Norge har «pæng på bok». Det siste tallet jeg så, var 3,723 billiarder,
rundt 800.000 kr. på hver enkelt nordmann.
Statens Pensjonsfond utland (SPU) er størst i verden. «Strategien bærer sterkt preg
av at vi som nasjon ønsker å være idealister og ikke helt var vent oss til at
vi er av de store kapitalistene i verden», skriver styreleder Erik Must i Fondsfinans
i Dagens Næringsliv i dag.
Must ønsker et mer aktivt SPU og at fondet profilerer seg som en langsiktig, aktiv eier, og han peker på tiltak som kan gi økt verdiskapning kombinert med samfunnsansvar og bærekraftig utvikling.
For å aktualisere og utvide perspektivene: Kan SPU uten å redusere krav til avkastning bidra til å forsere og skalere utbyggingen av fornybar energi – både regionalt i Europa og globalt? Anders Bjartnes, daglig leder i Norsk Klimastiftelse og ansvarlig redaktør i Energi og Klima, mener det. Han var klar i en artikkel i går: Norge har ikke tatt i bruk det kraftigste virkemiddelet vi har til rådighet i klimakampen – Oljefondet.
Flere rapporter de siste ukene en nokså entydige om utviklingstrekkene i de globale klimautslippene. Om de får en reell virkning på klimaforhandlingene i Doha synes mer enn tvilsomt. Men FN-regimet er det eneste man har, og før eller siden kommer det forhåpentligvis en global klimaavtale. Og da er det ikke vanskelig å være enig med Bjartnes: «I mellomtiden påhviler det alle – ikke minst et søkkrikt oljeland som Norge – et ansvar for å rigge til den politiske og finansielle infrastrukturen som trengs for å skalere og forsere utbyggingen av fornybar energi» både regionalt i Europa og globalt.»
I går avsluttet Venstres programkomitè arbeidet foran landsmøtet i april. Vi er opptatt av at ønsket om stor avkastning ikke må gå på bekostning av menneskerettigheter og miljø. I likhet med Must ønsker vi en mer aktiv forvaltning. I et kortsiktig perspektiv er det viktig å bidra til å løse de største utfordringene verden står overfor. Dette vil etterhvert også være nettopp å bidra med «samfunnsansvar og bærekraftig utvikling».
Programkomitéen har brukt mye tid på klimaspørsmålet, fordi det er vår tids store utfordring. Omlegging fra fossil til fornybar energi er nøkkelen i kampen mot global oppvarming, og i utkastet har vi sagt at «det er viktig å redusere investeringene i industrier og sektorer som har en negativ påvirkning på samfunnsutvikling og klima, samtidig som vi skiller ut og øker investeringer og tiltak som reduserer fattigdom og løser miljøproblemer. Disse investeringene må forvaltes ut i fra et mandat og en risikoprofil som er tilpasset målsettingene om bærekraftig utvikling og reduserte klimagassutslipp.»
Èn løsning kan være å opprette ett investeringsfond innen SPU med formål om bærekraftige investeringer i fattige land og utviklingsland, og ett med formål å investere i klima- og miljøprosjekter, med vekst på klimavennlig energiteknologi.
I det perspektivet er både Musts og Bjartnes’ tanker svært interessante. For å oppnå de effekter de to er opptatt av, mener vi i programkomitéen at det er viktig å fjerne de geografiske begrensningene i investeringsmandatet til SPU. Det bør også være i alles interesse at Norge snarest får utredet den økonomiske og klimapolitiske risiko som ligger i at SPU i dag har tunge investeringer i olje- og kullselskaper. Majoriteten av verdens kjente karbonreserver må bli liggende i bakken hvis vi skal komme i mål med 2-gradersmålet. Konsekvensen er at verdien av våre aksjer i kull, olje- og gasselskaper faller når vi vedtar god klimapolitikk. Som Marius Holm i Zero sier det: «La oss selge investeringene i fossile energiaksjer og investere i det vi tror på, i de løsningene som skal hjelpe oss å hindre global oppvarming»
Koblingen mellom oljerikdom og det globale fellesgodet klima gir Norge et særskilt ansvar til å bidra i kampen mot fattigdom også med langsiktige investeringer. Oljefondet har for eksempel investert i selskaper som hver dag raserer regnskog, samtidig som nasjonen Norge vil bruke milliarder til å bevare regnskogen. Fondet investerer også i forurensing, miljøødeleggelser diktaturer og genmodifiserte frø. Alt dette burde bekymre en nasjon som ønsker fremstå som en fredsnasjon, som et miljø-fyrtårn, som en moralsk stormakt.
Derfor trengs det å styrke Etikkrådet i Oljefondet. Det trenger mer ressurser, mer makt og en mer selvstendig rolle for at Norge kan opptre som en samfunnsansvarlig aktør. I så måte er det grunn til å støtte Erik Musts forslag om at SPU investerer i færre selskaper – i dag er tallet 7354. Her beveger man seg i særdeles vanskelig og uoversiktlig terreng, med alle varianter av hvitt, grått og svart. Færre, men større investeringer bør gjøre det litt lettere å praktisere en føre-var holdning og følge bedre med på om selskapenes virksomhet har forgreninger vi ikke ønsker å investere i.
Norge er en kapitalist med store avkastningskrav. Samtidig vil vi være en moralsk stormakt. Det er lett å forskreve seg, slik vi stundom gjør. Men både Erik Must og Anders Bjartnes har kreative tanker som bedre kan fremme målsettingen om økt verdiskapning kombinert med samfunnsansvar og bærekraftig utvikling.
Must ønsker et mer aktivt SPU og at fondet profilerer seg som en langsiktig, aktiv eier, og han peker på tiltak som kan gi økt verdiskapning kombinert med samfunnsansvar og bærekraftig utvikling.
For å aktualisere og utvide perspektivene: Kan SPU uten å redusere krav til avkastning bidra til å forsere og skalere utbyggingen av fornybar energi – både regionalt i Europa og globalt? Anders Bjartnes, daglig leder i Norsk Klimastiftelse og ansvarlig redaktør i Energi og Klima, mener det. Han var klar i en artikkel i går: Norge har ikke tatt i bruk det kraftigste virkemiddelet vi har til rådighet i klimakampen – Oljefondet.
Flere rapporter de siste ukene en nokså entydige om utviklingstrekkene i de globale klimautslippene. Om de får en reell virkning på klimaforhandlingene i Doha synes mer enn tvilsomt. Men FN-regimet er det eneste man har, og før eller siden kommer det forhåpentligvis en global klimaavtale. Og da er det ikke vanskelig å være enig med Bjartnes: «I mellomtiden påhviler det alle – ikke minst et søkkrikt oljeland som Norge – et ansvar for å rigge til den politiske og finansielle infrastrukturen som trengs for å skalere og forsere utbyggingen av fornybar energi» både regionalt i Europa og globalt.»
I går avsluttet Venstres programkomitè arbeidet foran landsmøtet i april. Vi er opptatt av at ønsket om stor avkastning ikke må gå på bekostning av menneskerettigheter og miljø. I likhet med Must ønsker vi en mer aktiv forvaltning. I et kortsiktig perspektiv er det viktig å bidra til å løse de største utfordringene verden står overfor. Dette vil etterhvert også være nettopp å bidra med «samfunnsansvar og bærekraftig utvikling».
Programkomitéen har brukt mye tid på klimaspørsmålet, fordi det er vår tids store utfordring. Omlegging fra fossil til fornybar energi er nøkkelen i kampen mot global oppvarming, og i utkastet har vi sagt at «det er viktig å redusere investeringene i industrier og sektorer som har en negativ påvirkning på samfunnsutvikling og klima, samtidig som vi skiller ut og øker investeringer og tiltak som reduserer fattigdom og løser miljøproblemer. Disse investeringene må forvaltes ut i fra et mandat og en risikoprofil som er tilpasset målsettingene om bærekraftig utvikling og reduserte klimagassutslipp.»
Èn løsning kan være å opprette ett investeringsfond innen SPU med formål om bærekraftige investeringer i fattige land og utviklingsland, og ett med formål å investere i klima- og miljøprosjekter, med vekst på klimavennlig energiteknologi.
I det perspektivet er både Musts og Bjartnes’ tanker svært interessante. For å oppnå de effekter de to er opptatt av, mener vi i programkomitéen at det er viktig å fjerne de geografiske begrensningene i investeringsmandatet til SPU. Det bør også være i alles interesse at Norge snarest får utredet den økonomiske og klimapolitiske risiko som ligger i at SPU i dag har tunge investeringer i olje- og kullselskaper. Majoriteten av verdens kjente karbonreserver må bli liggende i bakken hvis vi skal komme i mål med 2-gradersmålet. Konsekvensen er at verdien av våre aksjer i kull, olje- og gasselskaper faller når vi vedtar god klimapolitikk. Som Marius Holm i Zero sier det: «La oss selge investeringene i fossile energiaksjer og investere i det vi tror på, i de løsningene som skal hjelpe oss å hindre global oppvarming»
Koblingen mellom oljerikdom og det globale fellesgodet klima gir Norge et særskilt ansvar til å bidra i kampen mot fattigdom også med langsiktige investeringer. Oljefondet har for eksempel investert i selskaper som hver dag raserer regnskog, samtidig som nasjonen Norge vil bruke milliarder til å bevare regnskogen. Fondet investerer også i forurensing, miljøødeleggelser diktaturer og genmodifiserte frø. Alt dette burde bekymre en nasjon som ønsker fremstå som en fredsnasjon, som et miljø-fyrtårn, som en moralsk stormakt.
Derfor trengs det å styrke Etikkrådet i Oljefondet. Det trenger mer ressurser, mer makt og en mer selvstendig rolle for at Norge kan opptre som en samfunnsansvarlig aktør. I så måte er det grunn til å støtte Erik Musts forslag om at SPU investerer i færre selskaper – i dag er tallet 7354. Her beveger man seg i særdeles vanskelig og uoversiktlig terreng, med alle varianter av hvitt, grått og svart. Færre, men større investeringer bør gjøre det litt lettere å praktisere en føre-var holdning og følge bedre med på om selskapenes virksomhet har forgreninger vi ikke ønsker å investere i.
Norge er en kapitalist med store avkastningskrav. Samtidig vil vi være en moralsk stormakt. Det er lett å forskreve seg, slik vi stundom gjør. Men både Erik Must og Anders Bjartnes har kreative tanker som bedre kan fremme målsettingen om økt verdiskapning kombinert med samfunnsansvar og bærekraftig utvikling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar