverksetter plan C: Melder seg inn i Arbeiderpartiet. «I SV er vi veldig opptatt av å lytte til velgerne. Vi skal være der velgerne er, og akkurat nå er velgerne i Arbeiderpartiet», analyserer Kristin Halvorsen. Partilederen er ikke bekymret for at partiet skal gå på akkord med sine egne verdier.»Vi skal spille en viktig pådriverrolle, og ta ut dissens i mange store saker». 5080-posten

Kystpartiet er vel litt malplassert i fylkesvalget i Hedmark og Oppland?

Sitater
Ingen har brukt 22.juli-angrepet så direkte som referansepunkt for angrep på en politisk motstander som det Kristin Halvorsen gjør overfor Frp.
Harald Stanghelle, Aftenposten
Farge og geografi betyr ikke noe. Det er ikke et handicap å være innvandrer. Her har vi en neger fra svarteste Afrika – som leder av Kristiansand kulturstyre. Han har gjort en utmerket jobb for å bygge byen.
Bjarte Vestøl, Frp
Jeg skal love at dersom det ikke kommer lyspærer langs Akerselva, skal jeg personlig skru dem i før det blir jul.
Libe Rieber-Mohn, Ap
Og så har det jo vært en del uheldige kommentarer fra en del mindre begavede Frp-ere.
Christer Kjølstad leder FrpU i Oslo